Tid Øyvor Engen Hva er tid? Hvis ingen spør meg, vet jeg det. Men hvis noen spør meg, vet jeg det ikke. Augustin av Hippo; Bekjennelser.
Tiden som var, er ikke den samme som kommer. Jeg husker det var en gang, jeg husker det som det var i går. I minnene mine kan jeg bøye tiden. Når jeg jobber systematisk med med lange arbeidsmetoder kan jeg bende, bøye og strekke tiden til å gå langsomt eller fort. Men jeg har aldri fullstendig kontroll på når tiden blir rask eller sakte. Noen ganger er tiden både sakte og rask. Som om det er to forskjellige tidsperioder samtidig.
Tid er av en størrelse som er vanskelig å forstå. Selv om alle har en inneboende forståelse av tid, er det nærmest umulig å forklare eller definere denne forståelsen. Tid blir ofte representert gjennom forandring og bevegelse, som i bevegelsene til jorda og månen, eller blomster som visner. Menneskelig forståelse av tid er ofte knyttet til konsepter om rom. Gjennom romlig forståelse av tid er det mye enklere å kategorisere og mentalt organisere hendelser på en bestemt måte, som en mental tidslinje. I en lineær tidsforståelse forstår vi tidens gang ved å dele den opp i en sekvens av hendelser, som vi videre kategoriserer opp i de tre hovedkomponentene fortid, nåtid og fremtid. Denne romlige forståelsen av tid er også sterkt knyttet opp mot vår kulturelle forståelse av rom. For eksempel har det vist seg at i land der det skrives mot høyre er den konseptuelle tanken at mot venstre er fortid og mot høyre er fremtid, mens i land der de skriver mot venstre er denne forståelsen det omvendte. I noen kulturer kan også tiden ansees som sirkulær, eller repetitiv, i stedet for lineær. Da ser en gjerne for seg at tiden er hendelser som gjentas og kommer igjen, rytmisk, som for eksempel årstidene, eller et døgn. Tid er penger. (Amerikansk ordak; Benjamin Franklin) Tålmodighet er den vakreste formen for bønn. (Indisk ordtak) Da Gud skapte tiden, lagde han rikelige mengder. (kinesisk ordtak) Mennesket har ansvar for, ikke makt over, tiden. (Tuscarora-indiansk ordtak) Et overordnet syn på konseptet tid er at det er en del av den grunnleggende strukturen i universet. En dimensjon som eksisterer uavhengig av menneskelig observasjon, der hendelser oppstår i sekvens. Dette refereres ofte til som Newtonsk tid, da konseptet stammer fra Newtons bok Principia. Et annet syn på tid, holdt av blant annet filosofen og matematikeren Gottfried Leibnitz, er at tiden ikke er et uavhengig konsept, som hendelser og objekter beveger seg igjennom, men at den er en del av de fundamentale strukturene, sammen med rom og tall, som mennesket bruker for å forstå og sammenligne hendelser.
Mest sannsynlig er min oppfattelse av tid ikke den samme som din, men hvorvidt tid er en reell dimensjon eller kun en måte vi mennesker forstår verden rundt oss på er kanskje ikke så viktig. Det sentrale er måten jeg oppfatter min tid, og hvordan du oppfatter din tid. Det kan være vanskelig å se for seg hva verdien av tiden egentlig er. Hva er aspektet ved tid som kan gjøre den verdifull, og kan jeg skape verdi i et objekt ved å bruke min tid på det? Er det selve tidsbruken som gjør objektet mer verdifullt, eller er det den iboende verdien til objektet som krever mer bruk av tid for å få et fullverdig resultat? Dette spørsmålet kan kanskje også stilles om all bruk av tid. Kan vi si at en times arbeid er verdt en times arbeid, uavhengig av hva slags arbeid som utføres i løpet av denne timen? Vil en effektiv arbeiders tid automatisk være mer verdifull enn noen som arbeider sakte? Det å bruke tid som verdimålestokk kan være problematisk, fordi det avhenger av enkeltpersonens oppfattelse og forsåelse av tid. Arbeider kan produseres raskt og intenst, mens andre kan være lange og seige. Men er dette mer en beskrivelse av tiden til kunstneren enn selve verket? Er det rettferdig å bedømme et kunstverk basert på kunstnerens tid, og opplevelse av denne tiden? Er to effektive timer det samme som to ineffektive timer? Kvaliteten i tiden er vanskelig å beskrive og rettferdiggjøre. Noen ganger tar ting tid andre ganger tar ting lite tid. Er tid en god målestokk for verdi? Tidsforståelse vil varierer ut ifra hvor man befinner seg i forhold til en hendelse. Dette blir godt forklart gjennom et av Einsteins tankeeksperiment med et tog og en plattform. Se for deg at du er på et tog, mens en venn av deg står på plattformen utenfor, og ser toget passere. Hvis lynet slår ned på begge sidene av toget, ville personen på utsiden av toget se begge lynnedslagene slå ned samtidig. Mens for personen på innsiden av toget, vil lynnedslaget som toget kjører mot se ut som det som slår ned først. Dette fordi lyset fra lynnedslaget har kortere vei å reise enn det andre. Dette eksempelet viser at tid beveger seg forskjellig fra den som er i bevegelse enn for en som står stille. Men også at vår egen posisjon i forhold til verden sterkt preger vår persepsjon av verden. Dette synet på tid som et subjektivt konsept som ikke nødvendigvis har noe unikt objektivt referansepunkt er en av grunnpillarene i relativitetsteorien. Tankeeksperimentet beskriver en situasjon som mest sannsynligvis ikke kommer til å skje i virkeligheten. Allikevel kan det være nyttig å se på grunntanken bak hvordan sin egen posisjon i en situasjon, kan forandre hvordan man ser på situasjonen. Begge måtene å se situasjonen på er gyldige ut i fra perspektivet, men vil likevel ikke stemme overens. Hvis vi i stedet for
tog-og-plattform-situasjonen tenker oss at situasjonen heller er et kunstverk, kan vi si at kunstneren ved å ha vært med i skapelsesprosessen blir som personen på toget, mens utenforstående som ser kunstverket blir som personene på perrongen. Vi kan da vise at to situasjonslesninger som hver er logiske for seg selv, blir motstridende hvis du sammenligner dem opp mot hverandre. Dette er grunnen til at det er viktig å forstå situasjonen et kunstverk blir til i for å kunne forstå kunstverket. Som betrakteren av et kunstverk vil man ikke nødvendigvis klare å se situasjonen verket skapes i, noe som fører til at selv om man tror man forstår hva kunstneren vil frem til ser man verket fra et ufullstendig synspunkt på grunn av ens egen manglende situasjonsforståelse. Det skal derimot sies at det ikke nødvendigvis finnes noe korrekt synspunkt; alle lesninger av et kunstverk er i sin essens subjektive - selv kunstnerens egen tolkning. Det som kan være et interessant element i å tolke et verk er derimot å prøve å finne ut hvordan arbeidet ble laget, for så å kunne ha en subjektiv rettesnor å gå etter når man bygger opp sin egen forståelse av verket. Er det mulig å selv bestemme over sin egen tid, ved å enten la den flyte sakte eller raskt gjennom min opplevelse av den? Kan jeg forandre min oppfattelse av tiden og selv kontrollere den, eller er denne type kontroll av tid styrt av andre faktorer enn min egen vilje. Selvsagt er det mulig å oppleve og oppfatte at tiden går sakte eller fort, men det oppleves ofte som ufrivillig. Kan jeg bestemme eller styre tiden? Om vi tenker på konsepter av tid i forhold til kunst, er det kanskje nærliggende å tenke på konsepter av tidløshet, i stedet for å tenke på tid som et virkemiddel i kunstverket, eller tiden et kunstverk kan kreve. Malerikunst har historisk hatt tidløshet - det å fryse et bestemt tidspunkt, sted, følelse eller hendelse - som essens og formål, noe som også har blitt videreført i fotografikunst. Monet jobbet med øyeblikk og tid i blant annet sin serie over Notre Dame-katedralen, der han malte bilder av det samme motivet til forskjellige tidspunkter på dagen. En annerledes tilnærming kan vi se i Duchamps Nude Descending a staircase, No 2 (1912), der vi ser at det er selve bevegelsen som er essensen i bildet. Malerier som dette er eksempler på kunstverk som prøver å skape en kontrast mellom motiv og mediets begrensninger. Det går selvfølgelig an å skape dynamikk og bevegelse i et stillestående bilde, men bildets natur er nettopp at det aldri kan være i bevegelse. Det er derimot forskjellige strategier som kan benyttes for å overføre en sans av bevegelse til bildet; teknikker i selve
komposisjonen, motivet, eller gestene som dokumenteres i maleriet. I for eksempel malerier med heftige malerstrøk blir disse en dokumentasjon av selve bevegelsen bak strøkene. Dette gir betrakteren muligheten til å se for seg bevegelsene til kunstneren basert på støkene. Disse bevegelsene igjen kan bli lest som romlig form av tid. Er det tid eller bevegelse, det jeg ser? I noen arbeider kan jeg tydelig se bevegelsene til hånden og kroppen til kunstneren, nærmest et nærvær, i arbeidene. Jeg kan se for meg hvordan arbeidet blir til, jeg kan se tiden. (bevegelsen?) Å lese tidsaspektet ved kunst er et konsept som ofte kan være vanskelig å beskrive, nettopp fordi selve tiden er en naturlig del av universet og av livene våre. Det interessante med bruk av tid i kunst fremkommer når tiden blir enten en bevisst del av konseptet til kunstneren, eller når vi kan se at tidsaspektet ved enten produksjons- eller observasjonsprosessen gir en ny dimensjon til hvordan vi kan lese kunstverket. Mye av tiden og prosessen en kunstner bruker på et arbeid vil ofte være usynlig eller vanskelig å gjennomskue for betrakteren av kunstverket. Kunstnere kan allikevel gjennom bevisste valg av materialer og metoder få frem denne tidsopplevelsen av prosessen bak kunstverket. Dette kan gi en overveldende følelse av tiden som er brukt til å lage et arbeid. Ofte trenger mennesker en viss kunnskap om arbeidsprosessen bak for å kunne forstå tidsaspektet, så ved å bruke teknikker som for eksempel håndsøm, som man kan være relativt sikker på at betrakteren kan ha erfaring med fra før, vil dette ofte føre til at betrakteren får en helt annen følelse for tiden det har tatt å skape kunstverket enn om det handler om en teknikk betrakteren ikke har kjennskap til. Det finnes forskjellige strategier for å åpne opp eller skjule dimensjonen av tid i et kunstverk. Mest vellykket blir det om verket har en sterk tilstedeværelse av tid uten at det tvinger seg på betrakteren. En slik tilstedeværelse har Doris Salcedos arbeid A Flor de Piel (2011-12). Kunstverket består av store mengder roseblader som er håndsydd sammen. Dette kan ved første øyekast virke som meningsløst og tidskrevende arbeid, men nettopp på grunn av denne prosessen får arbeidet en forsterket verdi. Den kjemiske prossessen rosebladene har vært igjennom for ikke å visne eller råtne bort er også sentral, og legger enda en vri på tidsperspektivet. På denne måten er rosebladene fryst i en tilstand der de balanserer mellom liv og død. Ved å fokusere på tidsprosessen i tolkningen av verket kommer vi frem til et slående, skjørt og overveldende sluttresultat.
Bilder: Doris Salcedo; A Flor de Piel. Bilde 1 viser detaljer av sømmen og hvordan dette settes sammen. Bilde 2 viser arbeidet i sin helhet, det måler ca 370 x 230 cm.
På den annen side er det forskjell på kunst der konsepter og strategier for tidsbruk er sentralt og kunstverk der mediet i seg selv krever tid. Tidsbaserte medier som video- lyd- eller performancekunst har det til felles at dette er kunst som krever tid av betrakteren for å oppleves eller erfares. Her har man ikke noe annet valg enn å bruke tiden mediet krever for å få med seg essensen av verket. Dette kravet er ikke noe som går igjen i kunstverk der arbeidet i sin helhet er synlig ved første øyekast, og det er opp til betrakteren hvor mye tid de er interessert i å benytte på hvert enkelt arbeid. Ad Reinhardt har i sine sorte monokromatiske malerier, Abstract painting (1963) jobbet med tidsperspektivet i forhold til det å se. Her er tiden øyet fysisk bruker på å se variasjonene i de nesten helt sorte flatene i maleriet essensiell. I dette eksempelet går tidsbyrden ved arbeidet over fra kunstneren, som den for eksempel var i Salcedos arbeid, til å ligge på betrakterens side; tiden betrakteren av objektet bruker for å se, forstå og få innsikt i kunstverket kan ikke kontrolleres av kunstneren. Mange kan tenke, spesielt hvis de ikke forstår viktigheten med å betrakte dette kunstverket over tid, at den tilsynelatende helt sorte firkanten kun er en sort firkant. Kunstneren krever betrakterens oppmerksomhet, og belønningen for å bruke sin tid er å oppdage at kunstverket ikke bare er hva det så ut som ved første øyekast. Andre strategier for kunstproduksjon er at kunstneren setter bort de mest tidskrevende delene av et arbeid til eksterne aktører, enten tredjeparts fabrikker eller assistenter. Bakgrunnen for disse valgene trenger dog ikke alltid å være latskap - noen ganger er denne arbeidsfordelingen gjort bevisst for å skape en spesifikk effekt - at det er den konseptuelle ideen bak kunstverket at andre skal utføre det, som i for eksempel Sol Lewit og Donal Judd sine kunstnerskap. Selv om de er veldig forskjellige er det en felles grunnidé om at selve arbeidet utføres enn andre enn kunstneren selv, ut i fra forskjellige konseptuelle tanker. Kan et av målene her være at dette frigjør kunstneren til å bli en ren tenker, som ikke trenger å ha noen annen form for kontakt med materialet eller det ferdige produktet enn sin rent konseptuelle, overordnede visjon? Når en kunstner setter fokus på tid i kunsten sin; om det er sin tid, betrakterens tid, eller assistenters tid, hurtige eller tidkrevende, bevisste eller ubevisste prosesser, setter dette spor og gir virkninger for hvordan kunstverket leses. Disse aspektene forteller mye om kunstnerens mentalitet, og hvilke verdier som plasseres inn i arbeidet. Har kunstneren ønsket å bli frigjort fra selve produksjonsprosessen, eller skal det ferdige resultatet betraktes mer som slutten på produksjonsreisen? Dersom den som betrakter verket velger å sette seg inn i disse aspektene ved den kunstneriske prossessen vil det føre til en dypere forståelse, og kanskje også at man setter høyere pris på verket.
Opphengt i tidsaspektene og tanker om tid og kunst. Hvordan kan jeg bruke tid som virkemiddel i kunst? Jeg er fokusert på tiden jeg bruker i prosessen og hvordan arbeidets karakter forandres gjennom tidsbruk. Hvordan kan jeg tydeliggjøre min prossess? Vil jeg tydeliggjøre den i det hele tatt? Kan tiden bli som et språk som leses og kommuniseres mer eller mindre gjennom arbeidene mine?