Materialene i langhuset på Stiklastadir.

Transkript

1 Forfatter: Eskil Følstad Født: 1970 Bustad: 7650 Verdal Yrke: Konservator Stiklestad Nasjonale Kultursenter E-post: Materialene i langhuset på Stiklastadir. På Stiklestad er vi nå i ferd med å bygge opp en gård slik den kan ha sett ut for tusen år sia. Dette gjør vi for å skape et tidsriktig miljø som egner seg som omgivelser for de historiene vi vil fortelle til de som besøker oss. Tanken er at folk vil få ei rikere, meir forståelig og meir spennende opplevelse når formidlinga foregår i en gildehall i et langhus, enn om man fikk den samme historia servert i et moderne bygg. Gården skal hete Stiklastadir, som er vikingtidas navn på Stiklestad, og i de siste to årene har vi reist langhuset, det første store huset på gården. Denne bygningen representerer den hedenske vikingtida, altså tida før slaget, og det er her vi skal fortelle om det som skjedde i årene fram mot For at stemninga skal bli vikingaktig, har vi brukt lang tid, mange krefter og store ressurser på å få huset så ordentlig som mulig. Vi har riktig nok gjort mange moderne tilpassninger for at det skal bli bekvemt for publikum og praktisk å bruke, men når det gjelder trekonstruksjonene som folk flest ser, har vi utført arbeidet på en måte som gir den rette stemninga. Alle overflatene er pjåla, det vil si høvla for hand med pjål, en type redskap vi kjenner fra vikingtid. I tillegg er store deler av huset rikt dekorert med utskjæringer i dyrestil fra vikingtid, og alle utskjæringene, samt 211

2 mange andre bygningsdeler, er malt i friske farger. Vi har også brukt tid og krefter på å få tak i gode materialer til huset, og resten av denne artikkelen vil ta for seg de tusen furuene som er felt i forbindelse med bygginga av langhuset på Stiklastadir. gjennom årenes løp gravd ut tusenvis av bygningsdeler fra ca år 960 og framover. I de eldste lagene er det aller meste av tømmeret furu. Det var mye meir furu i skogene i vikingtid enn det er i dag, og det ser ut til at det var mangel på god furuskog som førte til en overgang Pjåler. Denne typen redskap har sannsynligvis vært brukt til å høvle materialer i nesten to tusen år. Disse to er smidd i Verktøysmia til Jon Dahlmo i Mosjøen. Foto: Eskil Følstad, Stiklestad Nasjonale Kultursenter Det foretrukne materialet i husbygging i vikingtid, var etter all sannsynlighet furu. Denne slutningen er basert på opplysninger fra ulike kilder. I Norge har vi ca 300 hus som er fra før svartedauden i Samtlige av disse er bygd i furu. I Trøndelag har vi ca 10 steinkirker fra siste halvdel av tallet som har bevart heile eller deler av de originale takkonstruksjonene. Alt dette er bygd i furu. I Trondheim er det Tømmerlunn i Leksdalen. Den mørke kjerneveden i furua kalles malm, al, tyri eller spik. Denne delen er let å bearbeide, og er naturlig impregnert. Den lyse ytterveden kalles geitved eller yte, og den råtner vanligvis raskere en malmveden. Foto: Eskil Følstad, Stiklestad Nasjonale Kultursenter. til bruk av gran. Det er derfor først de siste 300 årene at gran har blitt viktig bygningstømmer i Trøndelag. Ei furu går gjennom flere faser i livsløpet. De første 30 årene er stammen ganske homogen, og det foregår transport av fuktighet og næring opp og ned gjennom heile stammen. Etter ca 30 år begynner kjernen i treet å fylles med impregnerende stoffer som tetter til midten av treet slik at det ikke lenger 212

3 går fukt og næring opp og ned i midten av stammen. Dersom man sager ned et tre på 50 år, vil man kunne se at de innerste 20 årringene er mørkere enn de 30 ytterste, og det er fordi de er fylt med impregneringsstoffer. De første 200 årene blir furua stadig høyere, men så går den etter hvert inn i alderdommen, og blir deretter bare breiere. Når de øverste skuddene ikke lenger går rett opp, men mot sidene, og furua blir breiest øverst, er den i ferd med å bli moden, og da er det ikke lenge før den egner seg som byggematerial. Etter år stopper også breddeveksten nesten heilt opp. På ei gammel furu vil de ytterste årringene være ganske tynne, gjerne 3-4 ringer pr millimeter. Utmalmingsprosessen, altså den prosessen som gjør at en stadig større del av stammen fylles med kjerneved, fortsetter som før. På ei gammel, moden furu vil kun de ytterste 2-3 centimeterne være geitved, resten vil være naturlig impregnert alved. Furu er et treslag med mange egenskaper som gjør det godt egna til husbygging. For det første er furua mjuk og lett å bearbeide. I de tider da man kun brukte manuell arbeidskraft og eggverktøy som øks, bile, pjål og skjøve, var det en stor fordel at kvistene ikke var så harde at de skada redskapen. Gran er for eksempel ganske grei å bearbeide med øks mens den er fersk, men når det har tørka, er veden hard og vanskelig, den fliser seg lett opp og blir stygg. Kvistene blir så harde at sjøl den beste eggen fort får skader og hakk. Furua blir også noe hardere når den er tørr, spesielt geitveden blir seigere, men alveden holder seg bestandig relativt mjuk og medgjørlig. For det andre vil godt utmalma furu som har vokst seint være bestandig mot råte. Sol, vær og vind vil slite på treverket, men så lenge det holdes noenlunde tørt, kan det vare i tusen år. Det finnes ulike måter å bearbeide treverket på for å få ekstra gode bygematerialer. Dersom man ønsker en økt prosentandel kjerneved, kan man gjelde furua. Da klatrer man opp, kapper toppen der den er ca 5 tjukk, kapper av ca 80 % av de resterende greinene litt ut fra stammen, og venter i 20 til 25 år. Da stopper man breddeveksten, men utmalmingsprosessen fortsetter. Dermed vil prosentandelen med kjerneved øke raskere enn om furua vaks som normalt. Etter en generasjon har man altså ekstra godt naturlig impregnert virke. Naturlig impregnering kan man også oppnå ved å fjerne bark fra furua. Dersom en elg spiser bark, eller mekanisk slitasje fjerner barken fra ei furu, vil treet sjøl beskytte skadestedet mot innsekter og råte ved å fylle opp med impregneringsstoffer ved skadestedet. Denne prosessen kan man utnytte ved å hugge bort striper av bark, såkalt slindebarking, eller ved å huge vekk barken på enkelte steder: flekkbarking. Man kan fjerne % av barken hvert år, og da greier furua å impregnere de skada stedene uten å stryke med. Etter 7-10 år med barking, er omtrent heile overflata på stokken impregnert. 213

4 Svein Sende søyrer ei furu rett nord for Guddingsvatnet. Foto: Eskil Følstad, Stiklestad Nasjonale Kultursenter Dersom man ikke har så god tid og så mye arbeidskraft, kan man søyre furua. Da går man ut i skogen på vårparten og ringbarker de furuene man vil bruke. Man hugger da bort all barken og basten slik at man blottlegger fjordårets årring i cm rundt heile stammen, og dermed kutter man mye av den transporten av fuktighet og næring som går opp og ned i stokken. Så lar man furua stå i 8-9 måneder. Da tørker treverket sakte, og furua dør langsomt. Når man så feller furua neste vinter, er stammen så tørr at den ikke sprekker særlig mye, og materialene vil heller ikke vri seg så mye etter bearbeiding. Treverket blir heller ikke så lett angrepet av blåved, en sopp som ganske fort går i geitveden på furua og missfarger den dersom materialene blir liggende varmt og fuktig. Ved måling i treverket under hogging, viste det seg at fuktprosenten i geitveden var %, noe som er tørt for nyfelt virke. Da vi ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter skulle skaffe materialer til langhuset, bestemte vi oss for å plukke ut furuer i skogen, og behandle disse på rot for å øke kvaliteten på materialene. På grunn av tidspress valgte vi å ta hurtigmåten, nemlig å søyre de furuene vi skulle bruke. Det å samle materialer til langhuset, var en prosess som gikk over fleire år. I januar 2003 var museumshandverker Jon Olav Karlgård og undertegnede på ei befaring i Todalen på Nordmøre. Dette er et område med god jord og svært gunstige klimatiske forhold, noe som gjør at det finnes stor og fin furuskog der. Ett felt med spesielt store furuer på gården Svinvika skulle felles på grunn av kraftlinjeutbygging. De som sto for denne hogsten ville gjerne at dette fine tømmeret skulle gå til verdige formål, og bygging av langhus på Stiklestad gikk heldigvis inn i denne kategorien. Furuene var mellom 200 og 300 år gamle, og til dels meget store. Den største vi kikka på var 90 cm i diameter og over 35 meter høy og med et volum på mellom 7 og 8 kubikkmeter. Den fikk stå. De fleste furuene vi fikk, hadde en diameter på cm, og var seinvokste og godt utmalma. Materialer fra dette tømmeret er brukt som veggtiljer i ytterveggene på heile langhuset, og som golv i gildehallen. Våren 2004 var vi i skogene sør for vatnet Sønningen på Ekne. Her søyra 214

5 vi 290 furuer i ulike dimensjoner, og disse fikk stå til vinteren etter. De fleste furuene vi fikk, hadde en diameter på cm, og var seinvokste og godt utmalma. Materialene fra dette tømmeret er brukt som tverrbindere, taksperrer, takåser, mellomstaver, hjørnestaver, toppsyll og raftstokker. I 2006 fortsatte vi jakten på brukbare furuer, denne gangen i Leksdalen i Verdal. Hos familien Stiklestad på gården Hofstad øvre, i området Høtthaugan nordøst for Bustadmyra, hos plukka vi ut 280 furuer i ulike dimensjoner, og søyra disse i mai og juni. De fleste av disse vart drevet ut våren 2007, men noen vart også tatt ut våren 2008, uten at det så ut til at de hadde tatt nevneverdig skade av å ha stått søyra i nesten to år. Alderen lå mellom 140 og 170 år, og en del av dem hadde brukbare dimensjoner og var bra utmalma. De to fineste vart brukt som runde, takbærende høgsetestolper, mens en del vart brukt som syllstokker. Resten vart taktro og etasjeskiller i inngangspartiet og i endene av langhuset. Det siste partiet med tømmer til langhuset kommer fra gården Oppem i Verdal. Familien Okkenhaug viste oss en teig med gamle furuer rett nord for Guddingsvatnet, og der søyra vi 290 furuer, til sammen 165 m3 med tømmer. Alderen på disse furuene lå mellom 170 og 200 år, og mange av dem hadde store dimensjoner og var godt utmalma. Disse vart brukt til de 24 rektangulære takbærende stolpene, til de fleste syllstokkene, til taktro, til sutak, til en del innvendige vegger og til Bygginga av det 36 meter lange og 8 meter breie langhuset på Stiklastadir er godt i gang. Foto: Eskil Følstad, Stiklestad Nasjonale Kultursenter 215

6 golv i boligdelen. Til sutaket gikk det med 2000 meter med brei plank. Noe av dette hadde vi fått saga av det tømmeret vi sjøl hadde søyra, men da dimensjonene var såpass store, opp til 1 ½ 12 (35 x 300 mm), måtte vi ha hjelp. Redningen vart at InnTre AS sponsa Stiklastadir med 1500 meter med plank. Det betyr at det meste av sutaket kommer fra Snåsa og de dype svenske skoger. Taket på langhuset er bygd etter modell fra Borgund stavkirke, og taket der består av tre lag: først et lag med stående tro der bordene ligger kant i kant. Dette er et pyntelag som kan sees fra innsida Illustrasjonen viser hvordan taket er bygd opp. Først et lag med stående tro, så et vanntett lag med sulagte bord, så et slitelag med takspon. Tegning: Eskil Følstad, Stiklestad Nasjonale Kultursenter av bygningen. Deretter kommer det vanntette sjiktet, et sutak der bordene ligger horisontalt og overlapper som på en hvelva trebåt. Øverst blir det lagt et slitelag som skal ta av for vær og vind, og dette er et spontak som blir festa i sutaket. På langhuset blir disse sponene så breie og tjukke at det egentlig er meir korrekt å kalle dem breder enn spon, men i og med at vi hugger dem til i enden slik at de ser ut som spon, kaller vi dem det. Mye av tømmeret fra Leksdalen og Guddingsvatnet vart saga til 1 ½ (38 mm) plank, og de som er uten sprekker og gjennomgående svartkvist, skal brukes til takspon. Det trengs 9250 slike, og med en snittlengde på over 50 cm, går det med ca 5000 meter plank på 1 ½ 8 (35 x 200 mm). Til nå er det produsert omtrent 2000 spon, og de resterende 7500 taksponene skal produseres vinteren 2010/11. Deretter skal spontaket legges våren Til de andre husene på Stiklastadir, for eksempel pumpehuset bak langhuset og billettbua og spydbærerbua ved inngangen til Stiklastadir, er det brukt materialer fra både Ekne, Leksdalen og Guddingsvatnet. Tømmeret i Stavlina, det åpne bygget mellom leikeborgen og bueskytterbanen som vart bygd av Per Steinar Brevik sommeren 2004, kommer fra Ekne. Stavkirkene er høye og til dels smale, og derfor ekstra utsatte for vindpress. Derfor er det alltid brukt mange rotknær for å stive av konstruksjonen. Da bruker man en del av stammen på et tre, samt 216

7 Rotknærne er på plass, og stiver av i lengderetningen mellom de takbærende stolpene og stavlina. Foto: Eskil Følstad, Stiklestad Nasjonale Kultursenter den største og retteste rota som går i rett vinkel ut fra stammen. Her har fibrene i treet vokst i vinkel, så når man hugger ut et emne herfra, får man meget solide materialer. I langhuset er det brukt 32 rotknær for å stive av konstruksjonen i lengderetningen. Disse har vi fått tak i hos Sunnset Bandsag i Hølonda. De har spesialisert seg på å sage til spesialvirke i alle dimensjoner. Vi hadde behov for store rotknær, og det var ikke mulig å skaffe nok av disse i furu. Derfor er om lag halvparten av rotknærne i langhuset av gran. Når man studerer de middelalderhusene som står rundt omkring i landet, ser man at det ikke var normalt å behandle overflatene på vanlige hus med noe spesielt, hverken tjære eller maling. Dette er en ny skikk som ikke bredte om seg før på 1700-tallet. Furustokkene i husene vart svidd av sola, og var derfor mørkebrune mot sør, og grå mot nord. Unntakene var spesielle bygg som stavkirker. Disse skulle i følge Magnus Lagabøters landslov av 1274 tjærebres hvert tredje år, og da på den tida om høsten når den første snøen blir liggende på taksponene. For å ta vare på langhuset på best mulig måte, har vi også bestemt oss for å tjærebre vegger og tak. Til dette har vi brukt ren tretjære fra Jotun som Scanox har sponsa oss med, og etter ett og et halvt års bruk, er vi godt fornøyd med resultatet. Strengt tatt burde vi bygge våre egne tjæremiler og brenne tjære sjøl, men det får komme etter hvert. 217

8 Fredrik Hallem brer veggen på langhuset med ren tretjære. Foto: Eskil Følstad, Stiklestad Nasjonale Kultursenter Det viktigste i første omgang er at vi bruker ren tjære som er utvunnet fra fururøtter. Veggene har stort sett fått fire lag med tjære, og vi har med det fått bygd opp et solid offersjikt. Målet er nemlig å få tjæren til å ligge tjukt utenpå treverket slik at sol og vær og vind ikke sliter på materialene, men derimot tærer på dette tjæresjiktet. I tillegg inneholder tjæra giftige stoffer som tar knekken på sopp og råte. Vi har erfaringer med å bre vegger både vår, sommer høst og vinter, og ser at det arbeidet som blir gjort i frostfrie perioder i oktober, november og desember, gir det absolutt beste resultatet. I perioder med lite lys og lave temperaturer tar det mange måneder før tjæra tørker, og det danner seg da et tjukt og hardt lag som beskytter veggen meget godt. Det kan nærmest virke som de som ga lovene på 1200-tallet visste hva de snakka om Taket har fått ett lag tjære på nordsida og to lag på sørsida. Dette skulle være tilstrekkelig til å berge sutaket et par år til spontaket kommer på plass. Sponene skal også tjærebres jevnlig, slik at vi får bygd opp et offersjikt der også. Når man etter hvert kan skimte treet her og der, vil det være på tide med et nytt lag tjære. 218

9 Langhuset på Stiklastadir 9. september Foto: Eskil Følstad, Stiklestad Nasjonale Kultursenter. Arbeidet med å skaffe materialer til langhuset på Stiklastadir har vært ei positiv erfaring fordi vi har sett at det fortsatt finnes mye bra furuskog rundt omkring i Midt-Norge, og det er mulig å få utnytta denne til spesielle formål. Prosjektet har også vært en lang og lærerik prosess. Bevisstheta rundt de materialene vi bruker har blitt mye større, og vi har stadig blitt bedre til å sortere materialene slik at det beste alltid havner der det gjør mest nytte for seg. Forhåpentligvis har vi ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter greid å bruke denne kunnskapen til å skape bygninger som vil få et betydelig lengre liv enn det vi sjøl kan drømme om. 219

10 220 Litteratur: Berg, Arne 1989: Norske tømmerhus frå mellomalderen. Band I. Oslo. Berg, Arne 1998: Norske tømmerhus frå mellomalderen. Band VI. Oslo. Godal, Jon Bojer 1994: Tre til kledning og tekking. Landbruksforlaget. Godal, Jon Bojer 1996: Tre til laft og reis. Gamle hus fortel om materialbruk. Landbruksforlaget. Hauglid, Roar 1980: Laftekunst. Laftehusets opprinnelse og eldste historie. Oslo. Schjelderup, Storsletten (red.) 1999: Grindbygde hus i Vest-Norge. NIKU seminar om grindbygde hus Bryggen Museum NIKU Temahefte 30. Trondheim. Seip, Elisabeth (red.) 2001: En stavkirke til Island. Teknologisk institutt.