Tor Arve Røssland Soledad
Om forfatteren: Tor Arve Røssland har tidligere skrevet elleve bøker for barn og ungdom. Mest kjent er serien om Svarte-Mathilda (Samlaget). Ungdomsromanen Soledad er resultatet av en langvarig fascinasjon for dystre fremtidsvisjoner. Les mer på www.forfattaren.no
Om boken: MODER JORD HAR ENDRET SPILLEREGLENE 14 år gamle Soledad våkner en morgen og oppdager at hun er helt alene. Faren, naboen og resten av beboerne på øya er forsvunnet. Soledad må ikke bare finne ut hva som har skjedd, hun må også gjøre hva hun kan for å overleve. Soledad er en thrillerdystopi om en nær og skremmende fremtid.
2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst & Bilde as, 2013 ISBN 978-82-03-25730-8 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
DEL 1 ØY
Jeg våkner brått av et høyt smell, og gnir meg i øynene. Jeg drømte om fargerike skyer som svevde over himmelen og inn mot land, de så levende ut, minnet litt om nordlys, men samtidig noe helt annet. Det smeller igjen, og jeg setter meg opp i sengen. Først hørtes det ut som en eksplosjon, eller torden, men nå ser jeg at det bare er døren som står og slår. Er det gjennomtrekk? Jeg labber ut i gangen. Døren inn til pappa står åpen. Dynen hans ligger på gulvet. Mobiltelefonen på nattbordet. Jeg går inn og åpner vinduet. Vinden er varm og sommerlig. Det lukter hav. Øynene venner seg sakte til sollyset. Oppe på berget bader fyrtårnet seg i morgensolen, noen småfugler flyr lavt over gressplenen utenfor fyrboligen, de flakser mellom husene i tunet og nedover de nakne svabergene. Ingen skyer slik som i drømmen. Jeg går ned trappen og inn på kjøkkenet. Trappetrinnene knirker. Kjøkkengardinene er fratrukket, ingen lamper er tent, ingen travel pappa som gjør klar frokost. Bare brødsmulene fra i går kveld. Det stikker i magen. Ikke av sult. Jeg går ut i vindfanget. Utgangsdøren står åpen. Ikke rart det er gjennomtrekk i huset. Jeg går ut på trappen, og ser rundt meg. Bilen står fortsatt parkert. Da har han ikke kjørt til butikken uten meg, i hvert fall. Jeg roper, men får ikke noe svar. Jeg går inn i vindfanget igjen, banker forsiktig på dodøren. Ingen svarer. Jeg løper opp den knirkete trappen og inn i stuen. Han ligger sikkert på sofaen og snorker som en gris. Jeg prøver
å le av tanken, men latteren stopper opp i halsen. Støvet virvles opp når jeg smeller opp døren. Sofaen er tom. Jeg roper på han igjen. Venter at han skal hoppe frem fra skapet, eller at han er utenfor og hører meg rope. Kanskje han bare har spasert en tur ned til butikken? Jeg gjennomsøker rommene én gang til for sikkerhets skyld. Alt er tomt og urørt. Pappa! Stemmen min er skingrende og høy. Ingen svarer. Jeg løper ut på plenen. Vinden har løyet, morgensolen brenner meg i ansiktet. Det er fullstendig vindstille nå. Ingen rasling i trærne. Ingen fugler som kvitrer. Pappa! Jeg løper ned den svingete og bratte grusveien. Møter ikke et eneste menneske underveis. Er det ingen turister som skal opp og se på fyret i dag? Jeg svetter og er andpusten. Må sette ned tempoet. Jeg går rolig videre og ser inn i hagene til de få husene som ligger i det lille byggefeltet. Ikke en levende sjel er å se. Men det har det ikke vært tidligere i uken heller. Folk her ute er overraskende mye inne i husene sine. Sykler og biler står parkert i oppkjørslene. Plenklippere og gassgriller står klar til bruk. Det ligger noen lekebiler i en hage, en gammel folkevognsbuss står på naboplenen. Jeg løper videre. Jeg løper ned bakken mot Sørevågen, stopper utenfor butikken som ligger like ved sjøen. Jeg kikker inn vinduet, men ser ingen. Døren er ulåst, og jeg går forsiktig inn. Jeg titter inn mellom hyllene. Ser ingen. Hører ingen
romstering fra bakrommet heller. Det blinker i en lampe over fruktavdelingen. Jeg går ut igjen og ser rundt meg. Det har pleid å være i hvert fall noen mennesker utenfor butikken. Men ikke i dag. Hvor er alle sammen? Er de i kirken? Det er da ikke søndag? Det er ekstremt stille. Til og med sjøen ligger blikkstille. Ingen skvulping fra båtene. Jeg går bort til det nærmeste huset og lurer på om jeg skal ringe på. Jeg kjenner ikke de som bor her, men de har kanskje sett noe siden de bor like ved butikken? De vil garantert vite om de har sett pappa. Han er lett å kjenne igjen. Jeg ringer på. Ingen åpner. Ingen svarer. Jeg løper videre til neste hus. Ingen som åpner her heller. Dette er ikke normalt. Det må være et eller annet som foregår. Noe som alle skal være med på, som pappa ikke har fortalt meg. Vinden begynner så vidt å blåse. Det rasler i trærne. Jeg plukker opp en sykkel som ligger i veikanten. Den er for liten, men det går raskere enn å løpe. Eieren har sikkert ikke noe imot det. Jeg sykler mot Nordevågen, der den andre ferjekaien ligger. Jeg tråkker så hardt jeg klarer bortover den smale veien. Det blåser kraftigere her. Det er nordavind, og det høye gresset legger seg i vinden, piggtrådgjerdene uler. Jeg triller sakte gjennom den korte hovedgaten bort til ferjekaien. Heller ikke her er det et eneste menneske å se. Bare tomme hager og sorte vinduer. Ingen ansikter som
titter frem mellom gardinene. Jeg roper på pappa. Kan ikke noen stikke hodet ut og be meg holde kjeft? Unnskyld, kan jeg si da, men jeg trenger hjelp. Jeg finner ikke faren min. Tenk om han har ramlet utfor et av svabergene. Kanskje han har falt i sjøen? Bølgene kan være livsfarlige selv om de ikke er spesielt store. Han kan ligge hjelpeløs og forslått et eller annet sted. Øyen er liten, men full av busker og knauser. Jeg kjenner gråten som presser, men tørker raskt bort tårene, og svelger hardt. Da får jeg øye på ferjen. Den ligger ute i vågen, og har slitt seg fra fortøyningene. Det ser ikke ut til at noen styrer den. Motoren er heller ikke i gang. Ferjen står og stamper mot moloen. Er det noen der inne i det hele tatt? Jeg setter fra meg sykkelen og går utover mot bommen på ferjekaien. Støv fra den knusktørre asfalten virvles opp rundt meg. Vinden må være oppi storm styrke nå. Det gnistrer i ferjevinduene. Ser ut som noen leker med fyrverkeri inni salongen. Bølgene fra det åpne havet slår inn i skroget, og ferjen føres inn mot kaien igjen. Hvor er du, pappa? Jeg ser han for meg. Han står på en strand og maler. Han har på seg en hvit, tynn kjortel, og en brun stråhatt. Jeg er liten, kanskje ikke mer enn fire fem år. Jeg bygger sandslott. Middelhavssolen er skarp. Pappa smiler til meg. Solen blinker i den tynne metallringen rundt penselen. Fargene er skarpe. De danser rundt på lerretet. Leker med hverandre. Jeg maler med dine farger, sier han. Dine farger,