Høgsterett - Instans Høgsterett - Dom. Dato 2002-11-14 Publisert Stikkord (Firda Sjøfarmer-dommen) Skatterett. Eiendomsskatt. Sammendrag En kommune ønsket å ilegge eiendomsskatt på et oppdrettsanlegg i sjøen etter lov om eiendomsskatt til kommunene 3, jf 4 annet ledd. Høyesteretts flertall kom til at loven også omfattet sjøområder utenfor den private eiendomsgrense. Det var imidlertid ikke flertall for å si at områdene skulle anses å være «verk og bruk». Dissens 3-2 Saksgang Ytre Sogn herredsrett nr. 98-00100 - Gulating lagmannsrett LG- 1999-953 - Høgsterett HR-2001-646, sivil sak, anke. Parter Gulen kommune (advokat Hans O. Bang), hjelpeintervenient: Kommunenes Sentralforbund (advokat Hans O. Bang) mot Firda Sjøfarmer AS (advokat Stig Tufte-Johnsen), hjelpeintervenient: FHL Havbruk (advokat Stig Tufte-Johnsen). Forfatter Utgård, Gussgard, Lund. Dissens: Coward, Mitsem. Dommar Utgård: Hovudspørsmålet i saka er om det kan skrivast ut eigedomsskatt på oppdrettsanlegg i sjøen utanfor grensa for privat eigedomsrett. I tillegg reiser saka spørsmålet om det er heimel for å skrive ut eigedomsskatt på grunnen for eit landanlegg på festetomt, og om det i tilfelle er festaren eller grunneigaren som heftar for denne skatten. Gulen kommune gjorde 12. desember 1996 vedtak om å skrive ut eigedomsskatt for «verk og bruk» i kommunen frå og med 1997, jf. lov om eigedomsskatt til kommunane av 6. juni 1975 nr. 29 4 andre ledd. Side 1 Side 1412 For 1998 som saka gjeld, vart det skrive ut eigedomsskatt på anlegga til Firda Sjøfarmer AS - frå no av Firda Sjøfarmer - med 40.768 kroner. Det var også skrive ut eigedomsskatt på anlegga i 1997, men skatten vart betalt og det har ikkje vore tvist om vedtaket for det året. I 1998 hadde Firda Sjøfarmer fire konsesjonar for oppdrett av fisk i Gulen kommune. Ved starten på året dreiv føretaket oppdrettsverksemd på fire lokalitetar: Stafsnes, Mjånes, Vesøy og Skorpa. I tillegg vart det 1. mai 1998 sett i gong med oppdrett på lokaliteten Kjerringneset, medan drifta på Stafsnes opphøyrde 18. september 1998 på grunn av sjukdomsutbrot. I 1998 hadde Firda Sjøfarmer løyve til å drive oppdrettsanlegg på i alt 14 lokalitetar i kommunen, det vil seie at det var så mange stader der føretaket kunne nytte dei fire oppdrettskonsesjonane. Anlegga på Mjånes, Vesøy, Skorpa og Kjerringneset var frittflytande, likevel slik at dei var forankra til sjøbotnen ved bruk av lodd, anker eller fjellboltar. Festepunkta hadde ei minste djupne på 25 meter og ei største på 180 meter, og anlegga låg 60 til 80 meter frå land. Oppdrettsanlegga var såleis ikkje plasserte på eller forankra til grunn eller område som er i privat eige. Ved kvart av desse frittflytande anlegga var det 10 til 15 merdar. Anlegga omfatta dessutan alle flåtar - fôrflåtar - med hus av ulik storleik. På desse flåtane var det fôrlager, fôringsautomatar med rør og tekniske rom, og i tillegg opphaldsrom med kjøkken og toalett. Det siste anlegget, Stafsnes, var festa til land og tilknytt med ei flytebryggje. På land er det ei bygning i to etasjar med ei grunnflate på 90 kvadratmeter til bruk i drifta av anlegget. Festeavtalen er frå 1985, og var då for 10 år om gongen, med rett til forlenging for ytterlegare 10 år. Avtalen vart fornya i 1998 for 10 år, med rett til forlenging for ytterlegare 10 år. Som nemnt opphøyrde drifta på Stafsnes i september 1998. Det vart halde verditakstar for oppdrettsanlegga 16. juni 1997. Ut frå desse takstane vedtok eigedomsskattetakstnemnda i kommunen skattetakstar for anlegga 26. juni 1997. Taksten for Stafsnes omfatta, i tillegg til bygningen og sjølve oppdrettsanlegget, også verdien av grunn og strandlinje, utan at det var teke omsyn til at dette var festetomt. Også ein arbeidsbåt, ein bergingsbåt og to truckar var med i taksten. Firda Sjøfarmer tok 2. juni 1998 ut stemning der det gjorde gjeldande at det ikkje var heimel etter eigedomsskattelova for å skrive ut eigedomsskatt på oppdrettsanlegga til føretaket i Gulen kommune. Det vart
gjort gjeldande at sjøområda ikkje var i privat eige, og at det av den grunn ikkje var heimel til å skrive ut eigedomsskatt. Anlegga var heller ikkje «verk og bruk» etter 4 andre ledd andre og tredje punktum. Ytre Sogn heradsrett sa dom 16. februar 1999 med slik domsslutning: «1. Gulen kommunes vedtak om utskriving av eiendomsskatt på saksøkers fiskeoppdrettsanlegg oppheves. 2. Partene bærer sine omkostninger.» Heradsretten la til grunn at kommunen hadde heimel til å skattleggje anlegg også utanfor privat eigedomsgrense mot sjø. Retten kom også til at det var tale om anlegg som gjekk inn under «verk og bruk». Tomta på Stafsnes vart rekna å gå inn under skatteplikta, likevel slik at det berre Side 1413 var heimel for å skrive ut skatt på den delen av tomta som var nødvendig for drifta. For denne eigedomsskatten kom retten til at det var anleggseigaren - festaren - som hefta. Retten fann vidare at båtane og dei to truckane var tilhøyrsle av slag som ikkje gjekk inn under skatteplikta. Vedtaket om utskriving vart såleis oppheva dels fordi kommunen hadde teke med for stort areal, og dels fordi det urett var teke med tilhøyrsle. Firda Sjøfarmer anka dommen til Gulating lagmannsrett, som sa dom 15. februar 2001 ( LG-1999-953) med slik domsslutning: «1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. Hver av partene bærer egne saksomkostninger for lagmannsretten.» Lagmannsretten bygde på at eigedomsskattelova tek sikte på fast eigedom på landjorda eller innanfor privat eigedomsrett som strekkjer seg til marbakken eller til 2 meters djup. Retten fann at spørsmåla om kompetansen til å skrive ut skatt i sjøområda er så tvilsame at det bør vere ei oppgåve for lovgivaren å ta stilling til om det skal skje skattlegging der. Lagmannsretten frifann etter dette Firda Sjøfarmer og fann det ikkje nødvendig å ta stilling til om dei frittflytande anlegga var fast eigedom eller «verk og bruk» etter eigedomskattelova 4 andre ledd. Retten kom til at anlegget på Stafsnes, som ligg i samband med eit landareal, var skattepliktig. For tomtegrunnen på Stafsnes kom retten til at denne var ein integrert del av anlegget, og at verdien derfor skulle takast med ved fastsetjinga av grunnlaget for eigedomsskatten. Skatten for Stafsnes skulle svarast av grunneigaren - bortfestaren - for grunnen og av Firda Sjøfarmer for anlegget elles. Gulen kommune har anka lagmannsrettsdommen til Høgsterett. Anken gjeld rettsbruken. Høgsteretts kjæremålsutval samtykka 13. juni 2001 i anke utan omsyn til verdien av ankegjenstanden. Kommunenes Sentralforbund har vore hjelpeintervenient for Gulen kommune i Høgsterett. FHL Havbruk har vore hjelpeintervenient for Firda Sjøfarmer, slik foreininga også var det i lagmannsretten. Det er lagt fram opplysningar om praksis om skattlegging i sjøområde i ein del andre kommunar. Styreleiaren i Firda Sjøfarmer, Ola Braanaas, som gav forklaring for dei tidlegare rettane, har gitt skriftlege fråsegner for Høgsterett. Firda Sjøfarmer har ikkje anka over avgjerda i lagmannsretten om at det er eigedomsskatt på anlegget på Stafsnes. For dei spørsmåla som er anka, står saka i det vesentlege i same stilling som for dei tidlegare rettane. Ankeparten, Gulen kommune, har i hovudsak halde fram: Kommunen har stadleg kompetanse til å skrive ut eigedomsskatt på «verk og bruk» også for sjøområda i kommunen. Utgangspunktet må vere at territorialgrensa er den alminnelege grensa for utstrekninga av kommunane i dag. Kommunen kan då skrive ut eigedomsskatt innanfor heile området, med mindre det er avgrensingar i særlege lover. Av eiegedomsskattelova og førearbeida til denne følgjer det at myndet gjeld heile området i kommunen, også sjøområdet. Det er såleis ikkje haldepunkt for standpunktet til lagmannsretten om at verkeområdet for lova er avgrensa til områda som er undergjevne privat eigedomsrett. Oppdrettsanlegg i sjøen går inn under omgrepet «verk og bruk» i Side 2 Side 1414 eigedomsskattelova 4 andre ledd, sjølv om anlegga ligg utanfor privat eigedomsområde og er frittflytande, berre festa med anker og liknande. Det er tale om anlegg som er meinte å bli verande på same staden, og som er knytte til næringsverksemd på ein slik fast driftsstad. Det er her tale om industrielle anlegg som tek sikte på produksjons- eller foredlingsverksemd. Det kan då ikkje vere avgjerande om anlegga er festa til land - då dei
tvillaust vil gi grunnlag for eigedomsskatt - eller om dei er festa til sjøbotnen. At anlegga kan flyttast, og at det ofte skjer at einskilddelar blir flytta mellom ulike anlegg, har ikkje noko å seie i denne samanhengen. Heller ikkje har det noko å seie at det kan vere driftsstans grunna sjukdom og liknande. Skatteplikta står ved lag så lenge drifta ikkje er heilt opphøyrt. Skatteplikt for all fast eigedom innanfor dette området representerer etter dette inga utvidande fortolking av lovgrunnlaget. Det er då ikkje snakk om at det er nokon uklår rettstilstand eller ein rettstilstand som det er vanskeleg å innrette seg etter. På Stafsnes står bygningane på festetomt. Det var rett når heradsretten kom til at grunnarealet bygningane står på og som er ein integrert del av anlegget, vart ein del av grunnlaget for fastsetjinga av eigedomsskatten for festaren. Historisk sett kan dette ha vore annleis i og med at det fram til 1975 vart likna ut ein eigen matrikkelskatt for sjølve grunnen slik at skatten på grunnen fall på grunneigaren, men når matrikkelskatten fall bort ved innføringa av eigedomsskattelova i 1975, er det ikkje lenger grunnlag for å gjere eit slikt unntak. Det må vere den som eig anlegget - festaren - og ikkje grunneigaren som er debitor for grunnarealet. Skatten må falle på drivaren fordi skatteplikta avheng av verksemda til denne. Rett nok er det slik at kommunen etter eigedomsskattelova 27 har legalpant i grunnen for eigedomsskatten, men dette inneber berre at kommunen kan velje om han vil halde seg til eigaren eller brukaren. Hjelpeintervenienten, Kommunenes Sentralforbund, har heilt ut slutta seg til det ankeparten har gjort gjeldande. Gulen kommune har sett fram slik påstand: «1. Herredsrettens dom stadfestes så langt den er påanket. 2. Gulen kommune tilkjennes sakens omkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.» Ankemotparten, Firda Sjøfarmer AS, har i hovudsak halde fram: Kor langt ut kommunegrensa går i havet, er ikkje klart. Fram til relativt ny tid har det ikkje vore særleg interesse for dette spørsmålet, som har hatt lite å seie i praksis. Det er heller ikkje avgjerande kvar kommunegrensa går, fordi det må avgjerast ut frå kvar einskild lov om lova gjeld i sjøområde. Historisk har lova vore knytt til landjorda, og det er ingen ting som tyder på at det har vore nokon som har meint at sjøanlegg utanfor privat eigedomsgrunn skulle vere omfatta. Etter dette kan eigedomsskattelova berre gjelde for landområdet, nærare avgrensa så langt ut i sjøen som fast eigedom strekkjer seg. Og det er - slik det også tidlegare har vore rekna å vere - ut til marbakken eller til 2 meters djup dersom det ikkje er ein klar marbakke. Sjølv om det skulle vere slik at også sjøområda er omfatta av eigedomsskattelova, Side 1415 vil skatteplikta berre gjelde for stadbundne, faste anlegg. Anlegga må vere permanent knytte til grunnen. Det er i så måte ikkje tilstrekkeleg med anlegg som er festa ved hjelp av anker og liknande, spesielt ikkje når desse anlegga lett kan flyttast og i praksis også blir det. Fôrflåtane kan også registrerast i skipsregisteret, noko ein av dei også er. Det er såleis her ikkje tale om anlegg som tilfredsstiller kravet til «verk og bruk». I skatteretten er det eit krav om klar heimel. Det er her verken klar heimel i høve til det geografiske verkeområdet eller det saklege verkeområdet. Tvert imot har Finansdepartementet uttala seg på ein måte som tilseier at det ikkje er grunnlag for skatteplikt. Sjølv om det ikkje er tale om ein skatt til staten, tilseier omsynet til innretting at det her må leggjast vekt på så klare oppfatningar hos skattestyresmaktene. Grunnverdien på Stafsnes skal ikkje medreknast, i alle fall ikkje i taksten til festaren. Det må i alle tilfelle vere slik at festaren ikkje skal betale eigedomsskatten for grunnverdien. Hjelpeintervenienten, NHL Havbruk, har heilt ut slutta seg til det ankemotparten har gjort gjeldande. Firda Sjøfarmer AS har sett fram slik påstand: «1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. Firda Sjøfarmer AS tilkjennes sakens omkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett, med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.» Eg er komen til same resultatet som lagmannsretten, men har ei noko anna grunngiving. Side 3
Firda Sjøfarmer reiste opphavleg sak for å få prøvd grunnlaget for utskriving av eigedomsskatt på fem oppdrettsanlegg, fire frittflytande og eitt landtilknytt. Ved lagmannsrettsdommen er det rettskraftig avgjort at det var heimel for å skrive ut eigedomsskatt på det landtilknytte anlegget på Stafsnes, likevel slik at det er anka over spørsmålet om det nødvendige grunnarealet for dette anlegget går inn i skattegrunnlaget, og over kven som i tilfelle svarar for denne delen av skatten. Eg startar med å sjå på eigedomsskatten for dei frittflytande anlegga og kjem attende til dei særlege spørsmåla om eigedomsskatten på grunnarealet på Stafsnes. Det er då nødvendig først å sjå på kva som er det geografiske verkeområdet for eigedomsskattelova. Spørsmålet er om denne lova gjeld for sjøområda utanfor grensene for privat eigedomsrett. Anlegga på Mjånes, Vesøy, Skorpa og Kjerringneset er alle plasserte i slike sjøområde. Dei ligg samstundes dels i fjordområde og dels innanfor skjer og øyar og med det godt innanfor grunnlinjene. Saka her reiser såleis spørsmålet om kva som gjeld i sjøen utanfor grensa for privat eigedomsrett og ut til grunnlinjene, og det er då ikkje grunn for meg til å gå inn på spørsmålet om statusen for området mellom grunnlinjene og den norske territorialgrensa. Etter mitt syn er det ikkje tvilsamt at kommunane reint allment i dag må reknast å strekkje seg i alle fall ut til grunnlinjene. Dette har vore lagt til grunn i ulike samanhengar der det har vore naturleg å ta opp slike spørsmål. I Ot.prp.nr.3 (1983-1984) som gjaldt framlegg til Lov om havner og farvann m.v. heiter det såleis på side 80: Side 1416 «Overfor Kommunaldepartementet har det vært reist spørsmål om hvor grensen mellom kommuner går i sjøen. Det er antatt at kystkommuner strekker seg ut til territorialgrensen, men det er ikke avklart hvordan grenselinjen mellom tilstøtende kommuner skal trekkes ut til denne grensen.» Spørsmålet er seinare omhandla i NOU 1988:16 om Eigedomsgrenser og administrative inndelingsgrenser, der det er uttala følgjande på side 62: «Grensa for privat eigdomsrett er klart for snever grense for den kommunale styringsretten. Dei reelle alternativa er etter utvalet sitt syn grunnlinene eller territorialgrensa. Det synest i praksis å ha festa seg det synet at kommunane strekkjer seg til territorialgrensa.» Endeleg nemner at det i Ot.prp.nr.41 (2000-2001) Om lov om fastsetjing og endring av kommune- og fylkesgrenser (inndelingslova) i avsnitt 4.2.1 er sagt om gjeldande rett: «Det er rekna som sikker rett at området for kystkommunane strekkjer seg ut til territorialgrensa. Denne grensa er fastsett ved Cancelli-Promemoria av 25. februar 1812. Det heiter der at grensa for territoriet i sjø strekkjer seg ei sjømil frå den ytste øya eller holmen som det ikkje skyl sjø over. I enkelte lover er det fastsett eit trongare geografisk virkeområde enn territorialgrensene. Dette gjeld mellom anna plan- og bygningslova som i 1 fastset at lova i utgangspunktet gjeld ut til grunnlinjene.» Sjølv om desse framstillingane alle er nyare enn eigedomsskattelova - den siste er også frå etter skatteåret 1998 - er eg ikkje i tvil om at det som her er sagt er uttrykk for festna, gjeldande rett. Og denne rettstilstanden må vere enno sikrare for fjordar og for område mellom øyar og skjer og fastlandsareal. Mitt syn er såleis at det er i samsvar med det som i lang tid har vore ei fast og sterkt forankra rettsoppfatning, når områda i saka her har vore rekna som ein del av kommunen. I dei siste tiåra er det gitt reglar som byggjer på at kommunane også omfattar sjøområda. Det var ingen diskusjon om dette spørsmålet då landnære sjøområde vart tekne med ved plan- og bygningslova av 1985, eller då lova i 1989 vart endra til å gjelde heilt ut til grunnlinjene. I takt med aukande olje- og gassaktivitetar og med utviklinga i havbruket, har det også blitt gitt mange reglar i slik samanheng som byggjer på denne oppfatninga. Ikkje på noko punkt har det vorte stilt spørsmål ved dette utgangspunktet om grensene for kommunane, som har vore nytta utan klår lovheimel. Sjølv om sjøområda såleis er ein del av kommunen, er dette ikkje avgjerande for om det er heimel for å skrive ut eigedomsskatt på anlegg og innretningar i sjøområdet. Det avgjerande her må vere tolkinga av lova - om ho etter sitt eige innhald gjeld for desse områda. I NOU 1988:16 der det som nemnt er lagt til grunn at kommunane også omfattar sjøområda, er det samstundes vist til at den kommunale kompetansen innanfor kommunegrensa er avhengig av kompetansen i det einskilde tilfellet, jf. side 39. I tillegg er det sagt at det er «omstridd kor langt Side 4
kompetansen til å påleggja eigedomsskatt omfattar anlegg og innretningar på sjøområdet». Side 5 Utskrift fra Lovdata - 23.02.2015 16:34 Side 1417 Eigedomsskattelova er frå 1975, men ordninga med eigedomsskatt har ei svært lang historie. Eg nøyer meg her med å nemne at før 1883 var det matrikkelskatt på faste eigedommar i landkommunar etter lov av 17. august 1818 om ny matrikkel i Noreg. Når slike matrikkelførte eigedommar var skyldlagde, innebar det nettopp at det kvilte skatteskyld - plikt til å svare skatt - på desse eigedommane. Det var likevel slik at skatteskylda berre var fastsett på grunnlag av bruken av eigedommane som landbrukseigedommar. Som følgje av industrialiseringa vart det etter kvart stilt spørsmål ved om det var rett at skatten slik berre var knytt til ei næring. Amtmann Aall laga eit utkast til ny lovgiving som er trykt som Dok.nr. 41 for 1875, og der det mellom anna er uttala på side 3: «Navnet Eiendomsskat betegner neppe nøiagtigt, hvad der bør være Skattens egentlige Grund, nemlig Fordeling af Skattebyrden paa de Næringsdrifter, der enten gjennem den ved dem beskjeftigede Arbeidsstok kunne forudsættes væsentlig at belaste Kommunens Budget (Fattigvæsen, Medicinalvæsen, Skolevæsen), eller som have fortrinlig Nytte af de Arbeider, til hvis Fremme Kommuneskatten anvendes (Veie, Jernbaner og Kanaler).» Matrikkelskatten vart ført vidare ved lov om landkommunenes skattevæsen av 15. april 1882 14 første ledd bokstav a. I tråd med framlegget frå amtmann Aall vart det samstundes i same ledd bokstav b gitt heimel for også å likne ut eigedomsskatt «paa Verker, Gruber, Sagbrug, Møllebrug, Fabrikker, Fiskevær, Salterier, Lændser, Losse- og Lastepladse, Skibsverfter og andre industrielle Anlæg». Av andre leddet i paragrafen gjekk det fram at det i slike tilfelle skulle gjerast frådrag for verdien av grunnen og liknande som det var teke omsyn til ved matrikuleringa, jf. bokstav a. Bakgrunnen for dette var at det elles ville bli dobbel skattlegging av grunnverdien. Skattelov for landet av 18. august 1911 8 førte i all hovudsak vidare reglane om eigedomsskatt i 1882-lova. Ordninga med matrikkelskatt fall bort ved 1975-lova. Innhaldet vart likevel delvis ført vidare i eigedomsskattelova av 1975, ved at det er heimel i 3 for å skrive ut eigedomsskatt i område som heilt eller delvis er bygde ut på byvis, og i tillegg på «verk og bruk». Det siste omgrepet er nærare klarlagt i 4 andre ledd andre og tredje punktum, som har slik ordlyd: «... Til verk og bruk vert m.a. rekna fabrikkar, sagbruk, møllebruk, skipsvervar, industrielle verk, og likeeins gruver, steinbrot, fiskevær, saltehus, lenser, utbygde vassfall og vassfallstykke, demningsverk, losse- og lasteplassar og liknande arbeids- og driftsstader. Bygningar og anlegg skal reknast samen med verket eller bruket når dei høyrer til eller trengst til verksdrifta....» Matrikkelskatten gjaldt som nemnt berre for eigedommar som var matrikulerte, det vil seie for eigedommar på landjorda. Spørsmålet er kva vekt dette skal ha for eigedomsskatten etter 1975-lova, ei lov som ikkje førte vidare denne skatten med denne avgrensinga. Side 1418 Heimelen må no i tilfelle finnast i alternativet «verk og bruk» i eigedomsskattelova 4 andre ledd andre og tredje punktum. Det var lite aktuelt med «verk og bruk» i sjøområda då reglane vart gitt i 1882. Sjølv så seint som i 1975 då eigedomsskattelova kom, hadde ikkje problemstillingane med frittflytande oppdrettsanlegg og med røyrleidningar på havbotnen meldt seg med full tyngde på dei ulike rettsområda. Reint faktisk er det nok derfor slik at det er tilhøva på landareala som har vore grunnlag for reglane om eigedomsskatt. Dette kan likevel etter mitt syn ikkje utan vidare vere avgjerande når det har skjedd endringar i næringsaktiviteten som gjer at også sjøområda er tekne i bruk. Bindinga til historiske tilhøve er også elles tvilsam. «Verk og bruk» var ikkje bunde til dei areala som historisk sett var gjenstand for matrikkelskatt. Når det i perioden 1882 til 1975 var matrikkelskatt på faste eigedommar i landkommunar, var det ikkje til hinder for at det vart skrive ut eigedomsskatt på «verk og bruk» i
statsallmenningar, trass i at desse ikkje var særskilt matrikulerte. Skatten på «verk og bruk» hadde såleis ei anna og vidare ramme enn den vanlege matrikkelskatten, og kvilte på sjølvstendig grunnlag utan omsyn til verkeområdet ved lova elles. Det vart også rekna å vere like god grunn til å skattleggje anlegg i statsallmenning som anlegg på vanleg privateigedom. Også denne utviklinga hadde bakgrunn i at det vart mogeleg å utnytte utmarks- og fjellområde på nye måtar, særleg i samband med vasskraftutbygginga. Det kan ikkje vere grunn til å oppfatte sjøområda annleis. Desse er tekne i bruk til anlegg og innretningar først i dei siste tiåra. Det er tale om ei samfunnsutvikling som gjer at nye område kan utnyttast til næring. Anlegga er også ofte av same karakter som på landareala, jf. til dømes gass- og oljeleidningar som går både over landområde og over sjøområde. For min del er det vanskeleg å sjå at det er ulik grunn til at det skal svarast eigedomsskatt for slike anlegg, avhengig av om dei er lagde over landareal eller ligg på sjøbotnen. Eg legg til at det etter mitt syn ville vere kunstig om skatteplikta skulle grunngivast med at leidningane er festa til eit anlegg på fastlandet på endepunktet. Ikkje minst vil det vere tilfelle der ei leidning går gjennom fleire kommunar. Spørsmålet er så kva som er situasjonen for frittflytande oppdrettsanlegg i sjøområda. Det er då for det første eit utgangspunkt at eigedomsskatten er ein skatt på fast eigedom. Sjølv om eg meiner at ei utnytting av sjøbotnen kan gå inn under lova, står det for meg som problematisk å nytte ein slik skatt på eit anlegg som flyt i sjøen, sjølv om det er festa til sjøbotnen. I så måte er det også illustrerande at ein av fôrflåtane er registrert i skipsregisteret. Etter mitt syn ligg ein her i beste fall på kanten av det som kan gå inn under ein skatt på fast eigedom. For det andre er det ein føresetnad for eigedomsskatten at det må vere eit stadbunde, fast anlegg, jf. frå eldre praksis Rt-1913-957 på side 960 og frå nyare praksis til dømes Rt-2002-94 på side 100. Dette går dels på måten eit anlegg er festa i sjøen. Men i tillegg går dette på om anlegget er tiltenkt å bli på same staden. Oppdrettsanlegg er etablerte med grunnlag i konsesjonar. Firda Sjøfarmer har 4 konsesjonar til å drive oppdrettsanlegg og hadde i 1998 løyve til å drive frå i alt 14 lokalitetar. Det er ikkje omtvista i saka at eit oppdrettsanlegg på ein stad Side 1419 skal vurderast som eit mogeleg «verk og bruk», og at dei ulike anlegga og lokalitetane ikkje kan vurderast samla. Eg er også einig i denne måten å vurdere dette spørsmålet på. Men dette gjer også vurderinga i høve til eit stadbunde, fast anlegg vanskeleg. Det vil kunne variere om det er drift eller ikkje drift på ein lokalitet eit år, ut frå vurderingar av driftstilhøve og ut frå mellom anna omsyn til sjukdomsutbrot- eller risiko. Fôrflåtar og merdar vil kunne bli skifta ut eller flytte. Sjølv om dette ikkje utan vidare vil vere avgjerande, er også dette noko som viser at det er tale om verksemd som ikkje går inn under krava til stadbundne og faste anlegg. Det er her nye problemstillingar, og mykje talar for at dei bør avklarast av lovgivaren. Etter mi meining syn er det då ikkje avgjerande om slike anlegg er festa, eventuelt ankra opp, i sjøen utanfor eller innanfor privat eigedomsgrunn. Situasjonen kan derimot vere annleis for oppdrettsanlegg som dels ligg på landareal og dels på sjøområde, slik tilfellet var til dømes for anlegget på Stafsnes, utan at eg her finn grunn til å gå nærare inn på denne særskilde problemstillinga. Etter mitt syn er det såleis på fleire måtar uklårt og usikkert om ein står overfor anlegg og innretningar som går inn under «verk og bruk». Eg legg då stor vekt på at Finansdepartementet har uttala seg for at frittflytande oppdrettsanlegg ikkje er gjenstand for eigedomsskatt, jamvel om grunngjevinga ikkje har vore heilt den same som eg har gitt uttrykk for. Sjølv om det ikkje er tale om skatt til staten, har Finansdepartementet sentrale oppgåver også i samband med eigedomsskatt. Den første fråsegna kom i UTV-1990-542, der det mellom anna heiter: «Etter eiendomsskatteloven 3 kan kommunen skrive ut eiendomsskatt på «verk og bruk» utenfor områder som er helt eller delvis bymessig bebygget, eller der slik utbygging er i gang. Departementet har tidligere uttalt at fiskeoppdrettsanlegg må antas å gå inn under betegnelsen «verk og bruk». Uttalelsen må imidlertid leses med utgangspunkt i at eiendomsskatt er en skatt på fast eiendom og anlegg som på nær og varig måte er knyttet til fast eiendom. Med fast eiendom menes her grunneiendommer innenfor grensen av den private eiendomsrett. Normalt anses den private eiendomsrett for strandeiendommer å strekke seg ut til marebakken eller til 2 meters dyp. Det forekommer imidlertid at grensen er trukket annerledes i individuelle tilfelle. Fiskeoppdrettsanlegg som ikke er nær og varig festet til slik grunneiendom må etter departementets skjønn, antas å falle utenfor begrepet «verk og bruk». Side 6
Det må således antas at frittflytende fiskeoppdrettsanlegg festet til havbunnen utenfor nevnte grenser, i alminnelighet ikke kan pålegges eiendomsskatt. Etter eiendomsskatteloven 4 annet ledd kan slikt anlegg likevel gjøres til gjenstand for eiendomsskatt, dersom det anses som «tilbehør» til verk og bruk. Det forutsettes da at det på land foreligger et anlegg med en virksomhet som kan karakteriseres som «verk og bruk», og at anlegget i sjøen utgjør en nær del av denne virksomheten. Dersom eiendomsskatt utskrives på fiskeoppdrettsanlegg, er det anleggets omsetningsverdi som skal legges til grunn for skatten.» Departementet har uttala seg samsvarande med dette i eit brev til Flora kommune av 28. juli 1992. Side 1420 Det er tale om alderdommelege og kasuistiske reglar. I nokre tilfelle kan det synest tilfeldig om eit anlegg eller ei innretning går inn under reglane i lova eller ikkje, og i tilfelle kva som er grunnlaget for å skilje mellom ulike typar av aktivitetar. Når det gjeld frittflytande anlegg i sjøen, er det, som eg har vore inne på, uklårt om det er heimel for eigedomsskatt. Eg minner då om at det her er tale om å nytte ei skattelov, jf. Rt-1995-980 på side 987 og Rt-1999-369 på side 375. Ut frå dette meiner eg at vedtaket om eigedomsskatt på desse anlegga må opphevast. Eg går så over til spørsmålet om grunnlaget for eigedomsskatt på grunnarealet knytt til bygningane på Stafsnes. Ved heradsrettsdommen vart det endeleg avgjort at slik skatt ikkje kan skrivast ut på anna grunnareal innanfor festetomta enn det som var nødvendig for drifta av oppdrettsanlegget. Det er gjennom lagmannsrettsdommen rettskraftig avgjort at det var grunnlag for eigedomsskatt på sjølve anlegget i 1998. For Høgsterett er det reist spørsmål om verdien av den nødvendige grunnen til landanlegget skal takast med i eigedomsskatten. Her finn eg det tilstrekkeleg å vise til at matrikkelskatten fall bort ved lovendringa i 1975. Fram til dette tidspunktet skulle det for «verk og bruk» sjåast bort frå grunnverdi som det var teke omsyn til ved matrikuleringa - dette for å unngå dobbel skattlegging. Når så matrikkelskatten har falle bort, er det ikkje lenger grunnlag for å unnta verdien av grunnen. Også denne går såleis inn i verdien av verk eller bruk, og det er då ingen manglar ved skattevedtaket til kommunen så langt. Grunnarealet på Stafsnes er ei festetomt med festetid 10 år, med rett til fornying ein gong. Festeavgifta er 25.000 kroner i året. Festetomta med påståande hus har nemninga feste nr. 1 under gnr. 15 bnr. 12 i Gulen, som festaren - Firda Sjøfarmer - då har heimel til. Hovudeigedommen er gnr. 15 bnr. 12 i Gulen, der grunneigaren då har heimel. I taksten over anlegget er det sett ein verdi på 39 210 kroner på grunnen, medrekna strandlinja. Spørsmålet er kven som skal betale eigedomsskatten på anlegget, festaren eller grunneigaren. Lagmannsretten har kome til at grunneigaren «er debitor for grunnen og festeren for det øvrige». Eg er einig i dette. Der det er ein festeeigedom, må denne reknast som eit sjølvstendig eigedomsobjekt i høve til eigedomsskattelova. På dette viset blir skatten på festeeigedommen tilordna festaren, og det blir også legalpant i festetomta for denne skatten, jf. eigedomsskattelova 27. Avtalepant kan også hefte i festerett, jf. Skoghøy, Panteloven med kommentar (1995) side 182. Verdien av grunnen høyrer ikkje til festaren, og det er då ikkje naturleg at han skal betale skatten på han. Det vil heller ikkje vere rimeleg om grunneigedommen skulle stå som pant for eit anlegg eller ei innretning som høyrer til festaren, då grunneigaren ved mishald frå festaren då ville måtte stå til ansvar med heile grunneigedommen sin for ein skyldnad som han til vanleg ikkje har kunna påverke. Det eg her har kome til, er i samsvar med det som er uttala i NOU 1996:20 om Ny lov om eiendomsskatt, der det heiter på side 130: «Hvor grunnen er festet (tidsbegrenset) og festeren eier bygningene, skal således grunneieren betale eiendomsskatten på grunnen og festeren eiendomsskatten på bygningen.» Finansdepartementet har uttala seg i same lei i brev av 15. juli 1987 til Ringerike kommune: Side 1421 Side 7
«Tilhører grunneiendommen og bygninger eller annet som skal tas med i eiendomsskattetaksten forskjellige eiere, antar departementet at hver av partene svarer for den del av skatten som faller på hans eiendeler.» Det er litt uklårt om desse utsegnene tek sikte på situasjonen der det er anlegget som utløyser skatten på tomta, slik som i saka her. I slike tilfelle kan det nok argumenterast med større rett for at det er festaren som bør hefte for skatten. Eg meiner likevel at dei beste grunnane talar for at ein bør ha ein eins regel som omfattar også desse situasjonane. Det bør gå fram av domsslutninga at festaren ikkje skal betale eigedomsskatten for grunnverdien av tomta. Anken har ikkje ført fram. Eg meiner Gulen kommune må betale sakskostnader for Høgsterett, jf. tvistemålslova 180 første ledd. Sakskostnadene blir fastsette i samsvar med sakskostnadsoppgåve til i alt 167.650 kroner, av dette 166.000 kroner i salær og resten utlegg. Det er ikkje grunn til å endre sakskostnadsavgjerda frå lagmannsretten. Eg røystar etter dette for slik dom: 1. Lagmannsrettsdommen blir stadfesta. 2. Ved ny fastsetjing av grunnlaget for eigedomsskatten for anlegget på Stafsnes for 1998 for Firda Sjøfarmer AS skal verdien av det nødvendige grunnarealet ikkje takast med. 3. I sakskostnader for Høgsterett betaler Gulen kommune til Firda Sjøfarmer AS 167.650 - eitthundreogsekstisjutusensekshundreogfemti - kroner innan 2 - to - veker frå forkynninga av denne dommen med tillegg av den alminnelege forseinkingsrenta etter forseinkingsrentelova 3 første ledd første punktum, for tida 12 - tolv - prosent årleg rente, frå utgangen av oppfyllingsfristen til betaling skjer. Dommer Coward: Jeg er enig med førstvoterende i at eiendomsskattelovens stedlige virkeområde ikke er avgrenset til landområder, men at også «verk og bruk» på sjøområder kan pålegges eiendomsskatt. Jeg er imidlertid kommet til et annet resultat enn han, fordi jeg er kommet til at oppdrettsanleggene i vår sak må anses å falle inn under uttrykket «verk og bruk» i eiendomsskatteloven 4 andre ledd andre punktum. Etter min mening er det tale om stedbundne anlegg som det ut fra bestemmelsens ordlyd er naturlig å se som «liknande arbeids- og driftsstader» til de som er konkret regnet opp, jf. blant annet «lenser». Når anleggene som her er knyttet til et bestemt avgrenset område, kan jeg ikke se at det kan være avgjørende om de er festet til sjøbunnen - med fjellbolter, ankere eller lodd - eller til et landområde. Selv om flytting av anleggene er mulig, er det ikke kurant, heller ikke i forhold til det offentlige regelverket. At det, blant annet fordi Firda Sjøfarmer driver stort, kan variere over tid hvilke av anleggene som driften skjer i, og med hvilke driftsmidler, kan etter min mening heller ikke være avgjørende. Ellers nevner jeg at Stavang i Eigedomsskatt, 1994 side 33 gir uttrykk for den løsningen jeg er kommet til. Side 1422 Jeg kan ikke se at oppdrettsnæringen har hatt beskyttelsesverdige forventninger som tilsier et annet resultat enn det jeg mener må være den naturlige forståelsen av loven - at kommunene kan pålegge eiendomsskatt også på frittflytende oppdrettsanlegg. Når det gjelder spørsmålene knyttet til grunnarealet på Stafsnes, er jeg enig med førstvoterende. Dommer Gussgard: Jeg er i hovedspørsmålet kommet til samme resultat som førstvoterende, men med en annen begrunnelse. I likhet med lagmannsretten kan jeg ikke se at eiendomsskatteloven gir tilstrekkelig klar hjemmel for kommunens stedlige kompetanse i sjøområdet. For øvrig er jeg enig med førstvoterende. I sjøområdet utenfor den private eiendomsgrense har kommunen tradisjonelt ikke hatt annen myndighet enn det som har vært hjemlet i den enkelte lov. Noen generell kompetanse av administrativ eller annen art har kommunen ikke hatt i dette området. Bygningslovgivningens virkeområde var således etter hevdvunnen oppfatning avgrenset mot sjøområdet. Dette gjaldt også etter bygningsloven av 1965 og ble først endret ved plan- og bygningsloven av 14. juni 1985, da virkeområdet i henhold til 1 ble utvidet til å gjelde havnedistriktenes områder i sjøen - det vil si så langt ut i sjøen som det var rimelig sammenheng med virksomhet på land. I 1989 ble bestemmelsen endret og grensen utvidet til grunnlinjen. Side 8
Kommunen har anført at tolkingen av eiendomsskatteloven må ta utgangspunkt i at kommunens område i dag antas å strekke seg til territorialgrensen, og har som støtte for sitt syn vist til NOU 1988:16, Eigedomsgrenser og administrative inndelingsgrenser, sidene 39 og 62. Her gis det uttrykk for at spørsmålet om hvor kommunegrensen går i sjøen har vært ansett som usikkert, men at «Etter kvart synest det å ha utvikla seg det synet at heile territoriet skal vera underlagt kommunal styring. Det vil sei at yttergrensa for kommunal kompetanse går ved territorialgrensa». Som grunnlag for dette gjengis fra en uttalelse av Kommunaldepartementet 30. oktober 1987 der det heter at «det synest som om praksis og rettsoppfatninga til no har hatt som utgangspunkt at heile kongedømmet Noreg (territoriet) er underlagt lokal administrasjon,... Departementet har på dette grunnlag rekna med som gjeldande rett at territoriet til kystkommunane strekkjer seg heilt ut til den norske territorialgrensa». Det sies ikke noe nærmere om den praksis og de rettsoppfatninger det siktes til, og heller ikke noe om hva standpunktet reelt sett innebærer. I NOU 1988:16 side 62 gis det uttrykk for at grensen for privat eiendomsrett klart er en for snever grense for «den kommunale styringsretten», og utvalget slutter seg til det syn at grensen bør trekkes ved territorialgrensen. I denne forbindelse sies det at det er «viktig å fastsetja ei grense så langt ute at ein er i forkant av utviklinga». Samtidig fremheves at spørsmålet om hvor langt ut i sjøen myndigheten på et konkret område strekker seg, vil avhenge av en tolking av hjemmelsloven. I denne forbindelse er det uttrykkelig vist til den usikkerhet som er til stede med hensyn til eiendomsskattelovens virkeområde. Side 1423 Etter min oppfatning er utviklingen i synet på kommunenes kompetanseområde, og det som for øvrig sies om dette i NOUen, uten betydning ved tolkingen av eiendomsskatteloven av 1975. Den utviklingen som synes å ha foregått i synet på kommunegrensene i sjøen, har åpenbart sammenheng med økt styringsbehov som følge av tiltakende virksomhet i sjøområdene etter 1965. Kommunenes kompetanse til å utskrive eiendomsskatt på virksomhet i sjøområdet må, som lagmannsretten sier, avhenge av en tolking av eiendomsskatteloven selv, uavhengig av synet på hvor en eventuell grense for kommunens administrative myndighet i dag antas å gå. Spørsmålet er om loven må forstås slik at det kan skrives ut eiendomsskatt på verk og bruk i sjøen. Etter min oppfatning er det få holdepunkter for å kunne besvare spørsmålet med noen særlig grad av sikkerhet. Loven gjelder «i kommunen «, jf. 2, og skatten skal skrives ut på de «faste eigedomane» her. Verk og bruk er etter lovens begrepsbruk fast eiendom så lenge de er stedbundne, det vil si fast og varig forbundet med grunnen. Etter min oppfatning kan det vanskelig trekkes slutninger ut fra lovens begrepsbruk. Heller ikke kan det etter min mening trekkes bindende slutninger fra 8 annet ledd i skattelov for landet av 1911 eller den tilsvarende bestemmelse i loven av 1882, som etter ankemotpartens oppfatning viser at det bare var tale om å beskatte verk og bruk på matrikulert grunn. Det er opplyst at det er skrevet ut eiendomsskatt på verk og bruk, eksempelvis kraftverk, som ligger på umatrikulert grunn i statsallmenninger. Det er imidlertid helt klart at loven i sin utforming tar sikte på landbasert virksomhet, noe som selvsagt har sammenheng med at det først i senere år er utviklet teknologi som har kunnet virkeliggjøre virksomhet av betydning på sjøområdet som kan sammenlignes med virksomhet på land. Kommunene har således siden 1882 hatt adgang til å skrive ut eiendomsskatt på verk og bruk, uten at det er opplyst at adgangen er benyttet på virksomhet i sjøområdet - med unntak i de senere år for oppdrettsnæring og også for rørledningsvirksomhet, som jeg kommer tilbake til. Kommunen har sterkt fremhevet eiendomsskattelovens opprinnelige formål som argument for sitt syn: at virksomhet som har nytte av kommunal innsats og investeringer, bør pålegges vederlag i form av eiendomsskatt. Etter min oppfatning er dette uten nevneverdig interesse ved tolkingen. En ting er at det - med forbehold for situasjoner der omgåelseshensynet kommer inn - i sin alminnelighet er begrenset hvilken vekt som kan legges på lovens formål som grunnlag for skattlegging, jf. kravet til klar hjemmel. I denne saken er det heller ikke innlysende at virksomheten i sjøområdet uten videre bør likestilles med virksomhet på land ut fra formålet. Formålet er for øvrig ifølge forarbeidene ikke det samme i 1975-loven som tidligere. Dels har dette sammenheng med innføring av refusjonsordninger gjennom kommunale særavgifter, men departementet fremhever også andre formål, som skatt på verdiøkning og større omtanke når jord nyttes som byggegrunn, noe som ikke synes å ha samme gyldighet i sjøområdet. Side 1424 Tilbaketrekningen av Finansdepartementets forslag i Ot.prp.nr.60 (1983-1984) om å unnta oljerørledninger fra eiendomsbeskatning, og den eiendomsskatt som etter det opplyste er utskrevet på slike anlegg, er etter min Side 9
mening uten betydning for lovtolkingen. Proposisjonen ble fremmet for å avklare rekkevidden av eiendomsskatteloven. Det fremgår av vedlegg til proposisjonen at eiendomsskatt ville kunne ilegges rørledningsanlegg på land, men at departementet anså det tvilsomt om beskatningsadgangen rakk ut til territorialgrensen. Noen avklaring skjedde ikke. Rørledningsanlegg er for øvrig spesielle i den forstand at de er forankret i land, ofte flere steder, og kan gå gjennom flere kommuner. Vesentligere er etter min mening at Finansdepartementet gjentatte ganger på 1990-tallet har gitt uttrykk for at eiendomsskatteloven ikke omfatter sjøområdet. Jeg viser til det førstvoterende har sagt om dette. Selv om uttalelsene ikke har noen sterk selvstendig vekt ved tolkingen av loven, bekrefter de det som etter min oppfatning er det sentrale i saken: at spørsmålet om loven omfatter sjøområdet er svært uklart. Ut fra kravet til klar hjemmel på beskatningens område, et krav som gjentatte ganger er fastslått av Høyesterett, vil det da måtte være en oppgave for lovgiver å ta stilling til om virkeområdet for eiendomsskatteloven skal utstrekkes til sjøområdet. Det trekker i samme retning at situasjonen i disse områdene er vesentlig endret i forhold til tidligere, med omfattende perspektiver for mangeartet virksomhet. Etter min mening må det være en politisk oppgave å ta stilling til hvor langt virksomheten her bør underlegges eiendomsbeskatning. Avslutningsvis vil jeg bemerke at også spørsmålet om oppdrettsanleggene er verk og bruk i lovens forstand, står for meg som tvilsomt. Denne tvilen forsterker min oppfatning om at lovgiveren bør se nærmere på disse spørsmålene. Dommer Mitsem: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Coward. Dommer Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med tredjevoterende, dommer Gussgard. Etter røystinga sa Høgsterett slik 1. Lagmannsrettsdommen blir stadfesta. dom: 2. Ved ny fastsetjing av grunnlaget for eigedomsskatten for anlegget på Stafsnes for 1998 for Firda Sjøfarmer AS skal verdien av det nødvendige grunnarealet ikkje takast med. 3. I sakskostnader for Høgsterett betaler Gulen kommune til Firda Sjøfarmer AS 167.650 - eitthundreogsekstisjutusensekshundreogfemti - kroner innan 2 - to - veker frå forkynninga av denne dommen med tillegg av den alminnelege forseinkingsrenta etter forseinkingsrentelova 3 første ledd første punktum, for tida 12 - tolv - prosent årleg rente, frå utgangen av oppfyllingsfristen til betaling skjer. Side 10