Fremmed fisk i to fylker. Introduserte fiskearter i Buskerud og Oppland

Fremmed fisk i to fylker Introduserte fiskearter i Buskerud og Oppland Naturkompetanse AS, mars 2007

Naturkompetanse AS Postboks 4166 2307 Hamar Tittel Fremmed fisk i to fylker Introduserte fiskearter i Buskerud og Oppland Forfatter Espen Lund Naturkompetanse rapportserie 2007-1 ISSN 1503-6057 Fagområde Ferskvann Geografisk område Buskerud & Oppland ISBN 82-8110-019-2 Dato 12.03.2007 Sider 58 Pris 250 kr Distribusjon Trykket Oppdragsgivere Fylkesmennene i Buskerud og Oppland Oppdragsreferanse Erik Garnås og Ola Hegge Sammendrag En stor andel av vassdragene i Buskerud og Oppland har fiskearter som er satt ut (introdusert) av mennesker. Nesten all fisk i høyereliggende fjellområder har sin opprinnelse i utsatt fisk. Introduksjonene startet allerede i steinalderen, ved at fisk ble løftet over vandringshindre og flyttet lenger opp i vassdragene. I nyere tid har introduksjoner skjedd bevisst gjennom utsetting av kultivert fisk fra klekkerier og tilfeldig ved bruk av levende agnfisk og ved overføring av vann i tunneler mellom regulerte innsjøer. I noen tilfeller har arter også blitt introdusert som en form for hærverk. Ørret er den fiskeart som har blitt spredt til flest lokaliteter. På grunn av utsettinger, fra steinalderen til i dag, finnes ørret nesten overalt. I deler av de to fylkene er abbor introdusert til et betydelig antall innsjøer. Matfiskene røye og sik har vært populære settefisk i perioder. Ørekyt, som ikke er en matfisk, er også spredt over store områder, trolig fordi den har blitt brukt som levende agn. I tillegg har det blitt introdusert fiskearter som ikke finnes naturlig i Norge. Dette gjelder bl.a. regnbueørret, kanadisk bekkerøye og suter. Nesten alle innsjøer i begge fylker har én eller flere introduserte fiskearter. I Oppland finnes naturlige fiskesamfunn muligens i Mjøsa inkludert Gudbrandsdalslågen opp til Hunderfossen, og kanskje i Begna fra Eid til Bagn. Det kan ikke utelukkes at det også forekommer naturlige fiskesamfunn i enkelte lokaliteter i Leiravassdraget, Nitelvvassdraget og enkelte sidevassdrag øst for Randsfjorden. I Buskerud finnes mulige naturlige fiskesamfunn i Drammenselva og lavereliggende områder i nærheten. Hvis all karuss er innført til Norge, finnes nesten ingen store, naturlige fiskesamfunn i Buskerud og Oppland. Emneord Fisk, arter, introduksjoner, spredning, kultivering, Oppland, Buskerud Keywords Fish, species, introductions, dispersal, cultivation, Oppland, Buskerud 1

Forord Denne rapporten oppsummerer en innsamling av informasjon om fiskearter i Oppland og Buskerud 2005 2006. Spredning av arter til områder hvor de ikke forekommer naturlig er vektlagt. Oppdraget er utført av Naturkompetanse AS for fylkesmennene i Oppland og Buskerud. Prosjektet er finansiert bl.a. med midler fra Direktoratet for naturforvaltning. Espen Lund har vært prosjektleder hos Naturkompetanse. Kontaktpersoner hos fylkesmennene har vært Ola Hegge i Oppland og Erik Garnås i Buskerud. Takk til frivillige informanter for deres bidrag. Espen Lund Naturkompetanse AS 2

Innhold INNLEDNING... 4 FREMMEDE ARTER... 4 FISKEARTER I NORGE... 4 INTRODUSERTE FISKEARTER I BUSKERUD OG OPPLAND... 5 VASSDRAGENE I BUSKERUD OG OPPLAND... 7 METODE... 10 RESULTATER... 10 NYE REGISTRERINGER... 10 ARTER... 11 RØYE... 12 ØRRET... 15 SIK... 21 LAGESILD... 23 HARR... 24 BEKKERØYE... 26 REGNBUEØRRET... 28 KRØKLE... 30 GJEDDE... 31 ABBOR... 34 HORK... 37 LAKE... 38 ØREKYT... 39 KARUSS... 42 MORT... 43 BRASME... 45 GULLBUST... 46 VEDERBUK... 47 LAUE... 48 SØRV... 49 SUTER... 50 TREPIGGET STINGSILD... 51 NIPIGGET STINGSILD... 52 STEINSMETT... 53 HORNULKE... 55 NIØYER... 56 KILDER... 57 VEDLEGG... 58 3

Innledning Fremmede arter Introduksjon av fremmede arter kan påvirke de opprinnelige artene i et område. Predasjon og konkurranse om mat eller plass, kan redusere antall individer eller på annen måte påvirke opprinnelige arter negativt. Fremmede arter kan, i ekstreme tilfeller, også utrydde opprinnelige arter. Spredning av arter skjer på mange måter. Alle arter spres naturlig, men naturlig spredning er som regel begrenset av fysiske, kjemiske og biologiske faktorer. Dersom spredning skal skje utover det naturlige spredningsområde, trenger organismen hjelp til å passere de naturlige barrierene. Mennesker gir ofte slik hjelp, bevisst og ubevisst. Alle former for transport gir mange typer organismer muligheten til å være med på turen. Hvis de overlever turen og både overlever og reproduserer i de nye omgivelsene, kan arten etablere seg langt utenfor sitt naturlige spredningsområde. Bevisst spredning av arter har skjedd i lang tid. Dette innebærer ofte introduksjon av fremmede organismer for å kunne utnytte dem som ressurser i nye områder. Nyttige arter er derfor bevisst spredt. Noen av disse har økt sin utbredelse betydelig på grunn av dette. Konsekvenser for mindre nyttige arter er ofte ukjente. Dersom man vil bevare nåværende forekomst av arter i et område, bør man ha kunnskap om arter som kan spres dit. Kunnskap og tiltak kan bidra til å forhindre og forebygge flere former for spredning. I noen tilfeller kan fremmede arter som allerede er etablert i et område fjernes ved rettede tiltak. Fiskearter i Norge Den naturlige innvandringen av ferskvannsfisk til Norge etter siste istid, kan beskrives som en prosess i fire episoder (figur 1). De første artene kom trolig fra havet (1). Disse artene tåler saltvann og kan ha kolonisert de første isfrie områdene langs kysten vestfra. Deretter har det trolig skjedd en innvandring fra øst (2). De såkalte Finnmarksfiskene svømte inn i Sør-Norge og Finnmark da Østersjøområdet var ferskvann og innvandring østfra var mulig for ferskvannsfisk. Glomma drenerte da til Vänern i Sverige, og mange arter kom trolig til Sør-Norge i dette vassdraget. Neste innvandringsgruppe kom antakelig også fra Vänern til Sør-Norge, men senere enn Finnmarksfiskene (3). Til slutt kom varmekjære arter sørfra (4). Disse har i dag en begrenset sør-østlig utbredelse. Flere av de første innvandrere fra vest, som ørret og røye, har også kommet til norske vassdrag fra øst. I tillegg til naturlig innvandring, har flere fiskearter blitt kunstig innført til Norge, f.eks. bekkerøye, kanadarøye, suter, regnbueørret, gullfisk, regnlaue, karpe, dvergmalle og pukkellaks. Dessuten forekommer saltvannsarter som har perioder i ferskvann. Disse er ål og skrubbe. 4

Figur 1. Antatt mønster for innvandring av ferskvannsfisk til Norge etter siste istid: 1: røye, laks, ørret, trepigget stingsild 2: sik, abbor, lake, gjedde, harr, ørekyt, nipigget stingsild 3: mort, krøkle, lagesild, brasme, laue, gullbust, vederbuk, steinsmett, hork, hornulke, (karuss) 4: flire, stam, asp, sørv, gjørs Kart: NVE Introduserte fiskearter i Buskerud og Oppland Noen fiskearter er gode matkilder. Slike arter har derfor blitt spredt til områder hvor de ikke forekom naturlig. I Buskerud og Oppland har dette skjedd i stor grad. Ørret, røye, sik og abbor er arter som har blitt introdusert til et betydelig antall innsjøer i disse fylkene. Mange introduksjoner skjedde for lenge siden. På en runestein fra 1100-tallet sto det: Eilif Elg bar fisker i Rausjøen. Setningen gjelder antakelig bæring av ørret til Raudsjøen i Gausdal. Slik flytting av vill fisk har trolig foregått siden steinalderen. Kunstig klekking av rogn og systematisk produksjon av settefisk har foregått siden tidlig på 1800-tallet. Kultivering og utsetting av fisk ble lenge ansett for å være god forvaltning og effektiv matproduksjon. Det ble satt ut fisk i fisketomme innsjøer og fiskearter ble introdusert til områder hvor de ikke fantes tidligere, uten særlig hensyn til eventuelle negative konsekvenser av slike inngrep. Fra vitenskapelig og statlig hold ble det informert om gunstige resultater og oppmuntret til produksjon og bruk av settefisk. Over hundre klekkerier ble etablert på 1800-tallet. På midten av 1900-tallet ble store anlegg for industriell produksjon av settefisk etablert. Ørret og laks fra disse skulle bøte på skadene fra et økende antall vannkraftutbygginger. Utenlandske arter som kanadisk bekkerøye og regnbueørret har også blitt introdusert til innsjøer i Buskerud og Oppland, men i mindre grad enn ørret, røye, sik og abbor. Bekkerøye ble i en periode ofte satt ut i innsjøer som var preget av sur nedbør, da denne arten tåler et surere miljø enn det vanlig ørret gjør. En uønsket, og ofte utilsiktet, spredning av fiskearter har også skjedd. Ørekyt og gjedde er introdusert til mange innsjøer og elver. Ørekyt har blitt brukt som levende 5

agn ved ørretfiske. Denne fiskemetoden har antakelig medført at levende ørekyt har havnet i en rekke vann hvor den tidligere ikke fantes, og hvor den ikke kunne ha spredt seg naturlig. Spredning av gjedde har bl.a. skjedd ved overføring av vann i tunneler i regulerte systemer. Bevisst utsetting av denne utpregede rovfisken, for å ødelegge et fiskevann, har visstnok også forekommet. De siste 20 30 årene har forvaltningsmyndighetene lagt vekt på bevaring av opprinnelige populasjoner og fiskesamfunn. Introduksjoner (fiskeutsettinger) utføres fortsatt, men kun i innsjøer hvor tidligere populasjoner er redusert eller utdødd på grunn av miljøendringer som forsuring og regulering av vassdrag. Dette gjelder hovedsakelig ørret. Det stilles også krav til settefiskens opprinnelse og genetiske egenskaper, slik at lokale tilpasninger vernes og sykdommer ikke spres. Utenlandske arter tillates ikke. Hensikten med dagens utsettinger er ofte å skape gode forhold for sportsfiske. 6

Vassdragene i Buskerud og Oppland Buskerud og Oppland består av 47 kommuner, henholdsvis 21 og 26 (figur 2 og 3). Tre vassdragsområder dekker store deler av de to fylkene (figur 4). Totalt finnes 36 648 innsjøer med areal større enn 1000 m 2, 18 814 i Buskerud og 17 834 i Oppland (figur 5). Figur 2. Buskerud og Oppland fylker. Høyde over havet: gul = 0 500 m, grønn = 501 1000 m, grå = over 1000 m, rød linje = kommune- og fylkesgrenser. 7

Figur 3. Oversikt over kommuner i Buskerud og Oppland. Figur 4. De største vassdragsområdene i Buskerud og Oppland (fra nord-øst mot sør-vest): Glommavassdraget/Hvaler og Singlefjorden, 43 030 km 2. Drammensvassdraget/Drammensfjorden vest, 17 215 km 2. Numedalslågen og Siljanvassdraget/kyst Sandefjord-Milen, 6 470 km 2. Kilde: NVE 8

Figur 5. Venstre: Innsjøer med areal > 1000 m 2 er markert med blått punkt. Høyre: Noen elver og innsjøer: 1: Mjøsa (nord-vestre del) 13: Tyrifjorden 25: Ustevatn 2: Gudbrandsdalslågen 14: Randsfjorden 26: Soneren 3: Lesjaskogsvatnet 15: Dokka 27: Numedalslågen 4: Vågåvatnet 16: Dokkfløyvatnet 28: Tunhovdfjorden 5: Breiddalsvatnet 17: Etna 29: Halnefjorden, Skaupsjøen 6: Rauddalsvatnet, Liavatnet 18: Sperillen 30: Langesjøen 7: Hødalsvatnet 19: Begna 31: Bjørnesfjorden 8: Gjende 20: Vangsmjøsi 32: Sønstevatn 9: Bygdin, Vinstri, Sandvatnet 21: Tisleifjorden 33: Nyhellervatnet 10: Eina 22: Krøderen 34: Tyin 11: Drammenselva 23: Hallingdalselva 35: Aursjøen 12: Eikeren 24: Djupsvatnet 36: Oslofjorden 9

Metode Utgangspunktet for kartleggingen var databasen VannInfo. Denne databasen inneholder tildels detaljerte registreringer av fiskepopulasjoner i Buskerud og Oppland. For noen populasjoner er det lagret informasjon om deres opprinnelse, det vil si, om de er naturlig innvandret eller innført. Tidspunkt for innførsel er også angitt for noen arter. Dataene i VannInfo ble supplert med informasjon fra lokalkjente personer (informanter). Informantene fikk tilsendt skjema med navn på innsjøer i deres kommune, hvor de krysset av for arter som finnes i hver innsjø og noterte årstall og annen informasjon om eventuell innførsel. Dataene er hovedsakelig knyttet til innsjøer, ikke elver. Se vedlegg 1 for navn på informanter. Resultater Nye registreringer I de returnerte skjemaene var det informasjon om arter i innsjøer hvor de ikke var registrert tidligere, men det var lite ny informasjon om introduksjon av fiskearter. Nye registreringer av arter i innsjøer er gjort for 600 populasjoner. Det er rapportert noen nye årstall for introduksjon av arter og det er avdekket en del feil i gamle registreringer. Det er krevende å samle informasjon om mange arter fra mange vann. Når informasjonen også skal omfatte naturlig spredning og introduksjoner, samt tidspunkter for dette, øker kravet til informantenes kunnskap ytterligere. Mange informanter trengte lang tid, og denne rapporten er laget uten at alle skjemaer er returnert. Hartvig Huitfeldt-Kaas oppgir navneforvirring som et problematisk element i hans store kartlegging av ferskvannsfisk i Norge i 1918. En art kunne ha mange forskjellige navn og ett navn kunne bli brukt på flere arter. Han nevner også at antall navn på en art virket større jo mindre arten var. For eksempel, hadde trepigget stingsild nitten lokale navn. Arten steinsmett var, i tillegg til dette navnet, registrert med navnene steinbit, stensut, sandskre, sandpadde, kullibasse, kullifus, skrynte og klumplake. Navneforvirringen er kanskje noe mindre i dag, men kunnskap om små arters forekomst er antakelig fortsatt meget begrenset. 10

Arter Det er registrert 31 arter, 24 i Buskerud og 26 i Oppland (tabell 1). Ørret, abbor og ørekyt finnes i flest vann. Det er de samme arter som er mest utbredt i hvert fylke. Artenes utbredelse varierer mye. Utbredelse og opprinnelse til flesteparten av artene er forsøkt visualisert i utbredelseskart, hvor en arts forekomst er markert med et punkt. Punktet sier kun at arten finnes der, ikke noe om populasjonens eller innsjøens størrelse. Noen store innsjøer og elver er markert med felter og linjer. Tabell 1. Registrerte fiskearter i Buskerud og Oppland 2006. Avvik fra antall punkter i kart forekommer. Antall innsjøer/elver Art Latinsk navn Buskerud Oppland Røye Salvelinus alpinus 137 253 Ørret Salmo trutta 1856 2711 Laks Salmo salar 10 0 Sik Coregonus lavaretus 146 167 Lagesild Coregonus albula 0 1 Harr Thymallus thymallus 0 48 Bekkerøye Salvelinus fontinalis 17 1 Regnbueørret Oncorhynchus mykiss 0 6 Krøkle Osmerus eperlanus 6 10 Gjedde Esox lucius 49 82 Abbor Perca fluviatilis 749 1029 Hork Gymnocephalus cernuus 3 2 Lake Lota lota 0 7 Ørekyt Phoxinus phoxinus 421 1075 Karuss Carassius carassius 36 90 Mort Rutilus rutilus 14 37 Brasme Abramis brama 8 2 Gullbust Leuciscus leuciscus 6 6 Vederbuk Leuciscus idus 8 2 Stam Leuciscus cephalus 3 0 Laue Alburnus alburnus 2 2 Sørv Scardinius erythrophthalmus 4 2 Suter Tinca tinca 4 0 Karpe Cyprinus carpio 2 0 Trepigget stingsild Gasterosteus aculeatus 9 18 Nipigget stingsild Pungitius pungitius 8 4 Steinsmett Cottus poecilopus 0 9 Hornulke Myoxocephalus quadricornis 0 1 Ål Anguilla anguilla 29 0 Niøyer Lampetra spp. 8 6 11

Røye Røye var sannsynligvis den første fiskearten som innvandret til ferskvann i Norge etter siste istid. Sjørøye kan ha svømt opp iskalde elver og etablert både anadrome og stasjonære populasjoner i de nye innsjøene. Røye forekommer derfor i kystnære områder i hele landet. På grunn av dens krav til lav temperatur har røya størst utbredelse i nord, og det er bare der den fortsatt er anadrom. Innvandring av røye har antakelig også skjedd fra øst, det vil si fra Østersjøen via den tidligere Glomma- Vänern-forbindelsen. Hvis røya har innvandret fra havet, er naturlig utbredelse av røye i Buskerud og Oppland i stor grad bestemt av hvilke vassdrag som har vært i kontakt med havet. Under istiden var landet trykket ned av isens vekt. Under istidens avslutning, mens isen smeltet, sto havet perioder over landområder som i dag er hevet betydelig over havet, mer enn 200 meter noen steder. Innvandrere fra havet kunne da etablere seg i områder som i dag ikke er tilgjengelige for slik innvandring. Kunnskap om det tidligere havnivået, den øvre marine grense, gir oss muligheten til å anta hvilke forekomster av røye som skyldes naturlig innvandring fra havet. Forekomster under marin grense og forekomster med uhindret forbindelse til vann under marin grense, kan antas å ha naturlig opprinnelse. I figur 6 er 180 meter over havet markert med lyseblått. På grunn av ulik landhevning, varierer den marine grense fra sted til sted, men markeringen gir en generell antydning om hvor langt inn i landet havet kan ha stått. Ifølge figuren er de største innsjøene under marin grense. Altså har Mjøsa, Randsfjorden, Tyrifjorden, Sperillen, Krøderen og Eikeren vært under tidligere havnivå. Store deler av vassdragene Simoa og Sokna er også berørt. I Numedalslågen gikk sjøvannet opp til Flesberg, og det var forbindelse mellom Numedalslågen og Drammensvassdraget. I Hallingdalen gikk marin grense omtrent ved Nesbyen, i Begnadalen ved Eid og i Gudbrandsdalen ved Tretten. Kanskje har havet også stått innover Losna. Havet dekket store deler av Hurum, Røyken, Lier og Drammen. En del av disse tidligere havområdene var antakelig fersk- eller brakkvannsfjorder. Dermed omfatter den naturlig utbredelse av røye i Buskerud og Figur 6. 180 moh. er markert lyseblått. 12

Oppland trolig Randsfjorden, Sperillen, Krøderen, Soneren, Eikeren, Drammenselva og Numedalslågen. Mjøsa har også vært innenfor naturlig spredningsområde, men røye finnes ikke der i dag. Røye har i dag en utbredelse som omfatter store deler av Buskerud og Oppland, unntatt det nordligste Buskerud og nordvestlige Oppland (figur 7). Dagens utbredelse skyldes i stor grad introduksjoner. Røya har blitt flyttet opp i fjellområder langs Gudbrandsdalen, Begnadalen, Hallingdalen og Numedalen. Det er trolig mange introduserte forekomster rundt Randsfjorden, spesielt på Hadeland. Vest i Buskerud er røye introdusert til et betydelig antall innsjøer høyt i fjellet. Lavereliggende forekomster som Sandungen i Hurum (146 moh.) og Torevatnet i Ringerike (144 moh.) kan være naturlige. Østre Bjonevatn i Gran (204 moh.) og Samsjøen i Ringerike (213 moh.) kan være eksempler naturlige forekomster over marin grense. Det samme gjelder flere forekomster i Soknavassdraget ovenfor Torevatnet, f.eks. Bergsjø (213 moh.), og Semmentjerna i Ådalen (193 moh.). Utsettingene i fjellet vest i Buskerud ble utført i perioden 1910 1960. Ustevatn og Breidvatn fikk introdusert røye i 1910, Reinskardtjørni og Hersenvatnet på 1920-tallet, Rambergvatnet, Holmevatnet og Skurdalsvatnet på 1930-tallet, Embretstøltjørni på 1940-tallet, Varaldsetvatnet på 1950-tallet. Flere forekomster skyldes spredning fra de introduserte populasjonene, f.eks. Pålsbufjorden og Tunhovdfjorden. Mange bestander i Gudbrandsdalen er introdusert i perioden 1860 70. For eksempel er røye introdusert til Fagerlivatnet i Fron ca. 1860. Spredning fra Fagerlivatnet til Håkåsætervatnet skjedde under flom i 1938. Røye ble introdusert til Langtjernet i Ringebu i 1855, deretter til de nærtliggende Kvisthustjernet og Svarttjernet i 1870 og 1897. Vendalsvatn i Sør-Fron fikk røye i 1872. Mange røyeforekomster i dette området skyldes nok at det var røyeklekkeri i Sør-Fron. Atnsjøen nord i Sør-Fron, derimot, kan tenkes å ha naturlig innvandret røye. Innsjøen hadde røye omkring år 1800, før utsettinger ble vanlig. Røya kan ha kommet dit via en ikke lenger eksisterende innvandringsvei fra nord, dannet av en bredemmet innsjø. Røye ble introdusert til Øyangen i Ringerike i 1840 og til Strandvatnet og Damvatnet i Flesberg tidlig på 1900-tallet. I Sortungen i Gran ble røye satt ut i 1870. På 1920- tallet ble røye satt ut i Sjongsvatnet, Flisarvatnet og Grisungvatni i Lesja. I Dovre ble røye satt ut fra 1910. I Sjoavassdraget ble røye satt ut i Sundtjørna i 1915, Fiskløysa i 1919 og Hestkneiktjørna i 1971. I Øyer ble røye satt ut i Øysteintjernet i 1925 og i Svarttjernet i 1991. Ved grensa mellom Skjåk og Lesja finnes røye som ble satt ut i 1944 og på 1980-tallet. I Østre Toten ble røye som var klekket på Nettum gård satt ut i Hommelsjøen og Mørksjøen i 1905 og Svartdalstjerna i 1935. I samme kommune ble røye fra Tinnsjøen satt i Svartungen i 1925 og røye fra Tunhovd satt i Bergsjøen i 1935. Fiskelausen fikk røye i 1970. 13

Det finnes røye i to vann ved Såvårhaugen på grensa mellom Skjåk og Lesja. Vannene ligger på over 1460 moh. og drenerer til Storfellingi og Lora. Den nordligste populasjonen skal ha blitt satt ut på 1940-tallet, den andre på 1980-tallet. Det er usikkert om det er muligheter for spredning nedover i vassdraget. Figur 7. Registrert røye i Buskerud og Oppland. Populasjoner med antatt naturlig opprinnelse er merket lyseblått. Antatt introduserte populasjoner er røde. Ubestemte forekomster er grønne (Einavannet). 14

Ørret Ørret var sannsynligvis blant de første fiskeartene som innvandret til ferskvann i Norge etter siste istid (figur 1). Ørreten kom fra havet og etablerte seg i alle tilgjengelige elver og innsjøer langs kysten. Den har også kommet fra øst, fra Østersjøen via den tidligere Glomma-Vänern-forbindelsen. Ørret har meget stor utbredelse i begge fylker (figur 8). Den finnes i nesten alle elver og innsjøer av noe størrelse. Ved Galdhøpiggen i Lom ligger høyeste forekomst i Norge: Gjuvvatnet på 1835 moh. Av alle Norges innsjøer er det bare et navnløst, fisketomt tjern i Skjåk som er registrert høyere enn Gjuvvatnet, på 1844 moh. Ørret kan dermed sies å benytte alle tre dimensjoner fullstendig. I Buskerud er Isbretjørni i Hemsedal høyeste forekomst på 1616 moh. Antall registrerte forekomster av ørret i Buskerud og Oppland er over dobbelt så stort som for abbor. Hartvig Huitfeldt-Kaas beskriver ørretens utbredelsen i 1918 slik: Ørreten er uten sammenligning landets almindeligste og mest utbredte ferskvandsfisk og mangler knapt i noget vasdrag inden landets grænser, hvor der overhodet lever fisk. Han antar at mye av utbredelsen skyldes utsetting og at den har foregått siden de første bosettingene i Norge. Han viser også til lokale informanter som sier at innsjøer i høyereliggende områder kun har fisk hvis noen har båret den dit. Videre nevner han lettvint fangst av gytefisk i bekker som mulig årsak til at ørret er satt ut i mye større grad enn andre arter. Mange forekomster av ørret er innført for lenge siden, mer enn hundre år siden. I noen tilfeller mye lenger. Som tidligere nevnt, tyder en runestein fra 1100-tallet på fiskeutsetting i Gausdal. Innsjøen Tesse i Lom hadde også en ørretbestand på den tiden. Tesse ligger ovenfor Eidfossen i Ottaelva. Ørret er trolig båret forbi dette vandringshinderet og inn i Skjåk for mer enn 1300 år siden. Nordvest i Buskerud er det funnet gamle rester etter ørret ved Halne og Langesjøen, som ligger mer enn 1100 meter over havet. Datering av funnene tyder på utsetting av fisk i disse områdene for 5000 6000 år siden. Ørretens store utbredelse i Norge betraktes sjelden som et problem. Ørret er en ønsket art, og utsetting skjer fortsatt i innsjøer som har eller har hatt ørret. Ørret er for øvrig klassifisert blant de hundre verste artene i verden når det gjelder evnen til å etablere seg i nye områder og påvirke opprinnelige arter negativt. Ørret forekommer ovenfor mange vandringshindre, i områder som aldri har vært tilgjengelige ved naturlig spredning. Slike forekomster antas derfor å være innført. Harpefoss i Gudbrandsdalslågen har antakelig alltid vært et vandringshinder. Ørret i nedre Gudbrandsdalslågen har trolig blitt løftet over Harpefossen for lenge siden. All ørret i vassdrag som drenerer til Lågen ovenfor Harpefoss kan derfor anses som introdusert. Dette gjelder ørret i Otta, Sjoa, Vinstra og mange mindre vassdrag (figur 9), men ikke all ørret i Oppland nord for Harpefoss. Noen forekomster tilhører andre vassdrag enn Lågen. Vålåsjøområdet i Dovre drenerer til Folla og Glomma, og ørret kan ha innvandret til dette området naturlig. Det samme gjelder Atnsjøen, hvor ørret 15

kan ha kommet opp Atna fra Glomma. Sørøst i Dovre er det ørret i innsjøer som drenerer til Grimsa og Lora. Disse har usikkert opphav. Mange forekomster nord og vest i Oppland er også i områder som drenerer ut av fylket. Disse er introdusert. I Buskerud kan man også bruke vandringshindre til å identifisere forekomster som er introdusert. Vassdrag vest for Ål og nord for Gol (Hemsil) i Hallingdalsvassdraget antas å være utilgjengelige for innvandring. I Numedalslågen gjelder det samme for Tunhovdfjorden og områder ovenfor (figur 10). Generelt kan høyde over havet brukes som en indikator på hvor sannsynlig det er at en forekomst er introdusert. I figur 11 er forekomster av ørret merket etter hvor mange meter over havet de er: under 200, 200 400 og over 400, dvs. etter økende sannsynlighet for å være introdusert. Prikkørret (genetisk variant av vanlig ørret) forekommer i Svartevatn i Hordaland. Vassdraget renner ned i Storekrækkja i Buskerud. Enkelte eksemplarer av prikkørret er derfor registrert der. 16

Figur 8. Registrerte forekomster av ørret i Buskerud og Oppland er merket med grønne punkter og grønne innsjøer. De fleste elver har også ørret. 17

Figur 9. Oppland: Gudbrandsdalslågens og Mjøsas nedbørsfelter er markert med to gråtoner. Nedbørsfelter som drenerer til Lågen ovenfor Harpefoss (gul trekant) har lys gråfarge. Forekomster av ørret i dette feltet er merket røde og anses som introduserte. Figuren viser bare hvilke forekomster som er introdusert ovenfor Harpefoss, resten er ikke bestemt og markert med grønt. 18

Figur 10. Buskerud: Numedalslågens og Drammenselvas nedbørsfelter er markert med to gråtoner. Nedbørsfelter som drenerer til disse elvene ovenfor vandringshinder (gul trekant) har lys gråfarge. Forekomster av ørret i disse feltene er merket røde og anses som introduserte. Det er usikkert om Veggli og Rødberg (gule firkanter) har vært vandringhindre i Numedalslågen. Forekomster ovenfor disse er derfor markert med rosa. Figuren viser bare hvilke forekomster som er introdusert ovenfor vandringshindrene, resten er ikke bestemt og markert med grønt. 19

Figur 11. Registrerte forekomster av ørret i Buskerud og Oppland er merket etter høyde over havet og økende sannsynlighet for å være introdusert. Lyseblått = under 200 m, grønt = 200 400 m, rødt = over 400 m. I elver er markering basert på vandringshindre. Informasjon i figur 9 og 10 er inkludert. Forekomster i vassdrag som drenerer ut av Oppland i øst er ubestemt (hvite). Det samme gjelder Siljanvassdraget helt sør i Buskerud. Forekomster i Atnsjøen og i Vålåsjøområdet i Dovre antas naturlige. En del registreringer, mange småvann, er utelatt pga. manglende høydedata. 20

Sik Siken tilhører Finnmarksfiskene. Det betyr at den trolig kom til Norge i innvandringspulje nummer to (figur 1) og etablerte seg i nord og sørøst. Naturlig utbredelse i Buskerud og Oppland omfatter antakelig innsjøene Mjøsa, Randsfjorden, Sperillen, Krøderen, Tyrifjorden, Eikeren og Drammenselva, inkludert deler av elvene Numedalslågen, Simoa, Hallingdalselva, Begna, Etna, Dokka og Gudbrandsdalslågen. I Gudbrandsdalslågen finnes sik bare nedenfor Harpefoss. I dag finnes sik også i mange mindre vann opp til over 1000 meter over havet (figur 12). Den finnes på over 1200 moh. i Vollebekkvatni i Flå. Nordligste forekomst i disse fylkene er Bølvatn i Ringebu. Vestligste forekomst er Hestebotnvatn i Hol. Fjellområdene langs Begnadalen og Hallingdalen ser ut til å ha høy tetthet av sikvann. Det samme gjelder sørlige deler av Hadeland og Ringerike. Dagens utbredelse utenfor de store innsjøene, er i stor grad resultat av introduksjoner og spredning fra introduserte populasjoner. Nesten alle mindre forekomster i begge fylker kan betraktes som introdusert. Mulige unntak er lavereliggende innsjøer som Torevatnet i Ringerike (144 moh.) og Mæna i Gran (146 moh.). Virksomheten med å sette ut sik i vann hvor den ikke fantes naturlig, var i en periode svært omfattende. På Jevnaker var det klekkeri for sik fram til 1900. Mange av dagens populasjoner skyldes antakelig utsetting fra slike anlegg. For eksempel, fikk Steinsjøen og Hersjøen i Østre Toten i 1930 sik fra et klekkeri på Dokka. På 1920- tallet formidlet fiskerisekretær Sunde en stor tro på utsetting av sik, noe som nok bidro til omfanget av sikutsettinger på Østlandet. Sik gir ofte høy avkastning. I tidligere tider, hvor det viktigste var å høste mest mulig mat, var introduksjon av sik et vellykket og nyttig tiltak mange steder. Siken i Vinstravassdraget er introdusert i flere episoder. Espedalsvatnet og Breidsjøen fikk innført sik i 1850. Denne spredte seg senere til Olstappen og Slangen. Sik ble introdusert til Vinstervatna (Kaldfjorden/Øyvatnet/Sandvatn) tidlig på 1970-tallet. Derfra spredte den seg til Øvre og Nedre Hersjø og gjennom overføringstunnel til Øyangen. I 1850 ble sik fra Gudbrandsdalslågen introdusert til Reinsvatnet og Nevelvatnet i Mesnavassdraget. Derfra spredte den seg til Mellsjøen, Kroksjøen (Mjogsjøen), Mesna og Avskåkan. Det er funnet beinrester av sik fra middelalderen ved Dokkfløyvatnet, men den var antakelig ikke fanget i dette vannet. Siken i Dokkfløy kom nemlig dit gjennom overføringstunnel fra Synnfjorden i 1989. Siken i Synnfjorden ble introdusert på 1920-tallet. Andre kjente introduksjoner: Trevatna i Søndre Land i 1890 og Gompen i Sør-Fron en gang før år 1901. Herva i Østre Toten fikk sik fra Mjøsa i 1900. Fjorda, Sortungen og Store Stokksjø i Gran fikk introdusert sik på 1930-tallet, Flåtjern i Jevnaker i 1960. Goppollvatnet i Øyer i 1943. Sik er spredt fra Ustevatn til Rødungen i tunnel. Det er registrert sik i Toresbutjørnan i Hol, vest for Pålsbufjorden. Hvis registreringen er riktig, er det fare for spredning av sik til Pålsbufjorden. 21

Figur 12. Registrert forekomst av sik i Buskerud og Oppland. Populasjoner med antatt naturlig opprinnelse er merket lyseblått. Antatt introduserte populasjoner er merket rødt. Øverste forekomster i Begna og Numedalslågen, merket grønt, har ubestemt opprinnelse. 22

Lagesild Lagesild er antakelig en østlig innvandrer i gruppe tre (figur 1). Den har sørøstlig utbredelse i Norge. I Buskerud og Oppland forekommer lagesild kun i Mjøsa og Gudbrandsdalslågen nedenfor Hunderfossen (figur 13). Dette er trolig naturlige forekomster. Lagesild har blitt satt ut i Randsfjorden, men den har ikke etablert seg der. Figur 13. Registrert, naturlig forekomst av lagesild i Oppland, Mjøsa og nedre Gudbrandsdalslågen, er merket lyseblått. 23

Harr Harren tilhører Finnmarksfiskene. Det betyr at den trolig kom til Norge i innvandringspulje nummer to (figur 1) og etablerte seg i nord og sørøst. Naturlig utbredelse i Sør-Norge er antakelig begrenset til Trysilelva, Glomma, Vorma, Mjøsa og Gudbrandsdalslågen nedenfor Harpefoss. Harr finnes ikke i Buskerud. I Oppland finnes harr fra Mjøsa i sør til Aursjøen i nord, med spredte forekomster på begge sider av Gudbrandsdalen (figur 14). Harr forekommer trolig naturlig i Mjøsa og Lågen nedenfor vandringshinderet Harpefoss. I Dovre finnes harr i Vålåsjøen, Avsjøen og flere vann i et fjellområde som drenerer til Folla og videre til Glomma. Mellom Vålåsjøen og Glomma er det trolig ingen vandringshinder for harr. Dermed kan populasjonene i Vålåsjø-området også være naturlig innvandret. Harr i Veslhjerkinntjørnin i Dovre, derimot, er introdusert en gang på 1900-tallet, trolig fra Folla. De to tjerna ligger øverst i Grimsavassdraget. Harren har merkelig nok ikke spredt seg derfra og ned i selve Grimsa, men det kan ikke utelukkes at det vil skje. I Gudbrandsdalen er harren antakelig båret over Harpefoss for lenge siden. Kanskje har Hunderfossen også har vært et vandringshinder som harren ble båret over. Deretter har den spredt seg nordover i Lågen. Harren er i begrenset grad spredt eller introdusert til fjellområdene langs Gudbrandsdalen. Rundt 1890 ble harr fra Lågen ble introdusert til Lesjaskogsvatnet og Raumavassdraget. Deretter ble harr fra Lesjaskogsvatnet båret til Hårrtjønn (Vangstjønn) og Øvre Mærrabottvatn i 1910. Fra disse vannene spredte den seg videre til Aursjøen i Lesja i 1920-årene. Harren i Herrahøtjørnene er antakelig også hentet fra Lesjaskogsvatnet. I 1902 ble harr båret over Eidsfoss i Otta og dermed spredt til Vågåvatnet og Skim. Den finnes nå opp til Dønfoss i øvre Otta. I årene 1930 45 ble harr introdusert til flere småvann nær Lom sentrum: Øvre Grjotheimstjørni på Tronoberget og Labbetjønnene i Meadalen. I Sør-Fron finnes harr i Øyangen og flere mindre vann nord-øst for Øyangen. Området drenerer til Lågen. Populasjonene har ganske sikkert opphav i fisk som er båret opp fra Lågen. Det samme gjelder for Afstjønna i Nord-Fron og populasjoner i Sel. Harren i Vigerusttjernet rett ved Lågen i Dovre, har enten blitt hentet fra Lågen eller spredt seg derfra under flom. Harr fra Mjøsa ble introdusert til Herva og Fugletjern i Østre Toten i 1900. 24

Figur 14. Registrerte forekomster av harr i Oppland. Antatt naturlige populasjoner er lyseblå. Antatt introduserte populasjoner er merket røde. 25

Bekkerøye Bekkerøye er ikke naturlig forekommende i Norge. Den ble innført fra Nord-Amerika til Europa i 1884. Bekkerøya ble senere satt ut i mange norske vassdrag, men flesteparten av disse populasjonene er utdødd nå. Bekkerøye er mer forsuringstolerant enn ørret og røye. Den ble derfor brukt som settefisk i sure områder. I Oppland finnes bekkerøye i Djupedalen i Sør-Aurdal (figur 15). I Buskerud har bekkerøye noen forekomster i sørøst. 17 populasjoner er registrert, f.eks. Langvatnet og Røskestadvatn i Hurum, Sandvatnet i Flesberg, Langtjernet og Lauskardtjernet i Flå og Hvalsdammen i Lierelvavassdraget. I Overnbekken i Modum er det en populasjon med bekkerøye som har vært der siden den ble satt ut på 1800-tallet. Bekken har avløpt til Simoa og Drammenselva. Populasjonen i Langvatnet i Hurum ser ut til å reprodusere. Under et prøvefiske i 2003 ble det fanget to bekkerøyer på ca. 0,5 kg. Disse må stamme fra naturlig rekruttering, da det er over 20 år siden bekkerøye ble satt ut i vassdraget. I Beverbekken i Kongsberg er det også en reproduserende populasjon av bekkerøye. Denne stammer fra utsetting i en dam i tilknytning til bekken på 1970-tallet. Bekkerøye har også forekommet i Tyrifjorden, men der regnes den som utdødd nå. 26

Figur 15. Registrerte, introduserte forekomster av bekkerøye i Buskerud og Oppland. 27

Regnbueørret Regnbueørret er ikke naturlig forekommende i Norge. Den ble innført fra Nord- Amerika til Europa i 1880. Regnbueørret ble brukt som settefisk i en rekke vann på 1960- og 1970-tallet. Den har også vært mye brukt i oppdrettsdammer i innlandet. Rømninger fra anleggene har forekommet, noen ganger store antall. I Slidrefjorden i Vestre Slidre var det på midten av 1980-tallet nesten like mye regnbueørret som vanlig ørret. Regnbueørret reproduserer generelt ikke i Norge. I de fleste lokaliteter hvor den har blitt introdusert, ved utsetting eller rømning, er den utdødd. Den har imidlertid lykkes i å reprodusere noen steder. Ved DOFAs settefiskanlegg i Lier ble det produsert regnbueørret fram til midten av 1980-tallet. I fiskeanlegget i Hovet var det også regnbueørret i en periode. Det har derfor vært regnbueørret mange steder, bl.a. Glessjøen, Urdevann i Nedre Eiker, Sætervatnet, Stordammen i Røyken og Hvalsdammen i Lierelvavassdraget. Også i Hallingdal og Numedal ble det satt ut regnbueørret i dammer og tjern, f.eks. Golsfjellet, Flesberg og Rollag. På grunn av oppdrett, har regnbueørret også forekommet i Tyrifjorden. Det ble på slutten av 1980-tallet funnet yngel (0+) av regnbueørret i en bekk fra merdene, hvor rømt fisk hadde gytt. I den senere tid er det ikke observert regnbueørret i bekker rundt Tyrifjorden, og den regnes som utdødd i fjorden. Det er i dag ikke kjente lokaliteter med regnbueørret i Buskerud. Arten kan heller ikke produseres i kultiveringsanlegg. I Oppland har det vært seks reproduserende populasjoner. Én av disse ble borte etter et inngrep i gytebekken, en annen forsvant frostvinteren 1995/1996, og en tredje ble fjernet ved rotenonbehandling i 2005. Fortsatt er det en reproduserende populasjon i Skottvatnet i Sel. Vannet drenerer til Gudbrandsdalslågen. I Nord-Amerika ble også regnbueørret lenge introdusert utenfor sitt naturlige leveområde, uten at den reproduserte. Men etter lang tids utsetting oppsto det reproduserende populasjoner og arten er nå spredt over store deler av kontinentet. Derfor kan det være en fare for etablering av flere reproduserende populasjoner i Norge også. I Oppland er regnbueørret satt ut i Fiskeløysa i Lunner i 1987, Finnerudputten i Jevnaker på 1960-tallet og Skottvatnet og Sjugurdshøtjern i Sel (figur 16). Den finnes også i Hunnselva og Lågen. Det var klekkeri på Skreia i Østre Toten fra 1915. Mange utsettinger ble gjort på Totenåsen. Disse er nå er utdødd. 28

Figur 16. Registrerte forekomster av regnbueørret i Oppland er merket med rødt.. 29

Krøkle Krøkle er antakelig en østlig innvandrer i gruppe tre (figur 1). Den har sørøstlig utbredelse i Norge. I Buskerud og Oppland forekommer krøkle trolig naturlig i Drammenselva, Lierelva, Eikeren, Tyrifjorden, Soneren, Sperillen, Randsfjorden, Mjøsa og Gudbrandsdalslågen nedenfor Hunderfossen. Forekomster i Mesna og Avskåkan i Lillehammer ble introdusert på slutten av 1800- tallet (figur 17). Krøkle ble satt ut som mat til ørreten som man håpet skulle bli storørret, slik som i Mjøsa. Krøkle i Einavatnet og Skjelbreia i Vestre Toten og Trevatna i Søndre Land er antakelig også introdusert. Figur 17. Registrerte forekomster av krøkle i Buskerud og Oppland. Antatt naturlige populasjoner er merket lyseblått. Antatt introduserte populasjoner er merket rødt. 30

Gjedde Gjedde tilhører Finnmarksfiskene. Det betyr at den antakelig kom til Norge i innvandringspulje nummer to (figur 1) og etablerte seg i nord og sørøst. I Oppland forekommer gjedde trolig naturlig i Mjøsa og i Gudbrandsdalslågen opp til Hølsauget. Hvis gjedde har en naturlig utbredelse i Buskerud, omfatter den trolig Drammenselva, Eikeren og Tyrifjorden samt mindre, lavereliggende innsjøer og elver i Hurum, Røyken og Lier. Gjedde i Tyrifjorden og Eikeren er omtalt i tekster fra henholdsvis 1743 og 1756. Opprinnelsen er ikke omtalt, men dokumentasjonen viser at populasjonene i disse innsjøene uansett er flere hundre år gamle. Numedalslågen har også hatt gjedde i lang tid, kanskje med opphav i naturlig innvandring. Gjedda er spredt utenfor sitt naturlige utbredelsesområde i begge fylker. Den finnes hovedsakelig i lavereliggende områder (figur 18). I Buskerud har den flest forekomster helt i sørøst, men ganske nylig spredning av gjedde til både Sperillen og Krøderen har medført at den nå også finnes nordover i Begna og Hallingdalselva. I Oppland finnes gjedde i sørlige områder rundt Mjøsa og Randsfjorden. Stokkelva renner ut i Mjøsa nord for Gjøvik. Fra et vann i Stokkelvas nedbørfelt, ble gjedde i 1840 flyttet til et vann i Snertingdalen med avløp til Randsfjorden. Denne introduksjonen er trolig opphavet til dagens gjeddepopulasjon i Randsfjorden. Derfra har gjedda spredt seg til nedre deler av Dokka og Etna. Med menneskelig hjelp er den spredt til en rekke innsjøer rundt Randsfjorden, f.eks. Trevatna (1970-tallet), Landåsvatnet, Jarenvann, Mæna, Øvre Leppsjø (1985), Vesletjernet nord for Bjoneroa (tidlig 1940-tallet) og Storetjernet og Nordre/Søndre Damtjern i Jevnaker og Lunner. Fire vann vest for Randsfjorden (Damtjerna) fikk introdusert gjedde på 1960- tallet. Gjedde finnes også i mange vann i Østre Toten. I Fiskelausen er gjedde trolig satt ut som hevn omkring år 1900. Antakelig var den hentet fra Mjøsa. Fra Fiskelausen har gjedda spredt seg til Vesle Fisklausen og Skjeppsjøen (1940-tallet). Sønstebytjernet kan ha fått introdusert gjedde fra Mjøsa ca. 1940. Gjedda i Hersjøen er spredt fra Store Fløyta. Nord i mjøsområdet har gjedde spredt seg til flere sidevassdrag, bl.a. til flere vann i Lenavassdraget og Hunnselvvassdraget, f.eks. Einavatnet på 1980-tallet. Gjedde ble introdusert til Reinsvatnet, Mesna og Avskåkan på 1970- og 1980-tallet. Den spredte seg til Mellsjøen og Kroksjøen (Mjogsjøen). Senere har den dødd ut i begge disse og Reinsvatnet. I 1997 ble det oppdaget gjedde i Vendalsvatn i Sør-Fron. Gjennom et intensivt fiske ble det raskt fanget fem voksne individer. Analyse av cesiumprøver fra gjeddene viste at de nylig var satt ut. Senere er det ikke fanget gjedde i Vendalsvatnet eller andre vann som har forbindelse med dette. Huitfeldt-Kaas nevner at gjedde forekommer i Losnavatnet i Gudbrandsdalslågen, men dette må ha vært feil. 31

Det finnes flere beretninger om at gjedde er satt ut som en hevngjerning. For eksempel, fortelles det at en husmann som ble tatt i tjuvfiske etter ørret i Rausjøen i Gausdal, og derfor ble kastet ut fra husmannsplassen sin, hevnet seg ved å sette ut like mange gjedder som det antall ørret han hadde fisket. Det er fortsatt gjedde i Rausjøen, og dette er nordligste forekomst i Oppland. På 2000-tallet er gjedde registrert i Sløviksvassdraget (Orentjern m.fl.) og i Viggern som drenerer til Mylla i Nitelvsvassdraget. Gjedde finnes også i Harestuvannet og Skillingen i Nitelvvassdraget. Opprinnelsen til disse er ukjent. Gjedde ble introdusert til Nordre Vælsvatn på Jevnakers østås på 1980-tallet. Nordre Vælsvatn drenerer til Ådalsvassdraget. Gjedda etablerte seg dermed i Ådalselva og Sperillen på 1990-tallet. Den har siden spredt seg videre oppover til Eid kraftverk i Begna. Der er det en fisketrapp forbi kraftverksdammen, men trappa er konstruert slik at all fisk går i ei fiskefelle og må slippes videre manuelt. Gjedde slippes ikke videre fra denne fella. Trappa er ei trykkslusetrapp, hvor det er mulig å slippe fisk gjennom uten menneskelig håndtering. Det er imidlertid viktig å beholde den manuelle kontrollen for å hindre at gjedde sprer seg videre opp til Bagn. Tidlig på 1990-tallet ble gjedde oppdaget i Krøderen. Den er trolig introdusert og finnes nå i stort antall. Gjedda er også i Hallingdalselva opp til Svenkerud mellom Nesbyen og Gol. Ved Svenkerud er den en foss som trolig hindrer videre spredning, men rykter sier likevel at det ble fisket gjedde ved Gol i 2001. Det er ikke kjent hvordan gjedde havnet i dette systemet. Soneren i Sigdal har ikke gjedde. Kongsfossen i Sonerens utløpselv Simoa, hindrer oppvandring fra Drammenselva til Soneren. Men Krøderens utløpselv Snarumselva, har også et vandringshinder mot Drammenselva, ved Kløftefoss (Ramfoss) i Modum. Likevel er det nå gjedde i Krøderen. Det kan derfor ikke utelukkes at gjedde etableres i Soneren også. Kunnskap om årsaken bak spredningen til Krøderen vil kanskje gjøre det lettere å forhindre dette. Andre introduksjoner av gjedde i Buskerud er Niskinnvatnet i Hole rundt 1995 og Asdøltjernet i Lier en gang etter år 2000. 32

Figur 18. Registrert forekomst av gjedde i Buskerud og Oppland. Populasjoner med antatt naturlig opprinnelse er merket lyseblått. Antatt introduserte populasjoner er merket rødt. 33

Abbor Abboren tilhører Finnmarksfiskene. Det betyr at den antakelig kom til Norge i innvandringspulje nummer to (figur 1) og etablerte seg i nord og sørøst. Abbor forekommer trolig naturlig i mange lavereliggende vann og elver i Buskerud og Oppland. Mjøsa, Randsfjorden, Sperillen, Krøderen, Soneren, Eikeren samt Numedalslågen, Drammenselva, Gudbrandsdalslågen nedenfor Harpefoss er sannsynlig naturlig spredningsområde. Abbor har mange forekomster i sørlige deler av begge fylker (figur 19). Den finnes hovedsakelig i områder som ligger under 1000 moh. Høyeste registrerte forekomst er 1210 moh. i Øvre Fjelltjern i Flå. Nordligste registrering er Ranglartjørni i Nord-Fron. Man må regne med at abbor har betydelig flere forekomster enn det som er registrert. Det er antakelig bare ørret som har flere forekomster enn abbor. Hverken Furusjøen i Nord-Fron eller Øyangen i Øystre Slidre har abbor, men begge innsjøene har nærliggende, små forekomster hvor spredning er mulig. Dette gjelder Ranglartjørni nord for Furusjøen og Liatjernet (Abbortjernet) øst for Øyangen. Hvis det fortsatt er abbor i Svartetjørnet sør for Liatjernet, er det også mulighet for spredning derfra til den abborløse Hedalsfjorden. Forekomstene i Ranglartjørni, Liatjernet og Svartetjørnet er imidlertid gamle, og det ser ikke ut til at de spres til de nærliggende, større innsjøene. Huitfeldt-Kaas skriver at han fikk inn lite informasjon om introduksjon av abbor, men han antok likevel at den var satt ut mange steder. Han trodde at abborens hardførhet gjorde den til en gunstig settefisk, men at ingen lenger husket noe om hvor og når utsetting ble gjort. Informasjon om abborforekomstenes opprinnelse er fortsatt mangelfull. Man kan anta at abbor er spredt utenfor sitt naturlige utbredelsesområde, men det er vanskelig å trekke en grense mellom naturlige og introduserte populasjoner. Abboren innvandret tidlig, og kanskje i flere puljer fra flere retninger. Den har hatt god tid til å spre seg naturlig, men er som all fisk hindret av fosser og andre vandringshindre. Abboren kan ha spredt seg før flere av dagens vandringshindre oppsto, men mange områder har den aldri hatt muligheten til å innta naturlig. Hvis innvandringsmulighet er relatert til høyde over havet, kan abborvannenes høyde over havet gi et bilde av hvilke steder abboren sannsynligvis er introdusert. I figur 20 er forekomster av abbor merket etter hvor mange meter over havet de er: under 200, 200 400 og over 400, dvs. etter økende sannsynlighet for å være introdusert. 34

Figur 19. Registrerte forekomster av abbor i Buskerud og Oppland er merket med grønt. 35

Figur 20. Registrerte forekomster av abbor i Buskerud og Oppland er merket etter høyde over havet og økende sannsynlighet for å være introdusert. Lyseblått = under 200 m, grønt = 200 400 m, rødt = over 400 m. En del registreringer, mange småvann, er utelatt pga. manglende høydedata. 36

Hork Hork er en østlig innvandrer i gruppe tre (figur 1). Den har begrenset sørøstlig utbredelse i Norge. Naturlige forekomster i Buskerud og Oppland er Drammenselva, Lierelva, Mjøsa og Gudbrandsdalslågen nedenfor Hunderfossen. Hork i Hagatjern (253 moh.) sør for Drammenselva er trolig introdusert (figur 21). Figur 21. Registrerte, naturlige forekomster av hork i Buskerud og Oppland er merket lyseblått. Hork i Hagatjern (rødt punkt) er introdusert. 37

Lake Lake tilhører Finnmarksfiskene. Det betyr at den antakelig kom til Norge i innvandringspulje nummer to (figur 1) og etablerte seg i nord og sørøst. Lake finnes ikke i Buskerud. I Oppland finnes den trolig naturlig i Mjøsa og Gudbrandsdalslågen nedenfor Harpefoss. Forekomster i Nitelvavassdraget i Lunner, dvs. Harestuvatnet, Skillingen og Mylla, antas også naturlige (figur 22). Lake synes i svært liten grad å være spredt utenfor sitt naturlige utbredelsesområde. De eneste sikre eksempler på menneskeintrodusert lake er i Skardtjørn og Svarttjørn i Ringebu. Det er ikke kjent når og hvordan introduksjonene der skjedde. Lake var imidlertid tidligere en høyt verdsatt fiskeart i Fåvang, og lakefiske i Lågen ble ansett for å ha stor verdi. De to vannene ligger på vestsiden av Fåvang. Det er nærliggende å tro at lake ble introdusert for at den skulle gi nye lokaliteter med rikt lakefiske. Figur 22. Registrerte forekomster av lake i Oppland. Antatt naturlige populasjoner er merket med lyseblått. Antatt introduserte populasjoner er røde. 38

Ørekyt Ørekyt tilhører Finnmarksfiskene. Det betyr at den antakelig kom til Norge i innvandringspulje nummer to (figur 1) etter istiden og etablerte seg i nord og sørøst. Naturlig utbredelse i Buskerud og Oppland er trolig begrenset til lavlandet, kanskje bare Drammenselva, Eikeren (19 moh.), Tyrifjorden (63 moh.), Mjøsa (123 moh.) og Gudbrandsdalslågen nedenfor Hunderfossen eller Harpefossen. Randsfjorden (134 moh.), Sperillen (150 moh.), Krøderen (133 moh.) og Soneren (103 moh.) kan også ha ørekyt av naturlig opprinnelse. Huitfeldt-Kaas mente det var grunn til å tro at ørekyta har blitt introdusert til Numedalslågen. Han mente også at ørekyta er spesiell fordi den er introdusert i stor grad og fordi introduksjonene er tilfeldige. Årsaken til dette er at ørekyt har blitt brukt som levende agn ved fiske etter andre arter. Noen steder har agnet tilfeldigvis overlevd fiskingen og etablert seg. Deretter har sekundære spredninger bidratt til ørekytas nåværende utbredelse. For å øke produksjonen av ørret har ørekyt dessuten blitt satt ut for å være mat til ørret. Ørret spiser ørekyt, men ørekyt konkurrerer også med ørret om næringsdyr. Resultatene av slike introduksjoner av ørekyt er derfor ofte det motsatte av hensikten, nemlig redusert produksjonen av ørret. Det kan også ha skjedd spredning av ørekyt ved at den har kommet inn i settefiskanlegg for ørret, og deretter fulgt med ørreten ved utsetting. Ørekyt har i dag stor utbredelse i begge fylker (figur 23). Den har spredd seg nordover og vestover, og den har mange forekomster i fjellet. Høyeste registrerte forekomst i Oppland er Sylvetjørni i Lom på 1403 moh. I Buskerud er Grytingstjerni i Hemsedal høyest på 1294 moh. Antall registrerte forekomster av ørekyt er sannsynligvis betydelig lavere enn det faktiske. Mange introduksjoner har skjedd på 1900-tallet. Figur 24 viser forekomster av ørekyt som var registrert i 1918 og kjente introduksjoner av ørekyt etter 1920. Figuren gir ikke et komplett bilde av hverken forekomster i 1918 eller introduksjoner etter 1920, men den antyder likevel hvor mye spredning som har skjedd vestover i begge fylker på 1900-tallet. Det er usikkert om ørekyte allerede var i Vålåsjøområdet i Dovre i 1918. Introduksjonene til Vålåsjøen og Avsjøen er datert 1970-tallet, men det forekom ørekyt i Smaabækker ved Fokstuen i 1918. På Hardangervidda har det skjedd en spredning vestover fra Halnefjorden etter at ørekyt ble registrert der på begynnelsen av 1980-tallet. For å hindre videre spredning vestover, ble det gjennomført rotenonbehandling av flere mindre elver og tjern ved Stigstuv i Eidfjord på slutten av 1990-tallet. Det er også laget oppgangshinder for ørekyt i en del av elvene. 39

Figur 23. Registrerte forekomster av ørekyt i Buskerud og Oppland er merket med lyseblått, grønt og rødt etter økende sannsynlighet for å være introdusert. 40

Figur 24. Venstre: Registrerte forekomster av ørekyt i Buskerud og Oppland i 1918 er merket med grønt. Høyre: Kjente introduksjoner av ørekyt etter 1920 er merket med røde punkter. 41

Karuss Karuss har hovedsakelig sørlige forekomster i begge fylker (figur 25). I Oppland finnes den også i Ottavassdraget i nord. Den norske karussens opprinnelse diskuteres. Det har vært en oppfatning av den er introdusert alle steder, men det blir nå også hevdet at karuss har hatt en naturlig, østlig innvandring til Norge. I så fall kan forekomster i lavereliggende områder i Buskerud og Oppland være naturlige. Det kan gjelde karuss i Drammenselva, Tyrifjorden, Mjøsa og nedre Gudbrandsdalslågen. Kjente introduksjoner i Oppland er Svarttjørn i Nordre Land på 1930-tallet og Søre og Nordre Langtjønna i Nord-Fron på 1990-tallet. Karuss ser ut til å være satt ut mange steder rundt Randsfjorden. Figur 25. Registrert forekomst av karuss i Buskerud og Oppland er merket med rødt og grønt. Røde er antakelig introdusert, grønne kan være naturlige. 42