Arkiv: FE - 233, FA - F10, TI - &13, FE - 223 Arkivsak: 17/1372-3 Saksbehandler: Torild Fogelberg Hansen Dato: 27.03.2017 Saksframlegg Saksnr. Utvalg Møtedato 058/17 Formannskapet 04.04.2017 Høringsuttalelse - Refusjon mellom kommunene Rådmannens innstilling: Rådmannen anbefaler Formannskapet å fatte følgende vedtak: Sandefjord kommune anbefaler at gjeldene forskrift om kommunens dekning av utgifter til helse- og omsorgstjenester videreføres. Sandefjord kommune slutter seg til hovedprinsippene i rådmannens forslag til høringsuttalelse. Formannskapet behandlet saken 04.04.2017: Behandling: Rådmannens innstilling ble enstemmig vedtatt. FSK- 058/17 Vedtak: Sandefjord kommune anbefaler at gjeldene forskrift om kommunens dekning av utgifter til helse- og omsorgstjenester videreføres. Sandefjord kommune slutter seg til hovedprinsippene i rådmannens forslag til høringsuttalelse. Bakgrunn: Helse- og omsorgsdepartementet sender på høring forslag om å oppheve forskrift om kommunens dekning av utgifter til helse- og omsorgstjenester (FOR 2011-12- 16-1348). Forskriften regulerer betalingsansvaret mellom kommuner i forbindelse med opphold i institusjon. I dag er det slik at den kommunen som er hjemkommune før opphold i institusjon også har betalingsansvar under opphold og etter opphold i
institusjon. Dersom en person velger å bosette seg i en annen kommune enn hjemkommunen etter et institusjonsopphold, kan den nye kommunen få refundert utgifter til helse- og omsorgstjenester fra tidligere hjemkommune. Forslaget om å oppheve forskriften begrunnes med et mål om å gjennomføre oppholdsprinsippet fullt ut for de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Departementet viser til at en oppheving også vil føre til en forenkling av lovverket og gi en tydeligere ramme for kommunens handlingsrom. Departementet uttrykker i tillegg at opphevelse av forskrift ikke får store konsekvenser for kommunene samlet sett, men for Sandefjord kommune vil det umiddelbart bety et betydelig inntektstap, og på litt sikt, også store muligheter for økte utgifter. Av den grunn vurderes det som viktig at kommunen gir en høringsuttalelse. Det er flere eksempler på institusjoner og avtalefestede virksomheter som påvirker konsekvensene for Sandefjord kommune i denne sammenheng. De viktigste er: Tidligere Stokke kommune var vertskommune for Fossnes Sentralhjem, som var en institusjon for psykisk utviklingshemmede. Flere valgte å bosette seg i Stokke, eller i de nærliggende kommunene, etter at institusjonen ble endelig avviklet i 1993. I dag har Sandefjord kommune 6 gjeldene refusjonsavtaler som følge av avviklingen av Fossnes Sentralhjem. Andebu kommune har lang erfaring med å være vertskommune for Signo, som gir landsdekkende bo- og tjenestetilbud til døve / hørselshemmede, døvblinde og andre som har behov for tilrettelagte tiltak og tjenester i et tegnspråklig kommunikasjonsmiljø. Signo er ikke en institusjon, men en avtalefestet virksomhet, men høringsnotatet er utydelig på skille mellom institusjoner og avtalefestede virksomheter. Signo i Andebu nevnes spesielt, men det er uriktige opplysninger i høringsnotatet vedr. ansvarsforholdet. Dette belyses i høringsuttalelsen. Vidaråsen Landsby i Andebu er et bo- og arbeidsfellesskap for både mennesker med psykisk utviklingshemming og medarbeidere. Virksomheten er en del av en Landsbystiftelse som eier og driver 6 tilsvarende landsbyer i Norge. Landsbystiftelsen mottar tilskudd til drift gjennom statstilskudd som fordeles mellom landsbyene. Alle beboere har vedtak fra sine hjemkommuner. Rammetilskuddet knyttet til psykisk utviklingshemmede er innbakt i statstilskuddet. Tjenestebehov ut over det som dekkes av nevnte tilskudd reguleres av egne vedtak og finansieres gjennom avtaler med den aktuelle hjemkommunen. Vidaråsen er også en avtalefestet virksomhet, selv om finansieringen i hovedsak er statlig, med supplerende kommunal finansiering. Aberia Proff AS i Sandefjord er en privat aktør med avtaler med det offentlige, primært kommuner. Utgangspunktet er ungdommer som av ulike årsaker ikke lenger kan bo hjemme, og som i kortere eller lengre tid er i behov av et institusjonsopphold. Aberia Proff beskriver altså noen av de tjenestene de tilbyr som institusjonsopphold. I tillegg har de tilbud om heldøgnsbemannede ettervernsboliger. Tjenestetilbudet er rettet mot ungdom, som raskere skaffer seg nettverk der de oppholder seg, noe som igjen kan bidra til bosetting i Sandefjord kommunen etter opphold i institusjon eller ettervernsbolig. Dette kan gi kommunen økte utgifter, som ikke vil refunderes dersom forskriften opphører. De nevnte institusjoner og avtalefestede virksomheter utgjør ikke en fullstendig
oversikt, men er de mest vesentlige for Sandefjord kommune. Det vurderes som viktig at Sandefjord synligjør de utfordringer kommunen vil få dersom forskriften opphører. I tillegg vurderes det som viktig å benytte anledningen til å belyse problematikken knyttet til avtalefestede virksomheter, ikke minst de muligheter gjeldene lovverk gir for tolkninger. Det er spesielt Signo i Andebu som er utfordrende og viktig å trekke frem, fordi hjemkommunene her er de mest aktive og kreative når det gjelder å få Sandefjord kommune til å overta ansvar for beboere. Rådmannens forslag til høringsuttalelse: Det vises til Helse- og omsorgsdepartementets høringsnotat vedr. refusjon mellom kommuner, datert 25.01.2017. Sandefjord kommune anbefaler at gjeldene forskrift om kommunens dekning av utgifter til helse og omsorgstjenester videreføres. Departementet uttrykker at opphevelse av forskrift ikke får store konsekvenser for kommunene samlet sett, men for blant annet Sandefjord kommune vil det bety et betydelig inntektstap. Sandefjord kommune har pr. dags dato 6 gjeldene avtaler, som samlet utgjør refusjoner i størrelsesorden 5 mill. pr år. Dette vurderes å være av vesentlig betydning, selv for en kommune på Sandefjords størrelse. Det er de kommunene som tidligere var vertskommuner for sentralinstitusjonene, og de kommunene som har institusjoner som yter landsdekkende tjenester, som i størst grad blir berørt av en eventuell oppheving av forskriften. Sandefjord kommune mener at dersom forskrift oppheves bør det utarbeides en rettslig overgangsordning. Departementet viser til rundskriv I-6/2013 og uttrykker at det bør være opp til kommunene å finne gode samarbeidsløsninger. En slik ordning vurderes ikke å bidra til det departementet signaliserer at de ønsker; det vil si en forenkling av regelverket og en klarere ramme for kommunens handlingsrom. Det bør etter vår vurdering være en klar henvisning til hvordan kommunene skal utarbeide gode samarbeidsavtaler. Sandefjord kommune er bekymret for at oppheving av forskrift kan reservere kommunene fra etablering av institusjoner, noe som igjen kan redusere omfanget av tilpassede tjenestetilbud. Dersom forskriften likevel oppheves anmoder Sandefjord kommune departementet om samtidig å presisere gjeldene lovverk, også det som gjelder på sammenlignbare områder, primært det som gjelder avtalefestede virksomheter. I høringsnotatet viser departementet til eksempler tilsvarende det forskriften omhandler, men som likevel faller utenfor forskriftens virkeområde, fordi den tjenesteutøvende virksomheten ikke er å anse som institusjon. Signo i Andebu nevnes spesielt, men det påpekes at det er uriktige opplysninger i høringsnotatet vedr. ansvarsforholdet. Det står i notatet at Andebu kommune (nå Sandefjord kommune) må inngå særskilte avtaler med hjemkommunene for virksomhetens elever og brukere. Det riktige er at enhver bruker/beboer på Signo skal ha et enkeltvedtak om tjenester fra sin hjemkommune. Hjemkommunen inngår avtale om kjøp av tjenester med Signo. Vertskommunen, nå Sandefjord, er ikke en del av avtalene. Andebu kommune (Sandefjord kommune) har lang erfaring med å være vertskommune for Signo i Vestfold. Et eventuelt opphør av forskriften vil ikke få
direkte virkning i forhold som gjelder Signo, i og med at betalingsansvaret er regulert i avtale med de enkelte hjemkommunene, men det vurderes at våre erfaringer knyttet til Signo er aktuelle innspill likevel, fordi notatet ikke tydelig skiller på institusjoner og avtalefestede virksomheter. Signo gir landsdekkende bo- og tjenestetilbud til døve / hørselshemmede, døvblinde og andre som har behov for tilrettelagte tiltak og tjenester i et tegnspråklig kommunikasjonsmiljø. I dag er det 90 personer, med hjemkommuner over hele landet, som mottar heldøgns tjenestetilbud på Signo. Årlig kostnad pr. tjenestepakke (dvs utgifter knyttet til hver enkelt beboer pr år) varierer fra ca kr 500 000 til noe over kr 6,7 mill. I de fleste sakene handler det om millionkostnader. I tillegg er det nærmere 30 elever på skolen som er tilknyttet virksomheten. De søker også fra tid til annen vertskommunen om helsetjenester, støttekontakt, støtte til ulike fritidsaktiviteter og i enkelte tilfeller praktisk bistand. Nesten alle kommunene som Signo har avtale med har gjennom årenes løp undersøkt muligheten for at vertskommunen kunne overta ansvaret for beboeren. Dette er selvfølgelig økonomisk betinget. Andebu kommune har avvist henvendelsene, men det har vært mye saksbehandling og vanskelige vurderinger, fordi det har handlet om enkeltpersoner, som er helt avhengig av andres hjelp. Det har handlet om økonomi, kompetanse og Signos eksistens. Fylkesmannen i Vestfold har støttet Andebu kommunes vurderinger og syn, og bidratt i flere av avklaringsprosessene i saker som nevnt over, men det registreres nå en tendens til at andre Fylkesmenn vurderer annerledes. En opphevelse av forskrift kan bidra til å styrke en forståelse av at opphold i avtalefestede virksomheter kan overføres vertskommuner. I høringsnotatet vises det til rundskriv I-6/2013. Dette rundskrivet regulerer hjemkommunens ansvar ved kjøp av tjenester i en annen kommune, og ivaretar tjenestemottakerens mulighet til å påklage et eventuelt vedtak om endring/opphør av tjenester til fylkesmannen i hjemkommunen. Rundskrivet sier imidlertid ikke noe om hva som skjer dersom en hjemkommune vedtar opphør av en tjenestepakke uten et nytt tilfredsstillende tjenestetilbud. Det finnes mange eksempler på at en kommune kjøper et heldøgns tjenestetilbud av en avtalefestet virksomhet, for så å avslutte vedtak og overlate til brukeren å søke vertskommunen om tjenester. Når vertskommunen gir et avslag, ved å vise til rundskriv I-6/2013, skal denne klagen behandles av fylkesmannen for vertskommunen. Hva skjer når fylkesmannen for hjemkommunen og fylkesmannen for vertskommunen kommer til ulik konklusjon? Det er Sandefjord kommunes oppfatning at dette bør presiseres ved lov- og forskriftsendring, uavhengig av et eventuelt opphør av forskrift om kommunens dekning av utgifter til helse- og omsorgstjenester. Det vurderes som nødvendig å ta inn i lov eller forskrift hvordan saker skal løses dersom det ikke blir besluttet en tvisteordning. I høringsnotatet bemerker departementet at forskriftens 3 gir kommunene adgang til å kreve at fylkesmannen avgjør tvist mellom kommuner om tjenestetilbudet. Ved en oppheving av forskriften vil behovet for tvisteløsninger ivaretas gjennom ordinære klageordninger. Departementet viser til at Fylkesmannen i slike saker indirekte må ta stilling etter helse- og omsorgstjenesteloven 3-1. Dette blir mer uklart når det gjelder ansvarsforhold knyttet til avtalefestede virksomheter, men byr på samme utfordring som beskrevet
over, det vil si at det også her er uavklart hvilken fylkesmann som skal ta stilling. Sandefjord kommune mener, uavhengig av forskriften, at det bør tilføyes i helseog omsorgstjenesteloven 3-1, femte ledd at uenighet mellom kommuner må avklares før en avtale kan sies opp. Dette for å sikre brukeren tjenester i en periode med uavklarte forhold. Sandefjord kommune mener også at kostnadsansvaret under selve oppholdet i avtalefestede virksomheter bør presiseres. I de fleste tilfeller inngår en hjemkommune en avtale med en privat aktør, uten at vertskommunen blir involvert. Det er først når hjemkommunen slutter å betale at vertkommunen får et krav eller en søknad, ikke bare i de tilfeller brukeren velger å bosette seg i vertkommunen etter endt institusjonsopphold. Det bør lovfestes at hjemkommunen skal bære kostnadene så lenge oppholdet vedvarer, og at dette også gjelder for opphold i avtalefestede virksomheter, der husleieavtale og tjenesteavtale ofte er gjensidig knyttet til hverandre. Det er vår vurdering at det bør fremkomme en klar definisjon av betegnelsen sørge-for-ansvaret og en klar presisering av hvilket ansvar som tilfaller hjemkommunen og hvilket ansvar som tilfaller vertskommunen. I dag er det mange muligheter for å tolke lov, forskrift og rundskriv ulikt, og dette er hovedårsaken til mye uønsket bruk av tid til saksbehandling. Opphevelse av forskrift vil redusere saksbehandlingstid i etterkant av et institusjonsopphold, men ansvar under et institusjonsopphold og ansvar knyttet til opphold i avtalefestede og institusjonslignende virksomheter vil bli uendret, dersom ikke dette blir behandlet samtidig. Sandefjord kommune anmoder om en oppdatering og tydeliggjøring av innholdet i rundskriv I-6/2013, rundskriv I-43/99, samt tilføyelse i helse- og omsorgstjenesteloven 3-1, femte ledd som nevnt over. Vedlegg i saken: 26.01.2017 Høringsbrev om refusjon mellom kommuner 1331561 26.01.2017 Oversendelses epost 1331562 26.01.2017 Høringsinstanser 1331563 26.01.2017 Høringsnotat om refusjon mellom kommuner 1331564