Faglige utfordringer ved bygging av middelaldergård på Stiklestad Arkeologiske utgravinger og studier av byggetradisjoner som utgangspunkt for konstruksjon av en middelaldergård på Stiklestad Eskil Følstad Prosjektet Stiklastadir På storgården Stiklestad i Verdal, ca 10 mil nordøst for Trondheim, sto det et slag i 1030. Slaget på Stiklestad sto mellom Kong Olav Haraldsson og hans allierte fra Russland, Sverige og Norge på den ene sida, og de lokale trønderske høvdingene og deres allierte fra Kyst-Norge og muligens Danmark på den andre sida. Olav hadde vært konge fra 1015 til 1028, men vart da jaga fra landet. Han hadde skaffa seg mange uvenner etter å ha jobba hardt for å kristne landet og samle heile Norge under sitt styre, og måtte i 1028 reise til svogeren, fyrst Jaroslav i Russland. Der satt han i landflyktighet i nesten to år, inntil de politiske forholdene i Norge endra seg så mye at han ville reise tilbake. Slaget fant sted på Stiklestad da Olav kryssa inn i Trøndelag fra Jämtland i et forsøk på å ta tilbake kongemakta i landet. Det gikk ikke etter planen, og den 29. juli 1030 falt han i slag mot den overlegne bondehæren (Skevik 1997: 156ff). Etter Olav Haraldssons død begynte det å gå rykter om mirakler som skjedde rundt liket. Enkelte fikk synet igjen, sår grodde og krykker kunne kastes etter at folk hadde vært i kontakt med den avdøde kongen. Mange begynte å tro at Olav slett ikke var et vanlig menneske, men derimot en hellig mann. Kirka argumenterte for at Olav hadde dødd martyrdøden i sitt siste avgjørende slag for å få innført kristendommen i Norge, og Olav fikk nå tilnavnet Den Hellige (Passio Olavi og Titlestad 2000). På Stiklestad står det ei steinkirke fra slutten av 1100- tallet som skal være reist over det stedet der kongen vart drept. Heilt sia middelalderen har det trulig og stått ulike monumenter på stedet til minne om hendelsene i 1030 (Skevik 2006: 113). I 1992 vart det bygd et kulturhus på Stiklestad, og i 1996 fikk Stiklestad Nasjonale Kultursenter (SNK) status som knutepunktsinstitusjon. Det betyr bl.a. at vi får 60 % av den offentlige støtten direkte fra staten. Den nasjonale oppgaven vår er å fortelle historiene om Olav Haraldsson og den tida han levde i, hva som skjedde under og etter slaget og hvilken betydning dette har hatt for utviklinga av kristendommen i Norge og framveksten av Norge som en nasjon. På hvilken måte skal vi så fortelle disse historiene? I Verdal finns det en lang tradisjon for skuespill og teater. Dette skyldes bl.a. Spelet om Heilag Olav, et friluftsteater som er framført hver sommer i over 50 år på Stiklestad. Det går under tilnavnet Alle spels mor, og er det lengst spilte i landet (Kvistad 2003). Spelet har vært viktig i oppbygginga av et rikt teatermiljø i Verdalen, og dette er bakgrunnen for at mye av den formidlinga vi bedriver på Stiklestad skjer i form av rollespill og dramatisering av historia. Levende historieformidling er med på å skape ekstra engasjement hos publikum, og forhåpentligvis setter det også i gang visse refleksjoner rundt stoffet som blir formidla (Rikstad 2005). Hvor skal vi så fortelle disse historiene? Når besøkende kommer til Stiklestad i dag, kan de få gaiding rundt på området, blant anna i middelalderkirka og oppe ved Faglige utfordringer ved bygging av middelaldergård på Stiklestad 259 Stiklestad kirke fra siste halvdel av 1100-tallet. Den skal være bygd over stedet der Olav Haraldsson falt 29. juli 1030. Foto: SNK.
Olavstøtta som står der det første underet skal ha funnet sted. Begge disse stedene er brukbare utgangspunkt for beretninger om slaget og kristendommen. De gir nærhet til begivenhetene, og er konkrete knagger å henge historiene på. SNK er også et folkemuseum med ca 30 bygninger fra 17-og 1800-tallet, men dette miljøet egner seg ikke så godt som omgivelser når vi vil fortelle om vikingtidas samfunn og det som skjedde ved overgangen til kristendommen. Vi mangler en arena med ulike hus som passer som kulisser til de historiene vi vil fortelle, og derfor kom tankene om at vi bør bygge et gårdsmiljø som kan fungere på denne måten. Da kan vi sette opp ulike bygg som dekker ulike deler av historia. Livet i vikingtida kan vi for eksempel formidle i et hus som knyttes til denne epoken. Pilegrimsferdene og kristendommens innflytelse på folks dagligliv kan vi berette om i hus som vi kjenner fra tidlig middelalder. I tillegg må vi ha vedbod, smie, stall, fjøs, bur og badstue, og til sammen nærmer dette seg et heilt Idéskisse av middelaldergården Stiklastadir. Akvarell av Steinar Berg. 260 Kulturminnevern og formidling gårdsanlegg. Øverst troner det gamle langhuset som står igjen fra førkristen tid. Rundt dette står det mindre hus bygd i ulike teknikker, bl.a. den nye lafteteknikken som kom i bruk i overgangen mellom vikingtid og middelalder (Hauglid 1980). Vi kan ta med de besøkende fra hus til hus og gi dem et innblikk i hvordan tanker og holdninger må ha endra seg, fra ritualene ved gudestatuene i enden av gildehallen, til overnattingsplassene for besøkende pilegrimer i andre etasje på gjesteloftet. Eller vi kan dramatisere enkeltepisoder på bestemte steder på gården. På Stiklestad har vi altså behov for en mangfoldig formidlingsarena; et miljø der det passer å fortelle historier om vikingtida, om Olav Haraldsson, om Slaget i 1030, om undrene som skjedde etterpå, og om følgene dette fikk for folket og landet utover i middelalderen. Svaret på dette behovet er å bygge middelaldergården Stiklastadir. Dette skal bli et nytt element i tilbudet ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter som skal styrke formidlinga av Olavsarven.
Faglige utfordringer Prinsipielle utfordringer Langhus er betegnelsen på en bygningstype som kommer i bruk i Norden på slutten av yngre steinalder, for 3500-4000 år sia. I de eldste langhusene holdes taket oppe av ei rekke med stolper langs lengdeaksen av huset, og dette kalles toskipa hus fordi man da har ett skip på hver side av stolperekka. Fra 1500 f.kr. blir det vanligere med treskipa langhus, altså hus der taket holdes oppe av to rekker med stolper langs lengdeaksen av huset. Stolpene er vanligvis gravd ned i bakken, og veggene består ofte av flettverk av tynne lauvtrær som er pussa med leirklining. Det kan være ett eller fleire ildsted i huset, og fram til vikingtid er det vanlig at langhuset rommer både mennesker og dyr. På 800-900-tallet ser det ut til at dyrene i stor grad får egne bygninger, og langhuset går over til å bli bolighus og forsamlingslokale. Fra tidlig middelalder består gårdsbebyggelsen av fleire mindre hus med ulike funksjoner (se for eksempel Christensen 1995: 78f, Komber 1989 og Stylegar 2004). Omfattende husundersøkelser de siste 10 årene har imidlertid nyansert dette bildet betraktelig. Planen er at vi skal bygge et langhus på Stiklastadir, og at vi skal fortelle historiene om tida fram mot slaget i dette miljøet. Det er funnet spor etter ett langhus fra tida rundt år 1000 i Trøndelag. Det vart påvist rett ved Nidarosdomen i Trondheim (Tveter 2005) Når det arkeologiske materialet er så mangelfullt, kan det være interessant å spørre om det er rett å sette opp et slikt hus på Stiklestad. De generelle trekkene i bygningshistoria viser seg å være ganske like rundt om i Skandinavia i bronsealder og jernalder (Stylegar 2004). Det er gravd ut langhus fra vikingtid på Borg i Lofoten (Munch m.fl. 2003), i Møre og Romsdal (Haug og Johansen 2003), flere steder på vestlandet (Stylegar 2004), og for eksempel på Arnäsbacken ved Örnsköldsvik i Sverige (Ramqvist 1998). Det virker derfor overveiende sannsynlig at det også har stått langhus på de trønderske gårdene i slutten av vikingtid. Det å sette opp bygninger som man kaller vikingtidslanghus eller middelalderhus, gir sterke konkrete inntrykk til dem som besøker stedet. Det er fysiske objekter som folk kan ta på og gå inn i, de kan lukte dem, og bruke dem. Det vi setter opp blir virkelige hus. Derfor er slike konstruksjoner i sterk grad med på å forme synet på hvordan husene så ut på den tida. Vanlige besøkende stoler på fagfolk og handverkere, og etter å ha besøkt Stiklastadir vil sannsynligvis en god del av dem går fra stedet med følelsa av at de nå har sett hvordan det en Urnes stavkirke, Norges eldste trebygning, datert ca 1130. Foto: Eskil Følstad. gang var. Det var slik de bodde. Det var sånn husene så ut. Det vi bygger blir sannheten om det som var. Jeg har sjøl arbeidet tre somre på Lofotr, Vikingmuseet på Borg i Lofoten, og der overhørte jeg ved en anledning to turister som sto og prata i lag etter at de hadde vært med på en gaida tur rundt på anlegget. De sto inne i langhuset da den ene sa til den andre: Det er utrulig så godt bevart dette huset er når man tenker på at det er over tusen år gammelt!. Vi bygger hus, og mange besøkende tror de er ekte i betydningen fra vikingtid eller middelalder. Denne effekten må vi som bygger slike myteskapende historiekulisser være oss bevisst. Alt vi sier og gjør kan bli oppfatta som sannhet, som en fasit på fortida, og det bør føre til to ting: - For det første må vi være ærlige å si at Stiklastadir er resultatet av de behovene vi har for å fortelle historiene om det som skjedde rundt 1030. Dessuten ønsker vi å benytte husene som lokaler for mat servering, leirskole og pilegrimsmottak. Så må vi presentere kildematerialet vi har brukt for å vise hva vi veit om husbygging og materialbruk for tusen år sia. Dermed har vi forklart hvorfor vi bygger, og hva som har vært med på å styre utforminga av byggene. Når folk kjenner årsakene til at vi byg- Faglige utfordringer ved bygging av middelaldergård på Stiklestad 261
Handverkerne Svein Sende og Per Steinar Brevik arbeider med materialene til langhuset. Foto: Eskil Følstad. ger, vil det være lettere å forstå de valgene som er gjort underveis i prosessen. Dermed vil de også forstå at det går an å gjøre andre valg ut fra det samme kildematerialet dersom man har andre behov. Det er viktig at disse tankene finnes i skriftlig form slik at de blir tilgjengelige for dem som er nysgjerrige og vil sette seg bedre inn i det de ser og opplever. Kanskje kan det også tas med som en del av enkelte gaidinger. - For det andre må vi arbeide hardt for å lage et bygningsmiljø som gjenspeiler det vi faktisk veit om byggeskikk og materialkunnskap i vikingtid og middelalder. Når vi først har foretatt valg og bestemt oss for et sett med løsninger, så må vi gjennomføre dem så godt som mulig. Når de besøkende stopper opp og ser på detaljer, som foreksempel hvordan dørene er bygd, hvordan overflatene på veggene er bearbeidd, hvordan ringbordene er konstruert eller hvordan rotknær er med på å stive av konstruksjonen, så skal dette selvfølgelig være gjort i samsvar med det som er kjent fra tidlig middelalder. De fysiske produktene vi presenterer, må ligge så nært opp til det vi kan lese ut av kildematerialet, som mulig. 262 Kulturminnevern og formidling Praktiske utfordringer: Det er mange faglige utfordringer ved et slikt prosjekt, avhengig av hvilke fag man velger å se det fra. Både økonomen, formidleren, reklamemedarbeideren og kokken har sine ting å jobbe med. I denne sammenhengen legger jeg mest vekt på det som har med oppføringa av bygningene å gjøre, og hvordan vi har kommet fram til at de skal se ut som de gjør. Bygginga av middelaldergården Stiklastadir er ikke et forsøk på å rekonstruere et kjent trøndersk gårdsanlegg fra tidlig middelalder. Ingen slike anlegg står i Trøndelag i dag, ingen er beskrevet i skriftlige kilder, og ingen komplette gårdsanlegg er gravd ut av arkeologer (se under kildegrunnlag). Det er derfor åpenbart at vi konstruerer en gård som passer til det formålet vi trenger den til. Heile prosjektet vil selvfølgelig bli prega av dette. Det er mulig at vi kunne gjenskapt en byggeprosess som hadde ligna på det som gikk for seg da de bygde hus for tusen år sia. Vi kunne gått ut i skogen med hest og øks, vi kunne ha utført alt arbeidet med de redskapstypene vi kjenner fra de aktuelle tidsperiodene, og vi kunne ha reist bygningene uten bruk av moderne hjelpemidler. Men vi ville aldri greie å gjenskape en sannsynlig bruk av et slikt anlegg, i alle fall ikke over lengre tid. Det vil ikke kunne bli en gård med konstant bosetning der påbygg, nybygg og reparasjoner utføres etter de behovene som gårdsdrifta har, og der alle aktivitetene tilpasses årstidene. I planleggingsperioden besøkte vi fleire steder der langhus og middelaldermiljø er konstruert. En ganske vanlig erfaring viser seg å være at entusiasmen er stor når et prosjekt er nytt. Det går greit å planlegge bygginga, og det går også ofte greit å få satt opp ett eller fleire hus. Men så kommer driftsfasen med praktiske problemer knytta til bruken av anlegget, et stadig økende vedlikehold, og vedvarende utgifter. Da er det mange prosjekter som går i stå, entusiasmen stilner av, og forfallet setter inn. Derfor fikk vi fleire ganger høre at vi må planlegge og bygge et anlegg som passer til den bruken vi har tenkt å ha, og at vi er realistiske med tanke på lys og oppvarming. Disse rådene har vi tatt hensyn til, og planlagt anleggene ut fra hva vi skal bruke det til. Dessuten har vi alt fra starten av prøvd å integrere moderne løsninger med kjøkken, toalett, oppvarming og belysning på en diskré måte, og håper resultatet blir til å leve med i lengden. Nå har vi tatt oss god tid med planlegginga og igangsettinga av Stiklastadir. Vi har jobba med å skaffe materialer i snart tre år, og arbeidd med å bearbeide materialene til ulike bygningsdeler i to år. Vi har stadig mye skog stående på rot, og dette skal hugges til vinteren.
Stiklestad er ei bedrift med over 40 ansatte og mange andre tilbud, så vi er ikke avhengige av at bygginga av Stiklastadir for en hver pris må blir fort ferdig. Vi kan ta oss tid til å vise hva vi gjør, vi kan vente til materialene er tørre, og vi kan bygge Stiklastadir skritt for skritt mens publikum er til stede. Det er faktisk et viktig poeng at sjølve prosessen er en attraksjon som folk gjerne vil være vitne til. For å vise fram hva som skjer, har vi bygd opp en arbeidsplass utafor kulturhuset der to handverkere har stått de to siste somrene og bearbeidd materialer til langhuset. I lag med dem har det vært en formidler som har tatt seg av de gjestene som har kommet for å se på. Erfaringene med å la handverkere og formidler arbeide i lag, er meget gode. Handverkerne har fått gjort en god del praktisk arbeid, samtidig som tilhørerne har fått informasjon og gode historier. Alle tre har jobba i kostyme, og mye av tida har de vært en del av et rollespill som setter aktiviteten inn i en historisk sammenheng. De som er ekstra interessert, har i tillegg hatt mulighet til å diskutere det praktiske arbeidet med de som faktisk utfører det. Kildegrunnlag Arkeologiske kilder Det er gjort noen få utgravinger av gårdshus fra vikingtid og tidlig middelalder i Trøndelag. Fra 1969 til 1971 gravde Kristen Møllenhus og Kurt Alteskjær ved Vitenskapsmuseet i Trondheim, ut ei hustuft i Overhalla. Det viste seg å være en bygning på 60 m³ som sannsynligvis var lafta. De fant spor etter syllsteiner og mulige syllstokker. Funn av never og deler av taket antyder at taket har vært tekka med never og torv. Ut fra dateringene ser det ut til at huset har vært i bruk i 2-3 hundre år fra 800-tallet til rundt år 1100. (Møllenhus 1975:59-67). I 1994 gjorde Vitenskapsmuseet undersøkelser på Ommundgarden i Viggja i Skaun kommune (Berglund 2003). Tre hustufter vart undersøkt, og alle kan ha vært lafta. Takene var sannsynligvis tekka av never og torv, eventuelt never og halvkløyvninger; halve stokker av grant tømmer. Det største (K10) vart tolka som bolighus, det var 90 m², hadde to frittliggende ildsteder og ingen klare indikasjoner på innvendige vegger. Det var spor etter mulig brødbaking og metallarbeid. Det fantes muligens rester etter bordgolv, og huset sto på en stødig grunnmur. Dateringene antyder at huset har vært i bruk fra 1000- til 1200-tallet. 7 meter nord nordvest for dette huset lå det rester etter et mindre hus (K20). Dette var minst 25 m², hadde en Detalj av tømmer til langhuset på Stiklastadir: de buede veggtiljene går ned i et spor i syllstokken. Foto: Eskil Følstad. sannsynlig moldbenk langs søndre langvegg, leirgolv og en lite forseggjort grunnmur. To ildsteder, ett i sørvestre hjørne og ett frittliggende, viser at bygningen var oppvarma. Huset kan ha brent ned på 1300-tallet. Den siste undersøkte tufta (K1) lå litt unna de to andre. Huset hadde vært minst 28 m², og så ut til å ha hatt et ildsted i sørvestre hjørne. Ut fra funn av vevlodd, kleberkar, jernfragmenter og dyrebein, vart dette huset også tolka som bolighus. Golvet besto av leire med en del skjørbrent stein i. Huset hadde muligens ei forstue i øst og et lite påbygg i vest, og brant sannsynligvis ned på 13-1400-tallet. I Hovlundan på Mo i Brønnøy er det også gravd ut et par hus fra vikingtid (Wik 1985: 189-192). Disse lå side om side, var 25 30 m² store, og hadde tydelige spor etter torvvegger. Slike gammelignende hus finner vi langs kysten både bakover i jernalderen og framover i middelalderen og inn i moderne tid. De har eksistert samtidig med langhus i jernalderen og laftahus i middelalderen, og ser ut til å ha vært mest vanlige der det var begrensa tilgang på trevirke. Det eneste gårdsanlegget med sannsynlig datering til vikingtid som er funnet i Midt-Norge, er gravd ut på Vike i Vestnes i Møre og Romsdal. I 2003 vart to langhus og et par graver undersøkt av Anne Haug m.fl.(2003) Husene var 5-5,5 m breie, og minst 14 og 18 meter lange. Begge hadde to rekker med takbærende stolper, men ingen spor etter vegger. Det ene huset hadde rester av frau (gjødsel) utafor veggen, ikke noe tydelig ildsted, og Faglige utfordringer ved bygging av middelaldergård på Stiklestad 263 Detalj av nordveggen på Urnes stavkirke: de buede veggtiljene går ned i et spor i syllstokken. Foto: Eskil Følstad.
Langhusmodellen med grindbygd bærekonstruksjon. Foto Eskil Følstad. vart derfor tolka som et fjøs. Det andre hadde et stort ildsted med spor etter en mulig luftekanal i golvet. Det vart funnet en del slaggbiter både i huset og utafor, og bygget er tolka som ei smie. På gravfeltet Skei i Sparbu er det påvist et ringforma tunanlegg med rester etter 8 hus (Stenvik 2001: 41ff). Dette er avlange bygninger på 10 x 5 meter med spor etter takbærende stolper, indre trevegg og ytre torvvegger. Det er lite sannsynlig at dette er vanlige gårdsbygninger, da det ikke er spor etter handverk eller husdyrhold. De 8 husene har et uniformt preg, og ligner på tilsvarende ringforma tunanlegg på Vestlandet, i Namdalen og i Nordland. Alle husene peker inn mot en gårdsplass, og det diskuteres om det er en slags militærforlegning eller et samligssted knytta til det store gravfeltet like ved (opt. cit. 44ff). Anlegget er datert til 1000-tallet. De eneste utgravingene som har gitt rike funn av hus og bygningsdeler fra middelalderen i Trøndelag, er de omfattende undersøkelsene i Trondheim de siste 40 årene. Her er det funnet til dels omfatende spor etter bebyggelse fra slutten av 900-tallet og framover (Christophersen 1992). Dette materialet kan gi viktige opplysninger om materialbruk og konstruksjonsmåter, samt viktige opplysninger om lyskilder, matvaner og klær. I 2004 vart det funnet noen mulige takbærende stolper ved Nidarosdomen i Trondheim. En av disse er hugget rett før år 1000, og kan ha tilhørt et langhus på gården Nidarnes i slutten av vikingtid (Tveter 2005). Verken lengde eller bredde på bygningen er fastslått. 264 Kulturminnevern og formidling Det er viktig å diskutere om disse byfunnene sier noe om hvordan det var på landsbygda på samme tid. Kanskje var det et klart skille mellom urbane hus tilpassa et spesielt miljø med stor kontakt med byer i resten av Europa, og de husene som sto rundt omkring på gårdene. Husene på gårdene var ei investering som skulle vare mange generasjoner, mens byen stadig var ramma av store branner som sjelden lot hus bli gamle. Arkeolog Harald Høgseth har gjennom sine analyser av bygningsmaterialene i Trondheim i tidlig middelalder, vist at de som bygde hus hadde et bevisst forholdt til materialkvalitet, og at de valgte å bruke kvalitetstømmer på utsatte steder i konstruksjonen (Høgseth 1998). Vi mangler arkeologisk materiale som sier noe om det samme var tilfelle på landsbygda. Det er enkelte likhetstrekk mellom huset på Mosetet i Overhalla og for eksempel hus K60 i Trondheim fra slutten av 1000tallet. Begge har inngangsparti i midten, mulig lagerrom i en ende, og oppholdsrom/boligdel i andre enden. De er henholdsvis 55m² og 60m² store. Det er ikke bevart nok treverk på Mosetet til å si noe om materialvalg og handverksutføring, På grunn av det begrensa arkeologiske kildematerialet fra Midt-Norge, spesielt fra landsbygda, vil vi også se på materiale fra overgangen vikingtid/middelalder som er utgravd andre steder i Skandinavia. Stående middelalderbygninger I Trøndelag finnes det i dag to stående trebygninger fra middelalderen. En ene er Haltdalen stavkirke, nå på Trøndelag Folkemuseum, som er satt sammen av materialer fra to tidligere stavkirker fra 11-1200-tallet (Storsletten 2000: 63). Den andre er en lafta gårdsbygning på ca 7x4 meter fra Mattishåggån i Oppdal, datert til 1209 (Berg 1994: 317ff). Den står i dag på gården Vikåsen. Det er ikke kjent hva slags funksjon bygningen fra Oppdal opprinnelig hadde. Fra gården Uv i Rennebu kjenner vi i tillegg Jutulstuggu som sto fram til 1860-tallet. Det var en lafta bygning på ca 8x11 meter datert til ca 1250 (opt.cit: 307ff). Det vart gjort en del oppmålinger og dokumentasjon av bygningen før den vart tatt ned, og det dekorerte inngangspartiet befinner seg i dag på Vitenskapsmuseet i Trondheim. Disse bygningene kan si en del om hvordan de som bygde hus i middelalderen tenkte rundt konstruksjon og materialbruk, men materialet er lite. Det er heldigvis mulig å sammenligne de trønderske bygningene med de omlag 200 verdslige byggene i Sør-Norge som er bygd før svartedauden. (Berg 1989). I tillegg vil det være naturlig å se på de meir enn 50 gårdsbygninger fra før år 1600
Detalj av nytt uthus i stavlinekonstruksjon. Den langsgående stavlina hviler på staven, og tverrstavlina ligger over denne, og klemmer rundt toppen av staven. Foto: Eskil Følstad.. som står i Jämtland og Härjedalen (Olofsson 2003: 141). Disse er i større grad uthus og enklere økonomibygninger enn de husene som er bevart i Norge, og kan gi noe informasjon om hvordan uthusene i Trøndelag kan ha vært bygd og brukt i middelalderen. Rundt i landet står det totalt 28 stavkirker som består av meir eller mindre treverk fra middelalderen (Anker og Havran 2005). Dette er til dels meget forseggjorte konstruksjoner som representerer en høyt utvikla tradisjon som sannsynligvis bygger på kunnskap opparbeidd gjennom lang tid. Ved å studere disse byggene, vil det være mulig å forstå noe av den tankegangen som lå bak de tekniske løsningene som vart brukt. Dette vil vi tilstrebe å benytte oss av under reisinga av Stiklastadir. Hvordan skal Stiklastadir se ut? Bygningsform og konstruksjon Vi ønsker først å sette opp en bygning som egner seg som arena for de historiene som knytter seg til vikingtida. For å få fram endringene i samfunnet rundt år 1000 på en virkningsfull måte, bygger vi først et gammeldags langhus av en type som går ut av bruk i vikingtid, og så bygger vi opp andre hus på gården som nye laftahus etter modell av hus kjent fra tidlig middelalder. Da kan vi fortelle om vikingtid og hendelsene opp mot slaget i 1030 i langhuset, og så ta for oss utviklinga etter slaget i de mindre og nyere husene. Et trekk som går igjen i de kjente tuftene av langhus rundt i Norden, er at langveggene er bua slik at husene er smalest i endene og breiest på midten. Denne husforma finnes også på utgravde hus fra Trøndelag, men da er det snakk om eldre bygninger. Dette passer godt med det inntrykket som de angelsaksiske hogbacksteinene gir. Dette er gravsteiner fra de britiske øyer som særlig har vært i bruk i den anglo-skandinaviske blandingskulturen på 900-tallet (Schmidt 1999: 162ff). De er forma som langhus med krum takås som er høyest på midten, krumme vegger som gjør huset bredest på Faglige utfordringer ved bygging av middelaldergård på Stiklestad 265
Jørund Eggen søyrer ei furu tidlig i mai. Foto Eskil Følstad. midten, og med dekor som antyder at det er takspon på taket. Noen av dem, for eksempel hogbacksteinene fra Crosscanonby og Penrith i Cumberland, antyder at det er tilnærma loddrette gavler og dør litt til side for midten av langveggen (opt.cit. 172f). Disse steinene er først og fremst gravsteiner, men sett i sammenheng med arkeologisk kildemateriale og historiske kilder, kan de være med å gi et inntrykk av hvordan vikingtidens langhus kan ha sett ut. En del utgravde langhus viser tydelige spor etter ganske granne veggstolper som går et stykke utafor de takbærende stolpene. Disse kan stå tett i tett, eller med opp til en meters mellomrom. I mellomrommene har det sannsynligvis vært fletta inn tynne stammer av lauvtrær, og så har veggen vært pussa med leire på inn - og utsida (se for eksempel Schmidt 1999: 99 ff). På Stend utafor Bergen er det gravd ut et naust fra 400-tallet som har hatt veggtiljer av solid plank, og disse var felt inn i hverandre og satt ned i ei grøft (Myhre 1976). Slike veggplanker er også brukt i stavkirkene, og på de eldste stavkirkene, de som vart bygd på 900-og 1000-tallet, gikk de sannsynligvis ned i bakken (Jensenius 2001). På de stavkirkene som finnes i dag, står derimot veggtiljene ned i en syllstokk som igjen står på steiner. Dette må ha vært et stort konstruktivt framskritt som førte til ei betydelig økning av levetida for materialene, og dermed bygningene. Treverket ender ikke lenger nede i sand eller leire, men ligger opp fra bakken. De ulike løsningene som vart valgt for stavkirkene kan også ha vært brukt på langhusene. Noen utgravde langhus har ikke spor etter yttervegger. Dette skyldes sannsynligvis at moderne pløying har ødelagt sporene, men det kan komme av at veggtælene også her besto av plank som gikk ned i syllstokker som lå på stein, eller i alle fall oppe på bakken. På langhuset på Stiklastadir har vi valgt den løsningen med veggtiljer i spor i syllstokken som vi finner på stavkirkene fra 1100-tallet og framover. Ett anna fellestrekk med langhusene er at de holdes oppe av parvise takbærende stolper som er gravd ned i bakken. Hvordan disse var bundet sammen oppe i konstruksjonen, er vi ikke sikker på. Her er det to hovedprinsipp som er mest trolig ut fra historiske analogier, nemlig grindkonstruksjon og stavlinekonstruksjon. I grindkonstruksjonen festes stolpene først sammen i par på tvers av lengderetningen til huset, og så bindes parene sammen på langs etterpå. I stavlinekonstruksjonen bindes derimot stavene sammen i lengderetningen først, og så på tvers etterpå. Grindkonstruksjonene er kjent på Vestlandet fra Rogaland og opp til Møre (Godal og 266 Kulturminnevern og formidling Moldal 1994:94), og det finnes ingen sikre spor på at teknikken slik vi kjenner den i dag er brukt før ca år 1400 (Storsletten 1999:51). Stavlinekonstruksjonen finnes i dag på Møre, i Trøndelag og nordover. Det er også gjort interessante funn i Bergen av bygningsdeler fra stavlinekonstruksjoner datert til 1100-tallet, noe som viser at denne byggemåten hadde større utbredelse i middelalderen (Reimers 1999:97ff). I en del utgravde langhustufter er det slik at de enkelte stolpene i de to rekkene med takbærende stolper ikke står parvis to og to. Dette tyder på at rekka med stolper først er knytta sammen med ei langsgående stavline, og så bundet i hop med tverrstavliner mellom disse (Brekke, Nordhagen og Lexau 2003: 26). Det er derfor sannsynlig at disse langhusene har hatt stavlinekonstruksjon, uten at det er sikkert at det har vært det vanligste. Det er brukt grindkonstruksjon på den modellen vi har bygd av langhuset, men det pågår stadig en diskusjon om vi skal velge stavlinekonstruksjon ut fra det kildematerialet som er til rådighet.
I en del av langhusene, viser det seg at endeveggene ikke inneholder store stolpehull etter solide takbærende stolper. Dette kan tyde på at de takbærende stolpene stopper før tverrveggen, og at det derfor er sannsynlig at taket har vært valma i endene, og at tverrveggen derfor ikke har vært høyere enn langveggene. I enkelte undersøkte hus viser det seg at det er spor etter solide takbærende stolper i tverrveggen, og det tyder på at mønet har gått heilt ut, og at huset har endt i en loddrett tverrvegg som har gått fra mønet til syllstokken (Komber 1989: 92f). Hoggbacksteinene antyder at det i alle fall fantes langhus med rette endevegger, og det er denne løsningen vi har valgt på langhuset på Stiklastadir. Overflater I mange sammenhenger er det sånn at når noe skal være fra gamle dager, da skal det være røft og grovt laga. Det skal være grove spor etter øks på overflata og det skal være runde stokker og enkle konstruksjoner. Ei ru overflate er med og understreker at det er gammelt. Dessuten skal det være grått og værbitt. Dette er myter om fortidas byggeskikk som Stiklastadir skal være med på å endre. For det første skal vi minne folk på at gamle hus også har vært nye en gang, og at det til nesten alle tider har vært en del nye hus rundt på gårdene. Her vil et anlegg som Stiklastadir ha en fordel i forhold til tradisjonelle folkemuseer. På et museum kan du få det inntrykket at alle hus var gamle i gamle dager, men det var de altså ikke. For det andre er det et poeng at slette overflater er værbestandige fordi regn og fukt ikke blir liggende i ro og får trekke inn i treverket. Stående middelalderbygg viser også at overflatene er sletta med eggverktøy. Unntakene er takspon og veggtiljer som er kløvet ut av treverket og derfor har ubrutte trefibre ut mot vær og vind. For det tredje vil det være et poeng å få fram at folk for tusen år sia var glade i å bruke sterke farger, både på klær, utstyr og bygninger. Mange av de gråsvarte trebitene fra Oseberg- og Gokstadfunnene har en gang vært malt i skarpe, synlige farger (Nicolaysen 2003). En av kistene i Oseberggrava var for eksempel rosa (Brøgger og Shetelig1928). Bygningsdeler fra 1000-tallet funnet i Hørning i Danmark viser også at i alle fall deler av husene har vært malt, bl.a. i gult, rødt, brunt og svart (Graham-Campbell 2001: 138f og Schmidt 1999: 185). Materialkvalitet. Det dominerende byggematerialet i vikingtid og middelalder var furu. I bygrunnen i Trondheim er 97,5 % av de undersøkte fundamentene i furu, 86 % av syllstokkene er furu og 78,6 % av bordveden er furu. Til veggtømmeret, der det stilles minst krav til råtebestandighet, er 80 % av prøvene gran. Av de prøvene som det er tatt dendrokronologiske prøver av, er det 69 % furu og 31 % gran (Høgseth 1998: 74). I stående bygninger fra middelalderen er så godt som all material furu (Godal 2000: 79). Det kan bety at det bare er husene bygd av furu som har overlevd i 700-800 år, men sannsynligvis viser det at de som har hatt fri tilgang på tømmer, har valgt furu, noe funnene i bygrunnen i Trondheim er med på å underbygge. Vi skal bygge husene på Stiklastadir i furu. Det er tydelig at de som har bygd hus for 700-800 år sia har hatt mye fin skog å velge i. De har valgt seinvokste trær med store dimensjoner og en stor andel alved (kjerneved). Alved inneholder store mengde konserverende stoffer som er med på å beskytte treet mot sopp og innsekter. De har i all hovedsak valgt trær med lite kvist og liten avsmalning. Ved å se på materialkvaliteten på de middelalderhusene som står i dag, kan vi si noe om hvilke tanker som lå bak de valgene de tok da de bygde. Vi kan se hvor det har vært viktig å bruke det beste tømmeret, og vi kan se hvor de har brukt det nest beste. Når vi skal sette opp husene på Stiklastadir, bruker vi denne kunnskapen aktivt. Vi kan prioritere på samme måte. Det er ikke sikkert vi greier å skaffe like mye topp kvalitet, men vi kan prioritere å bruke det vi har på en best mulig måte. En del av det materialet som vart benytta i vikingtid og middelalder var bearbeidd mens det sto på rot (Godal 1998: 241ff). Spor på overflata avslører at trærne vart barka på ulike vis, ofte over fleire år, og det er sannsynlig at de mest omfattende prosessene innebar å kappe toppen og en del av greinene av treet, og så la det stå i et par tiår. De ulike forsvarsmekanismene i furua vil da føre til at veden impregnerer seg sjøl, og treverket vil vare mye lenger. Vi har også vært ute i skogen og leita fram de trærne vi har bruk for til ulike husdeler, og vi har også behandla trærne på rot. Vi har valgt en metode som passer vårt prosjekt, og som gir bra effekt i løpet av ett år. På våren har vi søyra furua, altså ringbarka den nede ved rota, og så latt den stå og tørke over sommeren. Da kutter vi utvekslinga av fuktighet og næring mellom toppen og rota, og treverket tørker sakte ut. Når vi så hugger tømmeret på vinteren, har vi fått tørt virke som sprekker lite og er betydelig meir bestandig mot råte enn vanlig ferskt tømmer. Da vi hogg det behandla tømmeret i mars 2004, viste det seg at fuktighetsnivået i stokkene som hadde stått søyra på rot i 9 måneder, var på 24-27 Faglige utfordringer ved bygging av middelaldergård på Stiklestad 267 Store furuer i Todalen på Nord-Møre. Foto: Jon Olav Karlgård.
Arkeolog Per Steinar Brevik bygger modell av langhuset i 1:20. Foto: Eskil Følstad. prosent etter framkjøring til vei. Da er det bare litt ekstra tørking som skal til for at det ikke skal blåne. Modellbygging. Vi har bygd en modell av langhuset slik vi kan tenke oss å bygge det på Stiklastadir. Dette var ganske ressurskrevende, men det er mange grunner til at vi allikevel har valgt å gjøre det: 1) Vi vil ha ei tredimensjonal, fysisk framstilling av langhuset for publikum. Huset forstås mye bedre med hjelp av en modell enn med bilder og illustrasjoner. Dette har publikum, og også ansatte ved SNK, gitt klart uttrykk for under bygginga av modellen. Modellen har uten tvil allerede gitt publikum og også ansatte ved SNK en større interesse av og forståelse for prosjektet. 2) Vi vil skape ei utstilling der vi informerer om middelaldergården Stiklastadir og prosessen fram mot realiseringa av den. Utstillinga kan forhåpentligvis utvides med modeller av flere av de planlagte husene på gården etter hvert, samt informasjon om de aktivitetene vi ser for oss i tilknytning til gården. 3) Modellen er en problemløser. Bygginga av modellen har gitt oss verdifull kunnskap omkring tekniske og praktiske utfordringer med bygginga av et slikt langhus. Det er underveis gjort prioriteringer og endringer for å få huset praktisk og funksjonelt for våre formål, samt en del arkitektoniske og este- 268 Kulturminnevern og formidling tiske endringer i forhold til de opprinnelige tegningene. Denne utviklinga har i hovedsak skjedd gjennom studier av bygningshistorisk og arkeologisk litteratur og samarbeid mellom modellbygger Per Steinar Brevik og prosjektleder Eskil Følstad. 4) Modellen er tenkt som en viktig faktor i salg og markedsføring av Stiklastadir, både til publikum og til firmaer som er potensielle framtidige sponsorer og brukere. Når modellen står der,kan vi større grad konsentrere oss om innhold og bruksmuligheter, enn om å forklare hvordan det blir seende ut. 5) Handfaste tredimensjonale modeller appellerer til eventyrlysten i folk, det skaper entusiasme, glede og det pirrer den barnlige gleden av å se noe gjenskapt i miniatyr. 6) Modellbygging viser folk at planene er konkrete, at det er velfunderte tanker bak, og det gir prosjektet et seriøst preg som øker trua på at det blir gjennomført i stor skala. 7) En veiviser. Etter at husene er bygd i full størrelse, vil modellen, og forhåpentligvis etter hvert modellene, stå nede på kulturhuset å forberede folk hva de kan oppleve når de beveger seg ut på området noen hundre meter lenger borte. Oppsummering og konklusjon På Stiklestad skal vi bygge middelaldergården Stiklastadir fordi vi ønsker en formidlingsarena til historiene om Olav Haraldsson, slaget i 1030 og følgene dette fikk utover i middelalderen. Vi setter opp ulike hustyper fordi vi vil ha et bygningsmiljø som er med og understreker de store og små endringene som fant sted ved overgangen fra vikingtid til middelalder. Vi bruker både arkeologisk kildemateriale fra fleire land i Nord-Europa, samt stående hus fra middelalderen i Norge og Sverige for å gjøre husene på gården så gode og middelalderlignende som praktisk mulig. Gjennom heile prosessen er det viktig for oss å fortelle publikum hvorfor vi bygger, og hvordan vi gjør det. Det å konstruere bygninger som skal ligne på hus man bare har spredte arkeologiske spor etter og vage litterære formuleringer om, er meget interessant. Denne prosessen synliggjør en rekke praktiske spørsmål som ikke dukker opp på arkeologiske plantegninger eller på vakre, tredimensjonale hustegninger. Når man bygger tvinges man kontinuerlig til å ta valg, og for å kunne ta disse valgene, må man se på det arkeologiske materialet og de stående middelalderbygningene på en ny måte. Det blir avslørt hvor liten kunnskap vi har om store deler av
Et manipulert interiørbilde av hallen i langhusmodellen gir godt inntrykk av hvordan rommet kan bli i full størrelse. Foto: Eskil Følstad Faglige utfordringer ved bygging av middelaldergård på Stiklestad 269
fortidas bygninger, og det gjør oss oppmerksomme på hvor verdifulle de gamle bygningene som fortsatt står, er som kildemateriale. Det skal diskuteres mye, og vi skal inngå mange kompromisser før bygningene på Stiklastadir står ferdige. Håpet er at prosessene vil gjøre oss flinkere til å finne nytt kildematerial, og til å lese de kjente kildene på nye måter. Litteratur Anker, L og Havran, J 2005: Kirker i Norge. Middelalder i tre stavkirker. Oslo Berg, A 1989: Norske Minnesmerker. Norske Tømmerhus frå mellomalderen. Band I. Allment oversyn. Oslo. Berg, A 1994: Norske Minnesmerker. Norske Tømmerhus frå mellomalderen. Band V. Hus for hus. Oslo. Berglund, B 2003: Hus og gard den arkeologiske bakgrunnen. Middelaldergården i Trøndelag. Foredrag fra to seminar. (Red: Skevik) Stiklestad Nasjonale Kultursenter. Brekke, N G, Nordhagen P J og Lexau, S S 2003: Norsk arkitekturhistorie. Frå steinalder til det 21. hundreåret. Oslo Brøgger, A W og Shetelig, H 1928: Oseberg fundet II. Kristiania. Christensen. A L 1995: Den norske byggeskikken. Hus og bolig på landsbygda fra middelalder til vår egen tid. Oslo Christophersen, A 1992: I kongers kaupang og bispers by. Arkeologi forteller byhistorie. Trondheim. Godal, J B 1998: Om materialkvalitet i ein del mellomalderhus. Norske Minnesmerker. Norske Tømmerhus frå mellomalderen. Band VI. Hus for hus. Tillegg og tidfesting. (Red:Berg) Oslo. Godal, J B 2000: Materialen i Haltdalen stavkyrkje. En stavkirke til Island. Oslo. Godal, J B og Moldal, S 1994: Beresystem i eldre norske hus. Oslo. Graham-Campbell, J 2001: The Viking World. Hong Kong. Haug, A og Johansen L O 2003: Husfrua på Vike (4-7). SPOR. Nytt fra fortiden. Nr 2 2003. Trondheim. Hauglid, R 1980: Norske minnesmerker: Laftekunst. Laftehusets opprinnelse og eldste historie. Oslo. Olofsson, B 2003: Medeltida timmerbyggnader i Jämtland och Härjedalen. Middelaldergården i Trøndelag. Foredrag fra to seminar. (Red: Skevik) Stiklestad Nasjonale Kultursenter Wik (Berglund), B 1985: Jernalderen. Helgeland Historie bind 1 - fra de eldste tider til middelalderens begynnelse ca. 1030 (Red: Pettersen, K og Wik (Berglund), B) Mosjøen Høgseth, H B 1998: Middelalderske bygningslevninger som kunnskapsformidler. Tømmerhus i Nidaros som material- og kulturhistoriske dokument i tiden ca. 1025 til 1475 e.kr. (Hovedfagsoppgave i Nordisk arkeologi) Trondheim. Jensenius, J H 2001: Trekirkene før stavkirkene. En undersøkelse av planlegging og design av kirker før ca. år 1100. Oslo. Komber, J 1989 Jernalderens gårdshus. En bygningsteknisk analyse. AmSVaria 18. Stavanger. Kvistad, Y 2003: Stiklestadspelet. Slaget som formet Norge. Oslo. Munch, G S og Johansen, O S og Roesdahl, E 2003: Borg in Lofoten. A chieftain s farm in North Norway. Trondheim. Myhre, B 1976: Nausttuft fra eldre jernalder på Stend i Fana. Viking nr XL. Oslo. 270 Kulturminnevern og formidling Møllenhus, Kristen R. 1975: Hustufta på Mosetet i Overhalla. Årbok for Namdalen 1975. Namsos. Nicolaysen, N 2003: Langskibet fra Gokstad ved Sandefjord. [Kristiania 1882] Oslo. Passio Olavi. Lidingssoga og undergjerningane åt den heilage Olav. [Nidaros ca 1200] Oversatt av E Skard. Oslo 1930. Ramqvist, P H 1998: Arnäsbacken. En gård från yngre järnålder och medeltid. Umeå. Reimers, E 1999: Bygningsfunn fra utgravingene på Bryggen i Bergen, med tilknytning til diskusjonen om grindverk. Grindbygde hus i Vest-Norge. NIKU Temahefte 30. Oslo. Rikstad, G 2005: Levende historieformidling i museet: en lekende inngang til historien? Masteroppgave i kulturformidling. Bergen. Schmidt, H 1999: Vikingetidens byggeskikk i Danmark. Højbjerg. Skevik, O 1997: Folk og fylker i fjerne tider. Inntrøndelags historie før 1600. Steinkjer. Skevik, O 2006: Skal vi minnes det ubehagelige? Stiklestad og andre minnesteder. Foredrag i 2004 og 2005. (Red: Følstad, Raaen og Skjevik) Stiklestad Nasjonale Kultursenter. Stenvik, L F 2001: Skei, et maktsenter fram fra skyggen. VITARC 2. Acta archaeologica Nidarosiensia. Trondheim. Storsletten, O 1999: Dendrokronologisk datering av løa på Titland. Grindbygde hus i Vest-Norge. NIKU seminar om grindbygde hus Bryggen Museum23.-25.03 1998. NIKU Temahefte 30. Oslo. Storsletten, O 2000: Haltdalen stavkirke, en bygningsbeskrivelse. En stavkirke til Island. Oslo. Titlestad, T (red.) 2000: Den Legendariske Olavssaga. Stavanger. Tveter, N 2005: Kunnskapens tre. Gemini. Forskningsnytt fra NTNU og SINTEF. Nr 2 2005. Trondheim. Nettsider: Stylegar, F-A 2004: http://arkeologi.blogspot.com/2004/09/forhistorisk-byggeskikk-i-vest-agder.html Eskil Følstad er arkeolog ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter. Artikkelen er et foredrag på seminaret Historien om et hus som ble holdt på Sverresborg, Trøndelag Folkemuseum, 20. og 21. september 2006.