Revmatisme Revmatisme stammer fra det greske ordet rhevma, som betyr strøm og er en betegnelse på en rekke forskjellige sykdommer som i første rekke rammer bevegelsesorganene, men også indre organer kan bli rammet. Kort sagt kan man si at revmatisme og gikt er samlebetegnelser som dekker alle mulige revmatiske sykdommer. Begrepene revmatisme og gikt brukes i dag om hverandre i dagligtale. Revmatiske sykdommer blir også omtalt som muskel- og skjelettsykdommer. De fleste revmatiske sykdommer gir smerte og stivhet i muskel- og skjelettapparatet og beskrives ofte som syndromer, tilstander med flere, ulike og sammensatte symptomer. Ofte med leddforandringer og nedsatt bevegelighet, og arbeidskapasitet. Plagene varierer mye. De kan svinge sterkt i løpet av dagen, og smerten og stivheten kan variere i intensitet over lengre tid. Mange revmatikere kan se friske ut med smerter og stivhet som ikke syns utenpå. Revmatisme er dermed ofte en skjult sykdom, ytre synlige tegn viser seg ikke før etter lang tids sykdom. Noen revmatikere kan fungere normalt med tanke på arbeid og fritid mens andre igjen er invalidisert og helt uføre av revmatismen. Det er også vanlig at sykdommen er i forandring, med gode og dårlige dager. Ringvirkninger av revmatisk sykdom I etterkant av de revmatiske lidelsene kommer de mentale reaksjonene på smerte og problemer i hverdagen. Alle vet at smerter og nedsatt arbeidskapasitet, sykemeldinger og helseproblemer føles negativt. Noen reagerer med nedstemthet og depresjon, noen med bekymring, uro og angst mens andre igjen blir frustrerte, aggressive og rastløse. Disse følelsene vil for pasienten etter hvert bli en belastning i seg selv og kan føre til mental tretthet noe som igjen kan gi psykosomatiske plager som magesmerter, utslett og betennelser i huden, skjelving, svetting, tørre slimhinner m.m. Dette er kroppslige reaksjoner som har sitt opphav i det mentale.
En folkesykdom Årsaken til revmatisme/gikt kjenner man ikke til, men sykdommen er nok like gammel som mennesket selv. Det finnes over 200 forskjellige sykdommer og diagnoser, og fellesnevneren er smertefulle tilstander i bevegelsesapparatet, altså muskler og ledd. Sykdommen er utbredt og bare i Norge finnes det 300.000 mennesker med diagnosen men man regner med at det finnes mange flere som har revmatisme i en eller annen form. Revmatisme er blitt en folkesykdom og av de pengene det norske samfunn årlig utbetaler til sykepenger, attføring og uføretrygd går ca. 38 % til mennesker med sykdom i muskel- og skjelettsystemet. Stadig flere barn blir også rammet av revmatisme. Dette kan henge sammen med at man i dag har et samfunn der fysisk aktivitet avtar i takt med modernisering og effektivisering i arbeidsliv og fritid. Barn er ingen unntak. Tv- titting, spill og data er alle stillesittende aktiviteter, det blir mindre fysisk utfoldelse. Kroppen er lagd for å være i bevegelse, innaktivitet fører til dårligere muskelfunksjon, dårligere stabilitet og øker dermed belastningen på leddene. Fysisk innaktivitet kan også føre til overvekt som igjen fører til økt belastning på kroppen. Belastningsskader versa revmatisme Per i dag har altså ikke forskningen funnet noe konkret svar på hva revmatisme er eller hvordan denne type sykdommer best bør behandles, men moderat trening på mosjonist nivå har vist seg å være gunstig. Den samme kunnskapsmangelen finnes også ved belastningslidelser og skader innen idrett. En teori er at revmatisme og M.E er det samme som belastningsskader. Man finner samme type smerte ved skader relatert til fysisk overbelastning. På sikt kan denne type smerte også føre til leddforandringer og sterkt nedsatt arbeidsevne. Smertene kommer og går på samme måte som revmatikeren har gode og dårlige dager. Forskere har funnet ved vevsprøver tatt fra idrettsutøveres muskulatur med treningsverk i, at det fantes små rifter, sår og nedbrytning i bindevevet. Eksakt samme type skade i bindevevet ble funnet i vevsprøver tatt fra fibromyalgi pasienter. Symptomsmessige forhold i muskulaturen oppleves likt av en topptrent idrettsutøver og en revmatisk pasient, forskjellen er at de befinner seg på ulike nivåer for hva som utløser smertene. Det er flest kvinner som rammes av revmatisme, slik er det også med belastningsskader. Kvinner er svakere enn menn fysisk og dermed mer utsatt for plager i muskler og ledd.
En av risikofaktorene ved f.eks artrose, som er en form for revmatisme, er nettopp overbelastning. Dette ved siden av alder, kjønn og arv som dels er nevnt tidligere. Det kan være overbelastninger i arbeidslivet, deriblant ugunstige arbeidsstillinger over lengre tid. En annen risiko er muskelsvakthet som kan skyldes kjønn eller innaktivitet. En person med dårlig muskelfunksjon vil i større grad kunne utvikle artrose f.eks i kneet enn en person med god muskelfunksjon. Kroppen Fysiologi og Psykologi Mennesket er en komplisert organisme med alle sine organer, systemer og celler. Jeg vil her prøve å fokusere på den delen av fysiologien og psykologien som angår revmatikere i hovedsak: Muskler, ledd, hormoner og følelser. Muskler Musklene har primært en funksjon, nemlig å trekke seg sammen. Uten muskler hadde det vært umulig å bevege seg. Vi kan dele muskulaturen opp i to ulike deler: Sammentreknings evnen og bindevevet. Sammentrekningsevnen innebærer muskelens styrke, altså grad av mulig sammentrekning. Bindevevet er muskelkraftens overføringsstag. Det binder muskelen sammen og forbinder den til kroppens bein. Bindevevet innebærer kroppens muskulære evne til å tåle fysisk belastning. Ved hardere arbeid enn det bindevevet tåler, oppstår det slitasje os skade av/på dette vevet. Det oppstår smerte. Det er i bindevevet vi finner nervene som overfører smerte impulsen og det er altså her skadene/ smertene som revmatikeren plages av finnes. Hastigheten som styrken i muskel og bindevev øker med er forskjellig. Altså kan man øke i muskelstyrke uten at bindevevet blir sterkere. Eller man kan opprettholde muskelstyrken mens bindevevet blir svakere. Dette muliggjør en overbelastning av bindevevet blant annet.
Leddene Leddene forbinder beina til hverandre og muliggjør forandring av vinkelen mellom disse. I leddene finnes det brusk i leddflatene. Denne fungerer som glideflate og blir ved belastning utsatt for friksjon og slitasje. Brusk er å regne som en type bindevev. Bein, bindevev og ledd er avhengige av hverandre for å fungere. For å fungere behøver de fysisk aktivitet, som gjør at de forskjellige vevstypene beholder sin styrke og utholdenhet. Med økende aktivitet blir de sterkere. Ved for mye aktivitet, skader, slitasje osv blir de overbelastet og kan bli ødelagt/deformerte. Psykologi Dette er mentale reaksjoner på de smerter og skader som oppstår som følge av overbelastet/skadet bindevev. Når revmatikeren blir utsatt for kroniske smerter og blir hindret i å utfolde seg fysisk, fører dette til negative mentale reaksjoner. Man snakker om angst, depresjon og psykosomatiske symptomer. Angst er redsel, angst er ødeleggende. Når revmatikeren blir friskere ifra smertene og igjen får et aktivt liv, vil angsten gradvis forsvinne igjen. Depresjon som angst er en følelse eller sinnsstemning. Den henger sammen med en negativ og pessimistisk tankegang som følge av de kroppslige smertene. Den mentale tilstanden påvirkes av dette og det kan bli en ond sirkel som forverres. Psykosomatikk Dette er kroppslige reaksjoner som har sitt opphav fra det mentale. Man kan oppleve skjelving, hjertebank, svette, kalde hender/føtter, tør hud, knytte muskler, mageproblemer osv.
Tre hovedtyper revmatisme: Innen moderne medisin deles revmatisme inn i tre grupper 1. Betennelsesaktige revmatiske sykdommer: -Leddgikt (revmatoid artritt) -Bekhterev sykdom -Bekhterev lignende sykdommer (psoriasisgikt og andre) -Bindevevssykdommer -Revmatisk muskelgikt (polymyalgia rheumatica) -Krystallgikt (urinsyregikt, kondrokalcinose) 2. Slitasjegikt/ artrose: -Primær lokalisert artrose -Primær generalisert artrose (polyartrose) -Sekundær artrose 3. Bløtdelsrevmatisme: -Fibromyalgi (fibrosittsyndrom) -Andre langvarige eller kroniske tilstander med smerter eller betennelser i muskulatur, senefester og slimposer. Leddgikt og beslektede, betennelsesaktige sykdommer er ikke vanligst, men mest alvorlig. Leddgikt omfatter rundt 1-2 % av befolkningen og hvert år tilkommer det mellom 2-3000 nye tilfeller. Artrose/ slitasjegikt, altså en sykdom i leddbrusken, er mest utbredt sammen med bløtdelsrevmatisme formen fibromyalgi. Ved leddgikt og artrose syns ikke leddforandringene utenpå før leddene forandrer utseende og det gjør de først etter lang tids sykdom. Ved fibromyalgi og andre former for bløytdelsrevmatisme er det som oftest ingen ytre synlige tegn på sykdom.
Ulikheter Selv om det er visse fellestrekk mellom de ulike revmatiske sykdommene er det også klare ulikheter. Det gjelder både med hensyn til årsaksforhold, symptomer og sykdomsutvikling. Jeg skal her ta for meg en lidelse fra hver av de tre hovedgruppene innen revmatisme. Leddgikt, artrose og fibromyalgi. 1. Ved de betennelsesaktige revmatiske sykdommene er det en generell betennelsessykdom i kroppen. I tillegg til leddbetennelsen kan det være sykdomstegn fra andre organer. Leddgikt heter på fagspråket revmatoid artritt. I motsetning til andre revmatiske sykdommer som gir betennelse i ledd, er det typisk for leddbetennelsen ved leddgikt at den er symmetrisk (begge håndledd, begge knær, begge skuldre etc.). Den revmatiske betennelsen ved leddgikt kan også ramme indre organer. Man regner med at en prosent av befolkningen har leddgikt. Det er flere kvinner enn menn som får leddgikt. Sykdommen kan opptre i alle aldre, men er vanligst i alderen 40 til 60 år. Symptomer Smerter, revmatisk betennelse og tretthet er symptomer som ofte forekommer ved leddgikt. Typiske sykdomstegn ved leddgikt er betennelse i ledd, smerte, stivhet og hevelse. Leddbetennelsen angriper først og fremst leddhinnen rundt leddet, men både ben og brusk kan skades. Ved blodprøver påvises revmatoid faktor i blodet. Prøven er positiv hos 70-80% av pasienter med leddgikt. Revmafaktoren er et autoantistoff, dvs. et antistoff som er rettet mot kroppsvev som har gjennomgått slike forandringer at det blir oppfattet som fremmed av organismens immunforsvar. Hvordan stille diagnosen? En leddgiktsykdom bruker ofte tid på å utvikle seg. I begynnelsen kan det være vanskelig å vite hva slags revmatisk sykdom som er under utvikling. Det tas også blodprøver for å kunne påvise revmatoid faktor i blodet. Blodprøve alene er ikke nok til å kunne stille leddgiktdiagnosen. Når en revmatolog skal stille diagnosen leddgikt, er det flere faktorer som vil spille inn, som morgenstivhet, antall betene ledd og røntgenforandringer i leddene. Dersom
fastlegen har mistanke om at en pasient har leddgikt, må fastlegen henviste pasienten så raskt som mulig til revmatolog. Behandling Det finnes forskjellige typer medikamentell behandling mot leddgikt. Det er viktig å starte behandling så raskt som mulig for å hindre ødeleggelse av ledd og utvikling av feilstilling, og redusert bevegelighet. Det finnes symptomlindrende legemidler og sykdomsdempende legemidler. Det er revmatologen som bestemmer hvilken medisin som er best egnet. Hovedmålet med behandlingen er å bevare og helst bedre pasientens funksjon og generelle livskvalitet. Det fokuseres derfor på demping av betennelsen, redusere smerter, stivhet og andre plager, og å hindre utvikling av feilstillinger og redusert beveglighet. Det benyttes fysioterapi, medisiner og kirurgi. Medisinene kan være smertedempende og medisiner som demper det unormale immunforsvaret. Det finnes i dag også sykdomsmodifiserende behandling med nyere såkalte biologiske medisiner. Hva kan man gjøre selv Den som lever med leddgikt må lære seg å mestre sykdomsplagene i hverdagen. Informasjon og kunnskap vil derfor være svært viktig. Tilpasset trening vil styrke musklene rundt ledd. Dette kan være trening i varmt vann, stavgang og tilpassede øvelser i treningsstudio og treningssal. Trening i basseng som holder en temperatur på 34 grader virker smertelindrende av avlastende, samtidig som det styrker leddene. Bruk av praktiske hjelpemidler kan lette mange daglige gjøremål. Det finnes et bredt utvalg av tekniske slike hjelpemidler. Andre tilpasninger i hverdagen kan også være nødvendig. Kosthold Mange som har leddgikt, opplever at kostholdet virker inn på dagsformen. Derfor er det viktig med riktig kosthold. Undersøkelser har vist at tilskudd av omega-3-fettsyrer kan redusere smerter. Noen kan reagere på enkelte matvarer. Kjente reaksjonsmatvarer for revmatikere er svinekjøtt, røkt kjøtt og fisk, tomater, rød paprika, jordbær, rødvin, appelsiner og sjokolade. Dette omtales også seinere under kosthold. Det kan derfor være viktig at man tester ut hva
som er best for seg. Man kan finne fram til dette ved å utelukke mat man mistenker å forverre plagene for å se om man da blir bedre. Ofte kan det være vanskelig å gjøre dette selv, og man bør da søke råd hos en kostholdsekspert/ernæringsfysiolog. 2. Ved artrose er det sykelige forandringer i leddbrusken. Forandringene i leddbrusken kan enten være primære, altså skyldes en sykdomsprosess i brusken, eller de kan være følger av en skade eller feilstilling i leddet (sekundær artrose). Artrose kan best beskrives som et sluttstadium, leddsvikt. Man har en redusert leddspalte som i sin tur er en følge av ødelagt leddbrusk. Artrose er den vanligste og mest utbredt revmatiske leddsykdommen. På engelsk; osteoartrhritis. Utbredelsen av artrose i den vestlige verden, gjør at den i dag betegnes som en av de store folkesykdommene. Forekomsten av artrose er vanskelig å angi nøyaktig. Det har blant annet sammenheng med den flytende overgangen mellom naturlig aldring og sykdom, samt at noen mennesker kan ha ganske betydelige artroseforandringer på røntgenbilder uten å ha særlig uttalte plager. Det kan også ta tid før disse forandringene synes på røntgenbilder. Artrose er hyppigst fra 45-50 års alder og oppover. Artrose er vanligst i hofter, knær og fingerledd, men kan forekomme i alle ledd i kroppen. Artose kan forekomme i enkelte ledd, eller opptre som en generalisert tilstand med flere angrepne leddområder, også kalt polyartrose. Mest typisk er at fingrenes ytterledd og midtledd, tomlenes rotledd, nakke og rygg, hofter, knær og stortærnes grunnledd blir angrepet. Symptomer Artrose preges av at brusken i leddet gradvis blir nedslitt og kan forsvinne helt. Over tid vil da beinsubstansen bli angrepet. Knokkellendene i et ledd skal bevege seg i forhold til hverandre, men samtidig holdes sammen. Beinendene i leddene er kledd med brusk som er glatt og elastisk, og skal sørge for at beinendene kan bevege seg i forhold til hverandre. Når man blir utsatt for artrose vil det skje forandringer i brusken inne i leddet. Hvordan stille diagnosen For at legen skal kunne stille diagnose artrose, er det viktig å beskrive smerten. En slik beskrivelse bør omfatte hvor smerten er lokalisert, om det er bevegelser eller andre forhold
som lindrer eller forsterker smerten. Når det konstateres artrose, vil legeundersøkelsen for eksempel kunne vise redusert bevegelighet i leddene. Ved fingerartrose kan man ofte se knuter på midt- og ytterleddene. Det kan være misforhold ved de plagene man har ved artrose og det man finner på røntgenundersøkelser. Ofte kan det gå tid før røntgenforandringer kan påvises. Dersom man ikke ser forandringer på røntgenundersøkelser, kan man i dag også benytte seg av metoder som ultralyd. Ved slike undersøkelser kan man se tidlige forandringer i brusk og andre leddstrukturer, som for eksempel betent leddhinne, økt leddvæske eller irritasjon i senefester. Behandling Vanlige smertestillende medisiner som paracetamol er førstevalg ved behandlingen av artrose. Hvis man ikke kommer til målet med dette, kan man kombinere paracetamol med betennelsesdempende legemidler. Slike betennelsesdempende medisiner skrives ut av lege. Glukosamin(sulfat og hydroklorid) er et legemiddel i Norge som i mange andre europeiske land. Det har vært et helsekostprodukt og finnes blant annet i synn.brusk. Virkningsmekanismen er ikke helt avklart. Noen studier har vist effekt på smerte og funksjon ved kneartrose. Andre studier har ikke kunnet vise til det samme resultatet. Glukosamin har få bivirkninger, man skal ikke brukes ved skalldyrallergi. Hva kan man gjøre selv Riktig egentrening/mosjon, fysioterapi, vektreduksjon ved overvekt, medikamenter og kirurgi er aktuelle behandlingsformer ved artrose 3. Ved bløtdelsrevmatisme er det kroniske smerter og stivhet i bløtdeler, altså muskler og senefester. Slike smerter kan være begrenset til ett eller få områder eller de kan forekomme på mange steder i kroppen. Sammen med disse smertene kan man oppleve tretthet, søvnforstyrrelser, hodepine og mavesmerter. En bestemt form for bløtdelsrevmatisme kalles fibromyalgi eller fibrosittsyndrom. Fibromyalgi er en mer eller mindre kronisk tilstand som er preget av vandrende smerter. Det begynner gjerne med smerter på et bestemt sted. I begynnelsen er det ofte slik at disse
smertene kommer og går, før de etter hvert blir mer vanlige og sprer seg til andre områder på kroppen. Forekomsten av fibromyalgi i befolkningen er betydelig, på rundt fem prosent totalt. De fleste som får fibromyalgi er kvinner. Andelen menn varierer mellom fem og 35 prosent i ulike studier. Sykdommen forekommer også blant barn. Andelen med fibromyalgi øker jevnt i befolkningen med økende alder inntil 60 til 70-års alder. Etter det avtar forekomsten noe med stigende alder. Symptomer Hos 80 prosent av de som har fibromyalgi begynner tilstanden snikende, med lokaliserte smerter som kommer og går. Etter hvert øker de i utbredelse, styrke og varighet til de blir mer eller mindre kroniske. Smerte kan sitte både i muskulatur, ledd og i selve skjelettet. De beskrives ofte som brennende, stikkende og som tannpine. Typisk er at de flytter på seg, og at de ikke følger et bestemt mønster. Fibromyalgi kalles et syndrom fordi det vanligvis følger med en rekke ledsagende og uspesifikke symptomer Typisk for fibromyalgi er at man kjenner seg stiv i kroppen og er lite uthvilt om morgenen. Ca. 40 prosent av de som har fibromyalgi, har en forstyrret søvnrytme med den konsekvensen at søvnen ikke blir tilstrekkelig dyp. Tretthet og lite energi er derfor også vanlige symptomer. Noen undersøkelser tyder på at fibromyalgipasienter har en hjerneaktivitet om natten som ligner den i våken tilstand. Dette forstyrrer og hindrer den dype søvnen som gir følelse av å være uthvilt. Hvordan stille diagnosen? Smerte er hovedsymptomet på fibromyalgi. Det er smerter de fleste søker hjelp for. Mange med fibromyalgi tror at de har en form for betennelse fordi smertene er så sterke. Men slik er det ikke. Fibromyalgi alene gir ikke utslag verken på blodprøver eller bildundersøkelser (røntgen, ultralyd MR etc.) Et klassisk kjennetegn på fibromyalgi er at et relativt lett trykk på bestemte punkter på kroppen kjennes smertefullt. Disse unormalt trykkømme punktene kalles på engelsk for tenderpoints". Man vet ikke årsaken til positive tenderpunkter, men oppfatter det som et uttrykk for generelt nedsatt smerteterskel. Dette fenomenet er imidlertid ikke bare forbeholdt personer med fibromyalgi. Andre med lokalisert smerte har ofte positive tenderpunkter i nærheten av det smertefulle området. Personer uten smerte kan også ha positive tenderpunkter, men disse er som regel langt færre, og moderat smertefulle, i motsetning til hos personer med fibromyalgi.
Behandling Det finnes mange forskjellige reseptbelagte medikamenter som benyttes ved fibromyalgi, og det forskes mye på sykdommen. Mye kan gjøres for å lindre plagene betydelig. Det er viktig å være klar over at sykdommen svinger naturlig. Det er viktig å lære seg strategier for å mestre dette på en best mulig måte. Hva som skal til for å takle hverdagen bedre, varierer fra person til person. Det kan være nyttig å lære mestringsstrategier. Det er viktig med tilstrekkelig hvile og god søvnhygiene. Hva kan man gjøre selv? Det er anbefalt med tilpasset fysisk aktivitet etterfulgt av tøyning, enkle øvelser i oppvarmet basseng, instruksjon i avspenningsøvelser, psykomotorisk fysioterapi og eventuelt behandling i opptreningssenter. Man må trene minst to til tre ganger i uken et par måneder før man merker effekt. Treningsperioden må vare minst 20 til 30 minutter. Det er viktig med oppvarming før treningen og øvelsene og uttøyning etterpå. Det spiller ingen rolle hva slags trening man velger, men det er lurt å velge mellom forskjellige treningsformer slik at forskjellige muskelgrupper trenes. Altså variert trening. Jevnlig avspenning er til stor nytte for mange med fibromyalgi. Trening i godt oppvarmet basseng virker smertelindrende for mange. Kort oppsummert om diagnose og behandling for revmatiske lidelser. For å stille en diagnose er selve legeundersøkelsen av stor betydning. Pasientens beskrivelser av egne plager og symptomer, og så selve undersøkelsen. Det pasienten selv har opplevd av symptomer og smerter kan bety mye for å stille riktig diagnose. Hvor smertene sitter, i hvilke ledd, hvor mange og andre symptomer som er tilstedet. Symptombeskrivelsen varierer vanligvis mellom de ulike revmatiske sykdommene. Legen vil også stille spørsmål som har med plager fra andre organer å gjøre, dette fordi enkelte revmatiske sykdommer har nær sammenheng med andre sykdommer. Visse revmatiske sykdommer kan være arvelig, så familiens sykdoms historie kan være viktig. Kjennskap til tidligere sykdommer er også av betydning når behandlingen av den aktuelle sykdommen skal vurderes.
Ofte er det nødvendig å undersøke muskulatur i tillegg til leddene og ikke minst om det finnes sykdommer i andre organer som kan gi leddplager. Det er viktig med en full helsesjekk. Kjennskap til revmatikerens generelle levekår og livssituasjon er også viktig for å kunne hjelpe vedkommende til en bedre total sosial funksjon og livskvalitet. Men dessverre, selv grundige spesialundersøkelser fører ikke alltid til noen eksakt diagnose for mange med kroniske smerter. I tillegg til legeundersøkelsen kan det lønne seg å ta blodprøver, prøver av leddvæske, røntgenundersøkelser, vevsprøver og andre undersøkelser som artoskopi (undersøkelse gjennom leddkikkert), isotopundersøkelser (en radioaktiv isotop sprøytes inn under huden, som vil samle seg i syke områder av beinvev), nervografi (måling av hvor raskt nerveimpulsene overføres) og måling av de elektriske signalene i muskulaturen (EM). Behandlingen av revmatiske sykdommer har alltid som mål at revmatikeren skal få mindre plager og fungere bedre. Behandlingen vil derfor rette seg mot å redusere smerter, betennelser, stivhet og andre plager. Behandlingsopplegget må være sammensatt og kan gjerne bestå av legemidler, kirurgisk behandling, fysioterapi, ergoterapi og annen alternativ behandling. Også vektreduksjon har vist seg gunstig ved diverse revmatiske sykdommer. Man kan også benytte seg av ortopediske hjelpmidler. Trening er i dag en viktig del av mange revmatikers liv. Trening, fysisk aktivitet og bevegelighetstrening inngår som ledd i behandling, rehabilitering eller som forbyggende aktivitet. Det er i dag godt dokumentert at fysisk aktivitet er viktig for bedre fysisk form og at det reduserer funksjonstap også for revmatikere. Da europeiske spesialister ble spurt om nytten av ulike former for behandling ved f. eks artrose kom trening øverst på listen foran medisinering, operasjoner og andre behandlingstiltak. Behandlingen kan variere litt mellom de ulike revmatiske sykdommene. Ofte er det viktig å påvise sykdommen tidlig og komme i gang med behandling for å hindre ødeleggelse av ledd, tilstivning og dårlig funksjon. Viktig med varierte og riktige arbeidsstillinger osv. Ved de revmatiske leddsykdommene, som for eksempel leddgikt og artrose, er det viktig å hindre utviklingen av feilstillinger og redusert bevegelse i ledd. Ved artrose kan man også gjerne styrke muskulaturen rundt leddene med fysikalsk trening.
Ved bekhterev sykdom bør overvekt unngås, her er egentrening viktig. Ved fibromyalgi er kunnskap om mestringsstrategier en viktig del av behandlingen. Det samme er fysisk aktivitet. Smertemestring er også en del i behandlingen av revmatikere, det å kunne takle å leve med smerter er nødvendig. Det er viktig å bli kjent med si egen smerte, gjerne både årsaker og sammenhenger. Viktig å få satt ord på egne smertereaksjoner. Smertelindring kan blant annet gis ved medisinering, fysikalsk behandling, fysisk trening, psykomotorisk behandling, avspenning metoder og alternative behandlingsformer som akupunktur, kiropraktor, homøopati osv. Kosthold Jo sunnere kosthold jo bedre er vår helse, det er det liten tvil om. Dette gjelder også for revmatikeren. Hva som er mest gunstig strides man om men et gunstig balansert kosthold fører vanligvis til økt generell velværefølelse, det i seg selv kan virke positivt inn på smerte. Vi vet nå en del om ernæring og revmatiske sykdommer. Det er viktig å: - Spis minst tre porsjoner grønnsaker og to porsjoner frukt daglig - Velg kokte og bakte poteter fremfor chips og pommes frites - Spis grove korn- og brødvarer - Spis mer fisk, både som pålegg og middag - Velg magre kjøtt- og meieriprodukter - Velg myk vegetabilsk margarin eller olje fremfor hard margarin eller smør - Kutt ned på inntaket av sukker, særlig i form av brus og godteri - Vær varsom med salt - Vann er den beste tørstedrikk Man bør som sagt tidligere unngå overvekt siden dette fører til overbelastning av ledd og man føler mer smerte. Er man for tynn vil kroppen ha mindre motstandskraft mot infeksjoner og man blir lettere syk. Utgangspunktet bør være å ha et godt sammensatt kosthold siden en
revmatiker har økt behov for visse næringsstoffer grunnet kroniske betennelsestilstander i kroppen. Betennelse gjør nemlig at man bruker mer av noen næringsstoffer. Personer med betennelsesaktig revmatisk sykdom som f eks leddgikt har et aktivert immunsystem med betennelsesceller. Et av stoffene disse cellene produserer er histamin. Noen kan derfor merke at symptomene forverres når de spiser matvarer med histaminfremkallende stoffer (bioaktive aminer) som svinekjøtt, rødvin, røkt kjøtt, appelsiner, tomater, rød paprike, jordbær og kakao. Dette er også nevnt tidligere under leddgikt. Middelhavsdietten har vist seg å være gunstig for mange. Den kjennetegnes av et kosthold med mye frukt, grønnsaker og belgfrukter, fete fiskeslag og hvitt kjøtt. Fordelene er rene og ferske råvarer, magre proteinkilder og stort inntak av frukt og grønnsaker. Altså mindre mettet fett og mer umettet fett, og økt mengde antioksidanter. Dietten kan føre til mindre smerter og morgenstivhet, redusert sykdomsaktivitet og økt fysisk funksjonsevne. Dietten forebygger også hjerte- og karsydommer. Fysisk aktivitet for mennesker med revmatisme Felles for muskel- og skjellet sykdommer/revmatisme er smerter. Ofte fører disse lidelsene til redusert funksjon i form av nedsatt styrke, utholdenhet og bevegelighet. Konsekvensene kan bli store med dårlig livskvalitet, uteblivelse fra arbeidslivet og stort behov for bistand fra hjelpeapparatet. Regelmessig fysisk aktivitet er viktig for å redusere funksjonstap og bedre fysisk form. Moderat belastning har vist seg å være gunstigst, altså mosjonistnivå. For lite aktivitet kontra for høy aktivitet øker faren for dårlig muskelfunksjon kontra overbelastning den andre veien.
Fysisk aktivitet: -Enhver kroppsdel som er igangsatt av skjelettmuskulatur og som resulterer i energiforbruk. Trening: -Den er planlagt, strukturert, regelmessig og resulterer i forbedring eller opprettholdelse av en eller flere dimensjoner av fysisk kapasitet som kondisjon, muskulær styrke eller utholdenhet og bevegelighet. Trening er med andre ord spesifisert med hensyn til innhold, intensitet og frekvens. Fysisk aktivitet vil derfor være et overordnet begrep i forhold til trening. Deler av sykdomsbildet ved revmatiske lidelser kan skyldes redusert fysisk form, og som det dermed er mulig å påvirke med fysisk aktivitet. Ofte vil pasienter med revmatisme reagere på smerte ved å begrense sin fysiske aktivitet, noe som igjen fører til nedsatt muskelstyrke og svakere ledd. Det utvikler seg en ond sirkel der resultatet er et forverret sykdomsbilde. Fysisk aktivitet gir mange fordeler for pasienter med revmatiske lidelse - Bedre leddfunksjon og bevegelighet - Mindre tap av beinmasse - Økt muskelstyrke bedrer stabiliteten i leddene og gjør der lettere å mestre daglige gjøremål - Bedre aerob kapasitet (kondisjon) øker fysisk og psykisk overskudd, og reduserer risikoen for hjerte- og karsykdommer, diabetes 2, høyt blodtrykk og andre kroniske sykdommer. - Kan bidra til å redusere smerte. - De psykiske effektene av trening/fysisk aktivitet er mange. Det reduserer angst, stress og frigir stoffer i hjernen som endorfiner, seretonin og dopamin. Kroppens egne lykke hormoner som gir økt følelse av velvære og mestring. Revmatikere har de samme mulighetene som alle andre har til å drive fysisk aktivitet så lenge forholdene ligger til rette. Her blir det viktig med fokusering på vedkommendes funksjonsevne istedenfor funksjonsnedsettelsen og tilretteleggelse. Det fysiske aktivitets nivået vil jo nødvendigvis være lavere for revmatikeren enn for et vanlig funksjonelt menneske, og vil variere fra revmatiker til revmatiker. Hvor mye vedkommende greier av fysisk aktivitet vil avhenge av hvor hardt ledd og muskulatur er angrepet. Noen fungerer bra i hverdagslivet mens andre er sterkt plaget og redusert. Mulighetene for fysisk aktivitet vil også variere fra dag til dag, men man kan generelt si at så mye bevegelse som mulig er bra. Så fort revmatikeren er forbi den første perioden med hvile og lettere trening, så vil det bli mye enklere å trene riktig. Jo bedre grunnlaget blir, jo mer aktivitet tåler pasienten.
For mange revmatikere blir det også et spørsmål om å finne fram til nye og alternative former for aktiviteter. Samtidig må man arbeide med seg selv for å akseptere en ny livssituasjon og et nytt rollemønster som menneske. Ulike former for fysisk aktivitet Ved valg av aktivitet må det som sagt tas litt hensyn til hvilken type revmatisk lidelse man har. Men stort sett så vil aktiviteter som involverer store muskelgrupper og som samtidig gir minimal belastning på ledd- og båndstruktur, være godt egnet for revmatikere. Man bør unngå aktiviteter hvor man sitter og står i samme stilling for lenge og aktiviteter som setter leddene på brå og kraftige belastninger. Sentralt i opplegget står avlastning- ikke ro, selv om det er viktig med riktig forhold mellom hvile og trening. Viktig å være i bevegelse, det smører leddene. Man legger opp til aktiviteter hvor man i størst grad fjerner den merbelastningen leddet har til daglig. For eksempel ved å gjøre øvelser på en stol, sykkel, i vann, bruke staver/gåstol osv. Treningen skal først og fremst ta sikte på å bevare styrken rundt leddene, bedre eller bevare bevegeligheten og forsinke /stanse de ødeleggende prosessene i vevet. Trening kan også bidra til å danne ny fiberbrusk. Man anbefaler at man rører seg minimum 30 min daglig. Dette kan deles opp i mindre økter f eks 3 ganger 10 min gjennom dagen eller 2 ganger 15 min. Ofte er det nødvendig med 6-8 ukers trening før man får tydelig forbedring. Men trening er ferskvare så man må trene og være i fysisk aktivitet kontinuerlig. Det er påvist at smertelindring kan vedvare 12-18 mnd etter trening.
Generelle anbefalinger ved revmatiske sykdommer - Bevegelighetstrening: I aktiv fase bør leddene utsettes for rolig bevegelighetstrening flere ganger om dagen med assistanse fra noen med riktige kunnskaper. Overdreven trening i en slik periode vil kunne skade leddet. Etter hvert som sykdommen går over i en mindre aktiv fase, kan pasienten gradvis øke treningen med flere repetisjoner. - Styrketrening: Både isometrisk (kontraksjon uten bevegelse) og isoton (kontraksjon med bevegelse) styrketrening anbefales. Isometrisk trening kan bygge opp muskelstyrken uten å ha negativ effekt på et betent ledd. Isoton trening kombinerer bevegelse av leddet med trening av muskulaturen. Ikke ha for stor belastning, ha heller flere repetisjoner. Eks 8-10 øvelser, 1-3 serier med 8-12 repetisjoner med gradvis økende belastning. Ha en pause på 30 sek til 1 min mellom hver serie. - Kondisjonstrening: Tidligere trodde man at aerob trening kunne forverre sykdomstilstanden men det har vist seg at trening er effektiv behandling. Low- impact aktiviteter som trening i vann, sykling, gange m. m bedrer aerob form uten å ha negativ effekt på leddene. Det anbefales aerob trening fremfor anaerob. Man bør starte lett og gradvis øke varighet og intensitet. Dersom den aerobe treningen skal være effektiv bør treningsintensiteten ligge på et vist minimumsnivå. Ønsket treningspuls er 60 % av maks puls (ca. 220 min din alder i år). En god indikator er at man skal kunne føre en samtale under treningen. Man anbefaler å starte med 10-15 min med aerob trening annenhver dag, og så gradvis øke til treninger med 30-45 min varighet nesten hver dag. Hver treningsøkt bør starte og slutte med bevegelighetstrening (oppvarming og uttøyning). En studie på artrose i kneledd viste at etter 4 mnd med trening så ble ikke bare muskelstyrken forbedret men også kvaliteten på leddbrusken. Hos eldre med kneleddsartrose har undersøkelser vist at styrketrening sammenlignet med bevegelighetstrening førte til at artroseutviklingen gikk saktere. Aerobe aktiviteter som anbefales - Vanlig gange på flatt og mykt underlag med moderat ganghastighet. Turer i skog og mark er spesielt gunstig, da underlaget gir avlastning og variert muskelbruk og bevegelse. Gange med staver er også gunstig for å avlaste. Da blir det mindre belastning på hofter, knær og føtter samtidig som man får raskere kondisjonsutvikling. Stavlengden skal da være 0.7 gange kroppslengden.
- Aktiviteter i vann som svømming, vannaerobic og wet- vest. Det er viktig at treningsprogrammet er tilpasset pasientgruppens funksjonsnivå. Dersom man ønsker å oppnå bedring av spesielle funksjoner, bør trenningsinnholdet være rettet mot dette. Wet- vest trening har mange fordeler siden leddene i underekstremitetene ikke belastes i vannet, slik at aktiviteten kan gjennomføres smerte fritt. Disse bør foregå i varmtvannsbasseng, helst ved temperaturer på omkring 34 grader. Kroppen kjennes mindre stiv og smertene blir mindre. - - - Løping i vann med vest er også å anbefale. Dette kan gjøres også i kaldere basseng enn 34 grader siden aktivitetsnivået er høyere. Det gir samme gevinst som løping ellers bare at man slipper belastningen. Husk å ha mer vertikal enn horisontal stilling i vannet. - Low impact aerobics, for de som har forutsetning til å klare dette. Mange har glede av å bevege seg etter musikk. - Gang på tredemølle. Det bør være håndtak som gir mulighet for støtte og man bør unngå helning nedover. - Sykling er en form for aerob trening som er effektiv siden man her involverer de store muskelgruppene i beina med lav belastning. Her er det viktig med nøye innstilling av setehøyden, bør være så høyt som mulig, og riktig utforming av sykkelsetet. Man skal ha en svak bøy på kneet, bør være 10-15 grader bøyd når det er mest utstrakt. For at en aktivitet skal kunne være vellykket er det flere faktorer som spiller inn. Motivasjon er en viktig faktor som bør være tilstede. Personer med motivasjonsproblemer og manglende kunnskap om hvilke aktiviteter som passer for dem, er de som trenger mest oppfølging. Det er viktig at pasienten selv lærer øvelsesprogrammet, lærer å forbygge utviklingen av feilstillinger, og at de lærer hvordan de selv kan trene opp muskulaturen til å støtte ledd som er blitt angrepet. De må lære å kjenne hvordan kroppen reagerer på trening slik at de kan styre graden av trening og finne balanse mellom aktivitet og hvile Viktige stikkord er: Kunnskap Tilretteleggelse Oppfølging Motivasjon Bruk hjelpemidler/utstyr og riktig bruk av disse Smertefrihet