USA Offisielt navn: Hovedstad: Øverste politiske leder: Styreform: Innbyggertall: Menneskelig utvikling: Største religioner: Areal: Myntenhet: Offisielle språk: BNI pr innbygger: Nasjonaldag: Amerikas forente stater Washington Barack Obama (president) Føderal republikk Ca. 314 millioner (nr. 3 i verden) Rangert som nr. 4 i verden (2011) Protestantisme (52 %), katolisisme (24 %) 9,826,675 km² (nr. 3 i verden) Amerikanske dollar (USD) Engelsk, spansk, indoeuropeiske språk, polynesisk $ 43 017 4. juli Historie og politikk Arkeologiske utgravninger har avdekket spor etter vikinger i det som er dagens USA, men området ble ikke kolonisert av europeerne før 1500 e.kr. I 1776 løsrev 13 kolonier på Atlanterhavskysten seg fra Storbritannia, noe som førte til dannelsen av Amerikas forente stater (USA). I 1853 fikk USA sin nåværende utstrekning mellom Canada og Mexico, men først i 1912 var hele dette området inndelt i delstater. I 1959 kom så de siste to delstatene til, Alaska og Hawaii.
I dag er USA verdens eneste supermakt, og landet er fjerde størst i verden. USA har militære styrker plassert i alle verdensdeler og driver utstrakt våpenhandel. Ingen andre land har like stor militær slagkraft, mye takket være USAs overlegne teknologi. Som supermakt har USA interesser i hele verden, og som verdens rikeste land har USA stor makt til å utøve press på andre land i gjennom bl.a. Sikkerhetsrådet. I Amerikansk utenrikspolitikk snakkes det ofte høyt om menneskerettigheter, men som for alle andre land teller egeninteresser mest. USA er aktivt involvert i en lang rekke land for å hjelpe USA-vennlige regjeringer, eller motarbeide de som er kritiske til USA. Dette gjøres i form av pengestøtte, våpen, trenings- eller utdanningsprogrammer, og til tider gjennom direkte militært engasjement. USA har også bidratt til en rekke militærkupp. Under president Obama har man fått et markant stilskifte i amerikansk utenrikspolitikk. Det legges i dag langt større vekt på FN og på å ha et godt forhold til andre land enn det som var tilfelle under George W. Bush. Forholdet mellom USA og resten av verden, kanskje særlig Europa og Russland, har blitt langt bedre i løpet av Obamas periode som president. Økonomi og handel President Barack Obama USA er verdens ledende økonomiske stormakt. Det frie markedssystem har tradisjonelt preget landets økonomi, og det vektlegges at myndighetene skal legge til rette for et velfungerende næringsliv uten selv å blande seg for mye inn. Etter at finanskrisen slo inn mellom 2007 2010, har amerikansk økonomi stått overfor store utfordringer. USA er i stor grad selvforsynt med de fleste råvarer. Et viktig unntak er olje. USAs vareimport er derimot verdens klart største. USA har et stort underskudd på handelsbalansen med utlandet. USAs økonomiske vekst kommer ikke alle til gode. Tvert imot øker de økonomiske forskjellene. Mens middelklassen har hatt en nedgang i inntekten de siste ti årene, tilfaller mer og mer de aller rikeste. Samtidig rammes både middelklassen og arbeiderklassen av at helse og utdanning har blitt dyrere. Utenrikshandelen er svært viktig for USA, og i de senere årene har tyngdepunktet for handelen flyttet seg fra Europa til Asia. USA har vært pådrivere for etableringen av frihandelsorganisasjonen WTO og frihandelsavtaler som NAFTA. Landet har et godt utviklet veinett som stort sett dekker hele landet. De store avstandene har resultert i en velutviklet luftfart, særlig med tanke på persontransport. I dag spår økonomer en raskt økende gjeld i USA. I løpet av de neste 25 årene vil USAs statsgjeld øke til den er dobbelt så stor som hele den amerikanske økonomien. Om litt over ti år vil gjelden være like stor som brutto nasjonalproduktet BNP, advarer en rapport fra den
amerikanske kongressens budsjettkontor, som er et partipolitisk uavhengig organ. Dette forutsetter at dagens skattenivå ligger fast eller at de offentlige utgiftene ikke reduseres. USAs økonomi ventes å komme under økende press de neste tiårene, når landet rammes av en eldrebølge. En stadig større andel av befolkningen vil komme opp i alderen der de trenger stadig mer syketrygd og andre offentlige ytelser. I år 2037 vil gjelden være dobbelt så stor som verdiskapningen i hele den amerikanske økonomien, ifølge en rapport fra Kongressen. USA og Iran USAs forhold til Iran er meget anstrengt, noe det har vært helt siden den islamske revolusjonen i 1979. Den gang ble rundt 50 amerikanere tatt til fange på den amerikanske ambassaden i Teheran og holdt som gisler i over et år, noe som var svært dramatisk. Siden den gang har USA aktivt motarbeidet Irans atomprogram og forsøkt å isolere Iran internasjonalt. USA og Iran har ikke diplomatiske forbindelser, og amerikanere har ikke lov til å ha kontakt med iranere med mindre det er politisk klarert. Amerikanske myndigheter har siden 1995 ført en handelsblokade mot Iran. Årsaken til dette er blant annet mistanke om at Iran produserer atomvåpen, samt beskyldninger om iransk støtte til blant annet den libanesiske sjiamuslimske militære organisasjonen Hizbollah. Det er imidlertid ingen som vet med sikkerhet om Iran har atomvåpen eller ikke. Iran har et anstrengt forhold til USA og Israel, og det er blant annet offisiell iransk politikk at den jødiske staten skal utslettes. Uttrykket ondskapen akse ble brukt av USAs forrige president George W. Bush, i hans State of the Union-tale i 2002, for å beskrive regimer som støtter terror. Bush nevnte spesifikt Iran, Irak og Nord-Korea i talen. Forholdet mellom USA og Iran er blitt noe bedre etter at Obama ble president. Iran-spørsmålet er viktig ikke bare i Midtøsten, men også globalt. Det dreier seg både om geopolitikk og om framtiden til det internasjonale ikke-spredningsregimet, altså det internasjonale samarbeidet imot atomvåpen. Geopolitisk er det spørsmål om Irans plassering mellom Vesten på den ene siden, og de raskt voksende maktene i øst og sør, særlig BRIKSlandene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) på den andre siden. Mer og mer tyder på at USA ønsker et regimeskifte i Iran. BRIKS-landene, særlig Kina og Russland, vil unngå dette. Striden gjenspeiles også i Syria-konflikten. Det er nære bånd mellom Iran og Syria, og Vesten ønsker å frata Iran en viktig alliert. BRIKS-landene, på den annen side, motsetter seg alt snakk om militært inngrep og ensidig støtte til opprørerne. For ikke-spredningsregimet dreier det seg om mer enn Iran. Hvis Iran krysser terskelen og blir en atomvåpenmakt, kan flere land gå i samme retning, ikke bare i Midtøsten. Derfor er det med Iran-konflikten som med forholdet mellom Israel og palestinerne: En hel
verden er opptatt av den. Likevel koker spørsmålet mer og mer ned til forholdet mellom tre stater: Iran, Israel og USA. Det er de som bestemmer hva det skal bli til. I sentrum står forhandlinger, sanksjoner, statsterrorisme og bruk av militær makt. USA og EU har innført egne sanksjoner mot Irans oljehandel uten å gå gjennom FN-systemet. USA presser andre land til å redusere importen fra Iran. Nå rettes presset i første rekke mot Kina, India, Sør-Korea, Tyrkia og Sør-Afrika. EU stanser all import fra 1. juli 2012. Dette går hardt ut over den iranske økonomien. Den e først og fremst den jevne iraner som straffes hardest, også middelklassen. Men regimet greier fortsatt å kanalisere ressurser til sine høyprioriterte programmer, som for eksempel atomprogrammet. I Iran har dette høyteknologiske prestisjeprogrammet bred oppslutning. Derfor virker ikke sanksjonene etter hensikten. Det gjør heller ikke de amerikanske dataangrepene mot iranske anrikingsanlegg, mordene på iranske kjernefysikere og sabotasjen mot militære anlegg. Slike aktiviteter gjør det tvert imot lettere for iranske myndigheter å vekke anti-amerikanske og anti-israelske følelser. Et militært angrep vil sette det iranske atomprogrammet tilbake, men kan fort bli en dyrekjøpt seier. Dette kan sette store deler av Midtøsten i brann. En annen ting er at Irans atomprogram med stor sannsynlighet vil fortsette etterpå, og da med fornyet styrke og uten inspeksjonsrettigheter for Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA. Dette ville være et skritt tilbake. Om Irans hensikt ikke har vært å produsere atomvåpen til nå, kan det lett bli det etter et mulig angrep. Forhold til andre land i Sikkerhetsrådet USA kom godt ut av andre verdenskrig, og ble det første faste medlemmet av FNs sikkerhetsråd, og er i dag en av de fem faste vetomaktene. USA er medlem av bl.a. FN og av de fleste av FNs særorganisasjoner, Verdensbanken, NATO, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), OECD, APEC og Organisasjonen av amerikanske stater. USA deltar på G 8- møtene. FNs sikkerhetsråd ligger plassert i Barack Obama leder et møte i FNs sikkerhetsråd. FNs hovedkvarter i New York, men området er betraktet som et internasjonalt område. USA ble i 2001 utsatt for terrorangrep, og har i ettertid ledet an i kampen mot terrorisme. USA er alliert med 28 europeiske land og Canada i forsvarsalliansen NATO. I enkelte situasjoner forsøker EU-landene å holde sammen og danne en motmakt mot USA dersom de
er uenige i politikken, men ofte er det vanskelig å oppnå en felles europeisk front ettersom noen land bryter ut og støtter USA. Som en av verdens økonomiske stormakter og mest innflytelsesrike land kan USA legge press på de andre landene i Sikkerhetsrådet for å oppnå støtte. Dette presset fungerer best mot små land som ikke har alliert seg med noen. USAs posisjonering i forhold til enkeltland er sterk i Sikkerhetsrådet. Særlig de siste årene i saker som angår Israel, Palestina, Syria og Iran. USA ønsker bl.a. sterke politiske og økonomiske sanksjoner som stopper volden i Syria, og at Iran ikke utvikler atomvåpen. Kina og Russland har ofte blokkert debatten rundt disse spørsmålene i Sikkerhetsrådet med henvisning til at de ønsker at hvert enkelt land i størst mulig grad skal få bestemme over sine egne interne forhold, og at konflikten løses gjennom dialog og konsultasjoner. Les mer om USA Sider på norsk Globalis.no om USA Store norske leksikon om USA UDs landsider om USA Ny krig i Midtøsten? Av Sverre Lodgaard, NUPI DN.no: Økonomer spår sterk gjeldsvekst i USA Sider på engelsk BBC country profile CIA World Factbook