Oppgave 1 Tvistens parter er Peder Ås, eier av bnr. 1, mot Marte Kirkerud, eier av bnr. 5. Den overordnede problemstillingen er om Marte Kirkerud har eiendomsrett i elven Steindøla og hvor grensen mellom hennes eiendom og Peder Ås' eiendom i så fall går. Eiendomsrett i vassdrag reguleres av vannressursloven av 2000. Det følger av vrl. 13 første ledd at "vassdrag" tilhører "eieren av den grunn det dekker" om ikke annet følger av "særlege rettsforhold". Steindøla er klart et "vassdrag" ettersom det er "rennende overflatevann med årssikker vannføring" jf. vrl. 2 første ledd. Spørsmålet er om Kirkerud er "eieren av den grunn [Steindøla] dekker" jf. 13 første ledd. Partene er uenige om grensene mellom bnr. 1 og bnr. 5 følger elven eller trekkes øst for utmarksarealet i elvesvingen. Det følger av gjennomgående rettspraksis at spørsmålet beror på en tolkning av stiftelsesgrunnlaget og øvrige omstendigheter. Bnr. 5 er utskilt fra bnr. 1 ved en skylddeling fra 1893. Av denne fremgår at "i vest" er jordstykket "avgrenset mot bnr. 1". En alminnelig språklig forståelse av skylddelingen tilsier at de to eiendommene grenser mot hverandre, men ikke hvor grensen skal gå. Ordlyden er følgelig vag, og det må ses hen til øvrige forhold. Ved skylddelingen ble også tre andre hyttetomter øst for elven skilt ut fra bnr. 1, der grensen mot vest er beskrevet "i elven". Når flere hyttetomter blir skilt ut samme dag som ledd i et arveoppgjør er det naturlig at arvelateren har ment at eiendommene skal ha like rettigheter. Dette taler for at også Kirkeruds eiendom skal ha rettigheter til Steindøla, og at grensen mellom bnr. 5 og bnr. 1 settes i elven. På den andre siden er det naturlig at samme formulering hadde vært valgt for bnr. 5 dersom det var meningen at også denne skulle ha eiendomsrett til elven. Dette taler mot at grensen mellom bnr. 5 og bnr. 1 settes i elven.
Samtidig er vassdrag ofte av økonomisk betydning for grunneieren. Videre blir elver brukt til fiske o.l. som er viktig for den faktiske utnyttelsen av en eiendom. Når elven er en viktig ressurs er formodningen for at den følger med ved skylddelingen dersom annet ikke er klart fastsatt. Dette taler for at elven angir grensen mellom bnr. 5 og bnr. 1. Likevel har hovedbruket holdt tilbake en parsell nord og sør for bnr. 5. At fjellområdet fortsatt skal tilligge bnr. 1 kan tale for at eieren av hovedbruket ville holde tilbake viktige naturressurser, og at elven dermed også er holdt tilbake. Dette taler mot at elven angir grensen mellom bnr. 5 og bnr. 1. I gjennomgående rettspraksis har Høyesterett lagt vekt på fysiske grenseoppmerkninger der skylddelingen er uklar ettersom slike gir anvisning på hva partene har ment om grensene. I foreliggende sak er grensene for Kirkeruds eiendom avmerket med fire nedsatte merkesteiner. I nordvest og sørvest er merkesteinene lagt ved elven like før den svinger mot vest. Det er naturlig å trekke en rett linje mellom de to merkesteinene, slik som det også er gjort mellom de øvrige merkene. Dette taler for at grensen mellom eiendommene settes mellom steinene og ikke i elven. Dersom en rett linje skal trekkes måtte imidlertid merkesteinene vært lagt i elven for å markere at også deler av denne tilhørte bnr. 5. Dette ville vært svært vanskelig og lite hensiktsmessig, og man kan følgelig ikke legge til grunn at det var ment å trekkes en rett linje mellom merkesteinene i nordvest og sørvest. Av gjennomgående rettspraksis fremkommer videre at grensene bør settes etter det som naturlig hører med til eiendommen. Uhensiktsmessige arronderinger har følgelig formodningen mot seg. Dersom området øst for elven fortsatt skal tilhøre bnr. 1 blir hovedbruket stykket opp i flere små parseller, som er en uhensiktsmessig arrondering. At området tilhører bnr. 5 er derimot naturlig ut i fra forholdene på stedet og danner en hensiktsmessig avgrensning av eiendommen. Formodningen er derfor for at området skal være en del av bnr. 5. Dette trekker i retning av at elven setter grensen mellom eiendommene. En høyesterettsdom fra 1800-tallet gjaldt spørsmålet om en del av bruket "Hennes Øvre" lå i sameie eller var delt opp i parseller med eksklusiv eiendomsrett til hver av partene. Høyesterett la vekt på at partene hadde dyrket opp hvert sitt areal ned mot elven og anvendt
dette som sitt eget. Etterfølgende bruk ga dermed sterke holdepunkter for at partene hadde eiendomsrett til hver sin parsell. I over 100 år er det kun eiere av bnr. 5 som har benyttet seg av utmarken på østsiden av elven. De ganger Kirkerud har fisket i elven har ikke Ås reagert, noe som hadde vært naturlig dersom han anså seg som eier av elven. Dette taler for at partene har oppfattet arealet å tilligge bnr. 5 og at grensene mot bnr. 1 settes i elven. Ås har imidlertid rikelig med utmarksareal på andre siden av elven og det kan være lite naturlig for ham å ta i bruk det aktuelle området. Videre kan mangelen på reaksjon mot Kirkeruds fiske være at han har tolerert bruken av hensyn til godt naboskap. Dette er ikke unaturlig ettersom Kirkerud kun har brukt elven i få tilfeller. Dette taler mot at Ås har ment at arealet ligger til bnr. 5, og at grensen mellom eiendommen settes i elven. I Dale-dommen hadde familien Dale brukt en skog som en eier i over 100 år. Høyesterett uttalte at selv om en slik bruk skulle bygge på uriktig grunnlag, kunne ikke dette gjøre inngrep i etablerte rettsforhold. Begrunnelsen var at det er lite rimelig om noen som har anvendt et område i så lang tid skulle miste rettigheten til noen som ikke har hatt bruk for området i over 100 år. De samme hensyn som i Dale-dommen gjør seg gjeldende på forholdet mellom Kirkerud og Ås. Eierne av bnr. 1 har ikke brukt arealet på over 100 år og heller ikke reagert på bruken fra bnr. 5. Dette trekker sterkt i retning av at arealet øst for elvesvingen tilligger bnr. 5 og at grensen mellom eiendommene settes i elven. Etter en konkret tolkning av stiftelsesgrunnlaget og øvrige omstendigheter vektlegges at elven danner en naturlig grense mellom eiendommene samt at eierne av bnr. 5 har brukt området øst for elven i lang tid. Området øst for elven tilhører dermed Kirkerud, og elven danner grensen mellom eiendommene. Spørsmålet om Kirkerud har eiendomsrett i Steindøla beror videre på hvor i elven grensen mellom eiendommene skal settes. Hverken avtalen eller øvrige omstendigheter gir anvisning på hvor grensen skal settes. Det må derfor ses hen til reglene om mellomgrenser i vassdrag i vassdragsloven fra 1940. Etter vdrl. 2 går grensen etter "djupålen" når elv danner skillet mellom eiendommer. Ordlyden av "djupålen" tilsier det dypeste punktet i elven.
I foreliggende sak er elven grunn på vestsiden med et fall mot østsiden. På Kirkeruds side av elven er det tre meter dypt ved land. Dette er det dypeste punktet i elven, og følgelig "djupålen". Utgangspunktet er at grensen settes ved elvebredden ved Kirkeruds eiendom jf. 2. Det følger imidlertid av vdrl. 6 første punktum at "forandring av vatnets løp" ikke endrer eiendomsgrensen. Den "nye djupål kommer ikke i betraktning" i slike tilfeller jf. 6 andre punktum. På 1950-tallet førte en flom til at elven gikk over sine bredder. Selv om flommen ikke endret Steindølas leie i mer enn fem år, endret det bunnprofilen fra å være grunt over hele bredden til dagens forhold. Det er bunnforholdene før flommen som er avgjørende for grensedragningen jf. 6 første punktum. Av samstemt og langvarig rettspraksis fremkommer at der elven er grunn over hele bredden skal grensen trekkes midt i elven. Dette må gjelde for grensedragningen mellom bnr. 1 og bnr. 5. Følgelig må grensen mellom Kirkerud og Ås' eiendom trekkes midt i elven ettersom dette var den opprinnelige eiendomsgrensen jf. 6 første punktum. Kirkeruds eiendom går midtveis i elven og hun er følgelig "eier[...] av den grunn [Steindøla] dekker" jf. vrl. 13 første ledd. Etter vrl. 13 første ledd har Kirkerud eiendomsrett i Steindøla. Konklusjonen er at Kirkerud har eiendomsrett i Steindøla og at grensen mellom bnr. 1 og bnr. 5 går midtveis i elven. Oppgave 2 1.1 Innledning Denne oppgaven skal redegjøre for god tro som vilkår for hevd. Hevd er en særlig form for erverv av eiendoms- eller bruksrett. Erverv ved hevd er et ekstinktivt erverv ettersom en persons rettighet blir utslettet som følge av særlige forhold ved
vedkommendes egen og hevdspretendentens adferd. Reglene om erverv av rettigheter ved hevd følger av hevdsloven av 1966. Etter loven kan det vinnes hevd på "eigedomsrett" eller "bruksrett" til "ting" jf. hevdsl. 1 første ledd. I andre ledd presiseres at "ting" omfatter fast eiendom, løsøre og rettsgyldige verdipapir. Det kan følgelig ikke vinnes hevd på f.eks. immaterielle rettigheter. Hensyn bak reglene om hevd er å verne om ro og kontinuitet i eiendomsforhold. Det er lite ønskelig at eiendomsforhold som har vært etablert over svært lang tid plutselig opphører fordi eiendomsretten bygger på et ugyldig rettsgrunnlag. Reglene er et utslag av en interesseavveining der hensynet til den som i lang tid har utøvd rådighet over en eiendom i den tro at den er berettiget er prioritert fremfor den som i like lang tid ikke har hatt bruk for rettigheten. Likevel er reglene i hevdsloven også utarbeidet for å styrke rettsvernet til den egentlig berettigede. Av den grunn er et grunnleggende hensyn i hevdsvurderingen at rette eier må ha hatt oppfordring til å reagere på den urettmessige bruken. Dette gir seg utslag bl.a. i vilkåret om "fast tilstelling" for bruksrettshevd i 8 og vilkåret om at hevdspretendente ikke kan ha rett til å sitte med tingen på annet rettsgrunnlag i 5. For at hevd skal foreligge må hevdspretendenten ha utvist en slik rådighet som stemmer overens med den aktuelle rettigheten. Ved eiendomsrettshevd må hevdspretendenten ha tingen som "sin eigen" jf. 2, mens det for bruksrettshevd kreves at vedkommende har brukt tingen som en "bruksrettshavar" jf. 7 første ledd. En grunnleggende forutsetning for at hevd skal inntre er at hevdspretendenten er i god tro gjennom hele hevdsperioden. Det fremkommer av hevdsl. 4 at den som "veit at han ikkje eig tingen" ikke hevder. Det samme gjelder den som ikke har vært "så aktsam som han burde etter tilhøva". Etter andre ledd kan det heller ikke hevdes når "verja" eller en "annan som styrer med tingen" for hevdspretendenten har "kunnskap" som nevnt i første ledd eller ikke er "aktsam nok". 2 "[V]eit at han ikkje eig tingen" 2.1 Ordlyd Hevdsl. 4 første ledd første punktum setter krav til bevis for at hevdspretendenten hadde kunnskap om eierforholdene. Foreligger slik kunnskap er det ingen videre vurdering på om
vedkommende kan hevde eller ikke. 2.2 Hensyn Vilkåret om god tro bygger på rimelighetshensyn. Det er lite rimelig at fordeler skal inntre for den som vet at den utøver en urettmessig bruk. Hensynet til at en ikke skal bli fratatt en eiendom en har brukt i lang tid gjør seg ikke like gjeldende der vedkommende har kunnskap om de rette eierforhold. Videre er det lite rimelig for den egentlige berettigede at den skal miste sine rettigheter til en som har kunnskap om eierforholdene og likevel handler i strid med disse. Ofte kan også rette eier eller berettigede ha latt være å gripe inn overfor den urettmessige bruken fordi de vet at hevdspretendenten er klar over eierforholdene. Det er da urimelig at vedkommende skal miste sin rett ved passivitet som bygger på tillit til hevdspretendenten. 3 "[S]å aktsam som han burde etter tilhøva" 3.1 Ordlyd Etter andre punktum må det foretas en vurdering av hevdspretendentens adferd og forholdene for øvrig. Ordlyden av "så aktsam som han burde etter tilhøva" tilsier at vedkommende må ha utvist en plausibel oppførsel vedrørende å skaffe seg kunnskap om eierforholdene. Bestemmelsen stiller følgelig krav til hevdspretendentens våkenhet og undersøkelser. 3.2 Hensyn At det også stilles krav til hevdspretendentens aktsomhet er et videre rettsvern for rette eier eller berettigede. Hensynet bak denne regelen er at hevderen ikke skal kunne la være å foreta undersøkelser eller sette seg inn i eiendomsforholdene i den hensikt å hevde. Aktsomhetskravet kan også begrunnes med bevishensyn. Det kan ofte være vanskelig å bevise om vedkommende hadde kunnskap om de rette eierforhold eller ikke. Det kan da være nok å vise til foreliggende forhold som gir oppfordring til hevdspretendenten å reagere. 3.3 Forarbeider Det følger av forarbeidene til hevdsloven at god tro skal presumeres. Følgelig antas at hevdspretendenten var i god tro dersom annet ikke er overveiende sannsynlig. Rette eier pålegges slik bevisbyrden for at hevderen ikke var i aktsom god tro.
Imidlertid uttales det også i forarbeidene at hevdspretendenten må ha et plausibelt grunnlag for sin gode tro. Det er imidlertid ikke særlig strenge krav til grunnlaget. Falkanger og Falkanger, Tingsrett, 8. utgave, eksemplifiserer uttalelsen med der hevdspretendenten viser til uttalelser fra foreldrene om at familien eier området. Videre uttales at der grunnbokshjemmel og tinglysingsdokumenter ikke er undersøkt trekker i negativ retning for hevdspretendenten. Dette gjelder imdilertid ikke der slike undersøkelser ikke ville gitt nærmere kunnskap om rette eierforhold. 3.4 Rettspraksis Kravet om god tro har flere ganger blitt satt på spissen i rettspraksis. Terskelen for når god tro foreligger stemmer overens med forarbeidsuttalelsen. Gjennomgående blir god tro presumert der ikke omstendigheter foreligger som oppfordrer hevdspretendenten til nærmere undersøkelser. Kjelsbergdommen omhandlet spørsmålet om kjøperen av en villatomt hadde hevdet et område som grenset til tomten. Etter å ha konstatert at parten hadde brukt området som "sin eigen" i hevdstid, gikk Høyesterett videre til spørsmålet om kjøperen hadde vært i god tro. Hevdspretendenten hadde ikke undersøkt grunnbokshjemmelen eller tinglysingsdokumentene, men Høyesterett mente at dette ikke stengte for god tro ettersom det ikke forelå forhold som ga grunn til mistanke. Området var gjerdet inn sammen med resten av tomten og rette eier hadde aldri gjort innsigelse på eierforholdene. Kjøperen var derfor i god tro på ervervstidspunktet. Høyesterett stilte så spørsmålet om ond tro senere hadde inntruffet. Ved arbeid på tomten hadde eieren deltatt i planleggingen og gjennomføringen. Tinglysingsdokumentene som inneholdt riktige opplysninger vedrørende eierforholdene på tomten var da synlig og tilgjengelig flere ganger. Høyesterett uttalte at om ikke eieren enda ikke hadde satt seg inn i tinglysingdokumentene, var dette i alle fall omstendigheter som ga oppfordring til nærmere undersøkelser. Vedkommende var da ikke lenger i aktsom god tro. Et særlig spørsmål er om det kan tas hensyn til subjektive forhold i god tro-vurderingen. I Manndal-dommen var spørsmålet om staten var eier av Svartskogen i Troms. Området hadde i over 100 år vært brukt omfattende av den samiske befolkningen som var bosatt i nærheten. Spørsmålet var om befolkningen var i god tro ved bruksutøvelsen. Det var ikke
foretatt undersøkelser vedrørende eiendomsforholdene, selv om det fra et objektivt ståsted forelå forhold som ga grunn til mistanke. Høyesterett uttalte imidlertid at det ikke kunne stilles krav om slike undersøkelser til befolkningen ettersom den samiske kulturen ikke har samme oppfatning og fokusering på eiendomsforhold som resten av den norske befolkning. Det ble også lagt en viss vekt på språklig og kulturelle misforståelser ved kommunikasjon mellom den samiske befolkningen og den norske grunneieren. Etter denne dommen kan det synes som om det er legitimt å legge vekt på subjektive forutsetninger i god tro- vurderingen. Det må imidlertid tas i betraktning de spesielle forholdene vedrørende dommen, da det var tale om den samiske befolkningens bruksutøvelse av et område i over 100 år. Videre ble eiendomsretten ervervet på grunnlag av alders tids bruk og ikke etter hevdsreglene. Ved alders tids bruk stilles noe mildere krav til god tro, og det kan være grunn til å tvile på om samme forhold ville oppfylt vilkåret til god tro for hevd. 3.5 Juridisk teori Etter juridisk teori skal det ikke tas hensyn til manglende kunnskap som følge av subjektive forutsetninger jf. bl.a. Falkanger og Falkanger, Tingsrett. Det kan imidlertid legges vekt på at hevdspretendenten har større forutsetninger til å foreta grundige undersøkelser på bakgrunn av sin kunnskap. Eksempelvis kan det stilles høyere krav til en jurists gode tro da det må antas at vedkommende har kunnskap om regler vedrørende eiendomsforhold og hvordan slik informasjon kan skaffes. I Falkanger og Falkanger er det videre problematisert om rettsvillfarelse kan gi grunnlag for god tro. Etter en gjennomgang av flere dommer konkluderes med at rettsvillfarelse ikke stenger for god tro. Ond tro vedrørende hevdsreglene er derimot ikke unnskyldende. Det kan f.eks. ikke vinnes hevd der hevdspretendenten trodde bruksrett kunne hevdes etter 20 år uten at bruken viste seg ved en varig innretning eller gjaldt rett til nødvendig vei eller opplagsplass jf. 8. 4 Den som "styrer med tingen" må også være aktsom 4.1 Ordlyd Tredje ledd gjelder ikke hevdspretendenten selv, men vedkommendes verge eller andre som har rådighet over tingen. Ordlyden av "styre med tingen" tilsier at hjelperen må ha et forhold
til tingen med karakter av selvstendighet. 4.2 Hensyn Hensynet bak at også hjelperens onde tro stenger for hevd er at hevdspretendenten ikke skal kunne overgi styringen av tingen til en annen og slik avskrive seg ansvar vedrørende undersøkelser om rette eierforhold. I flere tilfeller vil oppgaver vedrørende undersøking av grunnbok og tinglysingsregistre foretas av advokater eller andre fagfolk med nærmere kjennskap til rettsforhold vedrørende eiendom. Det skal i slike tilfeller ikke være mulig å hevde dersom advokaten lar være å videreformidle informasjonen. 4.3 Forarbeider Forarbeidene oppstiller tre krav for at en person skal anses som en som "styrer med tingen". Oppgaven må gjelde vedkommendes arbeidsområde, forholdet må være varig og vedkommende må ha en viss selvstendighet vedrørende bruken av tingen. 4.4 Eksempel Et eksempel på avgrensningen av hvem som omfattes av vilkåret er en daglig leder og en medarbeider på et gjestgivere. Driften av gjestgiveriet faller under begges arbeidsområde og forholdet med eieren er varig. Forskjellen ligger i at den daglige lederen kan foreta disposisjoner vedrørende driften på selvstendig grunnlag, mens medarbeideren må holde seg til arbeidsoppgaver og instrukser fra arbeidsgiver. Her vil daglig leder være en som "styrer med tingen", mens medarbeideren vil falle utenfor. 5 Forholdet til andre bestemmelser 5.1 Hevdsloven 3 Det følger av hevdsl. 3 at der to eller flere har en ting "etter kvarandre i samanheng" og overgangen mellom de to er "lovleg" er hevd fullført når hevdstida etter 2 er ute. Bestemmelsen hjemler adgangen til å fullføre hevd der rettigheten er overført fra en part til en annen i løpet av hevdstiden. Følgelig kan hevd foreligge der en person begynner hevd av et beiteområde og før 20 år er gått, gir området videre ved arv. Begrunnelsen for denne regelen er at hensynene bak hevdsreglene ikke stiller seg annerledes i slike tilfeller. Her har også tingen i lang tid vært i besittelse av en annen uten at rette eier har reist innsigelser.
Det er klart at vilkåret om god tro må være oppfylt for begge, eller alle, parter der 3 kommer til anvendelse. Dersom arvelateren ikke var i god tro kan ikke arvingen vinne hevd selv om hevdstiden er fullført og rettsovergangen var gyldig. I slike tilfeller blir det dermed en dobbel vurdering av om vilkåret er oppfylt. 5.2 Hevdsloven 5 Etter hevdsl. 5 kan ikke den som har tingen til "forvaring, lån eller pant" hevde eiendomsrett. Det samme gjelder den som har annen "rett til å sitja med tingen". Bestemmelsen kommer til anvendelse der hevdspretendenten har utøvd en rettmessig bruk av tingen. I slike tilfeller kan ikke hevd vinnes. Hensynet til at rette eier skal ha oppfordring til å gripe inn i bruken begrunner 5. Ofte vil tilfellene som omfattes av 5 allerede være utelukket for hevd etter vilkåret om aktsom god tro. Den som har et rettsgrunnlag for bruken sin vil sjeldent være i god tro om at den er rette eier eller bruksberettiget til den aktuelle bruken. F.eks. er det vanskelig å godta at du har vært i god tro om at du har eiendomsrett til en båt der du har fått låne denne av rette eier. 5.3 Hevdsl. 8 Det følger av hevdsl. 8 andre ledd at hevdstiden er 50 år for "rett til bruk" for folket i "ei bygd eller grend", eller i "ein by" eller "annan vid krins". Etter pragrafen kan hevd også vinnes for en større gruppe personer. Det er klart at også i slike tilfeller må kravet om god tro være innfridd. Det følger imidlertid av forarbeidene at det er hva gruppen som helhet alminneligvis har forstått som er avgjørende. Følgelig er ikke hevd utelukket der en eller et fåtall i den avgrensede kretsen har vært i ond tro. I Manndal-dommen ble dette avgjørende. I alle fall en av gruppen av hevdspretendentene hadde vært klar over de rette eierforholdene. Det stengte likevel ikke for at befolkningen kunne erverve eiendomsrett ved alders tids bruk. Høyesterett viste til forarbeidsuttalelsene til 8 andre ledd.