Trinn 12. Modul 12. Barnet er 10 år gammelt. Temaet for trinnet er: Familie og samliv. Og skolerelatert tema er: normer og regler. Og hovedmålet med Coda delen er: tillitt til de voksne og deres tillitt til barna. Er du til å stole på? Som voksen da, er det det det betyr? Mhm. Temarelaterte diskusjonsemner er: hvordan kan en tolk bidra til å få oversikt over barnas kommunikasjon? Og her legges det mye opp til drøfting og diskusjon. Både mellom den som er instruktør, eller er tilstede for å snakke med foreldrene, og mellom foreldrene. Mhm. Og da er man inne både på lyd og bildekontroll, altså det å kontrollere barnas bruk av TV, PC, internett, SMS a Bruk av tolk hjemme, og nettverk. Mhm. Og mye av dette har vi jo berørt tidligere i moduler. Og samtidig så, den endringen som har skjedd, det er at barnet har blitt stort. Barnet har blitt 10 år. En 10 åring er en, ja, det begynner å nærme seg ungdom og det begynner å nærme seg en voksen.. Den rivende utviklingen som skjer de første årene i barnets liv, den kommer nå inn i sånn mer normalt tempo der man utvikler seg hele tiden, men hvor det ikke skjer like raskt som det gjorde før. Men det er på nye arenaer selvfølgelig og.. Så det er barnet som er blitt større og det er barnet vi skal forholde oss til på nye måter. Skal vi begynne med nettverk? Det kan vi begynne med. Mhm, det er viktig, fremdeles viktig. Det er alltid viktig, og der, en kan jo tenke altså når barnet er 10 år, hvis en har bodd på samme sted og barnet har gått på samme barnehage/skole, at man har begynt å få et visst nettverk.....kanskje? Ehm, men det er jo etter hvert mer og mer sånn, enda mer normer og regler og hva er greit og ikke greit og hva får de lov å gjøre på PCen og hva får de lov å se på TV og, sant det å få denne felles diskusjonen med foreldrene.. Det hender av og til at jeg tenker at sårbarheten med å vokse opp i, under spesielle betingelser, for eksempel ved at du er en hørende i en familie med døve barn, det handler Døve foreldre ja.
..unnskyld, døve foreldre. Det handler ikke om døvheten. Det handler om isolasjon.! Dersom familien velger, eller av en eller annen grunn, lever veldig isolert fra andre mennesker, ikke blir påvirket av andre, ikke blir stimulert av andre, ikke blir passet på av andre, ikke får utvekslet tanker og erfaringer med andre. Det er sårbart det, for det barnet som vokser opp i en sånn familie. Isolasjon er en vederstyggelighet. Dårlig kommunikasjon er fryktelig. Når familien isolerer seg, da har vi grunn til bekymring. Så nettverk. At det skjer?.. Og det, nå er vi jo litt lenger ut i Bronfenbrenner sin modell. Sant. Økologiske modell for. Kontakt med stadig nye arenaer og betydningen av det. Vi snakket litt om skriftsspråkkultur i hjem i forrige uke. Og veldig mye av den....forrige modul ja....kommunikasjonen som går ut over den nære familie og det nære nabolag og den nære venneflokk er jo veldig ofte skriftlig preget.. Og det kan jo være, via skriftlig media, facebook for eksempel, jeg, det var en døv mor som fortalte en gang at der i det området der de bodde, de hadde opprettet en slik facebook side der de utvekslet både informasjon og liksom skal vi møtes å grille, skal vi Og det ble en sånn arena også for erfaringsutveksling oppfatte jeg da. Så det er jo, det er kanskje mange som har sånn nabolags blogger eller som bruker det. Og vi vet jo at døve er veldig kjapp til å ta i bruk de nye mediene og ny teknologi. Så det er jo noe som Og det blir jo, og det er også veldig lurt da på den, i dette trinnet da å diskutere med foreldre sant. Det her var det en mor på et kurs på Ål som sa, og det kan hende det er andre som har andre måter å holde kontakt med naboene på sant, så der er det om å gjøre å få de på banen. For de har jo veldig mye erfaringer og veldig mye strategier de bruker.. Og de har kontakt med nettverket, nabolag, venner, foreldre til ungenes venner, skole, fritidsaktiviteter.
. Og det er jo i alles interesse at det skjer. Og så er det i alles interesse at det kanskje kan gjøres ved hjelp av for eksempel facebook Mhm eller en type blogg. Fordi hverdagen er travel og man kommer hjem og skal spise middag og aktiviteter av andre slag. Så det der å ha den der linken in til, inn til hva som skjer i nabolaget. Ikke på nyssgjerrighetsfronten, men på regelfronten og normfronten. Det er fantastisk at det kan gjøres på en facebook. En strålende ide!, veldig bra. Det synes jeg virkelig de skal bruke litt id på å finne ut hvordan de kan bidra og være med i noen slikt. En strålende ide! Kunne ikke kommet på noe bedre selv. Nei, hvorfor ikke altså? Når man får lekser via It`s learning eller den type læringsplattformer og fotballag og alt sånt bruker jo e post og utveksling hele tiden sant, og! Det er fremtiden. Heng på!! Og det gjør jo ofte, veldig ofte døve. De henger veldig på det der.. Det er en god ide., fordi at når vi har snakket om hvordan kan foreldrene følge med på barnets liv. Barnet er 10 år. Stor. Kan være ute alene og opptre mer selvstendig. Hvordan kan foreldrene følge med når de selv er døve? Jo, primært; gjør det! Hvordan du gjør det? Men gjør det! Og så har jo du nå foreslått dette med en facebook opp, gruppe. Dette med å ha nettverk av hørende og døve som du kan diskutere ting med, ha hørende i nettverket ditt som kan hjelpe deg å følge litt med. Strålende alt sammen. Mhm. Men. Jeg tenker jo og at det er viktig at foreldrene markerer og er tydelig på hva som er regelen eller normen som de vil at barnet skal forholde seg til. Så det er ikke lett å være barn og vite at der er noen krav der ute, men jeg får ikke helt tak på dem, hva de er. DA er det ikke
så enkelt hverken å pushe på de eller holde de. Så jeg tenker at det at foreldrene må være tydelige på hva de forventer. Og i bunnen av det kan det ligge en sånn der klar forventning om at vi forventer faktisk at du oppfører deg det vi definerer som skikkelig.. Vær grei! Mhm Vi er sånn i vår familie! Det er vel få ting som er så, holdt jeg på å si så disiplinerende som å vise tillitt noen ganger. Altså, åhh, jeg har brutt tillitten. For meg i hvert fall, så var det sånn at hvis jeg hadde brutt tillitten til, som mine foreldre hadde til meg, så åhh Altså det, de kunne kjefte meg huden full, men det, den dårlige samvittigheten var den verste følelsen av alle. Egentlig. Innrømmet du det da?, men jeg var ganske grei da. Jeg kan ikke huske altså jeg tror jeg mer ble stoppet fra å, altså jeg kom hjem når jeg skulle. For jeg fikk ikke til å gjøre noe annet fordi jeg hadde jo, de hadde jo den tillitten til meg. Og jeg var vel åpen på en del ting ja. Som, fordi at, ja, ja, det er fint at du sier ifra. Så vet vi det., så går du og skammer deg på rommet sant., ja, men det det kommer mye god utvikling ut av skam Veldig Så lenge den ikke er påført av andre, men at det kommer fra innsiden så, ja, ja. Jeg tenker at når vi to nå sitter her og sludrer, så er vi jo profesjonelle på jobb og samtidig så går det an å dele av de der private erfaringene
Og jeg har jo som mor, til nå voksne barn, så har jo jeg ofte tenkt det at jeg vil heller at ungene mine skal protestere på de reglene som jeg setter for dem enn at de prøver å snike seg unna dem., mhm Så, så, jeg har mange episoder som jeg snakker med ungene mine om i dag som de er voksne, hvor det er sånn; husker du den gangen? Og det at de protesterer og hyler og brøler og skriker og vil ha endret på en regel jeg har satt for dem, det synes jeg er: YES! Det er måten å løse den type utfordringer på. Men det der å si; ja, da, jeg skal sykle med hjelm til byen, det er helt i orden. Og så tar den av seg i første sving. Vil ikke ha det sånn! Nei Krangle med meg, sloss med meg, argumenter med meg, lær deg å forsvare det du mener. Jeg kan møte deg på halvveien. Men ta ikke av deg, si ikke at du skal sykle med hjelm til byen, og så ta den av i svingen! Nei Det er ikke vår families norm for å si det sånn. Vi tar heller en fight enn å lure og snike. sant Og det er tillitt igjen. Tillitt til altså, ja barn skal ha tillitt til oss voksne, men vi skal også opparbeide den samme tilliten til ungene våre, og da må vi heller ta en fight enn å akseptere at de sniker og baksnakker og fysj og fysj., det er sant. Men apropos, en annen ting i forhold til det å følge med foreldrene, nei, følge, at foreldrene kan følge litt med, det er bruk av tolk hjemme i hverdagen. Kan foreldrene ha tolk for å oversette hva barna snakker om på rommet eller er det spionasje? For vi hørte jo om en foreldre som gjorde det, som hadde, og det har vi kanskje tatt opp i en tidligere modul, som hadde med, hadde, bestilte tolk til en ettermiddag når begge barna skulle ha besøk av venner. For at hun ville høre litt hva det var de snakket om. Og tolken hadde nå stått litt lett henslengt på kjøkkenbenken og pratet og, jaa, «nå snakker de om sånn og sånn og» «Åh ja, artig.» Så hadde sønnen sagt at; «hvorfor hermer den damen etter meg?» Så sier eh. «hun hermer ikke. Hun tolker slik at jeg skal få vite hva du sier» «åh, ja,», så var det greit sant.
Men det er vel mer, hvis man gjør det, så må man i alle fall være ærlig på hva Jeg synes jo det er en strålende ide den personen gjør det. Alle gode ting kan godt bli negativ ved at vi setter negativ oppå det. Og det er vel noe ved det, den der iboende balansen i alt. At for mye og for lite blir galt liksom uansett, men jeg tenker meg at, si til barna at; «jeg er døv», det vet de jo, «Jeg kan ikke følge med på alt du gjør», det vet de jo, «jeg har lyst til å følge med på alt du gjør», det vet de jo og, «av og til kommer jeg til å be en tolk om å komme» «og av og til sier jeg det til deg, så du vet om det, og av og til så vet du kanskje ikke om det. Jeg gjør det for min skyld, jeg gjør det ikke fordi jeg ikke har tillitt til deg, men jeg trenger, som voksen ansvarlig mor eller far å vite hva som foregår og sånt og» Og det trenger jo ikke bare å være liksom for å kontrollere, men for det, jeg synes det er litt, det er artig for, det er morsomt for meg å følge med for dere snakker om så mye spennende. Og det er vanskelig for meg å få med meg, så derfor, jeg vil veldig gjerne det. Så det er jo den positive måten å vinkle det på og sant, det tenker jeg. Så det her er jo, blir jo en modul med mye drøfting og diskusjon da, vi begynte å snakke litt om det med å tolke for foreldre.! Hvilken erfaring har du med det? Ehhh. Jeg har, har nok blitt bedt lite om det, men jeg har no gjort det. Mer av egen, ikke alltid bare av lyst nei. Nei Noen ganger, åh det, i butikken sant, få løse opp i den derre misforståelsen som er. Den, den der greia, bare få gjort det. Og så de derre familieselskapene når du ser at; nei, nå er de utenfor igjen, og så går du inn med, fordi at du har litt dårlig samvittighet. Så jeg har, hmmm, unnskyld, ymse erfaringer med det. Hmh., du er jo utdannet tolk. Så noe av det må du jo ha opplevd som bra? Du har jo gått inn i det med åpne øyne
Jeg har jo gått inn i det med åpne øyne, men jeg har jo også vært veldig sånn at jeg skulle no ikke bli lærer og så skulle jeg no ikke bli tolk, men jeg ble nå begge deler til slutt. Ehh, så jeg har nok gått igjennom litt faser på det. Men jeg kan og si det, at etter at jeg ble tolk selv, så har jeg fått et mye mer, eh., hva skal jeg si, avklart forhold til det. Mot at jeg, jeg tolker faktisk ikke familieselskap lenger, ikke aktuelt heller. Nei Nei! Det er jobb, og det er, jeg skal ikke jobbe der. Så vi har begynt å bestille tolk, eh senere. Og det synes jeg har vært en veldig positiv ting, for hele familien egentlig.. Har du utnyttet, eh. Jeg tenker at jeg har gjort det, så no spør jeg deg. Har du utnyttet din oppvekst og det at du lærte disse to språkene til din fordel karrieremessig? Klart det! Jeg jobber jo med, jeg jobber jo innenfor feltet. Jeg har jo kjempeutbytte av tegnspråkkompetansen min, min kulturelle kompetanse, kjennskapen min til, ja, tematikken, til problematikken, til utfordringene, til det positive sidene, alt! Klart det! Det har vært en kjempefordel for meg. Jeg hadde ikke hatt den spennende jobben, jeg hadde ikke sittet her med deg og gjort dette flotte prosjektet hvis jeg ikke hadde den bakgrunnen jeg har og den utdanningen, kombinert med den utdanningen jeg har., Som jeg har fått, som mye har blitt til, på grunn av min oppvekst.. Og da er det ikke på tross av, men på grunn av. På grunn av! Faktisk Ikke sant? På grunn av. Det er det.
. Jeg tror Nei, jeg vil ikke si tror, jeg vil si at jeg vet. Jeg vet at barn trenger å føle at de er viktige for andre. Også Coda barn. Trenger å føle at jeg utgjør en forskjell for min mor og min far og for den familien jeg tilhører. Og i andre sammenhenger. Vennegrupper eller storfamilie eller hva som helst. Barn må få oppleve at det er viktig at de trengs. Og nå er det slik at i Bergen har vi en forsker som forsker på ungdoms adferd. Åh, ja. Altså dette med negativ adferd hos ungdom. Og det er funnet, uten at jeg skal for dypt inn i forskningsprosjektet, så er det funnet en sammenheng mellom negativ adferd hos ungdommer og det at de aldri har fått lov til å oppleve at de er nyttig. Akkurat. I «gamle dager», veldig gamle dager, før min oppvekst og sånn, så trengte man alle de barna man bare kunne skaffe inn i familien for å få hjulet til å gå rundt på gården eller i skogbruket eller hva man nå drev av primærnæringer. Sant, men trengte hender og føtter og kloke hoder for å få det til å gå rundt. Og barna var, fra de var ganske små, en naturlig del av det som måtte gjøres for at utkommet for familien skulle sikres. Da opplevde ungene at de var viktige. Opplevde nok også det negative, at det var slitsomt og at det var mye arbeid og at det var lite fritid og at de ikke fikk nødvendigvis, gå å gjøre lekser og gå på skolen nok og sånn, men de opplevde at de var nyttige for fellesskapet. Så sies det da at ungdom i dag har ikke opplevd det. De har ikke opplevd at de er nyttige for mor og far. Nei. Og det er, altså, barnet er jo født inn i en kultur eller inn i en verden hvor det primære er å nyte sant. De skal oppleve morsmelk, nærhet, varme, kjærlighet, omsorg. Alle disse her nyte tingene, sånn curling Og det er helt nødvendig for dem generasjon, og det er helt nødvendig for dem. Men ett eller annet sted underveis, så må de gå fra å nyte, og det skal de gjøre hele livet, men til også å yte. Så denne overgangen mellom å nyte til også, i tillegg til å nyte, og så å skulle yte. Det er noe vi skal unne alle barn å oppleve. At jeg kan, med min kunnskap, eller med mine ferdigheter, eller med mitt initiativ, eller med min handling, så kan jeg komme til å utgjøre en positiv forskjell for noen andre mennesker.
Og det er jo det, det er jo det hele samfunnet vårt bygger på. At vi er der for hverandre sånn fellesskapsmessig og sosialt. Så da tenker jeg; tolking skal ikke barn drive med for foreldre. Nei Men hjelpe til med noe tolking, tenker jeg er å bevisstgjøre dem også på hvor viktig de er. Så jeg tenker dette er ikke en pendel som går fra, under min oppvekst at svært mange tolket veldig mye, det gjorde ikke jeg, eller vi tre, i den grad som vi kunne høre om at hva andre gjorde. Men pendelen som har svingt fra det at barn tolker fra de omtrent er i stand til å få det til, til å gå den pendelen i helt motsatt retning til aldri noensinne, under enhver omstendighet å skulle tolke. Det er liksom like galt begge de ekstremitetene der. Fordi at i virkelighetens verden og den praktiske hverdagen, så hender det nå vel innimellom at det er praktisk at du kommer med ett tegn eller to, absolutt Eller at du kan si; «du, han sa at» Og så er plutselig misforståelser ryddet opp i, eller at det ringer på døren og det er en selger og da kan du for eksempel hjelpe mor og far å si at; «nei takk, vi er ikke interessert» eller neon skal selge lodd eller, altså, de derre småtingene som barna kan mestre. Lillesøster eller lillebror som ikke helt forstår kommunikasjon, ikke helt god mellom døve foreldre og hørende barn, så kommer storebror eller storesøster inn og hjelper til litt sant, for det at de kjenner igjen den frustrasjonen hos den lille Så kan de bidra littegrann. Så kan Istedenfor at man ser på det som tolking så kan foreldrene se på det som samarbeid mellom seg selv og barnet. «, skal vi to samarbeide om å finne ut hva lillebror egentlig vil nå?» Det er jo ett eksempel på en Det er ett godt eksemel..noe som jeg har tenkt at, åh ja, kanskje de skulle ha fått gitt rom til å, å kanskje skulle sønnen min fått lov til å si på trikken til meg at; «vet du, det koster, 25 kroner», så hadde de sluppet at køen hadde blitt lenger og lenger bak og syntes det var kjempeflaut, så Det er sånn Smidighet.
sånne konkrete eksempler på! Smidighet, og vi, på den måten så tenker jeg at barna får en opplevelse av å ta ansvar. Og det har nå vel ikke et eneste barn i dette landet vondt av? Nei. Samtidig som de kjenner at; «nei, nå vil jeg ikke», så skal det være greit det også., ja, ja. Man kan være sur eller gretten eller ikke ha lyst, og det skal nå vel respekteres. Men hvis det skjer nå hele tiden, så får man selvfølgelig måtte jobbe med det òg. Litt, litt må ungene også få lov til å briefe med at de kan noe. Kan ikke de synge på juleavslutning med tegn til noe eller kan de ikke vise åpent på gaten at de kan tegnspråk, Selvfølgelig Kan vi ikke unne dem gleden av å snakke tegnspråk med mor og far på bussen, og at ungene kan tolke for mor det der rare de snakker om de der andre der borte og sånn. Alle de der gøye tingene som jeg gjør i dag som voksen. Det er så morsomt å sitte på bybanen i Bergen og så tolke for en døv som er, hva de snakker om der borte. Og så opplever jeg den der nysgjerrigheten på oss som kommuniserer med tegnspråk. Kan ikke vi unne ungene den samme gleden? Selvfølgelig! Det er mye moro. Det er mye.eh..ja, unger har godt av å oppleve at de er nyttige og at de skal lære å ta ansvar. Det skal bare ikke overdrives. Så aldri, aldri, aldri, kanskje vi skal presisere det? Aldri, aldri, aldri, i private arenaer. Du tolker ikke for mor og far hos legen, Nei Du tolker ikke for mor og far i situasjoner hvor du skal være barn Nei. Foreldremøter og den type ting Og ikke i det hele tatt! Men i hverdagens små og store., ja. Hvorfor ikke? Hvorfor ikke?. All, ja. Man skal jo få ukelønn for noe.
, det er sant. Det var det jeg har notert meg på trinn eller modul 12. Men da tenker jeg at det er bra.