Når siktede ikke husker drapet: Hva gjør de rettspsykiatrisk sakkyndige?*

Når siktede ikke husker drapet: Hva gjør de rettspsykiatrisk sakkyndige?* Psykologspesialist Pål Grøndahl, overlege dr. med Henning Værøy, professor dr. med. Alv A Dahl Under en voldsom krangel tok en mann kvelertak på sin kjæreste og holdt taket til hun var død. Rett etter hendelsen ringte han til politiet og fortalte hva som hadde skjedd. Siden hevdet han overfor politiet og de rettspsykiatriske sakkyndige at han husket minimalt av hendelsen. Han visste at de hadde drukket vin og begynte å diskutere, men han benektet å huske hva de diskuterte eller hva kjæresten hadde sagt til ham rett forut for drapet. Han kunne heller ikke å huske at han hadde grepet rundt halsen hennes. Mannen hevdet at alt ble «svart» og at han nærmest «våknet opp» og fant kjæresten død på sofaen. Mannens advokat hevdet derfor at hans klient måtte ha vært bevisstløs i gjerningsøyeblikket. Vignetten kan illustrere et tilfelle hvor siktede hevder ikke å huske hele eller deler av hendelsesforløpet. I slike tilfeller vil det være vanlig å oppnevne rettspsykiatrisk sakkyndige for å undersøke om siktede faller inn under straffeloven 44 eller 56 bokstav c. Denne artikkelen handler om de metodene de sakkyndige anvender for å undersøke om siktede var å anse for bevisstløs eller hadde en sterk bevissthetsforstyrrelse i gjerningsøyeblikket. Artikkelen er en forkortet og omarbeidet versjon aven artikkel publisert i International Journal of Law and Psychiatry i 2009.' Artikkelen er fagfellevurdert i sin engelske versjon. 139

PÅL GRØNDAHL, HENNING VÆRØY, ALV A DAHL 1 Bakgrunn 1.1 Definisjon og forekomst Amnesi innebærer delvis eller fullstendig tap av hukommelse for gitte handlinger, episoder, tidsrom eller personlig identitet. Ifølge Gunn og Taylor er amnesi en manglende evne til å huske, eller benekting av at man husker noe. 2 Å hevde hukommelsestap (amnesi) for en alvorlig straffbar handling er ikke uvanlig og forekommer særlig i drapssaker. 3-6 Internasjonale studier har vist at forekomsten av påstått amnesi i drapssaker varierer mye, fra 25 W til 60 %.4 Generelt vil imidlertid om lag en tredjedel av personer siktet for drap hevde helt eller delvis amnesi for handlingens (se Kopelman og Evans for en gjennomgang 9 IO ). 1.2 Lovverk og begrepsbruk I følge straffeloven 44, kan ikke en gjerningsperson straffes dersom han/hun er psykotisk, bevisstløs eller psykisk utviklingshemmet i høy grad på tiden for de påklagede handlinger. Isteden kan vedkommende ved alvorlige forbrytelser ilegges en særreaksjon etter straffeloven 39 (psykotiske og bevisstløse) og 39a (psykisk utviklingshemmede i høy grad). l straffeloven 56 bokstav c er det åpnet for at dersom en siktet hadde en alvorlig psykisk lidelse med betydelig svekket evne til realistisk vurdering av omverdenen, eller hadde en sterk bevissthetsforstyrrelse, eller var psykisk utviklingshemmet i lettere grad, kan retten utøve skjønn og redusere straffeutmålingen. I utgangspunktet vil en person som handlet under bevisstløshet pga selvforskyldt rus ikke anses som straffri, men 56 bokstav d åpner for at retten kan sette ned straffen dersom det foreligger særlige formildende omstendigheter. Når det er mistanke om at siktede kan falle inn under en av tilstandene i 44, er det vanlig, særlig i alvorlige saker, at retten oppnevner to rettspsykiatrisk sakkyndige for å foreta en judisiell observasjon. De sakkyndige skal avgi en rettspsykiatrisk erklæring til retten og av og til møte i rettsforhandlingene for å forklare seg nærmere og avgi sine konklusjoner. Retten fatter så på selvstendig grunnlag, ut fra alt fremlagt materiale, en avgjørelse om siktedes straft'erettslige tilregnelighet. Bevisstløshet hos en observand (av lat. observare, person som er under (mental) observasjon) er nok den rettspsykiatriske tilstand som er vanskeligst for de sakkyndige å vurdere. Bevisstløshet er et juridisk begrep og må skilles fra det mer hverdagslige begrepet bevisstløs (=komatøs) der individet verken er våken eller i stand til å utføre handlinger. De sakkyndige skal utrede om observanden juridisk 140

NÅR SIKTEDE IKKE HUSKER DRAPET sett var bevisstløs på tiden for handlingen, ikke om han/hun ikke husker hva som skjedde. Juridisk bevisstløshet refererer til en tilstand der man i sterkt begrenset grad kan ta inn og bearbeide sanseinntrykk, og dermed vil heller ikke inntrykkene bli lagret i hukommelsen for lengre tid. Amnesi er et nødvendig kjennetegn ved bevisstløshet, men amnesi er ikke tilstrekkelig for å fastslå bevisstløshet. I NOU 1990: 5, side 43 heter det at: «Det som er opphevet eller sterkt svekket er evnen til å motta og bearbeide informasjon og sette dette i en bevisst sammenheng slik at denne informasjonen senere vil kunne gjen kalles og erindres og slik at handlinger blir basert på denne mottatte og bearbeidete informasjon.» Den som handler i en juridisk bevisstløs tilstand kan være mottagelig for visse sanseinntrykk og kan foreta målbevisste handlinger ut fra inntrykkene. Samtidig er vedkommende «blind og døv for øvrig og i det hele handler uten hemning fra motforestillingen>.!! Siktede kan hevde amnesi for et drap samtidig som den sakkyndige kan konkludere med at vedkommende ikke var juridisk bevisstløs. Grunnen til dette er at juridisk bevisstløshet fordrer at hendelsen ikke er blitt «kodet inn» i hukommelsen og derfor ikke lar seg gjenkalle. Dette er i motsetning til forsvarsmekanismen fortrengning der individet har vært i stand til å oppfatte og kode inn det som har skjedd, men hvor dette oppfattes som så truende eller skamfullt at bevisst gjenkalling av hendelsen er svært vanskelig, av og til umulig. Det er sjelden de sakkyndige konkluderer med at observanden var bevisstløs eller hadde en sterk bevissthetsforstyrrelse ved tiden for de påklagede handlingene. I fem års perioden 2004-2008 ble det totalt avgitt 1.603 rettspsykiatriske erklæringer. Atte personer (0,5 %) ble ansett som bevisstløse etter 44, og 56 personer (3,3 %) ble vurdert til å ha en sterk bevissthetsforstyrrelse etter 56 bokstav c. Kun en av disse var siktet etter straffeloven 233 (drap, drapsforsøk). J2 Hvor mange av disse konklusjonene retten sluttet seg til, er ikke kjent for forfatterne. 1.3 Årsaker til «bevisstløshet»/«sterk bevissthetsforstyrrelse» Vanligvis deles årsaker til bevisstløshet/sterk bevissthetsforstyrrelse (heretter forkortet til B/Sb) inn i tre kategorier: 141

PÅL GRØNDAHL, HENNING VÆRØY, ALV A DAHL l) Hjerneorganiske årsaker slik som hodeskader (blødninger, traumer, svulst), epileptiske tilstandd 3, alvorlige søvnforstyrrelser,1 4.15 og rusmiddelmisbruk ved alkohol eller narkotiske stoffer, 2) Psykologiske årsaker i form av dissosiativ (som betyr psykologisk avspaltning) B/Sb som er en eller flere episoder med manglende evne til å huske viktig personlig informasjon, vanligvis av traumatisk, pinefull eller stressende karakter. Dissosiativ fuge er når en person foretar en fysisk forflytning (langt) vekk fra sitt vante miljø og når vedkommende forbigående glemmer sin egen identitet. Begge tilstandene (dissosiativ amnesi og fuge) ser ut til å oppstå i forbindelse med psykologisk ekstreme og truende livshendelser. I tillegg har det vært rapportert om tilfeller av dissosiativ identitetsforstyrrelse (tidligere multippel personlighets forstyrrelse) kjennetegnet ved at individet veksler mellom flere personligheter. Det er lite forskningsmessig støtte for denne tilstanden 16 og 3) Simulering der en person bevisst fabrikkerer symptomer på manglende hukommelse for en hendelse eller et gitt tidsrom i den hensikt å oppnå et gode eller unngå et onde. 1.4 Sant eller fabrikkert? Er det mulig for en gjerningsperson å glemme et drap? Noen vil hevde at det er mulig, og har argumentert med at enkelte har meldt seg selv til politiet (selv om de ikke husker) ut fra en erkjennelse av at det ikke kan være andre som har foretatt drapet. 3 5. 17 J tillegg vektlegger ikke lovgivningen i mange land manglende hukommelse i forhold til straffeutmålingen, slik at det ikke er noe poeng i å påstå manglende hukommelse. 3 18 Andre eksperter/forskere er derimot svært skeptisk til muligheten av fullstendig manglende hukommelse for et drap. De hevder for eksempel at vitner til ekstremt dramatiske og/eller voldelige episoder snarere husker disse bedre enn dårligere i ettertid. Det ingen grunn til at drapsmenn skulle ha dårligere hukommelse enn andre for en ekstrem hendelse som drap.1 7.19 Merckelbach og Christianson 2o har oppsummert tre grunner til å hevde B/Sb i straffesaker: 1) Man kan forbli taus og dermed minimalisere sin medvirkning til det straffbare forholdet uten å virke fiendtlig overfor etterforskere og retten, 2) Påstand om B/Sb kan iverksette en judisiell observasjon. En slik observasjon kan øke sannsynligheten for å bli ansett for å være B/Sb ut i fra en (antatt) tendens hos 142

NÅR SIKTEDE IKKE HUSKER DRAPET sakkyndige til å vurdere personer som syke (patologi-bias), og 3) Den siktede kan unngå å aktivere psykologisk smertefulle og skambelagte minner om forbrytelsen. Det har vært forsket på hvor mange som hevder B/Sb etter en voldelig handling, særlig drap.3,6,9 Det har også vært forsket på drapsmenns hukommelse for drapet, hvor mange som får hukommelsen tilbake s,21 og hva det er som kjennetegner simulering fra ekte hukommelsestap.b,'7 Flere studier har også forsøkt å finne kjennetegn (alder, kjønn, diagnoser, utdannelse etc.) hos siktede som hevder B/Sb sammenlignet med de som ikke påstår amnesi. 6,7,22 Imidlertid er det ikke kjent for forfatterne at noen har studert de sakkyndiges arbeidsmetoder når de vurderer personer siktet for drap og som hevder amnesi. 1.5 Problemstilling Som en del av Grøndahls doktorgradsarbeid om kvaliteten på arbeidsmetodene i norsk rettspsykiatri, stilte vi to spørsmål: l) Finnes det spesielle kjennetegn på personer som er siktet for drap og som hevder hel eller delvis B/Sb for handlingen, sammenlignet med de som ikke hevder det? 2) Hvilke metoder anvender sakkyndige i sin rettspsykiatriske vurdering i slike tilfeller? Spørsmålet er om det gjør noen forskjell for de sakkyndiges metodebruk om en observand hevder B/Sb for en drapshandling eller ikke. Siden de sakkyndiges konklusjoner som regel blir fulgt av retten I3,23,24 vil det være viktig å vite hva slags metoder de anvender ut fra et rettssikkerhetsperspektiv siden vurderingen av BI Sb er ansett som vanskelig. 2 Metode 2.1 Utvalg Vi registrerte samtlige (n = 105) rettspsykiatriske erklæringer der siktelsen omhandlet drap ( 233) avgitt etter endringen 1 1.januar 2002 av straffeloven 44 fram til juni 2007. Tre saker ble utelatt i videre behandling pga mangelfulle data l. Siden 1929 hadde ordlyden i 44 vært: En handling er ikke straffbar når gjerningsmannen ved dens foretagelse var sinnssyk eller bevisstløs. Endringen i straffeloven 1997. i kraft 2002. innebar at uttrykket sinnssyk ble erstattet med psykose og psykisk utviklingshemming i høy grad ble skilt ut som eget punkt i loven. Sjelsevnebegrepene ble fjernet. Det ble samtidig innført en ny straffelov 56 bokstav c (se omtale under punkt 1.2). 143

PÅL GRØNDAHL, HENNING VÆRØY, ALV A DAHL i erklæringene. To av forfatterne (Grøndahl og Værøy) fordelte erklæringene og skåret følgende variabler inn i et egenutviklet registreringsskjema: - Demografiske og straffemessige variabler (alder, kjønn, fødested, inntektsforhold, partnerrelasjon, tidligere kontakt med psykisk helsevern, tidligere dommer og om vedkommende hadde blitt observert før). - Rammebetingelser som hvor observasjonen fant sted og om observanden medvirket til undersøkelsen eller ikke, ble registrert. - Profesjonsbakgrunn for de sakkyndige, dvs. om det var to psykiatere eller en psykiater og en psykologspesialist som utførte observasjonen. - De sakkyndiges konklusjoner vedrørende bevissthetsforstyrrelse. - Årsak til bevissthetsforstyrrelsen dersom de sakkyndige hadde konkludert med at observanden hadde en slik forstyrrelse. - Diagnostisk vurdering og hvilke metoder de sakkyndige hadde anvendt ved undersøkelsen av observanden. Vi registrerte antall samtaler de sakkyndige hadde hatt med observanden, om de hadde innhentet opplysninger utover politidokumentene (fra lege, psykolog, psykisk helsevern etc.), om de sakkyndige hadde gjort bruk av tester som diagnostiske, nevropsykologiske (intelligens, språk oppmerksomhet mv.), nevrofysiologiske (EEG, PET etc.) undersøkelser, samt bruk av hukommelsestester og i så fall hvilke. - Eventuelle kommentarer fra Den rettsmedisinske kommisjon. 2.2 Statistikk Alle data ble registrert og behandlet med statistikkprogrammet SPSS. Signifikansnivåetl ble satt til.003 for å unngå tilfeldige funn av signifikante sammenhenger. 2. En signifikanstest er en test på om de forskjeller som vi observerer er reelle og ikke tilfeldige. Et signifikansnivå på $.05 sier at sannsynligheten for at det vi har observert er tilfeldig er 5 % eller lavere og uttrykkes som p <.05 (p =probability). Vi satte signifikansnivået ti1.003. dvs. 0.3 % sannsynlighet for at våre observasjoner var tilfeldige (altså svært liten sannsynlighet for tilfeldige funn). 144

NÅR SIKTEDE IKKE HUSKER DRAPET 2.3 Etikk Studien ble godkjent av Regional etisk komite, helseregion øst og av Datatilsynet. Den rettsmedisinske kommisjon tillot, basert på de ovennevnte godkjenninger, at vi fikk tilgang til kommisjonens arkiv av rettspsykiatriske erklæringer. 3 Resultater 3.1 Observandene Gjennomsnittsalderen på de 102 observandene var 33 år og 94 var menn og 8 var kvinner. 73 var etnisk norske. 56 hadde 9-årig skole eller mindre, og 58 var uten fast arbeid. 62 var ikke i noen partnerrelasjon. 52 var tidligere dømt og 11 hadde tidligere vært igjennom en fullstendig rettspsykiatrisk observasjon. 17 (16 %) observander hevdet fullstendig amnesi for drapet, 26 (25 %) hevdet delvis amnesi og 59 (58 %) fremsatte ikke noen påstand om amnesi, se figur 1. 3.2 Forskjeller mellom observander Vi fant ingen signifikante forskjeller mellom observander som hevdet amnesi versus de som ikke hevdet slik amnesi når det gjaldt kjønn, alder, tidligere dommer, kontakt med psykisk helsevern, etnisitet etc. 3.3 Metoder anvendt av de sakkyndige Vi analyserte om det fantes systematiske forskjeller i de sakkyndiges bruk av metoder i saker hvor observandene hevdet amnesi versus saker der observandene ikke hevdet det. Tabell l viser at det ikke var noen signifikante forskjeller i de sakkyndiges metodebruk verken når observanden hadde hevdet total, delvis eller ingen amnesi. Det var ingen signifikant forskjell i de sakkyndiges bruk av undersøkelsesmetoder i saker, uansett om observanden påstod amnesi eller ikke. I bare ett tilfelle var det blitt brukt en hukommelsestest og i den saken hadde ikke observanden påstått amnesi. 145

PÅL GRØNDAHL, HENNING VÆRØY, ALV A DAHL Tabell1 De sakkyndiges bruk av metoder satt opp mot om observanden hevdet amnesi eller ikke Variabler Ikke påstått Begge amnesi gruppene Total og delamnesi (n = 43) vis påstått (n = 59) amnesi versus de som Delvis am- Total am- ikke hevdet nesi nesi amnesi (n = 26) (n = 17) p' Antall samtaler med obs 3.2 (1.4) 3 (1.2) 3,6 (1.3) 0.12 Gj.sn. (SD) Innhentet informasjon N (%) N(%) N(%) ja 34 (57) l4 (54) 13 (77) 0.33 Nei 24 (41) 9 (35) 4 (23) Ikke registrert I (2) 3 (11) O (O) Anvendt test overhodet. ja 28 (48) 9 (35) li (65) 0.07 Nei 31 (52) 17 (65) 6 (35) Sub-analyser av anvendte tester/instrumenter/sjekklister etc. Diagnostiske instrumenter Ja 12 (20) 3 (12) 2 (12) 1.00 Nei 47 (80) 23 (88) 15 (88) Symptom lister ja 3 (5) O (O) I (6) 0.40 Nei 56 (95) 26 (100) 16 (94) Nevrofysiologiske tester ja 7 (12) 2 (8) 7 (41) 0.27 Nei 52 (88) 24 (92) 10 (59) Nevropsykologiske tester Ja 5 (8) O (O) I (6) 0.40 Nei 54 (92) 26 (100) 16 (94) Kroppslig (lege) us. Ja 2 (4) O (O) 2 (12) 0.15 Nei 57 (96) 26 (100) 15 (88) Hukommeises tester ja I (2) O (O) O (O) Ikke kaiku- Nei 58 (98) 26 (100) 17 (100) lerbart 146 /

NÅR SIKTEDE IKKE HUSKER DRAPET Tabell 2 viser at de sakkyndige i 98 % av erklæringene hadde hatt en eller flere samtaler med observanden (gjennomsnittlig tre samtaler). I 60 % av erklæringene hadde de innhentet informasjon fra andre kilder, mens de i 17 % hadde brukt validerte diagnostiske instrumenter. Nevrofysiologiske og nevropsykologiske tester var brukt i 16 % og 6 % av erklæringene, mens bare i en erklæring var det gjennomført en hukommelsestest. Tabell 2 De sakkyndiges metoder summert opp i syv kategorier Metoder zn (%) Politidokumenter 102 (l00) Foretatt samtale(r) med observanden 100 (98) lnnhentede opplysninger (lege, psykolog etc.) 61 (60) Brukt diagnostiske instrumenter 17 (17) Brukt nevrologiske tester 16 (16) Brukt nevropsykologiske tester 6 (6) Brukt hukommelsestester l (1) I en erklæring hadde de sakkyndige bare støttet seg til politidokumentene. 128 erklæringer hadde de brukt to av metodekategoriene i tabell 2 (dvs. politidokumenter og samtale(r) med observanden). Tre metoder ble brukt i 54 av erklæringene (dvs. politidokumenter, samtale(r) med observanden og innhentede opplysninger). Det ble anvendt fire metoder i 13 erklæringer, og fem metoder i fem erklæringer, og en erklæring hadde kombinasjonen av alle syv metodene. Det var ingen signifikante forskjeller i metodebruk ut fra om de sakkyndige var to psykiatere eller om den ene av dem var psykologspesialist. 3.4 Saker hvor de sakkyndige konkluderte med at observanden var bevisstløs eller hadde sterk bevissthetsforstyrrelse De sakkyndige fant ikke at noen av observandene hadde vært juridisk bevisstløse på handlingstiden. De konkluderte imidlertid med at ni av observandene hadde hatt en sterk bevissthetsforstyrrelse på handlingstiden. Det utgjør 9 % av alle sakene og 18 % av de som hadde fremsatt en påstand om at de hadde hel eller delvis 147

PÅL GRØNDAHL, HENNING VÆRØY, ALV A DAHL amnesi. En av observandene som ikke hadde hevdet amnesi ble funnet å ha en sterk bevissthetsforstyrrelse. Se figur 1. Figur 1 Oversikt over materialet, de ulike gruppene mht til påstått amnesi og de sakkyndiges vurdering. Ikke påstand om amnesi n =59 De sakkyndige anså observanden til å ha sterk bev h forst n = 1 Alle siktet Siktede som Tre siktede De sakkyndige Påstand for drap gjennomgikk ble utelatt anså observanden om delvis i perioden ~ rettspsykiatrisk ~ pga mangel på... amnesi... til å ha sterk bev 2002-mai 2007 observasjon viktige data h forst n = 26 n =205 n = 105 n = 102 n=4 Påstand om total amnesi 11 = 17 De sakkyndige anså observanden til å ha sterk bev h forst n=4 Ingen av observandene ble ansett å ha hjerneorganisk basis for bevissthetsforstyrreisen, tre ble ansett å ha en psykogen bakgrunn for og seks observander ble vurdert til å ha en sterk bevissthetsforstyrrelse forårsaket av alkohol/rusmidler. Diagnostisk vurderte de sakkyndige at fem observander hadde en diagnose knyttet til rusmiddelsmisbruk. En hadde en akutt psykotisk reaksjon, en hadde dyssosial personlighetsforstyrrelse, og to fikk ingen diagnose. For øvrig fant de sakkyndige at fem av observandene tidligere hadde hatt en bevissthetsforstyrrelse, og tre av observandene hadde tidligere hatt kontakt med psykisk helsevern. Ut fra dette utvalget vil en «typisk» sak hvor de sakkyndige konkluderer med sterk bevissthetsforstyrrelse være en observand som har en rusmiddeldiagnose, og som også tidligere har hatt en bevissthetsforstyrrelse. 148

NÅR SIKTEDE IKKE HUSKER DRAPET 3.4 Den rettsmedisinske kommisjons vurdering av erklæringene I de ni erklæringene hvor de sakkyndige anså at observanden hadde en sterk bevissthetsforstyrrelse, kom kommisjonen med bemerkninger i tre (33 %) av sakene. Dette kan synes å stå i kontrast til sakene for øvrig hvor de sakkyndige hadde konkludert negativt i forhold til sterk bevissthetsforstyrrelse, hvor 17 av 93 (18 %) erklæringer fikk bemerkninger. Selv om nesten dobbelt så mange erklæringer som hadde konklusjon om sterk bevissthetsforstyrrelse fikk anmerkning fra kommisjonen, er det ikke en signifikant forskjell (p =.37). 4 Diskusjon I vårt materiale fant vi ingen spesielle kjennetegn hos de som hevdet amnesi i forhold til de som ikke fremsatte en slik påstand. Dette er i samsvar med flere internasjonale studier. Enkelte studier har riktignok funnet at personer som hevder amnesi for en drapshandling, er noe eldre enn de som ikke hevder det 6,25, men dette er ikke bekreftet i andre studier. De fleste studier viser at det er to forhold som er assosiert med påstand om amnesi i straffesaker: At forbrytelsen er alvorlig vold, og at den siktede var under innflytelse av rusmidler. Våre funn, i likhet med internasjonale studier, gir en indikasjon på at det neppe finnes noen sikre kjennetegn (som kjønn, utdannelse, psykisk lidelse etc.) hos de som hevder amnesi for drapshandlingen. De sakkyndige kan derfor neppe gå ut i fra en egen «amnesi profil» hos observandene. Stort sett vil det være snakk om rusmidler og/eller alvorlig vold når en observand hevder amnesi. Å utrede om den påståtte amnesien er sann og om den tilfredsstiller lovens krav om B/Sb, krever at de sakkyndige gjør en grundig undersøkelse av observandens hukommelsesfunksjon, mulighet for simulering mm. Når observanden i avhør eller liknende har fortalt om hendelsen for så senere å hevde tap av hukommelse overfor de sakkyndige, vil det ikke dreie seg om bevisstløshet. Da er det tydelig at det episodiske materialet har blitt registrert i hukommelsen, men observanden 3. Den rettsmedisinske kommisjon fungerer som en kvalitetssikring av sakkyndige erklæringer avgitt for retten. Kommisjonen kan godta erklæringen som den er uten å bemerke noe. I de erklæringene hvor kommisjonen mener at det som fremkommer er feil. eller svakt underbygget. så vil de kommentere eller bemerke dette. I noen tilfeller kan kommisjonen anmode de sakkyndige om en tilleggserklæring. 149

PÅL GRØNDAHL, HENNING VÆRØY, ALV A DAHL hevder likevel senere at han/hun ikke husker noe. Da vil de sakkyndige ut i fra de foreliggende (avhørs) dokumentene kunne utelukke bevisstløshet. I andre saker kan det derimot være at observanden konsekvent hevder tap av hukommelse for drapet. I slike tviltilfeller er det er spesielt relevant for de sakkyndige å anvende et bredt spekter av undersøkelsesmetoder. Vårt materiale viste at det knapt spilte noen rolle for de sakkyndiges arbeidsmetoder om observanden hevdet amnesi eller ikke. Selv om observanden hevdet amnesi, førte ikke det til at de sakkyndige anvendte flere eller andre metoder. Vi fant ingen signifikante forskjeller i de sakkyndiges bruk av metoder relatert til påstått amnesi. I de erklæringene som vi undersøkte, hadde de sakkyndige referert til politidokumenter, utført kliniske undersøkelser av observanden og ofte innhentet tilleggsopplysninger. Derimot brukte de i liten grad av testmetodikk i forhold til hukommelse og eventuell simulering. Det kan være flere årsaker til at de sakkyndige er tilbakeholdne med å bruke tester. En grunn kan være at det ikke eksisterer noen tradisjon i Norge for å bruke tester i rettspsykiatrien. En annen grunn kan være at lærebøker i rettspsykiatri i liten grad gir klar veiledning i hvordan de sakkyndige metodisk bør gå frem for å utrede juridisk bevissthetsforstyrrelse. En tredje grunn kan være at flertallet av rettspsykiatrisk sakkyndige er psykiatere som har mindre erfaring med testing enn det psykologer har. En fjerde grunn ligger i at det rett og slett er ukjent for de sakkyndige hvilke tester som faktisk finnes, og som kan brukes for norske forhold. En siste grunn kan være at de sakkyndige foretrekker å bygge sine konklusjoner på et klinisk skjønn fremfor å bruke tester, som både er og kan være tidkrevende, og som representerer risiko for å få granskende spørsmål fra partene i retten om testens holdbarhet og kvalitet. Som nevnt er det slett ikke alltid påkrevd med større testbatteri for å kunne besvare mandatets spørsmål om B/Sb. I enkelte tilfeller kan det stilles spørsmålstegn ved den beskjedne bruken av tester utover det kliniske skjønn. Dette kan påvirke holdbarheten til de sakkyndiges konklusjoner. Ingen test kan imidlertid avsløre en løgner eller entydig påvise at noen faktisk var uten hukommelse for et gitt tidsrom. Tester kan være viktige hjelpemidler som supplement til den kliniske metodikken. I vårt materiale hadde Den rettspsykiatriske kommisjon flere kommentarer til de erklæringene som konkluderte med B/Sb, enn til de der de sakkyndige hadde konkludert negativt. Selv om dette funnet ikke var signifikant, kan det være en indikasjon på at det er vanskelig for de sakkyndige å finne en pålitelig måte å vurdere bevissthetsforstyrrelser hos en observand. Psykiaterne Hartvig, Rosenqvist og 150

NÅR SIKTEDE IKKE HUSKER DRAPET Stang gjennomgikk alle rettspsykiatriske erklæringer i perioden 1981-2000 som hadde konkludert med bevisstløshet i gjerningsøyeblikket, i alt 42 saker. 26 Etter deres skjønn burde de sakkyndige i 40 % av erklæringene ha foretatt mer omfattende undersøkelse av observanden, og at flere erklæringer hadde svake premisser for konklusjonen om bevisstløshet. Det kan derfor rettes kritikk overfor de sakkyndige for manglende bruk av tilleggsmetodikk utover det kliniske skjønn, og tidvis lite presis begrunnelse for å anse en observand for bevisstløs. Ingen i vårt materiale ble ansett av de sakkyndige for å ha vært bevisstløs i gjerningsøyeblikket til tross for at 17 observander hevdet at de ikke husket noe av handlingen. Kun 8 av 43 observander (19 %) av de som selv hevdet hel eller delvis amnesi ble vurdert til å ha sterk bevissthetsforstyrrelse (en ble ansett som sterkt bevissthetsforstyrret, men hevdet ingen amnesi). Dette kan indikere at det å påstå seg hukommelsestap neppe er en særlig vellykket strategi for å oppnå straffrihet etter 44 (eller redusert straff i hht. 56 bokstav c) i 233 saker. De sakkyndige ser ut til å ha en høy terskel for å anse at en observand var bevisstløs i gjerningsøyeblikket. Få ble som nevnt vurdert til å ha sterk bevissthetsforstyrrelse i vårt utvalg og av disse ble de fleste ansett til å ha vært rusmiddelpåvirket, noe som ikke nødvendigvis fører til frikjennelse eller redusert straff. Samtidig kan det hende at retten har vurdert disse tilfellene annerledes i og med at de sakkyndige bare skal fungere som rettens rådgivere. Derfor kan det være av senere interesse å gå tilbake til dommene i disse sakene for å undersøke hvordan retten har vurdert de sakkyndiges råd. B/Sb er juridiske begreper med uklar terminologi. Tiden er kanskje inne til å revidere dette punktet i straffeloven og i større grad spesifisere hva det er de sakkyndige skal utrede. Et forslag er at de sakkyndige bør få i oppdrag å utrede om observanden hadde hel eller delvis amnesi for gjerningstidspunktet og hvilke medisinske eller psykologiske årsaker som i så fall lå til grunn for tilstanden. På den måten tilpasses terminologien en medisinsk og psykologisk språkdrakt. En slik klinisk språkdrakt vil være lettere å følge for de sakkyndige, slik det er gjort et (mer og mindre vellykket) forsøk på når det gjelder begrepet psykose i strl. 44. Deretter får det være opp til retten å vurdere om det samlede bilde som presenteres av observanden tilfredsstiller lovens krav til bevisstløshet eller sterk bevissthetsforstyrrelse i henhold til 44. I 2009 ble den spesielle delen av straffeloven av 2005 vedtatt. Den har ennå ikke trådt i kraft. Paragraf 20 erstatter nåværende 44. I 151

PÅL GRØNDAHL, HENNING VÆRØY, ALV A DAHL straffeloven 20 er «bevisstløshet» erstattet med «sterk bevissthets forstyrrelse» men dette innebærer ingen endring av innholdet eller forståelse fra dagens praksis. Dagens 56 bokstav c erstattes av 80 bokstav h hvor sterk bevissthetsforstyrrelse erstattes med betegnelsen «en noe mindre sterk bevissthetsforstyrrelse enn den som fritar for straff etter 20 bokstav d». Det er uhyre vanskelig å se at disse endringene vil bidra til større klarhet enn dagens praksis. Uansett bør ikke en slik endring frita de sakkyndige for den plikt de har til å gjennomføre en grundig og bredspektret undersøkelse av observanden. De sakkyndige bør være kjent med hvilke undersøkelsesmetoder som finnes og basere sine metoder på vitenskapelig fundert kunnskap og presentere sine funn på en etterprøvbar måte. På den måten kan retten få rettspsykiatriske erklæringer som representerer «best practice» på området, og får dermed gode forutsetninger for å fatte en riktig beslutning. Det kan bidra til at rettssikkerheten for både den siktede og eventuelt den fornærmede styrkes. Referanser 1. Grøndahl p, Værøy H, Dahl AA. A study of amnesia in homicide cases and forensic psychiatric experts' examination of such claims. Int J Law Psychiatry. 2009;32:281-287. 2. Gunn l, Taylor Pl. Forensic Psychiatry: Clinical Legal & Ethical issues. 1993; Gxford: Butterworth Heinemann Ldt. 3. Taylor PI, Kopelman MO. Amnesia for criminal offences. Psychol Med. 1984; 14:581-588. 4. Bradford IMW, Smith SM. Amnesia and homicide: the Padola case and a study of thirty cases. Bull Am Acad Psychiatry Law. 1979;7:219-231. 5. Pyszora NM, Barker AF, Kopelman MO. Amnesia for criminal offences: A study oelife sentenee prisoners. J Farens Psychiatry Psychol. 2003;14:475-490. 6. Hiikkanen H, Weizmann-Henelius G, Putkonen H et al. 'Ille role of gender in claiming partial or complete homicide related amnesia. Pers Individ Differ. 2008;45:597-601. 7. Cima M, Merckelbach H, Hollnack S et al. Characteristics of psychiatric prison inmates who claim amnesia. Pers Individ Differ. 2003;35:373-380. 8. lelicic M, Merckelbach H. Evaluating the authenticity of crime-related amnesia. In: Christianson sa, ed. Offenders' memories ofviolent crimes.2007; lohn Wiley & Sons, Ltd. 9. Evans C. What violent offenders remember of their crime: empirical explorations. Aust N Z J Psychiatry.2006;40:508-518. 10. Kopelman MO. Crime and Amnesia: A Review. Behav Sci Law. 1987;5:323-342. I I. NGU 1974: 17. Strafferettslig utilregnelighet og strafferettslige særreaksjoner. 46. 1974. 12. Arsmelding for Den rettsmedisinske kommisjon 2007-2008. 2009. Gslo, Statens sivilrettsforvaltning. 13. Falk-Pedersen IK. Automatisms in non common law countries. Med Law. 1997;16:359-365. 14. Geddes L. Can you be blamed for sleepwalking crimes? The New Scientist. 2009;204:12. 152

NÅR SIKTEDE IKKE HUSKER DRAPET IS. Cartwright R. Sleepwalking and violence: a sleep disorder, a legal dilemma, and a psychological challenge. Am J Psychiatry. 2004;161:1149-1158. 16. Piper A, Merskey H. lbe persistenee of folly: A critical examination of Dissociative Identity Disorder. Part l. '!be excesses of an improbable concept. Can J Psychiatry. 2004;49:592-600. 17. Porter S, Birt AR, Yuille JC et al. Memory for murder A psychological perspective on dissociative amnesia in legal contexts. [nt J Law Psychiatry. 2001;24:23-42. 18. Kopelman MD. The assessment of psychogenic amnesia. In: Baddeley AD, Wilson BA, Watts FN, eds. Handbook of Memory Disorders.199s; Chichester: John Wiley & Sons Ltd. 19. Magnussen S. Vitnepsykologi. 2004; Oslo: Abstrakt forlag. 20. Merckelbach H, Christianson SÅ. Amnesia for homicide as a form of malingering. In: Christianson SÅ, ed. Offenders' memories of violent crimes.2007; John Wiley & Sons, Ltd. 21. Hopwood JS, Snell HK. Amnesia in relation to crime. J Ment Sei. 1933;79:27-41. 22. O' Connell BA. Amnesia and homicide. Br J Delinq. 1960;10:262-276. 23. Hoglund P, Levander S, Anckarsater H et al. Accountability and psychiatric disorders: How do forensic psychiatric professionals think? [nt J Law Psychiatry. 2009;32:355-361. 24. Syse A. Strafferettslig (u)tilregnelighet - juridiske, moralske og faglige dilemmaer. Tidsskr Strafferett. 2006;6: 141-175. 25. Cima M, Nijman H, Merckelbach H et al. Claims of crime-related amnesia in forensic patients. [nt J Law Psychiatry. 2004;27:215-221. 26. Hartvig P, Rosenqvist R, Stang HJ. Bevisstløshet i strafferettslig forstand i Norge 1981-2000. Tidsskr Nor Lægeforen. 2003;123:1831-4. Pål Grøndahl er forsker ved kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri, Oslo universitetssykehus Ullevål. Cand.psychol. 1995, spesialist i klinisk voksenpsykologi 2000. Han har arbeidet ved Regional sikkerhetsavdeling, Dikemark og Politilegens kontor i Oslo. Han har også arbeidet som rettspsykiatrisk sakkyndig i de siste 11 årene. Artikkelen er en omarbeidet versjon av ett av fire arbeider til Grøndahls innleverte doktorgradsavhandling. E-post: pagron@kompetanse-senteret.no Henning Værøy er seniorforsker ved Ahus avdeling for psykiatrisk forskning og fag utvikling. Cand.med. 1983, spesialist i psykiatri 1996, dr.med. fra 1991, og har i overkant av 30 publikasjoner. Arbeidet som rettspsykiatrisk sakkyndig i en årrekke. Alv A. Dahl er forskningsrådgiver ved Nasjonalt kompetansesenter for seneffekter etter kreftbehandling ved Klinikk for kreft og kirurgi, Oslo universitetssykehus, Radiumhospitalet. Cand.med. 1969, spesialist i psykiatri 1977, dr.med. 1987, professor dr. med. fra 1992, ansatt ved Gaustad sykehus 1992-2003, og ved Radiumhospitalet fra 2003. 153