I» ' Fagorganisasjonen har ikke bare vært en utadrettet kamporganisasjon. Det interne opplysnings- og skoleringsarbeidet, f som kaster lys både over den kunnskapsmessige og den * * politiske og ideologiske utviklingen, har dype historiske røtter. For50årsidenbegyntefagorganisasjonenshøyskolepåSørmarka sin virksomhet. Harald Berntsen trekker i sin artikkel opp hovedlinjer i skolens forhistorie og utvikling. Flan viser blant annet hvordan opprettelsen av LO-skolen markerte at hovedansvaret for toppskoleringen i arbeiderbevegelsen ble forskjøvet fra Arbeiderpartiet til Landsorganisasjonen. ^i l» V? irfa^jy 5/ * j Å i I * 1
55 Harald Berntsen Sørmarka - fra skole til studie- og konferansesenter De bygningene som ble reist på Sørmarka i 1939, var Landsorganisasjonens eiendom, og skulle først og fremst gi plass for LOs skole. Dermed var LO i ferd med å overta ansvaret for toppskoleringen i arbeiderbevegelsen. Dette eneansvaret har organisasjonen beholdt fram til i dag. Tidligere skoletiltak Det var derimot Arbeiderpartiet som startet den første høyere utdanningsinstitusjonen innen bevegelsen. Det skjedde med opprettelsen av Den socialdemokratiske Aftenskolen i Kristiania i 1909. Initiativet kom fra Den socialdemokratiske Forening og særlig Chr. Holtermann Knudsen. Knudsen ønsket med dette å motvirke de teoretiserende, dels anarkosyndikalistiske tilbøyelighetene som var i ferd med å vokse fram innen Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund. Aftenskolen var i det hele tatt et resultat av at Arbeiderpartiet etter 1905 for alvor ble et parti med egne oppgaver og et eget program, samtidig som det var på vei inn i Storting og kommunestyrer, der det måtte ta stilling til alle slags store og små politiske spørsmål. Dette krevde grundige og allsidige kunnskaper ut over enkle og fengende slagord, som Gunnar Ousland skrev i Typografiske Meddelelser i 1908. Aftenskolens timeplan ble da også preget av at elevene skulle få fyldig skolering i allmenndannende fag (som norsk, engelsk, rekning/bokholderi og nasjonaløkonomi), mens fagene politisk historie og den faglige og politiske arbeiderbevegelse ble avspist med et fåtall timer. Den socialdemokratiske Aftenskolen var imidlertid et lokalt foretak, bereknet på hovedstadens partiarbeidere. Den tre-årige kveldsskoleformen kunne ikke dekke behovet for en høyskole som rekrutterte elever fra hele landet. Den tidligere venstremannen og skolemannen Gunstein Andersson (fra Øvre Eiker) hadde alt i 1908, i en artikkel i DetTyvende Aarhundret, pekt på behovet for en slik skole for landets arbeiderungdom. Alvor ble det først med den nye retnings erobring av Motstående side LO skolen i Arbeiderpartiet på landsmøtet i 1918. Partiets nye offensive / maidemonstrasjon i Oslo linje ga støtet til direkte forberedelser til å reise en første 1973.
56 arbeiderhøyskole i Norge. Denne skolen skulle ikke først og fremst gi et allmenndannende grunnlag for å beherske det borgerlig-parlamentariske feltet av politikken, men utdanne revolusjonære kadrer for partiet og fagorganisasjonen. Ønsket var fra første stund å bygge en internatskole i rolige omgivelser, som samtidig ikke var altfor langt unna Kristiania. En slik beliggenhet ville legge forholdene til rette både for et uforstyrret skolemiljø, med en sterk og tett politisk påvirkning fra lærerne på elevene og elevene imellom, og for å utnytte de gode lærerkreftene i hovedstaden. Sviktende økonomisk evne førte imidlertid til at intematskoleplanene inntil videre ble lagt på is. Som en foreløpig erstatning startet i 1920 partidagskolen eller den sosialistiske dagskolen inne i Kristiania, med to tremåneders kurs i året. I løpet av det første året gikk Einar Gerhardsen, Konrad Nordahl og flere andre som skulle komme til å gjøre seg sterkt gjeldende innen arbeiderbevegelsen, på skolen. Drivkreftene bak den nye toppskoleringen var i stor grad folk som skulle følge Norges Kommunistiske Parti ved partisplittelsen i 1923, som den sosialistiske dagskolens første bestyrer, Arvid G. Hansen. Sammen med økonomisk depresjon og arbeidsledighet førte partistridighetene fra 1921 til svikt i evne og vilje til å satse på politisk og teoretisk opplysningsvirksomhet, og dagskolen ble liggende nede fra 1924. Først gjenforeningen av Arbeiderpartiet og høyreutbryteren Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti i 1927 førte til at dagskolen ble tatt opp på ny. I første omgang var et av formålene tydelig å befeste det forente partiet på Arbeiderpartiets - det vil si Martin Tranmæls - ennå tilsynelatende revolusjonære politiske linje, bl.a. ut fra omsynet til konkurransen med Kommunistpartiet. Arbeiderpartiet skjerpet de revolusjonære målene på landsmøtet i 1930. Til og med dette tidspunktet inntok fagene arbeiderbevegelsens historie og teori, M arx økonomiske lære, moderne politisk historie, økonomisk geografi og imperialisme en altoverskyggende plass på dagskolens timeplan, på bekostning av språk, borgerlig-akademisk sosialøkonomi og praktisk organisasjonsarbeid og taleteknikk. (Eleven fra det første dagskolekurset i 1920, Einar Gerhardsen, underviste nær sagt selvfølgelig i det siste emnet.) Den samlede opplysningsvirksomheten i arbeiderbevegelsen fikk et ytterligere - og enda mer vidtrekkende - oppsving med Arbeiderpartiets og LOs felles opprettelse av Arbeidernes Opplysningsforbund ved årsskiftet 1931-32. Under ledel-
57 se av den ansatte sekretæren, den unge og dynamiske Haakon Lie, spilte Opplysningsforbundet en avgjørende rolle i mobiliseringen for parlamentarisk makterobring på grunnlag av Arbeiderpartiets nye reformistiske kriseprogram. Forbundet sørget for en veldig økning i skoleringsvirksomheten, bygde systematisk opp en arbeiderkultur, og tok i bruk den tids hypermoderne agitatoriske og propagandistiske virkemidler, som produksjon og framvisning av film. Et ledd i denne satsingen var Opplysningsforbundets innkjøp av en gammel eiendom med bygninger på Malmøya i Oslofjorden. Der ble den sosialistiske dagskolen endelig, fra 1933, drevet videre som internatskole. Ved siden av ble det holdt kortere kurs i parti-, forbunds-, kvinnelags- og ungdomslagsregi. Blant de første intematskoleelevene var Trygve Bratteli. Sørmarka blir til Den såkalte Arbeiderhøyskolens eiendom på Malmøya viste seg imidlertid snart å være for liten for den ytterligere utvidelsen av toppskoleringen som var planlagt. På sin leiting etter en større og mer høvelig tomt, med mer gunstige omgivelser for sportslig utfoldelse, fikk Haakon Lie til slutt et tilbud av Oslo kommune om å overta Syverud gård i Sørmarka. Deretter vedtok LO-kongressen i 1938 å opprette et høyskolefond og å bygge LO-skolen Sørmarka. Det var denne skolen som dermed overtok for Malmøya og for Arbeiderpartiets og LOs felles sosialistiske dagskole. Sørmarka skulle fra starten av ikke bare gi plass for ett tremåneders LO-skolekurs i året, og kortere kursvirksomhet. Den skulle også romme en seks måneders folkehøyskole for voksen ungdom, fortrinnsvis med arbeider- og bondebakgrunn (slik det hette i den opprinnelige formålsparagrafen, som kirke- og undervisningsminister Nils Hjelmtveit fikk barbert før han kunne gi skolen godkjenning og pengemidler fra staten). Folkehøyskolen skulle drives av det formelt selvstendige Sørmarka Folkehøgskolelag, som leide LOs skole i vinterhalvåret da det ikke foregikk noen faglig studievirksomhet på skolen. Folkehøyskolen var imidlertid ikke noe mål i seg selv. Den ble opprettet med det hovedformål å skaffe offentlig pengestøtte som kunne dekke Sørmarkas årlige driftsutgifter. Fra starten ble den tidligere høyresosialdemokraten og medarbeider av Haakon Lie i AOF, Halvard Lange, ansatt som bestyrer og leder av både LO-skolen og folkehøyskolen.
58 Han var en svoren tilhenger av den tids moderne arbeidsskoleprinsipper. Disse prinsippene gikk ut på at lærernes oppgave ikke var, på autoritært katetervis, å innpode elevene kunnskaper og synspunkter, men i kameratslig samarbeid med elevene å lære dem å studere og vurdere selvstendig. Før krigen kom til Norge, rakk Lange å gjennomføre det første LO-skolekurset sommeren 1939 og det meste av det første folkehøyskolekurset vinterhalvåret 1939-40. før det ble avbrutt av tyskernes innmarsj 9. april. Den mer kortvarige faglige kursvirksomheten fortsatte på Sørmarka helt fram til årsskiftet 1944-45. Særlig inntil LOs totalnazifisering høsten 1941 fungerte den dels som en mulighet for kursdeltakerne til å utveksle underhåndsinformasjoner og knytte illegale kontakter. F.eks. underviste LO-juristen Viggo Hansteen på Sørmarka bare kort tid før han ble arrestert og henrettet av tyskerne i september 1941, og brukte høvet til å stikke innom skolens vaktmester (den legendariske Sverre Bakken) for å høre på radio London. T ranm æ littisk utvikling? Da LO overtok toppskoleringen i arbeiderbevegelsen i 1939, var det for så vidt i tråd med det gamle grunnleggende tranmælske standpunktet at fagorganisasjonen var livsnerven i arbeiderbevegelsen, langt viktigere enn bevegelsens politiske parti. Det var fagbevegelsen og dens økonomiske klassekamp som - vel å merke med en sosialistisk målsetting - måtte bli ledende i hele arbeiderbevegelsen, framfor partiet og politikken. Dette synet brakte Tranmæl i konflikt ikke bare med de gamle, parlamentarisk orienterte sosialdemokratene, men i enda mer uforsonlig motsetning til Lenins bolsjeviker i den kommunistiske internasjonalen. Nedleggingen av den sosialistiske dagskolen på Malmøya og opprettelsen av LO-skolen på Sørmarka - med adgang bare for fagorganiserte - kunne bety en ytterligere styrking av fagorganisasjonen innen arbeiderbevegelsen, bl. a. som det altoverskyggende rekrutteringsreservoar av høyt skolerte folk til ledende tillitsverv også i partiet. Men dette forutsatte at toppskoleringen fortsatte å holde et høyt og vidtfavnende politisk nivå. Etter 1930 var imidlertid den sosialistiske dagskolen - først i Oslo, så i form av internatskolen på Malmøya - i økende grad blitt konsentrert om emner som praktisk organisasjonsarbeid, fagforeningskunnskap, norsk næringsliv/bedriftslære, sosia-
59 Halvard Lange ble den første bestyrer ar LO-skolen og fo l kehøgskolen på Sørmarka. Her er den senere utenriksministeren i uformell positur med en kopp kaffe på trappa sammen med noen av elevene på Sørmarka sommeren 1939. lisering/planøkonomi og forholdet mellom fagbevegelsen og lovgivningen. Fagene arbeiderbevegelsens historie og sosialistisk teori var skåret ned, og marxistisk økonomi falt helt bort. Bakgrunnen var åpenbart den sentrale rollen som fagorganisasjonen var tiltenkt og fikk fra 1935 i Arbeiderparti-regjeringens nye økonomiske politikk og forsøk på å blåse nytt liv i den kapitalistiske økonomien ved hjelp av fred og samarbeid mellom partene i arbeidslivet. At den sosialistiske dagskolen ble erstattet av LO-skolen på Sørmarka i 1939, var for så vidt bare en endelig institusjonalisering av denne utviklingen. Den førte på den ene siden til en styrking av fagorganisasjonen som rekrutteringsreservoar, på den andre siden til et mer teknisk-politisk og snevere faglig perspektiv blant rekruttene. Det som kunne se ut til å være et opplegg for å øke de fagorganiserte arbeideres sosi-
60 alistisk-politiske innflytelse også i partiet, kunne i stedet lett føre til en svekking av det politiske og ideologiske skoleringsnivået i hele arbeiderbevegelsens, særlig på lengre sikt, etter hvert som de gamle ledeme med bakgrunn i de første tiåra av århundret kom til å bli borte. Hjalmar Helgesen, som hadde undervist både på Malmøya og Sørmarka fø r krigen, overtok i 1945 som bestyrer på Sørmarka. Helgesen hadde tidligere undervist både på yrkesskolen og i den høyere skole og hadde værtfolkehøgskolebestyrer fø r han kom til Sørmarka. Ideologienes død Denne problemstillingen ble kraftig forsterket av utviklingen i gjenreisningsperioden etter annen verdenskrig. Fram til 1960 skjedde det ikke bare en ytterligere avhistorisering og avpolitisering av timeplanen på LO-skolen til fordel for stadig mer konsentrasjon om organisasjonskunnskap, lover og regler for arbeidslivet og økonomisk-administrativ teknikk, men LO-skolen ble samtidig enda mer enestående innen arbeiderbevegelsen. Dette skjedde ved den omvurdering som i 1945 ble foretatt av Arbeidernes Opplysningsforbund og dets oppgaver, og som den gamle arbeidsskoleforkjemperen Halvard Lange gikk i spissen for. I tråd med gjenreisningspolitikkens samarbeid over parti- og klassegrensene (og med den øvrige systematiske nedbyggingen av arbeiderkulturelle institusjoner som Folkets Hus) ble det bestemt at ut over å sørge for skolering i organisasjonskunnskap i arbeiderbevegelsen skulle AOF stå fram som en allmenn, politisk nøytral folkeopplysningsorganisasjon. Dette betydde at både den rent agitatorisk-propagandistiske virksomheten og den politiske opplysningsaktiviteten skulle fjernes fra Opplysningsforbundets program. Det var så å si den liberale høyresosialdemokraten Halvard Lange som endelig kunne gå seirende ut av en gammel dragkamp med tranmælitten Haakon Lie, vel å merke fordi Lie og andre Tranmæl-folk selv sluttet å dra i sin gamle retning og gikk over på Langes side. Forutsetningen for dette vedtaket var rett nok at Arbeiderpartiet og LO sammen skulle opprette et eget kontor for politisk studievirksomhet. Men dette kontoret ble det aldri noe av. Dermed ble den avpolitiserte LO-skolen i etterkrigstida i enda høyere grad den eneste toppskoleringsinstitusjonen i arbeiderbevegelsen. På sikt truet dette med å styrke rekrutteringen til ledende tillitsverv i partiet fra andre samfunnslag med bakgrunn i høyere utdanning. I stedet for å satse på en pol itisk utdanning i egen regi av nye kadrer satte arbeiderbevegelsen alle krefter inn på å bygge ut det offentlige skolevesenet og på denne måten demokratisere adgangen til den borgerlige allmennutdanning og til høyskoler og universiteter, men uten å tenke så mye over hvilke in-
61 teresser og verdier de nyutdannede ville komme til å bli preget av. Denne linja ble ytterligere markert ved at LO i 1954 nedla Sørmarka Folkehøgskole, for på denne måten helt ut å benytte stedet til faglig kursvirksomhet. Avpolitiseringen gikk f.eks. så langt at da Erling Rønneberg - som hadde en høyst borgerlig bakgrunn, fra Ålesund, og selv gjorde oppmerksom på at han ikke var medlem av Arbeiderpartiet - i 1950 søkte på den ledige lærerjobben på Sørmarka, brydde LO-sekretariatet seg bare om å ta en telefon til samorganisasjonen i Ålesund og sjekke om han var kommunist. Da dette ble avkreftet, ble Rønneberg ansatt - for fra 1955 å bli ny bestyrer for skolen etter Hjalmar Helgesen og til slutt også melde seg inn i partiet. Bare enkelte innen arbeiderbevegelsen, som den unge Reiulf Steen, reagerte på og kritiserte avpolitiseringen og avideologiseringen av opplysningsvirksomheten, men uten å nå fram. G jenopprustning Først i og med en endret politisk situasjon omkring 1960 - med en ny partisplittelse og økende vilje og evne blant de borgerlige partiene til å samle seg om et regjeringsalternativ - begynte en ny omvurdering av opplysningsvirksomheten og LO-skolen. Politisk skolering ble igjen definert som en hoveddel av AOFs virksomhet, og fra 1966 overtok AOF driften av LO-skolen. Med tanke både på det nye framstøtet for bedriftsdemokrati og på å sette arbeiderbevegelsens tillitsvalgte i stand til å møte de andre politiske og samfunnsmessige utfordringene i tida, kom det i løpet av 1960-åra til en opprustning av Sørmarka. Opprustningen ble finansiert av økte statlige bevilgninger til voksenopplæring og av det nye opplysnings- og utviklingsfondet opprettet av LO og N.A.F. fra 1970. Det begynte med gjenopprettelsen av folkehøyskolen på Sørmarka i 1960 (inntil den endelig ble nedlagt og slått sammen med folkehøyskolen på Ringsaker i 1965). Samtidig var det i tidsrommet 1957-66 i gang en egen LO-skole for kvinner. (Først i annen halvpart av 1970-åra kom kvinner til å befolke den regulære LO-skolen med mer enn to-tre stykker pr. kurs.) Men viktigst var arbeidet for å systematisere hele tillitsvalgtutdanningen. Dette endte med at LO omkring 1970 hadde fått utarbeidet en systematisk grunnopplæring i tre trinn, som dannet basis for opptak på LO-skolen. LO-skolen ble samtidig utvidet til to trinn på til sammen fjorten uker Erling Rønneberg ble ansatt som lærer på Sørmarka høsten 1950 og avløste Hjalmar Helgesen som bestyrer i 1955. Rønneberg. som under krigen hadde deltatt aktivt i m otsta n d sb eveg elsen. hadde blant annet studert økonomi og statsvitenskap i Cambridge. Ketil Nordahl, sønn av Konrad Nordahl, ble rektor fo r den gjenopprettete folkehøgskolen på Sørmarka i 1963. Han var utdannet lærer og hadde blant annet undervist ved den nordiske folkehøgskolen i Genéve.
62 LO-formann Tor Aspengren sammen med bestyrer Birger Breivik foran det nye administrasjonsbygget på Sørmarka, som ble åpnet høsten 1974. Breivik var blitt ansatt som styrer på Sørmarka etter Rønneberg i 1963. Han var opprinnelig utdannet som kystskipper og hadde blant annet bakgrunn fra opplysningsarbeid i LO og AOF. (mens skoletida etter krigen hadde vært seks uker fram til 1948, og deretter åtte uker). Trinn I fortsatte å være konsentrert om faglige og organisasjonsmessige spørsmål, mens trinn II ga en brei politisk og ideologisk orientering. Samtidig bestrebet den nye LO-skolebestyreren fra 1963, Birger Breivik, seg på å åpne Sørmarka for debatt om viktige kontroversielle spørsmål i tida, for på denne måten å gjøre stedet til et politisk og ideologisk kraftsentrum. Fra Stortingets vedtak om bedriftsdemokratireformen i 1972 og fram til 1977 drev Sørmarka også en egen skole i bedriftsdemokrati på Østråt på Nesodden. Paradoksale 70- og 80-år Det paradoksale var at trass i den veldige materielle og politiske opprustningen som dette betydde for den faglige opplysningsvirksomheten generelt og LO-skolen spesielt, ble resultatet ikke at fagorganisasjonen igjen ble viktig som rekrutteringsreservoar for ledende politisk arbeid. Arbeiderpartiets ledende og bestemmende organer ble, særlig fra midten av 1970-åra, i økende grad rekruttert av folk med bakgrunn i høyere offentlig utdanning, men ikke i arbeidslivet og fagorganisasjonen. Samtidig ble høyrepolitiske bølger framherskende i forhold til aktiviteten på det faglige og politiske grunnplanet i arbeiderbevegelsen.
63 Disse problemene har i løpet av det siste tiåret ført til en sammenhengende debatt om LO-skolens framtid. Debatten har foreløpig resultert i at LO på ny har overtatt driften av sin egen skole fra AOF, i at LO-skolens to trinn er smeltet sammen til et samlet kurs med en varighet av sju (tre+fire) uker, og i utvikling av en rekke videregående spesialskoler og emnekurs av kortere varighet. Samtidig er Sørmarka i Jakob Gravas bestyrertid fra 1983 blitt kraftig modernisert og utbygd for å møte den økende konkurransen fra hoteller og andre konferansesentra, og har i tråd med dette skiftet navn fra LO-skolen Sørmarka til Sørmarka studie- og konferansesenter. Uansett det paradoksale ved den nåværende situasjon kan betydningen av Sørmarka for fagorganisasjonen og hele arbeiderbevegelsen gjennom 50 år vanskelig overvurderes. Særlig selve LO-skolekursene, som har vært den eneste skoleringsinstitusjon i fagorganisasjonen som har samlet tillitsvalgte på tvers av forbunds- og sektorgrenser, har bidratt til en enhet og et samhold som ellers neppe ville vært til stede. Med dagens utvikling av stadig færre og mektigere storforbund, som dels ligger i konkurranse med hverandre, ligger betydningen av en videre drift av selve LO-skolen ikke minst her. Jakob Grava, med bakgrunn Mant annet som distriktssekretær i LO og kontorleder i Arbeiderpartiet, overtok sommeren 1983 som bestyrer på LO-skolen Sørmarka. * Artikkelen er et sammendrag av deler av boka F agorganisasjonens høyskole. Sørmarka 1939-1989, som forfatteren har skrevet på oppdrag av LO-skolen, og som kom ut på Tiden Norsk Forlag i år.
64 Landsorganisasjonens historie er full av dramatikk. Likevel skiller årene under den annen verdenskrig seg ut som helt spesielle. Den legale LO-ledelsen måtte gå under jorden og i eksil, i London og Stockholm. I sin artikkel tar Tore Pryser for seg Stockholmssekretariatet og enkelte sider ved dets virksomhet. Særlig viser han hvordan sekretariatet arbeidet med å få oversikt over norske kommunisters virksomhet i Sverige under krigen. Dette er interessant først og fremst som en illustrasjon av uenigheten om hvordan motstandskampen skulle føres. Men det går også linjer fra denne virksomheten til den harde indre faglige og politiske kampen i arbeiderbevegelsen etter krigen.