Utvalg for helse, oppvekst og kulturs medlemmer og varamedlemmer. Utvalg for helse, oppvekst og kultur

TYDAL KOMMUNE Dato: 08.10.2013 Utvalg for helse, oppvekst og kulturs medlemmer og varamedlemmer Møteinnkalling Utvalg: Møtested: Utvalg for helse, oppvekst og kultur Tydal barnehage Dato: 16.10.2013 Tidspunkt: 19:00 Møtet blir i Tydal kommunale barnehage. Etter møtet blir det omvisning og orientering v/barnehagestyrer Anne Grete Ekker Eventuelt forfall meldes snarest til utvalgets leder. Vararepresentanter møter kun etter nærmere innkalling. Per Horven utvalgets leder

Saksliste PS 23/13 Innhold Saker til behandling REFERATER Unntatt offentlighet Utvalgssaksnr Arkiv- Saksnr RS 33/13 MØTEPROTOKOLL HOK 28.08.2013 2013/47 RS 34/13 HØRINGSBREV FRA ARBEIDSDEPARTEMENTET 2013/678 RS 35/13 RS 36/13 RS 37/13 RS 38/13 RS 39/13 PS 24/13 HØRING - FORSLAG TIL ENDRINGER I FORSKRIFT OM FOSTERHJEM (TILSYN MED BARN I FOSTERHJEM) RAPPORTERING FRA DE KOMMUNALE BARNEVERNTJENESTENE I SØR-TRØNDELAG FOR 1. HALVÅR 2013 EN OPPSUMMERING OG TILBAKEMELDING PÅ VÅR KARTLEGGING OM "BRUK AV VENTELISTER I FORBINDELSE MED BEHANDLING AV SYKEHJEMSPLASSER I SØR- TRØNDELAG" KAPASITET OG BASESTRUKTUR - FRAMTIDENS LUFTAMBULANSE HANDLINGSPLAN MOT VOLD I NÆRE RELASJONER (2014-2017) "ET LIV UTEN VOLD" SAKER TIL BEHANDLING HELHETLIG RISIKO- OG SÅRBARHETSANALYSE( ROS) FOR TYDAL KOMMUNE 2013- UTTALELSE FRA UTVALG FOR HELSE, OPPVEKST OG KULTUR. 2013/849 2010/465 2012/142 2013/800 2010/186 2008/1047 PS 25/13 SØKNAD OM STARTLÅN - ***** ***** ***** X 2013/832

Sakertilbehandling

PS23/13Referater

TYDAL KOMMUNE Møteprotokoll Utvalg: Utvalg for helse, oppvekst og kultur Møtested: Øyfjellet, Rådhus 2 Dato: 28.08.2013 Tidspunkt: 19:00-20:30 Følgende faste medlemmer møtte: Navn Funksjon Rep. Per Horven Leder A/SV Jo Vegard Hilmo Medlem A/SV Edel Kleiven Medlem A/SV John Olav Dyrhaug Nestleder V/SP Berit Aune Medlem V/SP Anders Marius Aune Medlem SP Anne Haarstad Medlem TL Fra administrasjonen møtte: Navn Ragnhild Wesche Kvål Jo Vegard Hilmo Stilling helse- og sosialsjef kulturkonsulent Ragnhild Wesche Kvål helse- og sosialsjef

Saksliste Innhold Unntatt offentlighet Utvalgssaksnr Arkivsaksnr PS 20/13 REFERATER RS 21/13 MØTEPROTOKOLL HOK 13.06.2013 2013/47 RS 22/13 RESOLUSJON FRA DNTS LANDSMØTE 2013 2013/508 RS 23/13 RS 24/13 RS 25/13 RAPPORT OM FORSVARLIGHET VED OPPSTART KOMMUNALT Ø.HJELP INNLEGGELSESTILBUD VÆRNESREGIONEN ETABLERING AV DAGTILBUD INNEN HELSETJENESTEN. PÅRØRENDESKOLER OG SAMTALEGRUPPER I DEMENSOMSORGEN - SØK MIDLER RS 26/13 HØRING - FOSLAG TIL FORSKRIFTSENDRING - KRAV OM LOKALPOLITISK BEHANDLING AV KVALITETSKRAV I HELSE-OG OMSORGSTJENESTEN RS 27/13 RS 28/13 RS 29/13 RS 30/13 RS 31/13 INFORMASJON OM BETJENINGSKRAVET FOR SOLARIEVIRKSOMHETER PLAN FOR Å OVERHOLDE UNDERSØKELSESFRISTER (GJENPART AV BREV TIL FYLKESMANNEN I NORD- TRØNDELAG) AKUTTBEREDSKAPEN I KOMMUNALT BARNEVERN PLAN FOR Å OVERHOLDE FRISTER FOR LOV OM BARNEVERNTJENESTER (KOPI BREV SENDT STJØRDAL KOMMUNE) BARNEVERNTJENESTENS PLIKT TIL Å GI OPPLYSNINGER TIL ANDRE BARNEVERNTJENESTER RS 32/13 KVARTALSRAPPORTERING BARNEVERN 1. KVARTAL 2013 (KOPI AV BREV SENDT TIL FYLKESMANNEN I SØR-TRØNDELAG) PS 21/13 PS 22/13 SAKER TIL BEHANDLING HALVÅRSRAPPORT 2013- UTVALG FOR HELSE, OPPVEKST OG KULTURS ANSVARSOMRÅDER. BUDSJETTJUSTERING 2013 - ANSVARSOMRÅDE 3, HELSE, SOSIAL OG OMSORG. 2013/12 2013/518 2010/994 2013/613 2012/29 2010/465 2011/1018 2010/465 2013/378 X 2010/465 2013/440 2013/575

PS 20/13 Referater Merknader i Utvalg for helse, oppvekst og kultur - 28.08.2013 Kulturkonsulent Jo Vegard Hilmo orienterte om tildeling av midler til kultur fra næringsfondet i 2013. HOK ber om at det fremmes sak om organisering av 17.mai- feiringa. Denne bør komme til behandling i februar 2014. Etter møtet var det befaring i Tydal museum for HOK utvalgets medlemmer. RS 21/13 Møteprotokoll HOK 13.06.2013 RS 22/13 Resolusjon fra DNTs landsmøte 2013 RS 23/13 Rapport om forsvarlighet ved oppstart kommunalt ø.hjelp innleggelsestilbud Værnesregionen RS 24/13 Etablering av dagtilbud innen helsetjenesten. RS 25/13 Pårørendeskoler og samtalegrupper i demensomsorgen - søk midler RS 26/13 Høring - Foslag til forskriftsendring - krav om lokalpolitisk behandling av kvalitetskrav i helse-og omsorgstjenesten RS 27/13 Informasjon om betjeningskravet for solarievirksomheter RS 28/13 Plan for å overholde undersøkelsesfrister (Gjenpart av brev til Fylkesmannen i Nord-Trøndelag) RS 29/13 Akuttberedskapen i kommunalt barnevern RS 30/13 Plan for å overholde frister for lov om barneverntjenester (Kopi brev sendt Stjørdal kommune) RS 31/13 Barneverntjenestens plikt til å gi opplysninger til andre barneverntjenester RS 32/13 Kvartalsrapportering barnevern 1. kvartal 2013 (Kopi av brev sendt til Fylkesmannen i Sør-Trøndelag)

PS 21/13 Halvårsrapport 2013- Utvalg for helse, oppvekst og kulturs ansvarsområder. Behandling i Utvalg for helse, oppvekst og kultur - 28.08.2013 Rådmannens innstilling enstemmig vedtatt. Vedtak i Utvalg for helse, oppvekst og kultur - 28.08.2013 Halvårsrapporten 2013 for utvalg for helse, oppvekst og kulturs ansvarsområder godkjennes som framlagt. PS 22/13 Budsjettjustering 2013 - Ansvarsområde 3, helse, sosial og omsorg. Behandling i Utvalg for helse, oppvekst og kultur - 28.08.2013 Rådmannens innstilling enstemmig vedtatt. Innstilling i Utvalg for helse, oppvekst og kultur - 28.08.2013 Budsjettet for ansvar 3101 justeres med 400.000 kr. Beløpet bevilges fra disposisjonsfondet.

file:///c:/ephorte/pdfconvprodir/ephortetyd/62605_fix.html Side 1 av 1 23.07.2013 Fra: Fosby Geir[Geir.Fosby@dss.dep.no] Dato: 23.07.2013 10:19:55 Til: Ansar Sarwat Kopi: Fosby Geir Tittel: Høringsbrev fra Arbeidsdepartementet Høringsinstanser etter liste DERES REF. VÅR REF. DATO 13/1797 22.07.2013 Høringbrev - Utkast til endring i forskrift om sosiale tjenester til personer uten fast bopel i Norge Arbeidsdepartementet viser til vedlagte høringsnotat hvor det foreslås endringer i 4 i forskrift om sosiale tjenester til personer uten fast bopel i Norge. Høringsnotatet redegjør for to alternative endringer i forskriftsbestemmelsen. Departementet ber om eventuelle synspunkter på behovet for endringer i gjeldende forskrift og synspunkter på de alternative forslagene. Frist for å avgi høringsuttalelser er satt til tirsdag 22. oktober 2013. Høringsuttalelser sendes fortrinnsvis elektronisk til: postmottak@ad.dep.no Høringsuttalelser kan også sendes til: Arbeidsdepartementet Postboks 8019 Dep 0030 Oslo Med hilsen Ulf Pedersen (e.f.) ekspedisjonssjef Heidi R. Lohrmann avdelingsdirektør

Høringsinstanser etter liste Deres ref. Vår ref. Dato 13/1797 22.07.2013 Høringbrev - Utkast til endring i forskrift om sosiale tjenester til personer uten fast bopel i Norge Arbeidsdepartementet viser til vedlagte høringsnotat hvor det foreslås endringer i 4 i forskrift om sosiale tjenester til personer uten fast bopel i Norge. Høringsnotatet redegjør for to alternative endringer i forskriftsbestemmelsen. Departementet ber om eventuelle synspunkter på behovet for endringer i gjeldende forskrift og synspunkter på de alternative forslagene. Frist for å avgi høringsuttalelser er satt til tirsdag 22. oktober 2013. Høringsuttalelser sendes fortrinnsvis elektronisk til: postmottak@ad.dep.no Høringsuttalelser kan også sendes til: Arbeidsdepartementet Postboks 8019 Dep 0030 Oslo Med hilsen Ulf Pedersen (e.f.) ekspedisjonssjef Heidi R. Lohrmann avdelingsdirektør Postadresse Kontoradresse Telefon Velferdspolitisk avdeling Saksbehandler Postboks 8019 Dep Møllergata 37 22 24 90 90 Astrid Moldestad 0030 Oslo Org. nr. Telefaks 48584 postmottak@ad.dep.no 983 887 457 22 24 27 68

Arbeidsdepartementet juli 2013 Høringsnotat Forslag om at 4 andre ledd i forskrift om sosiale tjenester for personer uten fast bopel i Norge presiseres eller oppheves. 1

Forslag om at 4 andre ledd i forskrift om sosiale tjenester for personer uten fast bopel i Norge presiseres eller oppheves. 1. Innledning Gjennom lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen er kommunene pliktig til å yte tjenester for å bedre levekårene til vanskeligstilte. Denne plikten gjelder imidlertid ikke ubegrenset, og kommunenes primære ansvar er overfor egne innbyggere. Det må derfor settes rammer for den personkrets som skal nyte godt av kommunenes sosiale tjenester. I forarbeidene til lov om sosiale tjenester mv. (Ot.prp. Nr.29 (1990 91)) er det lagt vekt på at hovedprinsippet må være at utenlandske statsborgere skal gis samme rettigheter og plikter som norske borgere når de er i Norge. Bestemmelsen om virkeområde for lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen er en direkte videreføring av tilsvarende bestemmelse i lov om sosiale tjenester mv, og forarbeidende har derfor fortsatt vekt. Lovens hovedregel er at alle som oppholder seg i Norge er omfattet av loven, men det kan gjøres begrensninger i forskrift. Ved vurdering av om og i tilfelle hvordan man skal begrense retten til individuelle tjenester, og da særlig økonomisk stønad, til personer som oppholder seg ulovlig i landet, er det flere motstridende hensyn som må avveies. Det juridiske utgangspunktet er at personer som oppholder seg ulovlig i landet skal forlate det. Realiteten er at dette ikke alltid skjer. I denne situasjonen skal kommunene både være lojale overfor regelverk og vedtak fattet av statlige innvandringsmyndigheter, og være lojale overfor formålet med lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. Norges menneskerettslige forpliktelser må også tas hensyn til. Det er videre viktig at velferdstjenestene ikke forsøkes brukt som et virkemiddel for å løse problemer knyttet til illegal innvandring. Personer som oppholder seg ulovlig i Norge har i utgangspunktet ikke rett på andre sosiale tjenester enn opplysning, råd og veiledning. En person uten lovlig opphold vil imidlertid ha rett på bistand i en nødssituasjon. Dette fulgte tidligere av ulovfestede nødrettsbetraktninger, og ble forskriftsfestet med virkning fra 1. januar 2012. En begrenset rett til hjelp fra Nav-kontoret vil ikke bidra til å opprettholde ulovlig opphold i Norge. Det har imidlertid vært tilfeller hvor personer som har fått hjelp fra Nav-kontoret, har trenert en utreise eller unnlatt å reise ut av landet. Nav-kontoret blir da stilt overfor spørsmålet om hvor langt kommunens hjelpeplikt rekker og når retten til nødhjelp bortfaller. Formålet med bestemmelsen er å avhjelpe akutte nødssituasjoner, ikke å bidra til å muliggjøre ulovlige opphold i Norge, og departementet ønsker å gi retningslinjer for disse tilfellene. Formålet med dette forslaget er å forebygge situasjoner med langvarig bistandsbehov. 2. Gjeldende rett Gjeldende bestemmelse om sosiale tjenester for personer uten lovlig opphold står i forskrift som trådte i kraft 01.01.2012, og lyder: 4. Personer som ikke har lovlig opphold i riket Personer som ikke har lovlig opphold i riket har ikke krav på individuelle tjenester etter loven, med unntak av opplysning, råd og veiledning. 2

Hvis en person som nevnt i første ledd ikke kan sørge for sitt livsopphold, og heller ikke kan få statlig innkvartering, har vedkommende i en nødssituasjon rett til økonomisk stønad og hjelp til å finne midlertidig botilbud i henhold til loven. Hjelp gis inntil vedkommende i praksis kunne forlatt landet. Første ledd er hovedregel. Andre ledd er unntaket som kommer til anvendelse når søker er i en nødssituasjon. Gjeldende 4 andre ledd pålegger kommunene en plikt til å hjelpe mennesker i akutt nød mens de får litt tid til å ordne utreise, men ikke en plikt til å finansiere langvarige ulovlige opphold. Hjelpeplikten er begrenset til tiden frem til vedkommende i praksis kunne forlatt landet. Lengden på hjelpeplikten er derfor først og fremst styrt av tiden det tar å skaffe nødvendige reisedokumenter enten til hjemlandet, eller til et annet land. Problemer kan oppstå når en person oppholder seg ulovlig i Norge i lang tid, og dette skyldes at han eller hun ikke selv gjør det som er nødvendig for å ordne utreise, samtidig som vedkommende er helt uten midler. Hvis Nav-kontoret i vedtaket om nødhjelp ikke har stilt et vilkår om aktivitetsplikt og samtidig presisert at retten til hjelp bortfaller hvis ikke mottakeren har gjort det som er nødvendig for å ordne utreise, vil det kunne bli nødvendig å gi mottakeren en ny mulighet. Etter utløpet av dette vedtaket kan hjelpen stanses, forutsatt at utreise faktisk er mulig og beror på vedkommendes egeninnsats. Dette følger av formålet med bestemmelsen, og av at en nødssituasjon forutsetter at det ikke finnes alternative utveier. Det fremgår imidlertid ikke direkte av gjeldende forskriftsbestemmelse. Hjelpeplikten gjelder ikke personer med tilbud om statlig innkvartering. Personer som har fått endelig avslag på søknad om asyl, kan få tilbud om statlig innkvartering. I dag får alle dette tilbudet i samsvar med instruks fra Justis- og beredskapsdepartementet, og de får dermed ivaretatt grunnleggende livsopphold der. Personer som har et slikt tilbud, kan henvises til dette tilbudet dersom de søker om økonomisk stønad til livsopphold. Bestemmelsen er i samsvar både med den ansvarsdeling mellom stat og kommune som er besluttet når det gjelder personer som søker beskyttelse i Norge, og med lovens utgangspunkt om økonomisk stønad som en subsidiær ytelse. At en person av ulike grunner ikke ønsker å benytte det statlige tilbudet, er uten betydning. Denne gruppen berøres ikke av det fremlagte forslaget. 2.1. Historikk Lov om sosiale tjenester m.v. fra 1991 er opphevet som følge av ikrafttredelse av ny lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (18.12.2009) og ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (24.06.2011). De to nye lovene viderefører den gamle sosialtjenestelovens bestemmelser på hhv Arbeidsdepartementets og Helse- og omsorgsdepartementets ansvarsområder. Forskrift til lov om sosiale tjenester mv fra 1991 kunne tolkes slik at retten til økonomisk stønad opphørte umiddelbart når et opphold i Norge ikke lenger var lovlig, enten dette skyldtes at visumperioden var oversittet eller at det ble fattet utvisningsvedtak eller andre vedtak med utreisefrist. På denne tiden bortfalt retten til opphold i mottak ved endelig avslag på søknad om asyl. Det var en hel del personer som hadde fått endelig avslag på søknad om asyl, som ikke kunne returneres til hjemlandet mot sin vilje, og som dermed ble værende i Norge fullstendig uten rettigheter. Disse kunne i prinsippet sulte og fryse i hjel som følge av at de ikke hadde rett til bistand. Situasjonen ble vurdert som uholdbar, og daværende Arbeids- og sosialdepartementet ba derfor i et brev 04.10.2004 alle landets kommuner om å yte nødhjelp til personer uten lovlig opphold, ut fra ulovfestede nødhjelpsbetraktninger. En del kommuner praktiserte allerede en slik ordning. 3

Parallelt med departementets oppfordring om uhjemlet utbetaling av nødhjelp, besluttet regjeringen å opprette egne mottak for personer med endelig avslag på søknad om asyl. Den største gruppen personer uten lovlig opphold ble etter dette fanget opp av det statlige mottakssystemet og fikk sine grunnleggende behov ivaretatt av staten. Den gruppen som sto igjen med mulig behov for kommunale sosiale tjenester var liten, og personene oppsøker i liten grad Nav-kontor eller andre myndigheter. Departementet fikk tilbakemeldinger om at en del kommuner opplevde det som lite klargjørende og uheldig at de skulle tildele økonomisk støtte til enkeltpersoner uten tydelig hjemmel i lov eller forskrift. Da det skulle utarbeides ny forskrift etter ikrafttredelse av ny sosialtjenestelov (lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen), ble det derfor ansett som viktig å ta inn i denne en bestemmelse som gjenspeilte de gjeldende nødhjelpsbetraktningene og konvensjonsforpliktelsene, og slik også få forskriftsfestet gjeldende praksis. Det ble følgelig foreslått en hjemmel for bistand i nødssituasjoner. I forbindelse med høringen av denne bestemmelsen i 2011, ga fire høringsinstanser, herunder en kommune og en fylkesmann, uttrykk for at personer uten lovlig opphold burde få bedre rettigheter enn det regjeringen foreslo, mens to fylkesmenn mente livsopphold til personer med ulovlig opphold burde være et statlig ansvar. Ingen høringsinstanser ga uttrykk for et ønske om å beholde daværende ordning med ulovfestet nødhjelp. Forskriften trådte i kraft 01.01.2012. 3. Behov for endring Utenlandske borgere som oppholder seg ulovlig i Norge skal i utgangspunktet forlate landet. Nav-kontoret verken kan eller skal vurdere hvorvidt en person som oppholder seg ulovlig i landet har gode grunner for å gjøre det, eller om vedkommendes begrunnelse for å oppholde seg i Norge burde gi rett til opphold. Det har vært lite oppmerksomhet rundt gjeldende bestemmelse i de vel 1,5 år den har eksistert, og Nav-kontorene mottar få henvendelser fra personer uten lovlig opphold. En konkret sak har imidlertid ført til at det ble rettet søkelys mot unntaksbestemmelsen som gir rett til nødhjelp for personer uten lovlig opphold. Denne saken synliggjorde at det i noen tilfeller kan være uklart hvor omfattende retten til tjenester i en nødssituasjon er, og hvor langt den rekker. Det kan være en indikasjon på at forskriftsbestemmelsen ikke har virket tilstrekkelig klargjørende for forvaltningen og befolkningen. En slik uklarhet er uheldig i en periode hvor innvandringen av EØS-borgere uten midler til å sørge for seg selv, antas å øke. Gjeldende forskriftsregulering av retten til nødhjelp kan villede enkelte til å tro at de har en alminnelig rett til livsoppholdsytelser etter loven. I forbindelse med høringen ønsker departementet å innhente synspunkter på om forskriftsreguleringen av hjelpeplikten ikke er tilstrekkelig klargjørende og om den oppleves uhensiktsmessig, spesielt for kommuner og fylkesmenn. Vi ber om synspunkter på om en opphevelse av forskriftsbestemmelsen kan antas å føre til færre henvendelser fra personer uten lovlig opphold, med eller uten rett til nødhjelp. Vi ønsker også eventuelle synspunkter på om man tror at kommunenes utgifter til bistand til denne gruppen vil reduseres som følge av at hjemmelen for nødhjelp tas ut av forskriften. Departementet ønsker synspunkter på forslag til to alternative justeringer av regelverket knyttet til sosiale tjenester for personer uten lovlig opphold. Det er uheldig at forskriften, slik den er formulert i dag, kan gi signal om at personer uten lovlig opphold har bedre rettigheter enn de i realiteten har. Dette kan avhjelpes enten ved å formulere bestemmelsen slik at det tydelig fremgår at personer uten lovlig opphold som hovedregel ikke har rettigheter, eller ved 4

å klargjøre hva retten til hjelp i en nødssituasjon går ut på, hva hjelpeplikten består i, hva som skal dekkes og hvor lenge det skal gis hjelp. Regjeringen legger derfor frem to ulike alternativer. Det ene alternativet er å oppheve forskriftsreguleringen av retten til nødhjelp, mens det andre alternativet er å presisere i forskriften at hjelpen skal være kortvarig og begrenset. Nedenfor redegjøres for begge alternativene, og departementet ønsker høringsinstansenes syn på hvilket alternativ som eventuelt vil være mest hensiktsmessig. Vi ber også om synspunkter på eventuelle utilsiktede virkninger av forslagene. 3.1. Alternativ 1: oppheving av bestemmelsen Dette alternativet innebærer at andre ledd i forskriftens 4 oppheves, slik at personer som oppholder seg ulovlig i Norge ikke vil ha en regulert rett til sosiale tjenester. Det blir dermed ikke noen regulerte unntak fra hovedregelen i 4 første ledd, som bestemmer at personer som oppholder seg ulovlig i landet ikke har krav på andre individuelle tjenester etter lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen enn opplysning, råd og veiledning. En opphevelse vil imidlertid ikke få virkning for Norges forpliktelser i henhold til internasjonale konvensjoner, til å sikre en (etter forholdende) tilfredsstillende levestandard for alle som oppholder seg i landet. Norges internasjonale forpliktelser er bl.a. tydeliggjort i lov 21.05.1999 nr.30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett 2 og 3, og er førende for all nasjonal lovgivning. Denne forpliktelsen opphører ikke selv om forskriftsreguleringen oppheves, og samfunnet har fortsatt en hjelpeplikt overfor personer i nød. Før 2012 ble dette løst gjennom at kommunene som omtalt ovenfor i punkt 2.1 ble bedt om å yte nødvendig bistand til personer som oppholdt seg i kommunen og som var i en nødssituasjon. Kommunene gjorde dette, og regnskapsførte kostnadene på ulike måter. Dersom denne løsningen velges, vil det være nødvendig for staten, på annen måte enn i forskrift, å veilede kommunene om hvor langt forpliktelsene etter konvensjonene rekker og hvordan kommunene kan oppfylle disse. Fordelen med dette alternativet er at forskriften da ikke vil gi muligheter for å påføre kommunene større forpliktelser enn de faktisk har, for personer som oppholder seg ulovlig i landet. Det vil fortsatt være mulig å klage på avslag om stønad, men siden avslaget vil være begrunnet alene med at søker ikke har lovlig opphold, skal det ikke foretas noen skjønnsmessige vurderinger, verken av Nav-kontoret eller av fylkesmannen som klageinstans. Dette vil lette saksbehandlingen og skape større forutsigbarhet. Antallet henvendelser til Nav-kontoret fra personer uten lovlig opphold kan antas å bli noe redusert. Dette vil da også kunne gjelde personer som uansett ville hatt rett til hjelp, uavhengig av forskriftsregulering (rett etter internasjonale konvensjoner). Norge må være forberedt på å møte kritikk for manglende ivaretakelse av grunnleggende behov for personer uten lovlig opphold fra Europarådet og FN dersom denne løsningen velges. 3.2. Alternativ 2: presisering av bestemmelsen Dette alternativet går ut på å beholde forskriftsreguleringen, men å endre bestemmelsen slik at det tydelig fremgår at Nav-kontorets plikt er begrenset i tid, ev. at det angis et bestemt antall dager. Det kan også tas inn i forskriften at Nav-kontoret kan stille krav om aktivitet med sikte på rask utreise i forbindelse med at stønad ytes. Slik aktivitet kan for eksempel være kontakt med eget lands ambassade for utstedelse av pass, eller kontakt med Politiets utlendingsmyndighet med sikte på tvungen retur. 5

Presiseringen av at retten til nødhjelp gjelder for en kort periode er primært en tydeliggjøring i forskriften av gjeldende rett, da dette i dag bare fremgår av forarbeider og rundskriv. Dette vil bidra til klarhet, samtidig som man unngår å gå tilbake til en rettstilstand hvor det skulle tildeles økonomisk støtte til enkeltpersoner uten tydelig hjemmel i lov eller forskrift. Tillegget om krav til aktivitet innebærer at personer som ikke medvirker til å skaffe seg reisedokumenter og for øvrig ordne utreise, mister retten til bistand. En slik bestemmelse kan for eksempel få følgende ordlyd: 4. Personer som ikke har lovlig opphold i riket Personer som ikke har lovlig opphold i riket har ikke krav på individuelle tjenester etter loven, med unntak av opplysning, råd og veiledning. Hvis en person som nevnt i første ledd ikke kan sørge for sitt livsopphold, og heller ikke kan få statlig innkvartering, har vedkommende i en nødssituasjon rett til økonomisk stønad og hjelp til å finne midlertidig botilbud i henhold til loven i en kort periode. Hjelp gis inntil vedkommende i praksis kunne forlatt landet. Det kan stilles krav om å bidra til å muliggjøre egen retur. Bestemmelsen vil ikke innebære endring i det som er gjeldende rett og vil trolig ikke medføre vesentlige endringer i det som er praksis i de fleste saker i dag, men det vil komme tydelig frem at personer som oppholder seg langvarig ulovlig i landet ikke vil ha krav på bistand over tid. Presiseringen kan gi økt likebehandling i kommuner og fylker. 4. Økonomiske og administrative konsekvenser 4.1. Alternativ 1 Ved å oppheve andre ledd vil man utelukke alle som ikke har lovlig opphold fra rett til økonomisk stønad og midlertidig botilbud. Man må i så fall være forberedt på samme type problematikk som før 2012. Ettersom Norges forpliktelser i henhold til internasjonale konvensjoner til å sikre en (etter forholdende) tilfredsstillende levestandard for alle som oppholder seg i landet ikke opphører, vil samfunnet som sådan ha en hjelpeplikt overfor personer i nød. Før 2012 ble dette løst gjennom at kommunene ble bedt om å yte nødvendig bistand til personer som oppholdt seg i kommunen og som var i en nødssituasjon. Mange kommuner ivaretok sitt ansvar for denne nødhjelpen gjennom sosialtjenesten og senere gjennom Nav-kontorene. Hjelpen ble gjerne gitt med hjemmel i sosialtjenesteloven. Administrasjon knyttet til vedtak og klagebehandling må antas å bli mindre med dette alternativet, da begrunnelsen ved avslag vil være helt formell og uten skjønnsmessige vurderinger (bare knyttet til at vedkommende ikke har lovlig opphold). På den annen side vil det kreve at kommunen selv lager en form for system og rutiner for å sikre at den hjelpen som gis ikke blir helt tilfeldig. Økonomisk antas konsekvensene å ikke bli vesentlige, da antallet personer som oppholder seg ulovlig i landet og som oppsøker Nav-kontoret antas å være lavt. 6

4.2. Alternativ 2 Heller ikke dette forslaget vil få økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning, da det er en presisering av forutsetninger som fremgår av forarbeidene til gjeldende bestemmelse. Det antas å være få personer uten lovlig opphold som oppsøker Nav-kontorene og søker bistand. I de tilfellene det gis hjelp, er det sannsynlig at det i de fleste tilfellene blir gitt begrenset og kortvarig hjelp i henhold til gjeldende regulering. En tydeliggjøring i forskriften kan bidra til å redusere antall klager i denne typen saker, og den kan bidra til likere forståelse mellom kommuner og fylkesmenn om hvor langt hjelpeplikten rekker. Siden sakstallet er lavt, vil likevel konsekvensene også her bli små. 5. Ikraftsetting Endringen kan tre i kraft straks. Den vil ikke få virkning for løpende vedtak. 6. Utkast til forskriftsbestemmelse Endringsforslag er skrevet i kursiv 6.1. Alternativ 1 4. Personer som ikke har lovlig opphold i riket Personer som ikke har lovlig opphold i riket har ikke krav på individuelle tjenester etter loven, med unntak av opplysning, råd og veiledning. Merknad: gjeldende andre ledd oppheves. 6.2. Alternativ 2 4. Personer som ikke har lovlig opphold i riket Personer som ikke har lovlig opphold i riket har ikke krav på individuelle tjenester etter loven, med unntak av opplysning, råd og veiledning. Hvis en person som nevnt i første ledd ikke kan sørge for sitt livsopphold, og heller ikke kan få statlig innkvartering, har vedkommende i en nødssituasjon rett til økonomisk stønad og hjelp til å finne midlertidig botilbud i henhold til loven i en kort periode. Hjelp gis inntil vedkommende i praksis kunne forlatt landet. Det kan stilles krav om å skaffe nødvendige reisedokumenter. 7

Adresseliste Fylkesmennene Kommunene Alle departementene Statsministerens kontor Postboks 8001 Dep 0030 OSLO Landsorganisasjonen i Norge Youngsgt. 11 0181 OSLO Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund Postboks 9232 Grønland 0134 OSLO Akademikerne Fritjof Nansens plass 6 0160 OSLO Unio Stortingsgaten 2 0158 OSLO Næringslivets hovedorganisasjon Postboks 5250 Majorstuen 0303 OSLO Kommunesektorens organisasjon KS Postboks 1378 Vika 0114 OSLO Arbeidsgiverforeningen Spekter Postboks 1511 Vika 0117 OSLO Arbeids- og velferdsdirektoratet Postboks 5 St. Olavs plass 0130 OSLO Virke Pb 2900 Solli 0230 OSLO Sámediggi - Sametinget Ávjovárgeaidnu 50 9730 KARASJOK Utlendingsdirektoratet Postboks 8108 Dep 0030 OSLO Likestillings- og diskrimineringsombudet Postboks 8048 Dep 0031 OSLO OMOD Postboks 4633 Sofienberg 0506 OSLO Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og Postboks 8059 Dep 0031 OSLO myndighetene Samarbeidsforum mot fattigdom Fredensborgveien 24 A 0177 OSLO

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet 4.oktober 2013 HØRINGSNOTAT Forslag til endringer i forskrift 18. desember 2003 nr. 1659 om fosterhjem - tilsyn med barn i fosterhjem 1

Forslag til endringer i forskrift 18. desember 2003 nr. 1659 om fosterhjem -tilsyn med barn i fosterhjem... 1 1. Innledning... 3 1.1 Om vedtatte endringer i barnevernloven 4-22... 3 1.2 Gjeldende rett... 4 2. Departementets vurderinger og forslag... 7 2.1 Innledning... 7 2.2 Kommunens ansvar for å føre tilsyn... 7 2.3 Hvilken kommune har ansvaret... 9 2.4 Kommunens plikt til å føre tilsyn krav til den som fører tilsynet på kommunens vegne.. 10 2.5 Informasjon til barnet om tilsynet... 11 2.6 Kommunens plikt til opplæring og veiledning... 12 2.7 Nærmere om utførelsen av tilsynet... 13 2.8 Krav til tilsynsrapportens innhold... 14 2.9 Krav til oppfølging av rapporten.... 15 2.10 Fylkesmannens tilsyn... 15 3. Økonomiske og administrative konsekvenser... 16 4. Forslag til forskriftsendringer... 17 4.1 Endringer i forskrift om fosterhjem... 17 4.2 Endringer i forskrift om politiattest i henhold til barnevernloven... 18 2

1. Innledning 1.1 Om vedtatte endringer i barnevernloven 4-22 Ved behandlingen av Prop. 106 L (2012-2013) Endringer i barnevernloven sluttet Stortinget seg til departementets forslag om endringer i barnevernloven 4-22. Lovendringene ble vedtatt 13. juni 2013, jf. Innst. 395 L (2012-2013) og Lovvedtak 92 (2012-2013). Barnevernloven 4-22 fjerde, femte og sjette ledd lyder slik etter endringen: Den kommune der fosterhjemmet ligger, har ansvar for godkjenning og tilsyn av hjemmet. Kommunen skal føre tilsyn med hvert enkelt barn i fosterhjem fra plasseringstidspunktet og frem til barnet fyller 18 år. Formålet med tilsynet er å føre kontroll med at barnet får forsvarlig omsorg i fosterhjemmet og at de forutsetninger som ble lagt til grunn for plasseringen blir fulgt opp. Kommunen skal sørge for at de som skal utøve tilsynet gis nødvendig opplæring og veiledning. Formålet med lovendringen er å styrke tilsynet med barn i fosterhjem gjennom et mer profesjonalisert og tydelig kommunalt forankret tilsynsansvar. Bakgrunnen er at en rekke eksterne aktører og forskningsmiljøer over tid har påpekt svakheter ved hvordan dagens tilsyn med barn i fosterhjem er organisert og gjennomføres. Regelverket for tilsyn må sikre at det både blir ført tilsyn med det enkelte barn og at dette kan skje innenfor stabile og forutsigbare rammer. Kvaliteten på tilsynet må videre være forsvarlig. Lovendringen innebærer at kommunen gis et klart ansvar for å føre tilsyn med det enkelte barn og et helhetlig ansvar for planlegging, gjennomføring og oppfølging av tilsynet. Det skal føres tilsyn med at det enkelte barn får forsvarlig omsorg i fosterhjemmet. Kommunen har ansvar for at de som skal utøve tilsynet gis nødvendig opplæring og veiledning. Kommunen må blant annet sikre at tilsynspersonene har nødvendig kompetanse om barns rettigheter i fosterhjemmet og om det å snakke med barn i en krevende livssituasjon. Kommunen har ansvaret for at tilsynet blir utført på en fullt forsvarlig faglig måte, jf. barnevernloven ny 1-4 om krav til forsvarlige tjenester og tiltak. Dette betyr blant annet at det vil bli stilt mer konkrete krav til tilsynets innhold, innholdet i tilsynsrapportene og oppfølgingen av tilsynsrapportene. Samlet sett vil dette legge til rette for bedre kvalitet i tilsynet med barn i fosterhjem. Lovendringen gir kommunen større administrativ frihet til å bestemme hvordan ansvaret for tilsynet med barn i fosterhjem skal organiseres. Det stilles ikke lenger krav til at det skal oppnevnes en bestemt tilsynsfører for det enkelte barnet. Dette innebærer at kommunen også gis økt frihet til å velge hvem som skal utøve tilsynet på kommunens vegne. Dette vil kunne avhjelpe dagens utfordring med å rekruttere tilsynspersoner. Bakgrunnen for lovendringen er å gi kommunen et tydelig helhetlig ansvar, sikre tilstrekkelig tilgang til personer som kan føre tilsyn, samt sikre at enhver som utfører tilsyn har, eller får, tilstrekkelig kunnskap og kompetanse gjennom kommunens plikt til å sørge for nødvendig opplæring og veiledning. Endringene må videre ses i sammenheng med andre endringer i barnevernloven. Det vises særlig til presisering og tydeliggjøring av barneverntjenestens ansvar for oppfølging av barn 3

etter omsorgsovertakelse (barnevernloven 4-16) og nye regler om medvirkning og tillitsperson (barnevernloven 4-1). Samlet sett styrker dette rettssikkerheten til barn i fosterhjem. Før ikraftsettelse forutsetter lovendringen endringer i forskrift 18. desember 2003 nr. 1659 om fosterhjem (fosterhjemsforskriften). I proposisjonen er det særlig fremhevet at faglige metoder ved gjennomføringen av tilsynsbesøkene, opplæring og veiledning av tilsynspersonene samt krav til oppfølging etter besøk, er blant spørsmålene som vil bli vurdert. Det samme gjelder barnets rett til deltakelse og medvirkning. Nedenfor følger departementets forslag til endringer i fosterhjemsforskriften Departementet legger til grunn at det også er behov for sentralt utviklede faglige anbefalinger for tilsynsarbeidet. Departementet vil for øvrig i en egen høring sende utkast til forskrift om medvirkning og tillitsperson. 1.2 Gjeldende rett Nedenfor gis en kort oversikt over dagens regler om ansvaret for oppfølging og tilsyn med barn i fosterhjem, samt fylkesmannens ansvar for å føre tilsyn med kommunens oppfyllelse av sine plikter etter barnevernloven. I tillegg gis en kort omtale av endringene i reglene om barns medvirkning. Ansvaret for oppfølgingen av barn i fosterhjem Barneverntjenesten i omsorgskommunene har ansvar for å følge opp barn i fosterhjem. Oppfølgningsansvaret for barn kommunen har overtatt omsorgen for følger av barnevernloven 4-16. Fosterforeldrene utøver den daglige omsorgen på vegne av barneverntjenesten etter en omsorgsovertakelse, jf. barnevernloven 4-18, og på vegne av foreldrene ved frivillige plasseringer. Ved behandlingen av Prop. 106 L (2012-2013) sluttet Stortinget seg til departementets forslag om å tydeliggjøre barnevernets løpende og helhetlige ansvar for oppfølgingen av barnet. Stortinget vedtok på bakgrunn av dette endringer i barnevernloven 4-16 jf. Innst. 395 L (2012-2013) og Lovvedtak 92 (2012-2013). Endringen er en tydeliggjøring av dagens regler. Et vesentlig element i barneverntjenestens oppfølgingsansvar er å vurdere om omsorgsovertakelsen fungerer etter sitt formål. Barneverntjenesten må gjennom hele plasseringen også vurdere om barnet får nødvendig omsorg og behandling i samsvar med forutsetningene i plasseringsvedtaket. Barneverntjenesten vil også ha et ansvar for å foreta endringer i barnets omsorgssituasjon som viser seg å være nødvendige etter at omsorgsovertakelsen har vart en stund. Det kan for eksempel være nødvendig å flytte barnet til et annet fosterhjem. Det vil hele tiden være barneverntjenesten selv som har ansvaret for å vurdere hva som er nødvendig og forsvarlig oppfølging av det enkelte barn, og som må vurdere om vilkårene for omsorgsovertakelse fortsatt er til stede. Barneverntjenestens ansvar for oppfølging av barn i fosterhjem er nærmere regulert i fosterhjemsforskriften 7. Forskriften pålegger barneverntjenesten å besøke fosterhjemmet så ofte som nødvendig for å sikre en forsvarlig oppfølging av barnet. Barneverntjenesten skal også gi fosterforeldre nødvendig råd og veiledning i forbindelse med plasseringen av det enkelte barn, så lenge plasseringen varer. Det er også barneverntjenesten i 4

omsorgskommunen som inngår avtale med fosterforeldrene om barneverntjenestens og fosterforeldrenes forpliktelser, se fosterhjemsforskriften 6. Ansvaret for å føre tilsyn med barn i fosterhjem Den kommunen der fosterhjemmet ligger har ansvar for tilsyn med fosterhjemmet, jf. barnevernloven 4-22 femte ledd. I dette ligger i dag at barneverntjenesten blant annet har plikt til å oppnevne tilsynsfører for barn i fosterhjem, jf. barnevernloven 4-22 fjerde ledd. Det skal føres tilsyn uavhengig av om barnet er plassert med eller uten foreldrenes samtykke. Nærmere bestemmelser om tilsynet er i dag gitt i fosterhjemsforskriften 8 og 9. Formålet med å føre tilsyn med barn i fosterhjem er å føre kontroll med at barnet får tilfredsstillende omsorg i fosterhjemmet og at de forutsetninger som ble lagt til grunn for plasseringen blir fulgt opp, se forskriften 8 annet ledd. Tilsynet supplerer barneverntjenestens egen kontroll og oppfølging av barnets situasjon i fosterhjemmet og er et viktig virkemiddel for å ivareta rettssikkerheten til barn i fosterhjem. Barneverntjenesten i fosterhjemskommunen har ansvar for at det blir ført tilsyn. Dersom barnet er fosterhjemsplassert i en annen kommune enn i den kommune som har reist saken (omsorgskommunen), kan kommunene inngå avtale om at barneverntjenesten i omsorgskommunen skal ha ansvar for at det blir ført tilsyn, se forskriften 8 tredje ledd. Barneverntjenesten skal ved godkjenningen av fosterhjemmet oppnevne en særskilt tilsynsfører for barnet. Dette følger av forskriften 8 fjerde ledd. Det stilles ingen krav til tilsynsførernes formelle kvalifikasjoner. Ved valg av tilsynsfører skal det legges vekt på å finne en person som barnet har eller kan få nødvendig tillit til, og som har særlige forutsetninger for å kunne utføre tilsynsoppgaven overfor det enkelte barnet. Videre skal det legges vekt på å finne en person som kan utføre tilsynsoppgaven over tid og som har en uavhengig rolle både overfor barneverntjenesten og fosterforeldrene. Fosterhjemsforskriften presiserer at barn som er fylt syv år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg ved valg av tilsynsfører. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. Bestemmelsen er i samsvar med barnevernloven 6-3. Tilsynsførerens oppgave og funksjon er nærmere beskrevet i 9 i forskriften. Tilsynsføreren skal ved utføring av tilsynet ha en uavhengig funksjon i forhold til både barneverntjenesten og fosterforeldrene, men skal samarbeide med barneverntjenesten til beste for barnet. Tilsynsføreren skal føre tilsyn med barnet så ofte som nødvendig, men minimum fire ganger i året. Dersom barneverntjenesten vurderer forholdene i fosterhjemmet som gode, kan barneverntjenesten vedta at tilsynet skal reduseres til minimum to ganger i året. Dette forutsetter imidlertid at barnet har fylt 15 år, selv samtykker til en reduksjon av tilsynet og har bodd i fosterhjemmet i mer enn to år. Tilsynsfører skal få adgang til fosterhjemmet så ofte som nødvendig, og tilsynet skal tilrettelegges slik at barnet kan ta opp eventuelle problemer uten at fosterforeldrene er til stede. Tilsynsføreren skal utarbeide en rapport etter hvert tilsyn som sendes til den barneverntjenesten som har ansvaret for at det blir ført tilsyn. Rapporten skal sendes i kopi til omsorgskommunen dersom det ikke er den som har ansvaret. Barneverntjenesten har som oppgave å påse at tilsynsføreren fører et forsvarlig og godt tilsyn med det enkelte barn. Barneverntjenesten skal blant annet kontrollere at det er gjennomført et tilstrekkelig antall 5

tilsynsbesøk, at det er levert rapport for hvert enkelt tilsynsbesøk og at besøkene er blitt gjennomført i henhold til regelverket. Det er den kommunen som har omsorgen for barnet (omsorgskommunen), som har det økonomiske ansvaret for tilsynet. Etter endringene i barnevernloven 4-22 er ansvaret for å føre tilsyn med det enkelte barn i fosterhjem lagt til kommunen og ikke barneverntjenesten. Kommunen skal føre tilsyn med hvert enkelt barn i fosterhjem fra plasseringstidspunktet og frem til barnet fyller 18 år. Det skal derfor ikke føres tilsyn med unge over 18 år, selv om ungdommen fortsatt bor i fosterhjem som et barneverntiltak. Kommunen skal videre sørge for at de som skal utøve tilsynet gis nødvendig opplæring og veiledning. En nærmere beskrivelse av innholdet i lovendringen fremgår av kap. 1.1. Fylkesmannens tilsyn med kommunene Fylkesmannen fører tilsyn med lovligheten av kommunens oppfyllelse av plikter etter barnevernloven, jf. barnevernloven 2-3 b. Dette ansvaret omfatter også å føre tilsyn med at barneverntjenesten har oppnevnt tilsynsfører for barn i fosterhjem. Fylkesmannen kan pålegge kommuner å rette forhold som er i strid med bestemmelsene i barnevernloven, jf. kapittel 10 A i kommuneloven. Medvirkning og tillitsperson Barnekonvensjonens artikkel 12 fastslår at barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter skal ha rett til fritt å gi uttrykk for disse i alle forhold som vedrører barnet. Barnets synspunkter skal tillegges behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet. Barnets rett til å bli hørt kommer til uttrykk i ulike bestemmelser i barnevernloven. Barnevernloven 6-3 regulerer barns rettigheter under saksbehandlingen. Alle barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet. Det følger av barnevernloven 6-1 første ledd at forvaltningsloven gjelder med de særregler som er fastsatt i barnevernloven. Også forvaltningsloven inneholder bestemmelser som gir barnet en rett til å uttale seg og få si sin mening før det tas avgjørelser som angår dem. Ved behandlingen av Prop. 106 L (2012-2013) sluttet Stortinget seg til departementets forslag om å tydeliggjøre plikten til, og viktigheten av, at barn og unge i barnevernet får mulighet til god informasjon og medvirkning under hele saken og forløpet i barnevernet. Stortinget vedtok en overordnet lovbestemmelse om barns medvirkning i barnevernloven 4-1 nytt annet ledd. Alle instanser som har oppgaver etter barnevernloven omfattes av denne overordnede bestemmelsen, og barnets rett til medvirkning skal gjelde i alle forhold som vedrører barnet. Bakgrunnen for lovendringen er å styrke barn og unges deltakelse og innflytelse i praksis. For ytterligere styrking av barnets rett til medvirkning, er det videre presisert i barnevernloven 4-1 nytt annet ledd at barnet kan gis anledning til i møter med barnevernet å ha med seg en person barnet har særlig tillit til. Denne tillitspersonen vil kunne gi barnet større trygghet i sitt møte med barnevernet. Regelen gjelder for barn som er under barnevernets omsorg, og ikke barn som er frivillig plassert. 6

2. Departementets vurderinger og forslag 2.1 Innledning Endringene i barnevernloven 4-22 forutsetter at det foretas endringer i forskrift 18. desember 2003 nr. 1659 om fosterhjem (fosterhjemsforskriften) 8 og 9. Forslagene omfatter ansvaret for å føre tilsyn med alle barn i fosterhjem, uavhengig av plasseringsgrunnlag. 2.2 Kommunens ansvar for å føre tilsyn Bakgrunn Barn plassert i fosterhjem er i en sårbar situasjon og kan mangle mulighet til selv å gi uttrykk for synspunkter på egen livssituasjon. Fosterbarn vil ofte heller ikke ha nære pårørende som kan målbære og fremme deres interesser på tilstrekkelig måte. I tillegg innebærer plassering i fosterhjem at barnet plasseres i et privat hjem med de begrensninger dette har for åpenhet og mulighet for innsyn i hvordan barnet har det i dagliglivet. Et vesentlig formål med tilsynet er å avdekke tilfeller der barn ikke får forsvarlig omsorg. Tilsynet supplerer barneverntjenestens egen kontroll og oppfølging av barnets situasjon i fosterhjemmet, jf. 4-5 og 4-16, og er et viktig virkemiddel for å ivareta rettssikkerheten til barn som er i fosterhjem. Innholdet i ansvaret Endringene i barnevernloven 4-22 gir kommunen, og ikke barneverntjenesten, ansvaret for tilsynet. Kommunen har etter lovendringen plikt til å føre tilsyn med hvert enkelt barn i fosterhjem fra plasseringstidspunktet og frem til barnet fyller 18 år. Kommunen som sådan får dermed en tydeligere tilsynsplikt enn plikten barneverntjenesten har i dag til å oppnevne tilsynsfører til barn i fosterhjem. Forskriften 8 første ledd må endres i overensstemmelse med lovendringen. Plikten til å føre tilsyn betyr at kommunen har ansvaret for at tilsyn med hvert enkelt barn blir utført på en fullt ut faglig forsvarlig måte. Kommunen har et helhetlig ansvar for planlegging, gjennomføring og oppfølging av tilsynet. Tilsynet må utføres i henhold til gjeldende regelverk og i lys av faglige anbefalinger. Kravet til forsvarlige tjenester og tiltak er presisert i barnevernloven 1-4. Denne bestemmelsen er vedtatt i Stortinget i juni 2013 ved behandlingen av Prop. 106 L (2012-2013). Forsvarlighetskravet gjelder også utøvelsen av kommunens tilsynsansvar for barn i fosterhjem. Etter lovendringen er formålet med tilsynet tatt inn i barnevernloven 4-22 femte ledd. Lovfestingen av formålet gir tydeligere krav til tilsynets innhold. Formålet er formulert i to deler: - At barnet får forsvarlig omsorg i fosterhjemmet - At forutsetninger som ble lagt til grunn ved plasseringen blir fulgt opp Dagens fosterhjemsforskrift 8 annet ledd første punktum har en ordlyd som ligger svært nær den nye formålsbestemmelsen i loven. Departementet foreslår at det også i forskriften 8 annet ledd, på samme måte som i loven 4-22 femte ledd, fremgår at kommunen skal føre tilsyn med at barnet får forsvarlig omsorg i fosterhjemmet og at de forutsetninger som ble lagt til grunn ved plasseringen blir fulgt opp. 7

Departementet foreslår videre å videreføre dagens 8 annet ledd annet punktum. Dette er en bestemmelse som presiserer at tilsynet også omfatter ivaretakelse av barnets etniske, kulturelle og språklige bakgrunn, der samisk særlig fremheves. Bestemmelsen har sammenheng med forskriften 4 der det fremgår at barneverntjenesten ved valg av fosterhjem skal ta tilbørlig hensyn til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Bestemmelsen trådte i kraft 1. mai 2012. Etter lovendringen pålegges også kommunen å sørge for at de som skal utøve tilsynet gis nødvendig opplæring og veiledning. Formålet er å sikre god kompetanse under tilsynet. En nærmere omtale av innholdet i dette kravet gis i punkt 2.6. Nærmere om organiseringen av tilsynsoppgaven Lovendringen gir kommunen større fleksibilitet med hensyn til hvordan tilsynet administrativt skal organiseres. Dette gir mulighet til å organiserer tilsynsarbeidet tilpasset forholdene i den enkelte kommune. I proposisjonen presiseres at kommunen skal kunne velge å legge ansvaret for å gjennomføre tilsynsbesøkene til en av de andre tjenestene i kommunen, for eksempel til den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Forslaget åpner også for at kommunen kan velge å benytte eksterne aktører til å gjennomføre tilsynsbesøkene på kommunens vegne, eller at kommuner inngår samarbeid om gjennomføringen av tilsynsbesøkene. I tillegg til at kommunene gis større frihet til å organisere tilsynsarbeidet, stilles det heller ikke lenger krav om at det skal oppnevnes en bestemt tilsynsfører til det enkelte barnet. Dette vil kunne avhjelpe dagens utfordringer med å rekruttere et tilstrekkelig antall personer til å utføre tilsynet. Dersom kommunen velger å benytte eksterne til å gjennomføre tilsynet, vil kommunen likevel ha det hele og fulle faglige ansvaret for at tilsynet utøves på en forsvarlig måte. Dette innebærer blant annet at de som gjennomfører tilsynet må være underlagt kommunens instruksjonsmyndighet og at de både omfattes av kommunens internkontroll og av fylkesmannens tilsyn med kommunen. Et godt tilsyn forutsetter legitimitet både innad i kommunen og blant de som direkte er berørt av tilsynet. Uavhengighet overfor barneverntjenesten og fosterforeldrene er viktig for å etablere troverdighet i tilsynssituasjonen og for å ivareta tilsynsfunksjonen på en forsvarlig måte. At barnevernloven legger tilsynsansvaret til kommunen og ikke direkte til barneverntjenesten som i dag, innebærer i prinsippet en større avstand til barneverntjenesten. At tilsynet føres tilstrekkelig uavhengig av barneverntjenesten eller fosterforeldrene er et viktig element ved vurderingen av om tilsynet kan anses som forsvarlig. Dette må det tas hensyn til ved valg av organisasjonsmodell. For eksempel vil det for mindre kommuner, med få ansatte i barneverntjenesten, kunne være utfordrende å fremstå med tilstrekkelig uavhengighet dersom barneverntjenesten brukes som tilsynsansvarlig. I dag stilles det kun krav til uavhengighet for den som fører tilsynet. For nærmere omtale av krav til uavhengighet for den som fører tilsynet, vises til kap. 2.4 og forskriftsforslaget 8 tredje ledd. Behandling av personopplysninger Ved utføring av tilsyn vil både kommunen som ansvarlig for tilsynet, og den som utfører tilsyn, motta, registrere og behandle taushetsbelagte opplysninger. Kommunen som ansvarlig må sikre at personopplysninger om barn og familier ikke brukes urettmessig eller kommer uberettigede i hende. Hensyn til konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet er sentrale hensyn for ivaretakelse av informasjonssikkerhet, se personopplysningsloven 13. 8

Personopplysningsloven 13 og personopplysningsforskriften kapittel 2 setter generelle krav til informasjonssikkerheten i systemer hvor det skal behandles personopplysninger. Kommunen er å anse som ansvarlig for behandling av personopplysninger knyttet til gjennomføring av tilsyn og utarbeidelsen av tilsynsrapportene, og har det hele og fulle ansvaret for at tilsynet utøves på en forsvarlig måte. Dette gjelder uavhengig av om tilsynet gjennomføres av kommunens egne medarbeidere eller av eksterne. Dersom private benyttes vil disse være underlagt kommunens instruksjonsmyndighet og omfattes av kommunens internkontroll og av fylkesmannens systemtilsyn med kommunen. Det forutsettes at kommunene ved utføring av tilsynet oppfyller de kravene som stilles i personopplysningsloven. Dette innebærer blant annet at kommunen må sørge for å inngå nødvendige databehandleravtaler dersom kommunen velger å benytte eksterne til å utføre tilsynet på kommunens vegne, jf. personopplysningsloven 13, jf. 15 og personopplysningsforskriften kapittel 2. Klare databehandleravtaler mellom kommuner og de som ufører tilsyn, med blant annet bestemmelser om hvilke opplysninger som skal registreres, føringer knyttet til overholdelse av taushetsplikt om de forholdene som konstateres i gjennomføringen av tilsyn, håndtering/registrering av opplysninger i tilsynsrapporten er forutsetninger for at kommunen skal kunne ivareta sin rolle som behandlingsansvarlig og for at fosterfamiliens og barnets rettsikkerhet og personvern ivaretas på en tilfredsstillende måte. Det understrekes at enhver som utfører tjeneste eller arbeid på kommunens vegne i henhold til barnevernloven er bundet av lovbestemt taushetsplikt etter barnevernloven 6-7. Internkontroll Kommunen skal føre internkontroll for å sikre at kommunen utfører oppgavene sine i samsvar med krav fastsatt i lov eller i medhold av lov, se barnevernloven 2-1 annet ledd. Denne plikten vil også gjelde ansvaret for å føre tilsyn med barn i fosterhjem, og inkluderer eksterne i den grad slike benyttes for å utføre tilsynsoppgaven. Et godt system for internkontroll er et viktig virkemiddel for å sikre forsvarlig gjennomføring av dette ansvaret. 2.3 Hvilken kommune har ansvaret Lovendringene innebærer ingen endringer i ansvarsfordelingen mellom kommuner. I proposisjonen forutsettes at det fortsatt skal være den kommunen der fosterhjemmet ligger (fosterhjemskommunen) 1 som skal ha ansvaret for tilsynet med barn i fosterhjem, mens omsorgskommunen har finansieringsansvaret for tilsynet med barnet. Det er altså lagt til grunn at dagens ansvarsfordeling mellom fosterhjemskommune og omsorgskommune videreføres. Av forenklingshensyn foreslår departementet at begrepet fosterhjemskommunen brukes gjennomgående i forskriften 8 og 9 når det gjelder reguleringen av tilsynsansvaret. Dette betyr at forskriften 8 tredje ledd foreslås endret slik at dagens første punktum utgår som overflødig. Videre må forskriften 8 tredje ledd endres slik at det går fram at det er fosterhjemskommunen og ikke barneverntjenesten i fosterhjemskommunen, som kan inngå avtale med omsorgskommunen om å overføre ansvaret for tilsynet. 1 Forskrift om fosterhjem 1 nr.3 9