De tre fiskene; Blopp, Blopp og Blipp

De tre fiskene; Blopp, Blopp og Blipp Det var en gang tre små fisk som skulle til revet å gyte. Blopp og Blopp var varsomme og forsiktige. De svømte rett frem uten å utforske verden rundt dem. Hvorfor skulle de vel det, når de var fornøyd med å følge strømmen, som førte like til revet der de skulle gyte. Blipp derimot, var en fisk som aldri kunne bli helt fornøyd med å svømme rett frem. Hun pilte hit og dit. På vei til revet tokk hun følge med sine søstrer, men lot seg snart lokke av lysstrålene ovenifra. Dette måtte hun bare utforske. Blopp og Blopp bare ristet på halen, og ville ikke høre snakk om å svømme opp for å se hva som skinte slik. Blipp himlet med øynene til disse kjedelige fiskene, og la på svøm oppover og oppover. Snart var hun så høyt som hun aldri hadde vært før. Hun så ting så klart i dette strålende lyset. Hvorfor har jeg ikke sett dette før?. Hun så fisk og maneter i et helt nytt lys. Kunne det være sant at de hele tiden hadde sett slik ut? Før hadde hun trodd at de var grå og fargeløse, men i lyset fra oven kunne Blipp se at, slik var det ikke. Her strålte selv de livsfarlige manetene i gylne farger. Hun kunne se dem på lang avstand, så hun trengte ikke være redd, men hva kunne det være der oppe. Vannet de svømte i var ikke det hele, noe lå der over å skinte. Dette måtte være verdens ende, og kanskje var det en ny å bedre verden der oppe? Hun satt fart rett opp, og stupte ut i det. Hun gispet da hun brøt grensen. Hva var dette!? Hun kunne se milevis. Noe mykt drev over henne som vann, bare så mye lettere. Vind, vil jeg kalle det, for det viner i buken, tenkte hun. Samtidig så hun hva som lyste slik. Lyset blendet øynene hennes og hun rakk å kjenne varmen fra strålene før hun begynte å falle nedover. Hva skjer, tenkte hun. Er jeg død? Jeg synker jo som død fisk. Blipp gispet etter vann, men vinden drev tynn gjennom gjeldene hennes. Plask, sa det, da hun igjen traff vannet. Jeg er ikke død. Jeg er bare hjemme igjen. Hun stanset fortumlet å så opp. Hva var det som hadde skjedd? Hvilken verden var dette, som var så gjennomsiktig, som kilte henne med vind, og som blendet, samtidig som den varmet på kroppen? Hun samlet fart igjen, og skjøt opp og inn i den nye verden. Nå rakk hun å se noe stort som stakk opp av vannet der fremme. Noe mørkt og stort som minnet om stein, bare at dette var nakent og fullt av hvite skapninger som også svømte i luften. Før hun traff vannet igjen la hun merke til en kjempe stor lyd. Hun stanset opp, og trakk vannet god gjennom gjeldene. Hva var den lyden? Eller var det mange mindre lyder, som tilsamen ble et stort skrik? Var det disse hvite skapningene som svømte der oppe i vinden, som lagde disse lydene? Blipp svømte forsiktig opp mot verdens ende, hun stakk hode opp over grensen. Ja det var disse vesenene som skrek. Nesten som hvaler og blekksprut gjør, tenkte hun. Bare mye spinklere. Der kom en av dem nærmere, den stupte ned mot henne, og hun skjønte at dette kanskje kunne være farlig. Uansett å nysgjerrig hun var, la hun på svøm rett ned. Blipp hørte et voldsomt brak bak seg, og følte noen bite henne i halen. Aldri om noen skulle spise henne, ikke før hun hadde lagt sine egg, og ikke nå som hun var så nærme det store revet. Hun bakset

til, og følte at taket glapp. Hun styrtet nedover, men rakk å se det hvite vesenet svømme opp mot grensen og forsvinne. Ha!, tenkte hun. Jeg klarte meg forbi det også. Ingen kan holde meg tilbake. Det var litt synd det der, med de hvite skrikende jegerne der oppe, for hun kunne godt tenke seg å se mer av den andre verdenen. Kanskje kunne det gå an å lære seg å svømme i vinden slik som i vannet? Ja ja, hun la kursen skrått ned mot revet. Dette skulle Blopp og Blopp få høre, de ville nokk aldri tro henne, om da ikke hun fikk lokket de med til å svømme oppover. Da plutselig så hun en liten fisk som svømte så merkelig. Hun var ikke egentlig sulten, for buken hennes var så full av egg, men dette var en syk fisk, og syke fisker skulle ikke få leve, det viste hun. Så hun svømte bort å gulpet den i seg, men dette var da slett ingen fisk. Den var hard som stein, og den stakk henne i munnen. Ikke bare det, den var så sterk at den dro henne med oppover! Hva kunne dette være?! Blipp ble så paff at hun lot seg trekke med i noen øyeblikk, men så kom hun på disse hvite jegerne der oppe. Denne lille syke fisken skulle ikke få dra henne opp til dem, ikke nå som hun akkurat var på vei for å gyte. Hun røsket til, og snudde nesen nedover, men da ble den vesle fisken (eller hva det var for noe), plutselig dobbelt så sterk. Blipp følte att kjeften skulle revne, men hun ga seg ikke. Røsket og dro, men nærmet seg ubønnhørlig verdens ende igjen. Det var en svart flekk i lyset der oppe, og det var mot denne hun ble dradd. Nå så hun at det gikk en syltynn tråd fra munnen hennes og opp til denne sorte flekken, som nærmet seg i en voldsom fart. Sjøsses, tenkte hun. Dette var rart. Jeg lurer på hva som skjer med meg. Blipp lot seg dra oppover i rein nysgjerrighet. Hun brøt grensen mellom denne verdenen, og den der oppe. Nå svømte hun oppover i vinden uten å synke. Et utrolig rart vesen hylte av glede over å se henne, og hun bare hang der, slapt å så på. Sjøsses!, tenkte hun igjen. Dette var rart. Et enda større, og like merkelig vesen, klappet det mindre på hode å sa; se der ja, det var en skikkelig feiting. Du skal se det blir en ordentlig fisker av deg også gutten min. Den store tokk tak i henne, og dro løs den lille fisken fra munnen hennes. Hun kjente smaken av sitt eget blod, og så plutselig mange døde fisk, liggende i noe som så ut som en stor rund rød kjeft. Først da vek nysgjerrigheten til side, og sundt fiskevett slo ned i henne. Dette er jegere dette også!, tenkte hun plutselig, og sparket fra det hun klarte. Taket glapp, og hun sank fortere enn død fisk. Klask, sa det, i det hun traff noe som var like hardt som stein. Vesenene skrek og hoppet mot henne. Gjennom en liten åpning kunne hun se grensen til sin egen verden duve. Hun bakset det hun var god for, og ploppet uti vannet, i det de to hylende vesenene, klasket, langstrakte i det hun senere valgte å kalle dørken. Hun svømte rett ned uten å se seg tilbake. Dette var jammen mye på en gang dette, tenkte hun. Vakkert var det der oppe, men farlig som hai. Det var nokk best å holde seg her nede i riktig høyde, tenkte hun. Blipp traff strømmen som førte mot revet. Hun skjøt fart, mens hun tenkte på hva Blopp og Blopp ville si til dette.

De derimot, bare fnøs av henne, og ville ikke tro henne. Ikke engang da hun viste det blødende såret i kjeften trodde de henne. En helt ny verden over denne sier du?. Nei har du hørt! Med vann så tynt, at det ikke kan gjeldes, og at mann synker fortere en død fisk!? Nei den må du lenger ned i dypet med, sa de bare. De så på hverandre og himlet med øynene. Blipp hadde nok alltid vært noe for seg selv, men nå måtte hun ha vent buk på alvor, tenkte de høyt til hverandre, mens de overså henne fullstendig. Vell vell, tenkte Blipp bare. Om de ikke vill vite så skal de jammen meg slippe. Jeg vet i hvert fall å passe meg for den andre verdenen. Hun så oppover, og kunne så vidt skimte lyset. Det er der det kommer fra, lyset om dagen og varmen i vannet. Men hvor kommer mørket om natten fra? Hun kikket ned. Der er det alltid mørkt, tenkte hun. Nysgjerrigheten kilte i henne igjen. Kunne hun finne mørkets kilde? Var det enda en ny verden som ventet på henne, der nede i den evige natten? Hun kunne ikke dy seg og satte kursen strake veien ned. Død fisk, hørte hun søstrene sine snøfte etter henne. Det var litt sant i det de sa. Det var nedover man sank, om mann sluttet å svømme, men hun sank ikke hun svømte. Trykket klamret seg rundt kroppen hennes, og hun justerte flyteblæren etter det. Mørke senket seg om henne, men også øynene kunne hun justere. Blipp skimtet bunnen. Merkelig, den beveger seg, tenkte hun. Akkurat rett før hun traff det hun trodde var bunnen, sank temperaturen drastisk, og hun dukket ned i en uendelig sverm av glassmaneter. Ør i hode av trykket og kulla, så hun svimmel gjennom dette enorme landskapet av duvende geledyr. Moses!, tenkte hun Dette er en ny verden! Hun tenkte på de brennende tråene til jegermanetene, og ble på vakt. Skjerpet sansene, og så rundt seg. Plutselig oppdaget hun at hun ikke visste hvilke vei som var opp eller ned. Alt var bare maneter. Panikken grep henne og hun svømte i alle retninger, opp og ned, til styrfinn, og til barfinn. Det som fikk henne til å våkne opp igjen var et stikk på nesen. Hun stirret rett inn i fangarmene til en jegermanet. Dette fikk henne tilbake til fatningen, og hun svømte forsiktig bakover. Like før hun mistet jegermaneten ut av syne, kom hun på at hun bare var på oppdagelsesferd. Vel, tenkte hun. Om den maneten, eller forresten, siden alle manetene svømmer den veien, så betyr jo det at det er opp, og det er ned. Hvorfor hadde hun ikke tenkt på det før? Blipp satte kurs for dypet igjen, og snart lå teppet av maneter over henne. Her var det et merkelig, blå aktig lys, og hun kunne skimte den virkelige bunnen. Den var naken, foruten noen rare ål formede planter som duvet i stillhet. Kjempe krabber, kreps og hummer var der også. Det gikk plutselig opp for henne at bunnen var dekket med fiskeskjelletter.

Så det er her man kommer om man er død fisk. Hun kikket opp, og så manethvelvingen langt der oppe. Her nede er det død, mørke og kulde, over manetene er det livet, og vår verden, men over der igjen er det også død, men også varme og lys. Slik tenkte Blipp, mens hun i stillheten svømte langs bunnen dekket av skjelletter. Hun var så opptatt av å tenke at hun ikke la merke til det gapende mørket som åpnet seg foran henne. Ikke før hun kjente kulden slå mot henne unden i fra, våknet hun fra tankene. Hun så ned og følte et sug i buken. Dette er enda en verden, tenkte hun, mens hun stirret ned i mørke. Eller, var det bare mørke? Så hun ikke masse små lys langt der nede? Jo hun gjorde det, og følte at hun ble sugd ned mot disse lysene. Hun styrte mot den nærmeste. Dette var noe helt nytt. Var det her mørket kom fra, men fremdeles så fantes disse fantastiske glødende lysene her? Hun svømte sakte nærmere. Dette måtte utforskes. Nå var hun så nær at hun nesten ble blendet av dette lille lyset. Hva kunne det vær? Hun skubbet borti det med nesen. Det som hente nå, skjedde så fort at hun ikke rakk å reagere. Et forferdelig gap sugde henne inn, og hun kunne kjenne en stikkende smerte i ryggen, der to syllskarpe, tynne tenner bet seg inn. Skulle hun ende sine dager som føde for dette udyret? Nei! Det skulle hun ikke. Hele min småfisk tid har jeg passet meg for å ikke bli spist. Ikke skal jeg spises nå, like før jeg er fremme ved det store revet!. Slik tenkte Blipp, i det en alt for liten dyp vanns fisk, hadde satt halve kroppen hennes fast i gapet sitt. Hun slo med halen, og styrtet instinktivt oppover mot manetene. Dyp vanns fisken ble også med oppover, og de skøyt blindt gjennom stimen med maneter, og videre oppover. Blipp følte monsteret blåses opp, og eksplodere rundt henne. Dyp vanns fisken gapte unaturlig høyt, i det den døde, og Blipp klarte å riste seg løs. Hun pilte av sted, opp mot strømmen som førte til det store revet. Nå kjente hun tre verdener, tenkte hun. Sin egen, nattverden og den hvor lyset kom fra. Det var farer i alle tre, men også andre ting, varme og skjønnhet, mørke og kulde. Slik tenkte Blipp mens hun svømte avgåre for å nå igjen søstrene sine. Blopp og Blopp var nesten fremme da Blipp tok dem igjen. Hun vurderte å fortelle søstrene sine om den nye verdenen der nede, men de ville nok aldri tro henne. Dessuten så de revet nå. De stoppet opp alle tre. Dette var større enn hun hadde forventet. Virkeligheten overgikk hennes villeste fantasi. Hun skjøt jublende fart mot det fargerike revet. Her var det fullt av liv, fisker i alle fasonger og farger, anemoner og koraller. I øyeblikkets forundring glemte hun nesten å passe på for alle jegerne som alltid lusket i havet. Hun stoppet opp, og søstrene skjøt forbi henne. Pass på!, ropte hun etter dem. De bare lo av henne. Pass på sier du!. Her er det ingenting å passe seg for. Ser du ikke alle de andre fiskene?. De er i gang med å gyte, og vi må sikre oss de beste plassene. De svømte hit og dit for å finne en passende hann, og et hulrom å legge sine egg i. Æsj, her er alt opptatt, sa Blopp. Jeg svømmer oppover, og ser om jeg finner et bedre sted. Pass på, ikke kom for høyt!, ropte Blipp. Det er jegere fra den andre verdenen som stuper ned å spiser fisk.

Du må ikke komme for høyt!. Ha ha, jegere fra en annen verden du liksom, nei, ser dere senere sinker, sa Blopp, og forsvant i høyden. Blipp snudde seg fortvilet mot den andre søsteren sin, som så overbærende på henne. Det er sant!, sa Blipp. Det er farlig i høyden, jeg ble nesten spist selv!. Der nede har jeg også vært. Der er det livs farlige monstre som spiser fisk!. Du må passe deg Blopp. Søsteren bare ristet på halen av henne. Du må være en bytting, sa hun. Du mangler sund fornuft. Feig er du også, sa Blopp, i det hun leende forsvant nedover i dypet. Det er sant!, skrek Blipp, mens hun fortvilet så søsteren forsvinne. Hun ble stående å se etter henne en stund, men så la hun merke til alle fargene, og alt livet rundt seg. Hun skulle i hvert fall passe seg. Blipp svømte mot det travle revet, og en gjeng med hanner kom mot henne. De kurtiserte vilt. De gled langs siden hennes, og skalv for å vise henne hvor sterke de var. Hun likte det, men ville ikke ta den første å beste, som far til sine barn. Blipp svømte lenge rundt. Mange hanner følgte henne, for hun var en fin fisk, og mange ville ha henne. Blipp hadde råd til å være kresen. Bare den beste er god nokk, tenkte hun. Derfor tokk det en stund før den utvalgte kom mot henne. Han var større å sterkere enn alle de andre, og han hadde en ro og selvtillit, som sa henne at også han hadde ventet på den beste. De skalv inntil hverandre, og Blipp følte det lille fiskehjerte hennes skulle til å briste. Kjærlighet, tenkte hun. Dette er fisken i mitt liv. Hun følte plutselig at hun var klar til å slippe sine egg. Det hastet nå, og hannen førte henne til en hule, som var så flott, at den ikke kunne blitt bedre. Her skulle de elske. Her skulle hun gyte sine egg, og barna hennes kunne være trygge. Hannen hennes skulle passe på dem til de var store nokk til å ta vare på seg selv. Hun var lykkelig nå, og slapp sine egg, mens hannen gjorde alle de rette bevegelsene. Han sprutet sin livgivende væske over dem, gang på gang. Denne fisken var henne verdig. Etterpå lå hun tilfreds å kikket ut av sin hule. Hun så på alle de andre som fartet vilt rundt for å finne en make, og en passende gytegrop. Lurer på hvordan det går med Blopp og Blopp, tenkte hun. Hadde de vært like heldig som henne, eller hadde de blitt tatt av en av de mange jegerne som fantes i havet, eller i de andre verdenene? Hun kikket opp, og kunne skimte strålene fra oven. Der oppe satt ei hvit måke med en feit fisk i maven. Fisken hadde blindt svømt oppover, mens hun hovent overså alle hennes beilere. Hun hadde vært et enkelt bytte. Dumme fisk, tenkte måken, og rapet fornøyd, mens solens stråler varmet. Blipp kikket ned i mørke, Hvordan hadde gått for søsteren, som leende hadde svømt ned dit. Hun skulle ha hørt på meg, tenkte Blipp. Jeg har selv utforsket det mørke. Det er et farlig sted.

Mann bør se seg rundt i verden, tenkte hun, for å kunne vite hvor mann hører hjemme. Der nede trakk en fisk sine siste krampetrekninger, mens hun sakte men sikkert, ble dradd mot en jegermanets indre. Slutt. Tom Christian Møller 23.01.06