NTO 11. desember 2013 Vi viser til e-post fra TeaterTanken av 25. november som lyder: Regjeringen vil prioritere det frie feltet og frilansere. Vi anser dette som et lykkelig resultat av en klar anbefaling fra blant annet det tverrfaglige scenekunstfeltet, men vet regjeringen hva det innebærer? Kan du/din organisasjon sende oss en kort oversikt over det du/dere mener er konkrete tiltak? Nedenfor følger svar fra Norsk teater- og orkesterforening (NTO). EN HELHETLIG OG KUNNSKAPSBASERT SCENEKUNSTPOLITIKK Først av alt ser vi et behov for å problematisere begrepet det frie feltet. Dette er et begrep som har festet seg i det kulturpolitiske ordskiftet om scenekunsten og som legger sterke føringer og begrensninger for tenkningen. Etter vårt syn tildekker denne begrepsbruken kompleksiteten i et scenekunstlandskap som er preget av ulike kunstsyn og estetiske og organisatoriske forskjeller på kryss og tvers av et konstruert skille mellom det såkalte frie feltet og institusjonsfeltet. Vi vil i stedet oppfordre til et helhetlig og nyansert blikk på sektoren som utgangspunkt for en politikk der det er overordnede mål om kvalitet, uttrykksmangfold og formidling som styrer prioriteringene. En slik politikk bør være basert på inngående kunnskap, ikke minst om sammenhengene mellom frilansernes arbeidsmuligheter, kompanienes og ensemblenes produksjons- og formidlingsvilkår, og de ulike teatrenes og symfoniorkestrenes rammevilkår. EN SEKTOR I VEKST OG ENDRING Kultursektoren er en sektor i sterk vekst. Særlig har antall kunstnere økt kraftig blant annet som følge av flere utdanningsmuligheter i Norge kombinert med en tilrettelegging for at flere studenter skal kunne velge utdannelsestilbud i utlandet. Denne sterke rekrutteringsveksten, særlig innenfor skuespilleryrket, har ført til at andelen fast ansatte teaterkunstnere har gått kraftig ned, mens det har vært en sterk vekst i antall frilansere samtidig som stadig flere etablerer egne kunstneriske virksomheter i form av kompanier og prosjekter. Det er tverrpolitisk enighet om at den statlige innsatsen ikke kan følge proporsjonalt med tilveksten av kunstnere, og utviklingen har ført til et stadig økende press på de kulturpolitiske støtteordningene og stor konkurranse om tilgjengelige midler.
2 I en slik situasjon kan det være grunn til å se nærmere både på utdanningstilbudene og på innretningen av de kulturpolitiske støtteordingene. På den ene siden bidrar veksten i utdanningstilbudene til supplerende studietilbud. Med et mer differensiert arbeidsmarked og et bredere uttrykksmangfold er det behov for flere kompetanser forankret i ulike kvalitetsog profesjonalitetsforståelser. På den annen side ser vi tendenser til overrekruttering innenfor noen profesjoner og udekkede behov innenfor andre profesjoner (jf. Teater som fag, kall og yrke. En utredning om teaterfaglige utdanningstilbud og kompetansebehov, Telemarksforsking 2011). Samtidig bidrar veksten i tilgjengelige utdanningstilbud i Norge og utlandet til mindre kontroll over innhold og kvalitet i studietilbudene. I en slik uoversiktlig situasjon er det, etter vårt syn, behov for å fremskaffe mer kunnskap som grunnlag for en mer koordinert utdannings- og kulturpolitikk, slik at de offentlige midlene som kanaliseres til de høyere estetiske utdannelsene i størst mulig grad også bidrar til å nå overordnede kulturpolitiske mål. I tillegg mener vi at Enger-utvalget løfter frem en interessant problemstilling når de tar til orde for å spisse kvalitetskriteriene i stipendordningene og støtteordningene under Kulturfondet, og konsentrere midlene om færre søkere i stedet for at økninger brukes til å innvilge flere søknader. Parallelt med en slik kvalitetsspissing i produksjonsstøtteordningene, er det viktig å finne en god balanse mellom produksjon og visning, slik at man sikrer at den kunsten som produseres blir vist og formidlet til et størst mulig publikum. Vi mener det er viktig å se kompanienes og ensemblenes produksjons- og formidlingsvilkår og frilansernes arbeidsmuligheter i sammenheng med de ulike kunstinstitusjonene som i dag eksisterer rundt om i landet. Med symfoniorkestrene og de produserende og programmerende teatrene har vi et nett av institusjoner som først og fremst produserer og formidler musikk og scenekunst, men som også representerer betydelige ressurser i det lokale kunstlivet i form av både kunstnerisk og annen faglig kompetanse. Samtidig er dette nettet av autonome virksomheter med hver sin kunstneriske vilje, og med kunstneriske ledere på åremål, med på å sikre en spredt kunstfaglig definisjonsmakt. De viktigste formidlerne av kompanienes produksjoner er de programmerende teatrene Black Box Teater, BIT Teatergarasjen, Teaterhuset Avant Garden og Dansens Hus. I takt med at disse institusjonene er blitt styrket økonomisk og kunstnerisk, har samarbeidet mellom de programmerende og produserende teatrene blitt stadig viktigere. I tillegg har arbeidsmåtene tilnærmet seg hverandre. Mens de programmerende teatrene i tiltakende grad co-produserer forestillinger, arbeider de produserende teatrene i økende grad også programmerende. I tillegg ser vi en økning i antall samarbeidsproduksjoner mellom kompanier og de produserende teatrene, og scenekunstnerne beveger seg i større grad mellom ulike teatre, kompanier og prosjekter i et differensiert arbeidsmarked. Det finner også sted samarbeid mellom symfoniorkestre og musikkensembler, samtidig som orkestrenes musikerressurser er en del av eksistensgrunnlaget for flere av de profesjonelle musikkensemblene.
3 Gjennom opprettelsen av basisfinansieringen, utfordres samtidig den tradisjonelle kulturpolitiske organiseringen med prosjektfinansiering på den ene siden og fast driftsstøtte på den andre siden, og flere kompanier (dog stadig for få) sikres større kontinuitet i det kunstneriske arbeidet gjennom flerårig støtte. Norsk Scenekunstbruk har blitt et supplement til Riksteatret og regionteatrene og distribuerer effektivt forestillinger produsert av en rekke kompanier til barn og unge over hele landet og sørger for at mange av målsettingene i Den Kulturelle Skolesekken oppnås. Samtidig ligger det en foreløpig uutnyttet mulighet for at også de produserende teatrenes forestillinger kan turnere innenfor Scenekunstbrukets ordning og nettverk, samt for å utvide Scenekunstbrukets formidlingsordning utover Den kulturelle skolesekken. Vi mener at denne infrastrukturen av ulike produserende og formidlende virksomheter rundt om i landet bør videreutvikles, og at kulturpolitikken bør ta inn over seg og bygge videre på de endringene som vi har sett de siste par tiårene. KULTURFONDET Vi registrerer at regjeringen i det endelige budsjettfremlegget styrker avsetningen til scenekunst under Kulturfondet med nærmere 14 pst. i forhold til vedtatt budsjett for 2013, men at bevilgningen til musikk under fondet er noe redusert. NTO har over lang tid tatt til orde for en styrking av Kulturfondet og en klargjøring av Kulturrådets autonomi i fordelingen av midlene. De senere årene er det blitt lagt politiske føringer på fordelingene av kulturfondsmidlene under scenekunstkapitlet som har gjort at Kulturrådet har hatt lite handlingsrom til å styrke støtteordninger etter egne kunstfaglige vurderinger. Vi er derfor positive til regjeringens signaler om at Kulturrådet vil få større fleksibilitet i fordelingen av fondet, og vi er glade for at både den foreslåtte økningen til scenekunst under Kulturfondet i St. prp 1 (2013-2014) og bevilgningen til stipendordningene ble opprettholdt i regjeringens endelige budsjettfremlegg for 2014. DE PROGRAMMERENDE TEATRENE NTO har også lenge tatt til orde for at en styrking av Kulturfondet ledsages av en økning i tilskuddet til BIT Teatergarasjen, Black Box Teater og Teaterhuset Avant Garden. Vi er svært positive til signalene som blir gitt i statsbudsjettet for 2014 om at staten nå vil tar et større ansvar for finansieringen av disse tre programmerende teatrene. Både som formidlere og co-produsenter av scenekunst med et nasjonalt og internasjonalt nedslagsfelt, og i kraft av den unike kompetansen de besitter, har disse tre programmerende teatrene en betydning for utviklingen i scenekunsten som ikke har vært gjenspeilet i bevilgningsnivået. Vi minner om at de kompaniene som i dag mottar basisfinansiering fra Norsk kulturråd har opparbeidet seg den posisjon de har i dag, nasjonalt og internasjonalt, nettopp gjennom årelange samarbeid med disse tre teatrene.
4 Etter vårt syn er en videre styrking av Black Box Teater, BIT Teatergarasjen og Teaterhuset Avant Garden blant de viktigste virkemidlene for å bedre produksjons- og formidlingsvilkårene for scenekunstkompaniene og i tråd med regjeringens ønske om styrket kvalitet og spredt kunstnerisk definisjonsmakt. En styrking av disse teatrene legger til rette for at den kunsten som blir produsert kan vises flere ganger og nå et større publikum. Samtidig får de tre teatrene større muligheter for å rekruttere kunstnere og kompanier som ikke nødvendigvis er støttet av Kulturrådet. Dermed kan flere kompetente fagmiljøer gjøre selvstendige kvalitetsvurderinger og uttrykksmangfoldet styrkes ved at flere kvalitetsforståelser settes i spill. PRODUKSJONS- OG PRØVELOKALER Både de programmerende teatrene og kompaniene mangler hensiktsmessige prøve- og produksjonslokaler. Bedre produksjonsfasiliteter, nært knyttet til allerede eksisterende visningsrom og faglig assistanse, vil være effektive virkemidler for styrket kvalitet. I neste omgang vil dette komme publikum på andre teatre og visningsarenaer til gode, fordi produksjonene ofte er små og fleksible og godt egnet for gjestespill og turné. NORSK SCENEKUNSTBRUK Norsk Scenekunstbruks nettverk og refusjonsordning fungerer i dag svært godt for formidling av kompanienes produksjoner og bidrar til kvalitet og mangfold i tilbudet innenfor Den kulturelle skolesekken. Det ligger imidlertid et betydelig uutnyttet potensial i Scenekunstbrukets nettverk og refusjonsordning utover Den kulturelle skolesekken. Forutsatt en økonomisk styrking av Scenekunstbruket, vil det være mulig å utvide refusjonsordningen/arrangørstøtten slik at kulturhusene/kommunene kan inngå i Scenekunstbrukets formidlingsnettverk i samarbeid med det eksisterende fylkesnettverket og deres kommuner. Sammen med en styrking av de nevnte tre programmerende teatrene, vil også en styrking av Scenekunstbruket bidra til at den kunsten som produseres blir vist flere ganger og når et større publikum rundt om i landet. DE PRODUSERENDE TEATRENE OG SYMFONIORKESTRENE Parallelt med en styrking av de ordningene og virksomhetene som er nevnt ovenfor, er det viktig å opprettholde rammene for de produserende teatrene og for symfoniorkestrene slik at de kan videreføre aktivitetsnivået. Vi minner om at kostnadsveksten i disse virksomhetene for en stor del har gått med til å sikre kunstnerisk ansatte (i ulike ansettelsesformer) den samme lønnsutviklingen som andre yrkesgrupper i samfunnet, og at teatrene er hovedoppdragsgiver for frilansere innenfor scenekunsten. Etter vårt syn er det grunn til å stimulere til mer samarbeid mellom institusjonene og kompaniene/ensemblene. Gjennom utveksling av kompetanse og kunstneriske ressurser kan det realiseres prosjekter som hver enkelt aktør alene ikke ville kunne gjennomføre og publikum får tilgang til et rikere
5 kunsttilbud. Samtidig kan flere gjestespill ved de produserende teatrene bidra til flere visninger og styrket formidling av kompanienes produksjoner. Vi vil understreke at det er avgjørende for et vellykket samarbeid at det er kunstnerisk motivert fra begge sider og ikke konstruert for å imøtekomme politiske krav eller forventninger om samarbeid. Det er viktig at samarbeidet er basert på felles interesser og likeverdig eierskap i prosjektet. For å sikre kunstnerisk autonomi og spredt kunstfaglig definisjonsmakt, er det først og fremst viktig at teatrene og orkestrene har rammevilkår som muliggjør denne typen samarbeid som ofte er arbeids- og kostnadskrevende. I dag befinner særlig de store institusjonene med mange ansatte seg i en svært krevende økonomisk situasjon, først og fremst på grunn av økte pensjonskostnader. Flere av dem har allerede måttet foreta betydelig innstramning på driften for å dekke inn de raskt voksende kostnadene, og samproduksjoner og gjestespill vil i mange tilfeller være blant det første man skjærer ned på i en presset økonomisk situasjon. I tillegg mener vi at det er behov for å gjennomgå eksisterende støtteordninger under Kulturrådet for å sikre at disse legger til rette for og stimulerer til samarbeid. Når Enger-utvalget påpeker at forvaltningsmessige hindre for samarbeid bør fjernes, er dette helt i tråd med NTOs insistering på at hovedregelen om at virksomheter med fast årlig statstilskudd ikke kan søke Norsk kulturråd om tilskudd bør avvikles. SKUESPILLER- OG DANSERALLIANSEN Enger-utvalget viser til at nivået på kunstnernes lønn og levekår er dårligere enn i resten av befolkningen, særlig for frilansere, og at flere kunstnerorganisasjoner har tatt til orde for at det etableres ordninger som gir frilanskunstnere sosiale rettigheter. NTO er glad for at regjering og Storting i statsbudsjettet for 2014 har vist vilje til å videreføre ordningen. Alliansen bidrar til å bedre skuespilleres og danseres arbeidsvilkår og imøtekommer samtidig arbeidsgivers behov for fleksible ansettelser og tilgang til arbeidskraft med høy kunstnerisk kompetanse. Etter vår vurdering bør alliansen utvides med et betydelig antall flere frilansdansere og -skuespillere, parallelt med at scenekunstnernes arbeidsmuligheter ivaretas gjennom tilstrekkelige bevilgninger til Kulturfondet og de programmerende og produserende teatrene. OPPSUMMERING AV TILTAK SOM KAN BIDRA TIL Å STYRKE KOMPANIENES PRODUKSJONS- OG FORMIDLINGSVILKÅR OG FRILANSERNES ARBEIDSMULIGHETER: Fortsatt styrking av kulturfondet kombinert med en klargjøring av Kulturrådets autonomi og en vurdering av Enger-utvalgets forslag om å kvalitetsspisse støtteordningene under fondet og stipendordningene.
6 Koordinert kultur- og utdanningspolitikk som sikrer at de offentlige midlene som kanaliseres til de høyere estetiske utdannelsene også i størst mulig grad bidrar til å nå overordnede kulturpolitiske mål. Videre styrking av de programmerende teatrene Black Box Teater, BIT Teatergarasjen og Teaterhuset Avant Garden både for å sikre at den kunsten som produseres blir vist flere ganger og når et større publikum og for å bidra til kvalitetsheving, internasjonalisering og spredt kunstfaglig definisjonsmakt. Legge til rette for flere og bedre prøve- og produksjonslokaler, nært knyttet til allerede eksisterende visningsrom og faglig assistanse. Styrking av Norsk Scenekunstbruk for å utnytte Scenekunstbrukets formidlingsordning også utover Den kulturelle skolesekken. Opprettholde de økonomiske rammene for de produserende teatrene og symfoniorkestrene slik at aktivitetsnivået kan videreføres. Vi minner om at kostnadsveksten i disse virksomhetene for en stor del har gått med til å sikre kunstnerisk ansatte (i ulike ansettelsesformer) den samme lønnsutviklingen som andre yrkesgrupper i samfunnet. Teatrene er hovedoppdragsgiver for frilansere innenfor scenekunsten og symfoniorkestrenes musikerressurser er en del av eksistensgrunnlaget for flere av de profesjonelle musikkensemblene. En opprettholdelse av de økonomiske rammene for disse institusjonene vil også gjøre det mulig å videreutvikle ulike former for samarbeid med scenekunstkompanier og musikkensembler. Sikre at støtteordninger under Kulturrådet legger til rette for og stimulerer til samarbeid mellom institusjonene og kompaniene/ensemblene. Videreføring og styrking av Skuespiller- og danseralliansen for å bedre skuespilleres og danseres arbeidsvilkår og imøtekomme arbeidsgivers behov for fleksible ansettelser.