DOKTORENS DØTRE 1. I glede og sorg Bok 2 er i salg fra 12. oktober 2015.
Marianne MacDonald I glede og sorg
Copyright 2015 by Bladkompaniet All rights reserved Omslagsdesign og illustrasjon: Eline Myklebust Madsen Forfatterfoto: Guri Istad ISBN: 978-82-516-9141-3 Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk: UAB PRINT-IT, Litauen, 2015 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Persongalleri Amalie Hartmann,18år Emmeline, Amalies yngre søster Dorothea / Dorthe, Amalies mor Frantz, Amalies yngre bror Doktor Severin Hartmann, Amalies far Gerda, hushjelp hos Hartmann-familien Rittmester Jonas Eide, venn av Hartmann-familien Fru Eide, rittmesterens kone Victor, rittmesterens eldste sønn, bor i København Tobias, rittmesterens yngste sønn Olava, rittmesterens datter og Emmelines venninne Doktor Johannes Brock Ekteparet Schou, Hartmanns venner på Vik Anna, tjenestepike på Vik Edel Qvale, venninne av Emmeline og Olava Carsten Palle, ung mann på dans Cato Maximilianus Hansen,student Carl Anthon Mowinkel,student Joachim Vogt, advokatsønn
1 Christiania, juni 1853 Hestens hover klapret høylytt mot brostenene på Carl Johan. Hovedstadens prydgate lå øde i den tidlige morgenen, og innenfor de fasjonable fasadene sov byens borgere urolig. Selv på denne tiden av døgnet, når solen knapt hadde kommet over horisonten, var det varmt. Altfor varmt. Vognen token krapp sving inn på byens torv, og kusk og passasjerer holdt seg fast idet de raste videre. Doktor Hartmann kastet et blikk på den unge jenta som bare minutter tidligere hadde banket på kjøkkendøren til doktorboligen i Rosenkrantz gade. Hun var neppe mer enn tolv år, men fattigdommen hadde allerede satt sine tydelige spor. Kinnene var innhule, og hun hadde mørke ringer under øynene. Kokka hadde gitt henne noen kjeks, og de magre fingrene tviholdt om dem. Ansiktet var grimet av gråt. «Er det bare moren din som er syk?» spurte han. 7
Jenta hadde vært så fortvilet at han knapt hadde fått et ord ut av henne tidligere. Hun nikket. «Kan du fortelle meg hva som feiler henne?» «J-jeg vet ikke!» stammet hun, og øynene ble fylt av tårer igjen. «Hun begynte å kaste opp i går, og i dag begynte hun å skjelve. Så falt hun om og svarte ikke da far snakket til henne!» Hartmann rynket pannen mens de kjørte over byens torg og fortsatte bortover Storgaden. Han hadde en forferdelig mistanke om hva det kunne være, men det kunne jo tenkes at han tok feil. I all hast hadde han plukket med seg morfin, opium og acqua antisterica fra medisinskapet. Flaskene lå trygt i vesken sammen med bandasjer, skalpeller og snepperten om det skulle bli nødvendig å årelate pasienten. Karjolen svingte inn i Hausmannsgade, og kusken saktnet farten. «Hvor presis bor dere? «spurte han over skulderen. «I Nedre Vaskegang.» «Det er ved Slåmotgangen i Fjerdingen, ikke sant?» skjøt doktor Hartmann inn. Jenta nikket, forundret over at en fin herre var så godt kjent i de aller fattigste strøkene i Christiania. «Ta til venstre her nede,» beordret doktoren, og kusken gjorde som han ble fortalt, og satte opp farten igjen. Men snart ble gatene for smale for vognen, og de skyndte seg til fots det siste stykket. Her var ikke gaten 8
dekket av brosten, men var kun en gjørmete sti. Stanken av kloakk og råtnende søppel ble stadig sterkere til den nesten var uutholdelig. De skjeve, små trehusene var fuktige av dampen fra elven like ved, og flere av boligene de passerte, var knapt mer enn skur, bygd av planker som allerede var halvråtne. Da jenta endelig viste doktoren inn i en elendig rønne, så han med en gang at det han hadde fryktet, stemte. Den syke kvinnen lå bevisstløs på en smal seng og viste tydelige tegn til uttørring. «Har hun kastet opp igjen?» Mannen hennes, en svær brande på noen og førti, nikket taust. Ansiktet hans var blekt og dradd. Datteren sluttet seg til resten av søskenflokken, som kikket skremt på doktoren fra det borteste hjørnet av stua. «Nøyaktig når og hvor ble hun syk?» «I går, da hun var på vei hjem fra arbeid. Hun vasker på Rikshospitalet. Jeg hjelper henne,» svarte ett av de mange barna da faren fortsatt ikke sa noe. Hartmann nikket og satte seg ved siden av kvinnen for å undersøke henne nærmere. Pulsen var svak og pannen våt av svette. «Hun kommer ikke til å orke å spise noe den nærmeste tiden, men sørg for at hun får mye å drikke, selv om hun kaster det opp igjen. Og har hun smerter, gi henne dette.» Han fant frem en flaske med opium. «Ikke mer enn én skje om gangen.» Han så seg rundt. Flere skremte barneblikk møtte hans, men ingen spurte om det de lurte mest på om 9
moren deres kom til å dø. Doktor Hartmann visste uansett ikke svaret. «Var det mange mennesker rundt henne da hun kastet opp første gang?» Det var tydelig at de undret seg over spørsmålet, men den samme jenta svarte: «Ja, herr doktor, vi var på torget.» Hartmann sa ikke noe til det, men vendte blikket tilbake mot den syke. Hun hadde altså vært midt i en folkemengde da sykdommen brøt ut. Han gned hånden over pannen, reiste seg og vinket mannen utenfor. «Hvis det verste skulle skje» begynte han, men nølte. Det var så vanskelig å finne en skånsom måte å si det på. «Ja, da må dere sørge for å få henne begravet så fort som mulig og kisten skal være helt tett.» Mannens øyne videt seg ut, og han ble likblek. Han måtte kremte flere ganger før stemmen bar. «Er det pesten?» Idet doktoren skulle til å svare, kom eldstejenta ut, og Hartmann tok raskt avskjed, lettet over at han hadde sluppet å svare. Tilbake i karjolen lente han seg fremover og presset fingrene mot øynene, for hodet verket. «Jeg håper ved Gud at de nyeste teoriene om hvordan smitte sprer seg, ikke er riktige,» mumlet han for seg selv. «For om de er det, så er helvete løs.»
2 Christiania, et par uker senere «Er vi ikke der snart?» Emmeline lente seg utålmodig frem og stirret så ivrig ut av vinduet på den lukkede vognen at Amalie måtte le av den yngre søsteren. De hadde kjørt denne veien utallige ganger før. «Vi dro hjemmefra for mindre enn et kvarter siden, Emmeline!» svarte hun og ristet litt oppgitt på hodet. «Det er jo ikke lenge sidenvi passerte Slottet! Du vet like godt som meg at det tar en stund før vi er fremme.» Søsteren slo frustrert ut med hendene. «Kan ikke kusken i det minste kjøre litt fortere? Det er ikke som om vi er på søndagstur. Vi kommer for sent!» Amalie kunne godt forstå at søsteren var utålmodig. De var på vei til sommerens kanskje største begivenhet det store juniballet på Eide gård. Hele hovedstaden drømte om å få en invitasjon, men bare de som tronet øverst på den sosiale rangstigen, kunne håpe på å få 11
en. Familiene Eide og Hartmann var gamle venner, så de ble invitert til de fire ballene som hvert år ble holdt på rittmesterens storslagne gård. Sommerballet var likevel det gjeveste: Champagnen fløt, de nyeste motene fra Paris ble vist frem, og en og annen forlovelse ble også inngått. Kanskje det ville bli hennes tur i kveld? Amalie ble varm i kinnene ved tanken, og det kriblet langs ryggraden. Hun kom i alle fall til å få danse med ham «Hvordan ser jeg ut?» Emmelines stemme brøt inn i tankene hennes. Amalie så på søsteren. Kveldsolen falt inn gjennom vinduet og fikk de lyse krøllene til å skinne. De blå øynene gnistret om kapp med øredobbene av sølv og krystall, og rundt den slanke halsen glitret et halssmykke i samme stil. Emmeline hadde dype smilehull, og den nye, lyserøde silkekjolen med broderier av fugler og blomster satt som støpt på henne. Med sine snart sytten år glødet hun av livsglede og forventning. «Du ser nydelig ut, kjære deg,» svarte Amalie oppriktig. Emmeline smilte fornøyd, mens Amalie skjulte sitt eget smil. Søsteren var nokså forfengelig, men det var ikke til å komme forbi at hun var vakker. Folk snudde seg etter henne på gaten, for hun hadde et utadvendt, strålende vesen som det var umulig å overse eller ikke å bli sjarmert av. Amalie, derimot, var ikke spesielt opptatt av sitt eget utseende. I motsetning til Emmeline hadde hun glatt, 12
mørkebrunt hår, grønne øyne og en spedbygd kropp. Selv syntes hun at hun så ganske kjedelig og ordinær ut, men hun hadde aldri problemer med å få fylt ballkortet sitt, så hovedstadens unge menn var tydeligvis ikke enige. «Så dumt at mor ikke kunne være med! Hun hadde gledet seg sånn.» Emmeline sukket. Moren deres, Dorothea Hartmann, blant venner kalt Dorthe, hadde en lei tendens til å få hodepine på kort varsel når livet gikk henne imot, og denne dagen var intet unntak, selv om Amalie visste at ballet på Eide gård var noe som hadde opptatt moren i lang tid. Alle forberedelsene, som valg av stoffer og mønstre til nye kjoler, og hvilke smykker som passet best, hadde sysselsatt både henne og Emmeline i ukevis. Men det hadde vært en kvelende varm dag, og om ettermiddagen hadde moren begynt å klage over en murrende hodepine. Da klokken slo seks slag, og det var på tide å dra, hadde hun motvillig innsett at hun måtte bli hjemme. Det hadde blitt stor oppstandelse, for hvem ville vel sende to ugifte døtre på ball uten anstand? Emmeline hadde vært på gråten ved tanken på at hun ikke skulle få dra. Moren hadde også vært opprørt, og ikke bare for sin egen del. Ballet på Eide gård var en av de beste mulighetene unge piker fra borgerskapet hadde til å vise seg frem for mulige beilere. Nå som Amalie hadde fylt atten år, var det på høy tid at passende menn fikk anled- 13
ning til å forelske seg i henne, påstod moren. Amalie hadde ikke sagt noe til det, men hadde foreslått en løsning. Kunne de ikke sende bud på faren? Moren hadde vært enig, og i hui og hast hadde hun sendt stuepiken Gerda til ektemannens kontor på universitetet. Svaret kom med det samme: Han ville møte dem på Eide gård. I sitt stille sinn tenkte Amalie at hun virkelig håpet at han ikke ville glemme å komme som avtalt. Faren hennes, doktor Severin Hartmann, var en velmenende mann, som var svært glad i sine døtre, men han hadde en lei tendens til å la seg distrahere av en spesielt interessant medisinsk problemstilling eller til å glemme avtaler. Og moren hadde gitt streng beskjed om at hvis faren ikke var på Eide gård når de ankom, så måtte de snu «Uff, det er så varmt,» klaget Emmeline i det samme og slo opp den nye viften. Hun begynte å vifte seg så iherdig at krøllene danset på hodet. «Ja, det blir varmt å danse i dag,» innrømmet Amalie. Hun fulgte søsterens eksempel og trakk frem sin egen vifte. Sommeren 1853 hadde vært svært varm hittil, og det var ingen tegn til at den ville bli svalere. Solen hadde strålt fra en skyfri himmel i ukevis, og temperaturen var langt høyere enn normalt. Hesten saktnet farten, og vognen svingte inn i en bred allé. Både Amalie og Emmeline tittet spent ut gjennom vinduet. Selv om Amalie hadde vært her 14
mange ganger før, ble hun alltid like imponert når hun fikk øye på Eide gård. Hovedbygningen var stor og hvit og i to etasjer. Øverst oppe tronet et lite spir med gårdsklokken, som ringte arbeidsfolkene inn fra markene når det var tid for mat. Nedenfor gården og prydhagene lå fjorden blikkstille i det myke kveldslyset. «Nå er vi der hvert øyeblikk!» utbrøt Emmeline. «Tror du vi møter våre kommende ektemenn i løpet av kvelden?» «Kanskje det.» Amalie trakk på skuldrene, men inni henne kriblet det. Jo, hun kom til å møte sin kommende ektemann på ballet, det var hun helt sikker på, men det var foreløpig hennes og hans hemmelighet. Bare faren husket å komme Det knaste i grusen under vognhjulene da de stanset foran hovedinngangen. Kusken hoppet ned, åpnet døren for dem og holdt frem en støttende hånd idet de steg ut. Amalie takket ham med et smil, mens hun kikket seg raskt rundt. Var faren der? En kjent og kjær skikkelse stod øverst på den store trappen og løftet hånden til hilsen. Lettelsen bølget gjennom henne. Han var der! De skulle få være med på ballet i kveld. Så vidunderlig livet var! Da de steg inn i den store ballsalen, trakk Amalie pusten. Rommet bølget av festpyntede mennesker, det glitret i krystallglass og overdådige smykker, og latter og 15
glade stemmer fylte luften sammen med den tunge duften av parfyme. Familien Eide hadde blitt rike på gruvedrift, og de var ikke redde for å vise hvor velstående de faktisk var. Overalt var det synlige tegn på rikdom og overflod. Langs ballsalens vegger, som var trukket med silketapet, hang det speil i gullrammer. Fra taket kikket skikkelser fra romersk mytologi ned på dem: Neptun med spydet sitt, Apollon med lyren og Diana med pil og bue. Hun hadde alltid ønsket å studere maleriet ordentlig, men hun kunne ikke akkurat stå og glo i taket når det var ball. Det fantes riktignok dem som ville ha mer enn nok tid til å studere takmaleriet. Langs veggene stod en rekke vakre, forseggjorte stoler. Om ikke lenge ville de unge pikene som ikke fikk danse, sitte der. Amalie krympet seg av medfølelse. Tenk å sitte slik på utstilling og vite at alle kunne se at ingen ville danse med deg! Ikke kunne de be noen opp til dans heller. Det var ikke alltid lett å være kvinne. «Emmeline!» Olava, den eneste datteren i familien Eide, kom hastende mot dem med utstrakte armer. Bak henne fulgte en flokk piker i fargesprakende kjoler. Det var de mest populære og aller vakreste av hovedstadens unge damer. For dem var det ingen fare, de ville få danse så mye de orket. «Velkommen!» Olava kysset Emmeline på begge kinn og klemte henne inntil seg. De to hadde et nært 16
vennskap fra skoletiden, og de fleste av venninnene som flokket seg rundt dem, hadde gått i samme klasse. «Olava, da. Du må hilse på de andre gjestene også!» Rittmester Eide stod plutselig ved siden av dem, mens han ristet oppgitt på hodet over sin datter. Han var en spedbygd mann med et magert og rynkete ansikt. Siden han tilbrakte de fleste av dagens timer utendørs, var huden brun og værbitt. På tross av eller kanskje på grunn av at han var så liten, hadde han en stolt holdning og var rakrygget som få. Han bukket dypt for Emmeline og Amalie og håndhilste hjertelig på doktor Hartmann. «Onkel Jonas!» utbrøt Emmeline og kastet seg om halsen hans. Det hadde hun gjort helt siden hun var liten, men Amalie innså at det var på tide å få en slutt på det. Én ting var når en søt jentunge på fem seks år omfavnet en voksen mann som hun ikke var i familie med, noe ganske annet var det når en ung dame i gifteferdig alder gjorde det. Rittmesteren tenkte nok det samme, for han lo litt tvungent og frigjorde seg forsiktig. «Jeg håper dere vil få en hyggelig kveld,» sa han. Doktor Hartmann smilte. «Kvelden er allerede en suksess, Jonas. Det er ikke uten grunn at ballene dine er de mest ettertraktede i byen!» «Hva gjør man ikke for sine barn? De skal jo helst kunne pleie omgang med sine venner, selv om vi bor fryktelig langt ute på landet, ikke sant, Olava?» Jonas 17
Eide blunket til datteren. Han hadde tre barn Victor, Tobias og Olava. Victor på femogtyve studerte i København, mens Tobias på toogtyve fremdeles bodde hjemme og studerte ved Universitetet i Christiania. Hvor var han, forresten? Amalie kikket seg diskré rundt og fikk øye på ham i det borteste hjørnet, der han stod sammen med noen ranke soldater i gallauniform og utbrakte en skål. Den slanke, gutteaktige skikkelsen var kledd i en elegant livkjole, og kontrasten mellom svart og hvitt gjorde seg godt mot soldatenes røde og blå uniformer. Mens Amalie så på, hevet han glasset og tømte det i én slurk. Det var latter og god stemning i gruppen, og glassene ble fort fylt igjen. Så snudde han seg, og blikkene deres møttes. Amalie snappet etter luft. Det var som om tiden stoppet i noen andpustne sekunder, så hevet han glasset til hilsen. Han drakk dypt fra det, uten å ta øynene vekk fra henne. Deretter blunket han ertende til henne, og hun så fort vekk mens rødmen skjøt opp i kinnene. Hadde noen sett dem? I det samme smilte doktor Hartmann til sin eldste datter og bydde henne armen. Orkesteret var i ferd med å spille opp til en vals. «Kan jeg få første dans?» Amalie nikket og gikk sammen med faren ut på dansegulvet. Hun likte å danse med ham, selv om han ikke var den beste partneren. Han falt fort i tanker og glemte hvor han var. Som nå. Blikket hans var blitt fjernt, og en bekymret rynke dukket opp i pannen. Da han kom 18
i utakt et øyeblikk, var det like før han tråkket henne over tærne. «Unnskyld, Amalie!» utbrøt han litt forvirret. «Det var ikke meningen.» «Er alt i orden, far?» «Ja visst, jeg har bare en del å tenke på.» Han virket så tankefull at hun ble nysgjerrig. «Er det noe galt?» Han svarte ikke med det samme, men konsentrerte seg om å manøvrere henne rundt i rommet. Det var dansende par overalt, og de virvlet forbi dem. Det knitret i silkestoffer og brokade. Dusinvis av nye ballkjoler ble luftet for første gang. Amalie innså at hennes egen kjole var veldig enkel ja, egentlig altfor enkel til et så flott ball. Den var hvit med små bølger i blått langs kanten av skjørtet og på ermene. Det var det hele. Kontrasten til alle de flotte, påkostede antrekkene inkludert søsterens var påfallende, men Amalie likte det enkle og rene, og dessuten oppveide det kostbare stoffet mangelen på broderier og annen pynt. «Vi får ta det senere,» svarte faren, og Amalie fikk annet å tenke på. «Man skal ikke snakke om sykdom på et ball.» «Sykdom?» spurte hun forsiktig. «Hva slags sykdom?» Hun fikk ikke noe svar, for en slank skikkelse i kjole og hvitt gled opp bak dem og klappet faren vennlig på skulderen. 19
«Unnskyld, doktor Hartmann, kunne jeg få lov til å overta denne dansen?» Hjertet hennes banket fortere, og blodet strømmet til kinnene. Et øyeblikk etter hadde faren bukket og tatt et steg tilbake, og Tobias la armen rundt livet hennes.
3 Så fort den første dansen var over, skrev Tobias seg opp på fem danser til. Det var mer enn det anstendigheten tillot, men han skriblet ned navnet sitt på ballkortet før hun rakk å protestere. Med et lite blunk rakte han det tilbake. Hun måtte le da hun så hva han hadde gjort. «Du vil ikke skrive navnet ditt på alle linjene da, sånn med det samme?» «Det skulle jeg gjerne ha gjort,» svarte han og stirret så intenst på henne at hun rødmet. «Men jeg frykter at de mer fyrige av hovedstadens sønner vil utfordre meg til duell om jeg gjorde det! Så jeg kan dessverre ikke legge beslag på deg hele kvelden, Amalie.» Hun hevet hendene påtatt forskrekket og sa lattermildt: «Nei, en duell kan vi absolutt ikke risikere.» Flere andre unge menn dukket opp og utba seg en dans, og det tok ikke mange minuttene før ballkortet var fullt. Siden hadde Amalie danset hele tiden. Det var 21
stramme soldater, som rødmet og stammet når de skulle snakke med henne. Det var unge herrer som la ut om alle planene sine, eller som fortalte henne at hun var vakker. Og det var eldre og gifte menn som holdt henne litt for tett og sa at hun fikk dem til å ønske at de var unge igjen. Men først og fremst var det Tobias. Hver gang han dukket opp for å kreve neste dans, føltes det som om magen slo kollbøtte. Han var så pen! Han hadde et gutteaktig smil, og det brune håret ville aldri ligge ordentlig på plass. Stadig måtte han skyve luggen ut av øynene. Hun skulle gjerne ha danset med ham hele kvelden, men han hadde rett det gikk ikke an. Endelig ble det en pause i musikken, og kavaleren hennes ledet henne bort til en stol, bukket kort og forsvant. Amalie ble sittende og vifte seg, for det var svært varmt i rommet. Lysekronene var tent, og i tillegg stod det kandelabre på småbord langs veggene. Alle stearinlysene i seg selv gjorde rommet varmere, men siden salen dessuten var vestvendt, og solen hadde stått på i mange timer før den til slutt sank under horisonten, var temperaturen ubehagelig høy. Og når salen attpåtil var full av folk, som alle sammen svettet Det var ikke til å komme forbi at lukten begynte å bli ubehagelig. Amalie følte seg brått svimmel. Hun var altfor varm. Ble hun her inne lenger nå, ville hun få et illebefinnende, det var hun sikker på. Hun måtte få seg litt luft. 22
Heldigvis satt hun like i nærheten av en av dørene som førte ut til hagen. Hun skjøv den opp og gled ubemerket ut. Med det samme hun kom utenfor, følte hun seg mye bedre. Hun sukket lettet. Himmelen var fremdeles lys i vest, og luften var klar og mild, ikke brennende het og tung slik den hadde vært tidligere på dagen. En ung kvinne av borgerskapet kunne egentlig ikke bevege seg rundt uten anstand, men det orket ikke Amalie å bry seg om akkurat nå. Hun spaserte et stykke fra huset og trakk pusten dypt ned i lungene. Bak seg hørte hun snakk og latter, men her ute var det velsignet stille. Det duftet av roser. Hun bøyde seg ned og plukket en liten roseknopp fra en av de blomstertunge buskene. Rittmesterens rosehage var viden kjent, og han hadde en egen gartner og en læregutt som hadde ansvaret for å holde prydhagene i stand. Amalie fortsatte å gå mens hun holdt rosen mot nesen og trakk duften inn. Hun la ikke merke til stemmene før hun rundet hjørnet og nesten gikk rett på to menn som stod der. De snudde seg brått mot henne, begge to. «Amalie?» sa faren overrasket. «Hva gjør du her ute?» Hun ble så overrumplet at hun ikke svarte med det samme. Hvorfor snakket faren og Tobias sammen i hagen, langt unna festlighetene? «Amalie?» gjentok faren. 23
Hun tok seg sammen og smilte til dem. «Jeg trengte bare litt frisk luft, far. Det var så varmt der inne.» Tobias kremtet. «Det er kanskje snart vår tur til å danse igjen, frøken Hartmann?» «Å, ja visst! Jeg står jo her og oppholder deg, Tobias,» brøt Hartmann inn. «Gå inn og mor dere, begge to! Dere er unge, og kvelden er til for at dere skal hygge dere Dette kan vente, Tobias. Jeg går og veksler noen ord med din far, jeg har knapt snakket med ham i aften.» Han nikket vennlig, men fraværende til dem, og hastet av gårde. Tobias bukket for henne idet faren hennes forsvant rundt hjørnet, og holdt ut armen. «Vil du inn med det samme? Eller kan jeg overtale deg til å spasere litt med meg i rosehagen?» Øynene hans glitret skøyeraktig, og han hadde et nesten rampete uttrykk i ansiktet. Amalie tok armen hans og smilte til ham. «Du leder meg på ville veier, men kanskje vi skulle unne oss en liten spasertur.» «Man skal jo nyte øyeblikket,» nikket Tobias og førte henne inn på en sti mellom rosebuskene. «Hva var det du og far snakket om?» spurte Amalie nysgjerrig. «Hm?» Tobias så forvirret ut et øyeblikk. «Å nei, det var ingenting. Forretninger, bare.» «Forretninger?» Amalie ble interessert for alvor. Hva slags forretninger kunne de ha å snakke om? Hun ventet på en forklaring, men den kom ikke. Kunne det 24
være at han hadde snakket med faren om en forlovelse? Hjertet banket straks raskere. Hun hadde kjent Tobias hele livet, men hun hadde ikke sett ham skikkelig før for et års tid siden. Det hadde vært på et annet ball, men ikke på Eide gård. Det hadde vært en mer beskjeden tilstelning inne i byen, og hun hadde kjent de fleste som var der. Deriblant Tobias Eide. Før den kvelden hadde hun tenkt på ham som en brautete og bråkjekk gutt, som var litt umoden. Men den kvelden hadde han gitt henne komplimenter som hørtes oppriktige ut, de hadde samtalt om ordentlige ting, og han hadde sett så stilig ut i kjole og hvitt. Innen selskapet var over, hadde han forvandlet seg til en kjekk, beleven og spennende mann i hennes øyne. Nå stanset de bak en busk, godt skjult for omverdenen. Lydene fra ballet kunne høres i det fjerne. Det ble spilt en langsom og smektende vals. Tobias trakk henne inntil seg og omfavnet henne. Amalie lot det skje. De ble stående med armene rundt hverandre, og hun kjente varmen fra kroppen hans. «Du er så vakker,» hvisket han og strøk henne forsiktig over kinnet. Hun kjente en svak, søt duft fra pusten hans punsjen han hadde drukket tidligere. Glad lente hun seg inntil ham og hvilte hodet mot skulderen hans. Han tok den lille rosen hun hadde i hånden, og festet den i håret hennes. «Sånn,» sa han. «La nå den stakkars blomsten komme til sin rett.» Hun smilte, men løftet ikke hodet. Da ville han helt 25
sikkert kysse henne, og selv om hun lengtet etter at han skulle gjøre det, sømmet det seg ikke. Han bøyde hodet og sukket ned i håret hennes. «Å, kan vi ikke gifte oss snart?» Stemmen hans var så utålmodig og oppgitt at hun måtte le. Så løftet hun hodet likevel og så muntert på ham. «Gjerne for min del, men hvorfor nå? Du forklarer meg stadig hvorfor det ikke går.» «Ja.» Han la en hånd over hjertet og sukket dypt. «Jeg er kun en stakkars filosofistudent, ærede frøken Hartmann! Jeg kan ennå ikke forsørge deg på en måte som du har rett til å forvente» Amalie smilte, men samtidig stakk det i henne. Var det så viktig å ha så mange penger? De kom fra velstående familier, begge to. De ville nok få den hjelpen de trengte frem til Tobias begynte å arbeide. Dessuten brydde hun seg ikke om fester og ball og slikt, de kunne godt leve enkelt i noen år. Skjønt det var jo forståelig og redelig at Tobias ønsket å tjene penger selv og stå på egne ben. «Så du ba ikke far om min hånd, altså?» spurte hun. «Jeg trodde nesten det. Dere virket så alvorlige, begge to.» Tobias vek unna med blikket og ristet på hodet. «Nei Det må vente. Men så snart jeg er ferdig med studiene, Amalie, så snart jeg har et skikkelig arbeid, da skal jeg ned på kne, så fort jeg bare kan!» «Det gleder jeg meg til.» Hun smilte svakt. 26
«Men jeg blir nesten gal av å vente,» klaget han og så intenst på henne igjen. Hun kjente et sug i magen som drev henne til å presse seg tettere inntil ham. Det blikket hans var farlig. Det var som om hun mistet sans og samling når han så på henne på akkurat denne måten Han bøyde seg frem og lot forsiktig leppene streife hennes. Hun kjente duften av ham: søt alkohol, såpe og tobakk. Hjertet slo hardt, og blodet bruste varmt i årene. Munnen hans var myk og søkende, men så grep han fastere om henne, og leppene hans ble mer krevende. Det kilte i magen, og hun sukket svakt mot ham. I det samme husket hun hvor de var. Hun gispet høyt og trakk seg unna. «Tobias! Hva om noen ser oss?» «Ja, da får jeg be faren din om din hånd med det samme.» Han gliste og stakk hendene i bukselommene. Hun lo opprømt, men skapte litt mer avstand mellom dem. «Jeg vil ikke gifte meg med deg fordi vi må. Da vil jeg heller vente til du er ferdig med studiene.» «Du er så streng.» «Ja, du får tenke grundig over dette da, om du virkelig vil ha meg til kone. Her blir det ingen kjære mor, forstår du.» De lo begge, og Tobias klemte forsiktig armen hennes. «Jeg har faktisk fått et løfte om en dans med den vakreste piken på ballet, og jeg akter ikke å la sjansen gå fra meg. Hva sier du til at vi går inn igjen?» 27
Amalie rødmet og grep armen hans. Sammen gikk de tilbake til ballsalen. «Nei, nå danser de sannelig sammen igjen. Eier de ikke skam?» Emmeline lo høyt, og Olava snudde seg mot dansegulvet. Da hun fikk øye på Amalie og Tobias blant de dansende parene, lo hun med. «Er ikke det tredje eller fjerde gang?» «Minst.» Emmeline slo hånden for munnen, men klarte ikke å slutte å le. «De er nå søte, da! Jeg tror ikke de er klar over at noen kan se det på dem, men man må jo være blind for ikke å oppdage at de er forelsket i hverandre.» Olava nikket så korketrekkerkrøllene danset, og ansiktsuttrykket var muntert. «Ja, Tobias har tapt hjertet fullstendig. Jeg blir nok nødt til å erte ham aldri så lite for det i morgen. Men i kveld skal han få sverme i fred.» «Ja, i kveld har vi våre egne hjerter å tenke på!» utbrøt Emmeline. Hun snudde seg mot resten av venninneflokken. «Nå, hvordan går det med dere? Er det noen som ennå ikke har fått hjertet sitt knust? I så fall begynner det å haste. Ballet er snart over!» Alle lo, unntatt Edel Qvale, som var datteren til en av byens rikeste menn. Tvert imot, ansiktet hennes falt liksom sammen, men hun sa ingenting. Da neste dans begynte, ble det ståk og mer latter da alle kavalerene deres dukket opp samtidig. I forvirringen som oppsto, fikk Emmeline sjansen til å ta Edel i 28
armen og spørre om alt var i orden. «Du ble så rar i ansiktet da jeg sa det om å ha et knust hjerte» Edel ristet fort på hodet, men øynene var blanke. «Det er ingenting. Men takk for at du spør.» Mer ble det ikke tid til å si. Kavaleren til Emmeline la hånden om livet hennes og trakk henne med seg ut på gulvet. Det var over midnatt. Alkoholen hadde flytt fritt i mange timer, og latteren satt løst. Emmeline hadde fått en stram offiser som dansepartner. Rittmester Eide, til tross for at han aldri hadde tjenestegjort i det militære og bare hadde kjøpt tittelen sin, hadde en forkjærlighet for hæren, og det var alltid mange unge soldater til stede på ballene. Mannen som grep henne om livet og svingte henne ut på gulvet, var høy, med kinnskjegg og et selvsikkert smil. Pen var han også. Emmeline smilte til ham. Kanskje hun skulle prøve å få ham til å forelske seg i henne? «Jeg gleder meg til vinteren,» utbrøt han uten innledning. «Ja vel?» «Da er det tid for militært patruljeløp igjen.» Han smilte ved tanken. Hun hevet øyenbrynet spørrende, men han syntes visst det var forklaring god nok. «Hva er et militært patruljeløp?» spurte hun til slutt. Han stirret forbløffet på henne. At noen ikke kjente til alle aspektene ved det militære livet, var tilsynelatende ukjent for ham. «Vel, man tar geværet og løper så 29
fort man kan ja, på ski altså, forstår frøkenen og så skyter man på en blink som befinner seg på en femti skritts avstand. Så løper man videre. Det er meget slitsomt.» De danset i taushet en stund. Emmeline visste ikke helt hva hun skulle si, men til slutt ble nysgjerrigheten for stor. «Og dette gleder du deg til?» «Ja visst! Det er langt mer tilfredsstillende enn å kaste bort tiden med å danse med fruentimmer på ball, om frøkenen vil ha meg unnskyldt.» Nei, han her var visst ikke noe å satse på, enda så kjekk han var. Emmeline sukket. I det samme falt blikket hennes på Edel, som danset forbi i armene til en høy mann i kjole og hvitt. Hun smilte og nikket til ham, og de lot til å snakke hyggelig sammen, men øynene hennes var fremdeles triste. Huff, stakkars Edel. Kanskje hun hadde forelsket seg på ordentlig? Kvelden hadde tydeligvis ikke forløpt slik hun hadde håpet. Den hun ville ha, hadde kanskje valgt seg en annen. Emmeline syntes synd på henne, men et ball var tross alt ikke et ball uten fine kjoler, dyr champagne og knuste hjerter. Hun smilte vennlig opp mot kavaleren sin og gledet seg allerede til neste dans. Kanskje nestemann ville være litt morsommere å snakke med? Ballet var over, og himmelen var i ferd med å lysne i øst da vognen trillet nedover den lange bjørkealléen fra 30
Eide gård. Amalie lente seg tilbake i setet og kikket ut gjennom vinduet. Det var så vakkert her, med enger og åkrer på hver side av veien. Denne stunden, når de var på vei hjem etter et ball, var noe av det beste hun visste. Emmeline var oppspilt og ivrig fremdeles. Vanligvis diskuterte hun og moren i det uendelige hvem Emmeline hadde danset med, hva slags klær de andre damene hadde hatt på seg, og hvem som kanskje var blitt hemmelig forlovet med hvem. Men siden moren hadde holdt seg hjemme denne gangen, kunne Emmeline bare dele tankene sine med Amalie og faren. Doktor Hartmann hørte tålmodig på sin yngste datter med et lite smil om munnen. Amalie, derimot, ble sittende og tenke på Tobias da vognen rullet ut på Drammensveien, og de begynte turen tilbake til hovedstaden. Hun blunket søvnig og smilte drømmende for seg selv. Kvelden og natten hadde vært så fin Hun kunne fortsatt kjenne Tobias armer rundt livet. De hadde danset mange danser sammen. Egentlig burde hun være utslitt, men kroppen var fylt av en varm lykkefølelse. Hun trodde hun kunne ha danset til evig tid med ham. De kjørte forbi en fattig husmannsplass, og Amalie rettet seg opp. Huset var knapt mer enn et plankeskur. Det var hverken malt eller tjæret, og torvtaket var sunket sammen på midten. Det krympet seg i henne av medfølelse. Hun hadde det så godt, så ufortjent godt. Og hun skjønte hvorfor faren så gjerne ville hjelpe 31
mennesker som hadde det vanskeligere enn dem selv. Det var bare det at nøden i Christiania var så stor at hun knapt visste hvor man skulle begynne. Etter hvert som de nærmet seg hovedstaden, ble husmannsplassene færre og bygningene større og staseligere. Sommerresidensene til borgerskapet lå på hver side av veien store hus med enda større hager, og med navn som vekket hyggelige følelser. Her var Rosenborg, Solli og Sommerro. Rett etterpå rullet de forbi det nybygde slottet, som lå på deres venstre side, og snart endret lyden fra vognhjulene seg: De hadde kommet over på brostensgater nå. Da de var forbi Studenterlunden, svingte vognen til venstre inn i Rosenkrantz gade. De var hjemme. Vognen stanset med et rykk, og Amalie samlet skjørtene. Hun steg ut av vognen mens hun trakk inn den kjølige morgenluften. Foran henne raget et romslig toetasjes hus av bindingsverk, med smårutede vinduer og en gul fasade som virket solrik selv nå i grålysningen. Faren hadde nevnt en gang hvor mye de betalte i leie for å bo her, og summen var svimlende. Men hva annet kunne man vente når man disponerte sitt eget hus midt i sentrum av hovedstaden? De fleste Christianiaborgere leide boligen sin, men det vanligste var å leie ett eller flere rom i et hus, alt etter som man hadde råd til. De fattige måtte nøye seg med et bitte lite krypinn på loftet til en billig penge, men selv relativt velbeslåtte 32
byborgere nøyde seg vanligvis med å leie bare én etasje og ikke et helt hus. Men familien Hartmann hadde god plass, og de likte det slik. Råd til det hadde de også. Doktor Hartmann løftet dørhammeren, og et øyeblikk etter åpnet Gerda døren. Hushjelpen holdt et nesten nedbrent stearinlys i hånden og hadde mørke ringer under øynene, men uniformen var ren og pen om enn litt krøllete etter at hun hadde sittet i en pinnestol i timevis og ventet på dem. «God kveld,» sa doktor Hartmann, «eller kanskje jeg skulle si god morgen.» Han tok av seg hatten og kappen og la dem på en stol. «Ikke bry deg om meg, Gerda. Hjelp Emmeline og Amalie ut av kjolene og kom deg i seng.» Gerda neide, men sa ikke noe. Amalie syntes synd på henne. Hun kunne ikke ha fått noe søvn i den stolen. Det var best å komme seg raskt i seng, så hushjelpen i det minste kunne få en time eller to i sengen før hun måtte opp igjen. «Gerda kan hjelpe deg først, Emmeline.» Amalie begynte å gå opp trappen. «Men ikke opphold henne for lenge, er du snill, for jeg vil gjerne legge meg.» «Nei, er du gal!» sa Emmeline og skyndte seg etter henne. «Jeg er fullstendig utslitt og vil bare sove! Jeg skal være rask.» Amalie nikket og gikk inn på soveværelset sitt. Som vanlig kjente hun på den gode følelsen da hun lukket døren bak seg. Dette var hennes værelse, hennes trygge 33
sted på jord. I et hjørne stod himmelsengen, med gråblått forheng og en myk, deilig madrass. Langs hele den ene langveggen var det store vinduer, og utsikt til fjorden hadde hun også, et aldri så lite sjøgløtt. Hun gikk bort til vinduet og stirret på den blå flaten der ute mens hun ventet på Gerda. Det hadde blitt lysere nå, og havet glitret i den tidlige morgensolen. Der nede skimtet hun Pibervigen, med en skog av seilskipsmaster som stakk opp. Akershus festning lå til venstre og var delvis skjult bak bygårder og trehus. De unge soldatene og offiserene som hadde vært til stede på ballet i natt, hørte til på festningen. Emmeline hadde virket ganske begeistret for dem, og hun hadde snakket mye om den høye og kjekke soldaten hun hadde danset med på slutten. Uniformene var jo virkelig slående, det var ikke til å komme forbi, men Amalie hadde ikke særlig sans for dem selv. Ikke når hun hadde en ung og høyst sivil student som var bare hennes. Hun ble varm i ansiktet. Når Tobias så på henne, glødet blikket hans. Da kriblet det i henne, pirrende søtt og inderlig, og hun ønsket at hun kunne kysse ham, være nær ham. Hun ville holde ham fast og aldri slippe Amalie ble rykket ut av drømmene da det banket på døren. Gerda kom inn, neide og lukket døren bak seg. «Er Emmeline i seng?» Hushjelpen nikket. «Det var da godt.» Amalie visste av erfaring at det tok lang tid dersom Emmeline fikk hjelp til å komme i seng 34
sist. Søsteren kom hele tiden på ting hun gjerne ville ha: et glass vann, en kopp sjokolade, kanskje et lite måltid. Eller kanskje hun bare ville fortelle om alt som hadde skjedd på ballet. På den måten kom ikke hushjelpen seg i seng før det var på tide å stå opp igjen. «Hvordan oppførte Frantz seg i kveld?» «Å, han har vært så snill,» svarte Gerda, men Amalie visste at det nok var en overdrivelse. Selv om hun var svært glad i den tolv år gamle lillebroren, visste hun at hanvar en prøvelse for de fleste. Hun kunne levende forestille seg hvordan Gerda hadde måttet løpe etter ham for å forsøke å holde det stille i huset siden fruen lå til sengs med hodepine. Det skal bli deilig å sove nå. Amalie stod stille mens Gerda kneppet opp den lange rekken med stoffdekkede knapper nedover kjoleryggen. Hun famlet litt, og fingrene glapp stadig. Knappene var små og dekket av silke, noe som gjorde dem glatte. Det holdt hardt ikke å bli utålmodig, men det var tross alt ikke Gerdas feil at moten var slik. Til slutt var endelig kjolen åpen, og Gerda kunne trekke den over hodet hennes. Silkestoffet hadde klistret seg til huden og ble trukket løs med en raspende lyd. «La den henge og lufte seg, er du snill.» «Ja, frøken.» Gerda la forsiktig fra seg kjolen på sengen. Heldigvis gikk det fort å komme ut av krinolinen. Gerda løsnet knuten bak, og så foldet metallringene seg 35
sammen. Amalie steg ut av det og satte seg på en stol, mens Gerda ryddet det vekk. Like etter var hushjelpen tilbake igjen. Med sikre, vante fingre begynte hun å trekke hårnålene ut av Amalies hår. Det tok ikke lange tiden før lokkene hang løst nedover ryggen. «Tusen takk, Gerda, jeg ordner resten selv,» sa hun. «Få deg litt søvn nå.» Hushjelpen neide og forlot rommet, og Amalie la hårnålene på plass i esken der de hørte hjemme. Så tok hun av seg smykkene, linnetet og strømpene, og til slutt krøp hun opp i sengen og la seg godt til rette i de myke sengeklærne. Hun lukket øynene, og det siste hun så for sitt indre blikk før søvnen innhentet henne, var et par leende øyne under en vilter, brun lugg