Å VERDSETTE FEILENE IGJEN

Mindfulness i kunstneriske prosesser En kunstner kan ha stort utbytte av en mindfulnesspraksis. Det kan gi bedre flyt i den skapende prosessen og være en støtte i møtet med den indre dommer og ytre kritikere. Med mindfulness kan vi lære å ikke identifisere oss med våre tillærte forestillinger, tanker og følelser og dermed gi den kunstneriske prosessen større frihet. AV SONIA LOINSWORTH I min forrige artikkel ble en pedagogisk innfallsvinkel til mindfulness-meditasjonspraksis beskrevet (i Visjon 3 2014). Med utgangspunkt i denne beskrives her noen prinsipper og erfaringer knyttet til hvordan kunstneren kan bruke mindfulness-meditasjon i den skapende og utøvende prosessen. Fokuset legges bevisst der motstanden ligger; altså der den skapende og utøvende prosessen er vanskelig for kunstneren. Jeg gir noen innspill på hvordan en mindfulness-praksis kan støtte videre forløsning og selvivaretagelse. Artikkelen er skrevet med utgangspunkt i kunstnerens hverdag, men er absolutt overførbar til alle former for kreative prosesser siden den kreative flyten må være tilstede i alt kreativt arbeid. Å VERDSETTE FEILENE IGJEN For å utvikle en god dialog med den indre kunstneren eller enhver kreativ prosess, skal man lære å gjøre feil igjen, uten å la seg sluke av indre eller ytre fordømmelse. Gjennom oppvekst og skolegang er vi grunnleggende opplært innenfor et tankesett som handler om rett og galt. På skolen får man kunnskap utdelt og blir testet med utgangspunkt i at det finnes et eneste riktig svar. Svarer man utenfor, så er det feil, med røde streker under. Hos mange mennesker kan det skape en frykt for å gjøre feil, da mønsteret er etablert allerede fra seks-årsalderen. Det er kanskje en god måte å lære språk, matematikk og de øvrige vitenskaper på, 76

OM SONIA LOINSWORTH Sonia Loinsworth er sanger, komponist, kursleder og gründer, og har arbeidet med sang, musikk og meditasjon i 25 år. Hun har sin trening innen selvutvikling, mindfulness og dypere former for meditasjon fra Vækstcenteret i Danmark, og er sertifisert mindfulness-instruktør med en tre-årig etterutdanning fra Skolen for Anvendt meditasjon. www.mindfulcreation.org www.sonialoinsworth.com 3 2014 2 2014 VISJON 77

men det er ikke særlig godt for den kreative utfoldelsen. Fra min undervisning med mennesker som handler om støtte til å forløse deres egen kreativitet, vil jeg si at prisen er ganske høy for denne type innlæringsmetodikk. Den hemmer den kreative flyten og evnen til å se/sanse/fornemme løsninger på det problem man står overfor, gjennom en intuitivt åpen innstilling. Man blir lukket inne i et altfor konformt tankesett, noe som for mange gjør forandringsprosesser langt mer smertefulle enn de hadde behøvd å være. DET INDRE KUNSTNERBARNET For å kunne forløse og skape mer flyt i den kreative prosessen, skal man derfor ned i ganske tidlige nivå i egen psyke. Man skal inn og bli venn med det indre kunstnerbarnet, og ta henne med ut og leke igjen. Hun som bare har lyst til å hoppe paradis, spise en tredje is, finne opp historier om eventyrprinsesser og drager som årsak til at man kom litt for sent på skolen, som sitter og kikker ut av vinduet uten å skulle noe Man skriver, tegner, synger, danser og går ut og får påfyll til det indre kunstnerbarn, på kino, kunstutstilling, en tur i naturen eller på konsert. Man legger seg i svømmehallen og tar baklengs salto, kaster ut en sten man må Motstanden som holder en igjen fra dypdykket, kan godt ligge i noe enkelt, tilsynelatende banalt og barnlig. dykke ned til bunnen for å hente, stuper fra tre-meteren; alt med en lyttende og nærværende kontakt til det indre kunstnerbarnet. Alt uten krav om resultater. Det handler om å gi plass til kreative impulser og strømninger innenfor et klart avgrenset tidsrom tre timer en gang i uken uten at det skal resultere i noe. Øvelsen kan virke, og er på et vis banal. Hvis man står ved avtalen om tre timer en gang i uken med sitt indre kunstnerbarn, begynner kreativiteten etter hvert å flyte på en helt annen måte inn i livet ellers. Å arbeide på dette nivået fungerer som en kreativitetsforløser i de begynnende faser av å bli kjent med egen kreativitet, og videre på veien i de dype kunstneriske prosesser. Motstanden som holder en igjen fra dypdykket, kan godt ligge i noe enkelt, tilsynelatende banalt og barnlig. Å ta dette på alvor, og gi det indre kunstnerbarn litt plass og rom til utfoldelse, kan være nøkkelen som åpner helt nye skapende landskap. DEN INDRE DOMMER Den andre grunninstansen man møter, er den indre dommeren. Dommeren er stemmen fra motsvaret, den nødvendige og for barnet tidvis smertefulle og begrensende oppdragelsen det har fått. Ved å slippe til lysten og friheten i det indre kunstnerbarnets naturlige lek, kommer automatisk stemmene som engang var ytre, men som nå er integrert i oss selv: «Du må ikke... Hvis du gjør slik, så» osv. Jo mer man tar den kreative prosessen på alvor, jo mer nødvendig blir dialogen med den indre dommer. Man skal forholde seg 78

Jo mer man tar den kreative prosessen på alvor, jo mer nødvendig blir dialogen med den indre dommer. Man skal forholde seg til den med noen gode redskap for ikke å bli slukt innenfra. til den med noen gode redskap for ikke å bli slukt innenfra. Eller man kan hoppe bukk over at den finnes inni, og så bli spist levende av en ytre kritiker idet ens kunstprosjekt kommer ut i verden. «Dette er den verste musikken som noensinne har blitt laget!» var en erkjennelse jeg kom til da CD-platen «Songs of Compasssion II» nesten var ferdig, i 2004. Jeg kastet master-produksjonen i søpla og gikk hjem. Dagen etter fisket jeg den opp igjen, og besluttet å gå gjennom barrièren og slippe den ut på markedet, med støtte fra noen gode venner, heldigvis. CD-platen gikk ut i verden og har gitt glede til mange tusen mediterende mennesker, med internasjonal lisenskontrakt og lansering på fire kontinenter. I fjor møtte jeg en mann på et mantrasangkurs i Mellom- Europa et sted. Han hadde lidd av dyp depresjon i mange år, og brukt denne CD-platen til å komme seg gjennom depresjonen, ved å meditere til den en time hver eneste dag i tre år. Det var en dypt berørende tilbakemelding å få, fra et hjertelysende vakkert og takknemlig menneske; og jeg ble minnet om den dagen min indre dommer kastet masterproduksjonen i søpla. Det er arrogant å tro at man eier sitt talent, og det hemmer den kunstneriske prosessen. Eierskapets ubevisste identifikasjon med talentet gjør at det svinger mellom på den ene siden den fantastiske kunstneren, på den andre siden den elendige kunstneren. De er Det handler om å gi plass til kreative impulser og strømninger innenfor et klart avgrenset tidsrom. to sider av en uunngåelig pendelbevegelse. Kunstneren er kun en kanal. Det er uhyre viktig å rense gjennom disse selvbegrensende lag med kjærlighet og uten fordømmelse, for å slippe kunsten gjennom så den kan komme andre mennesker til gode. FORSONINGSPROSESSEN Forsoningsprosessen kunstneren skal inn i, likner den amerikanske buddhistiske meditasjonslærer Pema Chödröns pedagogikk, som gjennomsyrer hele hennes undervisning og forfatterskap. Det handler om å forbli empatisk nærværende med seg selv akkurat der egoskallet sprekker opp og man står igjen med sitt stygge, ubetydelige, ikke-kompetente, sårbare og uelskede lille jeg (eller hva nå smertepunktene kaller seg selv). Og det handler om å la de følelser som kommer strømme mens man empatisk forblir tilstede med seg selv fra hjertet. Pema Chödrön beskriver det å forbli tilstede med seg selv og sitt ubehag, uten å strekke seg etter ytre redninger som får en vekk fra følelsen inni: mat, underholdning, internett, distraksjoner, sex, lange febrilske samtaler, krangler og vold, eller hva enn det er som kan føre en ut av ubehaget; når tingene faller fra hverandre. Man forblir nærværende med seg selv i all sin elendighet og arbeider med hjertets empati for å akseptere den man nå engang er. Dette er en i hennes pedagogikk en gjennomgående mindfulness-grunninstruks. Videre er pedagogikken bygget opp slik at dette er den eneste måten menneskene på planeten virkelig kan leve i fred med hverandre. Å tørre 4 2014 VISJON 79

Mindfulness er et verktøysom kan hjelpe kunstneren til å forstå at hun er en kanal for en dypere form for intelligens,som aldri var hennes i utgangspunktet. å være tilstede med seg selv midt i smerten, og la være å agere aggressivt ut mot de mennesker og livssituasjoner som peker inn i ens egne sår. Man forblir åpen med en mindfulness-innstilling, og lar såret blø uten å handle, til den indre empatiske strøm leger det. Hvis alle mennesker hadde gjort den jobben, ville det vært fred på planeten. Det sier seg selv at det ikke er enkelt. HVOR KOMMER KREATIVI- TETEN FRA? Er det kunstneren som skaper, eller ligger det i alle mennesker en naturgitt kreativ intelligens man tapper fra? Og hvis så, hvor befinner denne intelligens seg hen? «To be in tune» er en overføring fra et musikkuttrykk som handler om å være musikalsk samstemt med og brukes om å være samstemt med en situasjon i livet. En kunstner som er «in tune» med de dypere livsprosesser, vil kunne skape fra et dypere, mer kollektivt sted i den fellesmenneskelige bevissthet. Gjennom mindfulness-treningen lærer man å sette «seg selv» mer til side eller mer presist: observere og la tanker, følelser, bilder fra fortiden og projeksjoner inn i fremtiden komme og gå. Heller enn at man hele tiden identifiserer seg med dem når de spiller av gammelkjente indre filmsekvenser. Her kan kunstneren begynne å lytte til Hvis alle mennesker hadde gjort denne jobben, ville det vært fred på planeten. Det sier seg selv at det ikke er enkelt. den fellesmenneskelige situasjon, akkurat som den er. Informasjon som ligger ute i et kollektivt felt, kommer som drypp av intuitiv innsikt eller viten, og kan omsettes i kunsten. For at denne innstrømningen skal kunne skje gjennom kunstneren, skal hennes mindfulnesspraksis inneha en viss stabilitet innen trinn 6: panoramisk mindfulnesspraksis. (Se forrige artikkel om mindfulness.) En del kunstnere har tilgang til slike dybder gjennom sitt talent. Talentet fungerer i seg selv som en kanal ned i disse fordypende nivåer, hvorfra inspirasjonen strømmer fritt. Problemet er at intensiteten i møtet med disse nådens øyeblikk er så kraftfull, at et alminnelig menneske som kunstneren jo også er uten tilgang til redskap som gjør at hun kan håndtere egne reaksjoner på den høyintense innstrømningen, står i stor fare for å falle ut i ekstremer for å takle opplevelsen i etterkant. Kunsthistorien er fylt til randen av kunstnere som har taklet denne pendelbevegelsens motsats med selvdestruksjon inn i misbruk av alkohol, dop, ute av stand til å håndtere nære relasjoner, overforbruk av seksuelle relasjoner, økonomisk kaos, og selvmord; for å nevne noe. Mindfulness er et verktøy som kan hjelpe kunstneren til å forstå at hun kun er en kanal for en dypere form for intelligens som aldri var hennes i utgangspunktet. Man har fått sitt talent i gave, man arbeider på og med det så godt man kan, og slipper kunstverkene som kommer ut av det med et hjertets avskjedskyss ut til publikum. 80

Så trekker man seg tilbake, gråter over tapet av den oppbyggede energien, et nådens øyeblikk i nærkontakt med skaperen selv; og går langsomt videre. Man slikker sine sår, lener seg inn i det sted i bevisstheten som observerer eller bevitner det hele, og lander langsomt ned i nullpunktet igjen. For å unngå å slå seg fullt så hardt i fallet, kan det hjelpe kunstneren å forstå at det i utgangspunktet ikke var hennes nådegave som kom gjennom. Med støtte fra en etablert indre mindfulnesspraksis kan man bevare kontakten med en dypere form for nøytral, åpen tilstedeværelse. Man har for lengst forlatt den polerte overflaten. Man lærer å elske sine åpne sår, de myke skorper, og arrene som legger seg i lag på lag ovenpå hverandre og danner nye livsmønstre i kunstnerens palett. Det handler ikke om å rydde vekk fenomenet i seg selv. Dette er en naturlig og nødvendig kunstnerisk prosess, og likner naturlige prosesser som for eksempel graviditet, fødsel med smerter, forløsning og tilsynekomst av nytt fantastisk liv. Med en påfølgende naturlig tilbaketrekningstid, hvor man skal venne seg til å bli en person i egen kropp igjen. Det handler om å bli fortrolig venn med prosessen, og la være å handle på de destruktive impulser som lovmessig sett kommer i bakkant av den kunstneriske Mindfulness er et svært godt verktøy hvis kunstneren skal fordype seg i og slippe til den kreative prosessen. skjønnheten. En virkelig kunstner, som tør å bevege seg på disse dypene og likevel kommer uskadd derfra, har jeg ikke hørt om. Fenomenet er kjent blant kunstnere, og meget godt beskrevet av den amerikanske forfatteren Elizabeth Gilbert i en TED-talk, med historiske referanser. Den heter «Your elusive creative genius», og kan søkes opp på internett. MINDFULNESS I KUNSTNERISK FORDYPELSE Mindfulness er et svært godt verktøy hvis kunstneren skal fordype seg i og slippe til den kreative prosessen. Ens persona skal trekkes vekk fra det arbeidet som foregår, hvor kunstverket i seg selv er det liv som skapes. Dette arbeidet kan være mer krevende å nyansere for den utøvende kunstneren, som bruker sin kropp og stemme som instrument, enn for den kunstneren hvis objekt ligger utenfor egen kropp. Det handler om nyansert og gjentagende øvelse, og prosessen er lik den dyperegående mindfulnesspraksis. Kunstneren øver mindfulness, igjen og igjen, sammen med de daglige skala- og fingerøvelsene, håndbevegelser med penselen (eller hvilket redskap man nå arbeider med), og grunnleggende kroppsoppvarmingsøvelser for danseren; og bringer langsomt nærværet fra en mindfulnesspraksis 3 2014 VISJON 81

inn i gradvis mer komplekse resitasjoner eller bevegelses-sekvenser. Man stopper opp og øver seg akkurat der hvor skalaøvelsene blir så komplekse at den innebygde mindfulnesstreningen glipper. Utfordringen ligger i å bringe treningen fra den daglige stillesittende mindfulnesspraksisen over i det kunstneriske arbeid, med så stor grad av nyansert oppmerksomt nærvær som mulig. MINDFULNESS SOM KUNSTART Kronjuvelen i en mindfulnesspraksis ligger i oppdagelsen av og tilliten til den panoramiske åpenhet; vitnefunksjonen i seg selv. Når man oppdager at det finnes et sted inni fri av form, at man ikke trenger identifisere seg med form, at ikke selve ens eksistensgrunnlag hviler på eller i en form; blir man fri av en kontinuerlig klamring til fenomener i verden. Det betyr at selv om man nesten hele tiden identifiserer seg med formene, så vet man et sted inni at det ikke er der selve grunnlaget for eksistensen ligger. Det betyr at livets dypeste mening ikke er bundet til identitetsmessige, materielle, følelsesmessige eller full identifikasjon med livsomstendigheter. «You are the world. I just shared it with you.» Buddhist-munk. Vi må alle ha kjærlighet, mat, grunnleggende trygghet, og i vår del av verden; et tak over hodet. Resten er behov knyttet til kulturelle, følelsesmessige, verdisynsmessige, kommunikasjonsmessige og relasjonelle behov. De er gode utviklingsverktøy, men samfunnet ville sett veldig annerledes ut hvis man fra begynnelsen av hadde kontakt med det sted inni som innehar en større dybde og meningsfylde enn de materielle og følelsesmessige situasjonene kan gi. Hit inn skal kunstneren for å bli helt fri fra identifikasjon med sin kunst og den kunstneriske arbeidsprosessen; og likevel gi den alt hun har. En av mine gode venner er en buddhistisk praktiserende legmunk. Han sitter mye på puten, er en syk mann meget hardt rammet av borealis, og var tidligere musiker. En dag fikk jeg en lydfil i innboksen. På lydfilen spilte han piano, og sang et tibetansk buddhistisk mantra med en inderlighet og dybde som fikk tårene til å renne og hjertet stod vidåpent. Jeg skrev til ham, på engelsk: «Dette er praktfullt. Du må dele det med verden, jeg har kontakter i musikkbransjen som kan hjelpe deg å få det trykket og distribuert.» Han svarte: «You are the world. I just shared it with you.» Neste artikkel: "Mindfulness i kreative og innovative prosesser med konkrete redskaper." 82