OM-heftene Veiledning til trosopplæreren Foto: Camilla Orten TEMA NR 6 Det utsatte barnet Av Inger Bakken 1
Innledning Den norske kirkes trosopplæring har som et av sine mål: - å formidle troen på den treenige Gud på en slik måte at barn og unge får en utrustning som gjør dem i stand til å leve livet i sorg og glede, i krise og oppbrudd, alene og i fellesskap. De skal kunne mestre, og møte livet i gode og onde dager, med tro på egne ressurser og med håp for framtiden. 1 Nettopp det å gi barn tro på seg selv, på egen verdi og egne ressurser og gi dem håp for framtiden, tror jeg er et felles ønske for de aller fleste som har med barn å gjøre. Det være seg foreldre, besteforeldre, pedagoger, kateketer og andre som er engasjert i barn og unges oppvekst og danning. Uansett sosial, kulturell eller religiøs bakgrunn. Det vi dessverre vet, er at vi ikke alltid lykkes med å gi barn et fundament, en grunnmur som er solid nok, i så henseende. Alle barn er sårbare, både enkeltvis og som gruppe. Og aller mest utsatt er det enkelte barn i forhold til negative forhold og belastninger i sine nære omsorgsrelasjoner. Eksempler på dette er barn som lever i familier med rusmisbruk, ulike former for psykisk sykdom - eller som er utsatt for eller vitne til, vold. Dette kan til dels ha negative konsekvenser for deres utvikling. Det er ofte behov for store endringer i disse barnas liv. Kristne fortellinger i seg selv er ikke løsningen i en slik situasjon. Men på et dypere, mer eksistensielt nivå, vil det være av stor betydning for deres videre livskvalitet. I dette heftet vil jeg se på hva vi som trosopplærere bør legge vekt på, i vår tilrettelegging og vårt valg av tekster, i møte med de utsatte barna. Vi vet ofte ikke hvem som lever med slike problemer, derfor mener jeg det er en grei kjøreregel å tenke at vi alltid vil møte barn fra slike familier. Disse barna har på en helt spesiell måte bruk for en utrustning som gjør dem i stand til å mestre livets gode og onde dager. En utrustning som hjelper dem til å tro at de er elsket, har evner og ressurser og er uendelig verdifulle. Barns utvikling Et barn er totalt avhengig av og overlatt til, sine omsorgspersoner fra det øyeblikket det møter verden, ja, lenge før det. Foreldrenes evne til å imøtekomme barnets behov er avgjørende for dets utvikling. Å få dekket de fysiske behovene for berøring, ernæring, søvn, temperaturregulering, bli stelt og skiftet på, få være i bevegelse osv, er viktig. Minst like vesentlig er behovet for å bli sett og forstått, lekt med, snakket til, trøstet og beskyttet, kort sagt: å være i en interaksjon med forutsigbare, kjente voksne. I dag vet vi at barnet fra første øyeblikk er aktivt deltakende i samspillet med sine omgivelser - først og fremst foreldrene. Etter hvert utvides barnets samspillserfaringer til også å omfatte mennesker utenfor den nære familien. Rundt ettårsalderen begynner mange barn i barnehage. Der tilbringer de størstedelen av dagen med andre omsorgspersoner enn foreldrene. Der møter de fremmede voksne som de etter hvert knytter seg til. Også disse får stor betydning for barns utvikling. Foto: Lena Høyem - Disse barna har på en spesiell måte bruk for en utrustning som gjør dem i stand til å mestre livets gode og onde dager 1 Jf. Plan for trosopplæring GUD GIR VI DELER - Kirkerådet, jan. 2010
Barnets tidlige utvikling formes hovedsakelig gjennom de daglige relasjonene barnet inngår i. Det betyr at foreldre, barnehageansatte, skolepersonell, (medarbeidere i trosopplæringen) og andre som har jevnlig kontakt med barn, har et stort felles ansvar for alltid å opptre på en slik måte at barns utvikling blir støttet. Hvert møte med barn bør fra voksnes side, håndteres med respekt for hva dette møtet kan bety som en liten byggesten på godt eller vondt i barnets utvikling. 2 Ingen, verken foreldre eller andre omsorgspersoner, kan beskytte barn mot vanskelige og vonde opplevelser. Skuffelser eller negative erfaringer. Det de imidlertid kan gjøre, er å være tilstede: å hjelpe barnet å bearbeide og bære skuffelser og tillate barnets ulike følelsesmessige reaksjoner. Barnet speiler seg i foreldrenes respons og lærer på den måten hva som aksepteres av følelser og behov. Er det i orden å vise sinne og frustrasjon? Er det ok for mine foreldre at jeg er meg - med alle mine følelser og uttrykk? Tilknytningsteorien ble opprinnelig utviklet av John Bowlby for å forstå og beskrive de prosessene som resulterer i et psykologisk bånd mellom barn og omsorgsgiver. Barnet har en genetisk betinget tendens til å søke nærhet og tilknytning til sine nærmeste omsorgspersoner for å bli beskyttet mot fare (Bowlby, 1988). Psykologen Joachim Haarklou skriver følgende: Kjærlighet og tilknytning er synonymer. Kjærlighet er folkemunnebetegnelsen, tilknytning er fagbegrepet innenfor utviklingspsykologisk teori. Når en mor elsker sitt barn høyt, knytter hun barnet trygt til seg. 3 Haarklou beskriver i samme artikkel følgende kjennetegn på en omsorgsgiver (her kalt mor, siden det oftest er mor som er hovedomsorgsgiver de første månedene i barnets liv) som gir barnet mulighet til å utvikle en trygg tilknytning: - Når en mor elsker sitt barn høyt, knytter hun det til seg... Når en mor elsker sitt barn, tar hun på det Når en mor elsker sitt barn, ser hun med et varmt blikk inn i barnets øyne Når en mor elsker sitt barn, da er hun til å stole på og utgjør en trygg base for barnet, samtidig som hun slipper barnet ut i den store vide verden Når en mor elsker sitt barn, får hun på følsomt vis tak i barnets følelser og sikrer seg at barnet har skjønt at mor har skjønt hvordan barnet har det Den gode mor gir barnet tidlig en gjensidighetsog tosomhetsfølelse Når en mor elsker sitt barn, gjør hun det ubetinget. Når en mor elsker sitt barn, da bærer hun barnet i sine tanker Når en mor elsker sitt barn, er hun tilgjengelig for barnet - i begynnelsen 24 timer i døgnet 2 May Britt Drugli :Utviklingsteori, Barnets utvikling i et relasjonsorientert perspektiv et sammendrag av nyere forskning og teori. 1997, s. 26. Trondheim kommune. 3 Joachim Haarklou, Emma tvert imot - eller noe mer - 10 år senere, Verdens Barns medlemsblad nr. 1/2008 3
Barnet speiler seg i sine omsorgspersoner (jf. Bowlbys teori om tilknytningsmønstre) og utvikles på bakgrunn av dette hva Bowlby kaller indre arbeidsmodeller. - På bakgrunn av de erfaringene barnet gjør med hensyn til å søke trøst og beskyttelse de første leveårene, utvikler det forventninger til seg selv, til andre og til samhandling med andre. 4 Vi kan altså si at barnets selvoppfatning dannes gjennom de relasjonene det inngår i. Dersom foreldrene er tilgjengelige for barnet, mottagelige for dets signaler og reagerer kjærlig når barnet søker beskyttelse og trøst, utvikler barnet en indre oppfatning av seg selv som elsket og verdifull. Dette vil være en beskyttende faktor når barnet møter motgang. Tilsvarende vil det barnet som har foreldre som i liten grad gir respons, truer med å forlate eller faktisk forlater barnet, ha en større tendens til å oppfatte seg selv som uverdig og uelsket. Når vi ser på utviklingen av barnets gudsforestilling/gudsbilde, vil dette ha nær sammenheng med de erfaringene barnet har i sine nære relasjoner. Dette er erfaringer barnet allerede har gjort, og de vil påvirke forestillingene om Gud. Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket. 6 Barn i familier med rusmisbruk Mange faktorer kan vanskeliggjøre eller forhindre en trygg tilknytning og hindre barnet fra å være barn. De predisponerte barneegenskapene kan bli forstyrret og ødelagt. (Les mer om barneegenskapene i heftet OM Barnet og Gud.) En negativ faktor er rusmisbruk hos omsorgspersonene. Det meste av det som beskrives her, kan også overføres til barn som lever i familier med alvorlig psykisk sykdom eller voldsproblematikk. Problemer knyttet til bruk av rusmidler, er svært ofte omgitt av taushet i vår kultur. Dette beskrives bl.a. av Tommy Hellsten i Flodhesten i dagligstuen. 7 Flodhesten er en negativ kraft i familien, alle vet at den er der, men den behandles som om den ikke eksisterer. Jesus og barna De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han sint og sa til dem: La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. 5 Foto:Camilla Orten Barnet i vår kultur har tradisjonelt vært oppfattet som interessant i kraft av å være en uferdig voksen. Og barndommen har blitt sett på som en periode på veien mot å bli et fullverdig menneske. Vi finner ikke noe støtte for dette synet i fortellingene fra Bibelen, og ingen beskrivelse av at Jesus møtte barna med denne holdningen. Tvert i mot, Jesus representerer et radikalt syn på barnet og barndommen når han løfter fram barnet som et forbilde og modell og sier: Foto: Lena Høyem - La de små barn komme til meg og hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til. 4 Trine Klette, Tid for trøst. Oslo: NOVA rapport,2007, s. 26 5 Mark. 10, 13-14 6 Matt. 18. 3-4 7 Tommy Hellsten: Flodhesten i dagligstuen, g-perspektiv, 1999
Å spørre om hva slags forhold andre har til rusmidler, anses ofte som en innblanding i det mest private i folks liv. Derfor forties og skjules dette. Av rusmidlene representerer alkohol det største problemet, og Forbundet Mot Rusgift antar at hvert femte barn lever under oppvekstforhold hvor alkohol er et problem i familien. Tall fra SIRUS (Statens institutt for rusmiddelforskning) anslår at opp mot 150 000 barn i Norge bor sammen med personer med et risikofylt alkoholforbruk. (Organisasjonen Voksne for Barn, 2010). Det er ulike oppfatninger om hvordan man definerer en persons forhold til rusmidler som et problem. For eksempel kan det avhenge av om personen lever alene eller har ektefelle/samboer og barn. Sistnevnte (barna) er de vi er opptatt av her, og jeg velger å bruke følgende definisjon: I et relasjonelt perspektiv kan vi si at det eksisterer et rusproblem når bruk av rusmidler: - virker forstyrrende inn på de oppgaver og funksjoner som skal ivaretas i familien. - belaster og forstyrrer de følelsesmessige bånd mellom mennesker. 8 En oppvekst sterkt preget av foreldres rusmisbruk, er en betydelig belastning for et barns utvikling og gir en økt risiko for psykiske problemer. Eksempler på dette er spiseforstyrrelser, psykosomatiske symptomer, angst og rusmisbruk. Også sosialt lider mange av barna det gjelder. Blant annet ved at de ikke tør be med venner hjem, ikke tør fortelle om familien sin, ikke har penger til å delta på ulike aktiviteter eller må ta et alt for stort ansvar for sine foreldre og søsken. Den forandringen som skjer med foreldre som ruser seg, er skremmende og problematisk for barn. Foreldrene oppleves uforutsigbare og utilgjengelige, og barna mister den oppmerksomheten og omsorgen de er avhengige av. Der hvor den ene av foreldrene ruser seg, har ofte den andre all sin oppmerksomhet rettet mot den som drikker - og mangler derfor krefter til å se og gjøre noe med, barnets livsvilkår. Dessverre, ikke minst på grunn av tausheten som omgir rusproblemene, opplever barna ofte at de er alene og ikke har noen å støtte seg til, i sin vanskelige livssituasjon. Av samme grunn er det vanskelig for barna å få bearbeidet opplevelsene sine. De blir ensomme i sin egen familie. Ikke uten grunn benevnes de ofte som de glemte barna. Typisk for de barna vi snakker om, er at de opplever en usunn skam (og ikke være bra nok), mindreverd og skyld. De utvikler et dårlig selvbilde. Konflikter uten løsning - som det ofte er mange av i disse familiene, kronisk ustabilitet og uforutsigbarhet, er belastende for barn å leve med. Tommy Hellsten sier at det lidende barnet: ikke stoler på noen ikke snakker om det som er vanskelig ikke trenger noen ikke føler ikke gir seg hen klarer seg selv Denne beskrivelsen passer godt på mange av de barna som lever i familier med rusproblematikk. Dette er mitt utgangspunkt for å mene at disse barna, framfor noen, trenger det aller beste vi kan gi dem, også med tanke på kristne fortellinger som kan være til hjelp i deres livstolking. Fortellinger som viser at de er verdifulle og elsket. Disse barna har ikke bruk for fortellinger om skyld og soning som kan befeste deres syn på seg selv som syndere eller dårlige mennesker, fortellinger som kan bekrefte og understreke de negative erfaringene de allerede har. 8 Lorvik, s. 25 i Barn som lever med foreldres rusmisbruk, red. Frid Hansen, ad Notam Gyldendal, 1994 5
Å se barnet som subjekt Vi trenger å spørre oss selv, reflektere rundt våre egne holdninger og vårt eget syn på barn. Hvordan tenker vi om barn? Hvordan, dypest sett, møter vi dem? Er vi åpne for deres egne opplevelser av sin hverdag, sine liv? Har vi en tendens til å behandle dem som objekter i stedet for subjekter? Spør vi - og lytter vi - når de forteller hvordan det er å være dem? Psykologen Anne Lise Løvlie Schibbye er en av dem som lenge har vært opptatt av at vi skal se barnet. Hun sier i et intervju i Dagbladet (Magasinet) 5. september 2009: Hvis et barn opplever seg som et subjekt, blir lyttet til og akseptert, skjønner det at, hei, jeg har en mulighet til å påvirke min verden. Det gir en mulighet til verdighet. Og det gir barnet tilbake troen på seg selv. 9 Martin Buber, en av det forrige århundrets mest sentrale jødiske tenkere, var opptatt av dialog og fellesskap. Hans engasjement i møtet : hvordan mennesker forholder seg til og lever i samvær med hverandre, har vært med på å påvirke mitt syn på barnet. Hans ideer innebærer en måte å leve i verden på, en måte å være innlevende, ansvarlig, aktiv og imøtekommende på - overfor andre mennesker. Buber beskriver det han betegner som jeg - du - relasjonen, som en levende måte å forholde seg til andre mennesker på. Jegét møter duét med respekt, imøtekommenhet, interesse og medmenneskelighet. I vår sammenheng har det som konsekvens at vi møter barna med en genuin interesse og respekt, for de menneskene de er. Når det gjelder vårt møte med utsatte og lidende barn, betyr det også at vi blir nødt til å ta innover oss den smerten disse barna lever med. Lene Lind sier i boka Forstå mig dog!, der hun belyser situasjonen for barn som vokser opp under sviktende omsorg, og hvordan pedagoger, barnevernsarbeidere osv. kan hjelpe disse barna, følgende: Forutsetningen for at de voksne kan forstå og leve seg inn i barnets følelser er at de kan kjenne på og romme tilsvarende følelser hos seg selv. De følelsene de voksne ikke selv kan merke eller vedkjenne seg, er de ute av stand til å fornemme og/eller akseptere hos barnet. 10 Det å kjenne på egen sårbarhet, ved å hente fram erfaringer og opplevelser fra situasjoner der en selv har følt uro, utrygghet, skam og skyld er krevende. Det kan være vondt og vanskelig. Like fullt er det nødvendig for å forstå og sette seg inn i barnets situasjon. Dette gjelder også for de av oss som gjennom for eksempel trosopplæringsarbeid, møter barn som har en annen og tyngre bagasje, enn det vi gjerne skulle ønske. Fortellinger som utruster Vi skal etter min oppfatning, alltid reflektere over hva slags kristne fortellinger, sanger etc. vi formidler til barn. Spesielt årvåkne må vi være i møte med de mest utsatte barna. Torborg Aalen Leenderts har presentert et kompass for trosformidling i i heftet OM Barnet og det vonde. Slik jeg ser det er spørsmålene hun stiller her, svært nyttige i en trosformidlingssammenheng. Et slikt kompass er et godt verktøy med nyttige kvalitetsindikatorer. Som forelder og pedagog ønsker jeg å bidra til å utruste barna og vil at spesielt de kristne fortellingene, skal virke byggende, ikke nedbrytende. Bibelen er ingen barnebok, selv om mange av fortellingene appellerer til barn og er hyppig fortalt og formidlet til dem. I de senere årene har det skjedd store endringer i hvordan kristne fortellinger formidles til barn. Synet på barnet i trosopplæringen har endret og utviklet seg, parallelt med en bevisstgjøring omkring synet på barnet bl.a. i barnehagen (Jf. Schibbye: Å se barnet som subjekt). Barns medvirkning er sentralt innenfor barnehagepedagogikken og poengtert også i rammeplan for barnehagen. Teologer og religionspedagoger har interessert seg for en egen barneteologi : en teologi om og av barnet - og for barns egen spiritualitet. 9 Schibbye, Magasinet 5. sept. 2009 10 Lene Lind: Forstå mig dog! København: Hans Reitzels Forlag 1989, s. 52 min oversettelse.
Ved å se på barnet som subjekt, anerkjenner vi at barnet selv er aktivt og deltakende i sin trosutvikling. En tro som først og fremst er relasjonell, til forskjell fra den voksnes tro, hvor det intellektuelle/ kognitive ofte preger troslivet. Dette bør få konsekvenser for gudsbildet vi formidler til barna, og for hvilke bibelfortellinger vi velger å bruke - og hvordan vi praktisk gjør dette. Når det gjelder førskolebarn, velger jeg å formidle fortellinger om Jesus eller lignelser fortalt av Jesus. Som forbilde og rollemodell i sine møter med mennesker, og da spesielt barn, de utstøtte og de upopulære, skaper han trygghet. Vi ser det i møtet med Sakkeus, møtet med kvinnen ved brønnen og i møtene med barna. Vi ser hvordan han reiser opp mennesker og har et varmt hjerte for alle som lider. Å få vokse inn i dette, er spesielt viktig for de utsatte barna. Selv er jeg blitt fasinert av tankene som ligger til grunn for Den gode hyrde katekese. 11 Jeg har ingen erfaring med å bruke denne metoden, men tankene som ligger til grunn for denne måten å arbeide på, mener jeg er i tråd med både det vi vet om barns spiritualitet, og det å se barnet som subjekt. Det støtter en utvikling av en tro som kan vokse og tåle livet. Flere aspekter ved grunnlagstenkningen tiltaler meg; den voksne oppfordres til å lære av barnet - læringsprosessen ledes av barnet, - tilnærmingen passer alle barn uansett livssituasjon, - et sentralt mål er å åpne evangeliet for barnet, og slik jeg tolker det, gi barnet en gudstro som holder i møte med både gode og vanskelige dager. Den gode hyrde katekese er en anerkjennelse av barns rett til en åndelig/spirituell utvikling. Katekesen bygger på noen sentrale kristne fortellinger: Lignelsen om den gode hyrde, lignelsen om den gjenfunne sauen, lignelsene om sennepsfrøet, om surdeigen og lignelsene om perlen og skatten. Fortellingene presenteres og arbeides med på en bestemt, visuell måte: Preget av ro, rolig tempo, undring og fordypning. Den voksne leder presentasjonen etter en bestemt framgangsmåte, men kommer ikke med ferdige svar og løsninger. Arbeidsmåten legger i stor grad opp til at barna selv, gjennom modning og utvikling, tolker og forstår fortellingene og hva de betyr i deres liv. På bakgrunn av det vi vet om barn, som vokser opp i familier som ikke makter å gi god omsorg, og de konsekvenser dette har for utvikling av et lavt selv- Foto: Camilla Orten - Ved å se på barnet som subjekt, anerkjenner vi at barnet selv er aktivt og deltagende i sin trosutvikling 7 11 Cavaletti, Coulter, Gobbi og Montanaro: Den gode hyrde & barnet - En vandring i glede, 1994. Oversatt av Inger Marit Brorson, 2005
bilde, opplevelse av skyld, skam, og ikke å bli sett eller være god nok, vil jeg trekke fram to fortellinger som kan være spesielt godt egnet i møte med disse. Det er a) lignelsen om den gode hyrde, og b) lignelsen om perlen: a) Den gode hyrde kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut. Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner hans stemme. Men en fremmed følger de ikke; de flykter for ham, fordi de ikke kjenner stemmen til den fremmede. 12 Dette er en lignelse som er godt kjent av de aller fleste som er involvert i kristent barnearbeid/trosopplæring. Jeg vil anta at den også formidles hyppig. Det er flere lag i lignelsen, noe som gjør at barna får mulighet til å undre seg. Framfor alt er det en undertone som tydelig viser Guds (Jesu) uendelige omsorg for og kjærlighet til, menneskene. Lignelsen om Den gode hyrde forteller at sauen er sett av en omsorgsfull hyrde, som har et personlig forhold til det. Som ønsker å gå sammen med og går sammen med sauene sine. Sauen er ikke alene, men har et fellesskap med flokken. Lignelsen beskriver en kjærlig relasjon, en opplevelse og følelse av trygghet. Det gudsbildet som formidles, er en Gud som bryr seg om menneskene og vil at de skal leve i fellesskap og trygghet. Ved å arbeide med denne lignelsen, og gjerne slik det beskrives i Den gode hyrde & barnet, mener jeg den kan være med å trygge barn på at de blir sett av gode øyne, at Gud har omsorg for dem og alltid går sammen med dem. b) Himmelriket er også likt en kjøpmann som lette etter fine perler. Da han fant en særlig verdifull perle, gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte den. 13 Også denne lignelsen er en av de sentrale i Den gode hyrde & barnet. Den forteller om hvor verdifullt Guds rike er, og at menneskene som er en del av dette gudsriket, også er uendelig verdifulle. Det barnet som kan oppleve og ikke være bra nok som følge av uforutsigbarhet, utrygghet og mangelfull omsorg, vil ved å arbeide med denne fortellingen, kunne få en trygghet for at det har like stor verdi som denne perlen i Guds øyne - og en dag vil barnet forstå at det er så verdifullt at Gud selv er villig til å dø for det. Jeg har gjennom mange års arbeid med barn, fått stor respekt for barndommen. Den er en fantastisk og fullverdig fase i livet. Jeg bestreber meg stadig på å forstå mer av hvordan det er være barn og forsøker å se verden gjennom deres øyne. Jeg har lært enormt mye av dem, og jeg er takknemlig for alt de har delt med meg. - Vår plikt er å gå for å hjelpe og utruste barn og unge. Gi dem del i en tro som bærer... 12 Joh. 10, 3b-6 13 Matt. 13, 45-46 14 Magne Raundalen og Jon-Håkon Schultz: Kan vi snakke med barn om alt?, Pedagogisk Forum, 2008 s.21
Avslutning Som pedagog og omsorgsgiver opplever jeg en stor forpliktelse i forhold til å gi barn og unge best mulig utrustning for livet. Dette mener jeg at kristne fortellinger, sanger og bønner som formidler at de er elsket av Gud og verdifulle for Ham - akkurat som de er, er med på å gjøre. Det er viktig for alle, men aller mest for de som har erfaringer som tilsier at de voksne som de er mest avhengige av, ikke er til å stole på. Magne Raundalen bruker i boka Kan vi snakke med barn om alt? begrepet generasjonsplikt. 14 Denne plikten kan i vår sammenheng sees som en marsjordre: Vi skal gå for å hjelpe og utruste barn og unge. Gi dem del i en tro som bærer. Foto: Camilla Orten Foto: Camilla Orten 9
Verktøykassa for medarbeidere i trosopplæringen: Med Verktøykassa for medarbeidere i trosopplæringen ønsker KPF å bidra med gode, praktiske metoder i menighetens arbeid. Også skoler og barnehager vil finne interessant stoff her. Mål 1. Å lage gode verktøy/metoder til hjelp for medarbeiderne i trosopplæringen slik at de kan arbeide med spørsmål/refleksjoner omkring egne holdninger og verdier. Hvordan bli bevisst hvordan egne verdier, holdninger og erfaringer gjenspeiler seg i arbeidet med barn og unge? De ulike verktøyene i verktøykassa er anvendelige uansett medarbeidernes fagbakgrunn og kompetanse. 2. Å gi gode verktøy til hjelp i planlegging og evaluering av arbeidet i trosopplæringen. Det skal være en gjennomtenkt helhet og sammenheng i opplæringen. Verktøykassa inneholder ulike, lett tilgjengelige planleggings- og vurderingsverktøy. 3. Å øke menighetenes kompetanse med hensyn til f. eks barns religiøse utvikling og de utsatte og lidende barna blant oss. Slik sikrer vi at alle har en viss kunnskap om hvem nettopp barnet og den unge i trosopplæringen er. Verktøykassa er et nettsted med ulike nedlastbare hefter og brosjyrer. Noen av ressursene her vil være anvendelig i grunnlagstenkningen, mens noe vil være mer spesialverktøy. I perioden 2002 til 2008 drev KPF verdi- og utviklingsnettverket Skal - skal ikke, SSI. Barnehager, skoler og lokalsamfunn i hele landet var involvert i dette. Verktøykassa er blant annet inspirert av dette arbeidet. Foto: Camilla Orten
Kurs - noe for deg/dere? Ta kontakt med Inger Bakken via: post@kpf.no eller sjekk fanen kurs på nettsiden: www.verktøykassa.no Der finner dere mer informasjon. Les mere av Inger Bakken: Har Gud vinger? - om barns religiøse spørsmål, Inger Bakken, IKO- forlaget (2000) Inger Bakken arbeider i dag som barnehageleder i Trondheim. Hun er førskolelærer og tidligere daglig leder i KPF. Verktøykassa ferdigstilles i løpet av 2012 Verktøykassa er utarbeidet av KPF 11
OM - heftene er en del av prosjektet Verktøykassa for medarbeidere i trosopplæringen. Prosjektet støttes av Kirkerådet. Les mer på www.verktøykassa.no eller www.kpf.no Andre hefter i serien: OM Medvirkning OM Barnet og Gud OM Barns religiøse utvikling OM Barn og kreativitet OM Barnet og det vonde - Kompass for trosformidling OM Voksenrollen OM Symboler OM Den kreative prossesen OM Filosofiske samtaler OM Frivillige OM Inkludering OM Barn og sorg OM Verdier KPF Kristent Pedagogisk Forum