Det er bare drøye året siden jeg skrev

www.audioforum.no Fidelity! Det er bare drøye året siden jeg skrev en optimistisk, og tilsynelatende fremtidsrettet leder i vårt kjære avdøde blad. Navnet kan jeg ikke engang nevne uten å bli truet av landets dyreste (og dessverre beste) advokater! Det har vært et år fullt av stadig økende skuffelser. Forsøket på å lage et seriøst hi-fi og musikkblad i et vanskelig marked, måtte derfor føre til det helt selvfølgelig navnevalg: FIDELITY! Det bladet skal handle om er TROSKAP til musikken, livet og oss selv. Det siste håper jeg noen vil oversette med ordet integritet. Dette er det første bladet med navnet FIDELITY. Vi opplever det likevel som nummer 61! Hele gjengen som står bak dette nye bladet, er nøyaktig de samme som laget det mange mener var det beste hi-fi bladet i Skandinavia. Nå er vi igjen fri til å lage det beste bladet vi makter. Dessverre betyr ikke det at dette første nummeret er perfekt. Jeg håper likevel mange vil synes det er et ærlig forsøk. Dette ikke minst på bakgrunn av de formidable praktiske problemene det er å bygge opp et godt blad fra grunnen av, spesielt når man ikke har et stort bladkonsern eller en rik onkel i ryggen. Er det for øvrig noen som husker det første Lyd & Bilde, eller det første eyefi? Jeg vil også påpeke at alle skribentene har vært med på denne kjærlighetserklæringen til musikken og den utsøkte lyden ved å skrive gratis - om nødvendig. Entusiaster, det er oss, det! Jeg takker våre mange annonsører for betydelig støtte, men er bekymret over at de store kjedene ikke er med. Skal dette bladet ha noen fremtid, må vi samle ALLE som er interessert i tilnærmet high-end lyd og bilde. Dette betyr at bladet må være like interessant for Ivar Løkken og andre ekte hi-fi entusiaster, som for megleren på Aker Brygge som også er opptatt av et lekkert utseende på greiene. Problemet er at Ivar vet å markere sin uenighet mot ALT han ikke synes er helt topp, mens megleren bare lar være å kjøpe bladet! Jeg håper at begge parter finner mye stoff som er akkurat slik de vil ha det, og noe stoff som ikke er like sterkt ønsket, men kanskje litt interessant det også? Denne gangen glimrer high-end bilde og multikanal med sitt fravær. Vi vil senere følge med også på disse feltene i en mer beskjeden utstrekning under mottoet "det beste av det beste". Jeg har ikke gjort noe forsøk på å plassere stoffet etter emne, men har laget bladet slik at du forhåpentligvis vil bla deg både frem og tilbake - for så å finne stadig nye overraskelser. Jeg håper simpelthen at du skal bruke mer enn de 10-15 minuttene mange bruker på de "store" bladene for så å kaste det i papirkurven. Derfor håper jeg også at du støtter oss i vår vurdering av prisen på bladet. Vi er fremdeles billigere enn mange av de utenlandske. Kjøper du en norsk roman, betaler du tre ganger så mye! Sammen med stivere permer, limfresing og kostbart papir, håper jeg at dette blir det første bladet i en større samling referanseartikler som er verdig kvalitetsbevisste musikkelskere. Vær uansett forsiktig med bladet. På samme måte som det norske Audio 60, kan dette første FIDELITY lett få samlestatus blant de audiofile. FIDELITY, det er oss, det. Og vi lover at hver eneste nye utgave skal bli bedre enn den forrige! Utgiver og ansvarlig redaktør Knut Vadseth knuvadse@online.no Redaksjon Gunnar Brekke Håkon Rognlien Tore Dag Nilsen Petter Dale jr. Vidar Mørch Skribenter Robert Amundsen Gunnar Brekke Stig Inge Bjørge Petter Dale jr. Tore Dag Nilsen Stein Arne Nistad Vidar Mørch Håkon Rognlien Stig Arne Skilbrei Knut Vadseth Foto Knut Vadseth Annonseavdeling Tlf.: 32 76 88 39 Grafisk Design Maria Andersen, Euro Design AS, tlf. 22 17 60 50 Trykk PDC Tangen Kontakt Fidelity fidelity@audioforum.no Schweigaardsgt. 34, 0191 Oslo Diskusjonsforum www.audioforum.no ISSN 1503 4291 Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse fra rettighetshaver. Denne bestemmelse gjelder også enhver form for elektronisk, mekanisk eller annen type gjengivelse. Brudd på bestemmelsene vil bli anmeldt og medfører erstatningskrav. En sliten, blakk og likevel en ikke så verst lykkelig Knut Vadseth

Innhold vinter 2003 26 Electrocompaniet 30 år 42 Gamut D200 og CD 1 6 Hjemme hos Leif Christensen 30 Electrocompaniet AW 400 46 Drømmeanlegget - Knut Vadseth 10 Stativ høyttalere - del 1 32 Drømmeanlegget - Tore Dag Nilsen Spark A88T 50 20 Brev fra Japan - S.I.Bjørge 36 Gradient Revolution Mk II 52 Drømmeanlegget - Vidar Mørch 22 Drømmeanlegget - Petter Dale Hauk 40 54 Fet lyd i slanke høyttalere 4 fidelity 2003

57 Magnepan 3,6 R 72 Bob Dylan live 1975 Vinyl ABC 86 76 60 Drømmeanlegget - Håkon Rognlien En musikalsk orientekspress 78 Stevie Ray Vaughan 92 Drømmeanlegget - Stig Arne Skillbrei Pro-Ject RPM 9 62 80 Glimmer og grå stein 94 Bransjeblikk 66 The day the music died... 82 Patos Lyric 302 95 Alternativ hi-fi messe 70 Drømmeanlegget - Robert Amundsen 84 Drømmeanlegget - Gunnar Brekke 96 Stativ høyttalere - del 2 2003 fidelity 5

hjemme hos Leif Christensen: Trøkk-Leif! Wilson-Leif. Drøbak-Leif, Horn- Leif, bare Leif. Leif Christensen, mannen som blir sitert i annonser fra landets store hi-fi importører, og framstår som det største Sannhetsvitne den norske hi-fi bransjen har fostret. Han har eid det råeste av det råe, og tweaket mer enn det samlede skribentkorps i alle nåværende og tidligere norske hi-fi blader har gjort til sammen. Fidelity har møtt selveste Hi-fi-Leif, og, ikke minst, opplevd hans formel-1 anlegg for full musikk. Av Håkon Rognlien haakon.rognlien@c2i.net Hvordan går man fram egentlig for å få denne statusen i hi-fi Norge? Normalt blir man jo fort uglesett når man har meninger, det vanligste er jo å rakke andres meninger ned i søla, trekke andres erfaringer i tvil, eie sannheten selv. Men Leif Christensen har på en eller annen måte vært hevet over Jante, som om han har visst noe vi andre ikke vet. Han smiler litt over spørsmålet: - Ikke noe jeg har gått inn for akkurat! Men når det er sagt så har det nok mye å gjøre med at jeg har alltid har gitt utstyret en sjanse, jeg har ikke gitt opp, brukt tiden godt og alltid hatt stor eksperimentvilje. Tendensen er jo at de aller fleste gir seg alt for lett, og det er bare flaks om de får utstyret til å fungere. Man må jo jobbe med ting for å få dem til! Og om man går feil, må man ta et skritt tilbake, for så å jobbe fram neste skritt i riktig retning. Men selv om dette er noe jeg har ment lenge, kan man vel si at jeg har tatt en viss kuvending nå, bort fra Wilson og alt det der, og over på rør og horn. For Leif Christensen er hi-fi og musikk livsnødvendig for å stresse ned etter en krevende jobb på megler kontoret. Vi har jo alle hatt vår historie om hvordan vi oppdaget at det var noe mer der enn det reiseradioen på kjøkkenbenken hjemme kunne by på. Hvordan begynte det i ditt tilfelle? - Det begynte vel med at jeg lå på plenen ute i Asker og leste brosjyrer fra Radionette, senere 6 fidelity 2003

Leif har selv bygget de imponerende rørforsterkerne. med at jeg bygde en 10-Watts transistorforsterker på Teknisk museum. Siden har det gått slag i slag, men det tok ikke skikkelig av før ved økonomistudiene i Stockholm. Der havnet jeg midt oppe idet, jeg traff folk med masse klassisk hi-fi utstyr, og i Oslo hang jeg rundt Audio 375 og Electrocompaniet på Tøyen, og fikk oppleve massevis av den tidens høyklasseutstyr. Hele tiden har jeg vært meget opptatt av musikk, jeg har vel oppdaget at det er en slags avhengighet. I dag kan det vel kalles en form for terapi, jeg synes dessuten at det er en sosial hobby, jeg kunne jo i stedet stått i timevis i en garasje, vært ute og dykket, eller andre ting. Nå er jeg jo i lag med familien om dette. Kona synes forresten Avantgardene er råtøffe selv om hun synes det burde greie seg med en! Den luftstyrte pick-up armen er fjernstyrt. Stille, stille senkes den ned mot den svarte overflaten. Glenn Gould trakterer flygelet, og gir til beste en tolkning av Haydn s komposisjon. Hvilken presisjon! Men helt uten anstrengelse, det er glatt, dynamisk og elegant. Klangfargene stråler i det myke lydbildet, til tross for høyttalernes fysiske størrelse er lyden helt integrert, helt uten søm og overgangsproblematikk mellom elementene. Det er høytid i stua hos Christensen. Det er ikke helt lite spesielt å bruke såpass mye tid, arbeidskraft og penger på å spille av noen usle plater. De færreste i landet vil ha forståelse for denne type prioriteringer, og man må jo bare spørre seg: Hva er det han leter etter i musikken? Dette blir jo som å leite etter de siste smuler i matpakka med elektronmikroskop! - Jeg er i alle fall ikke opphengt i genrer, jeg er opptatt av at anlegget kan formidle noe genuint, at artistens teknikk, følelser og tekster kommer klart fram. Når alt dette stemmer treffer det noe hos meg. Underveis gjelder det å ikke glippe ut av den rette spiralen med sine oppgraderinger, man må finne den rette balansegangen og følge dette slavisk. Når det fungerer glemmer man tid og sted, og det er jo selve målet. For at dette skal fungere er det viktig med riktig klangbalanse og impulsvillighet, dynamikk. Alt for mange anlegg er avhengig av stor effekt for å yte sitt beste. Det er å sammenligne med å dytte ei hel ku gjennom ei kjøttkvern med enorme krefter; allikevel kommer bare et lite pip ut i den andre enden! Vinyl, rør og horn gjør dette helt riktig, mens alt for mange holder på å analysere seg i hjel! Det er alt for fort gjort å bli lurt av alle detaljene. Nå er det Georg Friederich Händel s "La Resurrezione" som strømmer mot oss. For en akustikk! Dette er det mest avslappede, harmoniske og kontrollerte jeg kan erindre å ha hørt noensinne, det er umulig å unngå å bli revet med. Stemmene flyter silkemykt mot oss med en vakker organisk klang. Dette er nesten ikke til å tro! Hva skjer med musikksmaken når man kan se inn i alle platers dypeste hemmeligheter? Med et slikt anlegg er man vel programforpliktet til å like det meste. Eller? Finnes det noe som ikke låter bra? Er det noe spesielt som demonstrerer anleggets sterkeste sider? - Jeg liker å høre på det meste, men gode jazzinnspillinger fra 50-åra og store komplekse lydbilder gjør seg spesielt godt i dette anlegget. Vi flytter mye luft med de åtte 10-tommerne og 200W pr subwoofer som underbygger hornenes voldsomme dynamikk. Men det er jo moro med det meste, ja, man får nok en ganske bredspektret musikksmak med et slikt anlegg. Sønnen min fikk forresten svidd seg en jævla stilig CD her forleden! Snoopy Dogg slippes ned i Denon drivverket. Ut av den øredøvende stillheten trer en dyp stemme fram og spytter obskøniteter mot lytterne. Så rister huset, koppene klirrer i kjøkkenskapet, kunsten på veggene titter sjokkert ut gjennom sine skjelvene rammer, og for de av dere som tror dere vet hva dynamikk og dypbass er, tro om igjen. Dette er Tor med hammeren på besøk i hjemmets lune rede, dette er boom, drønn og pang, så å si alle andre anlegg har noe å lære av dette.. Jeg kan allikevel ikke la være å tenke over galskapen i dette. Hva er egentlig vitsen, hvorfor holder det ikke med NAD, Rotel og Mission? - Det gir meg bare ikke det samme kicket. Selv om mye av dette selvsagt baserer seg på Hvorfor har du så store høyttalere, pappa? 2003 fidelity 7

forutsetningene. Her i huset forutsetter jeg at det låter optimalt, og mange folk tør ikke spille musikk for meg på anleggene sine. Det er virkelig ikke noe problem, jeg kan godt kose meg med musikk fra rimelige anlegg også, men når vi først er inne på dette med pris må vi ikke glemme at dette anlegget har klart flere driftstimer enn en luksusbåt i Oslofjorden, eller ei hytte i fjellet. Dette er jo i bruk i flere timer stort sett hver dag. Det er Jimi Hendrix tur. Jeg vedder på at enhver gitarist kan plukke ut strengetype, og forsterkerrørene salig Hendrix benyttet til denne innspillingen. Det er feitere enn fjellsmør, varmere enn fyrkjelen. Det sniker seg inn en liten tvil. Er det for varmt, for mykt? Skulle det være litt mer bitt i strengeanslagene? Var egentlig Hendrix så avslappet og rolig i spillestilen? På tide å se litt nøyere på anlegget. Hva gjør man for å få til denne kombinasjonen av silkemyk kontroll, oversikt, dynamikk og detaljering? Digitaldelen består av Denon S1 CD-spiller, her benyttet kun som drivverk, samt en DP DAC med modifisert strømforsyning. Leif Christensen står på at strømforsyninger er veldig undervurdert i de fleste komponenter, og dette bærer anlegget hans tydelig preg av. Ingen tvil om at han har plukket opp en smule kunnskaper underveis. Den viktige vinylavspilleren er en Basis Ovation plassert i et speisalkonstruert dempekammer. Den er påmontert en fjernstyrt og luftdrevet Air Tangent tangentialarm med Benz Ruby 2 pick-up. Selve spilleren er faktisk 11 år gammel, så man behøver da ikke bytte bare for byttingens skyld når man først har funnet noe som virker. RIAA-trinnet opererer også som forforsterker og består av Aestethix Io med sin tilhørende gedigne strømforsyning. Dessuten er selve RIAA trinnets intet mindre enn 22 rør byttet med såkalt new old stock rør. Effekttrinnene er en historie for seg. Han har nok plukket noen ideer fra sine gjennomtweakede, men nå avhendede Audio Note forsterkere, og har nå tatt steget helt ut. Helt fra grunnen har han bygget selv, to enorme bokser pr kanal, bare strømforsyningen burde jo kunne fore hele nabolaget med lys og varme! Og alt dette for å levere 8 watt pr kanal ved hjelp at ett lite usselt driverrør og ett 300B! Som om man trenger en hel fotballbane for å plante en potteplante, liksom! Over monoblokkene troner et helt hornorkester, Avantgarde Trio er ikke plagsomt usynlig i stuelandskapet, spesielt ikke når man tar med de 4 sub-wooferne med to 10-tommere i hver boks. Ikke nok med det ovenstående, men det meste av utstyret står på Base og andre vibrasjonsdempende gjenstander i en slik mengde at de alene overgår totalprisen på de fleste seriøse high-end anlegg i kongeriket. Når man ser og hører noe slikt må det jo være lov å spørre: Finnes det en slutt? Kan det på noen som helst måte være mer å hente nå? Og i så fall hvor går veien videre? - Jo da, det er fortsatt ting å forbedre, uansett om du tror at nå er det siste lille sløre fjernet, så er det alltid litt til å rette på. Det er et nytt RIAA-trinn på gang snart, og pre-amp en blir en selvbygget passiv trafo-type. Det skal være mulig å få enda mer kropp uten at det blir for fett. Han viser stolt fram en diskret, passiv liten boks, en trafo-styrt volumkontroll basert på førkrigs kunnskap. Den låter fortreffelig, og når prisen kommer inn i bildet blir det hele enda mer interessant. Dette bør røske opp i en del oppfatninger rundt pris og lydgjengivelse! Reiersrud og Kleive seiler av sted i himmelskipet. De har god bør, Avantgardene overøser oss med et trøkk av en annen verden. Det er rom og attakk til 1000, englenes basuner presser oss mot sofaputene, Trøkk-Leif gliser fett mens Kleive Et av norges beste hi-fi anlegg er bosatt i sørlandsidyllen Drøbak, en halvtimers kjøring fra Oslo. 8 fidelity 2003

Sønnene til Leif lurer på når de kan få like fint leketøy som pappa. Vinylmediet er betraktelig bedre til å formidle stemmenes og instrumentenes harmonier på rett måte, harpikslyden, klangstrukturene, den totale musikkopplevelsen er til dels mye bedre fra vinyl. Men jeg øyner et håp i SACD, der er det et bra potensiale. beviser at orgel er det største du kan lage musikk med. Og enda er alt helt uten stress, det er helt uvirkelig og virkelig på samme tid. Men herregud, all denne skjønnheten til side, det må finnes en bakside av denne medaljen. Det er penger involvert her. Økonomi. Hvem er det som kan koste på seg sånt, da? Hva kan de vanlig dødelige gjøre for å oppnå en flik av dette vannviddet? - KISS, Keep It Simple Stupid! Man må først og fremst gjøre noen valg, prioritere det som er viktig. Må man for eksempel ha forforsterker, eller kan man kjøre CD-spilleren rett inn i effekttrinnet? Må man ha det hele, eller kan man klare seg uten den dypeste bassen? Kan man benyttes seg av kunnskapen og tilbudene fra selvbyggentusiastene? Her er det masse å hente for de nevenyttige, mens for de som ikke vil eller kan bygge selv er bruktmarkedet stedet. Det finnes en masse gode tilbud på gode CDspillere og forsterkere der ute. Finn en CD-spiller med rett klangbalanse og jobb derfra. Eksempler på dette er Yamaha, Denon og Accuphase. På forsterkersiden finnes også meget gode tilbud på nettet, sjekk for eksempel ut Antique Sound sine glimrende 8W forsterkere til $99, et fantastisk sted å begynne leken. Ellers må man passe på å ikke dempe i hjel rommet, vær forsiktig med absorbenter og slikt, det er bedre med et litt for levende rom enn et som er for dødt. Harry Belafonte, "Live at the Carnegie Hall". Finnes det ei skive som er mer live, vær snill å ringe meg. Og om det finnes et anlegg som kan formidle denne liveopplevelsen bedre enn dette, ring kongen. Eller Leif. Dette er nemlig latterlig bra, nesten som å være der, stemmeprakten, livet og formidlingsgleden flommer ut av overflødighetshornene. Denne formidlingen smaker like godt som det nybakte brødet kona til Leif serverer som akkompagnement. Kan man ha det bedre enn dette? Etter denne maktdemonstrasjonen kan jeg ikke dy meg mer, og jeg må pirke borti vepsebolet. Om Leif har noen mening om CD kontra vinyl? Gjett to ganger. Som jeg trodde svarer han: -CD er i grunnen helt greit det, helt til jeg setter på en LP Selv om CD har forbedret seg på mange felter er fortsatt LP-platene å foretrekke. Leif skiftet hi-fi kurs 180 0 ved å skifte ut tungdrevende høyttalerne med tyske hornhøyttalere som kan drives av en reiseradio. Leif avslutter med ei rolig bluesskive, delta blues, en naken stemme og en gitar. Jeg tør nesten ikke si det høyt, men det er faktisk enda mer å hente. Mine lett rabulistiske sider ønsker mer futt og angrep i de øvre oktaver. Dette låter faktisk litt lukket på et vis, og det er da godt å se at det finnes et forbedringspotensiale. For den dagen enden er nådd, er jo hobbyen død! Jeg svever ut i den kalde ettermiddagen, fylt av varme etter å ha hørt et av Norges desidert mest gjennomarbeidede hi-fi anlegg. Et fåtall av oss kan drømme om å oppleve en flik av dette, men vi må ha noe slikt som inspirasjon, omtrent der Leif er, er stedet vi finner gullet under regnbuen... 2003 fidelity 9

kjempebra SMÅ høyttalere

At de beste stativhøyttalerne gir 80 % av lyden for fjerdeparten av prisen og fjerdeparten av størrelsen på de store gulvstående, har vi visst lenge. At skikkelig store forsterkere kan gjøre forskjellen enda mindre, fikk vi demonstrert i denne store gruppetesten. Tekst og foto: Knut Vadseth Jeg elsker store og dyre høyttalere med kjellerdyp bass og masser av trøkk og dynamikk. Likevel har jeg i lang tid flørtet med søte, små stativhøyttalere som stadig er blitt bedre både med hensyn til bass og evne til å spille rimelig høyt. Selvsagt eide jeg i sin tid de berømte LS35A BBC-monitorer. Men det tok ikke lang tid før jeg anskaffet spesialbygde subbasser som var store som kjøleskap og kostet mange ganger prisen av småttingene. Og det tok heller ikke lang tid før hel greia forsvant til fordel for et par skikkelig beist fra for lengst konkursrammede Beveridge. Men flørten har fortsatt, blant annet har jeg hatt fantastiske musikalske opplevelser med den lille ProAc Response 1s. Jeg har stadig vært litt misunnelig på beilerne som kunne tilpasse seg disse små, nydelige greiene som heller ikke var så altfor dyre i anskaffelse. Men jeg skjønte fort at de var temmelig dyre i drift. De blir ikke skikkelig tent av noe annet enn markedets største og beste forsterkere. Og store, flotte forsterkere er dessverre sjelden kost for stativ høyttalerne som gjerne måtte jobbe med små og billige forsterkere i omtrent samme prisleie som dem selv. Det hjelper antagelig ikke særlig mye at vi advarer mot å levere for lite strøm til disse småtassene. "Små høyttalere = store forsterkere", skriver vi. Men blir neppe tatt helt på alvor. Man vil helst tro på julenissen! Men med billige integrerte forsterkere låt disse høyttalerne temmelig ynkelig i forhold til potensialet. Og temmelig ynkelig i forhold til litt større gulvstående i marginalt dyrere prisklasse, selv om disse hadde mer kasselyd og mindre presis rominformasjon! Jurymedlem Håkon Rognlien har da også vært ganske kritisk til at jeg har brukt uvanlig store og dyre forsterkere når jeg har gruppetestet små høyttalere. Han har et poeng, selv om vi både har opplyst om dette i tillegg til at vi har dobbeltsjekket resultatet med også mindre forsterkere. Del 1: Testpanel: Tore Dag Nilsen, Vidar Mørch, Håkon Rognlien Utstyr: Krell KPS 25 med CAST kabel og den nye MC 450 monoblokk, EC Cryogenic høyttalerkabler Vi tester: B&W 805 Reference Jamo D830 Energy Veritas 2,2 Usher Compass X-719 Et eksempel er den lille Eyris fra Tannoy som til en pris av langt under 10 trusen kroner spilte sensasjonelt godt med en god Krell-forsterker. Magien og storheten forsvant dessverre med rimelige integrerte forsterkere de fleste normalt vil benytte til denne høyttaleren. Men det finnes vitterlig rimelige forsterkere fra Cayin og Vincent (og selvfølgelig fra NAD og Rotel) som kan levere skikkelig med strøm uten å koste skjorta? Skal vi teste potensialet i en høyttaler, eller skal vi bare sjekke hvor kjedelig og grått det uansett blir om man holder seg til den tradisjonelle tommelfinger regelen om å bruke omtrent like mye på CD-spiller, forsterker og høyttalere? Denne gangen tester vi markedets beste stativhøyttalere. Den langt høyere prisen gjør at de fleste nesten automatisk vil koble disse greiene opp mot større og bedre forsterkere. Heldigvis! Dessuten får du en bonus ved at høyttalerne som regel også er usedvanlig lekre å se på! Men vi vil gå enda lenger og påstå at de fleste av disse høyttalerne vil fungere best på enda bedre og dyrere greier. Bare de aller kraftigste integrerte forsterkere vil etter vår mening være tilstrekkelig om du vil oppnå de nesten sensasjonelle resultater vi hadde i en rimelig stor stue. Selv den berømte 180 watteren til Electrocompaniet som vi benyttet under testen, fikk raskere pustebesvær enn flere av de utrolige høyttalerne som på solide stativer fikk gulvet til å vibrere og rutene til å klirre. Disse stativhøyttalerene er derfor neppe en snarvei til billig hi-fi, selv om prisen alene kan være dramatisk mye lavere en prestisjemodellen som har en bass eller to i tillegg. Hva er så vitsen med små, lekre, dyre og krafthungrige stativ høyttalere? Hvis du ikke skjønner det selv, må du være aleneboende mann. Men spør kone eller samboer! Selv mødre kan komme med et tips eller tre om du bor billig Del 2 (side 96): Testpanel: Gunnar Brekke, Håkon Rognlien og Knut Vadseth Utstyr: EC AW 180, Krell KPS 25, Transparent Audio kabler Vi tester: dynabel Super Exact Sonus Faber Electa Amator Mk.II Revel M-20 Dynaudio Contour 1,3 SE Elac 330 JET KEF Reference 201 JM Lab Mini Utopia 2003 fidelity 11

kjempebra små høyttalere, del1 Jamo D830: Følsom tøffing Dansk minimonitor med norsk superbass er en betydelig forbedring av en tidligere modell. Både tøff, følsom og nyansert uten hørbare problemer med den presise, men vanskelige Excel bassen fra SEAS. Den eldre Jamo Concerto 8 var en meget seriøs minimonitor med masser av mikrodetaljer, men også med antydning av en smule elektronisk "hi-fi" eksponering. Selv om den nye D 830 ikke var tilstrekkelig innspilt ved gruppetesten, på grunn av leveringsproblemer fra Danmark, var dette en langt mer musikalsk utgave som både gikk dypt og med usedvanlig bra trøkk. Samtidig var diskanten helt homogen med resten av klangbalansen og dermed knapt "hørbar". Men oppløsningen og luftigheten var absolutt på plass. Også denne danske høyttaleren var overveiende "nøytral" i klangbalansen, men fikk beskjeden ros av juryen for det. Ærlighet lønner seg heller ikke innen hi-fi? Det må likevel innrømmes at juryen med Jamo D830 ikke hørte denne siste modellen slå helt ut med håret. Lyden ble noe mer frigjort og avslappet etter ytterligere innspilling de nærmeste par ukene etter gruppetesten. Det var likevel ikke snakk om noe "ny" høyttaler, bare om en smule mindre antydning av "elektronisk grums" i mellomtonen, og litt større frimodighet i bassen. Lyden av D 830 Det er noe småtøft, stutt og kraftig over den bulldoglignende utseende på det solide kabinettet med den sedvanlige 6,5 tommer bass/mellomtone og 2,5 cm dome. Den overfylte frontplaten forviser bassreflekshullet til baksiden. Vekten er heftige 12 kilo for denne nærmest terningformede boksen med biwiring. Lyden er som utseendet, småtøff med punsj i bassdypet, et relativt stramt lydbilde med rimelig tørr mellomtone, og altså en nøktern diskant som ikke skiller seg ut, men som heller ikke sukrer overtonene med kunstige søtningsstoffer. Her er flott romopplevelse, utmerket dynamikk og uvanlig med mikrodetaljer i mellomtonen på grunn av det kostbare titanium elementet fra Moss. Oppløsningen oppover er ikke helt på tilsvarende nivå. Jamo er ikke like mikrodetaljert som dynabel med samme bass/mellomtone element. Diskanten på D 830 er i motsetning til den eksklusive metalldomen på dynabel, av en noe mer avslappet tekstil variant. Denne trekker mindre oppmerksomhet mot seg selv. Dette er likevel en tøff og kresen høyttaler med oppløsning og dynamikk langt over gjennomsnittet, og med tilsvarende store krav til forsterkere, kabler og lydkilde. Testpanelet "Utmerket tonal balanse selv om klangbalansen er mot det stramme og så vidt på den mer pågående og lyse siden av det absolutt nøytrale", mener Tore Dag Nilsen som også synes at diskanten integrerer godt, men som muligens mangler litt mer liv og lyst (oversettes med dynamisk kontrast) i presens området. (Litt over delefrekvensen på 2,5 Khz.) "Litt pinglete i bassen, men dyp, stram, kontant og ærlig uten kunstig stimuli", avslutter Tore Dag. " En utmerket høyttaler som er lett å like," mener Håkon. " Den er veldig homogen i klangen, men holder en smule tilbake slik at den blir litt kjedelig for rabulister som meg. Tross bra dynamikk, blir jeg ikke spesielt engasjert. Men lekker bassføring; ren, stram og glatt. Flott kontroll med god oversiktog orden på stort orkesterverk. Ingen alvorlige feil, heller ikke særlig forførerisk. Homogen, stødig, ærlig- og litt kjedelig " Vidar Mørch:"Stort lydbilde, men ikke særlig luftig og spenstig. Likevel veldig homogen. Ingenting stikker seg ut. Som å seile i sol og medvind; deilig men ikke spesielt gøy. Men tøff og voksen lyd som likevel er så nøytral at det blir litt uspennende " Konklusjon Jeg opplevde i tilfellet Jamo D830 et visst sprik mellom opplevelsen ved gruppetesten, og senere lyttinger på ulike kabler og forsterkere. Personlig synes jeg denne høyttaleren låter som en "temmet" Revel. Den er uansett såpass nøytral og med så mange positive egenskaper at den utvilsomt kan fintrimmes langt på vei mot en lyd som du kan like. Noen forventer at spenningen og magien skal ligge i plata, ikke i høyttaler eller forsterker Pris kr. 17.400,- Importør: Jamo Norge 12 fidelity 2003

kjempebra små høyttalere, del1 B&W 805 Signature Denne siste versjonen av den berømte B&W 805, har ikke dypbassen eller dynamikken til de aller beste. Men den har en særdeles homogen og nøytral klangbalanse med ekstrem nyansering og detaljering av klangfarger. Sofistikert Dette er den tredje inkarnasjonen av B&W 805 jeg har hørt. Den første modellen var en av de beste stativhøyttalere på markedet og var favoritten til mange high-endere. Med den første modellen fikk de forbausende stor, fyldig og detaljert lyd med glimrende holografi (3D-effekt). Det var blant annet en svært populær høyttaler sammen med Øystein Lauvlands berømte Doxa forsterkere. Jeg var den første her hjemme som testet den nye Nautilus varianten av denne høyttaleren. Denne var en liten sensasjon da den kom, men etter et par år på markedet var det tydelig at nivået generelt var hevet også hos konkurrentene. Det ble stadig tydeligere at metalldomen, som bodde i egen hybel på kvisten, ikke var helt enkel å få integrert i resten av lydbildet. Dessuten var nedre mellomtone og øvre bassområde i fyldigste laget, noe som gjorde at høyttaleren ikke helt hang sammen lydmessig. Den var litt for stram i toppen og litt for myk i bunn. Her manglet presisjon og generell dynamisk kontrast, særlig i dypbassen. Reference Så kommer den nye Reference modellen. Påført et par lag lakk utenpå en eksklusiv tresort, har markedsavdelingen kuppet markedet med nesten dobbelt pris. Det samme gjorde de med den særdeles prisgunstige Nautilus 802 som med finere treverk og en smule større basselementer nå heter Signature 800 til mer enn dobbelt pris. Jeg har i lang tid prøvd å få låne den nye Signature 800 eller den litt rimeligere Nautilus 800, men uten hell. Jeg kan imidlertid forsikre at den nye Signature 805 ikke bare er en flottere høyttaler å se på. Det er også en betydelige bedre og langt mer sofistikert høyttaler å lytte til! Fremdeles er ikke bassen all verden av futt, fart og trøkk helt der nede. Nå man spiller høyt med signature 805, så mister dypbassen litt av sin dynamiske karakter. Det er selvfølgelig ikke alle verden man kan gjøre med en 6,5 tommer, selv med store forsterkere, men Signatur en gir seg litt fortere enn et par/tre av de beste. Raffinert MEN, skal du ha raffinement, finesse og den beste, mest homogene og mest oppløste mellomtone og diskant du kan drømme om, da begynner 805 Signatur å bli interessant. Overgangen bass/diskant er helt sømløs, og tid- 14 fidelity 2003

ligere antydninger til litt solospill der oppe, er helt fraværende. Dette er en av de mest raffinerte høyttalere på markedet selv om klangbalansen er varm og ørevennlig, helt uten antydninger til piggtråd og kulde. Nedre mellomtone er likevel ikke i nærheten til å være pløsete, slik som den rimeligere modellen. En forbausende stor forbedring både i bass, mellomtone og diskant selv om elementene tilsynelatende er de samme. Brosjyren forteller imidlertid om store forbedringer i råelementer og filtere, noe som altså er lett hørbart. Det store testrommet ble likevel noe vanskelig å fylle for den sofistikerte engelskmannen. Dette er mer en høyttaler for biblioteket (!) eller andre litt mindre rom. Noen rockehøyttaler er det definitivt ikke. I et mindre rom og med viser, lett klassisk og alt annet enn heavy rock, er dette en av de virkelig strålende bra småhøyttalere med et like forrykende flott utseende som lyd. Er panelet enige i disse betraktningene? Vidar Mørch: "Fy flate for en fantastisk finish! Ahhh for en klang! Her er en fenomenal presisjon og detaljering i overtonestrukturen, og med en fantastisk sjel og glød. Homogent, men samtidig luftig, dynamisk og glatt som elfenben. En drømmehøyttaler til krevende akustisk musikk, troverdig og korrekt, men en smule blaut i bassen som heller ikke går rekorddypt. Fremragende rom!" Tore Dag Nilsen "Tonalt varm, men samtidig med masser av detaljer. Denne høyttaleren er laaaaangt mer finkornet enn de forrige modellene. Diskanten er helt nøytralisert i lydbildet. Her er også hørbart mye renere lyd med betydelig reduksjon av ulike forvrengninger. Men fremdeles en anelse kasselyd og en smule tap av kontrast i nedre mellomtone. Skyldes det porten? Glimrende delefilter komponenter slipper igjennom masser av informasjon i mellomtone området. Håkon Rognlien "Silkeglatt piano og ekstrem stillhet mellom transientene. Stemmene låter som fra kjøtt og blod. Nydelig klangbilde, men kanskje litt for sivilisert. Mangler her en smule attakk og dynamikk? Blues en blir for tam for meg, hvor er den rustne whiskey-stemmen? Men fremragende saxofonklang, og herlig på nattjazzen. Bassen er ren, men myk som en dunpute! Orkesteret lager mye imponerende dramatikk, men mangler litt helt i bånn. Vakker instrumentklang med særlig autentisk lyd av treblåsere, triangler og messing. Flott! Konklusjon "En varm, generøs og avslappet engelsk luksushøyttaler for voksne lyttere som kan sette pris på eksklusiv lyd og et like eksklusivt utseende. Og som har råd til det!", avslutter Tore Dag Nilsen. Tiltredes av alle oss andre! Pris: ca. kr. 29.996 Importør: Hi-Fi Klubben 2003 fidelity 15

kjempebra små høyttalere, del1 Energy Veritas 2,2: 3-veis prisbombe Dette er et ekte 3-veis system med presis artikulasjon i det mest hørbare mellomtone området. Samtidig dekker den et stort frekvensområde med lite forvrengning og bra effekt på grunn av avanserte elementer i aluminium. Med sin elegante, sorte høyglans finish, er den en mulig prisbombe! Jeg har tidligere testet den gulvstående Veritas 2,4 i Audio, og har hørt den lille 2- veis minimonitoren V- 2,1 på referanseanlegget i egen stue. Begge er blant de beste i sin prisklasse på henholdsvis ca. kr. 35.000 og kr. 10.000. Jeg har finlyttet på Veritas 2,4 også i direkte sammenligning på ekte high-endere. Jeg er likevel forbløffet over hvor liten forskjell det er mellom disse i store deler av frekvensområdet. Den største forskjellen er i mellombassen. Hva så med å kjøpe den 20 tusen kroner billigere Veritas 2,2 og bruke disse pengene til en eller to sub er av god kvalitetet? Eller enda bedre, selv bygge en supersub med komponenter fra Eltek? Multikanal? Av forskjellige grunner var treveis systemet 2,2 enda ikke tilgjengelig i Norge, men ble skaffet til veie av importøren spesielt for denne testen. Heldig for Elkjøp, og heldig for deg. For dette er det overlegent beste kjøpet i Veritas serien! Den er også glimrende egnet for videre utbygging til et fremtidig surround anlegg for SACD eller DVD Audio av høyeste kvalitet. 5 like høyttalere er uomtvistelig en fordel med disse musikalske surround systemene, selv om jeg ofte anbefaler et kompromiss for å bruke mest penger i de viktige stereokanalene. Denne treveis høyttaleren fra Canada, er uansett i grenselandet for ekte high-end i to kanaler. Med eller uten ekstra sub. Lyden av 2,1 Dette relativt store 3-veis systemet er helt identisk med den mer enn dobbelt så dyre storebror 2,4. Men denne har ekstra drahjelp av 2 ekstra basselementer som i praksis fungerer som en innebygd sub. Jeg forventet derfor noe av den samme lyden, men med en smule mindre dypbass og muligens litt mindre driftseffekt. At jeg ikke kunne detektere noen praktisk forskjell i driftseffekten, som var blant de bedre i denne gruppetesten, var likevel ikke særlig oppsiktsvekkende. Men det var heller ikke mulig å høre særlig forskjell i dypbassen! Faktum er at mellombassen med 1 element istedenfor 3 (med de to nederste filtrert til å gjengi bare de to nederste oktaver) låt strammere og renere enn hva jeg kan huske fra V 2,4. Bedre bass? Selv om jeg via testplater kunne avsløre at det manglet en smule trøkk i nederste oktav rundt 30-40 Hz, var det nesten umulig å registrere denne forskjellen under normale lytteforhold. Jeg våger faktisk den påstanden at den lille 3- veis stativ høyttaleren totalt sett er enda litt "bedre" enn den dobbelt så dyre storebroren. Bassen er generelt renere, strammere og mer dynamisk på normalt lyttenivå. Rommet er enda større og mer presist. Stativ høyttaleren høres også like stor ut i lydbildet, men kan ikke spille fullt så høyt før dynamikken kollapser i bassområdet. Dette er uansett et marginalt problem selv uten ekstra sub. Jeg har dessverre ikke har hørt V-2.2 i egen stue sammen med en god sub. (En billig variant til 3,5 Kkr. fungerte best når den ble koblet fra!) Som man skjønner, så er jeg veldig begeistret for denne høyttaleren. Den er kanskje ikke like 16 fidelity 2003

sofistikert, og ikke med like høy hjerte/smerte faktor som et par/tre av de beste i denne testen. Den er uansett blant de ærligste, er relativt enkel å drive og oppnår med sitt spesialiserte mellomtone element (aluminium), overlegent bedre artikulasjon uten å trekke oppmerksomheten mot til det kritiske presensområdet. Veritas 2,2 fremstår heller en smule tilbakelenet, men likevel tydelig og detaljert. Som så mange andre høyttalere med elementer av aluminium eller andre metall legeringer, er høyttaleren kritisk for dårlig strøm og ussel elektronikk. Men er dette noenlunde på plass, er klangbalansen på Energy Veritas 2,2 ganske mørk og fyldig, men samtidig med god dynamisk kontrast og stramhet. Holografien er utmerket med god presisjon i både den store bredden og den betydelige dybden av det storslagne lydbildet. Testpanelet "Veritas 2,2 låter litt billig i mine ører!" Tore Dag Nilsen er vår særdeles kritiske høyttaler-ekspert som nyder stor tillit både hos oss koleger og ute blant de audiofile. Nå var vi tilsynelatende uenige med denne replikken etter avsluttet test. "Slentrende elegant og glitrende bra uten jåleri og fiksfakserier", hadde jeg selv notert meg. Også Vidar syntes at Veritas 2,2 hadde en åpen og ryddig lyd med stram bass og generelt lav forvregning: "Nå var det skikkelig moro med dynamisk snert til tusen og masser av detaljer. Helt forskjellig fra B&W, men like bra på klang og overtoner. Dessuten går den dypere enn denne. Men den kan låte litt hardt på visse elektroniske studio opptak". Vidars største bekymring var om hovedforhandleren Elkjøp hadde tilstrekkelig bra elektronikk til å demonstrere høyttaleren under fornuftige betingelser. Hva mener så Håkon? Håkon og Tore Dag Rognlien: "Her rocker det skikkelig! Bluesen er igjen til å gråte over. Her har du fått med deg raspen på stemmebåndet til Hooker og den svake eimen av whiskey. Helt troverdig! Høyttaleren er generelt eksplosiv og gøyal med god dynamikk, særlig i mellomtonen. Attakket og punsjen låter overbevisende, men kvinnestemmer låter ikke like silkeglatt og sofistikert som de beste. Men her er bra kontroll av kasseresonans og annet grums. Dette er en av de rimeligste høyttalerne uten at dette kan avsløres med mine ører. Bra rom og høy hjerte/smerte faktor selv om overtone strukturen ikke er fullt så sofistikert som på B&W. Til gjengjeld er bassen strammere og går dypere!! Så tilbake til Tore Dag som nok ikke mente så altfor mye med den siterte spissformuleringen om man leser resten av rapporten: "Frisk, elegant og detaljert, men mangler litt pondus og den naturlige varmen du finner hos B&W Signatur. Ikke helt i klasse med de aller beste når det gjelder sofistikert klangfarge og overtone struktur. Likevel er dette en godt avstemt høyttaler med fin klangbalanse og et stort og bredt lydbilde som gir mye for pengene. Konklusjon Dette er en høyttaler som undertegnede og panelet vurderer fra en nøktern "meget god for prisen", til en begeistret "mest for pengene". Dette er uansett en meget anvendelig høyttaler med moderate krav til elektronikk. En nøktern og temmelig nøytral klangbalansen og bred frekvensgang med gode dynamiske egenskaper, gjør denne høyttaleren interessant for mange. I øvre mellomtone er den særlig god artikulasjon uten å virke påtrengende. At den kan leveres av den store Elkjøp-kjeden (også Lefdal), gjør at den er lett å få tak i. På den annen side er det vår erfaring at betjeningen synes denne høyttaleren er for dyr, og at de nærmest antyder at en Wharfedale til brøkdelen av prisen låter minst like bra. Helt feil! Dette er en av de beste hi-fi kjøpene du kan gjøre. Den er stor nok, liten nok, dyr nok og billig nok for et stort publikum. Den er også pen nok til at den finner nåde hos de fleste - selv også hos damene Pris kr. 14.990,- Forhandler: Elkjøp/Lefdal

kjempebra små høyttalere, del1 Usher Compass X-719: Katastrofe eller åpenbaring? Avstanden mellom suksess og fiasko er syltynn. I dette tilfelle mindre enn 1 db avvik i sortering av dome diskanter. Denne vanvittig flott bygde høyttaleren fra Taiwan er den rimeligste i denne testen. Det med betydelige marginer da man på kjøpet får med seg et stativ som er en tro kopi av de dyreste stativene til Sonus faber. De italienske designstativene koster 5-6 tusen kroner alene. Kloning? Men nettopp dette med kopier av kjente merkevarer, kan gi et visst ubehag selv om for eksempel japansk kameraindustri gjorde nøyaktig det samme for et halvt århundre siden. Etter å ha testet den flotte high-end høyttaleren AC-20 som jeg kalte "skipsrederens drøm" i april nummeret av eyefi, ble jeg oppringt fra Scan Speak i Danmark som mente at man burde boikotte Usher fordi de benyttet dårlige etterligninger av ScanSpeak elementer i sin produksjon. I den testede stativ høyttaleren, er da også membranet til forveksling likt det ScanSpeak bruker i sin berømte 7 tommer med sitt karakteristiske kullfiber membran. Så viser det seg at begge firmaer kjøper membranet fra den samme tyske underleverandøren. Det må da være lov? Også den 1 tommer silkedomen kan til forveksling likne på en ScanSpeak softdome. Men denne er igjen en kopi av SEAS elementer fra 80-årene Flott bygget Det er likevel kabinettet og delefilteret med uvanlig store og kostbare spoler og kondiser, som imponerer mest på en høyttaler til denne prisen. Her er knakkeffekten i superklassen, ikke minst på sidevangene hvor man har limt et solid stykke edeletre på det allerede bunnsolide kabinettet. Inni er det dempet både med filtmatter og akustisk bomull. De solide høyttalerterminalene har muligheter for bi-wiring, følsomheten er oppgitt til normale 86 db og frekvensomfanget oppgis fra 38 Hz til 20 khz uten angivelse av avvik. Vekten er solide 17 kg. Delefrekvensen er ved uvanlig lave 2 khz, noe som krever ekstremt mye av delefilter og dome. Lyden Det ble umiddelbart klart ved lytting, at dette var en veldig spesiell høyttaler med noen særdeles positive sider, men samtidig med en viss betoning i presens området som var mer "westcoast" enn mine ører kunne akseptere. Her hersket den ville vestens lovløshet med hensyn til tonal klangbalanse. Riktignok var jeg advart av importøren om at denne modellen var kjent for å være særlig tørr og kontant, men det får da være måte på! Dette problemet var særdeles frustrerende nettopp da lyden på alle andre måter vare ekstremt dynamisk, ren og med en jevn og stram bass. Denne gikk glatt ned til 32 Hz med litt redusert nivå, og med full guff uten særlig forvrengning rundt 50 Hz. Klangmessig låt dette særdeles tett på en stor gulvmodell, og helt uten den litt feite mellombassen mange konstruktører bruker for å forføre oss. Men lyttepanelet ble hvert fall ikke forført av X-719 slik den var levert til testing Panelet "Papplyd med nasal og dominerende øvre mellomtone. Må tilbake til konstruktøren for å rette ut frekvensgangen, " mente Tore Dag Nilsen som aldri legger fingrene imellom. "Frisk og dynamisk med god fokus på stemmer. Men 18 fidelity 2003

altfor hardt og uten kropp på stemmeklangen. Likevel mye bra i forhold til den lave prisen og det flotte utseendet", mente Håkon. "Nydelig høyttaler med stram og dyp bass, utmerket diskant uten flising sammen med glimrende dynamisk kontrast. Men vokaldama har gått ned minst 40 kilo! Her finnes nesten ikke kropp. Hva med å prøve med en rørforsterker med feite EL 34 rør?", foreslår Vidar Mørch. Omkamp Denne høyttaleren hadde etter min mening så store potensialer at jeg overveiet å modifisere hele greia til eget bruk ved hjelp av en av de mange dyktige norske høyttalerkonstruktørene. Dette var for dumt. Her var det bare å redusere nivået i mellomtonen en smule, tenkte jeg. Men først ville jeg sjekke med importøren. Han ble helt bleik da han fikk høre om innvendingene våre, og ville først sjekke testhøyttaleren med egne ører. Kort tid ringte han skjelvende tilbake, og innrømmet at han hadde skiftet diskant på denne utlånsmodellen etter at en kunde hadde sprengt disse med altfor liten forsterker som gikk i klipping. Siden han var en ganske fersk importør, hadde han ikke oppfattet at reservedels elementene var merket med en kode for å angi følsomhet. Han hadde derfor smekket inn et par diskanter med feil kode. Disse hadde omtrent 1 db for lavt utsignal i forhold til bassene. Istedenfor å "høre" for lite diskant, "hørte" testepanelt og undertegnede for mye øvre mellomtone i overgangen til diskanten. At en snau db skal bety så mye, kunne vi selv registrer med Revel M-20 som kunne justeres med en halv db intervall. En nyttig lærepenge både for oss og importør. Konklusjon Selvfølgelig skulle Usher Compass X-719 vært disket etter dette. Men dette er ingen idrettskonkurranse, men et forsøk på å hjelpe leseren til å finne best mulig utstyr til lavest mulig pris. En ny versjon, direkte fra Taiwan, låt dramatisk mye bedre selv om også denne hadde en tøff og ujålete lyd med glimrende stramhet og en forbløffende evne til å gjengi knakkeffekter med stor realisme i mellomtonen. Her var flott dynamisk kontrast med absolutt stillhet imellom. Overgangen i øvre mellomtonen var fremdeles noe røff. Diskanten var av den stille typen som ikke sukrer lyden, men som heller ikke fliser opp overtonene. Her var alt ryddig, dynamisk og helt uten andre imponator faktorer enn at den låt som en mye større høyttaler til mange ganger så mye penger. Men etter dette kjøper du ikke en Usher Compass X-719 uten å ha noen dagers bytterett! Pris kr. 14.990 (inkl. luksus stativer av solid edeltre og marmor) Importør: DaCapo, Moss Gruppetesten fortsetter med 7 nye høyttalere på side 96.

mail fra Japan - Stig Inge Bjørge: Gratulerer Fidelity! Stig Inge Bjørge er sammen med Per Abrahamsen i Electrocompaniet Norges mest kjente hi-fi personlighet med gode hi-fi venner over hele verden. Han bor i Japan hvor han produserer noen av verdens mest anerkjente pickuper. G ratulerer Fidelity! Det er grunn til å feire. Fra min tilbaketrukne tilværelse i Tokyo har jeg bestemt meg for å ta imot innbydelsen til å skrive for det "nye" bladet som jo egentlig er fortsettelsen av det opprinnelige Audio fra den gode Redakteur Jens Tryti i Bergen. (I alle fall ligner mannskapet mistenkelig!!!) Norge fortjener et ordentlig "fidelity" blad for de virkelige entusiaster innen elektronisk hjemmeunderholdning. 2002 var på mange måter slutten på en tidsalder, fordi Yoshiaki Sugano den 20. januar gikk bort 95 år gammel. Noen av dere har kaskje sett minneordene jeg skrev i denne anleding og som ble trykt i Stereophile (USA) og hi-fi - (England) i år. Jeg traff Sugano tidlig på 80-tallet for å skrive en artikkel om han for High Fidelity, men dette utviklet seg til et varig vennskap, og han ga meg direkte hjelp og introduksjoner til å selv komme i gang som pickup-fabrikant. Det artige med Japan i forbindelse med hjemmeunderholdningselektronikk er jo selvsagt at mange av gigantene innen området nettopp er japanske firmaer. Technics (Matsushita), Sony, Pioneer, Luxman, Yamaha, Denon, Marantz (opprinnelig amerikansk), Accuphase etc. Men har du hørt om Diatone (Mitsubishi) og Lo-D (Hitachi)? Noen merker og produkter har japanerene holdt for seg selv. En annen ting er subkulturen av en myriad småfirmaer som produserer de merkeligste ekstreme produkter (fra de miste til de største), spesielt innen rørforsterkere, men egentlig alt fra fritt roterende headshell til pickuper, via enorme hornhøyttalersystemer, til avanserte digitale konstruksjoner. I fremtidige utgaver av FidelityMail fra Japan har jeg planer om besøk til Mr. Kondo. Et annet besøk jeg ser frem til er Mr. Kimura fra 47 Labs som lager sine mikroskopiske (veldig små apparater med utmerket og interessant styling) forsterkere Et av Stig Bjørges stereoanlegg for testing av Lyra pickuper. Yoshiaki Sugano. og CD-spillere med "maksi-lyd". De har virkelig fått ekte "kult-status" verden rundt. Hi-fi pressen i Japan ledes av "flaggskipet" Stereo Sound som er et glansmagasin like tykk som Bibelen, og det utgis fire ganger i året. Dette er Japans high-end forum. Forlaget Stereo Sound utgir også andre mer spesialiserte blader for rørforsterkermarkedet og profesjonelt utsyr. Et annet kvartalblad heter Audio Accessory, og dette holder seg mer nede på jorden med utstyr vanlige folk kan betale for. Men litt "porno" (utstyr man kun har råd til å lese om) finnes også her. Som analogfrelst mener jeg en gledelig begivenhet dette året var 30-årsjubileet til platespilleren Technics SL-1200. Dette er selvsagt verdens mest solgte platespiller, og dette salget hjelpes enormt av det såkalte DJ markedet. Et annet spesielt bemerkelsesverdig japansk produkt dette året mener jeg er harddisk-cd recorderen CDR-HD1300 fra Yamaha som har utskiftbar harddisk (inntil 137 GB mulig) og dessuten Yamahas unike AudioMaster CD-brenner som brenner større og tydeligere groper i CD-R overflaten slik at lyden og varigheten blir bedre. Dette bringer meg litt innpå et yndlingsemne, nemlig "hva er high-end audio"? Det er ikke prislappen på komponentene som betyr noe. Snarere er det en holdning, en livsstil, men først og fremst kunnskap, eller det som beskrives på engelsk som "knowhow". Først må man trene seg i å lytte og vite hva man skal lytte etter. Dernest må man lære seg å stille opp og justere inn hi-fi anlegget, noe som innebærer mye oppmåling og finjustering av plassering. Dessuten skal man gå grundig gjemmon rengjøring, pussing, og behandling av alle kontakter i anlegget, inkludert stikkontaktene. Et skikkelig gjennomgått og godt innjustert Stig Bjørge, anno 2002. "mid-fi" anlegg kan låte mye mer "high-end" enn et flott anlegg med dyre komponenter som er tilfeldig oppstilt og har ubehandlede kontakter. Det er min oppriktige mening at man kan ta sin trening og "know-how" innen ekte highend og bruke den til å plukke perlene av de billigere, masseproduserte komponentene. Noen ganger til og med alt-i-ett systemer, og få disse til å gi virkelig high-end lyd med litt ekstra omsorg i plassering, bruksområde, og rengjøring-kontaktbehandling. For eksempel bruker jeg selv akkurat nå en Marantz PM-17SA Ken Ishiwata versjon i et anlegg vi bruker for testing av pick-uper som koster inntil 40000 kroner. Poenget mitt er ikke å rakke ned på de dyre komponentene (jeg produserer faktisk noen sånne i mitt eget firma), men snarere at man kan ikke forvente at noen som ikke en gang kan håndtere en gressklipper ved et trylleslag blir en virtuos Ferrari-fører bare fordi han/hun hadde penger nok til å kjøpe det flotte kjøretøyet!!! På nyåret reiser jeg til CES messen i Las Vegas, USA hvor jeg har deltatt siden slutten av 80-tallet. Det fine med denne messen, bortsett fra å kikke og høre på mange produkter, er å treffe folk fra hele verden. Slå av en prat med Van den Hul og selvsagt våre venner fra Stereophile (Atkinson, Fremer etc.) og Absolute Sound (Harry Pearson, Frank Doris og Scot Markwell. Så dumper jeg sikkert borti den godeste Ken Kessler som sikkert har en eller annen ny (antikvitet) klokke å vise frem. Ser ut som han personlig er mer interessert i dette enn hi-fi, noe som han alltid sier han er lut lei av. Det er ikke tvil om at det er menneskene og deres personlighet som gjør at high-end er verdt å holde på med. Gjennom årene er jeg blitt kjent med mange av hovedaktørene og det er ikke i tvil om at man gjenkjenner personlighetene deres i produktene de lager. High End Audio er veldig internasjonalt og egentlig en liten "nisje-village" hvor alle kjenner alle uansett hvor man kommer fra i verden. For å ikke gjøre denne introduksjonsartikkelen for lang, avrunder jeg samtidig som jeg ber både produsenter, distributører, forhandlere, og det generelle hi-fi publikum om å støtte det nye initiativet til Knut Vadseth. Jeg mener personlig han er den beste hi-fi skribenten Norge har hatt siden Svein Erik Børja, som dessverre døde altfor tidlig bare 50 år gammel. Jeg oppfordrer dem som føler kallet til å skrive en artikkel om Svein Eriks bidrag til Norges hi-fi miljø og hans liv som hi-fi entusiast, plateprodusent og NRK medarbeider. 20 fidelity 2003