ANNE HELENE GUDDAL Bebo Roman

ANNE HELENE GUDDAL Bebo Roman

Du glemmer ikke, men noe klangløst tar bolig i deg. Roland Barthes

Jeg ville kaste nøklene om jeg kunne, men jeg kommer alltid tilbake til de låste dørene for å åpne rom etter rom.

Den første morgenen i den nye leiligheten våkner jeg og tror at ingenting kan fortsette som før. Håret skal klippes kort, det er et sted å begynne. Jeg grer håret så hardt at det iser i tennene. I speilet klarer jeg ikke å forestille meg hodeformen eller den nakne nakken. På soverommet finner jeg en gammel skjorte som han har glemt blant mine ting. Jeg klipper lange remser av tøyet. Det legger seg i myke kveiler over føttene mine, som kjæledyr, helt uten bruksverdi.

Jeg leker ved bekken, det er vinter og mørkt midt på dagen. Jeg hopper fra den ene til den andre siden. Vannet er svart. Jeg legger meg på magen med ansiktet like over vannflaten. Først ser jeg bare mitt eget speilbilde, men etter en stund oppdager jeg noe mellom steinene på bunnen. Det må være en baby, og den har vært der lenge, det vet jeg. Den har ingen øyne lenger, ikke ansikt, men det er broren min. Det er noe mamma aldri har fortalt, at det var noen før jeg kom, en nydelig gutt. Jeg ble født. Jeg ba ikke om det, men mamma bar ham ut av døra, ned bakken og over gjerdet. Mamma druknet broren min i bekken og gikk sin vei. Bare mamma visste hvorfor. Jeg måtte bli den eldste. Jeg snakker til broren min, men han kan ikke høre meg. Ingen vet at du finnes, sier jeg, og jeg skal aldri tenke på deg mer.

Jeg setter over kjelen og blir stående med egget i hånden før jeg slipper det i det kokende vannet. På himmelen den gangen var det ingen fugler som skrek og sirklet lavt over holmen. Jeg løftet det brunflekkede egget til munnen og pustet på skallet, jeg ville gi liv. Egget slår sprekker mot bunnen av kjelen og flyter opp mot overflaten mens det tømmer seg. Jeg ser på det hvite og sier navnet mitt høyt.

Et rom med to stoler, en rød og en gul. En kvinne holder en telefon, men sier ingenting. Lyset faller inn gjennom et vindu. Kvinnen løper bort til den gule stolen. Med høy, skjærende stemme roper hun til den røde stolen, hun styrter mot den, men så setter hun seg på gulvet, før hun reiser seg igjen og begynner å haste fra den ene til den andre stolen. Når det har blitt kveld, legger kvinnen seg ned. Hun ler som om hun endelig har forstått noe, og tennene skinner hvitt i mørket.

Det er søndag. De to søstrene går alene langs fjorden. De sparker små steiner foran seg. Den eldste synger noe hun finner på, og prøver å lære lillesøsteren melodien. De går dit veien svinger, der de ikke lenger kan se huset og foreldrene ikke kan se dem. De skrår ned til sjøen og setter seg på den store steinen som ligger lengst inne i fjæra. Lillesøsteren vil ikke snakke, hun bøyer hodet ned mot steinen, som om den skulle ha sagt noe til henne som bare hennes hørsel kunne fange opp. Lillesøsteren klorer i steinen med neglene, buede og rosa som små skjell. Den eldste tenker på hvorfor det er så vanskelig å bo i et hus, og hvorfor man trenger en mor og en far. Den eldste trekker pusten og sier at vannet stiger. Se, det begynner å snø! Vi velter snart ut i sjøen, kanskje vi drukner! Hun venter på at lillesøsteren skal bli redd, men lillesøsterens hender hviler mot steinen, hun løfter hodet langsomt, og de blå øynene er nesten svarte. Nå er det for seint, roper den eldste og bryter ut i gråt. Da begynner også lillesøsteren å gråte, og hun ser endelig utover havet. Det er stille. Søstrene kryper inntil hverandre. En stor trøtthet driver gjennom dem. De ville bæres hjem og etterlates på trappa som hittebarn.

Det er ikke mer enn en måned siden jeg flyttet tilbake til byen, etter fire år ved fjorden. Jeg har nesten glemt lyden av havet. Jeg går en tur i parken. En mann på min alder stopper når han ser meg komme opp bakken, jeg kjenner ham først ikke igjen. Det regner, og vi søker ly under de gamle eiketrærne, det drypper gjennom bladverket. Han snakker om sist vi møttes. Det var en sommer da jeg passet huset for foreldrene mine mens de var på ferie, det var da jeg inviterte ham på besøk. Den første dagen sto vi opp tidlig for å plukke rips. Sola var sterk, og vi drakk to flasker cava. Det var jeg som ville spille ringspill. Jeg siktet, kastet og traff. Da det ble hans tur, mistet han ringene. Han krøp rundt på plenen for å lete, og jeg hjalp ham ikke. Jeg sto over ham og lo. Han samlet sammen ringene, reiste seg og løp inn i skogen. Han satte seg på en rot og ventet på at jeg skulle rope ham tilbake, men det gjorde jeg ikke. Han gjemte ringene under noen store bregner før han slo inn på en sti og kom til en øde grusvei. I bunnen av en bakke lå E18. Han så en trailer parkert på en rasteplass med et tivoli på tilhengeren. En demontert karusell hvitmalte metallbjelker med fargerike bokstaver som minnet ham om ringene han hadde gjemt der inne i skogen. Han forlot tivoliet og endte opp ved en bussholdeplass. Han måtte vente en time, sier han, og ikke hadde han penger til billetten heller. Og dette var sist gang vi møttes. Men du måtte jo hente tingene dine, sier jeg. Han ser på meg. Jeg forstår ikke hvorfor dette er så viktig for ham. Det er tydelig at han ikke er ute etter en unnskyldning. Det er som om han vil minne meg på hvem jeg var før livet mitt begynte.