Utilregnelighet «under radaren»?

Transkript

1 LOV OG RETT, vol. 51, 5, 2012, s ISSN paper, ISSN online Utilregnelighet «under radaren»? Gjenopptakelseskommisjonens vurdering av saker med tvil om tilregnelighet en pilotstudie Av professor dr. juris Ulf Stridbeck og psykologspesialist ph.d. Pål Grøndahl Artikkelen analyserer et tilfeldig utvalg av 49 avgjørelser fra Gjenopptakelseskommisjonen der en ny rettspsykiatrisk vurdering av domfeltes tilregnelighet har vært sentral. Det spesielle i de sakene som kommisjonen behandler, er at det domfelte forhold ofte har skjedd mange år tilbake i tid, gjennomsnittlig syv år, i noen tilfeller så mye som 30 år tilbake. De rettspsykiatrisk sakkyndige må følgelig også skue langt tilbake i tid for å vurdere domfeltes tilregnelighet på tiden for den første påklagede handlingen. Et annet funn er at i de fleste av de gjenåpnede sakene ble utilregnelighet ikke drøftet i den opprinnelige dommen. Vår tese er at saker hvor gjerningspersonen har en psykoseproblematikk i noen tilfeller går under radaren uten å bli oppdaget. ULF STRIDBECK er fil.kand (1981) fra Universitetet i Göteborg, jur.kand (1981) fra Lunds universitet og juris dr. (1992) fra Lunds universitet. Siden 1997 har han vært ansatt som professor dr. juris ved Universitetet i Oslo. Stridbeck er også redaktør for Tidsskrift for Strafferett. PÅL GRØNDAHL er cand.psychol. (1995), spesialist i klinisk voksenpsykologi (2001) og ph.d. (2010). Han er forsker ved Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri, Oslo universitetssykehus. Han har arbeidet som rettspsykiatrisk sakkyndig de siste 12 årene. 1 Innledning 1) NN ble dømt i X-by forhørsrett 1990 for overtredelse av veitrafikkloven 31 jf. 22 første ledd for kjøring av motorvogn i påvirket tilstand. Straffen ble satt til betinget fengsel i 24 dager og en ubetinget bot på kr Han ble på nytt dømt i samme tingrett fem måneder 1) Takk til psykiater dr.med. Kjersti Narud for hjelp med skåring av erklæringer, rådgiver, cand.jur. Siri Weisæth for bistand til kvantitativ skåring av dommer og til ph.d. Joe Sexton for statistisk veiledning, samt til Lov og Retts anonyme fagfelle. De to første er ansatte ved Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri og Sexton er ansatt ved Institutt for medisinske basalfag, Universitetet i Oslo. 301

2 UTILREGNELIGHET «UNDER RADAREN»? LOV OG RETT nr senere for overtredelse av veitrafikkloven 31 jf. 24 første ledd for å ha ført motorvogn uten gyldig førerkort. Straffen ble satt til en bot på kr NN ble siste gang dømt i samme tingrett 2003 for overtredelse av straffeloven 326 nr. 2 og straffeloven 390 a for å ha forulempet en offentlig tjenestemann og for ved skremmende eller plagsom opptreden å ha krenket en annens fred. Straffen ble satt til en bot på kr Dommen ble anket til Y lagmannsrett, som nektet anken fremmet. Beslutningen ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som forkastet kjæremålet. Ved brev fra NNs advokat ble det begjært gjenåpning av de tre dommene. Advokaten bisto NN i en sak om tvungent psykisk helsevern. NN hadde i den forbindelse fortalt advokaten at han flere ganger var straffet. Straffesaksdokumenter ble innhentet fra politiet. Kommisjonen oppnevnte to spesialister i psykiatri som rettspsykiatrisk sakkyndige. De avga en erklæring med diagnose F20.0 Paranoid schizofreni, med konklusjonen at NN var psykotisk på tiden for de påklagede handlingene. En enstemmig Gjenopptakelseskommisjon gjenåpnet saken, og NN ble frifunnet for alle tre forhold i den nye rettssaken. Eksempelet illustrerer temaet for artikkelen, som er Gjenopptakelseskommisjonens praksis og vurdering når saken dreier seg om mulig strafferettslig utilregnelighet. Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker er et uavhengig forvaltningsorgan som skal ta stilling til om en domfelt med en rettskraftig dom skal få ny behandling av sin sak i retten. Den viktigste grunnen til at en rettskraftig dom i en straffesak får en fornyet behandling i retten, er at det foreligger nye bevis eller nye omstendigheter som kan være egnet til å føre til frifinnelse eller gi mildere straff, jf. straffeprosessloven 391 (3). Et nytt bevis kan for eksempel være nye vitneforklaringer, en annens tilståelse eller en ny forklaring fra fornærmede. Sjelden eller aldri er det et DNA-bevis som utelukker domfelte som gjerningsmann eller som trekker inn en annen person som ansvarlig. Ifølge Gjenopptakelseskommisjonens statistikk er strafferettslig utilregnelighet det vanligste grunnlaget for gjenåpning av straffesaker. Av de hittil (2011) 163 gjenåpnede begjæringer gjelder 65 (40 %) tilregnelighet. 2) Om en person er blitt frifunnet i en sak på grunn av tvil om hans tilregnelighet, hender det at vedkommende med utgangspunkt i denne frifinnelsen søker om gjenåpning av tidligere domfellelser. En slik henvendelse vil være begrunnet i at det antas at han kan ha vært utilregnelig også tidligere. Oftest er det domfelte, helst via sin advokat, som 2) 302

3 LOV OG RETT nr UTILREGNELIGHET «UNDER RADAREN»? begjærer gjenåpning, men ikke sjelden er det påtalemyndigheten som begjærer gjenåpning til gunst for domfelte. Når slike begjæringer kommer inn til kommisjonen, er det ikke uvanlig at kommisjonen vil oppnevne nye sakkyndige med det mandat å vurdere domfeltes tilregnelighet ved de tidligere domfellelsene. Hvis en (ny) rettspsykiatrisk erklæring sannsynliggjør at domfelte var utilregnelig på handlingstidspunktet for en straffbar handling, er skyldkravet tilregnelighet ikke oppfylt og vedkommende skal frifinnes. Kriminolog Jane Dullum har undersøkt 58 saker fra Gjenopptakelseskommisjonen og har blant annet sett på hvilke grunner til gjenåpning som er blitt godtatt av kommisjonen. 3) I 24 av sakene (41 %) i hennes undersøkelse er det ny sakkyndigerklæring vedrørende tilregnelighet som er det nye beviset eller omstendigheten som er grunnlaget for gjenåpning. Det er interessant at den omstendighet som hyppigst leder til gjenåpning i Norge og senere frifinnelse, gjelder spørsmål knyttet til domfeltes tilregnelighet. I mange tilfeller er handlingen objektivt utført av domfelte slik at det er et subjektivt og ikke et objektivt vilkår som er grunnlag for gjenåpning. Det er altså en omstendighet som ikke har med den straffbare handlingen i seg selv å gjøre. Det kan for eksempel være at en rettspsykiatrisk observasjon rett og slett ikke ble utført i forkant av rettsforhandlinger eller at de sakkyndige den gangen vurderte domfelte som tilregnelig som fører til gjenåpning. Internasjonal forskning på uriktige domfellelser viser at nye sakkyndigvurderinger om domfeltes manglende tilregnelighet på gjerningstidspunktet ikke er en vanlig omstendighet for gjenåpning. Ifølge the Innocence Project i USA er nytt DNA den vanligste gjenåpningsgrunnen. Den vanligste kilden for feilaktige domfellelser er øyenvitner som har tatt feil. 4) Den svenske statistikken rapporterer bare gjenåpninger av straffesaker gjeldende objektivt ansvar. 5) Dette skyldes at tilregnelighet ikke er et subjektivt skyldkrav, men vurderes i tilknyting til straffeutmålingen. Heller ikke i andre land som vi har kjennskap til, og med forbehold for forskjellig regulering og statistikkføring, er manglende tilregnelighet en sentral gjenåpningsgrunn. Det kan skyldes at sakkyndigvurderingene treffer bedre i andre land, at forsvarere og politi er bedre til å vurdere behovet for å oppnevne sakkyndige i enkelte saker, eller andre grunner. Dette vet vi ikke. Derfor er det interessant å se på hva som kjennetegner de sakene som Gjenopptakelseskommisjonen behandler knyttet til spørsmål om tilregnelighet. 3) Jane Dullum, Justisfeil i straffesaker. En analyse av saker behandlet av Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker (Gjenopptakelseskommisjonen) i perioden : Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo 2010 s ) 5) JK:s rättssäkerhetsprojekt, Felaktigt dömda, Stockholm 2006 s

4 UTILREGNELIGHET «UNDER RADAREN»? LOV OG RETT nr I denne pilotstudien har vi analysert et tilfeldig utvalg av 49 tilregnelighetssaker. Denne studien skal senere følges opp med en fullstendig analyse av samtlige avgjørelser som er foretatt av kommisjonen siden den ble opprettet i 2004 til og med Formålet med prosjektet er å kartlegge hvordan kommisjonen vurderer saker hvor domfeltes strafferettslige tilregnelighet er årsak til ønske om behandling i Gjenopptakelseskommisjonen. 2 Problemstilling Våre problemstillinger er: Hva kjennetegner et utvalg saker som kommisjonen har henvist til ny behandling på grunnlag av tvil knyttet til tilregnelighet? Hva kjennetegner et tilsvarende utvalg hvor kommisjonen ikke har henvist til ny behandling? 2.1 Metode Etikk Vår undersøkelse gjelder avgjørelser fra Gjenopptakelseskommisjonen der en ny rettspsykiatrisk vurdering av domfeltes tilregnelighet har stått sentralt. Rettspsykiatriske erklæringer er, som hovedregel, underlagt taushetsplikt. Innsyn i disse krever unntak fra taushetsplikten. Vi søkte derfor Riksadvokaten om innsyn i de rettspsykiatriske erklæringer og dommer i de «utilregnelighetssaker» som er vurdert av kommisjonen. Riksadvokaten, som var positiv til søknaden, har deretter bedt om en vurdering fra Rådet for taushetsplikt og forskning. Rådet besluttet å samtykke til dispensasjon fra taushetsplikt når det gjelder tilgang til de straffesaksdokumenter som søknaden gjelder. Riksadvokaten har deretter i medhold av straffeprosessloven 61 e besluttet at opplysninger fra de aktuelle straffesaksdokumenter kan utleveres og benyttes uten hinder av taushetsplikt, i det omfang og på de vilkår som følger av Rådets uttalelse. Etter å ha kontaktet Gjenopptakelseskommisjonen har vi fått kopier av de dokumenter de har. I enkelte saker har ikke kommisjonen hatt kopier av de rettspsykiatriske erklæringene og/eller dommene. Kommisjonen har da vist til det politidistrikt saken hørte under. Vi har deretter fått tak i de nødvendige dokumentene fra de respektive politidistrikt Utvalg Materialet besto av to utvalg: a) 29 tilfeldig utvalgte saker hvor kommisjonen vedtok å gjenåpne saken på grunn av tvil om tilregnelighet, og b) 20 tilfeldig utvalgte saker hvor kommisjonen ikke gjenåpnet saken. 304

5 LOV OG RETT nr UTILREGNELIGHET «UNDER RADAREN»? Registreringsskjema Metoden som er brukt er en kvantitativ dokumentanalyse av de rettspsykiatriske erklæringene og kommisjonens vurdering. Det kvantitative ligger i at data ble skåret inn i et egenutviklet registreringsskjema og behandlet statistisk. Hvis det ble foretatt en rettspsykiatrisk undersøkelse ved tidspunktet for domfellelse, har vi mulighet til å sammenligne sakkyndigrapporten fra domfellelsen med rapporten i gjenåpningssaken. Men hvis det ikke var utført en rettspsykiatrisk observasjon ved domstilfellet, og dette ikke er drøftet i dommen, er det vanskelig å si noe om hvorfor dette ikke ble gjort. Samme type informasjon ble registrert for hver sak. Utgangspunktet for registreringen var den aller første dommen (indeksdom) som saken inneholdt, i og med at noen saker inneholdt flere dommer som kommisjonen skulle ta stilling til. I indeksdommen har vi kun registrert hovedlovbruddet (det første, og følgelig det mest alvorlige lovbruddet listet i dommen). 6) Følgende opplysninger ble registrert for hver sak: tid (i antall måneder) fra indeksdom til frifinnelse (for de gjenåpnede), alternativt tid fra indeksdom til avslag fra kommisjonen, hvilket straffbart forhold domfelte var dømt for (hovedlovbruddet type sak og lovparagraf), utmålt fengselsstraff (i intervaller: under 6 mnd, 6 mnd 3 år, 3 6 år, over 6 år), om utilregnelighet var drøftet/problematisert i indeksdommens domspremisser, (ja/nei), hvem som varslet at domfelte muligens var utilregnelig ved domfellelsen (forsvarer, politi/påtalemyndighet, behandler, domfelte selv etc.), hvem som konkret initierte søknad til kommisjonen (forsvarer, politi/påtalemyndighet, behandler, domfelte selv etc.), hva som var begrunnelsen for gjenåpning (utilregnelighet jf. straffeloven 44: psykose, bevisstløshet, psykisk utviklingshemming i høy grad, eller straffeloven 56 c tilstander). Det ble også registrert om begjæringen inneholdt en rettspsykiatrisk erklæring, om kommisjonen ba om en ny erklæring, hva erklæringen hadde konkludert med jf. straffeloven 44 og 56 c, om erklæringens konklusjon støttet initiativtaker, 6) Denne tilnærmingsmåten ble også anvendt av utredningsgruppen bak etterkontroll av reglene om strafferettslig utilregnelighet. Rapport fra utredningsgruppe oppnevnt av Justisog politidepartementet. Etterkontroll av reglene om strafferettslig utilregnelighet, strafferettslige særreaksjoner og forvaring, Oslo

6 UTILREGNELIGHET «UNDER RADAREN»? LOV OG RETT nr om kommisjonen sa seg enig i erklæringens konklusjoner, og om beslutningen til kommisjonen var enstemmig eller om det forekom dissens, hvor langt tidsintervall de sakkyndige måtte skue tilbake (i antall måneder) for å avgjøre spørsmålet om tilregnelighet i indeksdommen Registreringen Registreringen av de første 29 sakene ble fordelt mellom Grøndahl og Kjersti Narud. Det ble altså brukt to personer til å tolke og registrere informasjonen fra dokumentene fordi det kunne øke gyldigheten av registreringen ved å sjekke om de to skåret sammenfallende. De 20 ikke henviste sakene ble deretter skåret av Grøndahl alene. For å sjekke enighet i vurderingen av de gjenåpnede sakene, registrerte Grøndahl og Narud ti av de samme sakene med hensyn til tre variabler: Om utilregnelighet var drøftet i domspremissene, hva begrunnelsen var for å gjenåpne, psykose, bevisstløshet, psykisk utviklingshemmet i høy grad, eventuelt 56 c tilstander, og hva den rettspsykiatriske erklæringen hadde konkludert med. 7) 2.2 Resultater Hva kjennetegner de gjenåpnede sakene? Lovbruddskategori og utmålt straff De hyppigst pådømte sakstypene i de gjenåpnede 29 sakene var brudd på veitrafikkloven og vinningsforbrytelser, slik som tyverier og naskerier. Se tabell 1. Straffenivået i sakene var gjennomgående lavt. Seks fikk betingede dommer, bøter eller samfunnsstraff og 12 fikk en dom på seks måneder fengsel eller kortere. Totalt fikk altså 18 kortere fengselstraff enn seks måneder. Sju fikk dom mellom 6 måneder og 3 år, to fikk dom mellom 3 6 år og to fikk dom over 6 år. 7) Alle data ble registrert og behandlet med statistikkprogramet PASW. 306

7 LOV OG RETT nr UTILREGNELIGHET «UNDER RADAREN»? Tabell 1: Gjenåpnede versus ikke åpnede saker med hensyn til pådømt forhold* GK gjenåpnet sak Ja Nei Totalt Pådømt forhold Legemsbeskadigelse Veitrafikk promille Vinning Trusler Narkotika Drap Voldtekt Annet** Totalt * Merk at i denne tabellen er også de 20 ikke-gjenåpnede sakene tatt inn for oversiktens skyld. **Annet består av skadeverk, utuktig omgang med person under 16 år, legemsfornærmelse, dokumentfalsk og å unnlate å møte til militærtjeneste Begrunnelse for gjenåpning I 25 av de 29 sakene var psykose (strl. 44) begrunnelsen for å gjenåpne sakene. I tre saker var begrunnelsen psykisk utviklingshemming i høy grad (strl. 44, to sedelighetssaker og et drap). I en sak var begrunnelsen psykisk lidelse med nedsatt evne til realistisk oppfatning av virkeligheten (strl. 56 c, vinning). Ingen av de gjenåpnede sakene var begrunnet i bevisstløshet/bevissthetsforstyrrelser. I 21 (72 %) av sakene ble tilregnelighetsspørsmålet ikke drøftet eller berørt i den opprinnelige dommen. I alle de tre sakene med psykisk utviklingshemming var tilregnelighet drøftet i opprinnelig dom. I ti av sakene var årsaken til at spørsmålet om utilregnelighet ble tatt opp at domfelte hadde pådratt seg en ny sak der det fremkom begrunnet tvil knyttet til tiltaltes tilregnelighet. I åtte av sakene var det forsvarer, og i seks saker var det domfeltes behandler som varslet om oppstått tvil vedrørende tilregnelighet. I fem saker var det kategorien «andre», bl.a. domfelte selv, som varslet om tvil knyttet til tilregnelighet. 307

8 UTILREGNELIGHET «UNDER RADAREN»? LOV OG RETT nr Det var forsvarer (17 saker) eller påtalemyndigheten (ti saker) som begjærte gjenåpning i de fleste sakene. I to av sakene kom ikke initiativtaker klart frem. At påtalemyndigheten står for 34 % av gjenåpningsbegjæringene er ikke så rart, fordi påtalemyndigheten har et ansvar for å gjenopprette feil. 8) I et rundskriv fra Riksadvokaten er det uttalt at det er særlig viktig å være oppmerksom på tidligere dommer mot personer som i nye saker blir ansett som utilregnelige (Ra ). 9) Av rundskrivet fremgår: «Påtalemyndigheten må ikke overlate til den utilregnelige eller hans forsvarer å vurdere om det skal begjæres gjenopptakelse dersom det avdekkes at domfelte også var utilregnelig på det tidspunktet da han begikk handlingen han er dømt for.» Påtalemyndigheten har med andre ord en aktivitetsplikt Rettspsykiatriske erklæringer I 23 av sakene forelå det en rettspsykiatrisk erklæring allerede i gjenåpningsbegjæringen. I fire av disse 23 sakene ba kommisjonen om at det skulle gjøres en fornyet judisiell observasjon i tillegg til tidligere observasjon(er). Totalt oppnevnte kommisjonen sakkyndige for å foreta judisiell observasjon i ti tilfeller. I de seks sakene hvor det ikke forelå en rettspsykiatrisk erklæring fra før, oppnevnte kommisjonen altså alltid sakkyndige til å utføre en judisiell observasjon. Dette indikerer at kommisjonen vektlegger at det er gjort eller blir gjort en judisiell observasjon. I syv av de ti sakene hvor kommisjonen hadde bedt om ny observasjon var domsreaksjonen kort, det vil si 6 måneder eller mildere. I samtlige saker var den rettspsykiatriske erklæringen i tråd med initiativtakers begrunnelser om tvil knyttet til domfeltes tilregnelighet. Det vil si at i alle erklæringene ble det konkludert med at domfelte hadde vært utilregnelig på tiden for den påklagede handlingen. I alle sakene sluttet Gjenopptakelseskommisjonen seg enstemmig til konklusjonen i den rettspsykiatriske erklæringen. 2.3 Gjenåpnede saker sammenliknet med saker som ikke ble gjenåpnet Lovbruddskategori og utmålt straff De to hyppigst pådømte forholdene i de 20 sakene som ikke ble gjenåpnet var legemsbeskadigelse og trusler (se tabell 1). Straffenivået i disse sakene var noe høyere enn i de gjenåpnede sakene, men dette var ikke signifikant. Tre fikk betingende dommer, bøter 8) Den overordnede rettsnormen er påtalemyndighetens objektivitetsplikt. Se Johs. Andenæs, Norsk straffeprosess (4. utg. ved Tor-Geir Myhrer), Oslo 2009 s ) Ra , Riksadvokatens rundskriv til statsadvokatembetene, Enkelte rutiner m.m. i gjenopptakelsesaker, 22. desember

9 LOV OG RETT nr UTILREGNELIGHET «UNDER RADAREN»? eller samfunnsstraff og syv fikk en domsreaksjon på seks måneder eller kortere. Totalt fikk altså halvparten av utvalget kortere dom enn seks måneder. Syv fikk dom mellom 6 måneder og 3 år, en fikk dom mellom 3 6 år og to fikk dom over 6 år. Inntrykket av at straffenivået var lavere i de gjenåpnede sakene enn i de ikke-gjenåpnede sakene ble styrket ved å summere opp domsreaksjon i antall dager i de to utvalgene og regne ut median. 10) Median på de gjenåpnede sakene var 52 dager og median på de ikke-gjenåpnede var 151 dager. Det vil si at i halvparten av de gjenåpnede sakene var det idømt 52 dagers straff eller mer og tilsvarende var halvparten i de ikke-gjenåpnede sakene idømt straff i 151 dager eller mer. Forskjellen i straffenivået mellom de to utvalgene var en gjennomgående trend i materialet. I saker med dom på tre år eller mer var utilregnelighetsspørsmålet drøftet i fem av seks (83 %) tilfeller i den opprinnelige dommen. For de sakene hvor dommen var tre år eller lavere, var utilregnelighet kun drøftet i 11 av 43 (25 %) av disse sakene. Det var et tydelig funn at i saker med kort straff var utilregnelighet ikke drøftet i den opprinnelige dommen. I dommer med lengre straff var derimot utilregnelighet oftere drøftet Rettspsykiatriske erklæringer og kommisjonen sin vurdering I de sakene som ikke ble gjenåpnet var konklusjonen i den rettspsykiatriske erklæringen ikke i tråd med initiativtakers begrunnelser om tvil knyttet til domfeltes tilregnelighet. Det vil si at i samtlige erklæringer ble det konkludert med at domfelte hadde vært tilregnelig på tiden for den påklagede handlingen. Gjenopptakelseskommisjonen sluttet seg igjen til konklusjonen i den rettspsykiatriske erklæringen i alle sakene, og beslutningene var enstemmige Tidsbruk Tabell 2 viser tid fra opprinnelig dom til senere frifinnelse/avgjørelse i saken for de to utvalgene av saker og tiden de sakkyndige så tilbake for å avgjøre tilregnelighetsspørsmålet mht. til det første straffbare forholdet. 10) Median er den midterste verdien etter at alle verdiene er blitt sortert i stigende rekkefølge. 309

10 UTILREGNELIGHET «UNDER RADAREN»? LOV OG RETT nr Tabell 2: Tidsbruk angitt i måneder/år Måneder (år) n Minimum Maksimum Gjennomsnitt (1.3) 245 (20.4) 92 (7.6) Tid fra dom til GKs avgjørelse (1.6) 370 (30.8) 71 (5.9) (1.3) 370 (30.8) 83 (6.9) 29 5 (0.5) 242 (20) 84 (7) Tid sakkyndige ser tilbake 18* 10 (0.8) 372 (31) 75 (6.2) 47* 5 (0.5) 372 (31) 80 (6.6) * I to av sakene forelå det ikke noen rettspsykiatrisk erklæring. Det var ingen klare forskjeller mellom de gjenåpnede versus de ikke-gjenåpnede i tid, verken hva angår tiden fra første dom til avgjørelse i kommisjonen eller tiden de sakkyndige så tilbake. I snitt tok det ca. syv år fra opprinnelig (indeks)dom til kommisjonen fattet en beslutning i saken i de gjenåpnede sakene, og ca. seks år i de ikke-gjenåpnede sakene. I åtte av de 29 gjenåpnede sakene gikk det ti år eller mer fra opprinnelig dom til frifinnelse pga. utilregnelighet. Tilsvarende var det fire av de ikke-gjenåpnede sakene hvor det gikk ti år eller mer fra opprinnelig dom før kommisjonen fattet beslutning om ikke å henvise saken til videre behandling. Gjennomsnittlig skuet de sakkyndige syv år tilbake i tid for å vurdere domfeltes tilregnelighet. Det tilsvarende tallet for de ikke gjenåpnede sakene var seks år. I åtte av de 29 gjenopptatte, gjenåpnede sakene, vurderte de sakkyndige observandens tilregnelighet ti år eller mer tilbake i tid. 3 Sammenfatning og diskusjon Gjenopptakelseskommisjonen gjenåpner oftere tilregnelighetssaker med relativt kort domsreaksjon enn saker med lengre domsreaksjon. Om spørsmålet om tilregnelighet har vært drøftet i opprinnelig dom, synes også å ha sammenheng med kort domslengde. Vår undersøkelse av de 49 tilregnelighetssakene viser at Gjenopptakelseskom- 310

11 LOV OG RETT nr UTILREGNELIGHET «UNDER RADAREN»? misjonen klart prioriterer en rettspsykiatrisk erklæring hvor tilregnelighet er et mulig nytt bevis i saken. Hvis det ikke følger med en erklæring med gjenåpningsbegjæringen, bestiller kommisjonen alltid en ny. Når kommisjonen også i samtlige saker slutter seg til konklusjonene i de rettspsykiatriske erklæringene, indikerer det en betydelig tillit til de sakkyndiges vurderinger. Dette inntrykket forsterkes når kommisjonen i alle sakene er enstemmige i sin beslutning. Kommisjonens praksis er også i tråd med domstolenes behandling av saker hvor det er spørsmål om tilregnelighet, det vil si at man som regel tiltrer de sakkyndiges konklusjoner. 11) Men det spesielle i de sakene som kommisjonen behandler, er at det domfelte forhold ofte har skjedd mange år tilbake i tid, gjennomsnittlig syv år i vårt materiale. De rettspsykiatrisk sakkyndige må følgelig også skue langt tilbake i tid for å vurdere domfeltes tilregnelighet på tiden for den første påklagede handlingen (i snitt noe over 6,5 år). Det kan drøftes i hvilken grad man skal eller kan stole på sakkyndige som skuer mange år tilbake, i noen tilfeller så mye som 30 år, for å vurdere tilregnelighet på et gitt tidspunkt. De saker der de sakkyndige har skuet ti år eller mer bakover i tid vil bli gjenstand for en ny studie med hensyn på hvilken metodikk som legges til grunn. Av 29 gjenåpnede saker er det 24 saker som omhandler mulig psykose i gjerningsøyeblikket. I 20 av de totalt 24 sakene (83 %), ble ikke utilregnelighet drøftet i den opprinnelige dommen, samtidig som de psykisk utviklingshemmede alltid ble «oppdaget». Vår tese er at saker hvor gjerningspersonen har en psykoseproblematikk i noen tilfeller går under radaren uten å bli oppdaget. Dette kan ha sammenheng med domslengde. I saker med kort straff er ikke spørsmålet drøftet så ofte som i saker hvor den utmålte straffen er lengre. Psykose er ikke alltid så lett for aktørene i rettsapparatet å oppdage. Vi fremsetter den tese at rettsapparatet ved kortere straff heller sørger for rask og effektiv avvikling av saken fremfor å gå i dybden. I dette ligger det altså en potensiell kilde til uriktige domfellelser. Vi fant altså at Gjenopptakelseskommisjonen oftere gjenåpner saker med kort domsreaksjon enn med lengre. Det er interessant at kommisjonen så ofte må behandle begjæringer som gjelder relativt «harmløse» saker. Her ser vi antakelig en implikasjon av at Norge, som et av få land i verden, følger det medisinske prinsipp. 12) Altså at vi kun 11) P. Höglund, S. Levander, H. Anckarsäter, og S. Radovic, «Accountability and psychiatric disorders: How do forensic psychiatric professionals think?» International Journal of Law and Psychiatry, 2009, 32, s og Aslak Syse, «Strafferettslig (u)tilregnelighet juridiske, moralske og faglige dilemmaer», Tidsskrift for strafferett, 2006/3 s ) Johs. Andenæs, Alminnelig strafferett (5. utg. ved M. Matningsdal og G. F. Rieber-Mohn), Oslo 2004 s 305. Se også Randi Rosenqvist, «Straffelovens medisinske prinsipp, utfordringer for moderne psykiatri», Tidsskrift for strafferett, 2010/1 s

12 UTILREGNELIGHET «UNDER RADAREN»? LOV OG RETT nr konstaterer om vedkommende ved et gitt tidspunkt var utilregnelig eller ikke, uten å måtte se om det fantes noen sammenheng mellom psykisk lidelse og straffbar handling (som ved det psykologiske prinsipp). I materialet fant vi at mange av de gjenåpnede sakene enten hadde promillekjøring eller vinning som de alvorligste straffbare forhold. Det kan stilles spørsmål ved om det er rimelig å skulle frifinne (og gi erstatning til) en person med en gitt psykoselidelse som for flere år siden ble idømt tre ukers straff for promillekjøring, i noen tilfeller også etter tilståelse. Enkelte vil hevde at de færreste med en psykoselidelse kjører bil i alkoholpåvirket tilstand på grunn av en gitt psykoselidelse. Dessuten vil kanskje mange finne det urimelig å frikjenne disse og frata dem muligheten for å kunne stå til ansvar for noen som helst handling de måtte foreta seg. Som det fremgår av vår undersøkelse er det sjelden så alvorlige straffbare handlinger at det for påtalemyndigheten er snakk om å legge ned påstand om overføring til tvungent psykisk helsevern. Et ganske annet poeng er at slike mindre saker krever en del ressurser på flere plan i straffesakskjeden, ikke minst når de til slutt ender opp i Gjenopptakelseskommisjonen. Er det slike saker kommisjonen bør beskjeftige seg med i fremtiden? 312