Ivar Libæk: Utenlandsk innflytelse eller nasjonal kontroll? Noen sider ved det norske nobelsystemet 1897-2003

Det Norske Nobelinstitutts Skriftserie The Norwegian Nobel Institute Series Ivar Libæk: Utenlandsk innflytelse eller nasjonal kontroll? Noen sider ved det norske nobelsystemet 1897-2003 Vol. 3 - No. 1 Oslo, 2002

2

Ivar Libæk: Utenlandsk innflytelse eller nasjonal kontroll? Noen sider ved det norske nobelsystemet 1897-2003 Det Norske Nobelinstitutts Skriftserie The Norwegian Nobel Institute Series Vol. 3 No. 1 ISSN 1502-8682

2

Innhold: Innledning...5 Valget 1897, stortingsdebatten 1900...6 De første årene: En nasjonal komité knyttet til Stortinget...8 Debatten i 1973-74...11 Navneskiftet 1977, debatten 1978...14 Francis Sejersted desember 2002: en ren norsk komité...15 Konklusjon...16 3

4

Jeg skal med glæde vige pladsen for enhver norsk mand (...) men jeg viger ikke godvillig for nogen udlænding. (John Lund, stortingsmann og medlem av Den Norske Nobelkomite, 22. 5. 1900) Det er mange fordeler med en ren norsk komité, og som sagt, det har fungert godt i hundre år. (Francis Sejersted, tidligere leder i Den Norske Nobelkomite, i Aftenposten 8. 12. 2002) Innledning 1 I sitt testamente av 27. november 1895 bestemte Alfred Nobel at en komite oppnevnt av Norges nasjonalforsamling, Stortinget, skulle dele ut fredsprisen. 2 Testamentet sier ikke noe om nasjonaliteten til medlemmene, men i Grundstadgar för Nobelstiftelsen av 29. juni 1900 heter det at I norska utskottet kan andra än norrmän vara medlemmar. 3 Gjennom hele fredsprisens historie har likevel samtlige vært norske statsborgere. 4 Fra 1897 til dato har Den Norske Nobelkomite hatt fem medlemmer, og den første fredsprisen ble delt ut i 1901. Fram til 1937 var komitémedlemmene oftest statsråder eller stortingsrepresentanter, men den omstridte tildelingen til den tyske konsentrasjonsleirfangen Carl von Ossietzsky førte til at Stortinget bestemte seg for å utelukke alle statsråder fra Nobelkomiteen. 5 Dermed var den nære tilknytningen til den utøvende makten brutt. Det skulle ta førti år før også båndet til den lovgivende makt løsnet. Etter 1977 har det ikke vært vanlig å velge stortingsrepresentanter inn i Nobelkomiteen. 6 Slik understreket Stortinget at Den Norske Nobelkomite skal være uavhengig av det organet som har valgt den. I dag består komiteen av tidligere politikere eller andre samfunnsengasjerte nordmenn. 1 Denne artikkelen er utarbeidet for Nobels Fredssenter. 2 De fire andre Nobelprisene skulle deles ut av svenske organer: Svenska Vetenskapsakademin (fysikk og kjemi), Carolinska Institutet i Stockholm (medisin) og Akademin i Stockholm (litteratur). 3 Formuleringen står uforandret 2002. De svenske nobelkomiteene kan også ha utenlandske medlemmer. 4 Se Stenersen, Libæk, Sveen: Nobels fredspris Hundre år for fred Prisvinnere 1901-2000, Cappelen 2001: 13f. 5 Stortingsforhandlinger 1937, 7b. Tidende S.:1689. Vedtaket var enstemmig. Tildelingen til Ossietzsky gjorde Hitler rasende, og han bestemte at for fremtiden skulle ingen tysker kunne motta noen Nobelpris. 6 Fra 1.1.1985 var Odvar Nordli fra Arbeiderpartiet medlem av Nobelkomiteen. Han var da sittende stortingsrepresentant, men tok ikke gjenvalg høsten samme året. Ifølge Nobelkomiteens protokoll deltok han i møtene første halvår 1985. Han er det eneste nobelkomitemedlem etter 1977 som har hatt denne dobbeltrollen. Se forøvrig note 34 nedenfor. 5

Gjennom fredsprisens historie har dette spørsmålet vært diskutert i Stortinget fem ganger: Ville det være en styrke for Den Norske Nobelkomite å ha ett eller flere utenlandske medlemmer? La oss gå tilbake til århundreskiftet 1800/1900. Valget 1897, stortingsdebatten 1900 7 26. april 1897 vedtok Stortinget enstemmig å påta seg det verv som Alfred Nobels testamente krevde, og i august ble de første fem medlemmene av Den Norske Nobelkomite valgt. 8 Det var tidligere statsminister, nå stortingspresident, Johannes Steen, riksadvokat Bernhard Getz, stortingsrepresentantene Jørgen Løvland og John Lund samt dikteren Bjørnstjerne Bjørnson. Getz var konservativ, de andre knyttet til partiet Venstre. Og Johannes Steen så allerede nå en lysende fremtid for den nye, internasjonale fredsprisen til minne om Alfred Nobel: Fred paa Jorden og Retfærdighed mellom Folkene, og derved et nyt Grundlag lagt for deres Lykke. Det skal være hans Bauta, den smuldrer ikke, den staar urørt gjennem Tiderne, og den skal lyse stærkere og stærkere, jo længere den staar, udover Verden! 9 I innstillingen uttalte Stortingets valgkomité i 1897: I Komiteen har været under Overveielse hvorvidt der til Medlemmer af dette Udvalg ogsaa burde indstilles Udlændinger, men har fundet denne Gang at burde indstille udelukkende Nordmænd. Tre år senere stod to av medlemmene, Løvland og Bjørnson, på valg. 10 Stortingets valgkomité innstilte på gjenvalg, noe som førte til en relativt skarp debatt om prinsippene. Det var bergensrepresentanten Ferdinand Christian Prahl som tok ordet først. Prahl innledet med at valgkomiteens kandidater Løvland og Bjørnson fullt ut var kvalifiserte, men på tross av det ville han at Stortinget skulle overveie det prinsipielle spørsmålet: burde Nobelkomiteen bare ha norske statsborgere som medlemmer? Han viste til at Alfred Nobel i sitt testamente ville ha en internasjonal utdeling og at det store 7 Oscar J. Falnes i Norway and the Nobel Prize, Columbia University Press 1938, har nevnt denne debatten. August Schou nevner også internasjonaliseringsdebatten i kapitlet Stortinget og Nobels fredspris i boken Det Norske Storting gjennom 150 år, bind 4: 167, Gyldendal 1964. Se også Irwin Abrams: The Nobel Peace Prize and the Laureates: Boston 1988:11f. Mine referater bygger også på Stortingsforhandlinger 1899-1900 7.2. Tidende S.: 2024-2034 og 2419. Valgkomiteens innstilling (Indst. S. Nr. 175) i Stortingsforhandlinger 1899-1900 6, a. 1.: 420. 8 En presis oversikt over den norske Nobel-historien i Stortingsforhandlinger nr. 5 1973-74. Dokument nr. 7: 14-28. 9 Ibid.:14 10 Stortingsforhandlinger 1899/1900 6, a.1.: 420. Indst. S. nr. 175. 6

prisbeløpet høyst sannsynlig ville vekke verdens oppmerksomhet. Jeg behøver vel ikke at pege paa, (...) ikke blot hvilken hæder, men ogsaa hvilken betydning det vilde have for vort land, om vi kunde faa aarlige besøg af nogle af udlandets mest fremragende mænd, som jo i tilfælde paa grund af denne komite vilde maatte komme herop og gjæste os og være her en tid. 11 Prahl tok ikke stilling til om nordmenn eller utlendinger skulle være i flertall. Det kunne Stortingets valgkomité drøfte senere. Endelig så Prahl for seg et fremtidig nobelinstitutt i Kristiania hvorved vår hovedstad blev et slags internasjonalt centrum. Valget på nye medlemmer burde utsettes til Stortingets høstsesjon slik at valgkomiteen fikk tid til å drøfte internasjonaliseringsspørsmålet. Men Prahl fikk umiddelbart svar. Stortingsrepresentant og medlem av Nobelkomiteen John Lund fremholdt at slike tanker hadde vært drøftet allerede i 1897, men at man den gang hadde avvist dem. Man opfattede dr. Nobel saaledes, at utelukkende nordmænd skulde disponere over denne prisuddeling. Lund hevdet at det var praktiske vanskeligheter med å besætte komiteen med andre nationers mænd. Skulle man velge en, to eller flere? Både Sveits, Frankrike og England hadde kandidater, og konkurransen ville bli sterk. Og hva med Sverige, Nobels fedreland? Mig synes det soleklart at (...) utelukkende Norge skulde raade over dette. Nå ble ikke Prahl stående alene i debatten etter at han hadde satt fram benkeforslaget 12. Det er tydelig at flere representanter hadde samrådd seg på forhånd. Viggo Ullman så ingen prinsipielle betenkeligheter ved å velge inn utlendinger, og representanten Jacob Lindboe, som var jurist, støttet Prahl direkte: Jeg tror derfor (...) at det netop er at imødekomme og at fremme Nobels tanke, hvis Norge her siger: ikke vort lille lands, ikke det lille skandinaviens, men derimod hele verdens dygtigheder skal faa være med at bestemme, hvem der skal skjænkes denne præmie, som der fra hele verden kan konkurreres om denne store præmie, som er opstillet for det største arbeide i fredens tjeneste. Carl Berner var ikke negativ til utlendinger i komiteen, men mente at nordmenn burde være i flertall. Mot slutten av debatten gjentok John Lund synspunktene sine og avsluttet slik når det gjaldt hans egen plass i Nobekomiteen: Jeg skal med glæde vige pladsen for enhver norsk mand, som maatte findes dygtig, og jeg tror, at der visselig findes mangen mand, der er verdig til det, men jeg viger ikke godvillig for nogen udlænding. 11 Ibid. 1899/1900 7.2. Tidende S.: 2024f. 12 Prahl måtte fremme benkeforslag siden han ikke var medlem av Stortingets valgkomite, hevdet han. 7

Resultatet ble at valgkomiteens innstilling ble sendt tilbake. Den skulle diskuteres på nytt i lys av de synspunktene som var kommet fram i debatten. Vedtaket ble fattet mot 32 stemmer. Men valgkomiteen lot seg ikke rokke. 5. juni la den fram en uendret innstilling 13, og Løvland og Bjørnson ble valgt for en seksårsperiode. Det skulle ta 73 år før internasjonalisering av Nobelkomiteen igjen ble debattert i Stortinget. De første årene: En nasjonal komité knyttet til Stortinget Med stortingsdebatten fra 1900 i friskt minne tok Jørgen Løvland, som nå var statsråd og sjef for Arbeidsdepartementet, over som formann for Den Norske Nobelkomite etter konservative Bernhard Getz høsten 1901. 14 John Lund ble nestformann. Mye tyder på at komiteen ønsket å knytte seg nær opp til Stortinget. For det første vedtok den å endre navn til Det Norske Stortings Nobelkomite i møte 29.11.1901. 15 Det gjorde den uten å spørre Stortinget. For det andre ble den første prisutdelingen i 1901, på Alfred Nobels dødsdag 10. desember, ordnet slik at Nobelkomiteens formann møtte opp i Stortinget og meddelte at komiteen hadde bestemt at Henry Dunant og Frédéric Passy var årets vinnere. Stortingspresident Berner, som var suppleant til Nobelkomiteen, uttalte da at Alfred Nobel overdrog Norges Storting gjennom 5 udvalgte mænd det hedrende verv. 16 I årene før 1905 var prosedyren den samme. For det tredje forteller priskunngjøringen i 1905 at stortingsrepresentantene fant Nobelkomiteens stortingstilknytning helt normal og at komitemedlemmene bygde opp under denne holdningen. Dette året kunngjorde nemlig Nobelkomiteen, i Nobelinstituttets nye lokaler, at Bertha von Suttner hadde fått fredsprisen, men det var primært for å markere den offisielle åpningen av instituttet. I 1905 falt nemlig 10. desember på en søndag, og på søndager var det ikke vanlig å holde stortingsmøte. Den offisielle kunngjøringen forgikk da også i Stortinget dagen etter, mandag 11. desember. Representanten Bernhard Hansen bemerket: Jeg vil haabe, at det kun blir denne ene undtagelsesdag. Vi kunde lige saa godt møte i Stortinget som i Nobelkomiteens lokale. 17 Formann Løvland benyttet anledningen til å understreke at Nobel hadde overlatt fredsprisens utdeling til det norske Storting, og fungerende stortingspresident Thorne 13 17 mot 9 stemmer i valgkomiteen. 14 Getz døde brått 1.november 1901. 15 Stortingsforhandlinger 1973/74 Dokument Nr. 7. Forfatterens understrekning. 16 Ibid. 17 Ibid. Denne uttalelsen falt i stortingsmøte 6.desember 1905. 8

nevnte den betydningsfulde gjerning som den høisindede giver af Nobelfondet har lagt i Stortingets haand. 18 Ingen av dem nevnte at Nobelkomiteen var en uavhengig komité oppnevnt av Stortinget. Denne holdningen kommer også fram ved pristildelingen i 1906 til USAs president Theodore Roosevelt. Komiteen hadde på forhånd varslet presidenten om at han ville få fredsprisen, og han bemyndiget sin minister Pierce til å motta den. Det skjedde i Stortinget. På forhånd var det ingen debatt om formen, og spørsmålet ble heller ikke drøftet i presidentskapet. Pierce holdt en lang tale på engelsk i Stortingets ordinære møte! Men den nye valgordningen av 1906 (flertallsvalg i enmannskretser) 19 skapte forandringer fordi Stortingets høstsesjon falt bort. Derfor ble det vanlig både å kunngjøre og å dele ut fredsprisen ved Det Norske Nobelinstitutt. Det bidro til å synliggjøre Nobelkomiteens uavhengighet. 20 I Nobelkomiteens første år er det tydelig at den ville knytte virksomheten nær opp til Stortingets autoritet. I tillegg skulle medlemmene bare bestå av norske statsborgere. Norges unionspolitiske og senere utenrikspolitiske stilling som fersk, selvstendig stat, betydde mye i denne sammenhengen. Forut for debatten om Nobelkomiteens posisjon i 1937 skrev Stortingets presidentskap i sin innstilling 21 at komiteen de første årene levde i idyllens tegn og at man følte det som en nasjonal heder at fredsprisen ble utdelt fra Norge, og man søkte at knytte den saa nær til Stortinget som mulig endog i høiere grad end der var formel hjemmel for. Et annet forhold som viser at nobelkomitéflertallet (og Stortinget) ønsket nasjonal kontroll med nobelsystemet i Norge, var opprettelsen av Det norske Nobelinstitutt i 1904. I denne saken kom det tidlig fram to organisasjonsforslag. Komitémedlem Bjørnstjerne Bjørnson kjempet for at de pengene Nobelstiftelsen hadde avsatt til å opprette et eget nobelinstitutt i Kristiania, isteden skulle bruktes til å utgi et internasjonalt fredstidsskrift på engelsk, tysk og fransk. Navnet burde være Revue Nobel. Dikteren kjempet drabelig for forslaget i flere år, men han tapte. 22 Det andre organisasjonsforslaget kom fra en bredt sammensatt arbeidsgruppe av fremtredende norske universitetslærere og forskere. Etter 18 Ibid. 19 Ordningen ble vedtatt i 1905 og bestod til 1919. Da ble den avløst av forholdstallsvalg. 20 Kunngjøringen av fredsprisen skjer alltid på Det Norske Nobelinstitutt. Selve tildelingsseremonien foregikk fra 1947 til 1989 i Universitetets aula, deretter i Oslo Rådhus. 21 Ibid. Dette var Dokument nr. 1 i 1937. 22 Libæk: Et Nobelinstitutt eller Revue Nobel? Konflikter i den første Nobelkomiteen. Det Norske Nobelinstitutts Skriftserie Vol. 1. No. 1 Oslo 2000. 9

initiativ fra Nobelkomiteen la den fram sitt forslag i november 1903. La oss se nærmere på det. 23 Akademikergruppen foreslo at Nobelinstituttet skulle være et vitenskapelig akademi med et sterkt internasjonalt innslag. Det skulle bestå av seks nordmenn utpekt av Nobelkomiteen. Disse seks skulle så velge ni utenlandske medlemmer. De 15 medlemmene skulle utgjøre et råd som skulle lede forskningen og biblioteket ved instituttet. Rådet skulle fra sin krets velge fem personer. De skulle bistå Nobelkomiteen ved valg av fredsprisvinner. I tillegg burde et fremtidig institutt etter gruppens mening også uttale seg i folkerettsspørsmål. Men heller ikke dette forslaget ble bifalt av Nobelkomiteen, og i god venstretradisjon bestemte flertallet seg for en tredje og økonomisk rimeligere løsning som samtidig var nasjonal. Nobelkomiteen ønsket ikke innblanding når det gjaldt valg av fredsprisvinner. Derfor ble Nobelinstituttet først og fremst et serviceorgan overfor Nobelkomiteen, slik at den fikk best mulig grunnlag for å utpeke fredsprisvinner. I 1905 bestod administrasjonen av komiteens sekretær, og han ledet også instituttet og biblioteket. I tillegg kom fire fagkonsulenter som på deltid skrev rapporter om de fredspriskandidatene komiteen satte på de såkalte kortlisten. Hovedstrukturen fra 1905 gjelder fortsatt for Det Norske Nobelinstitutt. Et annet moment var også av betydning da flertallet i Nobelkomiteen bestemte seg for en tredje løsning når det gjaldt opprettelsen av Nobelinstituttet i Kristiania. Norge hadde ikke egen utenrikstjeneste før unionsoppløsningen i 1905, og et oversiktlig institutt i Kristiania kunne være en god base for den norske regjeringen. Formannen i Nobelkomiteen var Jørgen Løvland. Han var gammel parlamentariker, tidligere statsråd og statsminister i Stockholm i regjeringen Michelsen fra 11. mars 1905. Etter unionsbruddet 7. juni ble han Norges første utenriksminister. Løvland samarbeidet nært med Nobelkomiteens sekretær Christian Lous Lange, og i 1905 ble Nobelinstituttet brukt som base for å sende nasjonal propaganda til utlandet. Lange ble et aktivt medlem av Byrå for meddelelse av oplysninger til udlandets viktige presseorganer, opprettet av regjeringen Michelsen 3. mai 1905. Lange fikk norgespropaganda trykt og sendt med prisverdig 23 Ibid.:8. Drivkraften i gruppen var overbibliotekar Axel Drolsum ved Universitetsbiblioteket I Kristiania. 10

hastighet, blant annet artikler av universitetsbibliotekar Axel Drolsum og Fridtjof Nansen. 24 Debatten i 1973-74 I 1973 ble Henry Kissinger fra USA og Le Duc Tho fra Nord-Vietnam tildelt Nobels fredspris for innsatsen med å få slutt på Vietnamkrigen. 25 Dette førte til voldsomme protester både i inn- og utland. To av Nobelkomiteens medlemmer, Einar Hovdhaugen og Helge Rognlien, gikk av fordi formannen fremstilte det som om komiteen hadde vært enig. Det var første gang i Nobelkomiteens historie at noe slikt hendte. 26 18. oktober tok Sosialistisk Valgforbund ved representanten Berit Ås saken opp i Stortinget. 27 SV pekte på at tildelingen til Kissinger hadde vakt bestyrtelse i vide kretser, og Stortinget burde derfor ta Nobelkomiteens sammensetning og virke opp til debatt. Partiet satte fram følgende synspunkter: Nobelkomiteen måtte få en sterkere verdensorientert forståelse av krig og fred fordi krigene i samtiden nesten uten unntak ble utkjempet i utviklingslandene, på de fattiges jord. Nykolonialisme og kriger med amerikansk deltakelse ble stadig oversett, og det var en generell tendens til å oppnevne medlemmer som forholdt seg ukritisk til stormaktene. Den typiske fredsprisvinner er hvit, mann, kommer fra et vestlig land, er godt utdannet og tilårskommen. På mange måter likner denne prisvinner komiteens medlemmer. For å bøte på dette bør muligens en internasjonal sammensetning av komiteen overveies. For å gjøre reorganiseringen lettere burde Nobelkomiteens nåværende medlemmer overveie å trekke seg fra sine verv. 24 I upubliserte manuskripter høsten 2002/ vinteren 2003 har Asle Sveen og Ivar Libæk avdekket at Nobelinstituttet og byråkratiet rundt det ble brukt for å fremme Norges sak i unionskampen i 1905. Libæk: Nobels fredspris og unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige i 1905. Nobelkomiteen, Nobelinstituttet og fredsprisvinnere. Se også Tanja Hammerstad: Svensk og norsk diplomati og propagandavirksomhet i Storbritannia i tiden rundt unionsoppløsningen i 1905. Hovedoppgave i historie, UiO 2002: 52f. Christian Lange skal i følge henne ha korrespondert med fredsprisvinneren fra 1903, det britiske parlamentsmedlemmet William Randal Cremer, om 1905-problematikken. Grundig om Byrå for meddelelse av oplysninger til udlandets viktige presseorganer også hos Geir Hestmark: Vitenskap og nasjon Waldemar Christopher Brøgger 1851-1905, Aschehoug 1999: 670f. I Roald Berg Det land vi venter hjælp af. Norge og stormaktene 1905-08, hovedoppgave i historie UiB 1983:7 antydes det at også medlem av Nobelkomiteen, John Lund, reiste til USA med oppdrag fra Byrå for meddelelse av oplysninger til udlandets viktige presseorganer. 25 Le Duc Tho nektet å motta prisen. 26 Stenersen, Libæk, Sveen 2001: 201. 27 Stortingsforhandlinger 1973-74 7 a.: 54-55. 11

Presidentskapet fremmet saken 31. mai 1974 i forbindelse med suppleringsvalget for de to avgåtte medlemmene. 28 Da hadde SV satt fram forslag om en nordifisering av Nobelkomiteen. Det gikk i korthet ut på at komiteen skulle ha ett medlem fra hvert av de nordiske landene Norge, Sverige, Danmark, Finland og Island. 29 I tillegg satte Berit Ås fra samme parti fram to forslag: 1) Ved valg av medlemmer til Nobelkomiteen velges det året 1974 helt ny komité. Personer som ikke har sittet ut sin valgperiode, entlediges fra sine verv. 2) Parlamentarikere kan ikke velges inn i Nobelkomiteen. 30 Stortingspresident Guttorm Hansen fra Arbeiderpartiet innledet debatten og slo fast at Nobelkomiteen var uavhengig av Stortinget, og at Stortingets eneste oppgave når det gjaldt den var å velge medlemmer. Derfor kunne Nobelkomiteen foreta prisutdelinger som kan stå i sterk motsetning til Norges offisielle utenrikspolitikk, i sterk motsetning til det et flertall av Stortingets representanter måtte mene, i sterk motsetning til en eventuell folkeopinion. Hansen fremholdt videre at Nobels fredspris var så internasjonalt kjent at dersom det skjedde en endring i det forhold som her debatteres, vil det få store utenrikspolitiske virkninger for oss. Derfor mante han til forsiktighet. Når det gjaldt forslaget om å internasjonalisere komiteen, mente Hansen - med valgkomiteens flertall i ryggen - at dette spørsmålet burde tas opp ved en senere anledning. Slike endringer bør i tilfelle foretas på et tidspunkt hvor de ikke kan kobles sammen med en aktuell fredsprisutdeling, slik det nå vil bli oppfattet av alle. På vegne av SV førte Torild Skard og Berit Ås ordet. Skard viste til en juridisk betenkning fra professor Torstein Eckhoff og en uttalelse fra Nobelstiftelsens direktør, Stig Ramel. 31 På bakgrunn av disse mente hun at det nå bør bli en slutt på den påstanden at Stortinget ikke har anledning til å drøfte arbeidet til Nobelkomiteen. At man kan ha grunner til ikke å ønske en slik debatt, er en annen sak. Men da får man si dette, og ikke at det ikke er anledning til det. 32 Skard pekte også på det uheldige ved at 28 Ibid. 7c: 3490-3507. Sak 4. I vårhalvåret 1974 var det en spredt pressedebatt om internasjonalisering av Den Norske Nobelkomite. Anders Langes Parti mente at Indira Ghandi og Aleksander Solsjenitsyn burde velges inn. (Vårt Land 21.2.1974). Sverre Lodgaard drøftet fredsbegrepet i en bred kronikk i Dagbladet 5.april og pekte på to mulige måter for å gjøre Nobelkomiteen mer internasjonal. Den ene gikk ut på å basere seg på den nøkkelen som anvendes for utpeking av ikke-faste medlemmer til FNs sikkerhetsråd. Den andre var at Nobelkomiteen sammensettes på nordisk basis. 29 Ibid. 3506. Forslaget i sin helhet i tre punkter med utførlige valgregler. 30 Ibid. 31 Ibid. 492-93. Begge er fyldig sitert. 32 Skard viste til representanten Bonnevie som i 1934 hadde kritisert Nobelkomiteen kraftig fordi den ikke hadde delt ut priser for 1932 og 1933 og fordi de hemmelige avstemningene umuliggjør enhver virkelig kontroll fra Stortingets side. 12

stortingsrepresentanter, ja til og med medlemmer av Stortingets presidentskap, satt i Nobelkomiteen: Når stortingspresidenter, odelstingspresidenter og lagtingspresidenter velges inn i Nobelkomiteen, eller når ledende partirepresentanter velges inn, da må enhver tale om uavhengighet i forhold til Stortinget eller offisiell norsk politikk virke både merkverdig og hyklersk. 33 Berit Ås fremhevet i sitt innlegg SVs ønske om internasjonalisering av komiteen, noe som kom til uttrykk i forslaget om nordifisering. Praktiske vansker hadde hindret SV i å foreslå en mer internasjonalt sammensatt komité. Blant dem som hadde ordet i debatten hevdet Johan Østby fra Arbeiderpartiet at en nordifisering/internasjonalisering kunne få uoversiktlige virkninger. Lars Korvald fra Kristelig Folkeparti var usikker på SVs nordifiseringsforslag, men mente at komitéflertallet nok burde bestå av nordmenn. Høyres Kåre Willoch støttet Guttorm Hansen og gikk mot SVs forslag. Geirmund Ihle, Arbeiderpartiet, fulgte opp og gikk mot at Stortinget skulle kunne overprøve Nobelkomiteens vedtak ved å velge helt nye medlemmer. Han var også kritisk til nordifiseringen. Samtidig mente han at Norge som et lite, fritt, demokratisk land som stod utenfor de fleste kontroversielle internasjonale spørsmål, i de fleste land ville få aksept for at en uavhengig Nobelkomite med norske medlemmer kunne utpeke verdige fredsprisvinnere. Da debatten var over, falt SVs forslag om en nordifisering av Nobelkomiteen. Det samme gjaldt Berit Ås to forslag om å velge en helt ny komité og å utelukke stortingsrepresentanter. Heller ikke et benkeforslag fra Anders Lange om en fremtidig internasjonalisering av komiteen vant tilslutning. Dermed ble valgkomiteens innstilling tatt til følge, og fylkeslandbrukssjef Trygve Haugeland og lagtingspresident Egil Aarvik ble nye medlemmer av Nobelkomiteen. Men internasjonaliseringsdebatten var ikke over. Arbeiderpartiets Liv Aasen vant nemlig fram med dette forslaget ved møtets slutt: Det henstilles til Presidentskapet å nedsette et utvalg med det formål å vurdere nye kriterier for valg av medlemmer til Nobelkomiteen, bl.a. med sikte på å undersøke mulighetene for en internasjonalisering av komiteen. Liv Aasens forslag ble oversendt Presidentskapet uten realitetsbehandling. Når ville utvalget bli nedsatt? 33 Etter valget i 1974 kom Nobelkomiteen faktisk til å bestå av et presidentflertall : Odelstingspresident Aase Lionæs, tidligere stortingspresident Bernt Ingvaldsen og lagtingspresident Egil Aarvik. 13

Navneskiftet 1977, debatten 1978 I møte 30. mars 1976 vedtok Det Norske Stortings Nobelkomite å skifte navn til Den Norske Nobelkomite. 34 Det skulle gjelde fra 1.1.1977. Komiteen gav ingen begrunnelse for beslutningen, men pendelen hadde svingt: navneskiftet understreket uavhengigheten. 76 års navnetradisjon var over. Drøye to og et halvt år senere var det igjen valg av medlemmer til Nobelkomiteen. 35 Hanna Kvanmo fra SV innledet debatten. Hun viste til partiets forslag om at parlamentarikere ikke burde velges inn i Nobelkomiteen, som ble stemt ned i 1974, men la til at det ser ut til at [valg]komiteens flertall likevel har fulgt prinsippet, og det bør den fortsette med. 36 Hun viste også til Liv Aasens forslag fra samme år som ble oversendt Presidentskapet. Kvanmo hadde ikke klart å bringe på det rene hva Presidentskapet hadde gjort med saken, men at det nå hadde gått fire år uten at noe hadde skjedd. Endelig fremmet Kvanmo på nytt SVs forslag fra 1974 om nordifisering av Nobelkomiteen. I den korte debatten som fulgte etterlyste Liv Aasen handling i saken og regnet med at det ville skje i fremtiden. Guttorm Hansen uttrykte klare betenkeligheter ved internasjonalisering og nordifisering, men foreslo at SVs forslag ble oversendt Presidentskapet uten realitetsbehandling. Det sa Kvanmo seg tilfreds med, og slik endte saken. Historien om internasjonalisering av Den Norske Nobelkomite var avsluttet nok en gang, og spørsmålet har ikke vært reist i Stortinget etter 1978. Trygve Bratteli fra Arbeiderpartiet var nok den som satte ord på det mange stortingsrepresentanter følte i 1978: Vi må holde det klart for oss at det Nobel gjorde med sitt testamente, var ikke å overlate til en komité oppnevnt av Stortinget forvaltningen 34 Stortingsforhandlinger 1976-77. Dokument nr. 9. Beretning fra Den Norske Nobelkomite for 1976. I 1937 hadde utenriksminister Halvdan Koht og representanten Moseid tatt til orde for å endre navnet til Den Norske Nobelkomite for å understreke dens selvstendige stilling i forhold til myndighetene, men Presidentskapet mente at tidspunktet ikke var beleilig og at et navneskifte kunne misforstås. Moseid henstilte imidlertid til Nobelkomiteen selv å ta opp spørsmålet. (Stortingsforhandlinger 1937:1681-1689.) 35 Stortingsforhandlinger 1978: 1878-1882, 19.desember. 36 Stortinget har ikke fattet noe spesifikt vedtak om at parlamentarikere ikke kan velges inn i Nobelkomiteen, men etter 1977 har det vært praksis. Halvor Egge ved Storingsarkivet undersøkte saken for forfatteren i november 2002. Han viste til debatten om Stortingets kontroll med forvaltningen som munnet ut i følgende vedtak 27.5.1977 (Utenrikskomiteens flertallsinnstilling): Stortingsrepresentanter bør ikke velges eller oppnevnes til bedriftsforsamlinger eller styrer i bedrifter eller institusjoner som er underlagt Stortingets kontrollmyndighet eller organer som forbereder saker som Stortinget senere fatter beslutning om, uten i slike tilfelle hvor det forutsettes at representanten ikke stiller til gjenvalg. I de tilfeller hvor innehavere av slike verv velges til stortingsrepresentanter, bør vedkommende permitteres fra det kollegiale organ efter samme regler som gjelder for statsråder. Se Stortingsforhandlinger Innstilling S. Nr. 277/1976-77, Dokument nr. 7 1972-73 og Tidende S. 1976-77: 4025-4077. Vedtaket står på side 4074. 14

av verdensfreden. Det som ble overlatt til en komité oppnevnt av Stortinget, var hvert år å dele ut en fredspris. Og i forhold til verdensfredens problem er dette en ytterst beskjeden detalj. Likevel skal den behandles med stor ansvarsbevissthet, og det har også alltid vært gjort etter min oppfatning. Jeg vil for min del nødig bli stående som deltaker i en vurdering som skulle gå ut på at det innenfor Norge ikke er mulig å finne ansvarlige og brukbare kandidater til denne relativt oversiktlige komitéoppgave. Francis Sejersted desember 2002: en ren norsk komité Historieprofessor Francis Sejersted var medlem av Den Norske Nobelkomite i 18 år, de siste ni som leder. 37 I desember 2002 kritiserte han i et avisintervju Stortingets utvelgelsespolitikk til Nobelkomiteen. 38 Bakgrunnen var at Stortinget få dager tidligere hadde valgt inn tre nye medlemmer. 39 Det hadde skjedd etter vanlig praksis ved at valget gjenspeilte de politiske partienes styrke i Stortinget. Jeg synes ikke det er unaturlig at partigruppene får nominere kandidater, men de bør føle seg mer fri i forhold til partipolitiske hensyn, selv om de nok har praktisert en viss frihet til nå. Slik praksis har utviklet seg, kan man av og til få en følelse av at medlemsvervet er blitt en partipolitisk hedersbevisning til personer som er ferdige med sin politiske karriere. Disse kan jo selvsagt være utmerkede personer, men hvis dette kriterium blir for dominerende, kan det for eksempel føre til at komiteen får svært høy gjennomsnittsalder, fremholdt Sejersted. Han hevdet også at systemet førte til at ingen i Stortinget tok ansvar for Nobelkomiteens sammensetning som helhet og at kriteriene for å bli valgt var for uklare. Men når det gjaldt spørsmålet om å velge inn utlendinger i Den Norske Nobelkomite, var Sejersted avvisende: Det er mange fordeler med en ren norsk komité, og som sagt, det har fungert godt i hundre år. Aftenpostens politiske redaktør, Harald Stanghelle, berørte ikke spørsmålet om internasjonalisering da han dagen etter oppfordret Stortinget til å drøfte Sejersteds synspunkter før neste valg av medlemmer til Nobelkomiteen. 40 Det lå tre år fram i tiden. 37 Medlem fra 1982, leder 1991-2000. 38 Aftenposten 8.12.2002: 2-3: Nobelkomiteen velges for tilfeldig. 39 Leder Gunnar Berge, nestleder Gunnar Stålsett og komitémedlem Hanna Kvanmo gikk ut. De to første som resultat av Arbeiderpartiets og Senterpartiets dårlige resultat ved stortingsvalget i 2001, den siste etter eget ønske. Nye medlemmer ble Kaci Kullmann Five (Høyre), Berge Furre (Sosialistisk Venstreparti) og Ole Danbolt Mjøs (Kristelig Folkeparti). 40 Aftenposten 10.12.2002: En tilfeldig komité? 15

Konklusjon Alfred Nobels testamente gir Stortinget en oppgave. Det er å velge fem personer som skal kåre den årlige vinner av Nobels fredspris. Gjennom fredsprisens historie har Den Norske Nobelkomite kun hatt norske statsborgere som medlemmer. Fra første stund tok likevel stortingsrepresentanter til orde for å åpne for utenlandske medlemmer, men med debatten i 1900 forstummet kravene for lang tid. Komiteens flertall, anført av formannen Jørgen Løvland, forsøkte å knytte komiteen nær opp til Stortinget de første årene. Navneskiftet i 1901 til Det Norske Stortings Nobelkomite, kunngjøringene i Stortinget og utsagn i taler og debatter vitner om det. I tillegg vedtok komiteen å opprette et smalt nobelinstitutt i Kristiania som norske politikere kunne bruke og kontrollere. Unions- og utenrikspolitikken lå bak beslutningene. I mellomkrigstiden ble Nobelkomiteens tilknytning til den utøvende makt brutt som følge av den dramatiske tildelingen til Carl von Ossietzsky. Etter 1937 kan ikke regjeringsmedlemmer velges inn. Spørsmålet om utenlandske medlemmer i komiteen ble ikke drøftet i Stortinget i mellomkrigsårene. Først med pristildelingen i 1973 til Henry Kissinger og Le Duc Tho ble spørsmålet om utlendinger i Nobelkomiteen tatt opp på nytt. Flere representanter ønsket å drøfte prinsippene, og SV fremmet forslag om en nordifisering av komiteen som et første skritt. Men stortingsflertallet ville det annerledes, og i 1978 ble forslagene om internasjonalisering begravd hos Presidentskapet. Likevel skapte den kontroversielle tildelingen i 1973 forandringer. For det første ble den praksis innført at heller ikke parlamentarikere kan velges inn. For det andre tok Nobelkomiteen tilbake sitt opprinnelige navn og het fra 1.1.1977 Den Norske Nobelkomite. Slik ville stortingsflertallet frigjøre komiteen også fra den lovgivende makt. Hensikten var at verden skulle forstå at Den Norske Nobelkomite er uavhengig av og ikke et talerør for det offisielle Norge. Tiden vil vise om Francis Sejersteds kritikk i desember 2002 vil avstedkomme nye utvelgelseskriterier for medlemmer av Den Norske Nobelkomite. 16

Det Norske Nobelinstitutt Drammensveien 19, 0255 Oslo Telefon 22 12 93 00 Fax: 22 12 93 10 E-post: postmaster@nobel.no 17