Figuren viser LW-stråling ned mot overflaten. Uten GHG ville disse vist en rett linje nær null.

1) Det finnes ikke empiri for CO 2 -drevet oppvarming. Det finnes et vell av målinger av spektra som viser hvor viktig GHG er for energibalansen ved overflaten. EM-spektra/Planck-kurver sier i seg selv ingenting om strålingens effekt på temperatur. De er selv en radiativ effekt av temperatur, i vårt tilfelle, gitte gassers temperatur. Om det radiative varmetapet fra en overflate er 50 eller 100 W/m 2, så forteller ikke dette oss noe om denne overflatens temperatur. Så, nei, dette er ikke hva vi ser etter. Liland prøver seg som vanlig på en bløff. ***Figur 1.1*** Figuren viser LW-stråling ned mot overflaten. Uten GHG ville disse vist en rett linje nær null. Strålingen er der fordi atmosfæren har en temperatur. Hadde ikke atmosfæren hatt en temperatur ville også diagrammet ha vist en horisontal linje i praksis lik null, selv med 100% CO2. At atmosfæren har en temperatur skyldes ikke dens strålingsegenskaper. Strålingen er simpelthen en radiativ effekt av atmosfærens temperatur. Dette har ingenting med hva overflatetemperaturen ved dynamisk likevekt er. Strålingen følger hele tida som en effekt; den styrer ikke utviklingen. Hva Liland gjør her er rett og slett å rote til årsak og virkning. Han ser en effekt av årsaken og tror den er årsaken til årsaken. Og Feldman et al. 2015 viser at pådrivet fra CO 2 ved to lokasjoner har økt ca. 0,2 W/m 2 /dec. ***Figur 1.2*** Og samtidig er det null korrelasjon mellom CO2-økningen og temperaturutviklingen over perioden ved de to stasjonene. Det «glemmer» man oppi det hele. Ved den ene stasjonen har temperaturen ikke gått opp, mens ved den andre har den gått kraftig opp. CO2-«pådrivet» synes imidlertid å være ganske likt i begge tilfeller. Det påståtte «pådrivet» er rett og slett ikke et «pådriv». Det vil bare kunne utgjøre et «pådriv» dersom det radiative varmetapet (LWup(sfc) minus LWdown(sfc), LWnet(sfc)) reduseres ved lik temperatur, altså dersom LWup(sfc) hypotetisk sett forblir uendret mens LWdown(sfc) øker. Øker LWup(sfc) med mer enn LWdown(sfc), så vil nettoen faktisk bli større, det radiative varmetapet mer effektivt, noe som isolert sett burde gitt nedkjøling. Like fullt vet vi, siden LWup(sfc) jo simpelthen er en omgjøring av Ts til strålingsfluks via Stefan- Boltzmann-likningen, at dersom LWup(sfc) har steget, så er det fordi Ts har steget. Ts har altså gått opp til tross for at overflatens radiative varmetap har økt (blitt mer effektivt). Følgelig kan vi enkelt konkludere med at temperaturstigningen ved overflaten er nødt

til å ha en distinkt annen årsak enn «økt strålingspådriv» fra atmosfæren, i og med at det jo ikke finnes noe «økt strålingspådriv» fra atmosfæren. Dette er det nærmeste vi kan komme i å påvise virkningen av GHG. En temperaturmåling kan jo aldri vise hva varmekilden har vært. Like håpløst som å prøve å finne ut hvilke vannmolekyler i en liter havvann som har kommet fra Glomma. Dette er det slitte, gamle «fraskrive seg all bevisbyrde»-trikset. Man legger fram en påstand om årsakssammenheng, men hevder samtidig at man ikke trenger å observere spor etter den i naturen noe sted, fordi «det jo er umulig»! Med andre ord, man forventer å få aksept for å ta sin postulerte årsakssammenheng for gitt som reell og virksom, selv uten fnugg av empirisk belegg fra den virkelige verden for at så faktisk er tilfelle. Det holder liksom å bekrefte teori med teori. Faktisk teori med den selvsamme teorien. Man kan jo bare tenke seg fram til at teorien må være rett. For det er den jo, ikke sant? Det må den jo være. Fordi. Det skjønner jo «alle», som Liland pleier å uttrykke det Jo, det er enkelt å vise kilden til en målt temperaturøkning. Så lenge det faktisk er snakk om en reell kilde. Varme hav- og/eller luftstrømmer som trekker inn, for eksempel. Eller mer sol (mindre skyer). Men med CO2? Nei, gitt. Hvorfor ikke? Fordi CO2 ikke er en reell kilde til temperaturøkning, kun en hypotetisk en. Konklusjon: Her klarte Liland å vise nøyaktig null og niks! Bare forsøk på avledning samt aktiv underminering av den vitenskapelige metode teori framfor empiri. Problemet er at teori aldri kan bekrefte seg selv. Hvis man tror det, befinner en deg dypt inne i det sirkulært funderte pseudolandet. Jeg etterspør spesifikt empirisk evidens for årsakssammenhengen +CO2 +T i jordsystemet. Hvor er den? Når skal den legges fram? Og dersom den ikke kan framlegges (noe Liland jo nå mer eller mindre har innrømmet at den ikke kan), når skal man innrømme at en strengt tatt ikke har noe som helst annet en løs, spekulativ påstand?

2) Oppvarmingen/ubalansen skyldes entydig økt ASR. Da må vi først uttrykke oppvarmingen i W/m 2. Vi starter i 1985 fordi det er da ERBE-målingene startet. Temperaturen har økt ca. 0,5 o C. ***Figur 2.1*** (Tar ikke med den siste Nino-en fordi det var en ekstremhendelse.) Ut fra P = 5,67*10-8 *4*T 3 blir nødvendig effekt for å heve temperaturen 0,5 grader ~2,7 W/m 2 bare for å opprettholde den økte utstrålingen fra overflaten. I tillegg trenger vi langt over 1 watt pga. økt tap gjennom latent varme og økt varmeopptak i havet. Så vi kan trygt si pådrivet ved overflaten må ha økt mer enn 4 W/m 2 siden 1985. ***Figur 2.2*** CMIP5 gjennomsnittlig latent heat flux. (Ja, dette er modellkjøringer, som overestimerer temperaturøkningen, men de underestimerer sannsynligvis økningen i passatvindene, så nettoen kan godt være verre enn dette.) Hva har vi så av målinger? Vi har ikke globale målinger fra overflaten, men hvis vi antar at utviklingen ved overflaten er den samme som ved ToA, kan det ha sett slik ut: ***Figur 2.3*** eller: ***Figur 2.4*** CERES viser ingen trend etter 2005, så det eneste vi kan si er at ASR kanskje har økt mellom 0 og 2 watt mellom 1985 og 2015, mens vi trenger minst 4 watt for å forklare oppvarmingen. Snakk om entydighet.

Dessuten hjelper det lite at ASR økte mye i ERBS perioden, fordi den skal ha økt ca. 1,7 watt i tropene pga. stor påvirkning fra vulkanutbrudd tidlig i perioden og pga. økende ENSO. Men dette er tilfeldige variasjoner som ikke gir noen langtidstrend. ***Figur 2.5*** Ca. 1 watt økning pga. renere atmosfære. ***Figur 2.6*** Og, sammenlignet med CERES-perioden, ca. 0,7 watt pga. ENSO-økning også i ERBS-perioden. Dette blir bare for dumt. Det hele er jo så enkelt som så: Jordas varmebalanse består av to elementer 1) Varme inn v /ToA. 2) Varme ut v /ToA. 1) er ASR (TSI minus albedo (refl SW)), 2) er OLR (total «all-sky» LW). Det er kun disse to fluksene som bidrar til varmebalansen, ingenting annet. Og det er følgelig kun endringer i disse to som kan forrykke balansen. En positiv ubalanse kan kun forekomme ved i) en økning i ASR eller ii) en reduksjon i OLR (eller en kombinasjon av de to). ASR kan aldri bidra til en positiv ubalanse ved å ligge flatt eller synke over tid, like lite som OLR noen gang kan bidra til en positiv ubalanse ved å ligge flatt eller stige over tid. Så enkelt er utgangspunktet. Så har vi to trivielle kjensgjerninger som vi kan lese av dataene: ASR har steget (siden 1983-85). OLR har steget (siden 1983-85). Utviklingen i tropisk (20N-20S) ASR v /ToA mellom 1985 og 2000.; en stigning på 2,5-3 W/m 2. (Det store innhogget midt i er Pinatubo.)

Utviklingen i tropisk (20N-20S) og global (90N-90S) ASR v /ToA mellom 2000 og 2017; en vesentlig mindre total stigning, men like fullt en stigning på minst 1 W/m 2. ASR har altså økt markant i begge separate, men tilstøtende tidsperioder hvor denne faktisk er blitt fulgt konsekvent (ERBS, CERES), totalt 32 år opp til i dag. Hva så med skjøten dem imellom? Global ASR v /ToA (brun øverst), i atmosfæren (blå i midten), og v /overflaten (grønn nederst), ifølge ISCCP FD-beregninger (i stor grad, men ikke eksklusivt, basert på skydekkeobservasjoner), mellom 1983 og 2002. Dette tidsspennet innbefatter hele ERBS-perioden samt segmentet 2000-2002 (lengst mot høyre i diagrammet over og lengst mot venstre i CERES-diagrammet øverst på siden). Kan vi bruke dette til å kalibrere ERBS- og CERES-dataene?

ToA-kurven i ISCCP FD-diagrammet overlagt ERBS- og CERES-dataene sammenføyet ved 2000-linjen. (OBS! ISCCP FD-kurven er for hele kloden, mens ERBS-kurven gjelder for tropene; CERESdiagrammet omfatter både den globale og den tropiske kurven, og vi ser at de korrelerer temmelig tett, noe som jo ikke er så uventet det tropiske signalet i en global kurve vil være utpreget framtredende i de fleste tilfeller, for de fleste klimatiske parametere.) Den røde linja som løper gjennom hele kompositt-diagrammet markerer 0-punktet på y-aksen for ERBSkurven det er rundt denne ASR-dataene fluktuerer under den første perioden (~1985-90). Det er 1 W/m 2 mellom hver hjelpelinje langs y- aksene.

Sånn ville det ha sett ut dersom man kalibrerte ERBS- og CERES-dataene ved simpelthen å sette de begge på samme nullinje. Et ganske så påfallende brått og stort trinn ned åpenbarer seg akkurat på tvers av skjøten; et relativt jevnt snittnivå fra 1993-94 til 1999-2000, og deretter igjen fra 2000 mer eller mindre til i dag, men ned 2 W/m 2 i løpet av det 5 måneder lange datagapet mellom de to! Her har vi kalibreringen fra kompositt-figuren over (med ISCCP FD-kurven overlagt). Det går fortsatt tydelig ned fra 1999 til 2001, men langt fra så mye som ved den rene nullstillinga over (~1 W/m 2 ). Anslaget her bør egentlig fortsatt anses som relativt konservativt, for skyfraksjonskurvene (neste side) viser ingen åpenbare opprykk i snittnivå fra siste halvdel av 90-tallet til første halvdel av 00-tallet. Like fullt ser vi et tydelig søkk i overgangsperioden, så det kan rettferdiggjøres med en liten nedgang i snittnivå fra slutten av ERBS-kurven til begynnelsen av CERES-kurven. Merk like fullt at i 2015 og 2016 (og tydeligvis videre inn i 2017), så er snittnivået tilsynelatende tilbake på høyde med siste halvdel av 90-tallet (+1,5-2 W/m 2 ), selv med denne kalibreringen.

FIGUR ISCCP-D2 global skyfraksjonsanomali (i %) invertert (høy skyprosent er langt nede, mens lav skyprosent er høyt oppe) for å korrelere mer direkte med ERBS+CERES ASR jo lavere skyprosent, jo mer solenergi (ASR) absorberes av jordsystemet. Den røde, vertikale linjen i skydiagrammet markerer januar 2000. Hvorom allting er, OLR v/toa har nå i hvert fall gått opp siden 1985, helt i takt med troposfæriske temperaturer. Man kan jo lure: Hvor er den massive OLR-reduksjonen som skal til for å «redde» Lilands energibudsjett?

Så da kan vi naturlig nok være temmelig sikre på at økningen i ASR står bak hele den positive ubalansen vi ser i dag, faktisk vesentlig mer enn den positive ubalansen, isolert sett, fordi OLR jo også har økt samtidig, og derfor har virket i motsatt retning, negativt, i retning avkjøling. Og dette er alt vi trenger å vite. Liland prøver sitt beste å tåke til denne saken, gjøre den så vanskelig og komplisert, når det hele i realiteten er såre enkelt. Den absolutte kvantitative beregningen av hvor mye energi som må ha blitt lagret opp i jordsystemet for å forklare OHC og stigning i temperaturer over perioden er jo en helt annen sak. Liland gjør selv et rimelig dårlig forsøk. Men vi vet jo hvorfor. Han gjør det med vilje for å få diskrepansen til å se så stor ut som mulig. Problemet hans er at all verdens «bakpå-konvolutten»-beregninger, slike som han bedriver her, jo ikke hjelper stillingen hans det minste. Han står fortsatt i ei hengemyr. Om han så ikke klarer å gjøre rede for all energien han regner deg fram til med ASR slik han ser det, så endrer jo ikke det det simple faktum at OLR har økt snarere enn gått ned over de siste 32+ år, og at OLR følgelig ikke kan ha gitt noe bidrag til en positiv ubalanse, fra hvilket man da automatisk kan konkludere med at den positive ubalansen i sin helhet må skyldes økt ASR (som vi vet har steget). For det er som sagt kun disse to fluksene: ASR (varme inn) og OLR (varme ut).

3) OLR følger over tid UAH TLT. (og dette skal videre liksom vise at drivhuseffekten er uendret) For det første sier denne parameteren ingenting om drivhuseffekten. For det andre: ***Figur 3.1*** Ingen trend etter 1980 selv om vi justerer Nimbus ned 1 watt. Og i CERES-perioden: ***Figur 3.2*** ***Figur 3.3*** Vi har ikke sammenhengende målinger siden 1985, men når OLR så åpenbart ikke følger TLT etter 2000, er det lite sannsynlig den gjorde det før 2000 heller. Her roter Liland som vanlig. OLR er ikke ment å følge Ttropo. OLR er ment å følge Te. Jordas Te (dens effektive utstrålingstemperatur i verdensrommet, 255K) er simpelthen direkte matematisk utledet fra jordas totale «all-sky» OLR v /ToA, 240 W/m 2, målt fra verdensrommet av radiometriske instrumenter ombord på satellitter, via Stefan-Boltzmann-likningen. Men greia er jo den: Mens Ttropo er den helt konkrete, fysiske temperaturen vektet inn mot et gitt, fast høydesjikt i troposfæren, f.eks. TLT, hvis høyde altså ikke forandrer seg over tid, så er Te temperaturen til et hypotetisk høydesjikt, Ze, som tvinges gradvis høyere opp troposfæresøylen, sammenfallende med stadig kaldere luftlag, ettersom «drivhuseffekten» liksom «forsterkes» gjennom våre utslipp av CO2 (pluss påfølgende positiv feedback fra vanndamp). Dersom hvert enkelt høydespesifiserte luftlag som den stigende Ze passerer på sin vei opp mot tropopausen beholder sin utgangstemperatur, så vil den gradvise hevingen av Ze føre til at Te faller, noe som tilsvarer en reduksjon i total «all-sky» OLR v /ToA den «forsterkede drivhuseffekten» reduserer jordas varmetap til verdensrommet ved lik temperatur. Dette er det berømte «strålingspådrivet» (RF). Dersom temperaturen ved hvert enkelt høydespesifiserte luftlag som den stigende Ze passerer på sin vei opp mot tropopausen derimot stiger i takt med det økte «pådrivet» og slik holder tritt med hevingen av Ze, da forblir Te (og jordas totale «all-sky» OLR v /ToA) uforandret den blir liggende flatt over tid.

Dette er den postulerte «drivhusmekanismen» for oppvarming: Det blir lenger og lenger fra Ze ned til Zs, mens Te forblir den samme. Med en konstant lapsrate (troposfærisk temperaturgradient) vil dette naturlig føre til en stigning i temperaturen ved overflaten og ved alle høydespesifiserte sjikt i troposfæren, den samme stigningen fra overflaten til tropopausen. Derfor er dette det helt spesifikke signalet vi søker å observere. For å kunne slå fast om det kan være en «forsterkning av drivhuseffekten» som står bak observert oppvarming. Ttropo (=> TLT) markerer et høydespesifikt lag i troposfæren. Disse skal, som følge av hevingen av Ze, alle som én bli varmere over tid, mens Te (=> OLR) per definisjon ikke skal det. Det vil si, OLR skal forbli uforandret ligge flatt over tid, så lenge ASR forblir uforandret. Dersom ASR stiger over tid, vil imidlertid også Te (=> OLR) stige, men fortsatt IKKE (!!!) like mye/fort som Ttropo (=> TLT) den samme relasjonen mellom Ttropo/Ts og Te som vi ser beskrevet i den skjematiske framstillingen over eksisterer med eller uten stigende ASR: Ttropo/Ts skal stige signifikant og systematisk relativt til Te over tid. Så, jo, denne «parameteren» sier alt vi trenger å vite om hvorvidt «drivhuseffekten» har forsterket seg eller ikke, og om hvorvidt denne forsterkningen kan stå bak global oppvarming eller ikke. Vi ser ikke etter en definisjon på «drivhuseffekten». Vi ser etter det helt konkrete fysiske signalet på en hypotetisert forsterkning av den.

4) Drivhuseffekten styrkes ikke. Egentlig bare en ting å si. Påstanden er feil. GHE = LW_UP_surface - OLR: ***Figur 4.1*** Ramanathan om definisjonen av drivhuseffekten: ***TEKST 1*** og: ***TEKST 2*** Igjen roter Liland. Som vanlig. Det skulle være ganske så selvinnlysende at du ikke kan bruke grunndefinisjonen på «drivhuseffekten» som sådan til å finne ut om den har blitt styrket eller ikke. Hvorfor? Det har jeg jo allerede forklart utførlig ganske så nylig på bloggen til Wahl. Link til den aktuelle kommentaren: http://forskning.no/blogg/terje-wahls-blogg/etter-stormen-0#comment-3500491875 Raval & Ramanathan (1989, http://ramanathan.ucsd.edu/files/pr50.pdf) sier: «If E is the longwave flux emitted by the surface at a certain location, and F is the flux leaving the top of the atmosphere (TOA) directly above that location, then the greenhouse effect G for that location can be defined as G = E F.» Ok. Dette er jo en ganske så konkret definisjon. Da tester vi den mot empiri fra den virkelige verden: https://okulaer.wordpress.com/2017/04/15/the-congo-vs-sahara-sahel-once-more/ Kongo (5 N-6 S, 10-27 Ø): LWs LWe = 450 225 = 225 W/m 2 (total «GHE») SWs(net) = 173,6 W/m 2 Ts = 25,3 C Sahara-Sahel (20-14 N, 15 V-36 Ø): LWs LWe = 473 279 = 194 W/m 2 (total «GHE») SWs(net) = 173,6 W/m 2 Ts = 29,1 C

Hva ser vi? En mye større forskjell mellom LWs og LWe i Kongo enn i Sahara-Sahel (+31 W/m 2 ), hvilket vil si en 16% sterkere «drivhuseffekt» (GHE) som definert av R&R, samtidig som varmetilførselen ved overflaten fra sola er like stor i begge regioner. Likevel er Ts 3,8 grader høyere i Sahara-Sahel! Så større forskjell mellom LWs og LWe kan IKKE uten videre sies å tilsvare en sterkere «drivhuseffekt», for effekten er nettopp ment å komme i form av en heving av Ts (snittemperaturen ved overflaten), som følge av en sterkere «drivhusmekanisme». http://forskning.no/blogg/terje-wahls-blogg/hvorfor-ikke#comment-3489023627

5) Drivhuseffekten er ikke radiativ. Ref fig.1.1 og figurene under, en latterlig påstand. ***Figur 5.1*** ***Figur 5.2*** ***Figur 5.3 a, b, c, d*** (CERES) ***Figur 5.4*** CERES, 1 x 1 grid Refererer tilbake til første punkt. Samme problem: Liland ser stråling og tror den er årsak til temperaturer når den kun er en radiativ virkning av dem. Igjen må jeg jo bare henvise til Kongo vs. Sahara-Sahel. Dessuten, vel så tydelig, over havene er det temmelig elementært at høy overflatetemperatur er årsak til lav OLR, gjennom kraftig fordampningsdrevet konveksjon (høy troposfærisk humiditet og skyinnhold), og at lav overflatetemperatur tilsvarende er årsak til høy OLR, gjennom mye svakere fordampningsdrevet konveksjon (lav troposfærisk humiditet og skyinnhold), ikke motsatt. Liland roter med andre ord nok en gang sammen årsak og virkning En massiv planetær atmosfære fungerer definitivt isolerende (og derfor «indirekte oppvarmende») på en soloppvarmet planetoverflate, men den isolerer (bremser varmetap ved en gitt overflatetemperatur) gjennom sin masse den er varm og den er tung og treg/viskos. Det er helt riktig at den massive atmosfæren er nødt til å være strålingsaktiv for at den skal kunne fungere termisk på overflaten selv etter at dynamisk likevekt er oppnådd. Men atmosfærens strålingsaktivitet er ikke i seg selv hva som forårsaker overflatens endelige likevektstemperatur med en gitt innstrålingsfluks fra sola. Den ser rett og slett til at atmosfæren forblir koblet termodynamisk (termisk) med overflaten selv ved dynamisk likevekt («steady state»). Den gjør det mulig for atmosfæren å påvirke overflatetemperaturen med sin temperatur og tilstedeværelse. Atmosfærens strålingsaktivitet muliggjør simpelthen en konstant varmestrøm fra overflaten til bunnen av atmosfæren (stråling, ledning, fordampning), opp gjennom atmosfæren (konveksjon), og fra toppen av atmosfæren ut til verdensrommet (stråling), selv etter oppnådd dynamisk likevekt. Slik forblir atmosfæren koblet termodynamisk til resten av universet. Og slik har den mulighet til å påvirke den termisk. Hvis ikke kunne den like godt for overflaten sin del ha gjemt seg bort på baksiden av månen. * * * Lilands opprinnelige dokument: http://www.virakkraft.com/lindems-kortslutninger-v3.pdf