Vil våre sjøfugler overleve? Kjell Einar Erikstad og Tone Kristin Reiertsen Sjøfugl er i dag utsatt for en rekke negative påvirkninger både fra fiskeri, klima, forurensning og oljevirksomhet. Mange bestander viser en dramatisk nedgang, men har vi noen muligheter til å gi prognoser for framtida? Mange sjøfuglbestander har i løpet av de siste 20 30 årene hatt en dramatisk nedgang. Årsakene til bestandsnedgangen som observeres hos sjøfugl skyldes i stor grad en kombinasjon av flere negative faktorer som påvirker overlevelse og hekkebiologi. Dette kan være overfiske av viktige fiskebestander, drukning i fiskegarn eller oljeutslipp. De raske klimaendringene som observeres, med blant annet økning i havtemperaturen, vil også på sikt kunne gi store negative konsekvenser. Denne oppvarmingen medfører redusert produksjon av planteplankton, noe som igjen har negative effekter på bestander av dyreplankton og fisk som utgjør næringsgrunnlaget for sjøfugler. Sjøfugl har også en livshistorie som gjør dem svært sårbare for raske endringer i miljøet. De har generelt en langsom hekkebiologi. Enkelte arter legger kun ett egg årlig. I tillegg har de sen kjønnsmodning. For eksempel starter ikke en lomvi å hekke før den er 5 7 år gammel, og den produserer ikke mer enn maksimalt en unge i året. Til gjengjeld har de voksne fuglene en svært høy overlevelse. På Hornøya i Øst-Finnmark er årlig overlevelse over en 20-årsperiode beregnet til ca. 95 %, noe som gir en forventa levealder på ca. 25 år. 82 Hos arter med lang levetid og lav reproduksjonsevne vil bestandens evne til å kompensere for svingninger i miljøforholdene, være svært følsom for endringer i voksne individers overlevelse. Lav reproduksjon gjør også at det tar svært lang tid før bestandene kan For at sjøfuglbestander skal holde seg stabile eller vokse er det viktig med jevnlig rekruttering og god hekkesuksess. Her ser man ei krykkje med to unger. Krykkja kan få opptil tre unger. Foto: Tone Kristin Reiertsen.
restituere seg (dvs. nå den samme bestandsstørrelse) etter eventuelle bestandskrakk. Disse forholdene gjør at sjøfugler er mer sårbare enn andre arter for raske miljøendringer. Et spørsmål som opptar forskerne er hvordan det vil gå med sjøfuglarter som allerede har opplevd bestandsnedganger når klimaet endrer seg i tiden framover. Nyutviklede, statistiske analysemetoder har gjort det mulig å gi prognoser for fremtiden for sjøfuglbestander. Denne artikkelen handler om hvilke prognoser en kan gi, og litt om hvordan man beregner disse. Sjøfugler på rødlista Både i Norge og andre land blir det gjort mye arbeid med å sammenstille kunnskap om arters status og utvikling. Dette gir grunnlag for å vurdere risikoen for at artene skal dø ut. Resultatene er samlet i en nasjonal liste over truede og sårbare arter den norske rødlista. Den norske rødlista skal revideres hvert femte år. En ny utgave kommer nå i 2010. Det er Artsdatabanken, en nasjonal kunnskapsbank om biologisk mangfold, som utgir den norske rødlista. Å revidere den norske rødlista er et svært omfattende arbeid. Totalt skal ca. 20 000 av 40 000 kjente flercellede organismer i Norge rødlistevurderes. Og det er oppnevnt 26 grupper med til sammen mer enn 100 eksperter for å vurdere hvilke arter som skal på rødlista. I henhold til den internasjonale naturvernorganisasjonen, IUCN, bør ideelt sett slike rødlistevurderinger være kvantitative, og basere seg på direkte analyser av sannsynlighet for utdøing. Siden 2006 er den norske rødlista utarbeidet med utgangspunkt i Den internasjonale naturvernorganisasjonens (IUCN) retningslinjer. Men vurderingene for om en art skal på rødlista eller ikke, er ganske subjektive, og baserer seg sjeldent på direkte analyser av sannsynlighet for utdøing. I USA derimot, er det vedtatt ved lov å gjennomføre slike analyser før man kan vurdere om en art skal være rødlistet eller ikke. For de fleste organismer er det imidlertid ikke nok informasjon til å utføre slike direkte kvantitative beregninger, og vurderingene gjøres ut fra ett vidt spekter av kvalitativ informasjon. For mange arter av sjøfugl finnes det imidlertid lange tidsserier med bestandsestimater som gjør det mulig å gjennomføre kvantitative beregninger. Det er først nå i de senere årene en har gjennomført slike analyser på sjøfugl her i Norge. Truet eller bare sårbar? Slike sårbarhetsanalyser (også kalt levedyktighetsanalyser) sier noe om hvor levedyktig eller sårbar for utdøing en bestand er. De beregner sannsynligheten for at en bestand i løpet av et gitt tidsrom skal reduseres til en gitt terskel (et forutbestemt lavt antall individer) eller dø ut. Ved hjelp av en slik analyse vil en være i stand til å forutsi utviklingen til bestanden i de «Rødliste»-kategorier for klassifisering av arters sårbarhet. Definisjonene er utarbeidet av den internasjonale naturvernorganisasjonen IUCN. Klassifiseringen bygger på kvantitative beregninger (bestandsmodellering) av sannsynligheten for at en bestand skal dø ut innen en viss tidsperiode. For definisjon av kategoriene akutt truet og direkte truet brukes antall generasjoner når denne tida er lengre enn antall år. Eksempelvis er generasjonstida for lomvi ca. 16 år, noe som betyr at en akutt truet bestand vil ha en 50 % sjanse for utdøing innen 3x16 = ca. 50 år. 83
kommende år. Det er definert fire «rødlistekategorier» som illustrerer graden av sårbarhet eller truethet for arter. Kategorien akutt truet er den mest kritiske. Her er sjansen for å dø ut innen 10 år er 50 %. Deretter kommer direkte truet, med 20 % sjanse for utdøing innen 20 år. Kategorien sårbar har 10 % sjanse for utdøing innen 100 år, og den minst kritiske kategorien kalles nær truet, med 5 % sjanse for å dø ut innen 100 år. En slik klassifisering gir gode muligheter for en objektiv vurdering av hvor truet en bestand er. Ei rødliste er laget for å være et verktøy for forvaltningen. Den gir muligheter til å gå i dybden på trusler som er knyttet til rødlisteartene og hvilke levesteder 84 som er mest utsatt for forringelse. Rødlista følges opp av alle samfunnssektorer og spesielt Direktoratet for naturforvaltning som er det utøvende organ for bevaring av biologisk mangfold. Bevaring av arter og biologisk mangfold er et nasjonalt miljømål, og Norge har underskrevet flere internasjonale avtaler som har som mål å sikre bedre bevaring av arter og/eller deres leveområder. Mange av de negative faktorene som påvirker sjøfuglene våre er menneskeskapte. Dermed har vi kanskje et særlig viktig ansvar å ta i bevaringen av slike arter. Historisk sett har det alltid skjedd en naturlig utdøing av arter, og man kan stille spørsmål om det er riktig å skulle bevare arter for enhver pris, men dagens menneskeskapte utrydding av arter på verdensbasis går 100 1000 ganger raskere enn det som har vært et naturlig gjennomsnitt de siste 100 millioner år. Dette kommer også tydelig fram hos verdens sjøfugler. I 2004 ble det gjort en sammenstilling av rødlistestatusen til verdens fugler, og hvordan denne hadde endret seg siden 1988. De fleste grupper av fuglearter viser en nedadgående trend. Sjøfuglene er imidlertid den gruppen av fugler som viser den mest dramatiske trenden. Den norske rødlista 2010 viser at av sjøfugler langs kysten av fastlandsnorge, er teist, stormsvale, tyvjo, havhest og fiskemåse og polarlomvi kategorisert som nær truet. Lunde, krykkje, alke og makrellterne er klassifisert som sårbare, mens lomvi er i kategorien akutt truet. Utvikling av rødliste-indekser for utvalgte grupper av verdens fuglearter i perioden fra 1988 til 2004. Alle artsgruppene viser en nedadgående trend, men sjøfuglene er den artsgruppen fugler som viser den raskeste negative utviklingen i forhold til endringer i rødlistestatus. (Hentet fra BirdLife International (2004) State of the world s birds 2004: indicators for our changing world. Cambridge, UK: BirdLife International) Omtegnet av Ellen-Marie Beck, Tromsø museum Universitetsmuseet.
Hvordan lage prognoser Har vi noen muligheter til å gi prognoser om hvordan våre sjøfuglbestander vil utvikle seg i framtida, og hva trengs av informasjon for å kunne gi fornuftige prognoser? Svaret på det første spørsmålet er ja, selv om metodene som benyttes har en viss grad av usikkerhet i seg. Som nevnt ovenfor, er det utviklet statistiske analysemetoder som gjør dette mulig. Disse baserer seg på matematiske modeller, som gjør at en kan simulere framtidige bestandstrender utifra den kunnskapen og de data man har tilegnet seg ved hjelp av lange tidsserier i fortiden. Man kaller disse analysene for levedyktighetsanalyser eller sårbarhetsanalyser. Fordi de beregner hvor levedyktig en bestand vil være i framtida, eller hvor sårbare de er for utdøing. En forenkling av prinsippet bak disse modellene er at det er en balanse mellom hvor mange individer som kommer inn i en bestand, gjennom fødsel eller immigrasjon, og hvor mange som forlater bestanden gjennom død eller emigrasjon. En stabil eller uendret bestand vil ha et forhold som tilsvarer 1:1 i andelen fugl som rekrutteres inn i bestanden i forhold til hvor mange som dør eller forlater den. Tilsvarende vil flere individer forsvinne fra bestanden enn det som rekrutteres i en synkende bestand, og flere vil rekrutteres enn det som forsvinner fra bestanden i en voksende bestand. Hvilken informasjon er det da som behøves for å kunne utføre sårbarhetsanalyser? Først og fremst er det viktig å vite noe om bestandenes trender i fortiden. Har bestandene holdt seg stabile, eller har de endret seg noe over tid. Årlige overvåkinger av en rekke sjøfuglarter og kolonier har vist oss, at bestanden varierer en god del over tid. Ett eksempel på hvordan en kan beregne sårbarheten til en art og klassifisere den i forhold til status på ei rødliste. Øverst viser simuleringer av lundebestanden på Hernyken, Røst, fra i dag og 150 år fram i tid. Simuleringene bygger på at denne bestanden opplever den samme variasjon i miljøforholdene i framtida som den har opplevd i perioden fra 1979 til 2010. Nederst viser sannsynligheten for at bestanden skal dø ut etter som årene går. Etter 100 år er det ca. 15 % sannsynlighet for at bestanden dør ut. Dvs. at denne bestanden kan klassifiseres som sårbar i henhold til Rødlista. I tillegg er det nødvendig med detaljert kunnskap om demografiske faktorer, som overlevelse, fertilitet og vandringer inn og ut av bestander. Bestanders aldersstruktur, kjønnsfordeling og alder ved kjønnsmodning er også viktige opplysninger. Innsamling av slike demografiske data er en ganske ressurskrevende aktivitet, men er ikke mindre viktig av den grunn. I SEAPOP brukes det ganske store ressurser på innsamling av nettopp slike data. Data av alle disse faktorene blir så benyttet i modeller, som simulerer bestandstrendene inn i framtiden, ved å se på sannsynligheten for at en bestand skal nå et gitt antall individer, hvor man regner bestanden som så å si utryddet. Modellene baserer seg ofte på at endringene i miljøet som bestanden opplever i framtida er den samme som 85
Demografi hos sjøfugl Demografi er den vitenskapelige betegnelsen på befolkningslære, eller i en mer videre forstand bestandslære, og er avledet fra de greske ordene demos, som betyr folk, og graphe som betyr (be)skrive. Det er et ord som benyttes når man studerer sammensetningen og størrelsen i en befolkning eller bestand, på et gitt tidspunkt, i tillegg til utviklingen over tid. I menneskenes verden er det vanlig å studere slike sammensetninger, hvor faktorer som alderstruktur og kjønnsfordeling er viktig. Med aldersstruktur mener man andelen i befolkningen som tilhører ulike aldersklasser, som for eksempel barn, ungdom, voksne og eldre, og med kjønnsfordeling mener man andelen av menn og kvinner i befolkningen. For eksempel har det totale antallet lomvier langs kysten av fastlands-norge gått tilbake med over 90 % siden 1960- tallet. Men dersom man ser på ulike kolonier av lomvi i Norge, har bestandsendringene vært kontrastfyllte. På Vedøy på Røst har bestanden gått så dramatisk tilbake at den nå regnes som utdødd, mens på Hornøy i Øst-Finnmark har bestanden vokst og flerdoblet seg siden 1987 og frem til i dag. Hva det er som gjør at noen bestander går tilbake, mens andre vokser, er et spørsmål som bestandstellinger alene ikke kan gi svar på. Da er man nødt til å se på hvilke faktorer som spiller en avgjørende betydning for at bestander endrer seg. I hovedsak er det summen av hvor mange individer som kommer inn i en bestand og hvor mange som går ut av en bestand, som bestemmer om en bestand vokser, synker eller holder seg stabil og uendret. Individer kan enten immigrere eller fødes inn i en bestand, og for å forlate en bestand må de enten dø eller emigrere ut av den. Og det er nettopp faktorer som rekruttering av ungfugl, overlevelse og migrasjon (demografiske faktorer) som det er viktig å få et godt mål på når man skal besvare spørsmål om hvorfor noen bestander går opp, mens andre går ned. En rekke ytre forhold kan påvirke disse demografiske faktorene. For eksempel kan svært harde og stormfulle vintre føre til at fugler dør, og dermed gjøre at overlevelsen av både voksne og ungfugler går ned. Næringssvikt som for eksempel uteblivelse eller bestandsnedganger av viktige byttedyr kan både føre til nedgang i overlevelsen og hekkesvikt. Hos sjøfugler studerer man også sammensetningen i bestandene, i tillegg til bestandsstørrelser og hvordan bestandene utvikler seg over tid. En av de viktigste årsakene til at man studerer demografien hos sjøfugler, er at vi ønsker å undersøke hva som forårsaker at bestands-størrelsene endrer seg over tid. Sjøfuglers demografi er avgjørende for bestandsutviklingen Tidligere års overvåking av sjøfuglbestander, hvor man har talt opp antall fugl, har vist oss at mange av sjøfuglbestandene endrer seg over tid. 86 To unger er nok Siden sjøfugler lever så lenge som de gjør, har de mange sjanser til å hekke og fø opp nok unger til å kunne holde bestanden stabil eller å få den til å vokse. Det er nok at hvert par i en bestand klarer å fø opp to unger som overlever til kjønnsmoden alder, i løpet av hele sin levetid for at en bestand skal forbli uendret. Derfor er det vanligvis ikke krise når kolonier opplever hekkesvikt. Tvert imot er det en strategi som sjøfuglene har lagt seg til for å tilpasse seg et liv i et miljø hvor En voksen lomvi har en forventet levetid på ca. 25 år, og en lav ungeproduksjon. Den legger kun ett egg. Foto: Rob Barrett.
hekkeforholdene kan variere mye fra år til år. De satser mer på å opprettholde sin egen overlevelse, og heller vente med å hekke til et annet år når forholdene er bedre. Derimot kan gjentatte år med hekkesvikt være mer kritisk for bestanden. Et eksempel på dette er lunden på Røst, som opplevde flere år på rad med hekkesvikt og dårlig rekruttering til bestanden i perioden 1979 til ca. 1989, noe som førte til at bestandsstørrelsen gikk ned. Til sammenligning har lunden på Hornøya en høyere gjennomsnittlig hekkesuksess med mindre variasjon enn lunden på Røst. Hornøya har en bestand som har økt jevnt siden 1980. Begge koloniene har samme høye overlevelse blant voksne. I disse to tilfellene er det tydelig at manglende rekruttering spiller en avgjørende rolle for forskjellen i bestandstrender. Et annet viktig aspekt, er at alders-sammensetningene i de to koloniene vil bli veldig ulike. Røstbestanden vil pga. av den manglende rekrutteringen av ungfugl, etter hvert bestå av en bestand med en mye høyere andel gamle individer enn det som er tilfelle for bestanden på Hornøya. Dette kan på sikt føre til at Røst-bestanden får en forsterket nedgang i bestandsstørrelsen. Demografiske studier av sjøfugl er svært ressurskrevende, i og med at man er nødt til å tilbringe ganske mye tid i en og samme sjøfugl-koloni i mange etterfølgende år for å kunne få samlet inn gode nok data på overlevelse og rekruttering, alder og kjønnsfordeling. En av de viktigste metodene man benytter, er å merke fugler med individuelle fargeringer eller koder på beina. På den måten kan man følge hver enkelt fugl fra år til år, og gjør man dette over et langt nok tidsperspektiv kan man få informasjon om alder, overlevelse og rekruttering. Siden 1980 har lundebestanden på Røst gått sterkt tilbake, mens lundebestanden på Hornøya har hatt en tilsvarende rask økning (A). Overlevelsen av voksne i disse to koloniene er den samme. Største forskjellen er at lunden på Hornøya har hatt jevn og høy reproduksjon og rekruttering av unger, mens lundebestanden på Røst opplever mange mislykkede hekkesesonger pga. manglende sildeyngel. Dette resulterer i (B) stor forskjell i beregnet aldersstruktur i disse to koloniene. Røstbestanden har generelt mye mindre fugl i de yngre årsklassene, mens så mye som halvparten av fuglene er sju år eller eldre. Hos lunden på Hornøya som er en «sunn» bestand er det mindre forskjeller i fugl i de tre aldersklassene. 87
det bestanden har opplevd i tidligere år. Men det finnes også muligheter for å modellere at denne miljøvariasjonen endrer seg. Ved hjelp av slike analyser kan man se hvordan bestandstrendene vil endre seg, om bestanden vil øke, synke eller holde seg stabil i fremtiden. Samtidig kan man se hvordan sannsynligheten for at en bestand skal dø ut vil endre seg inn i framtiden, og hvor fort den vil nå utdøing. Hva med framtida Det store spørsmålet som mange lurer på er hvordan bestandene av sjøfugler vil utvikle seg i fremtiden. Sårbarhetsmodeller kan til en viss grad gi oss en pekepinn på dette, men som alle modeller så har de sine svakheter og grader av usikkerhet. Flere norske sjøfugler befinner seg på den norske rødlista. Heldigvis er det ingen som i nyere tid har dødd ut. Eneste tilfelle til nå fra Nordatlanteren hvor en sjøfuglart har dødd ut er geirfuglen. Den tilhører slekten alkefugl som er våre nordlige «pingviner». Det sies at det siste individet ble skutt utenfor Vardø i 1848, men allerede noen år før det ble arten antatt som ikke levedyktig da den forsvant fra sitt siste hekkeområde på øya Eldey utenfor Island. Geirfuglen står som ett skrekkeksempel på menneskers rovdrift av naturen. Opprinnelig hadde den ett svært stort utbredelsesområde. Den fantes i store mengder langs kystene av Norge, Færøyene, Island, Grønland, Storbritannia, Irland og det østlige Canada. Men utenom hekketiden levde den også mange andre steder, bl.a. langs amerikakysten sør til Florida og i Europa sør til Middelhavsområdet. Geirfuglen ble ett lett bytte for oss mennesker. Den kunne ikke fly og beveget seg hjelpeløst på land og var derfor lett å fange. Den hadde godt kjøtt, den brant godt pga. den gode oljen og hadde fine myke fjær som kunne brukes i puter og dyner. Selv om vi nå i dag har ett annet syn på naturvern og har forpliktet oss ved internasjonale avtaler til å ta vare på arter, så er situasjonen for enkelte av våre sjøfuglbestander kritisk, og prognoser 100 år fram i tida er ikke alt for optimistiske. Lomvi er den eneste arten som er klassifisert som akutt truet på den norske rødlista, men flere andre er klassifisert som direkte truet, sårbare eller nær truet. Enkelte kolonier går sterkt tilbake, og lomvikolonien på Vedøya på Røst regnes nå som utdødd. Selv om årsakene ikke har noen sammenheng med geirfuglens skjebne, er det på tide med en forvaltningsplan for lomvien langs norskekysten. 88 Lomvien er den eneste av våre norske sjøfugler som er klassifisert som akutt truet på den norske rødlista, men flere andre arter er klassifisert som direkte truet, sårbare eller nær truet. Lomvien hekker tett på hyller i fuglefjellet og legger kun ett egg hver sesong. Bildet viser ei lomvihylle på Bjørnøya. Foto: Hallvard Strøm.
Forfatterne: Kjell Einar Erikstad; seniorforsker ved Norsk Institutt for Naturforskning, Tromsø, arbeider med demografi og populasjonsøkologi hos fugl. E-post: kjell.e.erikstad@nina.no Adresse: NINA, Framsenteret, 9296 Tromsø. Tone Kristin Reiertsen; stipendiat ved Seksjon for Naturvitenskap, Tromsø Museum, arbeider med en dr. grad om bestandsmodellering og demografi hos sjøfugl. E-post: tone.reiertsen@uit.no Adresse: Tromsø Museum Universitetsmuseet, Universitetet i Tromsø, 9037 Tromsø. Fotos: Rob Barrett. For å få gode data på overlevelse merker man sjøfugler individuelt ved å feste fargekoder til føttene deres. Bildet øverst viser to alker med fargeringer. Fargering og plassering angir en unik kode. Det nederste bildet viser to toppskarv med hver sin unike bokstavkode-ring. Den hvite bunnfargen viser at fuglen er merket på Hornøya. Hver nøkkellokalitet i SEAPOP har sin særegne bunnfarge på denne typen ringer. 89
Fordi bestanden har gått kraftig tilbake i noen kolonier, bl.a. på Røst er lunden klassifisert som sårbar på den norske rødlista. Dette heftet er utgitt med økonomisk støtte fra Direktoratet for naturforvaltning. Alle figurer, så fremt ikke noe annet er spesifisert, er basert på data som er innsamlet i regi av SEAPOP. 90 Foto: Tycho Anker-Nilssen.