Deres referanse Vår referanse Dato 17/1757 SL OTJ/RLLR Produksjonslinjer 18.07.2017 Finansdepartementet postmottak@finans.dep.no Høring Eiendomsskatt på produksjonslinjer mv Det vises til Finansdepartementets høringsbrev av 25.04.2017 om høring av forslag om endringer av reglene om eiendomsskatt på produksjonslinjer og andre driftsmidler tilknyttet kraftanlegg. Energi Norge er en interesse- og arbeidsgiverorganisasjon for norsk fornybarnæring. Energi Norge representerer ca. 280 bedrifter som produserer, frakter og selger strøm og varme. Medlemsbedriftene står for 99 prosent av kraftproduksjonen og dekker 90 prosent av nettkundene i Norge. Fornybarnæringen jobber for bedre klima, sikker forsyning og grønn vekst. Energi Norge har følgende kommentarer til høringen: 1. Behovet for regelendring 1.1 Innledning I SKS-saken (Rt. 2015 side 1054) konkluderte Høyesterett enstemmig med at produksjonslinjene ikke inngikk som en del av eiendomsskattegrunnlaget til de aktuelle kraftanleggene. Produksjonslinjene kunne dermed eiendomsbeskattes separat. Det samme mente Høyesterett om et administrasjonsbygg, noen garasjeanlegg og en hytte på fjellet, som alle hadde som eneste funksjon eller hovedfunksjon å bidra i kraftproduksjonen fra anleggene. SKS-saken bygger etter vårt syn på et uriktig økonomisk grunnlag og åpner for nye tvister. Vi er derfor enige med Finansdepartementet i at det etter dommen er et sterkt behov for å endre reglene om avgrensningen av hvilke driftsmidler som skal inngå i verdsettelsen av kraftanlegget etter skatteloven 18-5 (1) til (7), og som dermed ikke også kan eiendomsbeskattes separat. 1.2 Økonomiske systembetraktninger Etter skatteloven 18-5 (1) til (7) beregnes verdien av kraftanlegget til nåverdien av fremtidige inntekter fra kraftproduksjonen, med fradrag for nåverdien av fremtidige driftsutgifter, grunnrenteskatt og kostnader til utskiftning av driftsmidler som inngår i kraftanlegget. Kraftanleggets inntekter beregnes med utgangspunkt i spotprisverdien (på den nordiske kraftbørsen Nord Pool) av den faktiske produksjonen i kraftverket. Kraftanlegget verdsettes med andre ord basert på inntekter som oppstår ved salg av kraften i det nordiske kraftmarkedet, noe som forutsetter at kraften er matet inn på det
2 ordinære nettet. Dermed må alle innsatsfaktorer for å bringe kraften frem til det ordinære nettet inngå i verdsettelsen, herunder produksjonslinjene. Til tross for dette kom Høyesterett i SKS-dommen til at produksjonslinjene ikke inngikk som en del av eiendomsskattegrunnlaget til de aktuelle kraftanleggene, men kunne eiendomsbeskattes separat. Det samme gjelder enkelte andre driftsmidler knyttet til kraftproduksjonen. I lys av SKS-dommen er vi helt enig med Finansdepartementet i at det bør lovfestes at produksjonslinjer og andre driftsmidler som er nødvendige for å realisere verdien av kraftproduksjonen er inkludert i verdsettelsen av anlegget etter skatteloven 18-5. Vi slutter oss til Finansdepartementets økonomiske systembetraktninger på side 6-7 i høringsutkastet. Det har blitt hevdet at det ikke er nødvendig at produksjonslinjene inngår i verdsettelsen etter skatteloven 18-5 og at verdsettelsen blir korrekt så lenge kostnadene med å få kraften frem til markedsplassen trekkes fra. Synspunktet gir ikke økonomisk mening og medfører en feil verdsettelse, blant annet fordi det innebærer at fortjenesteelementet til et driftsmiddel (produksjonslinjen mv) som ikke er en del av verdsettelsen likevel er med i verdsettelsen. Oppfatningen bygger også på en forutsetning om at selskapene får fradrag for kostnadene med å få kraften frem til markedsplassen. Slik er det imidlertid ikke for kostnader til utskifting av driftsmidler, slik SFS praktiserer reglene etter SKS-dommen, se nærmere om dette i punkt 1.3 nedenfor. Finansdepartementets forslag til endringer i reglene er derfor nødvendige og riktige for å rette opp dagens rettstilstand som ikke er økonomisk meningsfull, sett fra et bedriftsøkonomisk perspektiv. 1.3 Dagens rettstilstand har uheldige konsekvenser og åpner for nye tvister SKS-dommen og lagmannsrettens dom i den såkalte KVO-saken (LF-2011-23513) har medført at kommuner skriver ut eiendomsskatt på produksjonslinjer særskilt, noe våre medlemsbedrifter ikke opplevde før disse sakene kom opp det var i hvert fall ingen konsekvent praksis. Dette underbygges av en rekke saker hvor kommuner de seneste årene har taksert og skrevet ut eiendomsskatt på produksjonsrelaterte nettanlegg som tidligere ikke var underlagt separat eiendomsbeskatning. Dommene innebar således en endring sammenlignet med slik reglene tidligere ble praktisert av skattemyndighetene, kommunene og kraftselskapene. Departementets forslag innebærer således ikke noe inngrep i en festnet rettstilstand overfor kommunene, men en nødvendig korreksjon av rettsutviklingen de seneste årene for å gjenopprette den økonomiske balansen som verdsettelsesreglene i skatteloven 18-5 bygger på. Etter SKS-dommen har SFS videre endret sin forståelse av hvilke fremtidige kostnader til utskifting av driftsmidler som kan fradragsføres i formuesberegningen i henhold til skatteloven 18-5. Før SKSdommen har SFS praktisert fradragsretten i formuesverdien tilsvarende som i grunnrenteinntekten og har dermed kunnet føre kontroll med fradragsgrunnlaget i begge skattarter samtidig. Etter SKSdommen har SFS med henvisning til SKS-dommen anført at det i formuesberegningen kun skal fradras utskiftingskostnader knyttet til driftsmidler som har en direkte funksjon i den løpende kraftproduksjonen. Dette medfører at fradragsgrunnlagene som SFS skal føre tilsyn med blir forskjellige, noe som vil være mer ressurskrevende for både SFS og skattyterne+. Slik SFS nå praktiserer reglene om fradrag for kostnader til utskifting av driftsmidler, er fradragsretten forskjellig for kraftanlegg som selv eier produksjonslinjene og kraftanlegg som leier produksjonslinjene. Kraftanlegg som eier linjen selv, må betale eiendomsskatt på selve linjen og får
3 ikke fradragsføre alle kostnader knyttet til linjen i formuesverdien på kraftanlegget. Kraftanlegg som mater kraften inn på produksjonslinjer eid av nettselskapet må også betale eiendomsskatt på linjen, i og med at nettselskapet kan kreve inn denne som del av nettariffen, men de får fradragsføre alle disse kostnader i formuesverdien gjennom fradraget for innmatingstariffen (som blant annet skal dekke eiendomsskatt, avskrivninger og avkastning på anleggene). Reglene, slik de praktiseres i dag, får dermed tilfeldige og utilsiktede konsekvenser. Tilsvarende gjelder også for en rekke andre driftsmidler, hvor kostnadene til utskifting ikke lenger er fradragsberettigede etter SFS' nye forståelse av reglene etter SKS-dommen. I tillegg åpner dagens rettstilstand for en rekke tvister. SFS' praktisering av reglene om fradrag for kostnader til utskifting av driftsmidler etter SKS-dommen har allerede medført flere klagesaker, og reiser en rekke krevende avgrensningsspørsmål. SKS-dommens konklusjon åpner også for nye tvister om ytterligere utvidelse av hvilke driftsmidler som kan eiendomsbeskattes særskilt ut fra en vurdering om driftsmidlene har en direkte funksjon i selve kraftproduksjonen eller bare utgjør en nødvendig innsatsfaktor. Illustrerende i den forbindelse er at Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar (LVK) nå synes å mene at SKS-saken tilsier at det også kan utskrives eiendomsskatt separat på såkalte interne nett i kraftanlegget. Interne nett har en direkte funksjon i forbindelse med selve produksjonen av kraft, ved for eksempel å drive lukehus og pumpestasjoner. Energi Norge mener derfor at det er behov for endring av reglene for å sikre likebehandling uavhengig av om driftsmidlene eies eller leies, og som klargjør rettstilstanden og begrenser antallet tvister. Vi mener at Finansdepartementets forslag i høringsnotatet i stor grad vil oppfylle dette formålet, og at det kun er behov for noen mindre justeringer i reglene, se punkt 2.3 og 2.4 nedenfor, som vil forenkle praktiseringen av regelverket slik det nå foreslås av departementet. Forslaget vil i det vesentlige gjenopprette reglene slik de var praktisert før KVO-saken og SKS-dommen. Dette er etter vårt syn en fornuftig tilnærming, da dette er en rettstilstand som er kjent for kommuner og skattytere og en rettstilstand som fungerte godt før KVO-saken og SKS-saken kom opp. 2. Kommentarer til de konkrete forslagene til lovendringer 2.1 Produksjonslinjer skal regnes som en del av kraftanlegget Finansdepartementet foreslår at det skal fremgå direkte av definisjonen av kraftanlegg i skatteloven 18-1 at produksjonslinjer skal regnes som en del av kraftanlegget. Regelen vil innebære at produksjonslinjer i utgangspunktet ikke kan eiendomsbeskattes separat. I den grad produksjonslinjen også har andre formål, som fordeling og overføring av kraft, legger departementet imidlertid til grunn at det skal skje en forholdsmessig fordeling av skattegrunnlaget basert på den faktiske bruken. Den delen som brukes til innmating verdsettes som en del av kraftanlegget og kan følgelig ikke eiendomsbeskattes separat, mens den delen som brukes til overføring (fordeling) eiendomsbeskattes etter de ordinære reglene i eigedomsskattelova og verdsettes til substansverdi. Energi Norge støtter forslaget om at produksjonslinjer skal inngå i kraftanlegget. Produksjonslinjene er i høringsnotatet forstått som linjer som mater kraften fra kraftstasjonen inn på det ordinære nettet og går fra kraftstasjonens vegg og til innmatingspunktet. Etter Energi Norges syn vil ikke avgrensingen mellom produksjonslinjer og det ordinære nettanlegget medføre vanskeligheter. Finansdepartementet foreslår at produksjonslinjer kun inngår i kraftanlegget når de er eid av kraftselskapet, og at produksjonslinjen verdsettes på samme måte som et ordinært nettanlegg dersom
4 den er eid av andre. Dette innebærer at samme type objekt verdsettes etter ulike metoder avhengig av eierforholdet. Alternativet hadde vært at kraftselskapet ilegges eiendomsskatt på et objekt de ikke eier. Departementets foreslåtte løsning tilsvarer den rettslige situasjonen før KVO-dommen og Energi Norge har ikke innvendinger mot denne løsningen. Enkelte har hevdet at de foreslåtte reglene vil medføre et brudd med objektivitetsprinsippet fordi eierforholdet blir avgjørende for verdsettelsesmetoden. Dette er brukt som et argument for å ikke gjøre endringer i eiendomsskattereglene overhodet. Slik som reglene er praktisert i dag, må imidlertid kraftanlegg som eier linjen selv, betale eiendomsskatt på selve produksjonslinjen og får ikke fradragsføre alle kostnader knyttet til linjen i formuesverdien på kraftanlegget. Kraftanlegget som leier må også betale eiendomsskatt på linjen, i og med at nettselskapet velter denne over i nettariffen, men de får fradragsføre alle kostnader i formuesverdien gjennom fradraget for innmatingstariffen (som blant annet skal dekke avskrivninger og avkastning på anleggene). Tilsvarende gjelder også for en rekke andre driftsmidler, hvor kostnadene til utskifting ikke lenger er fradragsberettigede etter SFS' nye forståelse av reglene etter SKS-dommen. Etter dagens regler har dermed eierforholdet betydelig større betydning for eiendomsbeskatningen enn det de vil ha etter de nye reglene. Vi er derfor ikke enig i at ulik verdsettelsesmetode avhengig av eierforholdet er noe argument mot å endre reglene om eiendomsskatt på produksjonslinjer mv, snarere tvert imot. Det er også viktig å merke seg at verdsettelsesmetoden etter skatteloven 18-5 i seg selv utgjør et brudd med objektivitetsprinsippet, i og med at det ikke er de enkelte driftsmidlenes verdi i seg selv (substansverdi) som er avgjørende, men driftsmidlenes verdi slik eieren bruker dem nemlig i kraftproduksjon. Departementets forslag innebærer at nettanlegg som benyttes i eierens kraftproduksjon eiendomsbeskattes annerledes enn nettanlegg som en netteier leier ut til andre, tilsvarende som andre driftsmidler som en kraftprodusent enten kan eie selv eller leie inn fra andre. Dette bruddet med objektivitetsprinsippet er således ikke nytt i og med departementets forslag, men bygger på den systematikken som allerede ligger i verdsettelsesreglene etter eiendomsskatteloven og skatteloven. Departementets forslag innebærer bare at kraftprodusenten får fradrag i verdsettelsen av kraftanlegget for alle kostnader som er nødvendig for å oppnå den normprisen som kraftanlegget eiendomsbeskattes på grunnlag av. Forslaget om å presisere at produksjonslinjer (eller nærmere bestemt produksjonsrelaterte nettanlegg) inngår i definisjonen av kraftanlegg i skatteloven 18-1 innebærer også at definisjonen bringes i takt med den funksjon definisjonen etter Energi Norges syn opprinnelig var tiltenkt. Kraftanlegget vil dermed omfatte hele anlegget som er nødvendig for å produsere kraften og bringe denne frem til det punktet hvor den kan omsettes/overlates til andre, noe som etter Energi Norges syn nettopp er formålet når det refereres til kraftanlegg i forhold de forskjellige skattartene vannkraftproduksjon er underlagt. I så måte innebærer departementets forslag at man gjenoppretter en harmonisert forståelse av begrepet i skattelovgivning, slik situasjonen var før KVO-dommen og SKS-dommen. Energi Norge nevner i den forbindelse at definisjonen av kraftanlegg i så fall også vil være i tråd med hva som ligger til grunn for reglene om fordeling av eiendomsskatt fra kraftanlegg mellom forskjellige kommuner i eigedomsskattelova 8 B-2 og 8 B-3 med tilhørende forskrifter og retningslinjer (jf også punkt 2.4 nedenfor). 2.2 Andre driftsmidler som er knyttet til kraftproduksjonen Finansdepartementet foreslår også at regelen om fradrag for utskiftingskostnader endres, slik at ikke bare utskiftingskostnader for driftsmidler "i kraftanlegget" kan fradragsføres, men utskiftingskostnader for alle driftsmidler "som er knyttet til kraftproduksjonen". Dette er samme formulering som i
5 skatteloven 18-3 om grunnrenteskatt og i høringsutkastet fremgår det at praksis mv knyttet til regelen i skatteloven 18-3 skal gi veiledning ved avgrensningen. Energi Norge støtter forslaget. Regelen er helt i tråd med Finansdepartementets økonomiske systembetraktninger som vi er enige i, jf. punkt 1.2 ovenfor. Siden den foreslåtte formuleringen "som er knyttet til kraftproduksjonen" er lik formuleringen i skatteloven 18-3, vil regelen trolig medføre begrenset med tvister, og langt mindre tvister enn fradragsregelen for utskiftingskostnader som SFS nå praktiserer. Vi viser til at det er flere pågående klagesaker knyttet til forståelsen av denne regelen. Arbeidet med skatterapporteringen og kontrollen av denne vil også forenkles både for skattyter og skattemyndighetene når det er tilsvarende vilkår i verdsettelsesreglene for eiendomsskatt og grunnrenteskatt. Energi Norge mener at det er helt naturlig at endringene i skatteloven 18-5 bygger på grunnrenteskattereglene, siden begge bestemmelsene har til hensikt å finne en normert markedsverdi av kraftproduksjonen. Vi ser at det i enkelte høringssvar argumenteres med at verdsettelsesreglene for grunnrenteskatt og eiendomsskatt på kraftanlegg ikke bør bygge på likelydende regler. Dette er begrunnet med at det på eiendomsskatterettens område skal ses bort fra eiers konkrete drift og virksomhet, i motsetning til det som gjelder for inntektsskatt, formuesskatt og grunnrenteskatt. Eiendomsskattereglene knyttet til verdsettelse av kraftanlegg er imidlertid i dag i stor grad avhengig av eierens drift og virksomhet, jf det vi har sagt om brudd med objektivitetsprinsippet i punkt 2.1 ovenfor. Vi kan derfor ikke se at denne argumentasjonen treffer ved eiendomsskatteverdsetting av kraftanlegg. 2.3 Fordelingen av skattegrunnlaget Finansdepartementet foreslår at det skal skje en fordeling av skattegrunnlaget i tilfeller der produksjonslinjen ikke bare har som formål å mate kraft inn på det ordinære nettet, men også har som formål å fordele og/eller overføre kraft. Den delen som brukes til innmating verdsettes som en del av kraftanlegget og kan følgelig ikke eiendomsbeskattes separat, mens den delen som brukes til overføring (fordeling) eiendomsbeskattes etter de ordinære reglene i eigedomsskattelova og verdsettes til substansverdi. Det er også foreslått at det skal skje en tilsvarende fordeling for andre driftsmidler som bare delvis er knyttet til kraftproduksjonen. Energi Norge har ikke prinsipielt noen innvendinger mot at det skal skje en slik fordeling av skattegrunnlaget. I høringsnotatet fremgår det at fordelingen skal baseres på samme prinsipper som i grunnrenteskatten 18-3 tredje ledd. Skatteloven 18-3 tredje ledd gir i seg selv ingen klar veiledning for fordelingen. Siden det kan være behov for å foreta fordeling av skattegrunnlaget for en rekke ulike driftsmidler, forstår vi imidlertid at det kan være krevende å gi nærmere veiledning om avgrensingen i lov eller forskrift. Skattyter har, under skattemyndighetenes kontroll, ansvar for fastsettingen av eiendomsskattegrunnlaget for kraftanleggene på samme måte som skattyter under skattemyndighetenes kontroll fastsetter grunnlaget for avskrivninger og friinntekt i grunnrenteinntekten. Kommunene har på sin side ansvar for fastsettingen av skattegrunnlaget for nettanlegg og andre driftsmidler. Siden det er ulike parter som har ansvar for fastsettingen av de ulike skattegrunnlagene, kan det være krevende å oppnå en lik fordeling mellom kraftanlegg og andre driftsmidler ved fastsettingen av de ulike skattegrunnlagene. Det kan for eksempel oppstå en situasjon hvor kommunen ved eiendomsskattetaksering av nettanlegget mener at produksjonslinjen brukes 70 % til innmating, mens det ved fastsettingen av
6 eiendomsskattegrunnlaget til kraftanlegget legges til grunn at produksjonslinjen brukes 90 % til innmating. For å sikre en lik fordeling, foreslår Energi Norge at fordelingen skal baseres på fordelingen som er gjort ved fastsettingen av eiendomsskattegrunnlaget for kraftanlegget. Faktisk inn- og utmating på de aktuelle linjene vil være objektivt konstaterbare størrelser da dette måles time for time. Dette er ikke uforenlig med at eiendomsskattegrunnlaget for ordinære nettanlegg i utgangspunktet fastsettes for 10 år om gangen, i og med at fordelingen mellom kraftanlegg og nettanlegg bare blir avgjørende for hvor stor del av det fastsatte eiendomsskattegrunnlaget for nettanleggene som kommunene kan fastsette særskilt eiendomsskatt for. Den foreslåtte regelen burde fremgå av lovteksten. Fordelingen mellom kraftanlegg og andre driftsmidler (herunder nettanlegg), samt takseringen både som del av kraftanlegget og separat, vil være ressurskrevende både for skattyter og for myndighetene. Det er derfor behov for regler som gjør at det kun brukes ressurser på dette i de tilfeller der den delte bruken av driftsmiddelet er av et visst omfang. Tilsvarende forenklingsregler finnes også i andre deler av skattelovgivningen, for eksempel ved avgrensningen mellom aksjefond og rentefond i skatteloven 10-20. I disse reglene er det lovfestet en 80/20-regel, som blant annet innebærer at utdelinger fra verdipapirfond som både eier aksjer og rentepapirer skattlegges som aksjeutbytte, dersom aksjeandelen utgjør mer enn 80 prosent. En tilsvarende 80/20-regel ville medført en vesentlig forenkling ved fordelingen av bruken av produksjonslinjer og andre driftsmidler delvis tilknyttet kraftanlegget. En slik regel tilsvarer også NVEs avgrensning av produksjonsrelaterte nettanlegg etter kontrollforskriften 17-1 slik denne praktiseres. Energi Norge foreslår derfor at hele linjen skal anses som en del av kraftanlegget dersom mer enn 80 prosent av bruken knytter seg til innmating av kraft til det ordinære nettet og tilsvarende at hele linjen skal anses som del av nettanlegget dersom mindre enn 20 % av bruken knytter seg til innmating av kraft. For andre driftsmidler enn produksjonslinjer foreslår Energi Norge at hele driftsmidlet skal anses som en del av kraftanlegget dersom mer enn 80 prosent av bruken knytter seg til kraftproduksjonen og tilsvarende at hele driftsmidlet skal anses som et selvstendig driftsmiddel adskilt fra kraftanlegget dersom mindre enn 20 % av bruken knytter seg til kraftproduksjonen. En slik regel ville forenklet fordelingen av skattegrunnlaget betydelig. 2.4 Kraftanlegget og driftsmidler knyttet til kraftanlegget strekker seg over flere kommuner Finansdepartementet foreslår et unntak fra regelen om at produksjonslinjer og andre driftsmidler knyttet til kraftproduksjonen ikke skal eiendomsbeskattes separat i de tilfeller der driftsmidlet ligger i en annen kommune. I disse tilfellene foreslår Finansdepartementet at driftsmidlene både skal inngå ved beregningen av skattegrunnlaget for kraftanlegget og skal kunne eiendomsbeskattes separat. Vi er ikke enig i dette forslaget, jf. følgende: Forslaget innebærer en tilsvarende dobbeltbeskatning som i dag, ved at driftsmidlene både inngår som en nødvendig innsatsfaktor i kraftanlegget og i tillegg eiendomsbeskattes separat. Dette strider mot de økonomiske systembetraktningene som er mye av bakgrunnen for Finansdepartementets høringsnotat om endring av reglene om eiendomsskatt på produksjonslinjer og andre driftsmidler knyttet til kraftproduksjonen. Energi Norge forstår derfor ikke bakgrunnen for at Finansdepartementet foreslår en slik regel. Det er ikke noe mindre problematisk å dobbeltbeskatte driftsmidler når driftsmidlet ligger i en annen
7 kommune enn resten av kraftanlegget, sammenlignet med de situasjoner hvor alle driftsmidlene knyttet til kraftproduksjonen ligger i samme kommune. Kommunefordelingsreglene i eigedomsskattelova 8 B-2 og 8 B-3 innebærer videre at kommuner som kun har produksjonslinjer og ikke noen annen del av kraftanlegget, likevel får en andel av eiendomsskattegrunnlaget til hele kraftanlegget. Dersom produksjonslinjer uttrykkelig gjøres til del av kraftanleggsdefinisjonen i skatteloven 18-1 innebærer dette en ytterligere presisering av at kommuner som kun har produksjonslinjer fremdeles skal ha en andel av eiendomsskatten fra kraftanlegget som sådan noe som både er rimelig og i tråd med dagens fordeling slik denne fremkommer i eiendomsskatteloven. Hvis det foreslåtte unntaket også innføres, vil imidlertid kommuner som kun har produksjonslinjer få eiendomsskatt for produksjonslinjene to ganger, først som en andel av eiendomsskatten fra hele kraftanlegget og deretter ved egen separat utskriving. Det er dermed helt tydelig at produksjonslinjene blir dobbeltbeskattet. Dette kan ikke være Finansdepartementets intensjon. På denne bakgrunn er Energi Norge uenige i at det bør innføres et generelt unntak fra regelen om at produksjonslinjer og andre driftsmidler knyttet til kraftproduksjonen ikke skal eiendomsbeskattes separat i de tilfeller der driftsmidlet ligger i en annen kommune. I den grad kommunene som har driftsmidler tilknyttet kraftproduksjon får en andel av eiendomsskatten knyttet til kraftanlegget gjennom reglene i eigedomsskattelova 8 B-2 og 8 B-3, er det som nevnt overhodet ikke grunnlag for en separat eiendomsbeskatning av driftsmidlet. I andre tilfeller hvor kommuner er vertskap for driftsmidler som er knyttet til produksjonen, men der kommunen ikke får en andel av eiendomsskatten for kraftanlegget etter reglene i eigedomsskattelova 8 B-2 og 8 B-3, er Energi Norge enig i at kommunen må kunne foreta en separat eiendomsbeskatning av driftsmidlet. For å hindre dobbeltbeskatning, må imidlertid eiendomsskatt som betales for slike driftsmidler trekkes fra i eiendomsskatten som fordeles fra kraftanlegget. Energi Norge foreslår derfor at eiendomsskatt på driftsmidler tilknyttet kraftproduksjon som utskrives særskilt med grunnlag i departementets forslag til unntak, skal komme til fradrag i eiendomsskatten som fordeles fra kraftanlegget. Et alternativ til dette vil være å endre reglene om kommunefordeling slik at også kommunen som etter dagens regler ikke vil få noe av eiendomsskattegrunnlaget likevel blir tilgodesett. Vi antar at dette vil være en tungvint og lite praktisk løsning og foreslår derfor at alternativet over velges. Vennlig hilsen Energi Norge Sigrid Hjørnegård Direktør Ingvar Solberg Næringspolitisk rådgiver