BJØRN BOTTOLVS Etter den søte kløe Kriminalroman
Men blide stunder det har alle. En fange sitter på sin kjærre og kjører til skafottet, en spiker gnager ham i sætet, han flytter sig og føler det mere behagelig. KNUT HAMSUN
1 Politibetjent Jo Kaasa stoppet på en snauhogd kolle etter å ha småløpt opp fra parkeringsplassen nede ved Sørkedalsveien. Han ble stående og se seg rundt, kunne ikke huske å ha sett så mye hvitveis før. Blomstene sto tett i tett opp fra den grønne skogbunnen så langt øyet rakk. Han snuste inn, kjente lukten av fuktig jord. Makkeren hans på patruljebilen, den nesten tretti år yngre Gunnar Sletten, dultet i ham og pekte mot ei kvinne som sto på en liten høyde til høyre for dem. Kaasa begynte å gå mot henne. Sletten fulgte etter. Kvinna, som var høy og slank, sto urørlig mellom to bjørkestammer og stirret mot dem. Hun hadde ei lys, vid skjorte utenpå dongeribuksa. Da de kom bort til henne, bekreftet hun med et nikk at det var hun som hadde ringt. Hun hvisket navnet sitt så lavt at Kaasa ikke oppfattet det. Så pekte hun mot en bekk som rant 20 30 meter nedenfor. Der nede, sa hun og svelget. Akkurat der hvor bekken gjør en sving. Hun satte seg på huk med hendene foran øynene, stammet fram noe om at hun ikke hadde orket å gå nærmere, ba dem skynde seg, kanskje var det fortsatt liv. Hun rusket seg i det mørkeblonde håret, som hadde fått en krus i det lette regnet. De to politimennene vekslet blikk før de begynte å løpe mot bekken, Sletten noen meter foran. En blomsterbukett
lå på en flat stein foran ei maurtue. Da Kaasa kom fram, hadde makkeren hans alt vasset uti og bøyde seg over en kropp som lå på magen mellom to steiner i det strie vannet. Han så at det var en mann, stusset over at vedkommende var i sokkelesten og bare hadde på seg T- skjorte og olabukse. Kaasa vasset etter, vannet rakk ham til over knærne, og etter noen sekunder kjente han ei isende kulde bre seg opp mot skrittet. Siste rest av snøsmeltingen fra åsen innenfor og det kraftige regnet de siste dagene hadde nesten gjort om bekken til ei elv. Og i natt hadde årets første tordenvær passert Oslo-området. De grep om hver sin skulder og løftet den livløse kroppen, hodet ble hengende slapt ned. Kaasa stirret på den velfriserte nakken og tenkte at mannen nettopp hadde vært hos frisøren, skulle være fin på håret til nasjonaldagen. De la mannen i blomsterenga og vendte ham over på ryggen. Den blålige ansiktshuden og de halvlukkede, brustne øynene fikk de to politimennene til å utelukke gjenopplivingsforsøk. Kaasa så at mannens ene bukselomme bulet og stakk hånden forsiktig nedi, kjente at det var spiker, en håndfull med spiker. Fra den andre bukselomma plukket han opp en mobiltelefon. Han har et kutt bak øret. Sletten, som hadde satt seg på huk ved den dødes hode, kikket på Kaasa. Det ser ut til å være dypt. Kaasa dro opp patruljetelefonen fra jakkelomma og ringte operasjonssentralen, ga en situasjonsrapport og ba dem avbestille ambulansen, sa han skulle komme tilbake med flere opplysninger når de fikk bedre oversikt på stedet. Ettersom det var søndag, tvilte han på at sjefen for Voldsavsnittet på Majorstua politistasjon, Pål
Haugen, var på jobb, men han visste at Haugen koblet kontortelefonen over til mobilen når han ikke var på avsnittet. Kaasa tastet og fikk svar nesten med en gang. Da han hadde gitt en kort redegjørelse, sa Haugen: At han ikke var i besittelse av ID gjør det ikke enklere. Men at han ikke hadde noe på benene og kun var iført T- skjorte på overkroppen virker, jo rart. Det har da ikke vært noe ordentlig varme i været ennå, så det kan vel tyde på at han har flyktet fra noen. Men hvor i Sørkedalen er dette? Første veien til venstre etter kirka, så et par hundre meter på grusveien som ender på en parkeringsplass. Derifra er det fem seks minutters gange innover skogen. Ja vel, men er ikke dette et hytteområde? Kaasa så seg rundt, ingen hytter var å se, bare høye grantrær og ei og annen bjørk, men han hadde gått på ski i området for noen år siden, og visste at det var flere hytter her inne. Jo, det stemmer. Haugen var enig i at forholdet var mistenkelig, og ville straks reise til kontoret. Han ba Kaasa skaffe en patrulje som kunne undersøke området nærmere, sjekke hyttene. Og melder, tilføyde han, var det ikke Birgitta Evensen hun het? Kaasa kikket på det han hadde skrevet på håndbaken. Ja, det var det jeg noterte da vi fikk meldingen fra operasjonssentralen. Haugen minnet dem på å få med alle relevante opplysninger hun hadde. Han er død, er han ikke? Kvinna så på ham med et forferdet blikk.
Kaasa nikket. Noe slapp tak i ansiktet hennes, og hun sukket et gud skje lov, tok seg i det og sa at han ikke måtte misforstå. Han sa at han skjønte, hun kunne ikke gjort noe fra eller til likevel, mannen hadde vært død i flere timer. Han myste mot håndbaken. Jeg oppfattet ikke navnet ditt i sted, men ifølge meldingen vi fikk på telefonen heter du Birgitta Evensen? Hun nikket. Er han drept? Kaasa så for seg det dype kuttet avdøde hadde bak øret. Det er det for tidlig å si noe om. Han ba om personalia og noterte i kladdeblokka, spurte hva hun gjorde her inne i skogen. Plukket blomster. Hun bekreftet at buketten som lå nede ved bekken, var hennes. Kaasa lot blikket sveipe over den hvite skjorta hennes, tenkte at det ikke var et typisk antrekk for en skogstur. Ei ulltrøye stakk opp fra skjorta. Er du kjent her? Hun fuktet leppene. Vi hadde hytte her da jeg var barn, og Nå skulle jeg plukke blomster for å sette på graven til mor. Hun plukket alltid hvitveis her på denne tiden. Er det langt til den hytta? Hun snudde seg og pekte mot en liten høyde. Derifra kan den skimtes mellom trærne. Er det noen der nå? Det vet jeg ikke, vet heller ikke hvem som eier den, det er snart ti år siden den ble solgt. Kaasa hørte på det bærbare radiosettet BB-settet at ei ung kvinne hadde vært ute for en blotter på Sagene.
Han dempet volumet og ba Sletten gå for å se om det kunne være folk i hytta. Han ble stående og se den høye, slanke kollegaen forsvinne bak et briskekjerr før han rettet blikket mot Birgitta Evensen. Hvordan kom du deg hit? Jeg syklet. Kaasa forklarte at de måtte sperre av en del av området, og ba henne om å bli stående mens han hentet bånd i bilen. Hun kikket mot stedet der den døde lå utstrakt på ryggen, knep munnen sammen og nikket. Da Kaasa kom tilbake med sperrebåndet, var Birgitta Evensen forsvunnet. Han bannet for seg selv og ble stående og kikke seg rundt. Noe strammet seg i mellomgulvet, og han hastet ned til bekken for å forvisse seg om at liket fortsatt lå der. Det gjorde det selvsagt. Han ergret seg over den altfor kjente «verst tenkelig»- innstillingen, men Birgitta Evensen var forsvunnet. Han fikk øye på Sletten, som dukket opp bak et vindfang. Hvor er melder? ropte Sletten. Jeg vet ikke. Skulle bare hente denne. Kaasa løftet rullen med sperrebånd. Så du noe? Det var ingen i hytta, men jeg syntes jeg kjente røyklukt fra et sted på den andre siden av bekken.
2 Jo Kaasa kjente det dirre mot låret før han hørte at patruljetelefonen ringte. Jeg har kommet meg på kontoret, sa Pål Haugen. Har melder legitimert seg? Kaasa møtte makkerens blikk. Nei. Be henne gjøre det før hun slippes, jeg har nemlig undersøkt med Folkeregisteret og ikke funnet noen som heter Birgitta Evensen. Hun er, Kaasa svelget, ja, det er greit, jeg ringer deg opp igjen. Makkeren min har vært en rask tur opp til nærmeste hytte, som var lukket og låst, skyndte han seg å tilføye for at Haugen ikke skulle spørre mer om Birgitta Evensen, og det syntes ikke som om det hadde vært folk der på en stund. Men Sletten mente at det kunne være folk på ei hytte som ligger enda lenger opp og på den andre siden av bekken, har ikke sjekket der ennå. Kaasa hørte at det knakk i en kvist, han snudde seg og så at kvinna kom mot dem. Han kjente et blaff av lettelse. Jeg ringer om et par minutter, men jeg har ennå ikke fått respons etter at jeg ba operasjonssentralen sende en annen patrulje, kan du purre på dem? Kvinna unnskyldte seg og sa at hun måtte i «et nødvendig ærend». Kaasa så rødmen som skjøt opp i ansiktet hennes. Han kikket på klokka og stusset hun hadde brukt nesten et