Inger Skjelsbæk Statsfeministen, statsfeminismen og verden utenfor
Stemmer 6
Om forfatteren: Inger Skjelsbæk (f. 1969) er assisterende direktør og seniorforsker ved Institutt for Fredsforskning (PRIO) og førsteamanuensis II ved Psykologisk Institutt ved Universitetet i Oslo. Hun har drevet utstrakt forskning på kvinners kår i krig, og bruken av seksualisert vold spesielt. Hennes vitenskapelige arbeid er publisert i internasjonale og norske bøker, tidsskrifter og presse. I 2012 ga hun ut monografien The Political Psychology of War Rape (Routledge).
Om boken: Denne boken gir et personlig bikk på en av de sentrale skikkelsene i feministmiljøet i Norge på 1970- og 1980- tallet: Helga Hernes. Dette er en fortelling om en reise til New York, om FNs sikkerhetsråd, en fredsprisvinner, likestillingspolitikk og om å makte makt til forandring. Fra Hernes kom til Norge i 1970, har hun vært en av statsfeminismens mødre. Helga Hernes har alltid utfordret og brutt barrierer, men i stillhet og med stil. I år er det 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. I forbindelse med jubileet utgir Aschehoug Stemmer, en serie med 12 utgivelser én for hver måned skrevet av 12 kvinner som vil bidra til den offentlige debatten. Stemmer er en arena for dagens samfunnsspørsmål. Tekstene kan leses frittstående, men samlet vil de gi et bilde av hva som rører seg i Norge i 2013. Prosjektet handler ikke om hva det vil si å være kvinne, men hva kvinner vil si.
Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2013 ISBN 978-82-03-35581-3 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
Forandringer Hva må egentlig til for å skape varige samfunnsendringer? En uslåelig idé, et blikk utenfra? Makt, allianser, sanksjoner, idoler, utmattelse, oppmuntring, utholdenhet, oppbrudd og idealisme? Kanskje er det flaks, uflaks og tilfeldigheter? Eller enkeltindivider og forbilder? Denne teksten skal handle om enkeltindivider, feministiske politiske ambisjoner og håp om bestemte endringer. Mer konkret skal den handle om en av Norges ledende likestillingsstrateger, Helga Hernes. Er det ett kvinnepolitisk spørsmål som har opptatt henne, så er det kvinners representasjon og deltakelse i politikk og samfunnsliv, og dette gjennomsyrer alt hun skriver, og alt hun gjør. At også kvinner må ha makt og innflytelse for å være med å bestemme over vilkårene som preger deres liv, er ikke bare et likestillingspolitisk prosjekt, det er et demokratisk anliggende. Jeg er en generasjon yngre enn Helga Hernes og har nytt godt av de endringene som Helga Hernes og hennes samtidige jobbet frem. I tillegg er jeg også hennes kollega. Jeg forsker på internasjonal politikk og har fokusert på kvinners situasjon i krig og konflikt gjennom mange år. Jeg har publisert, reist og forelest om hvordan kvinners liv rammes av krig, hvilke muligheter som åpner og lukker seg, og hvordan de systematisk utelates når freden skal skapes. I Bosnia har jeg gjort feltarbeid om hvordan seksuelle overgrep rammer familier, lokalsamfunn og etniske grupper, i tillegg til de direkte ofrene i en konflikt, og sett at krigens poltikk og logikk rammer ofrene dypt personlig. Hvordan slike
erfaringer vekselsvis fremmer og hemmer deltakelse i samfunnet etter krigen, har også vært sentrale temaer i mine vitenskapelige tekster. Møter med andre kvinner og deres livsvilkår setter eget liv og virksomhet i relieff. Det sterke idealet om at menn og kvinner skal ha like muligheter på like vilkår har jeg vokst opp med og opplevd som nærmest naturgitt. Det er derfor med stor selvfølge jeg har tatt min utdannelse, doktorgrad, kombinert barn og jobb og hatt ulike styreverv og lederstillinger. Hvorfor skulle ikke jeg være god nok og ha samme muligheter som menn? At dette ikke er like selvfølgelig under andre himmelstrøk, reflekterte jeg lite over da jeg med sterke likestillingsidealer kom til Institutt for Fredsforskning (PRIO) på midten av 1990-tallet og var interessert i å forske på hvordan kvinner har det i krigssituasjoner. Jeg var naiv nok til å tro at kvinners erfaringer hadde vært gjenstand for mange analyser og dokumentasjon, men etter bare noen få dager på PRIO skjønte jeg at dette ikke var tilfelle. De fleste analyser, historier, forskningsdata og teorier om krig, fred, makt og politisk endring er basert på analyser av menn. Disse mennene er gjerne soldater, politikere, religiøse ledere, opprørere eller statsoverhoder. Kvinnene er i bakgrunnen, utenfor analysen, empirien og forståelseshorisonten. Kvinner har vært satt på siden fordi de ikke har vært interessante politiske subjekter. De har verken hatt makt eller vært integrert i analyser om makt. Forståelsen av hvordan samfunn kan gå fra krig til fred har dermed vært ufullstendig. På 2000-tallet har imidlertid denne utelatelsen av kvinner, deres innsikter og erfaringer blitt utfordret av den viktigste normative aktøren på den globale scene,
nemlig FN. Etter en rekke verdenskonferanser om kvinners kår på 1980- og 1990-tallet kom spørsmålet om kvinners politiske deltakelse og beskyttelsesbehov i krig til FNs sikkerhetsråd, organisasjonens øverste og viktigste organ. En sikkerhetsrådsresolusjon, kalt 1325, 1 ble vedtatt 31. oktober 2000 og har siden endret det internasjonale politiske landskapet. Nå er alle FNs medlemsland pålagt å etterstrebe kvinnelig deltakelse i politiske beslutningsprosesser knyttet til fred og konflikt og å sikre kvinner bedre beskyttelse mot vold. Dette har også påvirket forskningen om de samme temaene. Det trengs mer kunnskap om hvordan man kan få kvinner til å delta politisk, hvilken påvirkning det har, og hva utfallene kan bli, sies det i resolusjonen og i andre oppfølgingsdokumenter. Dette er en viktig utfordring for Norge. Likestilling er ikke bare politikk, det er en del av vår nasjonale identitet. Ved å levere kunnskap, innsikter, analyser og erfaringer knyttet til likestilling kan Norge gjøre en forskjell i verden, som jo er en uttalt målsetting for en idealistisk norsk utenrikspolitikk. Denne viljen fra Utenriksdepartementet var bakteppet da jeg på midten av 2000-tallet fikk Helga Hernes som kollega ved PRIO. Vi fikk følge av FN-forsker Torunn Tryggestad, som hoppet over til PRIO fra Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) og penger fra Utenriksdepartementet for å jobbe med likestilling knyttet til fred og konflikt og for å bygge opp et kompetansemiljø i Norge om disse spørsmålene Den gang visste jeg ikke mye om Helga Hernes og hva hennes bidrag i Norge og internasjonalt har vært. Jeg hadde sett henne på TV som statssekretær i Utenriksdepartementet i debatter om nedrustning og hvalfangst på 1980-tallet, og jeg visste at hun var kjent