Oslo-Filharmonien og instrumentene
Om Oslo-Filharmonien Foto: Oslo-Filharmonien Orkesteret ble stiftet i 1919, men orkesterets historie går helt tilbake til 1870-årene da blant annet Edvard Grieg var dirigent. På den første offisielle konserten i 1919 spilte de bl.a. «Ja, vi elsker». Orkesteret het den gang Filharmonisk Selskaps Orkester, men har skiftet navn flere ganger og heter i dag Oslo-Filharmonien. Oslo-Filharmonien er i dag Norges største orkester, og har status som nasjonalorkester. Det er svært vanskelig å få jobb i et så bra orkester som Oslo-Filharmonien. Det får man bare hvis en vinner et prøvespill. På prøvespill er det bare det musikeren spiller der og da som har noe å si. Karakterene fra skolen teller ikke i det hele tatt. Men det kan være 30-40 musikere som konkurrerer om en jobb, så det sier seg selv at sjansene ikke er store. De som får jobb i orkesteret har som regel studert musikk lenge. I tillegg har de spilt mye helt fra de var ganske små. Mange av dem som spiller strykeinstrument har en gang spilt i skoleorkester, og flere av blåserne og slagverkerne har spilt i skolekorps. Hvordan det er å jobbe som orkestermusiker: Oslo-Filharmonien spiller konserter hver torsdag og fredag kl. 19:30. Publikum får høre ny musikk hver uke, og orkestermusikerne må derfor lære seg et nytt musikkprogram for hver eneste uke gjennom hele året. Musikerne øver på å spille sammen kl. 10-14 hver dag. I tillegg øver de mye hjemme hver for seg, slik at de er godt forberedt til orkesterøvelsene. Dere kan lese om hver enkelt musiker på http://oslofilharmonien.no/filharmonien/orkesteret/
Den største utfordringen for musikerne er kanskje at uansett hva slags form eller humør de er i, må de alltid være på topp når det er konsert. Det nytter ikke å utsette jobben til litt senere, for konserten er jo akkurat der og da, og 1400 mennesker sitter i salen og hører på! Oslo-Filharmonien er et populært orkester over hele verden, og hvert år drar orkesteret på turnéer i inn- og utland. Orkesteret har spilt inn over 40 CDer. For noen av disse innspillingene har orkesteret fått priser. De har vunnet den norske Spellemannsprisen ni ganger. Det betyr at vi er den mestvinnende artisten gjennom Spellemannprisens historie... Om orkesterinstrumentene Ordet symfoni er gresk og betyr å lage lyd sammen. Alle instrumentene i symfoniorkesteret tilhører den store orkesterfamilien. Noen instrumenter er nærmere i slekt med hverandre og danner egne instrumentfamilier innad i det store orkesteret. Instrumentene presenteres gruppevis på de følgende sidene. Forklaringen legger vekt på hvordan instrumentene er laget og hvordan de fungerer. Strykeinstrumentene er den største gruppen av instrumenter i orkesteret. De er så nært beslektet at det nesten er snakk om det samme instrumentet, bare i forskjellige størrelser. Jo større instrumentet er, jo dypere toner kan man lage. Instrumentene er alle laget av tre, og er hule inni. De har fire strenger i ulik tykkelse som vibrerer og lager lyd når de strykes (derav navnet strykeinstrument) på med en bue. Buen er en bunt hestehalehår som er spent mellom endene av en trestang. Buen smøres med harpiks (størknet kvae) for at strengene skal vibrere ekstra godt. Fiolin er det instrumentet det er flest av i orkesteret. Fiolinene er delt i 1. og 2. fiolin. Lengst frem av fiolinene sitter konsertmester, som er dirigentens "nestkommanderende". Bratsj ser ut som en fiolin, bare at den er større. Bratsjen har en mørkere tone enn fiolinen. Både bratsjisten og fiolinisten har instrumentet på skulderen. Cello er det nest største strykeinstrumentet og spiller mørkere toner enn bratsjen. Cellister sitter på stol når de spiller, og støtter celloen mot gulvet med en metallstav som vi kaller pigg. Kontrabassen (eller bassen, enkelt og greit) er størst, og veier ca. 15 kilo. Kontrabassen lager mørkest toner av alle strykerne. Den er så stor at kontrabassisten må sitte på en høy stol for å nå opp til instrumentet sitt. Også kontrabassen støttes mot gulvet med en pigg.
Fin gammel plansje over orkesterets strykeinstrumenter: Treblåseinstrumentene blåses i for å lage lyd. De er bygget som rør av forskjellig lengde, og med unntak av fløyten er de alle laget av tre. Obo og klarinett er laget av svart tre, fagotten av brunfarget tre. Fløyten er laget av metall, som regel sølv. Den regnes likevel som treblåser fordi den opprinnelig ble laget av tre, og fordi den har mye musikalsk til felles med de andre treblåserne. Fløyten spiller lysest av alle treblåserne. Den kalles tverrfløyte fordi man holder den på tvers. Man blåser gjennom et lite hull på fløytens overside (omtrent som på en flaske). Fløyten er det mest lettbevegelige treblåseinstrumentet, og spiller ofte raske noter. Obo har et munnstykke som er laget av 2 stive rørblader fra en sivplante (bambus) som vokser i varme strøk. Rørbladene er snittet meget tynne og bundet sammen. Når man holder dem mellom leppene og blåser, oppstår det en vibrasjon som lager lyden. Det er ganske vanskelig å lage toner med oboen, men når oboisten lykkes, hører vi en vakker tone. Klarinetten har kun ett rørblad av bambus, som er festet til et munnstykke. Når man blåser i munnstykket oppstår det vibrasjon som danner tonen. I symfoniorkesteret fikser klarinetten det meste: raske toneløp, sterkt og svakt. De høyeste tonene er skingrende og skarpe, de dypeste er runde og bløte. Når klarinettisten må spille ekstra dypt tar hun frem
bassklarinetten. Fagott er det største treblåseinstrumentet. Om vi folder ut fagotten blir den ca. 2,5 meter lang. Den er laget av brunt tre. Fagotten blåser også gjennom to rørblad, og den kan spille meget dypt. Om fagottisten ikke kommer dypt nok, kan hun alltids finne frem kontrafagotten. Fin gammel plansje over orkesterets treblåseinstrumenter: OBS: Oslo-Filharmonien har ikke saksofoner. Messinginstrumentene blåser man også i for å lage lyd. Messinginstrumentene er blant de kraftigste i orkesteret, og brukes ofte når musikken skal være sterk. Alle instrumentene i denne familien er laget av lange, bøyde messingrør. Munnstykket er skålformet, og også av messing. Jo lengre røret er, jo dypere toner kan man spille. Korte rør lager lys tone, lange rør lager dyp tone. Derfor finnes det både små og store messinginstrumenter. Rørlengden kan også forandres hos det enkelte instrument ved hjelp av ventiler. Når en ventil trykkes ned går luften gjennom et ekstra stykke rør. Instrumentet blir på denne måten lengre og tonen dypere.
Horn: Hornets rør er omtrent 5 meter langt. Røret er rullet sammen i sirkel for at det skal være mer praktisk å holde. Hornet har ventiler til å endre lengden på røret. Det er praktisk for hornistene å holde høyre hånd inni hornet når de spiller. Med hånden inni hornet kan de også endre lyden, om det trengs. Hornet er kjent for sin usedvanlig vakre klang, men det kan også låte mørkt og truende. Trompet: Også trompeten er rullet sammen, og har ventiler som brukes til å endre lengden på messingrøret. Trompeten kan spille både fanfarer og myke melodier. Trombonen er som de andre rullet sammen fordi det er praktisk. Røret har ingen ventiler. I stedet har trombonen en bøyle som skyves inn og ut for å endre lengden på røret. Hvis trombonistene vil kan de blåse ut lyd sterkere enn noen annen. Da går det hardt ut over ørene til musikerne i nærheten! Men trombonen kan også spille fløyelsmykt. Tubaen i orkesteret legger alle merke til. Det er det største blåseinstrumentet, med den dypeste klangen. Det er bare 1 tubaist i orkesteret. Fin gammel plansje over orkesterets messinginstrumenter:
Slagverkinstrumenter - det skilles mellom ulike typer Mellom de instrumentene som lager en bestemt tonehøyde (pauker og vibrafon) og de som ikke gjør det (ulike typer av trommer, cymbaler, gong og triangel). Mellom de instrumentene der lydbølger lages når vi slår på instrumentets utspente skinn (forskjellige typer av trommer) og de instrumentene der selve instrumentets kropp danner lyden (gong, cymbaler, treblokk, vibrafon, triangel). Mellom instrumenter som er utviklet fra tidenes morgen (trommer) og instrumenter oppfunnet i nyere tid (vibrafon). Vibrafon er et elektrisk slagverkinstrument. Den består av stålstaver og slås på med køller. Hver stålstav lager en bestemt tonehøyde. Under stavene finnes det resonansrør som forsterker lyden. I rørene finnes også små metallplater som roterer ved hjelp av en motor. På den måten får lyden en vibrerende karakter, derav navnet. Vibrafonen har også en pedal som kan brukes til å styre hvor lenge tonen skal klinge. Vibrafon er en amerikansk oppfinnelse fra begynnelsen av 1900-tallet. Prinsippene bygger på den afrikanske marimbaen. Treblokken får vi lyd av ved å slå på den med en stikke. Treblokken er hul inni, og det sørger for resonans. Treblokkene er som regel opptil 18 cm. lange. Instrumentet er mye brukt i Asia, der det ofte ble brukt i forbindelse med religiøse ritualer i templene. Pauker består av en metallgryte med et trommeskinn av plast eller kalveskinn. Paukene har en pedal som brukes til å stemme og til å lage forskjellig tonehøyde. For å lage lyd slår paukisten på skinnet med køller. En paukist har alltid et helt lager av køller. De fleste er av filt, men de kan også være av tre. Jo bløtere køllene er, jo bløtere blir lyden. Som oftest blir det brukt to eller flere pauker samtidig så man har flere toner å velge mellom. I Oslo-Filharmonien bruker vi som regel fire pauker i forskjellige størrelser. Paukene varier i størrelse mellom ca. 45 80 cm i diameter. Instrumentet kom til Europa fra Tyrkia.
Bongotrommene kom til vesten fra Latin-Amerika. De blir som oftest brukt i par, der de to trommene har litt ulik lyd og størrelse. Vanligvis har bongotrommene en diameter på 15-20 cm. Lilletromme eller skarptromme er laget av metall eller tre, med et skinn på topp og bunn. Skarptrommen blir montert horisontalt på et stativ og man bruker to trestikker til å slå på trommen med. På undersiden av trommen er det montert metalltråder som kan kobles på eller av. Når disse trådene er påkoblet får trommen en karakteristisk "smatrende" lyd. Skarptrommen ble oppfunnet i Europa, og først brukt i militæret som signalinstrument. I dag blir skarptrommen brukt i nesten all type vestlig musikk. Stortromme eller basstromme er en stor tromme som lager en dyp lyd. Stortrommen står oftest montert vertikalt. Som regel blir det brukt en klubbe med mykt hode til å slå med. Stortrommen ble først brukt i militærmarsjer i korps. Tom-tom tromme er en sylindrisk tromme uten metalltrådene som skarptrommen har. Tom-tom ble laget spesielt for trommesett, brukt i jazzmusikk. Gong er stor rund metallplate (som regel i bronse) festet til et stativ. En slår på gongen med ei kraftig filtklubbe. Gonger i alle størrelser blir brukt i asiatisk musikk: kinesisk, thailandsk og vietnamesisk musikk. Opprinnelig ble det ofte brukt mange gonger med forskjellige toner. I symfoniorkesteret blir det vanligvis bare brukt én stor gong.
Triangel består av en rund stålstav som er bøyd i tre like lange deler med en åpning i det ene hjørnet. Den lager en strålende klar tone når den blitt slått med en stålstav. En spiller på triangelet ved å slå med en stålstav enten utenpå triangelet eller inne i et hjørne. Instrumentet kom til vesten fra Asia via Tyrkia. Cymbaler er metalltallerkener i forskjellig størrelse. De kan variere mellom 40 og 60 cm i diameter. Cymbalene slås sammen for å lage lyd. En annen måte å gjøre det på, er at en enkelt cymbal kan henge på et stativ og slås med en trommestikke. I begge tilfeller blir det vibrasjoner i cymbalene som fører til lyd. Cymbalen har en svak krumming i formen og er litt høyere på midten der håndtaket er festet. Cymbalene kom til Europa fra Asia. Kalles av og til for bekken. De cymbalene som bildet viser, kalles i orkesteret for A2 cymbaler. Fin gammel plansje over noen av orkesterets slagverkinstrumenter:
Harpe og piano Harpen er et strengeinstrument som består av en ramme med strenger i. Oslo- Filharmonien eier tre harper. Harpene har 47 strenger. I tillegg har de 7 pedaler slik at harpisten kan endre tonehøyde på strengene med føttene. Det er som regel kun én harpist som spiller i orkesteret, men det kan være flere. På det meste har vi hatt fire harper på podiet Hvor mange harpestrenger var det da til sammen, dersom hver harpe hadde 47 strenger? Piano/flygel er et stort instrument med tangenter. Lyden produseres av strenger strukket i et stivt rammeverk. Disse strengene vibrerer når de blir slått på av hammere dekket med filt. Hammerne slås mot strengen når pianisten trykker på tangentene. Symfoniorkesteret har én pianist.