En utdyping av Marinemuseets temporærutstilling om Flåteranet i 1807 og den påfølgende Kanonbåtkrigen - sett fra norsk side.
Marinemuseet har som sin oppgave å bevare, dokumentere og formidle vår marines materielle kulturarv, dens historie og dens tradisjoner. Tradisjonelt har nok mye av fokus, også fra publikums side, vært lagt på de to verdenskrigene. Marinemuseet, som ble grunnlagt i 1853, har også en bred dekning av oppbyggingen av en egen norsk marine etter 1814 og frem mot unionsoppløsningen i 1905. I 2007 er det 200 år siden Storbritannia, etter å ha omringet og terrorbombet København, ranet til seg vår store, felles dansk-norske flåte. Dette førte oss ut i en 7 års lang krig mot verdens ledende sjøfartsnasjon og tidvis også mot Sverige. I dette siste kapittel i vår felles dansk-norske historie valgte vi det som til slutt ble tapernes side. Særlig fra dansk side tror vi dette har bidratt til å begrense krigens plass i historieformidlingen, som også lenge var preget av danskenes bitterhetene mot den den britiske handlemåten. I København vil man 1-2 september 2007 uansett markere Flåteranet, og man vil åpne en egen utstilling om dette i Orlogsmuseet. Marinemuseet ønsker gjennom vår temporærutstilling og denne mer utdypende brosjyre å belyse bakgrunnen for-, konsekvensene av- og begivenhetene i denne krigen, særlig da ut fra et norsk synspunkt, som ikke alltid var sammenfallende med det danske. Vi mener kunnskap om denne perioden er viktig for å forstå bakgrunnen for vår selvstedighetskamp i 1814. Hovedvekten er naturlig nok lagt på de maritime aspektene, og av hensyn til plassen har vi begrenset begivenhetene som omtales til de første to årene av krigen. Det som her formidles er ikke noe nytt forskningsmateriale. Marinemuseet har kun ønsket å sette sammen stoff fra ulike trykte sekundærkilder til et relativt sett kortfattet sammendrag. Ønsket er å fange interessen for en videre fordypning. Horten 3. juli 2007 Hans Petter Oset Sjef Marinemuseet 2
I Øst-Europa var det kamp om store landområder, der særlig Russland, Østerrike og Preussen kjempet om å ta for seg mest mulig, på bekostning av Polen og det Ottomansek riktet, og selvsagt på bekostning av hverandre. De bygde opp store armeer. Her kjempet den dansk-norske flåten, sammen med utallig frivillige fra København, tappert mot overmakten. Man fikk en våpenhvile som senere ble avløst av en fredsperiode også mellom Storbritannia og Frankrike. NAPOLEONSKRIGENE Mange vil si at Europas historie er krigenes historie. Det ble etter hvert kamp om kolonier og det ble kamp om kontroll med handelen til og fra koloniene. I den vestlige maritime interessesfæren rustet man ut store flåtestyrker, med mindre innslag av landstyrker, for å beskytte egne kolonier og egen handel - og for å skade fiendens tilsvarende. Ut over 1700-tallet hadde de gamle kolonimaktene Spania, Nederland og Portugal mer enn nok med å forsvare sine interesser, mens Storbritannia og Frankrike var de aggressive maktene. Frankrike, som allierte seg med, og senere nærmest underla seg Spania, var tidlig på 1790-tallet en alvorlig utfordrer til den britiske flåten. I kjølevannet av den franske revolusjonen i 1789 begynte også Frankrike å involverer seg i den østeuropeiske landmilitære interessesfæren, godt hjulpet av revolusjonens begeistring og Napoleons dyktighet. Styrkeforholdet varierte så med ulike slag og kontrollen og/eller alliansene med Østerrike, Preussen og Russland. Men etter hvert var det Storbritannia og Frankrike som kom til å bli hovedmotstandere. For Storbritannia ble det både viktig å vinne den maritime maktkampen med Frankrike og å hindre at Frankriket ikke ble for mektige på kontinentet. Danmark-Norges dilemma Danmark/Norge, som tidligere hadde engasjert seg i kriger på kontinentet, men som først og fremst hadde utkjempet flere kriger med Sverige, hadde siden 1720 holdt seg nøytrale. Som nøytral part kunne vi drive vår handel i fred for de krigførende parter, så lenge vi ikke førte krigsmateriell (kontrabande) til noen av partene. Vi hadde dermed tjent gode penger, og rundt 1800 hadde vi også en sterk flåte som kunne beskytte vår handel. Storbritannia mislikte og mistrodde denne nøytrale handelen som de mente tjente deres fiender. De lanserte stadig nye og urimelige fortolkninger om hva de ikke anså som nøytral handel, og de mente å ha rett til å inspiser også nøytrale skip. Flere nøytrale land sluttet seg til et væpnet forbund av nøytrale nasjoners flåter og dette ledet frem til det britiske angrepet på den dansk-norske flåten på Københavns red 2. april i 1801. Nøytralitetsforbundet ble oppløst, og en stund vendte verdenshandelen tilbake til det tilnærmet normale. Etter kun ett år med fred brøt krigen mellom Frankrike og Storbritannia ut igjen i mai 1803, og nå ble det verre enn noen gang å drive nøytral skipsfart. Også Frankrike gikk ut med sine egne, meget strenge fortolkninger av hva som kunne aksepteres som nøytral skipsfart, og i praksis ble det umulig å ikke være det man kalte god prise for enten Storbritannia eller Frankrike. Dette medførte en utstrakt bruk av juks i form av doble skipspapirer, hvilket selvsagt var en risikabel sport. Senere ble jo også en stor del av den franske flåten ødelagt i slaget ved Trafalgar, 21. okt 1805. Men Napoleon kom sterkt tilbake. Først slo han Russland og Østerrike ved Austerlitz 2. des 1805, så slo han prøysserne ved Jena i 1806, før han etter nye slag med russerne tvang de til å støtte hans fastlandsblokade mot Storbritannia (som var erklært 21.nov 1806). Det var her, etter freden i Tilsit 7 juli 1807, at Napoleon sto på høyden av sin karriere, og Storbritannia var i praksis alene om å stå imot han. Danmark-Norge var nå i det dilemma at man ved å slutte seg til Storbritannia kunne regne med at Napoleon ville angripe Danmark sørfra gjennom Holstein. For å sikre seg mot dette hadde Danmark en hærstyrke på ca 30.000 mann utplassert i det danske grevskapet Holstein, ned mot den tyske grensen. Ved å slutte seg til Frankrike ville man havne i krig med Storbritannia, hvilket man selvsagt var lite lysten på. Samtidig fryktet danskene at dette ville medføre et brudd med Norge som hadde spesielt gode handelsforbindelser med Storbritannia. Det beste ville derfor være å forbli nøytrale, men da måtte man stole på at partene både ville respektere dette og ha 3
4 tiltro til at Danmark-Norge ville kunne forsvare en nøytral stilling mot presset fra en annen part. Danmark hadde, for ikke å provosere Storbritannia, latt være å utruste sin flåte denne sommeren 1807, hvilket selvsagt var meget farlig for en nøytral nasjon å gjøre. OPPTAKTEN TIL FLÅTERANET I juni 1807 hadde Storbritannia planer om å sette inn en større hærstyrke i Øst-Preussen for å falle Napoleon i ryggen. 8-9000 mann var allerede overført til øya Rügen, mens den 3. og sterkeste divisjonen var klar i Storbritannia for overføring. Men fordi Napoleon vant for fort frem, og det ble en våpenhvile 24. juni, ble denne innsettingen ikke aktuell. Det åpnet seg da den mulighet at denne styrken kunne overføres til Danmark, for å presse Danmark-Norge, og om nødvendig titvinge seg den store dansk-norske flåten. Allerede 13. juli, under en uke etter Tilsit-avtalen, fattet det britiske kabinettet beslutningen om å gå mot Danmark. Hvis danskene luktet lunten, kunne deres hærstyrke i Holsten flyttes nordover mot København på under 2 uker. Mesteparten av flåten lå i opplag i København og ville også kunne utrustes på noen uker (dog minst 6 uker). Planene om en slik troppeoverføring og innsetting mot Skjelland måtte derfor holdes skult så lenge som mulig. 26. juli avseilte det fra Yarmouth en britisk styrke på 25 linjeskip, 40 fregatter, samt korvetter, brigger og bombardere og ikke mindre enn 377 transportskip (også en del fra Rügen i Østersjøen). Sjef for flåten var Admiral Gambier, mens generalløytnant Cathcart var sjef for landgangsstyrken, som talte hele 30.000 mann. 3. august ankret hovedstyrken opp utenfor Helsingør, mens en mindre styrke under kommandør Keats ble sendt til Storebelt. Hensikten med denne disponeringen var selvsagt å hindre en overføring av den danske hærstyrken i Holsten. Mange så på denne styrkeoppbyggingen med bekymring, men utenriksministeren var imot foranstaltninger, for ikke å irritere britene. Generalmajor Peymann, som var øverstkommanderende i København, hadde på eget initiativ forsterket fortene Kronborg (ved Helsingør) og Tre Kronor (ved innløpet til København) allerede 6. og 7. august, men ellers ventet man på nærmere ordre fra Kronprins Frederik, og han befant seg i Kiel. Britene hadde sendt av sted en utsending, Jackson, til Kiel for å overbevise Frederik om at Napoleon ville tvinge Danmark over på fransk side i krigen. Jackson prøvde å komme frem til en minnelig ordning der den dansk-norske flåten kun ble utlevert som et depositum inntil det igjen var fred. For at Danmark skulle kunne bevare ansikt utad som en nøytral part, foreslo Jackson at det utad sett skulle synes som om avtalen var tvunget igjennom av Storbritannia. Han truet med at den britiske styrken i Store Belt ville kunne avskjære de danske styrkene i Holsten, og han lokket med at dersom Flåten ble utlevert og Napoleon angrep, så ville den britiske styrken bli satt inn for å forhindre dette. Kronprins Frederik avviste straks Jacksons forslag med å vise til at man kan forvente større redelighet hos barbareskerne (dvs sjørøverne fra Nord-Afrika) enn hos den britiske regjeringen. Og når Jackson lovet erstatning for eventuelle skader, svarte han det kjente ; og hvormed vil De erstatte Danmarks ære. Kronprins Frederik dro så via København til Kolding slott på Jylland med sin familie. Ansvaret for alle forsvarstiltakene rundt København ble gitt til general Peymann, som var 72 år. Det var en selvfølge at København skulle forsvares til det ytterste. Ordren til Peymann ga ellers lite føringer, og altså stor frihet til Peymann, men ordren understreket at Danmark ikke skulle være aggressoren. Kronsprinsen ga merkelig nok ikke noen forhåndsordre om hva som skulle skje med Flåten, som jo var stridens kjerne, dersom man måtte overgi seg. Peymann fikk en general von Bielefeldt som nestkommanderende. I tillegg fikk han kommandør S A Bille som rådgiver i forhold til marine-disposisjoner, men han ble i liten grad rådspurt. Bille prøvde forgjeves å få forhåndsordre om å klargjøre for senkingen av vår egen flåte. ANGREPET PÅ KØBENHAVN Man strides litt om når fiendtlighetene egentlig begynte. Disse dagene etter 11. august var jo situasjonen meget spent, men utad sett hadde britene fortsatt ikke fiendtlige hensikter med Danmark. 13.-14. august: Britiske skip forfølger vaktskipet Fredriksværn og angriper dette utenfor Gøteborg. (12 døde på Fredriksværn)
13. august: Britenes utsending, Jackson, har et siste møte med utenriksminister Bernstorff. Han avviser på nytt de britiske forhandlingsutspillene. Jackson evakuerer de britiske diplomatene i København. 16. august: Britene landsetter sin hovedstyrke på 17.000 mann ved Vedbæk, 20 km nord for København, samt en mindre styrke på 3000 mann ved Skovshed, litt nærmere København. De møter liten eller ingen motstand. 16. august: Den britiske flåten seiler ned mot København og legger seg utenfor skuddhold av fortet Tre Kroner og de danske kanonbåtene. 25. august: Den andre hovedstyrken på 8-10.000 mann blir innsatt i Køge bugt, syd for København. 17. 31. august: Britene går ikke til angrep på København, men bygger og forsterker sine kanon- og haubitserstillinger rundt hele byen. 31 august: Danskene iverksetter ett av sine få motangrep, også med hjelp av kanonbåter under ledelse av Bille. 1. september: Cathcart gir Peymann en siste sjanse til en frivillig utlevering av flåten, som et depositum, opplagt i britiske havner med dansk besetning. Han truer med at København ellers vil bli bombet og at all beslaglagt dansk eiendom vil forbli britisk eiendom. 1. september: Peymann avslår dette ultimatum, uten større rådslagning. 2. september, kl 19.30: Bombardementet begynner, og forstetter til 08.00 neste dag. Virkningen er overraskende stor. Den britiske flåten holdes fortsatt på avstand og bidrar ikke til bombardementet. 3. september, kl 19.30: Bombardementet fortsetter gjennom natten, men ikke så kraftig som dagen før, trolig fordi man håper at Peymann vil gi opp før skadene blir for store. Det brenner flere steder, men en viss orden opprettholdes. 4. september, kl 19.00: Bombardementet gjenopptas, nå 5
6 kraftigere enn tidligere: Folk flykter i panikk, store branner, påbegynnende matmangel. 5. september: Peymann innser at slaget er tapt. Kl 17.00 ber han, uten nærmere rådslagning, om en våpenhvile som en innledning til kapitulasjonsforhandlinger. Cathcart svarer at et ufravikelig krav i så fall er utlevering av flåten og alt dens tilhørende materiell. Peymann finner nå tiden inne for å rådføre seg. 6. september, kl 09.00: Peymann starter en rådslagningen med de innkalte sivile og militære autoriteter. Tilbakemeldingen fra deltakerne i rådet er at ingen verken kan eller ønsker en fortsatt kamp. Klokken 12 melder Peymann tilbake at de er villige til å starte forhandlinger på det grunnlag Cathcart har angitt. Dvs at selve flåtens utlevering er gitt, og det er bare en rekke andre praktiske ting å forhandle om. 7. september, kl 02.00: Utkast til avtale foreligger og blir straks ratifisert av Peymann og Gambier. Avtalen Hele den dansk-norske flåten utleveres, dvs den delen som befant seg i København: - 16 linjeskip hvorav 4 var mindre enn 10 år gamle og 10 var mindre enn 20 år gamle. - 10 fregatter, som også var av nyere dato - 5 korvetter (alle under 8 år) - 8 brigger, ett flåtebatteri og 1,stykkpram - 29 mindre fartøyer (1 skonnert, 2 kongejakter, 10 skjærbåter, 13 kanonsjalupper, 1 kanonjolle, 1 mortersjalup, 1 morterbarkasse). Hele flåtens tilbehør og alle dens forråd: - Kanoner, krutt, tauverk, seil, tømmer og mye mye mer. En egen kommisjon, ledet av Holmens ekvipasjemester Rosenwinge, ble nedsatt for overleveringen. Kun Holmene og Citadellet skulle besettes av fienden. Senest innen 6 uker skulle områdene igjen tilbakeleveres, i den stand de var overtatt, tt og alle tropper per skulle le være utskipet. I mellomtiden skulle alle fiendtligheter opphøre og all offentlig og privat eiendom (som ikke ble omfattet av avtalen), beslaglagt av partene, skulle leveres tilbake. Alle sivile og militære embetsmenn skulle forstette sine gjerninger. Alle fanger på begge sider skulle tilbakeleveres. Gjennomføringen Kaptein Rosenwinge var en meget etterrettelig mann, som hadde god kontroll på sine magasiner. Og britene utnyttet sin rett til det ytterste. Ikke bare tok de alt verdifullt tømmer og annet utstyr, slik at det til slutt fylte ikke mindre enn 92 transportskip (a 20.000 ton), de rev også ned 2 linjeskip, 1 fregatt og 1 brigg som var under bygging. Så langt gikk deres hovmod at de arrangerte en slags stabelavløpning for å velte og deretter ødelegge et linjeskip som nesten var ferdig. De ødela også linjeskipet Dietmarsken som lå i dokk, og noen eldre fartøy som ikke ville tåle overfarten brente de opp. Særlig en viss Sir Popham var representativ for denne hovmodige holdingen. Da han gikk så langt at han beskyldte den godeste Rosenwinge for å holde tilbake saker som skulle utleveres, hadde han gått for langt. Rosenwinge ble så indignert at han utfordret Sir Popham til duell, og bare gjennom å gi Rosenwinge en unnskyldning, med flere engelske offiserer som vitne, ble duellen unngått. På den annen side viste lord Cathcart sin godvilje gjennom å tilby danske fartøyer et antall fripass (150) i forhold til britiske styrker, slik at både København og Norge kunne sikres forsyninger for vinteren. Men Frederik, som fortsatt befant seg i Kiel i disse 6 ukene, forbød ikke bare passene, men også all samhandel med engelskmennene så lenge de befant seg i København. Tapene Av militært personell mistet Danmark-Norge 188 mann, herav 53 fra sjøetaten. Av Københavns sivile befolkning anslås ca 1600 døde og 1000 sårede. Britene på sin sine anslås å ha mistet 56 mann, herav 14 til sjøs. De materielle/økonomiske tapene anslås til 16 millioner riksdaler i København og flåtens verdi anslås til 20 millioner riksdaler. Etterspillet Peymann er i ettertid kritisert fordi han ikke allerede før han ba om en våpenhvile innkalte til et råd. Han var jo, etter møtet 1. september, den nærmeste til å forstå hvilke betingelser som ville bli satt. Og det var jo slik den gang at det ikke ville bli ansett som redelig om man skulle benytte en slik innvilget våpenhvile til å forbedre sin stilling. Bille hadde under møtet 6. september igjen foreslått å ødelegge mest mulig av flåten, men de fleste innså at dette ville stride mot disse uskrevne lover. (Merk at det også var et praktisk problem, fordi det ikke var nok vann til å senke fartøyene inne på Holmen, det var for farlig å brenne de så nær annen skipsfart og bebyggelse og det ville kreve tid og gunstig vind å få de ut på dypere vann.) Dersom Peymann derimot hadde holdt sitt råd før han ba om våpenhvile, kunne dette rett nok ha vært et alternativ. Men man skal huske på
at britene da trolig ville gått mye hardere frem, og søkt å oppnå en annen form for erstatning for de utgifter dette felttog hadde påført de. Hva mente så egentlig Kronprins Frederik om saken? Han hadde ikke vært klar om dette i sin ordre til Peymann, men han var fylt av bitterhet etter britenes overfall. Fra sin base i Kiel sendte han faktisk en ordre til Peymann om at man heller måtte ødelegge flåten enn å overgi den, men det fatale var at sendebudet, løytnant von Steffens, ble tatt til fange av engelskmennene bare 1,5 mil fra København, så ordren kom aldri frem. Alt i alt må man erkjenne at betingelsene tross alt ikke var helt håpløse, noe som lord Cathcart beskriver således i sin rapport: etter å ha oppnådd å sikre oss den danske flåte, er alle muligheter som kunne såre eller oppildne nasjonens følelser unngått. Selv om bombardementet medførte betydelig skade i byen, ble der ikke løsnet et eneste skudd, før det var blitt oppfordret til overgivelse på de mest fordelaktige vilkår det var mulig å tilby. Bombardementet som varte i 3 netter, ble betydelig redusert den annen dag, og det ble først tatt opp igjen i full styrke da danskene viste klare tegn på at de ville holde ut. DET NORSKE SJØFORSVAR VED KRIGENS START Ved fredsbruddet i 1807 hadde Norge i mer enn 200 år bidratt med mannskaper til den store dansk-norske marine. Man hadde således god kontroll på innrulleringen. Prinsippet for innrullering (fra 1803) var at alle som ernærte seg av havet, skulle innrulleres og utskrives til kongelig sjøtjeneste når nødvendig. I alt hadde man rulleført nær 50.000 mann i sjø-rullene, men under 20% av disse var erfarne, og av disse igjen befant mange seg i handelsflåten og var fritatt utskriving. Dette var en viktig del av rekruttering til den dansk-norske marine, men det var i liten grad bygget opp noe eget kyst- og sjøforsvar i Norge. Ved anleggelsen av Fredriksvern verft i 1750 hadde man fått et verft og etter hvert en liten flåte av galleifartøyer. Denne mistet tidlig sin betydning, og forut for 1807 hadde man en ordning med at ett av de større seilfartøyene overvintret i Norge, som en slags beskyttelse, i tillegg til et fåtall kanonfartøyer. De 5 innrulleringssjefene og sjefen for Fredriksvern var de eneste faste sjømilitære sjefsstillingene. Forsvaret for øvrig var organisert på landforsvarets premisser. Kommanderende general var prins og feltmarskalk Carl von Hessen. Han var også sjef for Jylland og Hertugdømmene og oppholdt seg for det meste i Holstein. Under han var Norge delt i 3 Generalkommandoer (fra 1808 bare 2) som hadde hver sin general. Prins Christian August, var sjef for Sønnenfjelske generalkommando og i Carl von Hessens fravær øverstkommanderende. Generalenes kommando gjaldt også kyst- og skjærgårdsforsvaret, mens Admiralskollegiet i Danmark hadde kommandoen over den sjøgående styrken. Den sjøgående flåten var jo i alle tilfelle svært liten i Norge, og kun i tilfellet av en krig hadde man sett for seg å utnevne en egen øverstkommanderende sjøoffiser i Norge. Den sjøgående styrken ved fredsbruddet: - Linjeskipet Prindsesse Lovisa Augusta - Linjeskipet Prinds Christian Frederik - Briggen Laugen - 5 kanonsjalupper - 3 kanonjoller - Noen småfartøyer Kystbatterier ved fredsbruddet: - Slevigs Batteri - Saltverk Batteri - Svelvig Batteri - Sandvigen Batteri (Arendal) - Flekkerø Batteri (Kristiansand) - Fredriksværn OPPRUSTNINGEN 30. august: Prins Chistian August beordrer sjefen på Fredriksværn Verft, kommandørkaptein J S Fabricius, og sjefen på Prinds Christian Frederik, kommandørkaptein Snedorff, til å danne en kommisjon som skal organisere og administrere Norges sjøforsvar. De anbefaler: - Aktiv bruk av kapere - Bygging av 45 kanonbåter, som kan operere innenskjærs langs kysten til Stavanger - Etablering av batterier, som sikring av viktige punkter - At fyrene slukkes - At 5 offiserer reiser rundt for å se på lokale tiltak Lite konkret ble gjort før Lorentz Fisker fra 31. oktober overtok ansvaret for organiseringen. Hans oppgave med å 7
8 organisere et eget norsk sjøforsvar, både operativt, personellmessig og forsyningsmessig var enorm, og til hjelp hadde han ikke stort annet enn en sekretær, en adjutant og en revisor (som var viktig nok). Han hadde stor tillitt hos kronprinsen selv, men han fikk liten støtte fra den danske admiralitetskollegiet. Statens evne og vilje til å finansiere oppbyggingen av sjøforsvaret var svært begrenset, og det måtte i stor grad finnes pålagte og frivillige ordninger som innebar at byene, næringsliver og private bidro til finansieringen. Kystvernet: Kystvernet ble, med basis i innrulleringsdistriktene, organisert i divisjoner og underliggende seksjoner, der folkene ved siden av sin faste jobb hadde en viss tjenesteplikt. Deres oppgave var å besette de flytende og de landfaste kystbatteriene. Det ble plukket ut kanonkyndige, og det ble sørget for en viss uniformering, som også var motiverende, og det ble gitt direktiver om pliktig bevæpning. For ikke å gripe for mye inn i folks vanskelig hverdag, ble det bestemt av øvelser skulle holdes på søndager, etter kirketid. Ved alarm eller varsel om samling skulle hver mann ha med seg mat for 48 timer. Kystbatteriene: Man rustet opp og utvidet batteriene ved Svelvik og Vallø og man anla 3 batterier ved Brevik, samtidig som man tilordnet mannskaper. I tillegg ble det etablert mindre kanonstillinger og små eller større flåtebatterier ved innløpet til de viktigste byene. De større flåtebatteriene, som nærmest var stasjonære lektere, kunne ha 10-12 kanoner av opp til 24 punds størrelse. Kystsignalvesenet: Ved fredsbruddet var det først losene som hadde fått et pålegg om å varsle fiendtlig aktivitet, etter et visst signaleringssystem. Allerede Snedorff hadde planer om et nytt kystsignalsystem for å varsle kystvernet, men det ble Fisker som kom til å organisere det. I november 1807 ble kaptein Ohlsen og premierløytnant Hagerup sendt ut på en kystreise fra Halden til Stavanger med sikte på innen mars 1808 å ha etablere et forplantende signaleringssystem. Opprinnelig var det meningen å basere selve signalsystemet på det Fisker selv hadde fått innført i Danmark, som med 3 flagg og 2 stenger kunne fremstille 78 ulike tallkombinasjoner, som alle hadde sin betydning. Ohlsen utviklet dette senere til et eget norsk system. På sin reise vurderte Ohlsen og Hagerup både kommunikasjonslinjer og punkter for hovedstasjoner og repeterstasjoner. Hovedstasjonene skulle ha en lønnet bestyrer, mens losene, mot en mindre godtgjøring, skulle ha ansvaret for repeterstasjonene. Ved alle stasjonene måtte det settes opp en slags hytte som dels gav ly for signalpersonalet og dels ga oppbevaring av signalapparatene. Det ble en strevsom reise, over 500 kilometer i til dels ulendt vinterterreng, men innen utgangen av mars 1808 var det full signalforbindelse mellom Fredriksvern og Kristiania, mens man fortsatt hadde litt igjen på linjen vest for Fredriksvern. KANONBÅTKRIGEN Krigen 1807-1814 har også blitt kalt Kanonbåtkrigen fordi det etter britenes ran av vår store flåte, skulle bli de små og billige kanonbåtene som ble bærebjelken i vårt sjøforsvar. Kanonbåtkonseptet Ut over 1700-tallet hadde man stadig blitt mer klar over at selv små kyststater, ved å satse på en egen skjærgårdsflåte med små og meget mobile fartøyer som kunne utnytte topografien, kunne skape alvorlige problemer for fartøy som var 10 til 100 ganger så store og sterke. Selv om de bare hadde en eller to kanoner, måtte disse være kraftige nok til å skade store fartøyer, og det gjaldt derfor å balansere ønsket om artillerikraft opp mot ønskene om fart, stabilitet og manøvreringsevne. En form for seil hadde alle kanonbåtene, men hvor kraftige og permanente disse skulle være, varierte. På samme måte ga et åpent fartøy bedre forhold for bruken av årene enn et fartøy med dekk, men dette gikk jo også ut over sjødyktigheten, i tillegg til komforten til mannskapene, som vel i alle tilfeller ikke var særlig god. Det var jo heller ikke slik at et konsept som var velegnet i den norske skjærgården, var like velegnet på den mer åpne danske kysten. Mange dyktige konstruktører hadde engasjert seg i utviklingen av kanonbåtkonseptet, men etter en utprøving i 1804-05, som også Lorentz Fisker hadde vært med på, var det den svenske konstruktøren Chapman sine relativt åpne konstruksjoner av henholdsvis kanonjoller og kanonsjalupper man gikk inn for, etter hvert med noen tilpasninger. Kanonsjalupper Betegnelsene innenfor gruppen kanonbåter kan variere litt, men kanonsjalupp kalles normalt et åpent fartøy, som primært skal drives frem med årer, og som har en kraftig kanon i hver stevn. De hadde de også 4 svingbare haubitsere på rekken. Sjaluppene var ca 65 fot lange med 30-34 årer, rodd av 2 mann som satt 4 og 4 på 14 tofter. Under skyting fjernet man hhv 2 og 3 tofter, og disse roerne ble brukt som kanonbetjening. Danmark hadde bygget 10 stk av en utgave kalt Kallundborg-klassen før flåteranet. Fem sjalupper av den noe eldre Corsør-klassen ble da sendt til Norge. I Danmark bygde man i løpet av under 3 år 120 kanonsjalupper,og i Norge bygde man 42 slike ved ulike verft, dog flest i Trondheim og Kristiansand.
Kanonjolle Kanonjollen var mye mindre enn kanonsjaluppene. Lengden var ca 46 fot, men det var inklusive en lavereliggende pongtong akterut, som virket som bæring for den ene e store 24 punds kanonen de hadde. Påkjenningene ved skyting var store, og det medførte en del tekniske problemer. På grunn av sin størrelse var den mindre egnet på den værharde danske-kysten enn i den norske skjærgården. Danskene bygde bare rundt 20 joller, mens vi bygde 52 rundt hele kysten. Bemanningen var stort sett 20 mann, hvorav 14 mann skulle ro hver sin åre på 19,5 fot. De hadde også master som var til å legge ned. Kanonskonnerter/ Kanonkuttere Fordi man i Norge hadde et visst behov for fartøyer som kunne beskytte handelsfartøyene også på de mer værutsatte te kyststrekninger, tr nger er, utviklet man i Norge også en type kanonfartøyer med dekk og bedre seilegenskaper, men fortsatt med en 24 punds kanon i hver ende. Disse, som etter dansk terminologi ville bli kalt for kanonbåter, gav vi navn etter hvorledes de var rigget. Av den bergenske konstruktøren Brunchorst sin Odin-klasse ble det bygget 10 kanonskonnerter fra 1808-1811, hvorav 8 i Bergen. Disse hadde en lengde/bredde/dyptgående på 58,4*16,8*5,9 fot og en bemanning på 45 mann. De hadde 15 par årer som de kunne benytte om nødvendig. Kanonkutterne, som vi bare bygde 2 stykker av i Trondheim etter tegninger av Phil, var noe mindre og hadde to 18-punds kanoner. Byggingen etter fredsbruddet Til tross for de tiltak som ble gjort i forhold til det faste artilleri, var både Prins Christian August og kommandør Fisker egentlig motstandere av å binde for store deler av stridskreftene til det passive forsvaret. Under sine reiser langs kysten prøvde de å overbevise byene om at de ved å bidra til anskaffelsen av kanonfartøyer, ville oppnå et mer effektivt vern enn ved ytterligere anlegg av faste batterier. Nesten i alle byer fantes det nok brukbare materialer og nok verftskapasitet til bygging av kanonfartøyer. Fisker ville helst at byggingen skulle foregå på steder med en viss grad av beskyttelse mot fiendtlige angrep. I tillegg til Fredriksvern ble Kristiansand, som flere private verft, store byggesteder. De små verftene hadde liten erfaring med å bygge etter tegninger, og løytnant og skipskonstruktør C. Lous, ble sendt til Kristiansand for å lede arbeidene der. Fredriksvern fikk også hjelp av en byggmester fra Holmen. Byggingen kom raskt i gang, dels med private og dels med offentlige midler, og allerede 5. november 1807 ble den første kanonjollen sjøsatt i Kristiansand, og innen april 1808 var det bygget ikke mindre enn 11 kanonsjalupper og 12 kanonjoller i Kristiansand, i tillegg til en del andre arbeider. På det meste var 5-600 mann i arbeid. I Fredriksvern gikk det noe tregere, men innen april 1808 var også 9 kanonfartøyer sjøsatt her. Reglene var slik at kanonsjalupper som var anskaffet for kongelig regning, skulle gis et navn mens kanonjollene kun skulle gis nummer. Både joller og sjalupper bygget for private bidrag fikk navn, gjerne da etter giveren eller etter stedet for innsamlingen. Bergen er et godt eksempel på den nasjonalistiske holdningen som rådet blant folk flest etter fredsbruddet i 1807. Allerede i januar 1808 ble den første privatfinansierte kanonjollen sjøsatt. Den fikk navnet Den Gode Hensigt, etter foreningen som hadde bidratt. Det å skaffe kanoner til denne nye kanobåtflotiljen og de nye batteriene var ingen enkel sak. Kanonproduksjonen på Fritzø og Moss jernverk lå helt nede ved fredsbruddet, og for en periode måtte man låne gamle kanoner fra ulike flåtebatterier. Men fra februar 1808 var produksjonen kommet i gang, og allerede i utgangen av mars var de første 26 stykk 24-punds kanoner ferdige. For å oppmuntre til private bidrag ble disse en stund bekjentgjort i Christiania Intelligentssedler. Men da prins Kristian i første nummer i 1808 gikk ut med et eget opprop om privat finansiering av kanobåtbygging, ble det enda mer fart i bidragene. Men da krigen mot Sverige ble et faktum, ble mesteparten av de private bidragene heller gitt til Hæren. KRIGEN MOT SVERIGE Under hele dansketiden var det jo Sverige som var vår felles erkefiende. Selv om vi hadde hatt fred siden 1720, fryktet nok Frederik at Sveriges uberegnelige kong Gustav 4. Adolf godt kunne tenke seg å overta Norge. Men foreløpig hadde de nok å gjøre med å 9
10 beskytte sine interesser i Finland mot et press fra Russland. Danmark- Norge hadde tradisjonelt hatt et godt forhold til Russland, fordi vi på sett og vis hadde Sverige som en felles fiende. Kronprins Frederik hadde i en avtale med Frankrike og Russland fra 31. oktober 1807 forpliktet seg til å angripe Sverige hvis Russland angrep det svenskkontrollerte Finland. Dette gjorde så Russland 21. februar 1808 og Danmark måtte derfor erklære krig mot Sverige 29. februar. Frankrike skulle støtte opp om det planlagte danske angrepet mot Skåne ved å sende 20.000 mann, herunder en del spanske soldater, fra Tyskland mot Sverige via Skjelland. Leder for denne styrken var ingen ringere enn general Bernadotte, vår senere Karl Johan. Norge skulle angripe nordfra med en styrke på 5000 mann under Prins Christian August. Overføringen av den fransk-spanske styrken fra Jylland til Skjælland ble rotete, og da de spanske troppene, etter sin egen revolusjon, trakk seg ut, ble styrken sittende på Jylland. Det ble derfor Sverige som først kom til å angripe Norge. En stund var det snakk om at Gustav 4. Adolf skulle få hjelp av britiske soldater til å gå mot Norge, men selv uten denne støtten gikk svenske til angrep på Norge våren 1808. Men våre soldater slo godt ifra seg bl.a ved: 19 april ved Toverud 120 svensker tatt til fange 25 april ved Trangen 400 svensker tatt til fange 10 juni ved Idd 360 fanger tatt til fange Svenskene nådde ikke sitt mål om å innta Kristiania. Istedenfor var det Norge som tok nesten 1000 krigsfanger, hvorav mange ble sendt til Bergen av sikkerhetsmessige årsaker. 7. desember 1808, da styrkene stod relativt låst mot hverandre i Kongsvinger-traktene, valgte Christian August, i strid med kongens vilje, å inngå en våpenhvile med den svenske øverstkommanderende Adelsperre. Hensikten var først og fremst at Adelssperre nå ønsket å lede an i et kupp mot Gustav 4. Adolf, og trolig hadde Christian August det håp om at dette ville kunne lede til en ny nordisk forsoning. At han selv nøt så stor respekt i Sverige at han var ønsket-, og faktisk ble valgt som kronprins etter den nye, men gamle og barnløse kong Karl 13. kan jo også ha spilt en rolle. Våpenhvilen med Sverige holdt seg helt til den ble avløst av en fredsavtale 10. desember 1809. Rett før årsskiftet fratrådte Christian August sine funksjoner i Norge, og han tiltrådte som kronprins i Sverige, som nå tilnærmet seg den franske siden av striden. Christian August sin helbred var aldri god, og da han døde 28. mai 1810, åpnet det veien for den at den franske general Bernadotte ble tilbudt rollen som kronprins, og i det rette øyeblikk er det senere han som får Sverige til igjen å velge britisk side. Sjøkrigen mot Sverige For Sjøforsvarets vedkommende medførte jo krigstilstanden med Sverige ytterligere problemer. Dels mistet vi jo nå muligheten til en landveis forbindelse med Danmark, og når både svenske og britiske fartøyer kunne operere ut fra svenskekysten, ble det jo enda verre å opprettholde forbindelsen til Danmark. Resultatet ble økte forsyningsproblemer og økt kapervirksomhet fra begge sider. Mange nordmenn havnet også i svensk fangenskap. En god del av våre kanonbåter var av sikkerhetsmessige årsaker allerede trukket opp til Hvalerområdet. Herfra var veien over til fienden ikke lang, og det kom da også til enkelte trefninger. 27 april: Med en styrke på ca 30 kanonbåter ved Hvaler gikk kommandør Fisker mot Strømstad, der de først overrasker en svensk fortropp som de tar til fange. Lenger inn mot Strømstad møter de en styrke på bare 5 svenske kanonfartøy, som de jo bør nedkjempe. De svenske fartøyene ligger imidlertid godt beskyttet, og mange av de nye norske kanonbåtene springer også lekk pga påkjenningen av sin egen kanonskyting. Etter en halv times kamp og med 7 døde og 4 sårede trekker Fisker styrken ut. Svenskene på sin side hadde 4 døde og 15 sårede. Det lite smigrende resultatet ble rettet opp en måned senere da det var svenskene som med en tallmessig overlegen styrke (30) angrep godt posisjonerte norske kanonbåter (6) ved Gravningssund. Her hadde nordmennene ingen døde, mens svenskene mistet 20 mann. NOEN VIKTIGE HENDELSER DE FØRSTE 2 ÅRENE September 1808 - Stopfords eskadre: Britene var orientert om at de to linjeskipene Prinsesse Lovise Augusta og Prinds Christian Frederik befant seg i Norge, og allerede 3. september sendte admiral Gambier av sted en eskadre, ledet av captain Stopford om bord på linjeskipet Spencer, til Norge på jakt etter disse. Etter først å ha lokalisert Prinds Christiasn Frederik til Kristiansand drev styrken med en del skyggekrigføring og oppbringelser av handelsfartøy utenfor kysten. Så den 27. sep sendte de inn en parlamentær som truet med at byen ville bli angrepet og
bombet dersom ikke Prinds Christian Frederik ble utlevert. Verken guvernør Thygesen eller skipssjefen Jessen lot seg skremme av dette, og Stopford gikk da til angrep med sin styrke. Her ble den imidlertid møtt av 3 kanonsjalupper og 2 kanonjoller som var overført fra Fredriksvern, og som stod under ledelse av løytnant M Bille. Etter først å ha avfyrt 2 bredsider valgte Stopford å trekke sin styrke tilbake, forfulgt av de norske fartøyene. Stopford selv dro tilbake til København med sitt fartøy, og han unnskyldte seg for sin sjef med at nærværet av de øvrige britiske skipene ville holde Prinds Christian Frederik i sjakk. Oktober november 1808 - Snedorffs eskadre og tokt: I Kristiansand fryktet man at tilstedeværelsen av Prinds Christian Frederik før eller senere ville føre til et nytt angrep på byen. Heller ikke Jessen ønsket å bli liggende, og om kvelden den 29. sep satte han alle seil og klarte å komme seg ut før de bristiske skipene fikk reagert. De gikk først til Fredriksvern, men fordi de mente det ville være tryggere, ble de snart etter forlagt utenfor Fredrikstad sammen med Prinsesse Lovisa Augusta. Også Lougen og Billes kanonbåter skulle slutte seg til denne styrken, men for kanonbåtenes del ble det først noe senere. Da hoveddelen av den britiske styrken hadde forlatt København, mente den bitre Kronprins Frederik at tiden var inne til å benytte de to gjenværende linjeskipene til å gjøre litt skade på fienden. 20. oktober skrev han til Prins Christian August: Kongen har tapt sin sjømakt på en så skjendig måte at den del vi nå har tilbake må bevege seg. Og når den blott skader vår fiende og selger sitt liv dyrt, så tror jeg at den oppfyller sin hensikt. På dette tidspunkt overtok den nyutnevnte kommandør Fisker ledelsen av det norske sjøforsvar, og Snedorff, som da igjen er styrkesjef, beordres til å iverksette offensive operasjoner utenfor sørlandskysten med sine fartøyer. Fartøyene var i en heller dårlig forfatning, og først 17. november kunne Snedorff påbegynne sitt tokt. Allerede en uke etterpå ble styrken beordret til København. På veien dit hadde Snedorff muligheten til å angripe en britisk sikringsstyrke på vei hjem fra København, men han unnlot dette, noe han senere ble stilt til krigsrett for. 23. oktober 1807 - Kampen mot Pelican: Lt. Bille, som tidlig i okt hadde trukket kanonbåtene tilbake til Fredriksvern, fikk den 23. oktober oppdrag om å angripe briggen Pelican, som hadde våget seg helt opp i Langesundfjorden. Med 3 kanonsjalupper og 2 kanonjoller gikk Bille til angrep, men Pelican fikk satt sine seil, og ved hjelp av en heldig nordavind kom den seg unna uten for mye skader. Men britene hadde begynt å innse faren med å gå for langt inn i den norske skjærgården. 14. mars 1808 - Lougen mot Childers: 14. mars 1808 kommer det til et sjøslag mellom briggen Lougen, med løytnant Wulff, og den britiske briggen Childers. Etter flere timers kamp der ingen av fartøyene oppnår noe avgjørende overtak, får Lougen inn en bredside på kort hold. Childers trekker seg tilbake. Wulff tviler først, men setter så etter, hvorpå han i horisonten ser et annet fartøy som han frykter er enda en britisk fartøy, og trekkes seg tilbake. Ut fra de respektive kapteiners rapporter kan det synes tvil om resultatet, men man har i ettertid mang en gang oppdaget at de britiske rapportene ikke har vært helt etterrettelige. 22. mars 1808 - Slaget på Skjællands Odde: Som det eneste gjenværende linjeskip ble jo Prinds Christian Frederik kjørt meget hardt, og det gikk ut over både skip og mannskap. Etter krigserklæringen mot Sverige ble hun sendt til Danmark for å bistå med overføringen av de franske soldatene ved Store Bælt. Først var hun innom Helsingør 11. mars, og der ble 200 av besetningen satt på land pga sykdom! På vei til sitt oppdrag ble Prinds Christian Frederik forfulgt av flere britiske fartøyer. Kaptein Jessen prøvde først å seile fra disse og-/eller lure dem på grunn, men de ble innhentet ved Skjællands Odde og 22. mars begynte det ujevne slaget. Først etter 3 timers kamp, og etter at Prinds Christian Frederik selv hadde gått på grunn, strøk Jessen flagget. Han hadde da allerede 61 døde og 84 hardt sårede og ville ikke ofre flere liv. Ingen britiske skip ble senket, men flere var skadet og måtte repareres. Den britiske styrken nådde derfor ikke frem til Store Bælt i tide for å avskjære den franske styrkeoverføringen. 16. mai 1808 - Bergensernes kamp mot Tartar: Nyheten om krigen nådde Bergen 27. august 1807. Her fantes det da ikke flytende stridsmidler men by og bygd gikk raskt sammen om privatfinansiering av kanonbåter. Med midler fra foreningen Den Gode Hensig bygget skipsbyggmester Rasmus Rolfsen den første kanonjollen i januar 1808, som da fikk navn etter giveren. Så kom i rask rekkefølge kanonjollene No 2 og No 3 fra samme sted og No 4 og No 5 fra Kvinnherad. Her bygdes også de noe kraftigere kanonskonnertene Odin (No 1), No 2 og No 3. Til å lede denne styrken, som i første omgang ble forlagt til Vågen innenfor Nornes, utpekte Fisker premierløytnant Johan Christian August Bielke. Bielke, som skulle vise seg å være et lykkelig valg, startet sitt engasjerte virke i Bergen 19. mars 1808. 11
12 Natten til 16. mai 1808 hadde den britiske fregatten Tartar, med hollandsk flagg, lurt seg inn i mot Bergen, med sikte på å erobre ett eller flere handelsskip. De sendte først 4 bevæpnede travaljer inn havnen. Disse møtte motstand, og 3 av de returnerte til Tartar. Nå hadde også Bielke blitt alarmert, og med kanonskonnerten Odin og 4 kanonjoller jaget de først den fjerde travaljen som flyktet ut over Hjeltefjorden, før de uten å nøle gikk til angrep på Tartar som nå var på vei innover. I trange farvann ved Brattholmen kunne de velposisjonerte kanonbåtene utgjøre et stort problem selv for den store fregatten, og den valgte å prøve å komme unna. Takket være heldig vind (og muligens hjelp fra en norsk kjentmann) kom den seg unna, med bare mindre skader. Av de få drepte var imidlertid skipssjefen captain Betterworth. Men kanonbåtene hadde satt seg i respekt, og senere under krigen våget ikke britene seg inn i skjærgården med sine store seilfartøy. Oppslutningen om kanonbåtene i Bergen ble etter dette enda større, og den økende styrken flyttet etter hvert til Nygårdsstrømmen, som senere ble Marineholmen. Bielke ble heller ikke glemt, og hans bauta står fortsatt ved Korskirken. 19. juni 1809 Erobringen av Seagull: Søndag 19. juni 1809 var briggen Lougen, med kaptein Wulff, ute på patrulje da den utenfor Kristiansand fikk øye på den britiske briggen Seagull, med 14 stk 24 punds kanoner og 101 manns besetning, under captain Cathcart. De var på vei hjem fra et konvoi-oppdrag til Gøteborg, og hadde ikke ventet å treffe en norsk brigg. Wulff dro fordelen av vinden og åpnet ild kl 17.00. Selv om Seagull var minst like godt bestykket som Lougen, prøvde hun først å komme seg unna. Herved tapte hun verdifull tid fordi to kanonsjalupper og to kanonjoller var på vei ut fra Flekkerøy og Ny Hellesund for å bistå Lougen. Da disse kom til, med sin presise beskytning, ble Seagull etter hvert så sterkt skadet at Cathcart kl 19.00 valgte å stryke flagget (dvs overgi seg). De hadde da 8 drepte og 20 sårede. Men Seagull lakk kraftig fra de mange treffene, og da kanonbåtene skulle slepe henne inn mot land måtte de sette fartøyet på grunn for at hun ikke skulle synke. Mens man her prøvde å sikre henne, kantret hun, og flere av de norske mannskapene ble drept. Først 24 juli klarte man med mye strev å få hevet fartøyet. Hun var ellers i rimelig god stand og etter en reparasjon kunne man stolt heise norsk kommando på vår egen Seagull 9. september 1809. 10. august 1809 Erobringen av Allart: Det var ikke ofte britiske orlogsskip våget seg innover i Kristianiafjorden, men 10. august 1809 meldte utkikken på Fredriksvern om en fiendtlig brigg på vei innover fjorden. Det viste seg å være briggen Allart, som hadde jaktet noen flyktende fartøy vel langt inn, og som så var blitt overrasket over stille vær og strøm. I Fredriksvern satte man alle kluter til. 6 kanonsjalupper og 1 kanonjolle ble straks gjort klar under ledelse av kapteinløytnant Søren A Bille. Det var stille, men dønningene var store, og de rodde som besatt for å innhente fienden som prøvde å unnslippe mot vest. Underveis sluttet også kanonjollen seg til som hadde ligget som vaktfartøy ved Svenner. Bille spredde sin styrke for best mulig å avskjære og omringe Allart. De var heldige og fikk tidlig skadet stormasten, slik at Allart måtte oppgi enhver tanke på flukt og ta opp kampen. Etter 45 min skuddveksling, der de norske fartøyene til sammen skjøt 156 skudd, strøk captain Tillard på Allart flagget. Først nå, da Tillard leverte fra seg sin sabel til Bille, ble de klar over at det var vår egen Allart, som ble frarøvet oss under Flåteranet, som nå var gjenerobret, selvsagt til stor begeistring. KAPER-KRIGEN Bakgrunn Kronprins Frederik var meget bitter og hevnlysten etter britenes ran av den dansk-norske flåten, men med den tapte flåten var hans muligheter til å slå tilbake begrenset. Han så derfor på kaperiet som en god mulighet til å påføre fienden tap. Allerede 17. august 1807, dagen etter at regjeringen hadde uttalt at krigen er å anse som utbrudt, sendte kronprins Frederik ut et sirkulære til stiftsamtmennene der han bemyndiget de til å utstede kaperbrev mot britiske skip og all britisk eiendom på havet. Han anmodet også om at kaperne måtte støttes med våpen og ammunisjon fra militære lagre. I Danmark var viljen til å utruste kapere stor, men så lenge overføringen av flåten pågikk var det vanskelig å komme i gang med noen særlig kapervirksomhet fra Danmark. Danmark-Norge hadde ikke drevet med kaperi siden den store nordiske krigen, og Frederik satt samtidig i gang et arbeide med å revidere det gamle kaper-reglementet fra 1709. Det nye reglementet ble satt i kraft 14. september 1807. Selv om Frederik var bitter, anerkjente også det nye reglementet prinsippet om fritt skip fri ladning. Dvs hvis skipet er fra et nøytralt land, kan heller ikke skipet
enn tidligere konsentrert til det sydligste av Norge. 75% av kaperutrustningene fant sted på strekningen mellom Lillesand og Flekkefjord. Dels skyldtes nok dette at skip på vei til og fra Østersjøen, gjerne nettopp her søkte inn mot land for å få en sikker kurspeiling før den videre seilas. Av de fartøy som ble tatt (før 12 juni 1812), var mange amerikanske fartøyer som hadde lisens for å handle med britene, eller som var beskyttet av britiske fartøyer. Mange av disse sakene var tvilsomme og flere ble av priseretten frikjent enn dømt som gode priser. Amerikanerne truet også med å sende krigsskip til dansk-norske farvann for å beskytte sine fartøyer. Da amerikanerne 12. juni 1812 selv havnet i krigstilstand med Storbritannia, ble det naturlig nok slutt på oppbringelsen av amerikanske skip. Sjøetaten Også Sjøetaten med sine krigsfartøy kunne jo drive med kapervirksomhet. Den mest kjente saken er den såkalte Kriegers konvoi fra 19 juli 1810. Kaptein Krieger, som var sjef for en styrke på 5 norske brigger, oppbrakte da en hel britisk konvoi på 47 lastede skip, under dekning av ett enslig krigsfartøy som flyktet. Økonomisk utgjorde dette et enormt utbytte, nær 25 % av det samlede økonomiske utbytte fra kapervirksomhet under hele krigen. Fordelingen av utbytte medførte også en strid mellom admiral Fisker og Admiralitetet som til slutt medførte at Fisker, mannen som hadde bygget opp vårt Sjøforsvar, søkte avskjed. (Etter gamle regler skulle priseverdien innenfor Sjøetaten deles i 30 parter, hvorav kommanderende sjef skulle ha 3 parter. Problemet var at plutselig gjorde visestattholder Friedrich av Hessen, som formelt var den militære øverstkommanderende i Norge og formelt også Sjøetatens øverste sjef, krav på de 3 partene, og da Kong Frederik innvilget dette, var det slutt for Fisker). Nytt forbud mot kaperi fra 11. feb 25. aug 1813 Mot slutten av 1812 begynte kong Frederik for alvor å innse at krigen ikke gikk i Napoleons favør. Sverige hadde gått med i kampen mot Frankrike, og det var grunn til å tro at de som takk for dette, ville få Norge. Kong Frederik håpet nå på å kunne oppnå en fredsavtale med Storbritannia som innebar at Danmark kunne beholde Norge. Fra desember 1812 nektet han først franske kapere tilgang til dansknorske havner, før han igjen innførte et totalforbud mot kaperi 11. februar 1813. Et annet forhold var at Norge igjen var preget av hungersnød. Men britene stod ved sin avtale med Carl Johan, og de avviste de danske fredsfølerne. Gjenopptakelsen av kaperi-virksomheten fra august skjedde gradvis, først i Norge, påskyndet av Christian Frederik, der man så mulighetene av å ta inn britiske skip på vei med korn fra Arkangelsk. Etter at Frederik hadde gitt opp tanken om en fred med Storbritannia, fornyet han heller sin avtale med Napoleon 10. juli 1813 og gjenopptok kaperiet for fullt. Resultatet i denne 3. periode ble heller magert. De 4 kaperne som ble utrustet fra Bergen og Trondheim,tok bare en britisk kornfarer fra Arkangelsk, med 1830 tønner korn. Kaperiet opphørte endelig 19. feb 1814. Av de ca 290 skipene som ble dømt som god prise, var det ca 114 som gikk i ballast, dvs uten varer, mens det var 176 som gikk med varer. Selv om skipene og deres varer ble solgt og således omgjort i penger for kaperne, tilførte jo også dette salg landet varer som til dels var sterkt nødvendige. De beslaglagte østersjøproduktene var jo meget vesentlige for skipsbyggingen, særlig fordi handelen fra Østersjøen ellers var effektivt sperret av britiske skip som jo også anså dette som kontrabande. Kolonivarene var varer vi fra tidligere ikke var særlig forvant med, som vi nå plutselig fikk i overflod. Norge trengte årlig innførsel av 6-700.000 tønner korn og 125.000 tønner salt, så denne delen av byttet betydde lite i den store sammenheng. Hvilke varer innbrakte kapriet: Varetype Skip Omfang Østersjøprodukter: (hamp, lin, seilduk, tauverk) 28 2330 kom.lester Jern og trelast 21 1920 kom.lester Trelast 29 2550 kom.lester Tjære, bek 11 11230 tønner Kolonivarer: (sukker, kaffe, tobakk, bomul ris) 27 1775 kom.lester Te 1 4000 kister Vin, brennvin 8 523 kom-lester Fetevarer, talg, voks 4 180 kom.lester Fisk 6 262 kom.lester Salt 15 22190 tønner Korn 15 25360 tønner Linfrø 2 129 kom.lester Tekstil 3 145 kom.lester Div stykkgods 2 65 kom.lester Stenkull 5 213 kom.lester Merk: 1 kommerslest er ca 2 tonn. Totalt Til sammen under krigen 1793 1814 tapte Storbritannia 10 871 skip, mens de selv oppbrakte 67.700. Relativt sett utgjorde rett nok den dansk-norske kapervirksomheten en stor andel av de britiske tapene, men i den store sammenheng blir det likevel relativt ubetydelig. 14