Abonnement koster kr. 250,- pr. år. Ved bestilling av mer enn 10 eksemplarer er prisen kr. 200,- pr. årsabonnement.

Søkelys på arbeidsmarkedet 2/2006 årgang 23 ISSN 0800-6199 Omslag: Abalone as Trykk: Allkopi Utgis med støtte fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet, hvert halvår, av Institutt for samfunnsforskning, Munthes gate 31, postboks 3233, Elisenberg, 0208 Oslo. Redaksjon: Pål Schøne (redaktør), Johanne Severinsen (redaksjonssekretær), Erling Barth, Fredrik Engelstad, Trygve Gulbrandsen, Geir Høgsnes, Ragnhild Steen Jensen, Marianne Røed og Jon Rogstad. Abonnement koster kr. 250,- pr. år. Ved bestilling av mer enn 10 eksemplarer er prisen kr. 200,- pr. årsabonnement. Abonnement kan bestilles via www.samfunnsforskning.no eller Institutt for samfunnsforskning Postboks 3233 Elisenberg 0208 OSLO Telefon: 23 08 61 00 Telefaks: 23 08 61 01 E-post: isf-publ@samfunnsforskning.no Søkelys på arbeidsmarkedet på nettet: www.samfunnsforskning.no/sokelys

Innhold Redaksjonelt Store utfordringer 135 ARTIKLER Sysselsetting og mobilitet Lasse Sigbjørn Stambøl Sysselsetting, inntekt og regional arbeidsmarkedsmobilitet 137 Clara Åse Arnesen Har etableringsfasen i arbeidsmarkedet betydning for senere yrkeskarriere? 149 Ragni Hege Kitterød og Randi Kjeldstad Kortere arbeidstid for fedre men fremdeles et tosporet foreldreskap 159 Idunn Brekke Betydningen av etnisk bakgrunn for overgangen fra høyere utdanning til arbeid 173 Kjersti Misje Nilsen Har vi mindre jobbstabilitet i Norge? 181 Arbeidsledighet Torunn S. Olsen, Nina Jentoft og Gro Kvåle Suksesskriterier i reaktiviseringsarbeidet 191 Lønnsutvikling Miriam Evensen Lønnsforskjeller og omsorgsansvar for kvinner 201 Erling Barth og Pål Schøne Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn over livsløpet. Kohort eller karriere? 231 Arbeidsmiljø og avtaleverket Håvard Lismoen Regulering av lavlønnskonkurranse i Skandinavia 237 Thomas Lorentzen, Espen Løken og Sissel Trygstad Den nye staten: Omstillingenes effekter på ansattes fravær og trygdemottak 249 Kristine Nergaard og Torgeir Aarvaag Stokke Tariffavtale, ferie og lønn 259 Søkelys på Norden John Ekberg og Rickard Eriksson Effekter av de svenska pappamånaderna 269 FOREDRAG, DEBATT OG KOMMENTAR Kjell Risa Et svar til artikkelen: Uførepensjon som lønnstilskudd hvorfor så få? 279 Jorun Andreassen Svar til Risas kritikk av artikkelen Uførepensjon som lønnstilskudd 287 Forfatterveiledning 291 Arvid Fennefoss og Geir Høgsnes Lønnsoppgjøret i 2006 noen hovedtrekk 213 Marianne Nordli Hansen Økonomisk mobilitet mellom generasjonene Endringer over tid 221

Forfattere i dette nummeret Jorunn Andreassen Cand.oecon., forsker i ECON Analyse, Oslo. Clara Åse Arnesen Cand.oecon., forsker ved NIFU-STEP, Oslo. Erling Barth Dr.polit., samfunnsøkonomi, forsknings ved Institutt for samfunnsforskning, Oslo og professor II ved Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo. Idunn Brekke Master i sosiologi, stipendiat ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo. John Ekberg Filosofie doktor, økonomi, førsteamanuensis ved Institutet för social forskning, Universitetet i Stockholm. Rikard Ericsson Ekonomie doktor, forsker ved Institutet för social forskning, Universitetet i Stockholm. Miriam Evensen Master i sosiologi. Arvid Fennefoss Mag.art sosiologi, førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo. Geir Høgsnes, Dr.polit., sosiologi, professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo. Nina Jentoft Cand.oecon., forsker ved Agderforskning, Kristiansand. Ragni Kitterød Dr. polit., sosiologi, forsker i Seksjon for demografi og levekårsforskning, Statistisk sentralbyrå, Oslo. Randi Kjeldstad Cand. sociol., forsker i Seksjon for demografi og levekårsforskning, Statistisk sentralbyrå, Oslo. Gro Kvåle Dr.polit., statsvitenskap, forsker ved Agderforskning, Kristiansand. Håvard Lismoen MSc International Relations, forsker ved Forskningsstiftelsen Fafo, Oslo. Thomas Lorentzen Dr.polit., sosiologi, forsker ved Forskningsstiftelsen Fafo, Oslo. Espen Løken Forsker ved Forskningsstiftelsen Fafo, Oslo. Kristine Nergaard Cand.polit., statsvitenskap, Forsker ved Forskningsstiftelsen Fafo, Oslo. Marianne Nordli-Hansen Dr.philos., sosiologi, professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo. Kjersti Misje Nilsen Master i samfunnsøkonomi, vitenskapelig assitent ved Institutt for samfunnsforskning, Oslo. Torunn S. Olsen MSc Econ, Industrial Relations, forsker ved Høgskolen i Agder, Grimstad. Kjell Risa Høgskolelektor ved Høgskolen i Bodø.

Pål Schøne Dr.polit., samfunnsøkonomi, forsker ved Institutt for samfunnsforskning, Oslo. Lasse Stambøl Cand.philol., samfunnsgeografi. Forsker ved Statistisk sentralbyrå, Oslo. Torgeir Aarvaag Stokke Dr. polit., sosiologi, forskningsleder ved Forskningsstiftelsen Fafo, Oslo. Sissel Trygstad Dr. polit., sosiologi, forsker ved Forskningsstiftelsen Fafo, Oslo.

Redaksjonelt Store utfordringer Regjeringen har lagt frem stortingsmeldingen om Arbeid, velferd og inkludering. Behovet for meldingen er klart: 700 000 personer i yrkesaktiv alder mottar økonomisk hjelp til livsopphold fra det offentlige. Den negative trenden med utstøting fra arbeidsmarkedet skal snus. Stortingsmeldingen inneholder en rekke forslag for å fremme økt inkludering av personer som nå står utenfor arbeidsmarkedet. Her vil vi knytte noen kommentarer til to generelle og etter vår mening sentrale forslag. For det første lanserer regjeringen et forslag om en mer arbeidsrettet inntektssikring. En ny tidsbegrenset inntektssikring skal erstatte rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad. Omleggingen er ment å vri ressursbruken fra stønadsforvaltning til aktive tiltak for den enkelte. Den nye tidsbegrensede inntektssikringen skal gi et signal om at målet er at mottakerne skal komme i jobb. For det andre foreslår regjeringen å gi varig lønnstilskudd til personer med varig nedsatt arbeidsevne. Målsettingen er å utvikle et tilbud på varig permanent til brukere som står i fare for å bli uførepensjonerte. Det er grunn til å ønske begge disse to forslagene velkommen, fordi de tar tak i to sentrale problemer for personer som er dårlig integrert på arbeidsmarkedet: i) Lavt arbeidstilbud på grunn av dårlige incentiver til å arbeide, og ii) lav etterspørsel på grunn av for høy lønn i forhold til forventet produktivitet. Det første forslaget vil gjennom tidsbegrensede stønader og krav om aktivitet øke incitamentene for arbeidsføre trygdemottakere til å delta i arbeidsmarkedet. Stønadssystemet er en forsikringsordning som er utarbeidet slik at det skal sikre personer økonomisk ved inntektsbortfall. Det er bra, men selve forsikringen kan påvirke vår atferd på en uheldig måte, ved at vi gjør for lite for å havne i den situasjonen som utløser forsikringen, og gjøre for lite for å komme ut av den gitt at vi havner i dem. Lav arbeidsinntekt kombinert ved relative sjenerøse trygdeytelser kan skape fattigdomsfeller på bunnen av arbeidsmarkedet. Fattigdomsfellene gjør det lite lønnsomt å streve for å finne en jobb for de som forventer lav lønn. Tidsbegrenset inntektssikring og krav om aktivitet i trygdeperioden vil øke incentivene til å delta i arbeidsmarkedet. Hva viser forskning når det gjelder bruk av denne type virkemidler? Resultater fra en klar majoritet av studiene gir grunn til å hevde at incentiver ser ut til å virke. Ved å innføre vilkår og lage en incentivstruktur som skal øke jobbsøkeaktiviteten, så virker dette til å øke utstrømming til jobb. Dette reiser imidlertid to viktige spørsmål: Hva slags jobber er det snakk om, og hva skjer med dem som ikke klarer å komme i jobb? Det første spørsmålet dreier seg om å gi rom for nok tid i jobbsøkingsprosessen. Ved å måtte akseptere første og beste jobb er det en fare for at personer ender opp i dårlige jobber med lav jobbstabilitet og høy sjanse for retur til trygd. Det tidsbegrensede inntekstsikringssystemet må gi personer nok tid til å finne en akseptabel jobb. Det andre spørsmålet dreier seg om personer som ikke klarer å komme i jobb selv om incentivene til å gjøre det er store. En stor utfordring for myndighetene blir å finne frem til hvem man skal plage og hvem man skal la være i fred. Søkelys på arbeidsmarkedet 2/2006, årgang 23, 135-136. ISSN 0800-6199 2006 Institutt for samfunnsforskning

136 Søkelys på arbeidsmarkedet Det andre forslaget om forsøk på bruk av varig lønnstilskudd til personer med varig nedsatt arbeidsevne kan avhjelpe et annet problem: At til gjeldende lønnsnivå er det noen grupper som har for lav produktivitet til at arbeidsgivere vil ansette dem. De ønsker å jobbe men arbeidsgivere synes at lønnen de må betale er for høy i forhold til forventet produktivitet. Lønnstilskudd til arbeidsgivere kan gjennom reduserte kostnader øke etterspørselen etter personer med redusert arbeidsevne. Vellykket implementering av lønnstilskudd vil lette inngangen til arbeidslivet, gi verdifull arbeidserfaring og øke mulighetene for en mer stabil tilknytning til arbeidslivet. Noe som også vil gi økt produktivitet. Alt har en bakside: Det er vel kjent at det potensielt er store fortreningseffekter forbundet med bruk av lønnstilskudd, enten ved at arbeidsgivere mottar lønnstilskudd for ansatte de likevel ville ha ansatt til ordinære lønnsvilkår (dødvektstap), eller ved at en annen person som ellers ville blitt ansatt ikke blir det (substitusjonseffekt). Når det gjelder det første problemet er det grunn til å tro at dette er mindre når lønnstilskuddet er rettet mot grupper som i utgangspunktet står langt fra arbeidsmarkedet, og derfor sannsynligvis ikke ville ha blitt ansatt uten et tilskudd. Når det gjelder det andre problemet er det viktig å få fram at selv om en substitusjonseffekt kan gjør seg gjeldende, betyr ikke det nødvendigvis at tiltaket ikke har noen positiv sysselsettingseffekt. Dersom den som fortrenges for eksempel en kortidsledig klarer seg bedre på egen hånd sammenlignet med en som fortrenger kan dette øke sysselsettingsnivået ved å forsterke konkurransen om jobbene. Regjeringen foreslår at lønnstilskuddsordningen for personer med varig nedsatt arbeidsevne skal gjelde på permanent basis. Ordningen bør likevel innrettes slik at dersom personer gjennom tilskuddsordningen øker sin arbeidsevne og produktivitet, så bør de gis muligheter for videre karriereutvikling utenfor tilskuddsordningen. En utfordring i forhold til en slik utvikling er at økt arbeidsevne fører til at tilskuddet til arbeidsgiver forsvinner. Dette fører isolert sett til økte kostnader for arbeidsgiver, både fordi tilskuddet forsvinner og fordi lønnen på grunn av økt arbeidsevne øker. Det kan argumenteres for at arbeidsgivere i en overgangsperiode bør få et midlertidig ekstra lønnstilskudd som subsidierer lønnsøkningen etter bortfallet av tilskuddsordningen. Dette vil redusere usikkerheten knyttet til lønnsøkninger på bunnen av arbeidsmarkedet. Nederland er et eksempel på et land som har hatt suksess med en slik ekstra tilskuddsordning.

Sysselsetting og mobilitet Lasse Sigbjørn Stambøl Sysselsetting, inntekt og regional arbeidsmarkedsmobilitet Denne artikkelen analyserer forskjeller i inntekt mellom grupper av sysselsatte, avhengig av om de er mobile på de regionale arbeidsmarkedene og/eller endrer sitt utdanningsnivå. Videre analyseres sammenhengen mellom regionale inntektsendringer samt regionale forskjeller i inntektsnivå og brutto regional arbeidsmarkedsmobilitet. Sysselsatte som skifter jobb i de lokale arbeidsmarkedene, eller flytter mellom regionene, har en sterkere årlig inntektsøkning enn sysselsatte som ikke er mobile på arbeidsmarkedet. Sysselsatte som øker sitt utdanningsnivå, øker sin årsinntekt ytterligere. Den sterkeste inntektsveksten er observert i hovedstadsregionen både blant lokalt mobile og spesielt blant sysselsatte innflyttere. Sammenhengen mellom forskjeller i regionalt inntektsnivå og arbeidsmarkedsmobilitet er positiv for sysselsatte med lav og middels utdanning. For høyt utdannet arbeidskraft synes mobiliteten å være mer følsom overfor regionale endringer i inntekten enn i regionale forskjeller i inntektsnivået. Effektiv matching av lokal etterspørsel og tilbud av arbeidskraft med forskjellige kvalifikasjoner er en viktig forutsetning for sysselsettingsvekst i de regionale arbeidsmarkedene. Vi har tidligere analysert og presentert flere sider av slike problemstillinger i blant annet Stambøl (2002, 2005a,b,c,d, 2006a,b). I denne analysen fokuseres det spesielt på mobiliteten hos arbeidskraften med vekt på hva de sysselsatte oppnår av inntektsendringer ved å være mobile på og mellom de lokale arbeidsmarkedene. Vi stiller hypoteser om at utdanningsnivået og endringer i utdanningsnivået er av betydning for hva aktørene oppnår i inntekt. Det forventes dessuten at den best kvalifiserte arbeidskraften ønsker å oppnå så stor avkastning av sin utdanning som mulig, blant annet ved å søke seg i retning av de regioner og sektorer i økonomien som gir best avkastning. Således forventer vi at det er en positiv sammenheng mellom regional inntektsendring samt regionale forskjeller i inntektsnivå på den ene siden og regional arbeidsmarkedsmobilitet på den andre, mens denne sammenhengen ventes å være negativ for den mobiliteten som representerer avgang fra jobb. Bruk av årlig statistikk for bruttostrømmer på arbeidsmarkedet bør være svært nyttig i en slik sammenheng, med mulighet for mangesidige analyser av arbeidsmarkedsmobilitet og inntekt, både med hensyn til geografisk terminologi så vel som mellom statusgrupper og med hensyn til kvalifikasjonene til arbeidskraften. Søkelys på arbeidsmarkedet 2/2006, årgang 23, 137-148. ISSN 0800-6199 2006 Institutt for samfunnsforskning

138 Data, definisjoner, metoder og gjennomføring Datagrunnlaget omfatter koplinger av store individdata i form av år-til-år-paneler bestående av hele befolkningen i yrkesaktiv alder, 16 74 år, for hvert av årene i perioden 1994 1999. Den regionale inndelingen følger i utgangspunktet Statistisk sentralbyrås inndeling i økonomiske regioner (se Hustoft et al. 1999), som i analysen består av 86 regioner etter at de 5 økonomiske regionene i Oslo og Akershus slås sammen til én felles hovedstadsregion. For presentasjon er det i enkelte sammenhenger benyttet en noe mer aggregert regional inndeling, såkalte regiontyper. Denne inndelingen er utarbeidet av Nordregio i Stockholm, og vi har benyttet den i enkelte nordiske sammenliknende analyser (se bl.a. Persson et al. 2004). I denne analysen er de 86 økonomiske regionene videre klassifisert og aggregert i henhold til en slik inndeling i syv regiontyper. Disse viser de lokale arbeidsmarkedene etter en sentrum periferiinndeling med hovedstadsregionen som den mest sentrale, etterfulgt av regionale metropoler, regionale sentre med universitet, andre regionale sentre, mellomstore byer og regioner og ned til de mindre og mer perifere små arbeidsområder og mikro arbeidsområder. Hovedpunktene i gjennomføringen av analysen kan kort sammenfattes som følger: 1) Bruttomobiliteten mellom forskjellige statusgrupper på arbeidsmarkedet og mellom forskjellige regioner og utlandet blir beregnet og målt ved hjelp av årlige bruttomobilitetsrater. For nærmere beskrivelser av beregningene vises blant annet til Stambøl (2005a). 2) Det er videre beregnet sammenlignbare spesifikke og totale indekser for å måle og analysere den regionale bruttomobiliteten på arbeidsmarkedet relativt til landsgjennomsnittet etter tre utdanningsgrupper (lav, midels og høy), fire statusgrupper (sysselsatte, personer under utdanning, arbeidsledige og personer utenfor arbeidsstyrken), samt etter innflytting til jobb og utflytting fra jobb så Søkelys på arbeidsmarkedet vel som innvandring til jobb og utvandring fra jobb (se tabell 1). 3) Det gis beskrivende analyser av årlige inntektsendringer hos heltidssysselsatte etter ulike persongrupperinger med hensyn til arbeidsmarkeds- og utdanningsmobilitet og forskjellige typer regioner. Deretter gis det beskrivende analyser av tilsvarende inntektsendringer kontrollert for endringer i gjennomsnittlig utdanning for en rekke persongrupper og regiontyper. 4) Til slutt har vi ved hjelp av regresjonsanalyser undersøkt om årlige endringer i det regionale inntektsnivået samt forskjeller i det regionale inntektsnivået, som avhengig variabel, viser positiv eller negativ sammenheng med de samme segmenter av brutto arbeidsmarkedsmobilitet som beskrives i punkt 2 over. Beregning av spesifikke og totale indekser for bruttomobilitet i de lokale arbeidsmarkedene En total mobilitetsindeks blir her satt sammen av et sett forskjellige mobilitetsrater til og fra jobb i de lokale arbeidsmarkedene. Hensikten med en total indeks er å belyse hvordan hver region opererer med hensyn til total brutto arbeidsmarkedsmobilitet, mens den underliggende strukturen for denne totale mobiliteten er å finne i hvert enkelt overgangssegment på arbeidsmarkedet. For å analysere graden av arbeidsmarkedsmobilitet i de ulike regionene blir hvert individ i yrkesaktiv alder klassifisert etter sin høyeste fullførte utdanning fordelt på tre utdanningsgrupper: (1) grunnskole, (2) videregående skole og (3) høyere utdanning. Hvert individ blir også klassifisert etter karrierevei til jobb i år t+1 med utgangspunkt i fire forskjellige statusgrupper innenfor de lokale arbeidsmarkedene året før: (1) fra sysselsetting, (2) fra arbeidsledighet, (3) fra utdanning eller (4) fra utenfor arbeidsstyrken for øvrig. Den totale mobilitetsindeksen settes sammen av 12 overgangsrater innenfor de lokale arbeidsmarkedene (se tabell 1). I til-

Sysselsetting, inntekt og regional arbeidsmarkedsmobilitet 139 Tabell 1. Sammensetningen av en total mobilitetsindeks (TMI) for lokale arbeidsmarkeder. Rekrutteringsrater og avgangsrater i til sammen 24 mobilitetssegmenter Status i åt t+1: Sysselsatt/eller utflyttet/utvandret/død Status i år t: Grunnskoleutdanning Videregående utdanning Høyere utdanning A. Sysselsatt i region r A1.Fortsatt i jobb i region r B. Arbeidsledig i region r C. Under utdanning i region r D. Utenfor arbeidsstyrken i region r E. Alle typer status i andre regioner F. Alle typer status i andre land B1. Fra arbeidsledig til jobb i region r C1. Fra utdanning til jobb i region r D1. Fra utenfor arbeidsstyrken til jobb i region r A2.Fortsatt i jobb i region r B2. Fra arbeidsledig til jobb i region r C2. Fra utdanning til jobb i region r A3.Fortsatt i jobb i region r B3. Fra arbeidsledig til jobb i region r C3. Fra utdanning til jobb i region r D2. Fra utenfor D3. Fra utenfor arbeidsstyrken arbeidsstyrken til jobb i region til jobb i region r r E1. Innflyttet til jobb i region r E2. Innflyttet til jobb i region r E3. Innflyttet til jobb i region r F1. Innvandret til jobb i region r F2. Innvandret til jobb i region r F3. Innvandret til jobb i region r G. Sysselsatt i region r G1. Utflyttet fra jobb i region r G2. Utflyttet fra jobb i region r G3. Utflyttet fra jobb i region r H. Sysselsatt i region r H1. Utvandret/død fra jobb i region r H2. Utvandret/død fra jobb i region r H3. Utvandret/død fra jobb i region r legg tas også i betraktning den delen av innflyttingen fra andre norske regioner og den delen av innvandringen fra utlandet som fører til sysselsetting det påfølgende året. Som tabellen viser, blir altså overgangsratene til jobb målt etter seks hovedgrupper (A F), som videre er fordelt på tre utdanningsgrupper. I analysen blir hver rate målt separat, men i forhold til noe forskjellige populasjoner. Overgangsratene for (A) fortsatt i jobb i samme region, (E) innflytting til jobb og (F) innvandring til jobb blir alle målt i forhold til total sysselsetting etter utdanning det første året. Overgangsratene (B) fra arbeidsledighet til jobb, (C) fra utdanning til jobb og (D) fra andre utenfor arbeidsstyrken til jobb, blir målt henholdsvis i forhold til antall arbeidsledige, antall personer under utdanning og antall personer utenfor arbeidsstyrken for øvrig. Den totale mobilitetsindeksen tar også i betraktning avgangen fra sysselsetting i de lokale arbeidsmarkedene målt gjennom (G) utflytting fra jobb og (H) de som utvandrer fra en jobb eller dør. Alle ratene her blir målt i forhold til totalt antall sysselsatte etter utdanning i året før avgangen. Avgangen fra jobb innenfor de lokale arbeidsmarkedene blir indirekte målt gjennom raten for (A) fortsatt i jobb i samme region. Jo mindre overlevelsesraten for sysselsetting er, jo større er avgangen fra sysselsetting i de lokale arbeidsmarkedene. For å komme fram til den endelige totale mobilitetsindeksen for hver region, vektes hver av de 24 ratene med den andel hver av dem representerer av den totale bruttostrømmen av personer til og fra jobb i de lokale arbeidsmarkedene. For å uttrykke mobiliteten som et relativt begrep i forhold til tilsvarende rater på landsbasis, blir de tilhørende nasjonale ratene trukket fra de regionale for alle de 24 overgangene som er vist i tabell 1. Denne formuleringen sikrer at positive rater (høyere enn landsgjennomsnittet) for mobilitetssegmentene (A) (F) bidrar positivt til den totale mobilitetsindeksen, mens det omvendte er tilfellet for negative verdier for hvert segment. På den annen side bidrar positive rater for segmentene (G) (H) negativt til den totale mobilitetsindeksen, mens negative rater bidrar positivt. Definisjoner etter noen sentrale kjennetegn: I tillegg til gruppene som vises i tabell 1, og som brukes som sentrale variabler i definisjonen av arbeidsmarkedsmobilitet, definerer vi i tillegg individene etter noen sentrale

140 kjennetegn som kjønn og aldersgrupper. I tillegg har vi fordelt aktørene etter fire hovedgrupper etter de sysselsattes statsborgerskap; norske, øvrige nordiske, øvrige vestlige og ikke-vestlige statsborgere. I tillegg til å benytte tre hovedgrupper etter utdanning har vi innført et begrep, gjennomsnittlig utdanning, for å få et mer eksakt mål for endring og nivå på utdanning. Dette gjøres ved å benytte variabelen klassetrinn, som viser hvor mange år en person har vært under utdanning. Når vi kjenner klassetrinnet til samtlige aktører i undersøkelsen, får vi det gjennomsnittlige utdanningsnivået ved å summere antall år under utdanning og dividere på antall aktører. Begrepet gjennomsnittlig utdanning kan så benyttes til å måle forskjeller i utdanningsnivå mellom grupper av aktører, men også for å måle endringer i utdanningsnivå fra et år til et annet år. Inntekt, som er en av hovedvariablene i denne analysen, er satt sammen av en rekke poster for personlig inntekt fra ligningsregisteret, som i all hovedsak består av årlige lønnsinntekter hos arbeidstakere og den delen av inntekten som selvstendig næringsdrivende tar ut som lønn. Inntektsbegrepet kommer dermed nær opp til det vi kan definere som årlig bruttolønn før skatt. Når begrepet brukes på grupper i befolkningen, får vi ved å dividere på antall aktører et uttrykk for gjennomsnittlig årlig lønn innen hver av gruppene. For å bestemme inntekt i analysen tas kun med dem som er definert som heltidssysselsatte, og som hadde en årlig inntekt på minimum kr 100 000,- i både det første og det andre året. Vi gjør oppmerksom på at denne definisjonen ikke er presis nok til å fange opp endringer i antall utførte timeverk per år, og at utslagene i resultatene derfor blir noe større enn de ville ha blitt dersom vi hadde hatt opplysninger om eksakt antall timeverk per år. Helt til slutt har vi tatt med et begrep: Inntektsendring kontrollert for endring i utdanning: Vi har inkludert et begrep som måler inntektsendringen i forhold til endringer i utdanning. Den gjennomsnittlige endringen i den årlige inntekten til grupper etter kjønn, alder, utdanningsgruppe, statsborgerskap og Søkelys på arbeidsmarkedet region blir målt i forhold til den gjennomsnittlige endringen i antall år under utdanning som har foregått i den samme perioden som inntektsendringen måles for. For å standardisere begrepet for bruk i sammenligninger, er det laget en indeks der den gjennomsnittlige inntektsendringen til samtlige heltidssysselsatte i landet divideres på den gjennomsnittlige utdanningsendringen som samtidig er observert blant samtlige heltidssysselsatte i landet. Regional arbeidsmarkedsmobilitet og inntektsendringer Vi har stilt hypoteser der vi forventer at sysselsatte personer som øker sin høyeste formelle utdanning med ytterligere ett års formell utdanning, også vil øke sin inntekt mer enn den gjennomsnittlige inntektsøkningen i landet. På den annen side forventer den høyest utdannede arbeidskraften å oppnå så stor avkastning som mulig av sin utdanning, noe som er med på å oppmuntre aktørene til å søke seg til de regioner av landet og de sektorer i økonomien som gir den beste økonomiske avkastningen. Den første delen av analysen berører to sider ved denne problemstillingen, ved først å analysere den relative økningen i inntekten blant sysselsatte som øker sitt utdanningsnivå med ytterligere ett år (utdanningsmobile), og deretter ved å analysere økningen i inntekt for ulike persongrupper, avhengig av om de har endret sitt utdanningsnivå, og om de har vært arbeidsmarkedsmobile eller ikke. I tillegg til å forvente større inntektsøkning med økt utdanning, forventer vi også at sysselsatte personer som er mobile på arbeidsmarkedet, vil øke sin inntekt mer enn de sysselsatte som ikke er mobile. Med arbeidsmarkedsmobile mener vi her heltidssysselsatte som enten skifter jobb mellom sektorer innenfor de lokale arbeidsmarkedene og/eller heltidssysselsatte som flytter fra en jobb i en region til en annen jobb i en annen region. Det er foretatt analyser som viser inntektsendringer innen forskjellige grupper av sysselsatte der den gjennomsnittlige årlige inntekstendringen blir målt ved hjelp av den

Sysselsetting, inntekt og regional arbeidsmarkedsmobilitet 141 Tabell 2. Gjennomsnittlig inntektsendring hos heltids sysselsatte fordelt på arbeidsmarkedsmobile/ikke arbeidsmarkedsmobile og utdanningsmobile/ikke utdanningsmobile, 1997-1998, etter typer av regioner. Indeks: Gjennomsnittlig inntektsendring hos alle heltids sysselsatte i Norge er satt lik 100 Arbeidsmarkedsmobil Ikke arbeidsmarkedsmobil Alle sysselsatte Typer av regioner: Utdanningsmobil Ikke utdanningsmobil Alle arbeidsmarkeds mobile Utdanningsmobil Ikke utdanningsmobil Alle ikke arbeidsmarkeds mobile Utdanningsmobil Ikke utdanningsmobil Alle sysselsatte 1. Hovedstadsregionen 115,6 104,9 105,0 108,7 100,0 100,1 110,1 100,7 100,7 2. Regionale metropoler 116,6 103,1 103,3 105,0 99,3 99,4 106,4 99,7 99,8 3. Regionale sentre med universitet 120,8 103,4 103,7 106,1 98,6 98,7 107,9 99,1 99,2 4. Andre regionale sentre 110,0 102,4 102,6 103,8 99,4 99,4 104,5 99,7 99,7 5. Mellomstore byer og regioner 109,5 102,2 102,3 103,6 99,3 99,4 104,2 99,6 99,7 6. Små arbeidsområder 110,5 102,4 102,5 105,2 99,7 99,8 105,9 100,0 100,1 7. Mikro arbeidsområder 108,7 102,4 102,6 103,1 99,1 99,2 103,8 99,4 99,5 Hele landet 112,4 103,3 103,5 104,8 99,5 99,6 105,8 99,9 100,0 indeks som viser relasjonen til den gjennomsnittlige inntektsendringen til alle sysselsatte i Norge. Analysen omfatter som nevnt kun heltidssysselsatte som hadde en minimum personlig inntekt på kr 100 000. Alle resultatene er hentet fra inntektsendringer og utdanningsendringer mellom de to oppgangsårene 1997 og 1998. Resultatene er i tillegg til tall for landsgjennomsnittet fordelt etter syv typer av regioner i en sentrum periferidimensjon (jf. klassifiseringen av regioner gitt i kapitlet over). I tabell 2 er inntektsendringen til sysselsatte brutt ned etter dem som er arbeidsmarkedsmobile, dem som ikke er arbeidsmarkedsmobile, dem som øker sitt høyeste utdanningsnivå så vel som dem som ikke endrer sitt høyeste utdanningsnivå. De nasjonale resultatene indikerer en klar tendens til at sysselsatte som ikke var arbeidsmarkedsmobile i disse to årene, hadde en svakere inntektsøkning sammenlignet med de sysselsatte som var mobile innenfor eller mellom de regionale arbeidsmarkedene. Dette er med på å bekrefte konklusjonene gitt i Stambøl (2002), der resultatene er basert på et utvalg av regioner i andre tidsperioder. Dette bekrefter videre forventningene om at når sysselsatte velger å skifte jobb, gjør de for det meste dette for å oppnå høyere inntekt. Videre viser resultatene en betraktelig sterkere inntektsvekst hos sysselsatte som har økt sitt høyeste utdanningsnivå, uavhengig av om de har vært arbeidsmarkedsmobile eller ikke. Den aller sterkeste inntektsveksten var således å finne blant de sysselsatte som var arbeidsmarkedsmobile, og som samtidig økte sitt utdanningsnivå. Dette mønsteret er også å gjenfinne når vi går til det regionale nivået. Kanskje ikke så overraskende ble den sterkeste inntektsveksten observert i hovedstadsregionen. Kanskje noe mer overraskende viste også sysselsatte i de små arbeidsområdene en inntektssøkning som lå over landsgjennomsnittet, delvis på grunn av en relativt sterk inn-

142 Søkelys på arbeidsmarkedet Tabell 3. Gjennomsnittlig inntektsendring kontrollert for endring i utdanning blant heltidssysselsatte jobb-til-jobb mobile innenfor de lokale arbeidsmarkedene 1994-1999 etter kjønn, alder, utdanningsgruppe, statsborgerskap og type av regioner. Indeks: Gjennomsnittlig inntektsendring kontrollert for endring i utdanning blant alle heltids sysselsatte i Norge er satt lik 100 Typer av regioner: Regionale metropoler Regionale sentre med universitet Andre regionale sentre Hovedstadsregionen Mellomstore byer og regioner Små arbeidsområder Mikro arbeidsområder Norge 1. Kjønn: Menn 104 102 103 102 102 101 102 103 Kvinner 104 103 102 102 102 102 102 103 2. Aldersgrupper: 16-24 år 112 111 108 111 110 110 110 111 25-44 år 105 103 103 103 103 102 102 104 45-59 år 100 99 101 98 99 98 100 99 60-74 år 95 96 100 94 94 97 96 95 3. Utdanningsgrupper: Lav utdanning 102 100 102 100 100 100 99 100 Middels utdanning 103 102 102 102 102 102 102 102 Høy utdanning 105 104 103 103 103 101 103 104 4. Grupper etter statsborgerskap: Norske 104 102 102 102 102 101 102 103 Øvrige nordiske 102 101 102 101 99 101 104 102 Øvrige vestlige 103 103 110 102 97 100 101 102 Ikke-vestlige 109 108 114 111 116 108 112 110 Alle heltids sysselsatte lokalt jobb-til-jobb mobile 104 102 103 102 102 101 102 103 tektsøkning blant utdanningsmobile, men ikke arbeidsmarkedsmobile sysselsatte. For øvrig viser sysselsatte som er både utdanningsmobile og arbeidsmarkedsmobile generelt den sterkeste inntektsøkningen i samtlige typer av lokale arbeidsmarkeder, men aller sterkest i regionale sentre med universitet. Vi gjør oppmerksom på at selv om alle personene er definert som heltidssysselsatte i begge årene, kan det ha foregått en viss endring i antall utførte timeverk. Det er grunn til å anta at dette nettopp kan gjelde personer som parallelt med fulltids sysselsetting også har endret sitt utdanningsnivå (jf. omtalen av definisjoner i kapitlet over). Gjennomsnittlige inntektsendringer kontrollert for endringer i utdanning Resultatene over gjenspeiler en klar sammenheng mellom inntektsendring og endring i utdanningsnivå. I de påfølgende resultatene har vi derfor kontrollert inntektsendringene for endringer i utdanningsnivået. Dette er gjort ved å måle den gjennomsnittlige endringen i inntekt i forhold til den gjennomsnittlige endringen i utdanning. Den gjennomsnittlige endringen i inntekt kontrollert for endring i utdanning for alle heltidssysselsatte i Norge er satt til en indeks lik 100. De tilsvarende gjennomsnittlige inntektsendringene kontrollert for endringer i utdanning i hver av gruppene som analyseres, blir målt i forhold til denne nasjonale gjennomsnittsindeksen (se nærmere beskrivelse i metode-

Sysselsetting, inntekt og regional arbeidsmarkedsmobilitet 143 Tabell 4. Gjennomsnittlig inntektsendring kontrollert for endring i utdanning blant heltidssysselsatte jobb-til-jobb mobile innflyttere mellom de lokale arbeidsmarkedene 1994 1999 etter kjønn, alder, utdanningsgruppe, statsborgerskap og type av regioner. Indeks: Gjennomsnittlig inntektsendring kontrollert for endring i utdanning blant alle heltidssysselsatte i Norge er satt lik 100 Typer av regioner: Hovedstadsregionen Regionale sentre med universitet Andre regionale sentre Regionale metropoler Mellomstore byer og regioner Små arbeidsområder Mikro arbeidsområder Norge 1. Kjønn: Menn 109 105 105 103 102 103 103 105 Kvinner 108 104 104 101 100 101 102 103 2. Alders grupper: 16 24 år 119 115 113 111 108 112 112 114 25 44 år 109 105 104 103 102 102 103 104 45 59 år 99 98 99 97 97 97 97 97 60 74 år 99 81 89 92 87 92 90 92 3. Utdanningsgrupper: Lav utdanning 101 99 98 98 97 97 97 98 Middels utdanning 107 103 102 101 101 101 101 102 Høy utdanning 111 107 106 104 104 105 106 106 4. Grupper etter statsborgerskap: Norske 109 105 104 102 102 102 103 104 Øvrige nordiske 114 101 105 101 100 105 107 105 Øvrige vestlige 108 110 107 105 106 100 101 106 Ikke-vestlige 106 111 108 114 113 111 120 112 Alle heltidssysselsatte innflyttere 109 105 105 102 102 102 103 104 kapitlet over). Analysene er her gjennomført som et vektet gjennomsnitt av de årlige inntektsendringene og årlige utdanningsendringene i perioden 1994 1999. Tabell 3 viser gjennomsnittlig inntektsendring kontrollert for endringer i utdanning for alle heltidssysselsatte som skifter jobb innenfor de lokale arbeidsmarkedene (alle lokalt jobb-til-jobb mobile). Det er små eller ingen forskjeller i inntektsendring etter kjønn, mens inntektsøkningen er omvendt proporsjonal med alder og proporsjonal med nivået på utdanningen. Ikke-vestlige statsborgere viser sterkere inntektsøkning enn andre nasjonalitetsgrupper, om enn fra et lavere enn gjennomsnittlig inntektsnivå. Dette kan også gjenspeile bedre sysselsettingsmuligheter for denne gruppen i en periode med relativt stramt arbeidsmarked. Sysselsatte som skifter jobb i hovedstadsregionen, er de som øker sin inntekt aller mest, mens tilsvarende lokalt mobile sysselsatte i de små arbeidsområdene er de som viser lavest inntektsvekst når det er kontrollert for endring i utdanning. Men selv lokalt arbeidsmarkedsmobile i de små arbeidsområdene viser sterkere inntektsvekst enn det som er gjennomsnittet for samtlige heltidssysselsatte i landet. Med unntak av den aller eldste aldersgruppen ligger inntektsendringen kontrollert for utdanning hos de lokalt mobile sysselsatte for det meste over landsgjennomsnittet for

144 inntektsendring kontrollert for utdanning hos samtlige heltidssysselsatte. I tabell 4 vises tilsvarende resultater for jobb-til-jobb mobile sysselsatte som flytter mellom de lokale arbeidsmarkedene. Inntektsendringen kontrollert for endring i utdanning er her generelt noe sterkere for mannlige enn for kvinnelige innflyttere til jobb. Ellers er inntektsendringene også her klart omvendt proporsjonal med alder og proporsjonal med utdanningsnivået. På tilsvarende måte som hos de lokalt mobile sysselsatte, viser de ikke-vestlige statsborgerne også størst inntektsøkning gjennom den innenlandske flytteprosessen. Som man kunne forvente, er det sysselsatte innflyttere til hovedstadsregionen som viser den klart største inntektsveksten, mens innflyttere til andre regionale sentre, middels store byer og regioner og små arbeidsområder er de som viser minst endring i inntektsnivået. Det er for øvrig verdt å merke seg at den gjennomsnittlige inntektsøkningen kontrollert for utdanning i sum er sterkere hos sysselsatte som flytter mellom regionene (jf. indeks = 104 nederst til høyre i tabell 4) sammenlignet med sysselsatte som skifter jobb innenfor de lokale arbeidsmarkedene (jf. indeks = 103 nederst til høyre i tabell 3). I Stambøl (2005a) er det på tilsvarende måte vist mer i detalj hvordan inntektsendringer for disse lokalt mobile sysselsatte forholder seg etter hvilke næringssektorer de beveger seg fra og til. Målt som et gjennomsnitt for landet som helhet er det sysselsatte som forlot en jobb i sektorene farmasi, utleie av kontorutstyr, informasjonsteknologi og annen forretningsmessig tjenesteyting som økte sin inntekt mest. På den annen side var det sysselsatte som skiftet jobb til sektorene utleie av kontorutstyr, telekommunikasjon og finansiell tjenesteyting, som økte sin inntekt mest. Ellers var det en meget klar tendens til at sysselsatte som forlot en jobb innen offentlig tjenesteyting, økte sin inntekt betraktelig mer enn de som forlot en jobb til fordel for offentlig tjenesteyting. Søkelys på arbeidsmarkedet Sammenhengen mellom gjennomsnittlig inntektsendring/inntektsnivå og spesifikk og total regional arbeidsmarkedsmobilitet Vi lanserte en hypotese om at regionene med sterkest vekst i inntektene også vil være de mest attraktive for innflyttere, innvandrere og lokalt mobile til arbeidsmarkedet. Deretter stilte vi også en hypotese om at regionene med det høyeste inntektsnivået også vil være attraktive for stor tilgang av arbeidskraft til de lokale arbeidsmarkedene. Mens den årlige endringen i inntekt kan variere noe mer mellom regionene over tid, forventer vi at forskjellene i inntektsnivåene er mer stabile mellom regionene. I tabell 5 vises sammenhengen mellom endringer i gjennomsnittlig inntekt og forskjellige typer av bruttomobilitet til og fra jobb i til sammen 86 lokale arbeidsmarkeder i Norge i den sterke oppgangsperioden 1997 1998. Analysen er gjennomført slik at den regionale inntektsendringen er benyttet som avhengig venstresidevariabel, mens spesifikke og totale regionale mobilitetsindekser (jf. tabell 1) er benyttet som uavhengige variabler. Regresjonene er foretatt simultant for de spesifikke mobilitetsindeksene, men utført partielt for den totale regionale mobilitetsindeksen. Det er observert positiv, men ikke signifikant sammenheng mellom tilbøyeligheten til å forbli sysselsatt i regionen og endringer i inntekt for sysselsatte med lav og høy utdanning, mens denne sammenhengen er negativ, men ikke signifikant for sysselsatte med middels utdanning. Sammenhengen mellom inntektsendring og overgang fra utdanningssystemet til jobb er heller svak for personer med lav utdanning, noe høyere, men ikke signifikant for personer med middels utdanning og negativ, men ikke signifikant for personer med høyere utdanning. Sammenhengen mellom inntektsendring og rekruttering fra arbeidsledige viser heller ingen signifikante sammenhenger, men dog negativ sammenheng for personer med lav og middels utdanning, men positiv for høyt utdannede personer. Tilbøyeligheten til å øke overgangen til jobb med økt inntekt blant de øvrige personene utenfor arbeidsstyrken er

Sysselsetting, inntekt og regional arbeidsmarkedsmobilitet 145 Tabell 5. Sammenhengen mellom gjennomsnittlig inntektsendring kontrollert for endring i utdanning og brutto arbeidsmarkedsmobilitet uttrykt gjennom spesifikke og totale indekser for mobilitet. Etter type av mobilitet og utdanning 1997 1998. Basis: 86 lokale arbeidsmarkedsregioner i Norge Type mobilitet Lav utdanning Middels utdanning Høy utdanning Fortsatt i jobb lokalt 0,225 (0,88) Til jobb fra utdanning lokalt 0,006 (0,06) Til jobb fra arbeidsledighet lokalt -0,500 (-0,73) Til jobb fra andre utenfor arbeidsstyrken lokalt 0,174 (0,52) Til jobb fra innenlandsk innflytting 0,394 (0,63) Til jobb fra innvandring -0,071 (-0,20) Fra jobb til innenlandsk utflytting -1,152* (-1,77) Fra jobb til utvandring 0,934 (0,57) -0,098 (-0,34) 0,057 (0,75) -0,002 (-0,03) 0,056 (0,46) -0,383 (-0,85) -6,275 (-0,80) -0,092 (-0,42) 2,257 (0,83) 0,107 (0,20) -0,027 (-0,28) 0,034 (1,03) 0,295*** (2,81) 0,724* (1,78) -1,269 (-0,40) -0,843*** (-2,84) -0,633 (-0,28) Tilpasset R 2-0,02-0,04 0,10 Vektet gjennomsnitt 0,901 (0,49) 0,157 (0,47) Signifikansnivå: 99 %***, 95 %**, 90 %*. (t-verdier i parentes). Antall observasjoner=86) 5,846*** (3,03) helt klart sterkere for høyt utdannede personer sammenlignet med lavt og middels utdannede personer. Mens denne sammenhengen er positiv, men ikke signifikant for lavt og middels utdannede, er sammenhengen sterk, positiv og signifikant for personer med høy utdanning. Sammenhengen mellom rekruttering til jobb gjennom innenlandsk innflytting og inntektsendring er positiv og signifikant bare for personer med høy utdanning. Inntektsendring og innvandring er heller svakt korrelert, med negative, men ikke signifikante parametere for samtlige utdanningsgrupper. Innenlandsk utflytting fra jobb synes å være mer følsom overfor inntektsendringer og er sterkt, signifikant og negativt korrelert for høyere utdannede personer, negativ med en viss signifikans for personer med lav utdanning og negativ, men ikke signifikant for personer med middels utdanning. Jobbavgang gjennom utvandring viser ingen signifikant sammenheng med inntektsendring, men viser dog positiv sammenheng for lavt og middels utdannede personer, men negativ for høyt utdannede personer. Når vi vekter sammen alle mobilitetsratene ved hjelp av antall personer innen hver mobilitetsgruppe, er sammenhengen mellom inntektsendring og total mobilitet til jobb sterk, positiv og signifikant for høyt utdannede personer, men heller svak for lavt og middels utdannede personer. I tabell 6 vises på tilsvarende måte resultater av sammenhengen mellom det gjennomsnittlige inntektsnivået i regionene og forskjellige typer av bruttomobilitet til og fra jobb i de samme 86 lokale arbeidsmarkedene i Norge som er benyttet i analysen over. Det er observert positiv og signifikant sammenheng mellom tilbøyeligheten til å forbli sysselsatt i regionen og nivået på inntekten for sysselsatte med lav og høy utdanning. Sammenhengen mellom inntektsnivået og overgangen fra utdanning til jobb er positiv og signifikant for middels utdannede personer. Sammenhengen mellom inntektsnivået og rekrutteringen av arbeidsledige til jobb viser ingen signifikante parametere, med negative korrelasjoner for middels og høyt ut-

146 Søkelys på arbeidsmarkedet Tabell 6. Sammenhengen mellom gjennomsnittlig inntektsnivå og brutto arbeidsmarkedsmobilitet uttrykt gjennom spesifikke og totale indekser for mobilitet. Etter type av mobilitet og utdanning 1997 1998. Basis: 86 lokale arbeidsmarkedsregioner i Norge Type mobilitet Lav utdanning Middels utdanning Høy utdanning Fortsatt i jobb lokalt 52,592*** (3,59) Til jobb fra utdanning lokalt -4,355 (-0,78) Til jobb fra arbeidsledighet lokalt 0,718 (0,18) Til jobb fra andre utenfor arbeidsstyrken lokalt 18,779 (0,98) Til jobb fra innenlandsk innflytting 25,783 (0,72) Til jobb fra innvandring 62,027*** (3,05) Fra jobb til innenlandsk utflytting -107,138*** (-2,89) Fra jobb til utvandring -8,425 (-0,09) 24,110 (1,28) 17,898*** (3,53) -3,500 (-0,75) 8,045 (0,98) 16,506 (055) 652,525 (1,25) -65,091** (-2,15) 150,006 (0,83) Tilpasset R 2 0,27 0,39 0,43 Vektet gjennomsnitt 335,054*** (2,84) 140,265*** (5,70) Signifikansnivå: 99 %***, 95 %**, 90 %*. (t-verdier i parentes). Antall observasjoner=86) 95,108** (2,27) 0,636 (0,09) -2,960 (-1,15) 5,018 (0,61) 65,619** (2,07) 584,716** (2,34) -113,236*** (-4,89) 320,601* (1,79) 312,679 (1,59) dannede personer, men positive for personer med lav utdanning. Tilbøyeligheten til å øke overgangen til jobb for øvrige personer utenfor arbeidsstyrken er positivt korrelert med inntektsnivået for samtlige utdanningsgrupper, men ingen av parametrene er signifikante. Sammenhengen mellom rekruttering til jobb gjennom innenlandsk innflytting og inntektsnivå er positiv og signifikant bare for personer med høy utdanning. Inntektsnivå og innvandring til jobb er positivt korrelert for samtlige utdanningsgrupper, men bare signifikant for sysselsatte med lav og høy utdanning. Innenlandsk utflytting fra jobb synes å være den mobilitetstypen som er mest følsom overfor regionale forskjeller i inntektsnivået, og sammenhengen er negativ og signifikant for samtlige utdanningsgrupper, men spesielt for sysselsatte med høyere utdanning. Jobbavgang på grunn av utvandring viser signifikant sammenheng med regionalt inntektsnivå kun for høyt utdannet arbeidskraft, skjønt sammenhengen er her positiv og dermed motsatt av det man kunne forvente. Når vi vekter sammen alle de spesifikke mobilitetsratene i en total indeks på grunnlag av antall individer i hvert mobilitetssegment, er sammenhengen mellom forskjeller i det regionale inntektsnivået og den totale mobilitetsindeksen sterk, positiv og signifikant for personer med lav og middels utdanning, men noe overraskende ikke for signifikant for høyere utdannet arbeidskraft. I Stambøl (2005a,d) har vi på tilsvarende måte analysert sammenhengen mellom den regionale sysselsettingsveksten og den regionale arbeidsmarkedsmobiliteten. Resultatene viste klart sterkere sammenheng mellom regional sysselsettingsvekst og arbeidsmarkedsmobilitet hos høyt utdannet enn hos lavt og middels utdannet arbeidskraft. Det var positiv sammenheng mellom økonomisk vekst og tilbøyeligheten til å forbli i en jobb lokalt samt å flytte til en jobb, mens det var en klar, men negativ sammenheng mellom sysselsettingsvekst og tilbøyeligheten til utflytting fra jobb. Sammenlignet med resultatene over var det sterkere sammenheng mellom regional sysselsettingsvekst og regional

Sysselsetting, inntekt og regional arbeidsmarkedsmobilitet 147 arbeidsmarkedsmobilitet enn tilsvarende sammenhenger mellom regional inntektsvekst samt regionale forskjeller i inntektsnivå og den regionale arbeidsmarkedsmobiliteten. Sammendrag Resultatene indikerer en klar tendens til at heltidssysselsatte som skifter jobb innenfor de lokale arbeidsmarkedene, eller som skifter jobb ved å flytte mellom regionene, har en sterkere inntektsøkning sammenlignet med ikke-mobile sysselsatte. Videre gjenspeiler resultatene en klart sterkere inntektsøkning hos sysselsatte som øker sitt utdanningsnivå sammenlignet med de som ikke endrer sitt utdanningsnivå, uavhengig av om de er arbeidsmarkedsmobile eller ikke. Når inntektsendringene kontrolleres for endringer i utdanning, er det små eller ingen forskjeller i inntektsendring etter kjønn blant lokalt mobile sysselsatte, mens det er observert noe sterkere inntektsøkning hos menn enn hos kvinner blant de sysselsatte som flytter. Ellers er inntektsøkningen proporsjonal med utdanningsnivået og omvendt proporsjonal med alder, både blant lokalt mobile sysselsatte så vel som blant dem som flytter. Det er observert en noe sterkere inntektsøkning blant ikke-vestlige statsborgere enn hos andre nasjonalitetsgrupper, om enn fra et lavere enn gjennomsnittlig inntektsnivå. Dette kan også gjenspeile bedre sysselsettingsmuligheter for innvandrere under en oppgangsperiode. Den sterkeste inntektsveksten er observert i hovedstadsregionen blant lokalt mobile og spesielt blant sysselsatte innflyttere. Den laveste inntektsveksten når man kontrollerer for utdanningsendring, er å finne i de små arbeidsområdene for lokalt mobile, mens innflyttere til andre regionale sentre, middels store byer, regioner og små arbeidsområder er de av flytterne som viser minst endring i inntektsnivået. Ellers viser sysselsatte som flytter mellom regionene, en sterkere inntektsøkning enn sysselsatte som skifter jobb innenfor de lokale arbeidsmarkedene. Sammenhengen mellom regional inntektsendring og brutto arbeidsmarkedsmobilitet er totalt sett kun positiv og signifikant for høyt utdannede sysselsatte, noe som først og fremst skyldes positiv og signifikant sammenheng mellom inntektsøkning og rekruttering av personer utenfor arbeidsstyrken til jobb, og for innflytting til jobb, og negativ og signifikant sammenheng mellom inntektsøkning og utflytting fra jobb. Sammenhengen mellom regionalt inntektsnivå og brutto arbeidsmarkedsmobilitet er derimot totalt sett positiv og signifikant for både lavt og middels utdannede sysselsatte med sterk tilbøyelighet til å forbli sysselsatte innenfor de lokale arbeidsmarkedene, for overgang fra innvandring til jobb for lavt utdannede og for overgang fra utdanningssystemet til jobb for personer med middels utdanning. For høyt utdannet arbeidskraft synes mobiliteten å være mer følsom overfor regionale endringer i inntekten enn i regionale forskjeller i inntektsnivået. Skjønt for samtlige utdanningsgrupper er sammenhengen mellom regionalt inntektsnivå og utflytting sterk, signifikant og negativ. Tilsvarende undersøkelser har imidlertid vist at det er en sterkere sammenheng mellom regional sysselsettingsvekst og regional arbeidsmarkedsmobilitet, enn det er mellom regional inntektsendring samt regionale forskjeller i inntektsnivå og regional arbeidsmarkedsmobilitet. Referanser Hustoft A.G., H. Hartvedt, E. Nymoen, M. Stålnacke and H. Utne (1999), Standard for økonomiske regioner. Reports 1999/6, Statistics Norway. Persson, L.O. (ed.), I.R. Edvardsson, E. Heikkilä, M. Johansson, S. Korkalainien, T.D. Schmidt og L.S. Stambøl (2004), Economic renewal and demographic change. An evaluation of local labour market performance in the Nordic countries. Report 2004:8, Nordregio, Stockholm. Stambøl, L.S. (2002), Qualification, mobility and performance in a sample of Norwegian regional labour markets. Reports 2002/6, Statistics Norway. Stambøl, L.S. (2005a), Urban and Regional La-

148 Søkelys på arbeidsmarkedet bour Market Mobility in Norway. Sosiale og økonomiske studier 110. Statistisk sentralbyrå Stambøl, L.S. (2005b), Arbeidsmarkedsmobilitet og framveksten av kunnskapsbasert tjenesteyting. I: Vatne, E. (red.), Storbyene i kunnskapsøkonomien. Arena for kunnskapsdeling og nyskaping. Norges Forskningsråd/Scandinavian Academic Press/Spartacus Forlag Stambøl, L.S. (2005c), Arbeidsmarkedsmobilitet i like og ulike regionale arbeidsmarkeder. Økonomiske analyser nr. 4, 2005. Statistisk sentralbyrå. Stambøl, L.S. (2005d), Effekten av regional arbeidsmarkedsmobilitet for sysselsettingsvekst i økonomien totalt og for kunnskapsbasert tjenesteyting. Økonomiske analyser nr. 5, 2005. Statistisk sentralbyrå. Stambøl, L.S. (2006a), Arbeidsmarkedsmobilitet, sysselsetting og yrkesdeltakelse etter nasjonalitet. Økonomiske Analyser nr. 2, 2006, Statistisk sentralbyrå. Stambøl, L.S. (2006b), Education and Income Dynamics in Urban and Regional Labour Market Mobility. Paper presentert på the 46th Congress of the European Regional Science Association. Volos, Hellas, 30. august 3. september 2006.

Clara Åse Arnesen Har etableringsfasen i arbeidsmarkedet betydning for senere yrkeskarriere? I denne artikkelen stilles det spørsmål om mistilpasning i overgangsfasen fra utdanning til arbeid har betydning for den senere yrkeskarrieren. Analyser av høyere grads kandidater som ble uteksaminert våren 2000, viser at bare de som var i en jobb de var overkvalifisert for et halvt år etter eksamen, hadde større sannsynlighet for å være mistilpasset høsten 2004. Imidlertid hadde alle som opplevde en eller annen form for mistilpasning i etableringsfasen, lavere lønninger cirka fire år senere enn de uten etableringsproblemer. I løpet av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet har nyutdannede med en høyere grad fra universiteter og høyskoler støtt på økende problemer når de skal etablere seg i arbeidsmarkedet. De økte problemene er først og fremst knyttet til at nyutdannede går inn i jobber de er overkvalifisert for, men vi har også sett klare tendenser til økt arbeidsledighet. Dette er veldokumentert i NIFU STEPs undersøkelser av nyutdannedes arbeidsmarkedssituasjon et halvt år etter avsluttende eksamen. 1 I 1993 var 16 prosent av de nyutdannede mistilpassede, det vil si enten arbeidsledige, undersysselsatte eller i jobb han/hun var overkvalifisert for, mens det dreide seg om 28 prosent i 2003. Økningen i kandidatenes problemer på arbeidsmarkedet har skjedd parallelt med en sterk ekspansjon i høyere utdanning gjennom en økning i antall uteksaminerte høyere grads kandidater i løpet av 1990-tallet. I løpet av perioden 1993 til 2003 økte antall nyutdannede høyere grads kandidater med cirka 50 prosent (NIFU STEP: Akademikerregisteret). Et spørsmål vi ofte møter er: Hvordan går det egentlig med de mange som nå har problemer? Tidligere norske undersøkelser tyder på at arbeidsmarkedsproblemene som erfares i etableringsfasen i arbeidsmarkedet, har vært midlertidige, og at den store majoriteten fremstår som meget veletablert i arbeidsmarkedet etter ett til to års tid. Undersøkelsene tyder imidlertid på at det har vært visse negative lønnsmessige effekter av å ha opplevd problemer i overgangen fra utdanning til arbeid (Arnesen og Szanday 2000, Støren 2002). Det er først og fremst å ha vært i en jobb kandidaten er overkvalifisert for, som synes å ha negativ betydning for lønnsnivået. Internasjonale undersøkelser tyder imidlertid på at både arbeidsledighet og overkvalifisering i etableringsfasen har en negativ betydning for senere yrkeskarriere. Pedersen og Westergård-Nielsen (1993, med referanse til Bjørn 1992) og Hämäläinen (2003) refererer til henholdsvis danske og finske data som viser at personer med høyere utdanning som opplever arbeidsledighet tidlig i yrkeskarrieren, har økt sannsynlighet for å oppleve arbeidsledighet senere i yrkeskarrieren. Van der Linden og van der Velden (1998) finner i en analyse av nederlandske data at nyutdannede fra høyere utdanning som erfarer arbeidsledighet eller overkvalifisering tidlig i yrkeskarrieren, har en dårligere karriereutvikling både hva gjelder arbeidsmarkedstilpasning og lønn. Green et al. (1999) refererer til britiske undersøkelser som viser at nyutdannede som var overkvalifiserte i sin første jobb etter endt utdanning, hadde økt sannsynlighet for ikke å være i relevant jobb seks år etter eksamen. Formålet med denne artikkelen er, ved hjelp av nye norske data, å undersøke om betydningen av tidlige erfaringer i arbeidsmar- Søkelys på arbeidsmarkedet 2/2006, årgang 23, 149-158. ISSN 0800-6199 2006 Institutt for samfunnsforskning