Hus. Tresnitt, litografi og serigrafi. Lærerveiledning

Hus Tresnitt, litografi og serigrafi Lærerveiledning NORDNORSK KUNSTMUSEUM TROMSØ 1998/2001

Innhold Innhold... 2 Forord... 3 Presentasjon av kunstnerne... 4 Idar Meyer Ingebrigtsen... 4 Per Kleiva... 4 Hanne Borchgrevink... 5 Gunnvor Advocaat... 6 Bildekommentarer... 7 Grafiske teknikker... 13 Bildevirkemidler... 16 Rom... 16 Farge... 16 Kontraster... 17 Linje... 17 Komposisjon... 17 Forslag til undervisningsopplegg... 19 Bildesamtale... 19 Arbeidsoppgaver... 21 Tverrfaglige oppgaver... 22 Norsk... 22 Samfunnsfag... 22 2

Forord Gjennom flere vandreutstillinger med forskjellige tema formidler Nordnorsk Kunstmuseum kunst til barn og unge i skolene i Nord-Norge. Mange skoler ligger langt fra byer og steder der man kan se original kunst, og vandreutstillingene blir en måte å nå ut til disse skolene. I vandreutstillinga Hus har vi valgt å presentere fire forskjellige kunstneres bilder av hus. De fire kunstnerne er Gunnvor Advocaat, Per Kleiva, Hanne Borchgrevink og Idar Ingebrigtsen og bildene er fra de to siste tiårene av 1900-tallet. To av bildene er fargetresnitt, ett er et litografi og det siste er et serigrafi. Motivene er hus i forskjellige landskaper. Bildene presenteres i rekkefølge fra det mest realistiske til det mest abstrakte. I heftet gir vi en kort presentasjon av kunstnerne og noen kommentarer til hvert bilde. Lærerne vil også finne stoff om teknikken de forskjellige bildene er utført i, samt generelle betraktninger om bruken av forskjellige kunstneriske virkemidler. Bakerst i heftet har vi gitt forslag til hvordan lærere og elever kan nærme seg bildene gjennom bildesamtale og praktiske oppgaver med hus som tema. Elevene kan jobbe med hva bildene forteller om hva det vil si å bo, eller med hvilke assosiasjoner eller bilder som vekkes i dem ved synet av de forskjellige husene de fire kunstnere har framstilt. Undervisningsheftet er utarbeidet av konservator Tore Kirkholt (1998) og revidert av museumsadjunkt Ingrid Norum (2001) ved Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø. 3

Presentasjon av kunstnerne Idar Meyer Ingebrigtsen (f. 1917) Idar Ingebrigtsen har bodd og arbeidet nesten hele sitt liv i Tromsø. Han kom sent i gang med sin kunstneriske utdannelse. 27 år gammel begynte han på Otte Skölds Målarskola i Stockholm, mens han fikk sin videre utdanning på Kunstakademiet i København 1948-49, og på grafisk linje samme sted 1950-51. Siden er det tresnittet han har konsentrert seg om innenfor grafikken. Ingebrigtsens bilde på denne utstillingen, Strimmelen, er representativ for hans arbeider i tresnitt, som er karakterisert av en forenklet naturalisme med en sikker og presis strek. Hans motiver er ofte knyttet til Nord-Norge. I malerier og akvareller har han laget uttallige landskapsbilder, der han i en impresjonistisk stil har forsøkt å fange det nordnorske lyset, mens han i tresnittene har mange figurer i tillegg til landskaper. Det som slår en i møtet med Ingebrigtsens bilder er at hans motiver kretser om identitet og tilhørighet. Han vil gjerne ha et personlig forhold til det han maler, og identifiseringen med det nordnorske landskapet er noe han er helt bevisst på: «Selv når jeg er i utlandet og maler, så ender bildene opp som nordnorske landskaper». Strimmelen er i så måte intet unntak, det er et hus han i en årrekke har sett og gått forbi der det står like ved der han i dag bor og arbeider. Per Kleiva (f. 1933) Per Kleiva trådte sine barnesko i Nord-Norge. Han ble født i Gryllefjord på Senja i 1933, men flyttet sørover allerede i 1940. Han har utdannelse fra Statens Kunstakademi under Per Krohg (1955-57), og Kunstakademiene i København, Firenze og Stockholm (1959-61). Kleiva har i løpet av sin karriere vært innom mange forskjellige uttrykksformer. På sin første separatutstilling i 1964 viste han tresnitt i et abstrakt formspråk. Samme år så han imidlertid en utstilling av amerikanske popkunstnere i Louisiana i Danmark, og denne utstillingen fikk stor betydning for hans kunstneriske utvikling. Om møtet med disse kunstnerne har han sagt følgende: «Louisiana-utstillingen var vår tid! Tomatsuppebokser og Marilyn Monroe Magi og hverdag samtidig. Kunst som nesten ikke var til å kjenne igjen som kunst. Jeg kastet tresnittfjelene, alt dette halvkinesiske og småfranske. Det var like avleggs som gammeljazz etter Coltrane». Og Kleiva var raskt ute med å ta opp pop-kunstens 4

uttrykksform, gjerne med en ironisk distanse som var fremmed for amerikanerne selv. Dette var en estetikk som tok utgangspunkt i samtiden, og Kleiva skulle snart også ta opp samtidens politiske situasjon i sine bilder. I en serie silketrykk fra begynnelsen av 70-tallet forlot han den ironiske holdningen som preget pop-kunstbildene, og lagde bilder med sterk brodd mot den amerikanske krigføringen i Vietnam. I det tredelte bildet Tre blad fra imperialismens dagbok trenger soldatstøvler, helikoptre og røyk fra et bombenedslag inn i det idylliske landskapet. Seinere har Kleiva vist sitt sosiale engasjement i flere bilder, skulpturer og installasjoner. Men det kunstneriske uttrykksregisteret er fortsatt stort, og i bildet som er med i denne utstillinga, Det var eingong, spiller han opp mot norsk natur og identitet. Men felles for alle hans kunstneriske arbeider, på tvers de ulike uttrykksformene, er den høyt oppdrevne kunstneriske håndverkskvaliteten, noe som også er tydelig i dette silketrykket. Hanne Borchgrevink (f. 1951) Hanne Borchgrevink kom tidlig i gang med sin kunstneriske utdannelse. Allerede i 1967 begynte hun på malerkurs, mens den mer formelle utdannelsen fant sted på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1971 74 og Statens Kunstakademi 1974-78. Borchgrevink uttrykker seg i maleri og grafikk, og hennes bilder tar alltid utgangspunkt i klare motiver. Det kan være situasjoner fra hverdagen, enkle ting vi omgir oss med, som er gjengitt i sterk forenkling og med en malerisk innlevelse som insisterer på at disse nære tingene og situasjonene skal tas på alvor, men ikke mer alvorlig enn at en humoristisk snert ofte er tilstede. Det motivet som går oftest igjen i hennes bilder er imidlertid huset. Hun maler portretter av hus, sterkt forenklet med få detaljer slik at større fargeflater bygger opp bildene. Møtet mellom farger og flater i forskjellige størrelser skaper et raffinert spill som gir liv og rytme i bildene, samtidig som det reduserer romvirkningen slik at flatekarakteren blir fremhevet. Forenklingen gjør at husene står fram som arketypiske objekter, men samtidig klarer Borchgrevink å mane fram en helt spesiell stemning omkring dem. Denne stemningen og husenes visuelle uttrykk gir oss en opplevelse av gjenkjenning og fortrolighet, vi føler at de har en sterk forankring i vår kultur. Disse stiltrekkene gjenfinnes også i grafikken, der den dekorative kvaliteten imidlertid kan bli drevet lenger enn i maleriene. Dette gjelder 5

også for Hus i nord, der tittelen like fullt viser til den kulturelle forankringen hennes hus har. Gunnvor Advocaat (1912-1997) Bildet Gunnvor Advocaat er representert med på denne utstillinga lagde hun i 1993, over 80 år gammel. Hun er født så tidlig som i 1912, og har bildekunstutdannelse fra kunstakademiet i Haag, Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og Statens Kunstakademi i en tiårsperiode fra 1938 til 1948. På begynnelsen av 1950-tallet arbeidet hun innenfor en figurativ og forenklet uttrykksform, mens hun mot slutten av tiåret utviklet et nonfigurativt eller abstrakt maleri. Overgangen skjedde helt naturlig; de figurative elementene forsvant og ble erstattet av rene fargeflater. Sammen med sin mann, billedkunstneren Øystein Thurmann, bodde Advocaat flere år i Roma, og i løpet av denne tida lysnet koloritten hennes. Hun malte abstrakte bilder i lyse og klare toner, ofte holdt i primærfargene rødt og blått. Disse bildene er harmoniske fargekomposisjoner med vare og følsomme overganger mellom fargefeltene. Hun kommenterer selv hva hun er opptatt av i sine bilder i en artikkel i Norske grafikere i dag: «I grafikk som i maleri er mitt mål presis avveining i komposisjonen av fargede planformers spenning og balanse, størrelsesforhold, bevegelse i rom. Derfor passer den non-figurative uttrykksform meg best». Hjerteslag er en god representant for denne uttrykksformen, bortsett fra at vi her mener å kunne kjenne igjen figurative elementer. 6

Bildekommentarer Idar Ingebrigtsens fargetresnitt Strimmelen fra 1989 er det mest realistiske bildet i serien. Mot en gyllen bakgrunn ser vi tre mørke bygninger, mens to lyse hus er antydet i bakgrunnen til høyre. Foran husene er det en rekke med trær som avtegner seg i svart silhuett mot den gylne bakgrunnen, og som hvite linjer mot de mørke husene. Bakken og hustakene er dekt av snø. I bildets nedre del står et enkelt tre for seg selv, sentralt plassert, og dets svarte stamme og kvistverk tegner seg skarpt mot bakgrunnen. Husene står godt i landskapet, og detaljene i hovedhuset gjør at vi ser dette som en gjengivelse av et hus og et miljø kunstneren har sett. Vinduene er forskjellige i øvre og nedre etasje, mens de alle har karakteristiske sprosser. Det tyder på en interesse av å gjengi huset med stor nøyaktighet i forholdt til hvordan det faktisk er. De lange tynne trærne foran huset er vier eller bjørketrær som rammer inn plassen foran huset. Hele bildet har et rolig preg, konsentrert som det er om vertikale og horisontale linjer. Ingenting forstyrrer denne roen, og vi får inntrykk av at huset og området rundt er en trygg plass å være, et varmt intimt sted som verner mot vinterkulden. Dette huset som Idar Ingebrigtsen har kalt Strimmelen er et hus som befinner seg bare et steinkast fra der han i dag bor og arbeider. Bildet er en stilisert gjengivelse av huset og miljøet slik det er, eller slik det var på den tiden han lagde bildet. Det landlige preget er imidlertid bildets eget, i virkeligheten står huset i en bygate med mange hus omkring. Slik kan kunstneren manipulere med motivet og skape en egen bildevirkelighet i tråd med det han vil uttrykke. Dette er også tilfelle for treet nederst. Det er en hagtorn Ingebrigtsen har kjent godt, og som han her har framstilt lett stilisert. Men den står ikke der hvor bildet antyder. Den er plassert av kunstneren, 7

fristilt fra den øvre delen av bildet, som et viktig element for bildekomposisjonen. Men like viktig er utformingen av treet, som til tross for stiliseringen framstår som et konkret, nærværende tre, og som dermed bidrar til oppfatningen av bildet som en skildring av et hjemlig miljø. I serigrafiet Det var eingong fra 1996 har Per Kleiva avbildet to hus på toppen av en klippe eller et fjell. Berget er framstilt som en svart, tilnærmet kvadratisk flate som stuper rett ned på venstre side. Konturen av berget tegner seg skarpt mot den lyse bakgrunnen, og den uregelmessige og nærmest hakkete linjeføring forteller oss at dette er hard stein. Ellers skapes strukturen i berget også av den lille bekken og av områdene med gullfarge på hver side av den. Gullfargen blir lysrefleksjoner i hardt, glatt og kanskje vått berg. Den modellerer berget og gir det volum. På samme måte modellerer også bekken berget der den renner mot oss i den øvre delen før den kaster seg loddrett ned mot dypet. Den viser at forsiden av berget også er stupbratt. Bakgrunnens lyse tone ser vi som luft, atmosfære, og den gir et luftig preg til hele bildet. Vi vet vi er høyt oppe. I den nederste delen fortetter atmosfæren seg og blir mørkere, mer grå. Dette kan vi se som en tåkedis som ligger over en fjord vi kan forestille oss berget og bekken stuper ned i. Toppen av berget ligger imidlertid så høyt at tåken ikke rekker opp, og sollyset kan kaste sine stråler mot berget slik at det gir et gullaktig gjenskinn, mens husene på toppen får en varm, rødlig glød, som av et tidlig morgenlys. Disse husene er sterkt stilisert, med rene, geometriske former. De står i kontrast til de formene som preger naturen rundt, og viser gjennom denne kontrasten at de ikke i utgangspunktet er del av denne naturen, men er skapt av 8

mennesker. Her på dette tilsynelatende karrige og ugjestmilde berget har folk bosatt seg, og tittelen Det var eingong peker tilbake, mot en tid da man ferdes i båt langs fjordene og lagde seg en kronglete vei til en plass hvor man kunne dyrke jorden, holde sau eller geit, og overleve ved sparsommelighet og hardt arbeid. I fargetresnittet Hus i nord fra 1994 har Hanne Borchgrevink utnyttet tresnittets muligheter til å bygge opp et bilde ved å trykke med flere forskjellige plater, hver med sin egen farge. Her blir virkningen nærmest som en papircollage, med fargefelt som ligger over hverandre eller grenser til hverandre. I øverste del av bildet står papiret ubehandlet, som en bakgrunn for fargeformene. Så følger et område dominert av et stort rosa felt, som ved nærmere betraktning kan gjenkjennes som et hustak med pipe, mens vi lenger ned tydelig ser to hus med smårutete vinduer. Mens det ene er holdt i blått, lar hun det andre være i papirets farge som avgrenses av fargeflatene rundt. Begge husene har hvitt tak, som er de dekt av snø. Også et tredje hus er antydet til høyre for disse to. Igjen er det papirets farge som utgjør husets vegger, mens taket er en fortsettelse av det bakerste takets rosafarge. Foran dette huset ser vi en svart form som står opp fra den grå bakken. Den kan minne om nakne trær, men er i så fall en veldig forenklet utgave av trær, stilisert henimot et uttrykk som minner om helleristningsformer, og tilpasset den forenklingen som preger husene. Enda to trær sees mellom de to husene til venstre, og deres nakne, grønne treverk gir assosiasjoner til vinteren, da bladene har falt av. Et hvitt felt rammer inn husklyngen og trærne i nedre del av bildet. Dette feltet grenser til den rosa bakgrunnen på venstre side, mens det møter en svart flate på høyre side. Et tilsvarende svart felt finnes også helt til venstre i bildet. Det hvite og svarte kan sees som en bakgrunn der husmotivet ligger over som et bilde. Det hvite kan dermed tenkes som flat snødekt mark eller vidde, mens det svarte er den mørke natten. Det er den evig, hvilende naturen som vi bygger våre hus på. Mot de klare 9

kontrastfargene svart og hvitt har menneskene bygd små fargeglade hus. I dette miljøet skapt av mennesker står trærne, som minner om natursymboler vi finner på samiske runebommer, og konstruerer et spenningsfelt mellom natur og kultur. 10

Litografiet Hjerteslag laget av Gunnvor Advocaat i 1993 er det mest abstrakte i serien. Å abstrahere betyr å forenkle eller stilisere motivet slik at det ikke lenger ligner helt på det som var utgangspunktet, og er abstraheringen drevet langt, kan det til og med være vanskelig å avgjøre hva bildet er ment å forestille. I Gunnvor Advocaats bilde er dette tilfelle. Dette litografiet kan tolkes som et bilde av et hus, men man trenger ikke å gjøre det. Tittelen gir heller ingen direkte tolkning av motivet, da det viser til en kroppsfunksjon, hjerteslag, og ikke til en fysisk gjenstand. Bildet ligger derfor åpent for ulike assosiasjoner som knyttes til ordet hjerteslag. Hvis vi velger å se bildet som et hus, så ser vi for det første noen veggflater. Den røde sentralt plasserte formen blir en gavlvegg med et vindu, mens den hvite formen ved siden av også ser ut som en vegg med vindu. Et tredje vindu kan tolkes inn i bildet i feltet under den røde midtformen. Det som knytter disse flatene sammen er bruken av mørke streker og konturlinjer, som gjør at disse flatenes form er fastere og klarere enn for de øvrige fargeflatene. Derfor får de også størst oppmerksomhet, og kan betraktes som de sentrale elementene i bildet. Det huset som kommer fram er imidlertid ikke et tredimensjonalt hus med vegger og tak i et avklart forhold. Det er mer fragmenter av et hus, karakteristiske husformer som det blir betrakterens oppgave å sette sammen til en overbevisende forestilling av et hus. Advocaat har siden 60-tallet laget harmoniske fargekomposisjoner, der fargeplan veies opp mot hverandre, balanseres, og gis en romlig spenning i forhold til hverandre. I dette bildet kan man tenke seg at utgangspunktet også var et slik nonfigurativt bilde med forskjellige rødlige fargeflater, men at antydningen av hus ble forsterket med konturlinjer da karakteristiske husformer dukket fram underveis. Og bildetittelen gir assosiasjoner, både i forhold til fargeflatene og til husformene. I betraktningen av bildet vil blikket vandre fra fargeflate til fargeflate, som så vil komme fram eller trekke seg tilbake, avhengig av hvilken rødtone de har. Dette kan assosieres med blod og hjertets pulserende rytme. Hvilke tanker som vekkes i møtet 11

mellom tittelen «hjerteslag» og huset er et interessant utgangspunkt for en samtale om bildene. 12

Grafiske teknikker Grafikk er en samlebetegnelse på bildetrykk utført med en metode som tillater mangfoldiggjørelse. I Europa oppsto grafikken trolig i Sør-Tyskland mot slutten av 1300-årene, altså omtrent på samme tid og sted som boktrykkerkunsten. De to teknikkene var da også opprinnelig nært beslektet. På samme tid som typografien gjorde det skrevne ord tilgjengelig for et stort publikum, bidro bildetrykkteknikken til å spre et høyt antall like bilder. Grafikken har tradisjonelt vært nært knyttet til bokproduksjon, med det praktiske formål å illustrere tekster. I dag assosieres imidlertid ordet grafikk kanskje først og fremst med trykk hvor det kunstneriske uttrykket er et mål i seg sjøl. Det finnes fire grafiske hovedteknikker som tilsvarer fire måter å overføre trykkfargen til papiret på; Høytrykk (bl.a. tresnitt og linoleumssnitt) Dyptrykk (bl.a. kobberstikk, koldnål og streketsning) I disse to teknikkene risser eller skjærer man inn et motiv i en plate for så å utnytte de skapte høydeforskjellene i plata ved trykkinga. I høytrykk blir fargen påført papiret fra de opphøyde partiene, mens det i dyptrykk er i riss/utskjæringer/etsninger i plata at fargen sitter igjen og blir overført til papiret. Plantrykk (bl.a. litografi): I denne trykkteknikken tegner man rett på steinen med en fettstift og drar nytte av det fenomenet at fett frastøter vann. Stensiltrykk (bl.a. silketrykk, også kalt serigrafi): Man bruker ikke plater, men påfører fargene gjennom åpninger i en duk. Trykket blir dermed rettvendt, mens de tre andre teknikkene speiler motivet fra plata til papiret. Våre fire bilder er utført i tre forskjellige teknikker. Idar Ingebrigtsen og Hanne Borchgrevink er representert med fargetresnitt (høytrykk), Gunnvor Advocaats bilde er et litografi (plantrykk) mens Per Kleiva har laget et serigrafi (stensiltrykk). Tresnittet blir som navnet antyder til ved at man snitter eller skjærer i en plan treplate med kniv eller huljern. Her skjærer man så dypt at trykksverten ikke kommer ned i de utskjærte områdene når sverten blir valset på. Siden presser man et papir mot 13

trykkplaten, og overfører trykksverten til papiret ved å bruke en presse, eller ved å gni med en skje. De utskjærte delene blir da stående igjen som det hvite i papiret, og motivet blir speilvendt. Når man lager en strektegning med huljernet vil denne vise seg som en hvit tegning mot en svart grunn. I Ingebrigtsens bilde ser vi dette gjort i trærne som tegner seg mot husveggene, mens han i resten av bildet har skjært vekk området rundt trærne, slik at de står fram som svarte streker mot en hvit grunn. Borchgrevink har laget et fargetresnitt, og her skjærer man ut flere plater, én for hver farge, og trykker de fortløpende på papiret. I framstillingen av litografiet tegner man motivet på en flate, vanligvis en plan stein, og dette motivet skal så overføres til papir gjennom en trykkeprosess. Tegningen gjøres med en fettholdig stift, eller man kan påføre en fettholdig tusj med pensel. Etterpå fukter man steinen med en våt svamp, og da fett og vann støter hverandre bort vil vannet kun sette seg i steinen i de delene der det ikke er tegnet. På denne våte steinen valser man så på en fet trykkfarge, og da vann og fett igjen ikke vil blandes vil trykkfargen kun sette seg på de tegnede områdene, der vannet ikke har trengt inn i steinen. Når man nå trykker litografiet ved å presse et papirark mot steinen, vil man få et speilvendt avtrykk av den tegningen som er på steinen. Litografiet er godt egnet til framstilling av grafiske trykk der man vil få fram et ledig uttrykk, siden man tegner på steinen på tilsvarende vis som man tegner direkte på papir. Brukes en fet tegneblyant oppnår man gjerne et uttrykk som ligner på blyanttegninger, slik som i Edvard Munchs litografiske versjoner av Syk pike, eller man kan ved å påføre fargen med pensel få et uttrykk som minner mer om akvarell eller gouache, noe som er tilfelle i Advocaats Hjerteslag. Her er det brukt mange fargenyanser, for i litografiet kan man ha et uttall farger. Dette oppnås ved å tegne på flere forskjellige steiner, én tegning for hver farge man ønsker. Disse preges så fortløpende inn på arket ved mange trykninger. Til forskjell fra tresnittet og litografiet speilvender man ikke motivet når man lager et serigrafi. For her blir ikke papiret trykket mot en ferdig laget tegning. Fargen blir isteden påført gjennom en delvis maskert duk som man legger mot papiret. Denne duken er spent opp på en ramme, og det er brukt lim, lakk, eller plastfilm for å dekke de område der fargen ikke får slippe gjennom. Trykkfargen legges så langs den ene 14

rammekanten, og dras over duken med en rakel (en skrape med plastkant), slik at fargen trenger gjennom duken i de umaskerte områdene og legger seg på papiret. Duken var tidligere oftest laget av silke, og denne teknikken for masseframstilling ble ofte brukt innenfor reklamen, og gikk under benevnelsen «silketrykk» eller «silkscreen» på engelsk. Begrepet serigrafi ble siden innført for kunstbilder for å markere forskjellen mellom slike og reklamebilder. Serigrafi og silketrykk er derfor teknisk sett det samme (seri betyr også silke), men man har nå i større grad begynt å bruke syntetisk stoff i stedet for silke. Også i serigrafiet kan man legge på et uttall farger, og man trykker disse fortløpende oppå hverandre. 15

Bildevirkemidler Når vi ser på bilder opplever vi at de kan formidle stemninger, og at vi knytter forskjellige følelser til forskjellige bilder. Dette er noe de aller fleste av oss tar for gitt, og sjelden reflekterer vi over grunnen til at et bilde gir oss slike følelser. Gjennom bildeanalyser kan vi bli klar over de virkemidlene kunstnerne har benyttet for å formidle det innholdet vi opplever. Vi vil her gi noen kommentarer til fire sentrale bildevirkemidler. I et bilde vil de ofte virke sammen, og det kan derfor virke kunstig å dele dem opp. Men det vil være nyttig som et utgangspunkt for en bildeanalyse. Rom Når man lager et bilde arbeider man på en flate. Mange kunstnere vil på denne flaten forsøke å lage et bilde av virkeligheten, og for å få dette til må man overføre den tredimensjonale verden til den todimensjonale flaten. Billedkunstnere har flere måter å gjøre dette på. Én mulighet er ved overlapping, at former ser ut til å ligge utenpå hverandre. Man kan i tillegg bruke forminskning, siden små mennesker ser ut til å befinne seg lenger bak enn store, og det blir rom mellom dem. Bruker man rette linjer som går innover og møtes i et forsvinningspunkt har vi det vi kaller et linjeperspektiv. Det er dette vi bruker når vi skal forsøke å gi en romlig følelse av et hus. Vi kan også oppnå dybde ved å lage luftperspektiv, der gjenstander som er langt borte framtrer i en blåaktig dis. Dette kommer av at lyset blir brutt i atmosfæren, og siden det blå lyset blir mest brutt gir dette en blåfarge som blir sterkere dess mer atmosfære det er mellom gjenstanden og betrakteren. Det er nettopp dette fenomenet som farger himmelen blå. Ellers kan romlighet også framstilles ved at gjenstandene selv blir gjort tredimensjonale ved bruk av lys og skygge, eller ved at linjeføring gir figurene tredimensjonal form. En annen måte å skape dybde på, er ved å komponere en klassisk tredeling av rommet i en forgrunn mellomgrunn - bakgrunn. Farge Farge er et av de mest sentrale virkemidlene for å lage en etterligning av virkeligheten. I et realistisk bilde gir man gjenstandene den fargen de skal ha (dette kalles lokalfarger), og kompenserer i tillegg for luftperspektivet. Men fargene kan også brukes mer emosjonelt ved at man tar hensyn til fargenes symbolske betydning. Eksempelvis vil rød være en varm og heftig farge som gjerne assosieres 16

til blod, kjærlighet eller fare, mens en blå vil virke kaldere og fjernere, og assosieres gjerne med drømmer og melankoli. Det er imidlertid ikke alltid fruktbart å se etter symbolske betydninger hos fargene. Varme og kalde farger vil også være med å lage rom i bildet, ved at de varme fargene kommer betrakteren mer i møte enn de kalde fargene som trekker seg tilbake. Ofte handler det om et samspill hvor den enkelte fargen stemmes mot de andre fargene i bildet for å skape et rent estetisk uttrykk, og hvor våre følelser blir vekket for dette rent maleriske spillet. Kontraster Kontraster er motsetninger som spiller opp mot hverandre og skaper spenninger i bildet. Vi har mange kontraster ved siden av fargekontrastene. Det kan være kontraster som lys og mørke, stor og liten, bevegelse og ro. Bruk av kontraster kan gi stor kraft og mye liv i bildet, og aktiviserer betrakteren som forsøker å forsone motsetningene. Linje Linjen kan brukes på forskjellige måter i et bilde. Den vanlige måten er at man gjør den til en konturlinje som avgrenser en ting mot det som er omkring. Men i tillegg til å kunne beskrive et objekt vil linjen også ha en egenverdi som kunstnerisk virkemiddel. En linje kan være både nervøs, nølende og energisk, bestemt, eller den kan være rolig flytende. Den kan brukes for å skape liv og bevegelse i bildet, ved at blikket vårt blir aktivisert ved å følge linjer fra sted til sted over billedflaten. Komposisjon Komposisjon har alltid vært et sentralt begrep innen billedkunsten, også i de periodene da det gjaldt å avbilde den synlige verden, å imitere den. For gjennom komposisjonen fikk kunstneren verdighet som skaper. Hans arbeid bestod i å komponere (sette sammen) elementene fra den synlige verden til en egen billedmessig verden. Dermed var han ikke bare en som passivt overførte sine synsinntrykk til bildet, han var en aktiv skaper. Komposisjon er altså en ordning av bildeelementene innenfor en helhet som er bildet. Den er selve strukturen eller skjelettet for de gjenstandene som eventuelt trer fram. Mange kunstnere har ment at 17

det er denne strukturen som er selve ideen bak kunsten, selve det kunstneriske aspektet i et bilde. Derfor har vi også mange kunstnere som lager bilder som er helt abstrakte, dvs. at de bare består av former og farger som er komponert sammen, uten noe gjenkjennelig motiv. Alt etter hvordan bildet er komponert vil det ha forskjellige uttrykk. Hvis man bruker mange horisontale og vertikale linjer gir dette en følelse av ro. Dette kommer av at vi har erfart at det som ligger horisontalt på bakken er i ro, og at ting som står vertikalt også er i likevekt, slik som trær, telefonstolper og en klokkependel i ro. Går linjene på kryss og tvers får vi imidlertid en følelse av dynamikk eller uro, siden vi oppfatter at disse ikke har en likevektig tilstand, men vil fortsette en bevegelse til de faller til ro i en horisontal eller vertikal stilling. 18

Forslag til undervisningsopplegg Læreren kan velge om de vil montere utstillinga i hemmelighet for så å ha en offisiell åpning, eller om de vil ta elevene med i dette arbeidet. Bildesamtale Læreren kan på forhånd gå gjennom forskjellige virkemidler med elevene og eksemplifisere disse. Så kan man se på bildene sammen og læreren kan spørre spørsmål som gjør elevene oppmerksom på hva de inneholder og hvilke virkemidler kunstneren har brukt for å formidle dette innholdet. Elevene kan for eksempel deles opp i grupper og beskrive hvert sitt bilde for de andre i klassen. Læreren kan også prøve å finne ut hvilke følelser trykkene vekker hos den enkelte. Er det noen av bildene som er komiske, triste, kjedelige, stygge, fine osv? Her er noen forslag til spørsmål for å få i gang en dialog med elevene om bildet (bør tilpasses elevenes alder): Forholdet mellom bilde og virkelighet: - Hvilke hus ligner mest på virkelighetens hus? - Hvem bruker mest og minst detaljer i framstillingen av husene? Komposisjon: - Hvilke linjer dominerer i bildene, vertikale/ horisontale eller skrålinjer? - Hvilke bilder har en komposisjon preget av symmetri og hvilke av ubalanse? - Hvilke bilder virker dynamiske (fartsfylt) og hvilke virker statiske (i ro)? Farge: - Hvilke farger er brukt i bildene? - Hvilke farger er realistiske og hvilke er det ikke? Rom: - Hvordan er rom framstilt i de forskjellige bildene? (overlapping, perspektivlinjer, forminsking, skyggelegging) 19

Strimmelen: - Hva slags hus er framstilt? - Tror dere dette er et bilde av et virkelig hus og sted, eller er det et fantasibilde? - Hvilken stemning formidler bildet? - Hvordan er det å bo i dette huset? - Hvilken årstid er det? Det var eingong: - Hvordan er husene framstilt i forhold til naturen rundt? - Hvorfor har Kleiva farget husene rødlige? - Hvor i Norge kan dette være? - Hvordan tror dere det er å bo på et slikt sted? - Hva vil Kleiva fortelle med tittelen? Hus i nord: - Hvor mange hus kan dere se i dette bildet - Hvilken årstid gir fargebruken assosiasjoner til? - Hvilken betydning kan de hvite og svarte feltene ha? - Sammenlign Borchgrevinks trær med trærne i Strimmelen. Hvorfor er de så forskjellige, og hvorfor har Borchgrevink valgt å framstille dem slik? Hjerteslag: - Hva ser dere i dette bildet? - Hvilke assosiasjoner gir fargebruken? - Prøv å si noe om sammenhengen mellom bildet og tittelen, hvorfor tror dere Advoccat har valgt å kalle bildet Hjerteslag? Sammenfattende oppgaver: - Uttrykker bildene forskjellige ting om hva et hus kan være? -I hvilket av disse husene får du lyst til å bo? 20

Arbeidsoppgaver Forslag til oppgaver og tema man kan jobbe med etter utstillingen: 1) Tegn en modell av et hus med vegger og tak. Overfør tegningen til kartong, klipp ut og lag et modellhus. Prøv så å lage perspektivtegninger av dette huset når en ser det fra forskjellige vinkler. 2) Tegn ditt eget hus slik du husker det. 3) Tegn et hus som er vennlig, innbydende eller et som er skummelt, frastøtende. Heng bildene opp i klassen etterpå, og prøv å finn ut om de vennlige husene har likhetstrekk seg i mellom som mangler hos de skumle, og omvendt. Kan man ut fra bildene si noe om hvordan man kan kommunisere med bruk av kunstneriske virkemidler som farge, strek, komposisjonslinjer? 4) Gå ut og tegn skisser av et hus. Overfør denne tegningen til en linoplate, og skjær ut bildet. Dersom man legger linoplaten i varmt vann blir den lettere å skjære i. Trykk bildet og sammenlign dette uttrykket med tegningen som lå til grunn. 5) Trykk linosnittet i mange forskjellige farger og se hvordan huset forandrer uttrykk etter hvilken farge som er brukt. 6) Finn bilder av mange forskjellige hus. Sammenlign de forskjellige husene og kommenter a) hvilke hus det er og hva de brukes til (funksjon); b) hvilke materialer de er laget av; c) form og størrelse; d) i hvilke omgivelser de befinner seg ; e) om de har utsmykning, dekorative element; f) forholdet mellom form/ utseende og funksjon. 7) Elevene deles inn i grupper som hver får i oppgave å undersøke hvordan hus og bygninger ble framstilt i ulike epoker i arkitekturhistorien (eks. antikken, middelalderen, renessansen, barokken, historismen, art nouveau og funksjonalismen). Dere kan også prøve å finne særtrekk ved hus bygd på 50-, 60-, 70-, 80- og 90- tallet. Hver gruppe får i oppgave å gi en kort presentasjon av hva som kjennetegnet bygningene i den epoken de har valgt, og å tegne en typisk bygning fra 21

denne epoken. Heng bildene opp i klasserommet og la hver gruppe fortelle om huset de har tegnet, og hva som karakteriserer arkitekturen i denne epoken. Tverrfaglige oppgaver Norsk HUSET OG HENDENE To hender var som et hus. De sa: Flytt inn her. Ikke regn, ikke frost, ikke frykt. Jeg har bodd i det huset uten regn, uten frost, uten frykt til tiden kom og rev det ned. Nå er jeg ute på veiene igjen. Kappen min er tynn. Det trekker opp til sne. Rolf Jacobsen, fra diktsamlingen Nattåpent, 1985. - Hva sier diktet om hva et hus er? - Skriv en diktanalyse. - Hvilket av bildene på utstillingen passer best til diktet? - Skriv en historie / et dikt til et av bildene. Samfunnsfag Se på hus i andre kulturer. - Studer byggeskikker og dekorative tradisjoner. - Lim opp de forskjellige typene dere finner på en stor plate av kartong. Klipp ut av blad og kopier fra bøker. 22