Stephen Chbosky Fordelene ved å være veggpryd Oversatt av Ellen Karine Berg Pantagruel
Original title; Perks of beeing a wallflower Published by arrangement with Ulf Töregård Agency AB. Credit will be given to MTV BOOKS / GALLERY BOOKS a Division of Simon & Schuster, Inc. as the original publisher. This book is a work of fiction. Names, characters, places, and incidents either are products of the author s imagination or are used fictitiously. Any resemblance to actual events or locales or persons, living or dead, is entirely coincidental. Copyright 1999 by Steve Chbosky TRANSLATION Pantagruel, 2013 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtale om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Alle henvendelser om rettigheter til denne bok stiles til: Pantagruel Forlag AS Boks 2370 Solli 0201 Oslo ISBN 978-82-7900-606-0 ISBN 978-82-7900-586-5 (trykk) Oversetter: Ellen Berg Omslagsdesign: Trygve Skogrand/Passion & Prose Design
Tilrettelagt for ebok: eboknorden as www.pantagruel.no
Til min familie
Takk Jeg vil bare si om dem som står opplistet her, at det ville ikke ha blitt noen bok uten dem, og jeg takker dem av hele mitt hjerte. Greer Kessel Hendricks Heather Neely Lea, Fred og Stacy Chbosky Robbie Thompson Christopher McQuarrie Margaret Mehring Stewart Stern Kate Degenhart Mark McClain Wilson David Wilcox Kate Ward Tim Perell Jack Horner Eduardo Braniff Og til slutt: Dr. Earl Reum for å ha skrevet et vakkert dikt og Patrick Comeaux for at han husket det feil da han var fjorten.
25. august 1991 Kjære venn Jeg skriver til deg fordi hun sa du ville lytte og forstå og ikke hadde prøvd å ligge med henne på festen selv om du hadde mulighet til det. Vær så snill, ikke prøv å finne ut hvem hun er, for da finner du kanskje ut hvem jeg er, og det vil jeg faktisk ikke at du gjør. Jeg kommer til å gi folk andre navn, for jeg vil ikke at du skal finne meg. Av samme grunn vil jeg ikke oppgi adressen min. Jeg mener ikke noe galt med det. Jeg lover. Jeg må bare vite at noen der ute lytter og forstår og ikke prøver å ligge med folk selv om de har muligheten. Jeg trenger å vite at det finnes sånne mennesker. Jeg tror du er en av dem som forstår, siden jeg tror du er en av dem som lever og verdsetter livet. I hvert fall håper jeg at du gjør det, i og med at andre finner styrke og vennskap hos deg, så enkelt er det. Det er i alle fall det jeg har hørt. Så, dette er mitt liv. Og jeg vil du skal vite at jeg er både lykkelig og trist, og at jeg hele tiden prøver å finne ut hvorfor det er sånn. Jeg prøver å tenke på familien min som en grunn til at jeg er sånn, særlig etter at vennen min, Michael, sluttet på skolen en dag i våres, og vi deretter hørte Mr. Vaughns stemme over høyttaleren: «Gutter og jenter, jeg beklager å måtte informere dere om at en av våre elever har gått bort. Vi skal ha en minnegudstjeneste for Michael Dobson under samlingen på fredag.» Jeg vet ikke helt hvordan rykter sprer seg på skolen og heller ikke hvorfor det ofte er sånn at de stemmer. Kanskje det skjedde i kantinen. Det er vanskelig å huske. Men Dave, han med de merkelige brillene, fortalte oss at Michael hadde tatt livet av seg. Moren hans spilte bridge med en av Michaels naboer, og de hørte skuddet.
Jeg husker faktisk ikke så mye av det som skjedde etterpå, bortsett fra at den eldre broren min kom til Mr. Vaughns kontor på ungdomsskolen og ba meg slutte å gråte. Han la armen rundt skulderen min og ba meg få det ut av systemet før pappa kom hjem. Så gikk vi og spiste pommes frites på McDonald s, og han lærte meg å spille flipperspill. Han til og med spøkte med at han på grunn av meg måtte droppe skolen resten av dagen, og han spurte meg om jeg ville hjelpe ham å jobbe med Camaroen hans. Jeg antar at jeg var et temmelig sørgelig syn, for han hadde aldri før latt meg gjøre noe med Camaroen. På samlingen hos studieveilederne ble vi få som faktisk hadde likt Michael, bedt om å si noen ord. Jeg tror de var redde for at noen av oss skulle prøve å begå selvmord eller noe, for de så svært anspente ut, og en av dem strøk seg stadig over skjegget. Bridget, som er gal, sa at hun enkelte ganger tenkte på selvmord når det var reklame på tv. Hun var helt alvorlig, og studieveilederne så litt rådville ut. Carl, som er hyggelig mot alle, sa at han følte seg veldig trist, men at han aldri kunne ta livet av seg fordi det var en synd. En av veilederne gikk igjennom hele gruppen og kom til slutt til meg. «Hva mener du, Charlie?» Det merkelige med det var at jeg aldri hadde møtt denne mannen før siden han var «spesialist», og så visste han navnet mitt enda jeg ikke hadde på meg navneskilt slik vi pleier når det er åpent hus. «Vel, jeg mener at Michael var en hyggelig fyr, og jeg skjønner ikke hvorfor han gjorde det. Det er skrekkelig trist, men det å ikke vite er det som plager meg mest.» Jeg har lest dette om igjen, men det høres ikke ut som det er sånn jeg pleier å snakke, og spesielt ikke på dette kontoret, siden jeg fortsatt gråt. Jeg sluttet aldri å gråte. Veilederen sa han hadde en mistanke om at Michael hadde «problemer
hjemme», og at han kanskje følte han ikke hadde noen å snakke med. Det var kanskje det som gjorde at han følte seg så alene og tok livet av seg. Da begynte jeg å skrike mot veilederen at Michael kunne ha snakket med meg. Og så begynte jeg å gråte enda mer. Han prøvde å roe meg ved å si at han hadde ment en voksen, slik som en lærer eller en rådgiver. Men det hjalp ikke, og til slutt kom broren min til ungdomsskolen i Camaroen sin og hentet meg. Resten av skoleåret behandlet lærerne meg annerledes og ga meg bedre karakterer selv om jeg ikke ble noe flinkere. Skal jeg si hva jeg tror, så tror jeg at jeg gjorde dem nervøse. Michaels begravelse ble merkelig fordi faren hans ikke gråt. Og tre måneder senere gikk han fra moren til Michael. I hvert fall etter det Dave fortalte i lunsjen. Jeg tenker på det av og til. Jeg lurer på hva som skjedde hjemme hos Michael når de spiste middag eller så på tv. Michael etterlot seg ingen beskjed, eller så viste ikke foreldrene hans den til noen. Kanskje det var «problemer hjemme». Jeg skulle ønske jeg visste det. Da kunne jeg savnet ham tydeligere. Det ville gitt tristheten en mening. Én ting vet jeg, og det er at dette med Michael får meg til å lure på om jeg har «problemer hjemme», men det virker som mange andre har det mye verre. Som da kjæresten til søsteren min begynte å være sammen med en annen jente, og søsteren min gråt hele helgen. Faren min sa: «Det er andre som har det mye verre.» Moren min sa ingenting. Og det var det. En måned senere møtte søsteren min en annen gutt og begynte å spille muntre plater igjen. Faren min fortsatte å jobbe. Moren min fortsatte å gjøre rent. Og broren min fortsatte å fikse på Camaroen. Det vil si, til han dro på college i begynnelsen av sommeren. Han spiller fotball for Penn State, men han trengte sommeren til å forbedre karakterene sine for å kunne spille