Vårt fokus skal være: Overordnet på enkeltspilleren. Alltid prioriteres et utviklingsfokus framfor et resultatfokus Læring av definerte ferdigheter skape de beste forutsetninger for langvarig motivasjon for fotball Blanding av instruksjon, veiledning og fritt spill - Egne løsninger som gjør at enkeltspilleren lærer seg spillet Suksess er ikke store siffer i målprotokollen - men antallet spillere vi klarer å produsere med god kvalitet (testbatteri) Skape et miljø der alle trives og læring kan skje. Laget/Årskullet skal bygges som en trygg lærings- og sosialiseringsarena. Oppmuntre spillere til å prøve på nye ferdigheter. Oppmuntre lag til å spille underholdende og fin fotball. Vi starter med spilleren og ballen som et utgangspunkt. Igjennom hele perioden som spilleren befinner seg i TIL YNGRES skal det prioriteres et svært høyt antall ballberøringer, og varierte ballberøringer. Kompleksitet på øvelser, og oppgaver som gis innenfor ferdighetsutviklingen (valg og utførelse) skal være tilpasset individets modning og beskrives under hvert alderstrinn. Dermed starter vi med at spilleren skal jobbe mye med ballen for å få kontroll på den. Ettersom spilleren blir bedre og bedre er det naturlig å knytte ballrepertoaret opp mot det å slå en motstander. Først presenterer vi noen generelle prinsipper til bygging av kultur og aktivitetsledelse som er byggesteiner for å få frem den gode treningen. Tilrettelegging for læring og trivsel gjennom (a) høy aktivitet, (b) mye funksjonell trening, (c) variert aktivitet med en rød tråd, (d) hensiktsmessig differensiering av spillergruppa. Følger treneren disse rådene øker sjansene for at spillerne utvikler sin fotballferdighet og at mesterlæringen på kryss og tvers i praksisfellesskapet forsterkes. Aktivitetsprinsippet Fotballferdighet er en praktisk ferdighet. Det betyr at bevegelser, teknikker og samspill må praktiseres og øves om spillerne skal utvikle seg. La derfor spillerne være i aktivitet så mye som mulig av en økt! Desto mindre treningstid laget har, jo større del av tiden bør brukes til praksis. Høy aktivitet betyr at spillerne er aktive både kroppslig, mentalt og sosialt. De er til stede i økta med hele seg. Da er potensialet for læring i fotball størst.
Av aktivitetsprinsippet følger noen organisatoriske utfordringer for treneren: Kom raskt i gang med treningen Organiser slik at det blir flyt i aktivitetene og få unødvendige pauser Unngå stillestående køer Pass på at ingen melder seg ut og passiviseres Hvilke gruppestørrelser og inndelinger er hensiktsmessige? Bruk ballen i så mye av aktiviteten som mulig Tenk også nøye gjennom hvor ofte du skal bryte av aktiviteten for å forklare eller instruere. Spillerne lærer først og fremst av sin egen aktivitet, og må få tid nok til å praktisere. Prøving og feiling er avgjørende for å utvikle ferdighet! Kanskje treneren kan veilede spillere individuelt uten å stanse aktiviteten for de andre? Kanskje kan veiledningen foregå underveis mens du vandrer rundt på feltet? Husk: All tilbakemelding og instruksjon trenger ikke å foregå i plenum ofte er direkte veiledning til den det gjelder vel så virkningsfullt. Aktivitetsnivået kan også påvirkes av hvordan treneren opptrer. Det er ikke sikkert at trenere stimulerer aktiviteten best ved å stå som en statue på sidelinjen med armene i kors. Vær med gi av deg selv vis at du bryr deg! Dette er mulig å få til uten å bli masete og slitsom. Vær engasjert, uten å bli overengasjert. De beste trenerne utstråler både trygghet og engasjement på samme tid. Funksjonalitetsprinsippet Funksjonell aktivitet vil si spill-lik aktivitet. Om spillerne skal utvikle fotballferdigheten sin, bør treneren legge opp til mange øvelser og spillformer som ligner på fotballspillet. Ta utgangspunkt i spillets egenart: Hva kjennetegner spillernes bevegelser i kampen? Hvordan er omgivelsene for spillerne når de skal slå en pasning? Hvordan mottar angrepsspilleren ofte ballen før han skal skyte? Prinsippet om funksjonalitet betyr at treneren tilrettelegger øvelser som har stor likhet med de situasjonene spillerne møter i kamp. Likheten kan gjelde flere ting: Tid / rom forhold (hvor mye tid har spilleren?), retningen i øvelsen (hvor er målet?), motspillet (hvilken motstand møter spilleren?) og samspillet (hvilke medspillere kan hjelpe?) Funksjonalitet betyr ikke at vi bare skal spille på treningen. I stedet handler det om at vi bryter ned helheten i spillet til funksjonell teknisk trening, fysisk trening og spilløvelser. Tekniske momenter (pasninger, skudd, taklinger, headinger) kan trenes i spill-like situasjoner. Fysiske ressurser (utholdenhet, styrke, spenst, hurtighet) kan trenes gjennom bevegelser som preger fotballspillet: dueller, løp, retningsforandringer og hopp. Og spilløvelsene kan gjenspeile typiske situasjoner spillerne møter i kamp: overtallsituasjoner, avslutningssituasjoner eller forsvarssituasjoner.
Funksjonalitetsprinsippet leder mot at en god del av treningen bør foregå i realistiske spillesituasjoner. Vi tilrettelegger da øvelser som er typiske for kampen, for eksempel: 1 mot 1 (forsvarer mot angriper; skytter mot målvakt) 2 mot 1 (overtallsituasjon) 2 mot 2 / 3 mot 3 (mot mål på avgrenset spillefelt) 4 mot 2 / 4 mot 3 (overtallsspill mot mål på avgrenset spillefelt) 5 mot 5 Osv. Situasjonene må være tilpasset spillernes erfaring og ferdighetsnivå. Juster antall spillere og spillefeltets størrelse på hensiktsmessige måter. For unge og uerfarne spillere bør situasjonen være oversiktlig (få spillere) og motstanden begrenset. Barna trenger mye øving i enkle situasjoner! Etter hvert kan spillformene bli mer komplekse, og tidspresset og motstanden kan økes. En god progresjon i spilltreningen er avgjørende for mestring og læring over tid. Gjenkjenning og variasjon Læring i fotball å bli bedre til å skape og løse spillesituasjoner er avhengig av at spillerne kjenner igjen typiske situasjoner som oppstår i kamp. Da kan de utvikle evnen til å bevege seg lurt og handle fornuftig i situasjonene. For uerfarne er det vanskelig å kjenne igjen de karakteristiske spillesituasjonene. De blir gjerne stående rådville eller handler vilkårlig. For å bli bedre til å gjenkjenne og mestre situasjonene trenger de å erfare situasjonene på ny og på ny. De må kort og godt få mye øving i slike tilpassede spillformer som vi beskrev over. Slik trening i en bestemt spillform kan vi kalle repetisjon uten gjentakelse siden treningen i seg selv medfører variasjon av betingelsene. Variasjonen kommer av at situasjonene aldri blir helt like, fordi spill-motspill aldri kan forutbestemmes fullt ut. Motspillerens handlinger vil være bestemmende for om det er lurt av ballføreren å sentre eller føre ballen videre. Trenere må også balansere hensynene til funksjonalitet og til variasjon i videre forstand. På den ene siden bør en tenke funksjonalitet i treningen. På den andre siden bør ikke treningen bli ensformig. Hvis vi gjør det samme på treninga hver gang, blir aktiviteten etter hvert kjedelig og lite stimulerende for spillerne. Variasjon er nødvendig både for motivasjon og læringsutbytte. Ensformighet er over tid drepende for engasjementet. Treneren må derfor bestrebe seg på å variere treningsinnholdet samtidig som han eller hun tenker funksjonalitet. Særlig er variert aktivitet viktig for de yngste. Variasjon kan vi skape på en rekke måter:
Varier mellom teknisk trening, fysisk trening og spilltrening Varier intensiteten gjennom økta Varier øvelsesutvalg og spillformer Varier laginndeling og gruppesammensetning La spillere over tid prøve seg i flere spilleposisjoner på banen Gjør innimellom noe helt annet enn fotball For lite variasjon blir ensformig og kjedelig. For mye variasjon krever mye (om)organisering underveis og gir for få repetisjoner. I stedet: Varier over tema og skap sammenheng og helhet i økta! Jevnbyrdighet I fotball vil jevnbyrdig motstand fremme både mestring og ferdighetsutvikling. Om vi spiller mot noen som er langt bedre enn oss, oppleves lite mestring siden vi sjelden får til det vi prøver på. Er vi på den andre siden totalt overlegne vår motstander, er det alt for lett å få til det vi prøver på. Det kan gi mestringsfølelse, men fører i liten grad til læring og utvikling. Jevnbyrdighet mellom lagene gir begge parter en bedre tilpasset utfordring. Vi må gjøre vårt beste for å få det til og det er ikke gitt at vi lykkes. Betydningen av jevnbyrdighet gjelder også på individnivå: Om motstanden er hensiktsmessig tilpasset, gir det de beste betingelsene for individuell utvikling. Trenere kan overføre dette til treningsfeltet: Hvordan skape jevnbyrdig motstand i spilløvelser? Hvordan balansere forutsetninger og utfordringer i den tekniske treningen? Hvordan differensiere på ulike måter slik at den enkelte og gruppa møter omgivelser som er godt tilpasset spillernes bakgrunn? Husk at fotballspill dreier seg om å mestre motstand. En av trenerens utfordringer er derfor å skape jevnbyrdige spill-motspill situasjoner på feltet. Mesterlæring i praksisfellesskapet Anne lærte overstegsfinte gjennom å bli inspirert av medspillere som behersket teknikken. Gjennom å se og lære av rollemodeller, prøve ut selv og gradvis tilpasse bevegelsen ut fra egne forutsetninger, lærte hun finta. Eksempelet er ikke enestående. Tvert i mot spillere kan lære masse av sine medspillere! Vi kaller prosessen mesterlæring eller modellæring. I et fotballag er det sjelden én mester og mange lærlinger. I stedet kan vi se på laget som et praksisfellesskap der kompetanse og ferdighet er fordelt mellom deltakerne. Selv om enkelte spillere i laget er bedre enn andre, er det mange måter å være god på. Ofte har mange spillere en del å lære av andre. Mesterlæringen i slike praksisfellesskap foregår nettopp gjennom at spillerne lærer av hverandre. Det er mange ting de kan lære, alt fra holdninger, innsats og iver til tekniske detaljer eller taktisk forståelse.
Treneren kan gjennom målrettet tilrettelegging søke å gjøre betingelsene for mesterlæring så gode som mulig. Stimulering av spiller-spiller læringen kan skje på mange måter: Holdningssterke spillere kan framheves som rollemodeller Kanskje spillere kan veilede hverandre? Kan uerfarne settes sammen med erfarne i parøvelser? I tillegg til at det kan være mange mestere i spillergruppa, er naturligvis treneren selv også en mester. Dette gjør at treneren bør tenke godt gjennom hvordan han eller hun framstår som rollemodell: Hvordan synliggjør jeg mitt forhold til fotballen og spillerne gjennom mitt engasjement og mine handlinger? Hvilke verdier og holdninger formidler jeg gjennom min atferd? Hvordan arbeider jeg for å innvie deltakerne i en sunn fotballkultur?