Medlemsblad av og for oss i Norges største bruker organisasjon for LAR-brukere LAR-Nett Norge 1 2012 årgang 7
Innhold Leder Side 4 Side 6 Side 8 Side 9 Side 10 Side 12 Side 14 Side 16 Side 18 Side 22 Side 23 Straff løser ingen verdens ting Rus som tabu LAR-ansattes holdninger Kriminaliteten halveres Debatten ingen ville ta «Jævla narkoman» Politiaksjoner mot syke mennesker LAR makt og monopol Tvungne urinprøver i LAR Hvem er vi? Innmeldingsskjema Omadressering Hei alle sammen, Nå er det en stund siden jeg skrev lederen for LARposten. Dette har sammenheng med at jeg høsten 2011 fikk hjernehinneblødning, en utrolig smertefull opplevelse jeg ikke unner noen. I det hele tatt var 2011 et kaotisk år for meg privat, og jeg er derfor kjempeglad for å kunne si at det i dag endelig går mye bedre med meg, selv om jeg fremdeles har litt vei å gå, før jeg kan si jeg er 100% frisk igjen. Alle vi som er i LAR har brukt mye tid og krefter på å klare å legge rusmisbruket bak oss, så også jeg. Derfor føltes det nok kanskje ekstra urettferdig at jeg skulle bli rammet av hjernehinneblødningen, nå som endelig livet mitt gikk på skinner. Jeg forteller dere dette, fordi jeg vet det er så mange av dere der ute som sliter med å få livet deres på rett kjøl. Min oppfordring til dere alle er at dere ikke må gi opp, selv om dere opplever å få dere noen slag i trynet på veien tilbake til det «gode liv». Vi er hva vi er, fortiden vår kan vi ikke gjøre noe med. Men fremtiden har vi alle muligheter til å være med å påvirke. Jeg vet at jeg ikke har tenkt å la meg knekke av blødningen som nylig rammet meg, men er enda mer bevisst på at det bare er jeg som kan ta livet mitt tilbake. Ønsker dere alle en god sommer, og stå på, selv om livet til tider byr på store utfordringer. Og husk dette, bare man ønsker seg noe sterkt nok, er det meste mulig. Nyt sommeren folkens, det vet jeg at jeg har tenkt å gjøre. Utgiver: Brukerforeningen LAR-Nett Norge. Redaksjonen: Ansvarlig redaktør: Dag Myhre Layout: Lars Kristian Larsen Forsideillustrasjon: Tom-Espen www.stre-ken.com Hilsen Karen Følling Daglig leder Brukerforeningen LAR-Nett Norge 2
Pasient- og brukerombudene Finnmark Tlf.: 78 41 72 40 Troms Tlf.: 77 64 24 33 Nordland Tlf.: 75 54 79 10 Nord-Trøndelag Tlf.: 74 11 14 60 Sør-Trøndelag Tlf.: 73 89 78 00 Møre og Romsdal Tlf.: 71 57 09 00 Sogn- og Fjordane Tlf.: 90 24 66 78 Hordaland Tlf.: 55 21 80 90 Rogaland Tlf.: 95 33 50 50 Hedmark Tlf.: 62 55 14 90 Oppland Tlf.: 61 13 29 44 Buskerud Tlf.: 32 26 66 00 Telemark Tlf.: 35 54 41 70 Vest-Agder Tlf.: 38 17 69 20 Aust-Agder Tlf.: 37 01 74 91 Vestfold Tlf.: 33 34 77 90 Østfold Tlf.: 69 20 90 90 Akershus Tlf.: 22 93 80 90 Oslo Tlf.: 23 13 90 20 Hva kan Pasientog brukerombudet gjøre for deg? Bestilling av flere foldere: Helsedirektoratet v/ Trykksaksekspedisjonen E-post: trykksak@helsedir.no Tlf.: 810 200 50 www.pasientogbrukerombudet.no 3
Straff løser ingen verdens ting Tove-Lise Torve. Stortingsrepresentant 4
Dette er ordene til en far som mist et sin datter etter hun kom inn i et narkotikamiljø. Datteren døde av en overdose. Faren advarer mot å bruke bøter og fengsel for å løse narkotikaproblemene og narkotikarelatert kriminalitet. Han mener rusmisbrukerne heller trenger hjelp til sine rusproblemer. Jeg forstår godt hva denne faren fra Sunnmøre mener. Og det arbeides nå med en lovendring for å imøtekomme ønsker som blant annet denne faren målbærer. Utgangspunktet for dette arbeidet er Stoltenbergutvalgets rapport om narkotika I disse dager går forslag til alternative reaksjoner for mindre alvorlige narkotikalovbrudd ut på høring. Her foreslås to konkrete tiltak. Det ene forslaget går ut på en kortvarig intervensjon i form av motivasjonssamtaler. Dette tiltaket er ment for de som ennå ikke har utviklet et alvorlig narkotikamisbruk, for eksempel mennesker som kun har brukt narkotika noen få ganger. Tiltaket er tenkt å virke forebyggende. Det andre tiltaket er omtalt som et intervensjonsprogram, og retter seg mot mennesker som har brukt narkotika en tid, og står i fare for å utvikle alvorlige rusproblem. Programmet er tenkt å virke rehabiliterende. Vilkår i programmet tilpasses den enkelte og kan innholde for eksempel behandling og kontrolltiltak, opplæring og arbeid. En arbeidsgruppe, som har jobbet med disse forslagene etter oppdrag fra Justisdepartementet og Helse- og omsorgdepartementet, foreslår at disse overnevnte reaksjonene tas inn som særvilkår for en betinget straffereaksjon, som hove dregel en påtaleunnlatelse. Dette innebærer at overtredelsen ikke vil anmerkes på en ordinær politiattest. I forslaget ligger også at dersom lovovertrederen ikke samtykker til disse reaksjonene, eller bryter vilkårene gjentatte ganger, så kan han eller hun idømmes straffereaksjonene som benyttes i dag. Jeg har stor tro på at disse reaksjonsformene kan hjelpe de menneskene som har havnet på skråplanet på rett kjøl igjen. Forhåpentligvis så vil både motivasjonssamtaler med oppfølging, og det omtalte intervensjonsprogrammet bidra til at de det gjelder får kontroll med rusproblemene og livene sine slik at de unngår et liv som narkomane og kriminelle. Ingen ønsker slike liv. 5
Rus som tabu Øystein Jørgensen BRLNN «Tabu er et ord med polynesisk opphav som innebærer en allmenn oppfatning, ofte grunnet i religion, om at noe er hellig, ukrenkelig, urørlig og forbudt. Når en aktivitet eller sedvane klassifiseres som tabu, forbys den ofte, og gjøres kriminell. Visse tabuer eller sedvaner forbys ved religiøs eller rettsregel, og overtredelser kan da straffes i domstol Andre tabubrudd resulterer bare i skam og sosiale sanksjoner». (Wikipedia)
I samfunnet finner vi det som kalles konformitetspress. Det betyr et krav om å være «normal». man skal være produktiv, lovlydig og leve etter verdisystemet som vi opplæres i, og etter hvert tar for gitt. Brudd på allment aksepterte normer (uskrevne regler for oppførsel/holdninger) sanksjoneres/dømmes ut fra både et moralsk perspektiv på rett og galt, og at ut i fra sosial sedvane. Rusmidler i og for seg selv er ikke tabu. Rusmidler reguleres av et lovverk og ikke av allmenn moralsk oppfatning av rett og galt. Det er rusmisbruket som er tabu. Rusmisbrukerens befatning med kriminalitet og det som oppfattes som manglende selvkontroll er ikke forenelig med allmenne verdier og blir sett ned på. Slike holdninger skapes ofte mer av fordommer enn av faktisk kunnskap om emnet. Kunnskapen begrenses av at tabu-temaer er vanskelige å snakke om, og begrenses ytterligere av at de som besitter mest kunnskap om emnet - rusmisbrukerne - ikke blir hørt, eller at deres kunnskap og utsagn ikke betraktes som troverdige. Rusmisbrukere vegrer seg i tillegg ofte mot å stå fram når de ser at mottagerne «vrir seg på stolen» og vegrer seg mot informasjon som ikke passer inn i deres virkelighetsoppfatning. Skam og dårlig selvbilde hører rusmisbruket til, og derfor er det for mange vanskelig å dele sine erfaringer - de vet at risikoen er stor for å bli møtt med motvilje og mild forakt. Særlig ovenfor familie og de man er glad i er det vanskelig å forholde seg til rusmisbruk. Sett fra et annet perspektiv er det også tabu å ha et familiemedlem med rusproblem. Mange pårørende lyver og dekker over for å skjule at for eksempel far drikker. Et annet aspekt ved rusbruk som er tabubelagt er at rus kan oppleves som positivt. Det er «forbudt» å si at det er godt å ruse seg. Her går det et skarpt skille mellom alkohol (som er lovlig) og alle andre rusmidler (som er ulovlige). Mange har gode opplevelser knyttet til et «normalt» alkoholkonsum. Festen blir bedre med litt promille, og det er lettere å komme i kontakt med andre. Alkohol er ikke bare lovlig, men så akseptert at en kveld på byen konstrueres rundt inntak av alkohol. Å bli overstadig beruset er også langt på vei akseptert. Så lenge du dagen derpå framstår som en angrende synder, så godtas dette så lenge verken personer eller eiendom er blitt skadet. Kostnadene for både individ og samfunn blir sjelden gjenstand for debatt. Det er uproblematisk å være en rekreasjonell bruker (sporadisk inntak) av alkohol. Alkohol kan brukes uten å misbrukes. I forhold til narkotika er reglene helt ulike. Cannabis er et godt eksempel i egenskap av å være et såkalt «gateway-drug» - porten til tyngre stoff. Dette er sant fordi at for å få tak i cannabis så må en innom et kriminelt niljø der en også får tilgang til andre rusmidler, ikke fordi en etter hvert trenger sterkere rus. Det er ingen tvil om at en majoritet av rusmisbrukere brukte cannabis som sitt første narkotiske stoff. Likevel kommer en ikke utenom at de fleste som har befatning med cannabis ikke utvikker tung avhengighet av andre rusmidler. Brukere av cannabis oppgir at hasjrøyking er en sosial aktivitet - primært til bruk sammen med venner for å slappe av og ha det moro. Variasjoner av utsagnet: «Det er kjekt å ha, men ikke et must» går igjen. Jeg innser at disse avsnittene ligner på argumentasjonen som ofte brukes av tilhengere av cannabis-legalisering. Det er ikke min hensikt å være talsmann verken for eller mot. For meg er det interessant hvordan vår forståelse av alkohol befinner seg i en gråsone sammen med bevissthetsendrende legemidler. Med det mener jeg at disse substansene har egenskaper som regnes som såpass positive at de i stor grad unngår å bli diskutert som tabu. Hvordan vi definerer rusmidler og rusmisbruk er et omfattende tema, og noe jeg vil utdype i en annen artikkel. Det oppgis også at rekreasjonelle brukere (brukere med sporadisk inntak) ser på seg selv som brukere snarere enn misbrukere. Inntak kommer ikke i veien for sosiale relasjoner eller karriere for disse. Her finner vi et tabu. Fra utsiden kan det være vanskelig å se forskjellen mellom bruk og misbruk, og rekreasjonelle brukere reagerer gjerne med fornektelse på at narkotika kan inntas uten å ha et tvangsmessig aspekt. Dette står i kontrast til den mer allment aksepterte oppfatningen om at rus dekker over fysisk eller mental smerte, og er en form for virkelighetsflukt og/ eller selvmedisinering. Det er dette Ninni Stoltenberg kaller for «elendighetsprinsippet». Når livet smiler, og avhengighet og elendighet er noe som skjer med andre - så er det vanskelig å se risikoen ved å ruse seg. Det er et annet tabu i å si det, men å ruse seg er gøy og føles godt - derfor frister det til gjentagelse. De fleste opplevde det som en fase som de la bak seg, men noen av oss fortsatte - og innså altfor sent at vi hadde mistet kontrollen. 7
LAR-ansattes holdninger som varierer med behandlings resultater for pasientene En ny publikasjon fra SERAF viser at det er nokså stor variasjon i holdninger til LAR-behandlingen blant LAR-ansatte i Norge. Studien ble gjennomført i 2007. Holdningsstudien målte LARansattes holdninger til hvor tilgjengelig behandlingen bør være og holdninger til hvordan LAR-pasienters rusbruk i behandling bør håndteres. Basert på holdningscoren målt i studien ble alle de 8 norske LAR-sentrene (13 stk) delt inn i 3 grupper;«skadereduksjonsorientert e» sentre (4), «rehabiliteringsorienterte sentre» (4) og en «mellomgruppe» av sentre (5) som la seg mellom disse to ytterpunktene på holdningsskalaen. Resultatene viser at de rehabiliteringsorienterte sentrene hadde færre pasienter per behandler, gjennomførte flere urintester og deltok i flere ansvarsgruppe møter enn kollegene i de skadereduk- sjonsorienterte sentrene. Samtidig hadde de rehabiliteringsorienterte sentrene mindre rusbruk blant pasientene i behandlingen og bedre sosial rehabilitering målt i blant annet egen bolig og arbeidsdeltagelse sammenlignet med de skadereduksjonsorienterte sentrene. Mulige årsaker til og konsekvenser av de observerte ulikhetene i holdninger blir diskutert i artikkelen
Kriminalitet halveres for pasienter i legemiddelassistert rehabilitering (LAR) Heroinavhengige utenfor LAR-behandling begår et betydelig antall kriminelle handlinger og mange er gjentatte ganger i kontakt med politi og kriminalomsorg. På bakgrunn av dette ville vi undersøke kriminalitet før, under og etter LAR i en nasjonal kohort av LAR-pasienter. Studien er en registerbasert studie der informasjon fra alle som begynte i LARbehandling i perioden 1997 2003 ble koblet med opplysninger fra straffesaksregisteret. Etter at heroinavhengige kommer inn i LAR-behandling finner vi en betydelig reduksjon i kriminaliteten. Graden av kriminalitetsreduksjon varierte blant pasientene; de som var i kontinuerlig behandling hadde den laveste kriminaliteten under behandling, mens pasienter som falt ut av behandling hadde høyere kriminalitet. Alle pasientene hadde likevel signifikant lavere kriminalitet under behandling, sammenlignet med kriminalitet forut for behandling. De pasientene som droppet ut av behandlingen, både permanent og midlertidig, falt tilbake til nivåer med høyere kriminell aktivitet. Å være i LAR-behandling i lang tid (mer enn 2 år) hang sammen med mindre kriminalitet. Våre funn viser at det er avgjørende at pasienter stabiliseres i behandling og klinikere bør ha spesiell fokus på pasienter som er i risiko for å falle ut av LARbehandling slik at pasientene kan hjelpes til å fortsette i LAR. SAMMEN FOR EN MENINGSFYLT HVERDAG 9
Debatten ingen vil ta S Spørsmålet er når vi vil erkjenne at vi må tenke nytt i norsk narkotikapolitikk, skriver Ina Roll Spinnangr i denne kronikken. Av: Ina Roll Spinnangr
Alle er vi enig om målene. Det er saker der flertallet er så sikker på at de vet hva som er rett, best og sant at de ikke vil la motparten slippe til med argumenter. Noen diskusjoner blir så følelsesladet at rasjonelle argumenter fort faller gjennom. Du kan til og med blir anklaget for å ha uedle hensikter. Det er enklere å la være. Fortsette som før - uten å utfordre grunnleggende antakelser i samfunnet vårt. Problemet oppstår når stadig flere forskningsrapporter og utvalg peker i samme retning, samtidig som problemene vokser seg større. Flere stiller seg de samme spørsmålene og gradvis er det flere som ser at dagens politikk er feilslått. Narkotikadebatten er en slik debatt. Selv om mange politikere ser at vi må handle annerledes, er det enklere å la være. Dersom man tilhører et stort politisk parti er risikoen også stor for å miste velgere. Det er bedre å legge saken til side og utsette debatten lengst mulig. Ingen vet hva som vil fungere best uansett. Mens polet stenger klokken seks er narkotikasalget åpent døgnet rundt. Rusmisbrukere forteller at barn ned i 11 års alderen får tilbud om å kjøpe metamfetamin i Trondheim. Femtenåringer forteller at det er enklere å få tak i hasj enn sprit. Flere av de samme personer som selger hasj selger også andre tyngre stoffer. De vet at de tyngre stoffene skaper mer avhengighet og kan gi større fortjeneste enn hasj. Salget finansierer ofte eget forbruk. Gratisprøver på tyngre stoffer for å få barn Selv som politiker er det noen debatter du ikke bør ta. og unge hektet er heller ikke uvanlig. Hvert år dør omkring 250 mennesker av overdose, og rundt en tredjedel av alle innsatte i norske fengsler er inne for narkotikaforbrytelser. Kampen mot narkotika startet for over 40 år siden. Vi gjorde det eneste som føltes riktig. Vi gjorde narkotika forbudt og straffer alle dem som innfører, omsetter, oppbevarer og bruker narkotika. Det føles rett. Vi vet hvor farlig ulike narkotiske stoffer kan være. Vi prøvde det samme med alkohol for ca 100 år siden. Norge og flere andre land (Russland, Island, Finland, USA) innførte alkoholforbud eller restriksjoner som førte til en kraftig oppblomstring av kriminalitet og store helseskader på grunn av helsefarlig innhold. I løpet av de første årene etter innføringen av forbudet ble illegal omsetning helt normalt. En undersøkelse (Clark Warburton, The Economic Results of Prohibition antyder en økning av totalt konsumert alkohol på mellom ti prosent og 25 prosent så lenge forbudet varte. Erfaringene viste oss at totalforbud og straff ikke fungerte som forventet. Det samme ser man i forhold til narkotika. På tross av strenge straffer og store bevilgninger til politiog tollvesen i mange land har man hatt en global økning på 34,5 prosent i bruken av opioider og en økning på 8,5 prosent i cannabisbruk mellom 1998 og 2008. Kriminalitet og narkokriger har skapt borgerkrigsliknende tilstander i flere land. Selv dødsstraff ser ikke ut til å ha en effekt. I juni 2011 la Global Commission on Drug Policy frem en rapport som anbefalte at man går bort fra totalforbudsregimet som har ført til en enorm organisert kriminalitet over hele verden uten å hindre omsetningen av narkotika. I kommisjonen satt mange nåværende og tidligere statsledere fra Sør-Amerika og Europa i tillegg til blant annet tidligere generalsekretær i FN Kofi Annan og Thorvald Stoltenberg. Kommisjonen tok til orde for å forsøke modeller der man legaliserer og regulerer cannabis og slutter å straffe brukere av narkotika som ikke skader andre. Norske politikere fra Frp, Høyre, Krf og SV var raskt ute med å avvise rapporten, på tross av at kommisjonen hadde mer kompetanse enn de selv og hadde basert seg på forskning fremfor moralisme. De som ville ta debatten var stille i frykt for å bli latterliggjort eller misforstått. Vi valgte å fortsette som før uten å ta debatten. I Sveits har de vist en vilje til å gjøre noe. Husinnbrudd utført av de som ble med i heroinassisterte program ble redusert med 90 prosent. I tillegg trengte de ikke lenger å oppsøke heroinselgere eller være selgere selv på gateplan, noe som reduserte antall selgere dramatisk, og medførte en nedgang fra 850 nye registrerte heroinavhengige i Zurich i 1990 til 150 nye i 2005 (!). I Portugal avkriminaliserte man bruk av narkotika i 2001. I stedet for en økning i narkotikabruk, har man i stedet sett en betydelig nedgang i bruk av heroin. Forskere har også sammenlignet bruken av hasj/cannabis i Amsterdam med andre byer der det er straff, og finner ingen forskjell i brukshyppighet. Alle er vi enige om målene. Vi må begrense bruk og misbruk av rusmidler. Vi må begrense kriminaliteten og særlig den organiserte kriminaliteten som tjener på dagens politikk. Vi tror at vi gjør det ved forbuds- og straffelinjen, men erfaringene viser at vi tilbyr verdens mafiavirksomhet et totalt uregulert marked. Vi lukker øynene for gode erfaringer i andre land og mislykket politikk på hjemmebane. Vi ser at det ødelegger enkeltmennesker og hele samfunn, men insisterer på at løsningen er å bruke mer av den samme medisinen. Vi er i ferd med å tape krigen mot narkotika. Spørsmålet er når vi vil erkjenne at vi må tenke nytt i norsk narkotikapolitikk. Jeg håper noen vil ta debatten. 11
Jævla narkoman! Skrevet av Hendrik R. de Voogd Hei alle sammen som dere kanskje husker hadde vi i forrige nummer av LARposten et kapittel av Jævla narkoman. Her kommer kapittel to i denne serien. Kos dere med lesningen! 12 Kapittel 2 En stund gikk det som fettsmurte tannhjul, pengene ble skaffet, stoff solgt, å det ble såpass mye å gjøre for en person alene, og ganske slitsomt at jeg måtte ha fler med meg. det mest naturlige valget falt på Einar. jeg visste han higa etter *penger å røyke rev og sånn* som han sa. Dette var gutten som hadde tatt meg inn i varmen og redda meg fra ensomheten. Seff skulle han å få være med!. Dessuten var den mopeden genial da rekkevidden av geskjeften ble noen kilometer lengre. du ringer, og vi bringer. Einar var av størrelse XL blekfeit, med et geiteskjegg, med tilhørende smultring, og øyebryn som gikk i ett uten å dele seg over nesa, med to digre glugger under plassert på hver sin side av ansiktet, og han sægga så jævlig at det så ut som svære karen vandra rundt på to bitte små syltelabber. Noe proporsjonalt feil, da genseren liksom var halvannen meter lang, å så vidt dekka beltet, som holdt de siste 30centimeterne med krølla jeans på plass. Vi gikk til innkjøp av vekter, som var så dyre at det så jeg på som en engangsinvestering. vi skulle aldri bli tatt, skulle bare tjene penger og ha til eget forbruk. Dealen var den samme, når det angikk mengde og pris. Einar og jeg delte alt på midten. Hasjen og prisen. på 250 gram til hver. Selv om Einar var selvskreven forretningspartner, var det noe i meg som forutså at det kom til å gå galt, men jeg var ikke tørr nok bak øra til å kjenne på magefølelsen og intuisjonen, og bestemme meg deretter. vi bodde et stykke fra hverandre, så de som ikke kunne komme til meg kunne kanskje nå han eller omvendt. Og mopeden hans ble brukt flittig, til leveringer av større å mindre art, over hele asker området. han virka litt stressa selv, selv om han sto der som en bauta, og ikke helt skjønte min naturlige noia, og skepsis. så bare dumt på meg, og vagga bort i sofaen i den lille hybelen hans. Jeg er eldre en deg sa han. jeg kjenner masse folk du ikke gjør, jeg har moped.. skjønner ikke hva du er så på giret for. Det kan ikke gå galt. Jeg har krita det sa jeg, og det i mitt navn. Fucker du opp noe så er det jeg som må ta smellen. Jo da, han forsto det. I hvert fall sa han at han forsto. var aldri godt å vite med Einar. vi gikk over til å snakke om taktikk og hvordan vi skulle selge ut, hvem vi skulle varsle om at knall hasj var å få kjøpt, å hvem vi burde unngå fortelle det samme.. vi var gode å steine langt på natt, da vi var enige, og bestemte oss for å starte opp etter et par timers søvn. Jeg hadde en ekkel følelse som begynte å vokse litt i meg, men la det fort bak meg. Vi var bestevenner.. det måtte da bety noe. Mitt første møte med svik fra en som hadde betydd så mye for meg. Jeg var blitt lurt. Tatt så grundig ved nesa, og satt ikke igjen med fnugg av bevis. Det var ikke så mye som en penny å hente, og Einar var som sunket i jorda. ingen åpna når jeg ringte på døra, ingen tok telefonen når jeg ringte. Jeg fikk det ikke til å stemme. Hadde jeg bomma så grovt på å vurdere et menneske? Jeg tenkte urolig på hva som venta når jeg måtte bringe beskjeden videre. At jeg kunne være så blind! Så dumsnill! Jeg burde stolt på magefølelsen og skylda for hele fiaskoen var min. jeg kunne liksom ikke bare sette meg ned å grine, men visste også at nå var jeg totalt fucka. uansett så måtte jeg si ifra at jeg kun hadde halvparten av penga, bare et par spikkfliser rev igjen og en tynn unnskyldning om Einar som hjalp meg null og nix. Jeg prøvde å love dyrt og hellig at noe sånt aldri kom til å skje igjen og den regla der. Han som skulle ha pengene ble mildt sagt fly forbanna. Jeg så raseriet hans bygge seg opp, fra rødt - totalt ukontrollert, til hvitt. Stabil, meget sint og veldig, veldig ond. Og en tanke slo meg om hvor fersk jeg faktisk var i dette gamet. Trodde jeg han var totalt idiot? hadde jeg trodd et vanlig unnskyld men jeg har rota bort penga ville holde? jeg ble tvunget ned i en sofa, og fjeset mitt ble ropt til fillebiter, av svulstige taler, truende blikk, raske bevegelser og trusler om vold, avstraffelse, beslag av eiendeler, og kanskje en finger eller to. Ble ikke mer betrygga av den Amstaffelen som sto og bjeffa med
smella hans heller. Men som han sa, han var ingen urettferdig person, og jeg kunne få gjøre opp for meg, med et opplegg til. men denne gangen gjaldt det ikke hasj, og en pose med hvitt pulver ble lagt på bordet. Å takke nei var ikke aktuelt, og nåde meg om jeg rota til mer nå! Jeg var totalt utkjørt mentalt, med en gryende hodepine når jeg dro derifra med en gjeld på noe som for meg virka uendelig, og en diger strips med amfetamin, som jeg aldri hadde vært i nærheten av å prøve selv engang. Siste advarsel før jeg dro var at jeg for all del ikke måtte spise av lasset. For det første måtte jeg selge alt i smått, og til blodpris, og sånt tok tid. Hadde rett og slett ikke råd til annet, men det som var det verste oppe i det hele var at tidsfrista mi for å få solgt denna dritten var alt for kort til at det virka overkommelig. Det å sile ut en helt ny kundekrets på få dager å kvitte meg med 100 gram amfetamin.. Jeg var dødsens nær og bare gi opp. gi faen, å la de komme, men tok meg kraftig sammen. Måtte tenke. jeg kunne blande det ut, og selge i større kvanta men det ville bare gjøre vondt verre, når kundene forsvant fordi dopet ikke holdt mål. beskjed om å la være, men på en annen side hadde jeg fått en periode på meg på å bli kvitt svineriet, som ikke var i nærheten av rettferdig og for meg virka det som en umulighet. Mitt første møte med amfetamin, gjorde noe med meg. Fjerna en mental sperre jeg hadde hatt så lenge jeg hadde rusa meg. Jeg som hadde sverga dyrt og hellig, om aldri å innta annet en hasj. Jeg hadde kryssa min første grense og selv om jeg fortsatt hadde mange igjen, så var det gått opp for meg at de grensene mine ikke betydde så veldig mye når det gjaldt. jaja. Så har jeg røyka hasj og nå skulle jeg prøve amfetamin. Men aldri noe sterkere... Aldri!! Grenser og lover, er jo til for å tøyes, strekkes til bristepunktet... Eller brytes fullstendig. Jeg henta et speil, og tok ut noe som så ut til å være en grei dose. Hakka det opp med bibliotek kortet mitt og sniffa i meg en brøytekant av det forbudte pulveret med en sammenrulla hundrelapp. Tårene sprengte seg på, og jeg satte det i vranga, hosta og brakk meg, og kjente at jeg var på vei oppover og oppover og oppover.. En lett hallusinatorisk pipelyd surra rundt i hodet mitt. Dagen jeg skulle betale mangla jeg tre tusen kroner, og fikk en dags utsettelse etter litt god gammeldags trygling omtrent på knærne, et kraftig klapp på kinnet med flat hånd, å en sur bot på tusen kroner ekstra. Bare sånn for å gi meg en lærepenge. Det var akkurat på hengende håret, at jeg greide det, og jeg var sikker på at hvis alle katter har 9 liv, må mennesker ha et par de også, og at jeg nå hadde brukt opp ett. Har i ettertid skjønt at mennesker må ha tilnærma hundrevis. Mitt første brutale møte med virkeligheten i miljøet jeg hadde innlemma meg i som til nå hadde virka så fromt, trygt og uskyldig kriminelt hadde fått seg en trøkk seksten, og jeg tenkte; nå er det stopp!! Fortsettelse følger i neste nr: Rettighetene til dette tilhører: Narkomanes Pårørende. At andre gjorde det fikk være deres sak. Etter å ha tenkt en stund, fikk et blikk på klokka meg til å innse fakta. Jeg måtte få dette gjort, og jeg hadde ikke et sekund å miste. Gi opp? Det får en gjøre i kjerka tenkte jeg. Da man tar på seg plankepysjen og blir lagt til evig hvile. Jeg stanga på problemet som et illsint nesehorn. etter en rask ringerunde ble jeg klar over at ingen ville ha noe av et parti dyr amfetamin som jeg ikke visste om var god eller dårlig, om det var marsipan, eller pulver, frysninger og skikkelig huekjør, eller rolig og fin flyt på speeden. om den blanda seg bra ut i vann, og om den lukta blomster, eller var luktfri. så mye spørsmål om det jeg hadde å selge, og ingen tilfredsstillende svar å gi. Jeg ble smertelig klar over at jeg var nødt å prøve den selv. jeg hadde fått streng Amfetaminen holdt mål og vel så det følte jeg, selv om jeg ikke eide peiling. Tankene mine gikk som propellen på danskebåten drevet av et atom aggregat, og jeg regna med den anbefalinga fikk holde, godt hjulpet av en munn som ikke ville holde kjeft. Kjapp kjapp, lett på fot sa hodet mitt, og jeg tok en liten piruett på gulvet og to tre svingslag i løse lufta, før jeg deisa ned i sofaen, og heiv meg etter telefonen. plutselig virka ikke ting så uoverkommelig allikevel, og jeg kjente meg rask og fin i toppen.. ideene raste ut, og jeg begynte ringe igjen. jeg hadde flaks som bare faen, da jeg ikke var den eneste med pulver å oppdrive, så gikk jungeltelegrafen om at dette i hvert fall var godt pulver. Og den reklamen den glatte superspeeda tunga mi la for dagen, gjorde vel også sitt. 13
Politiaggresjon mot syke m Politiets aksjon mot narkomane er en hån mot befolkningen og demokratiet. Og voldsomt destruktivt for fremtidig rusomsorg. Politimakt mot narkomane har blitt brukt så altfor mange ganger før, og de fleste som jobber på feltet vet hva det fører til: mistillit, opposisjon, frykt og misnøye. Etter at politiet skjerpet seg gjennom 90- og 2000-tallet trodde vi at det forrige århundrets brutale tenkning var tilbakelagt. Overhodet ikke. 14 Så vil man spørre, hva annet kan man gjøre? Vel, Man starter med å lære av fortiden. Man gjentar ikke de mest opplagte feilene fra forrige århundre, altså kjeppjaging og forfølgelse. Dernest legger man en plan for å gjennomføre det absolutt alle vet at nytter: Behandling, ettervern og bolig. Enkelt, men dyrt. Og nettopp økonomien er årsaken til at Oslo opplever slike nedturer som nå. Myndighetene ønsker ikke hjelpe, og da kommer obskure etater med egne «ideer». Både byrådet og politiet har forlengst innsett at aksjonen har null mening. Derfor kommer vi til å se at den forsvinner av seg selv med tiden. Men prestisjen og stoltheten er for stor til innrømmelser. I mellomtiden brutalt på bekostning av syke mennesker. Sommeren 2011 startet Grønland politistasjon det som er blitt politiets mest langvarige og aggressive aksjon mot de narkomane så lenge noen kan huske. Konstant mistenkeliggjøring, overvåking og ransaking på magefølelse er daglig. Stikk i strid med lovens bokstav. «Jeg vet at både Stølen og Hauglie mener godt, i utgangspunktet. Men her har metodikken til de grader gått galt. Og kun prestisje igjen som hindrer dem i å innrømme det». Rå maktbruk mot syke hjelpetrengende mennesker er selvsagt meningsløst og uverdig. Jeg ønsker ikke å henge ut Oslopolitiet som sådan, der jobber det mange særdeles dyktige mennesker. Men en god del av de ferske og uerfarne betjentene som sendes ut mot narkomane i Skippergata burde aldri fått jobb i politiet. Å se voksne folk og forbipasserende behandles som dømte krigsforbrytere er direkte kvalmende. Polititeknisk lavmål. Betjentene som benyttes i gata er unge, inkompetente, uerfarne og (på grunn av åpenbar usikkerhet) svært arrogante. Virkemidlene er forbausende gammeldagse og simple. Narkomane er en av landets svakest stilte grupper. At politiet kaster bort ressurser på å jage gruppen i stedet for å jobbe preventivt og mot bakmenn, vitner om forferdelig dårlig vurderingsevne. Kort sagt ser vi en polititeknisk useriøs aksjon som koster svært mye penger. Konsekvensene av aksjonen er opplagte: Uoversiktlighet (rekruttering, salg, vold, psykoser), utrygghet (syke mennesker som jages) og ren skjær uverdighet. At rusmiljøet samler seg utenfor politiets radar på Tøyen og helt andre steder sentrum er atter en virkning. Vi ser de samme effektene som da man fjernet Plata. Som kjent en stor tabbe. Politiet selv later som de er strålende fornøyde. Ved stasjonssjef Kåre Stølen og visepolitimester Roger Andresen forsøker man lure omverden til å tro at aksjonen er en suksess. Disse gjentar et planlagt PR-budskap om at publikum og
mennesker de narkomane selv opplever økt trygghet. Dette er ren løgn. Spør heller de som jobber i Skippergata, eller de tilfeldige forbipasserende som ransakes fordi en ung jypling av en betjent syns jakka du har på deg ser litt for ny og fin ut. Propagandaen er også underskrevet av byrådet. Representert ved sosialbyråd Anniken Hauglie. Hun påstår selv at «Byrådet ønsker å løse opp de åpne russcenene av tre hovedgrunner; å hjelpe flere i miljøet, redusere rekruttering til miljøet og gjøre byen tryggere for alle.» (VG 02.01.12) Da er det paradoksalt at hun støtter en aksjon som er i strid med byrådets ønsker. At politiet skryter av aksjonen tror jeg ikke vi skal ta helt alvorlig. Prestisjen som ligger i prosjektet er stor, særlig ved Grønland politistasjon. Og når distanserte uniformsjefer mener aksjonen er bra for de narkomane selv, er det litt som når voldsmannen mener offeret har godt av litt pryl. Lavkaste For all del, skylden ligger ikke kun hos politiet. Uniformsjefene forventet en kraftig innsats fra byrådet da de startet aksjonen sommeren 2011. Det kom aldri. Men man skal med all respekt være voldsomt naiv for å ha trodd på kommunens forsikringer om at rusomsorgen skulle løftes. Også politiet visste at det ikke kom til å skje noe. Men det er alltid greit å ha noen å skylde på når man vet man har bommet grovt. Narkomane er som kjent ingens yndlingsgruppe, det er ingen på verken venstre eller høyreside som skriker opp når de behandles inhumant. Hadde en tilsvarende politiaggresjon foregått mot Handicappede eller asylsøkere hadde vi sett et mediesirkus uten like. Nå er det derimot dørgende stille. Både justisminister Grete Faremo og helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen burde forlengst gått ut med en tydelig fordømmelse av aksjonen. Men staten blander seg ikke inn, underlig nok. Håpet var ikke helt borte mens Knut Storberget ennå satt ved makt, og Faremo har fortsatt tid. Strøm-Erichsen virker overhodet ikke interessert i rus. Dette viser nok en gang behovet for å få en egen Rusminister, som kan være tett på kontroversielle debatter og hendelser. En statsråd som kan ta seg tid til å tale avhengiges sak. Idag er det ingen statsråd som prioriterer verken alkoholikere eller narkomane. Vi snakker da om en gruppe som ifølge forskere teller opp mot 3-5 prosent av befolkningen. I tillegg kommer de pårørende. Å ikke ta en så svak og stor gruppe på alvor er maktforsømmelse. Menneskeverd Så vil man spørre, hva annet kan man gjøre? Vel, Man starter med å lære av fortiden. Man gjentar ikke de mest opplagte feilene fra forrige århundre, altså kjeppjaging og forfølgelse. Dernest legger man en plan for å gjennomføre det absolutt alle vet at nytter: Behandling, ettervern og bolig. Enkelt, men dyrt. Og nettopp økonomien er årsaken til at Oslo opplever slike nedturer som nå. Myndighetene ønsker ikke å hjelpe, og da kommer obskure etater med egne «ideer». Både byrådet og politiet har forlengst innsett at aksjonen har null mening. Derfor kommer vi til å se at den forsvinner av seg selv med tiden. Men prestisjen og stoltheten er for stor til innrømmelser. I mellomtiden brutalt på bekostning av syke mennesker. Jeg vet at både Stølen og Hauglie mener godt, i utgangspunktet. Men her har metodikken til de grader gått galt. Og kun prestisje igjen som hindrer dem i å innrømme det. (Også trykket i VG 29. mars 2012) 15
LAR makt og monopol Elin Bakken Pasient- og brukerombud i Sør-Trøndelag Runar Finvåg Pasient- og brukerombud i Møre og Romsdal Kjell J. Vang Pasient- og brukerombud i Nord-Trøndelag Foto: Rune Petter Ness I Midt-Norge har LAR-Midt i Trondheim ansvar for all LAR-behandling. Denne posisjonen er unik. Til sammenligning har Helse Sørøst og Helse Vest flere enheter med ansvar for LAR, mens Helse Nord har to LAR-kontor. I Helse Midt-Norge (Trøndelagsfylkene og Møre og Romsdal) er det altså monopol. Er det sunt? 16 LAR står for legemiddelassistert rehabilitering. Dette er en behandling av rusavhengige med substitusjonslegemidler (metadon, Subutex, Suboxone), som skal bidra til rehabilitering til et normalt liv uten bruk av rusmiddel. Behandlingen er ofte livsvarig. Som regel igangsettes LAR-behandling etter at andre behandlingsmetoder er prøvd uten godt resultat. Pasienten må avruses, og det iverksettes kontrolltiltak for å overvåke at det ikke brukes rusmiddel i tillegg. Slik bruk kan føre til strengere regime for medisinutlevering, mer kontroll, overgang til annen type medikament, og i verste fall opphør av LAR-medisinering. Pasient- og brukerombudene i Midt- Norge mottar henvendelser fra LARpasienter. Det hører med til sakens natur at henvendelsene reflekterer negative erfaringer med LAR. Sjøl om det kan tenkes at de fleste LAR-pasientene er tilfredse med behandling og oppfølging, er det all grunn til å ta de som har dårlige opplevelser med LAR alvorlig. Pasienter rapporterer om et ubarmhjertig og strengt regime. De føler seg krenket og sier de behandles som småunger. Enkelte forteller at de må ta medisinen åpenlyst på apoteket mens andre kunder ser på. Noen får utlevert medisinen daglig i stedet for ukentlig, og vi har eksempler på at dette har ført til vansker med gjennomføringen av påbegynt skolegang eller arbeid. Andre er flyttet over på annen medisin, med flere bivirkninger. En del pasienter får ikke den informasjonen de skal ha, og heller ikke muligheten til å medvirke slik de har rett til. Også pasienter som har klart seg godt på LAR i årevis, sier at de opplever konstant mistenksomhet fra behandlingsinstansens side. Noen er engstelige for å bli møtt med represalier og det de oppfatter som straffetiltak. Den siste tida har vi mottatt henvendelser fra et titall leger, ruskoordinatorer og andre som jobber med rusavhengige i kommunene. De uttrykker frustrasjon på vegne av konkrete LAR-pasienter og bekrefter gjerne pasienters egne fortellinger. Fastleger ønsker å hjelpe sine pasienter med smertebehandling når det er nødvendig, eller med medisin mot psykiske plager i en kortere periode, men de føler seg bundet på hender og føtter fordi LAR-Midt truer med å melde dem til Helsetilsynet hvis de skriver ut medikamenter. Det betyr at LARpasienter ikke får nødvendig behandling for lidelser som befolkningen for øvrig får god medikamentell behandling for. At personell i helse- og sosialtjenesten tar kontakt med oss i et sånt omfang, er relativt oppsiktsvekkende fordi tilsvarende ikke skjer når det gjelder andre deler av tjenestene. Det er altså et særfenomen
for LAR-feltet. Som nevnt har LAR-Midt monopol i Midt-Norge. Det betyr at LAR-pasienter i motsetning til andre pasientgrupper i realiteten ikke får benytte retten til fritt valg av behandlingssted. Det vil nemlig sjelden være en god løsning å velge seg til LAR-behandling i en annen helseregion. LAR-pasienters rett til å velge sykehus er for øvrig også noe begrenset i utgangspunktet idet lovteksten forutsetter at valget ikke bidrar til uforsvarlighet eller er egnet til å svekke formålet med behandlingen. Dersom helseregion Midt-Norge i likhet med andre helseregioner hadde hatt flere enheter med ansvar for LAR-behandling, for eksempel knyttet til sykehusene i regionen, ville det ha gitt pasientene betydelig større mulighet til å velge et annet behandlingssted uten at det blir uforsvarlig og svekker behandlingsformålet. Monopol betyr store muligheter for å kjøre seg fast i et spor uten å bli korrigert av andre virksomheter som driver med det samme. Det er alltid fare for at en monopolstilling sementerer gamle posi- sjoner og blokkerer for videre utvikling og nytenkning. Monopol betyr også makt. LAR-Midt har stor makt. Det forteller både pasienter og helse- og sosialpersonell. Og overfor pasientene fins det ingen balanse i maktforholdet. LAR-Midt er sterkest og pasienten svakest. I tillegg skaper monopolposisjonen ny avhengighet for pasientene, ikke lenger av rusmiddelet, men av et sterkt behandlingsmiljø. Vi mener derfor at det er på tide med en grundig diskusjon om organiseringen av LAR-behandlingen i Midt-Norge. Spørsmålet er om monopolet bør brytes opp. Diskusjonen må ta utgangspunkt i LARpasienters erfaringer og ha som siktemål å komme frem til ordninger som er til det beste for dem. Vi sitter på ingen måte med fasiten. Vi ser imidlertid at avstanden til LAR-Midt i Trondheim kan oppfattes som et problem for oppfølging og kontinuitet for en pasient fra for eksempel Namsos eller Ålesund, men også for dem som skal bistå pasienten i nærmiljøet. Hvis monopolet hadde vært oppløst og det hadde vært LAR-enheter ved de enkelte helseforetakene (sykehusene) i Midt-Norge, kunne det ha bidratt til mye større opplevelse av nærhet, sammenheng og trygghet. En slik organisering ville også ha gitt pasientene mulighet til å velge en annen behandlingsenhet hvis forholdet til den enheten en på forhånd hadde kontakt med, har skåret seg. Og mens diskusjonen forhåpentlig pågår fremover, ønsker vi at LAR-pasienter i enda større grad tar kontakt med oss når de opplever at noe ikke fungerer som det skal. Det fins muligheter til å klage, og jo flere som klager, jo tydeligere vil forandringer tvinge seg frem. Vår oppgave er å bistå, blant annet i formidlingen av klager. Vi er dessuten mottakelige for erfaringer og innspill fra personell i helse- og sosialtjenesten. Vi vet at det er mange der ute som har et brennende hjerte for LAR-pasientene og for at de skal lykkes.
Tvungne urinprøver i LAR Av Rune Helgesen Illustrasjon: Tom-Espen 18
Det brukes årlig over 100 millioner kroner i tvungen urintesting av brukerne i LAR, samtidig sies det at nytteeffekten av kontrollen ikke lar seg dokumentere. I pasientrettighetsloven står det at man skal bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient og helsetjeneste og ha respekt for pasientens liv, integritet og menneskeverd. Behandling uten tillit er antiterapeutisk og mange vil nok føle seg stemplet og stigmatisert. Mange har avgitt urinprøver i mange år uten å venne seg til det. Det er også mulig at det er i strid med FNs menneskerettighetserklæring. Både laboratorier og prøvetakningssteder har sterke økonomiske interesser i hyppig urinprøvekontroller. Kostnadene til urinprøver merkes ikke av LAR-sentrene ettersom rikstrygdeverket betaler. Trolig ville man hatt en mer nøktern frekvens i urinprøvetakningen dersom urinprøvene ble betalt av LAR-sentrene selv. REHABpiloten, Brukerforeningen LAR- Nett Norge og narkoman.net gjorde en studie hvor brukerne kom til orde, og de sa «La oss få pengene fra kontrolltyranniet og laboratorievirksomheten over til brukerne!» Klar tale fra brukerne. De aller fleste LAR-brukere har også relativ dårlig økonomi, da merkes det økonomisk når man enkelte steder må betale 90 kr ut av egen lomme for hver prøve. Det å ta tvungne overvåkede urinprøver kan både føles krenkende, ydmykende og pinlig, mange har også problemer med å tisse når noen står og ser på, noen kan også føle seg stemplet og stigmatisert. For andre er det unødvendig bruk av tid, hvis man er student så kan man kaste bort mange timer i uken til dette, andre syns kanskje det er problematisk å ta seg fri fra jobben. Overvåkede urinprøver kan oppleves stadig mer nedverdigende desto lenger man har vært rusfri og desto bedre man fungerer i hverdagen. Men fra et behandler synspunkt så kan man mene at fordelene kan være å avsløre misbruk, et middel for å se at foreskrevne medisin blir tatt, et verktøy for å se rusmestring over tid, eller å sikre at substitusjonsbehandlingen ikke påvirkes av rusmidler som kan redusere sikkerheten i behandlingen. Er så alle disse millionene vel brukte penger og er dette kontrollregimet en god løsning? Dette er det delte meninger om. Forskere mener at det er grunn til å vurdere nytteeffekten i forhold til kostnadene, for det er ikke noe forskning som støtter at urinprøver er hensiktsmessig, heller tvert i mot. I en undersøkelse gjort ved Sørlandet sykehus Kristiansand i 2009 ble det konkludert med at hvis pasientene fikk tenke seg om under samtalen, så plusser de på; de fant i studien 100 % overensstemmelse mellom urinfunn og oppgitte svar. Dette betyr at man ved hjelp av et kartleggingsskjema kan oppnå korrekte svar uten urinprøver dersom man stiller grundige og gode spørsmål. Enkelte studier har også vist at selvrapportering kan påvise mer rusbruk enn urinprøver, dette gjelder der urinprøver tas sjelden. Altså tillit kan være et vel så godt verktøy. Det hevdes at å jobbe terapeutisk med rusbruk tidlig i behandlingen og i perioder preget av dårlig rusmestring, kan urinprøver være et hjelpemiddel. Men studier tyder tvert imot på at overvåkede urinprøver er anti-terapeutisk, ved at pasienten faller ut av behandling. Den danske legen Peter Ege har i et kontrollert studium dokumentert at overvåkede urinprøver har liten diagnostisk eller forutsiende verdi, og fører til at pasientene avbryter livreddende behandling. Urinprøver kan være direkte antiterapeutisk. Straff / sanksjoner som for eksempel inndragelse av goder har ingen effekt. Belønning derimot spesielt i form av ta med hjem doser ved behandlingsmessige fremskritt synes å ha en positiv effekt ifølge Ege. Enkelte hevder også at urinprøvene er viktige for at pasientene skal ha noe å gå til og å komme seg opp om morgenen. Det kan i stedet føre til at brukerne har regelmessig kontakt med andre rusmisbrukere, noe som kan føre til at det blir vanskeligere å løsrive seg fra rusmiljøet. Det er viktig at brukerne har noe å gjøre på hverdagen, men at urinprøver skal være motivasjonen for å komme seg opp om morgenen neppe er slik vi ønsker å hjelpe personer med rusproblemer. Det er også store forskjeller sentrene imellom når det gjelder praksis for urinprøvekontroll. I Oslo brukes stikkprøver, mens andre plasser må man levere 2-3 dager i uken. I følge leger er det forbløffende få sentrale anbefalinger på hvor ofte og i hvilke situasjoner man bør ta urinprøver av LAR-pasienter. Dette vil nok føles urettferdig av de som må levere 2-3 dager i uken. Stoltenbergutvalget konkluderer med dette «Med bakgrunn i at overvåkede urinprøver må kunne oppfattes som et svært integritetskrenkende tiltak og kan signalisere mistillit til pasienten, tar utvalget til orde for å vurdere om en ikke vil kunne oppnå det samme med andre metoder som for eksempel samtaler. Utvalget foreslår en reduksjon i bruken av urinprø- 19
ver og at avdekking av sidemisbruk skal føre til forsterket individuell oppfølging og ikke sanksjoner/straff. Det er et klokt forslag. At rusbehandlingen har vært så konsentrert rundt kontroll og sanksjoner har vært ett av de store paradoksene i norsk ruspolitikk». Enkelte LAR sentre, spesielt LAR-midt, er kjent for å bruke sanksjoner/straff overfor brukere som har positive urinprøver på cannabis, noe som er et stort overtramp. Cannabis har ingenting med opiatavhengighet å gjøre, det er i seg selv et mildt stoff som ikke gir noe fysisk avhengighet og som må holdes unna LARbehandlingen. Det er også godt kjent at positive urinprøver har ført til reduserte doser, slik straff er fullstendig uhensiktsmessig og har ført til at LAR-pasienter har sprukket på illegal dop. Lege Guttorm Raknes har noen forslag til tiltak: Urinprøveregimet i LAR må være forenlig med grunnleggende pasientrettigheter og Menneskerettigheter. Medisinsk hensiktsmessighet og vitenskapelig dokumentasjon bør ligge til grunn for prøvetakningsfrekvenser. Det er neppe grunnlag for testing flere ganger ukentlig. Urinprøver skal ikke være en del av et system av kontroll, straff og belønning, eller som et tiltak for og «aktivisere» LAR-pasientene. Det bør være felles urinprøvepraksis for hele Norge, og nasjonal konsensus for påvisningsgrenser. Det bør settes i gang forskning for å avklare nytten av urinprøver i LAR, og hvor ofte prøver bør tas. Kostnadene av hyppige urinprøver bør veies opp mot nytten av andre tiltak. i en persons privatliv. En spyttprøve er også vanskeligere å jukse med enn en urinprøve. I et prosjekt med LAR-pasienter er resultater fra spytt- og urinprøver sammenliknet. Denne studien har vist at spyttprøver kan være godt egnet til rusmiddelkontroll. Spyttprøver er allerede tatt i bruk som erstatning for urinprøver for et begrenset antall LAR-pasienter. Tilbakemeldingene har vært svært positive både fra prøvegivere og behandlere. Forskerne konkluderer med at spyttprøver medfører betydelig raskere prøvetaking og griper mindre inn i personens privatliv enn en urinprøve som tas under tilsyn. Risiko for juks anses også å være mindre. Med dagens analyseteknologi kan et stort antall rusmidler og legemidler påvises i spytt, og spyttprøver kan derfor være et godt alternativ til bruk i stedet for urinprøver ved rusmiddelkontroll hos LAR-pasienter. Selv om spyttprøver er et bedre tiltak enn overvåkede urinprøver så er heller ikke dette et særlig tillitskapende tiltak. Et annet alternativ, og kanskje det mest humane og tillitskapende hvor man kan oppnå samme resultat som med som urinprøver, kan være noe så enkelt som samtaler. Gjennom gode samtaler hvor tillit skapes, vil brukeren fortelle hva som brukes av droger. Hvis straff og sanksjoner ikke brukes, så kan man heller prate om hvorfor vedkommende bruker andre stoffer og antagelig også oppnå en bedre terapeutisk effekt. Hvis brukerne blir straffet for å være ærlig vil man ikke oppnå noe som helst terapeutisk effekt, da vil man begynne å lyve i stedet for å si sannheten. Og som den Danske legen Peter Ege påpeker så er belønning bedre enn straff/sanksjoner. Det er et godt kjent fenomen at belønning er mer hensiktsmessig en straff. Måling av serumspeil med jevne mellomrom kan også være et godt alternativ til urintesting. Konklusjon Behandlingstiltak uten tillit stimulerer ikke til en positiv terapeutisk tilnærming. Mange brukere føler seg mindreverdige og stemplet. Regelmessige urinprøver har tatt plass som en av de viktigste kontrolltiltak i LAR-systemet, og legger beslag på store ressurser både økonomiske og til fordel for rehabiliteringen. Kontrollene oppleves meningsløse og ydmykende, både av brukerne og av mange i det faglige miljøet. Det er veldig usikkert om det i det hele tatt er noen positive effekter av kontrollregimet. Det finnes ikke dokumentasjon på at urinprøve -kontroller har bedre effekt eller nytte enn andre tiltak. Når det ikke foreligger klar dokumentasjon for at kontrollene har god effekt, bør det ringe en bjelle hos Gud og hvermann. Ved bruk av andre metoder kan man oppnå det samme, som for eksempel med samtaler, som bør tas i bruk i mye større grad. Andre tiltak som ikke er så ydmykende, som bruk av spyttprøver, kan også være et alternativ. Sidemisbruk som oppdages ved urin kontroll må ikke automatisk føre til en sanksjon eller straff, men heller til et tilbud om individuell oppfølging. Tvungne urinprøver må ikke gjelde som et permanent kontrolltiltak og på sikt kan spyttprøver ta helt over. Men som et frivillig tiltak kan urinprøver være til nytte for de som må vise at de er rene, eller i barnevernssaker for eksempel. 20 Alternativer Sammenliknet med tvungne urinprøver, vil spyttprøver være adskillig mindre ydmykende og integritetsinngripende
Etter mørket ble det lys, et lite håp ble tent. Et lite snev av vilje, tilbake hadde vendt. En drøm ble skapt og var innen rekke, følelser jeg klarte vekke. Følelser av å være menneskelig, skulle aldri la meg svekke. Trodde jeg... Når man kjenner taket glipper og livets sti blir sleip. Å ønske at man slipper, å være den eneste som veit. Alle råd for døve ører, ingen ting når inn. Og her sitter han som prøver å få orden på sitt sinn. Den fatale ensomheten begynner å ta meg igjen. Er evigheten mitt eneste virkelige valg og venn? Hendrik de Voogd