Helga Flatland Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. Roman
2011 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2011 ISBN 978-82-03-35113-6 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
Julie Jeg kan når som helst hente frem følelsen av å være hjemme. Jeg kan lukke øynene og se for meg fjellene, dalen, gårdene. Jeg kan ligge våken om natta og plassere meg selv på tunet mellom fjøset og huset og kjenne at det kribler i hele kroppen etter å åpne alle dørene. Jeg kan plassere meg selv på sykkelen, trillende ned bakken fra kirka, og kjenne at det lukter nyvendt jord eller jeg kan stå midt i lysløypa det aldri er lys i, en mørk kveld i desember, og høre hvor i løypa jeg er ut ifra elvebruset under isen. Jeg kan stå i fjøset og kjenne lukt og damp fra oksene, jeg kan gå langs jordet til Johannes og se at gresset burde slås fordi det er i ferd med å skyte, og jeg kan sitte i traktoren og hente surfôr i rundballer og svinge unna de største hullene på veien hjem med det ekstra tonnet på frontlasteren uten å se på veien. Så kan jeg sove. * Solveig og jeg kjører gjennom Norge. Hun halvsover i baksetet, det er tidlig morgen, og den lave desembersola treffer meg i øynene under solskjermen. Jeg lurer på om jeg skal vekke Solveig og vise henne alvetåka på vannet, men jeg kjører fort forbi, øynene på veien, ikke på vannet. Jeg trykker hardt på gassen, men bilduren overdøver som vanlig ikke minnene, ikke stemmene til
mamma og Tarjei: Se der, Julie, sier mamma og peker ut av bilvinduet. Jeg følger pekefingeren hennes, ut mot vannet vi kjører forbi. Det er tidlig morgen og høst. Jeg sitter i forsetet ved siden av mamma. Tarjei sitter i baksetet. Hva da? spør jeg. Skjønner ikke hva hun peker på. Se da! Mamma er utålmodig. Det ser ut som spøkelser, roper Tarjei plutselig fra baksetet. Mamma nikker. Det ligner på alver, syns du ikke, Julie? Alvedans, de danser! roper Tarjei. Akkurat som i eventyret, sier mamma. Jeg ser bare tåke, lurer på om de to ser noe jeg ikke ser. Jeg presser minnet om dem ut av hodet, bort med mamma, bort med Tarjei, maner jeg for meg selv helt til Solveig og jeg er alene i bilen igjen. Vi er på vei hjem til jul, det er desember 2008. Mens jeg kjører, lurer jeg på hvorfor jeg fremdeles kaller det hjem, for det er jo ikke hjemme lenger. Hjem er Oslo, hjem er Majorstua, hjem er Mats over gangen og Solveig under dyna på det hvite rommet. Jeg overtaler meg selv; sier at dette er hjem, dette er deg, dette er oss, jeg sier det hver dag. Jeg sier det over frokostbordet, jeg sier det på vei til jobb, jeg sier det når jeg banker på hos Mats. Men hjem er fremdeles hjemme, og hjem er det hvite huset, lønnetreet på tunet, lukt av fjøs og hegg, mamma i hagen, alltid i hagen, pappa i fjøset, ventende i fjøset, og Tarjei i gangene, Tarjei i veggene, Tarjei overalt. Det er lenge siden jeg har vært hjemme, jeg har holdt meg unna i sju måneder, to uker og en dag. Holdt Solveig unna. Det er som om jeg har hatt en slags konkurranse
med meg selv om å være lengst mulig borte derfra, lengst mulig unna, minst mulig kontakt. Egentlig har jeg en konkurranse med pappa og mamma en barnslig tanke om at nå skal de virkelig få se hvordan det er når jeg faktisk ikke er der. Ikke kommer. Barnslig idé om at de da kanskje vil skjønne, at de da kanskje vil ta seg sammen. Men jeg måtte gi opp, for jeg skjønte ikke hva jeg ventet på, og hjemlengselen ble altfor sterk altfor fort. Bestemor ringte for tre dager siden, ba meg om å komme hjem, og jeg vet at jeg må ordne opp, det er ingen andre som kan gjøre det, i hvert fall ingen andre som gjør det. Jeg spurte ikke Mats om han ville være med hjem, jeg tenkte ikke over at jeg kanskje burde spurt ham før nå, siden vi egentlig hadde en avtale om å feire jul hos hans foreldre sammen på grunn av Solveig. Hva slags forhold har dere egentlig? spurte Grethe på jobben en dag vi satt og spiste lunsj. Jeg sa at vi ikke hadde noe forhold utover Solveig. Men dere bor jo sammen? spurte hun. Nei, vi bor ikke sammen, sa jeg. Nesten, sa hun. Vi har hver vår leilighet, sa jeg. Men er det ikke han som betaler for din del av leiligheten også? spurte hun. Jeg tok en stor bit av brødskiva og svarte ikke. Vi svinger inn hjemme, Solveig våkner. Det er iskald desember uten snø, den frosne grusen knaser velkjent under dekkene, lyden er så god at jeg smiler litt. Kjenner ro idet jeg åpner døra og lukta slår mot meg. Jeg blir stående litt med øynene lukket, men åpner dem idet lukta og lydene trenger frem minner. Jeg åpner døra for Solveig, som har søvn i øynene og gjesper. Lurer på hva hun tenker, hva det betyr for henne å komme hit. Bestefar, roper Solveig.
Pappa kommer gående fra fjøset, litt krum i ryggen etter mange år med tunge løft. Grålig i håret, brun i ansiktet med hvite smilerynker rundt øynene der sola ikke har fått tak på mange år. Det gjør ham mildere i ansiktet, han ser snill ut. Hei, sier pappa til Solveig og meg samtidig. Jeg prøver å se ham i øynene, men får ikke kontakt. Ikke den gamle kontakten der pappa var pappa og jeg var meg og ingen trengte å si noe. Han løfter Solveig opp på armen, slik han pleide å gjøre med meg. Solveig ler, vrir seg litt ut fra ham og fjøsdressen. Du lukter vondt! roper hun. Etter at pappa har tatt med seg Solveig inn, blir jeg stående og se meg rundt. Som så mange ganger før lurer jeg på hva jeg ville tenkt hvis jeg kom hit for første gang, om jeg kunne tenkt at dette var stedet jeg ville bo. Ville jeg sett huset som hjem og fjøset som arbeid? Eller ville jeg sett det slik jeg nå tvinger meg til å betrakte det: en gård som trenger oppussing og oppgraderinger overalt; et hus som trenger maling, utelamper som trenger pærer, innkjørsel som trenger singel, traktor som trenger luft i dekkene, og frosne blomsterbed med vissent ugress og urørt jord. Jeg kjenner at det knyter seg i magen når jeg først oppdager alt som har forfalt, alt skriker om det som mangler, om han som mangler, og jeg går bort til blomsterbedet og begynner å rive opp gammelt ugress. Det er tidlig morgen, 19. juni 2007. Telefonen ringer. Pappa har installert en ringeklokke på utsiden av *
garasjen så vi skal høre at telefonen ringer selv når vi er ute. Den er så høy og skingrende at jeg hører den gjennom vinduet og inn på soverommet mitt i sommerhuset der Solveig og jeg bor. Jeg står der og ser på mamma som luker bort ugress i bedet foran verandaen. Sola gjør at det glinser i svetten på ryggen hennes, og jeg syns synd på henne. Lurer på om jeg skal ta med sitronvann ned og be henne om å hvile seg litt. Men så ringer altså telefonen. Mamma hever ikke hodet, men roper noe ned i bedet jeg hører ikke hva. Hun roper en gang til. Hvorfor løper jeg ikke? tenker jeg. Men det er som om beina er låst fast i gulvet, og som om blikket er låst fast på mamma. Det er bare tankene som beveger seg, de lurer på hvorfor noen ringer nå. De lurer på hvem som ringer, hvem som ikke ringer på mobilen til mamma, pappa eller meg. Det lukter hegg. Jeg vet det plutselig og voldsomt. Jeg vet det så noe fryser til is i magen, og brystet blir fylt med stein og alle lukter og tanker blir borte. Alt utenom Tarjei og meg selv, ved elva en sommer for lenge siden: Julie, ikke gjør det! Jeg sa IKKE, Julie, roper Tarjei med latter og frykt i stemmen. Han er så liten og pinglete at jeg må le. Gåsehud over hele kroppen i den altfor store badeshortsen han har arvet etter pappa, som aldri bader. Det er kvelende varmt, lufta dirrer mellom fjellene. Det går mye lettere hvis jeg dytter deg, sier jeg og dytter ham foran meg mot elvekanten. Han skjelver. Jeg har ombestemt meg, jeg vil ikke bade! Jeg er ikke varm lenger, roper han. Han snur seg mot meg, ler og hutrer om hverandre. Holder rundt den tynne kroppen med armene, ser på meg. Tror egentlig ikke jeg kommer til å gjøre det. Du kommer deg jo aldri uti på egen hånd, sier jeg.
Han gjør aldri det, han blir alltid stående med vann til knærne til jeg er ferdig med å bade. Så tar han vann i håret, og vi går hjem og sier at vannet var kjempegodt, og pappa kaller oss tøffinger. Jeg sa jeg hadde OMBESTEMT MEG, hyler Tarjei idet jeg dytter ham uti. Plutselig er jeg tilbake på rommet, er jeg tilbake til det jeg vet uten å vite det. Beina reagerer, jeg kaster et blikk på Solveig som sover i senga, før jeg løper ned trappa, beina vil ikke løpe fort nok over gårdsplassen, jeg får ikke puste, men løper likevel. Opp trappa, inn døra, inn i gangen, døra til stua står åpen, og jeg stopper når jeg ser mamma ved telefonen. Hun smiler til meg, og skuldrene synker og jeg får puste igjen. Men mamma fortsetter å smile uten å bevege seg, og jeg ser plutselig at hun fremdeles har telefonrøret i hånden, og at knokene er hvite mot den svarte plasten. Det er så stille at jeg kan høre summetonen. Mamma, hva er det? spør jeg. Stemmen min er helt normal. Hun svarer ikke, bare smiler, og det ser ut som om hun ser rett gjennom meg, at hun ser på noe bak meg. Jeg snur meg ikke. Mamma, svar da. Hvem var det som ringte? spør jeg. Mer insisterende, mye reddere. Så mister hun telefonrøret, flytter blikket og skriker. Mamma skriker helt til jeg henter pappa. Han rister henne i skuldrene, spør hva som har skjedd. Hun bare skriker, og han løper bort til meg. Rister meg i skuldrene, men jeg kan ikke si noe. Jeg klarer ikke å være den første som sier noe, som sier det. Men så gjør jeg det og blir for alltid den som sa det først. Den som sa at Tarjei var død. Pappa skjønner det ikke, han ser på meg som om jeg var dum. Venter liksom på at jeg skal si noe mer, noe