HØRING - FORSLAG TIL NYE REGLER OM SMITTEFOREBYGGENDE TILTAK MOT VISSE ANTIBIOTIKARESISTENTE BAKTERIER HOS SVIN

Deres ref: Vår ref: 2015/202425 Dato: 17. august 2017 Org.nr: 985 399 077 HØRING - FORSLAG TIL NYE REGLER OM SMITTEFOREBYGGENDE TILTAK MOT VISSE ANTIBIOTIKARESISTENTE BAKTERIER HOS SVIN Hovedinnhold i forskriftsutkastet Det foreslås at personer som har kontakt med svin, eller bygninger der svin holdes, skal ha plikt til å ha på seg beskyttelsesutstyr for å beskytte dyrene mot smitte med antibiotikaresistente bakterier fra mennesker. Bare de som kan dokumentere at de har testet negativt for antibiotikaresistente bakterier unntas fra denne plikten. Det foreslås at antibiotikaresistente bakterier i forskriften foreløpig forstås som meticillinresistente Staphylococcus aureus (MRSA). Bakgrunn for forslaget Bakterier som er resistente mot antibiotika er en global trussel mot effektiv medisinsk behandling av syke mennesker. Verdens helseorganisasjon (WHO) slo i 2012 fast at dette er en av de største helsetruslene verden står overfor. 1 Infeksjoner som i dag regnes som ufarlige, kan igjen bli et alvorlig helseproblem og en hyppig dødsårsak. 1 I mange land er husdyrhold med svin et reservoar for antibiotikaresistente bakterier som MRSA. Hovedkilden for smitte til husdyr antas å være mennesker, men andre kilder kan ikke utelukkes. MRSA-bakterier gjør normalt ikke dyrene syke, og de anses ikke som et vesentlig problem for mattryggheten. Dersom MRSA etablerer seg i svinebesetninger, vil bakteriene først og fremst spres til personer som arbeider med svin, men også videre til den øvrige befolkningen. Selv om det meste av smitten av MRSA skjer mellom mennesker, ser vi også at noen resistente bakterier smitter mellom mennesker og dyr. LA-MRSA er et eksempel på dette. LA-MRSA betyr husdyrassosierte MRSA-bakterier, dvs. stammer av MRSA-bakterier som kan etablere seg og formere seg hos dyr. Norske myndigheter har som mål at LA-MRSA ikke skal etableres i norsk svinehold. Hensikten er å forhindre at det bygges opp et nytt smittereservoar for befolkningen som kan føre til sykdom hos mennesker og økte kostnader i helsevesenet. Dette er nedfelt i Nasjonal 1 Disse to setningene er sitert fra Nasjonale strategi mot antibiotikaresistens 2015-2010. Mattilsynet Saksbehandler: Turi Hordern-Larsen, Solfrid Åmdal og Julie Enebo Grimstad Tlf: 22779079, 22778939 + 22778433 Besøksadresse: E-post: tuhla@mattilsynet.no Postadresse: Felles postmottak, Postboks 383 2381 Brumunddal Telefaks: 23 21 68 01

strategi mot antibiotikaresistens 2015-2020 og i Landbruks- og matdepartementets handlingsplan mot antibiotikaresistens. Mattilsynet gjennomførte sommeren 2014 en samfunnsøkonomisk analyse som viste stor samfunnsøkonomisk lønnsomhet for tiltak som kan forebygge spredning av MRSA i svinehold. Analysen var basert på beregninger med hensyn på utbredelse, kostnader til sanering og erstatning, samt kostnader på folkehelsesiden. Analysen la grunnlaget for gjeldende strategier for bekjempelse av LA-MRSA i svinehold og pekte på ytterligere muligheter for å forebygge smittespredning. Når LA-MRSA oppdages hos svin, krever Mattilsynet at dyrene slaktes eller avlives, og at fjøset saneres, vaskes og desinfiseres. Produsenten må lage en saneringsplan som sier hvordan dette skal utføres. Saneringen er en krevende jobb som fører til mye arbeid og utgifter for bonden, Mattilsynet og alle andre involverte. De som har fått pålegg fra Mattilsynet om nedslaktning, kan få erstatning etter forskrift 29. mai 2016 nr. 545 om erstatning i husdyr- og planteproduksjon. Dyra erstattes etter standard satser. Det gis også erstatning for direkte kostnader som følge av andre pålagte tiltak, f.eks. sanering for å fjerne smittestoffer og direkte kostnader i forbindelse med slaktningen, f.eks. ekstrakostnader ved dyretransport mv. Dyreeier, som etter påvist LA-MRSA i svinebesetningen sin, blir pålagt avlivning/slakting og sanering av besetningen, gis også erstatning for kostnader til nødvendig bistand til utarbeidelse av saneringsplanen. I tillegg gis det også kompensasjon for deler av produksjonstapet etter forskrift 26. juni 2015 nr. 795 om kompensasjon for produksjonstap etter pålegg om nedslakting av svinebesetninger grunnet påvisning av antibiotikaresistente bakterier (MRSA). Erstatningen fra Landbruksdirektoratet og bruk av ressurser i Mattilsynet i slike saker betyr at sanering av LA-MRSA-positive svinebesetninger medfører store kostnader for staten. Samtidig fører saneringen til kostnader for næringen i form av produksjonstap, innkjøp av nye livdyr og økte forsikringspremier. Systematiske undersøkelser gjennom de siste tre årene har gitt ny kunnskap om hvordan MRSAsmitte til besetninger kan reduseres. Resultater fra overvåkningsprogrammet har vist liten utbredelse av MRSA i norske svinehold. Mattilsynet/Folkehelseinstituttet/Veterinærinstituttet har fått oversikt over utbrudd og smitteveier for LA-MRSA både med dyr og mennesker. Det er også ny kunnskap om status for LA-MRSA både i svinehold og i den humane befolkningen i flere europeiske land. Det viser seg at risikoen for introduksjon til svinebesetninger er størst med mennesker som er smittet, mens den videre spredningen til andre besetninger er størst med dyrene som flyttes ut av smittede besetninger. Folkehelsesiden har også fått mer kunnskap om helsemessige og økonomiske konsekvenser av MRSA. På grunn av dette fant Mattilsynet det riktig å revidere den samfunnsøkonomiske analysen med nye handlingsalternativer og med nye spredningsmodeller i 2016. Analysen fra 2016 vurderte fem nivåer av tiltak (handlingsalternativ 1-5, samt et sjette alternativ som utelukkende omfatter et lite overvåkningsprogram). Den overordnede konklusjonen i analysen var at det vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt å gjennomføre omfattende tiltak for å holde LA- MRSA ute fra norske svinebesetninger. Analysen viser at handlingsalternativene 1 og 2 viser størst samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Begge disse handlingsalternativene forutsetter omfattende MRSA-testing av personer som arbeider med svin. Det betyr at det må være krav i forskrift om at svineholdere og norske og utenlandske røktere skal testes. I tillegg forutsetter alternativene et forskriftsfestet krav om testing for MRSA av dyreholdere og røktere som har vært i utsatt for smitte. For nærmere informasjon, se s. 12 av den samfunnsøkonomiske analysen. (Analysen er lagt ut sammen med informasjon om denne høringen.) Ved å innføre forskriften, vil nye introduksjoner av MRSA i norsk svinehold kunne reduseres. Med bakgrunn i strategien nevnt over og departementets handlingsplan, har Mattilsynet fått en bestilling fra Landbruks- og matdepartementet om å vurdere behov for å forskriftsfeste særskilte krav om smitteforebyggende tiltak, samt utarbeide utkast til slik forskrift. Forskriften skal være hjemlet i matloven. Side 2 av 9

Innholdet i forskriftsutkastet Forskriften har som formål å forebygge spredning av visse antibiotikaresistente bakterier fra folk til svin, jf. 1. Forskriften retter seg mot personer som har kontakt med levende svin eller bygninger der svin holdes, jf. 2. Dette vil omfatte kontakt med svin i forbindelse med jobb og fritid. Når «svin» er definert som svin som holdes for matproduksjon i 3, vil forskriften ikke gjelder for den som bare har svin som kjæledyr eller som holder svin i dyrepark. Siden det er særdeles viktig å hindre spredning av antibiotikaresistente bakterier i befolkningen, skal personer som ikke direkte omfattes av forskriften også oppfordres til å være bevisste på persontrafikk inn og ut av kjæledyrpreget svinehold og svinehold i dyreparker. Antibiotikaresistente bakterier er definert som de bakteriene som står listeført i utkastets vedlegget, jf. 3. Det foreslås at meticillinresistente Staphylococcus aureus (MRSA) står på listen. Andre antibiotikaresistente bakterier vil kunne føres opp på listen senere ved behov og etter en ny høring. «Husdyrbesetning» er også definert av hensyn til 5 bokstav b, fordi paragrafen har en bestemmelse om kontakt med husdyrbesetning i utlandet. Husdyrbesetning er definert som en besetning med produksjonsdyr. En typisk husdyrbesetning vil f.eks. være en besetning med storfe, men definisjonen er likevel gjort videre enn det som følger av vanlig språklig forståelse, fordi det presiseres at begrepet omfatter bl.a. pelsdyr, hest og hobbyfjørfe. I 4 første ledd foreslås det en plikt til å benytte nødvendig beskyttelsesutstyr som beskytter mot spredning av antibiotikaresistente bakterier, for den som skal ha kontakt med levende svin, eller som skal oppholde se i bygninger der svin holdes. Eksempler på beskyttelsesutstyr er listet opp. Per i dag anses bruk av engangs- eller overtrekksklær, kirurgisk munnbind, engangshansker og hodeplagg samlet, som et minimum. I 4 annet ledd foreslås det at den som kan dokumentere at de har testet negativ for antibiotikaresistente bakterier er unntatt fra plikten til å bruke ekstra beskyttelsesutstyr som beskrevet i 4 første ledd. En legeerklæring om at vedkommende har testet negativ for antibiotikaresistente bakterier vil være tilstrekkelig dokumentasjon. Laboratoriesvar etter en hjemmetest for antibiotikaresistente bakterier vil ikke anses som tilstrekkelig dokumentasjon, da det ikke er mulig å etterprøve om testen er tatt av personen hvis navn står på papirene. Det er et krav om at undersøkelsen, som dokumentasjonen viser til, er foretatt i Norge. På den måten vil det være mulig for Mattilsynet å verifisere dokumentasjonen. Mattilsynet vil kunne føre tilsyn og sjekke at f.eks. røktere benytter MRSA-beskyttelsesutstyr i svinehold. Det foreslås i 4 at dokumentasjonen må legges frem for Mattilsynet ved forespørsel. Unntaket i annet ledd unntar ikke fra plikt til å bruke vanlig beskyttelsesutstyr som følger av de ordinære smittetiltakene i rom med husdyr. Personer som kun har kontakt med levende gris på slakteri er unntatt fra plikten til å bruke det ekstra beskyttelsesutstyret, jf. 4 siste ledd. Dette er gjort fordi det er lite sannsynlig for videre smitte fra grisen som slaktes. Dokumentasjonen på at en person har testet negativ for antibiotikaresistente bakterier, f.eks. legeerklæringen, er bare gyldig frem til personen har testet positiv for slike bakterier ( 5 bokstav h) eller frem til personen er utsatt for risikosituasjoner mht. smitte. Dette fremgår av forslagets 5. Hvilke risikosituasjoner som gjør at dokumentasjonen ikke lenger er gyldig (i forhold til unntak fra påbudet om bruk av beskyttelsesutstyr) er at personen har: a. hatt kontakt med dyr som de visste, eller burde ha visst, var positive for antibiotikaresistente bakterier b. besøkt eller arbeidet i husdyrbesetning i utlandet c. vært innlagt i helseinstitusjon, fått tannbehandling eller gjennomgått omfattende helseundersøkelse, i utlandet d. arbeidet som helsearbeider i utlandet e. oppholdt seg i barnehjem eller flyktningeleir i utlandet Side 3 av 9

f. oppholdet seg mer enn seks uker sammenhengende i utlandet g. hatt fast bosted i utlandet. Forslaget til 5 er utarbeidet med bakgrunn i den samfunnsøkonomiske analysen fra 2016 og skal gjenspeile de fleste av risikosituasjonene beskrevet i handlingsalternativene 1 og 2 på en ikkediskriminerende måte. Paragrafene 4 og 5 vil kunne ramme norske og utenlandske arbeidere på samme måte. Vi har valgt ut de situasjonene vi mener har størst sannsynlighet for smitte. Når det gjelder f.eks. kontakt med husdyrbesetninger, mangler det oversikt over smittestatus til besetninger i utlandet, inkludert Norden. Det er derfor ikke skilt mellom Norden og andre land utenfor Norge selv om den samfunnsøkonomiske analysen gjorde det. Folkehelseinstituttet informerte oss i desember 2016 om at epidemiologien og overvåkningen mht. MRSA i nordiske land er endret, f.eks. har Finland lagt om overvåkningen av MRSA. Folkehelseinstituttet vurderer derfor at forskriften bør ha krav om undersøkelser for MRSA for personer som har vært innlagt i, eller arbeidet i, helseinstitusjoner i alle land utenfor Norge. Mattilsynet har fulgt rådet fra Folkehelseinstituttet. I 5 har vi sagt noe om risikosituasjoner hvor personer bør teste seg. I bokstav a står det at de som har kontakt med dyr som de visste eller burde ha visst var positive, må teste seg. Bakgrunnen for dette er at det har vært tilfeller hvor antibiotikaresistente bakterier hos kjæledyr er påvist, og hvor det ikke kan utelukkes at disse er årsak til videre smitte. Begrepet «dyr» er derfor brukt i 5 bokstav a, og ikke «husdyr». Når det gjelder bokstav b, som gjelder besøk eller arbeid i husdyrbesetning i utlandet, mener Mattilsynet at det er riktig å begrense dette til besetning. Risikoen er størst ved kontakt med husdyrbesetninger, og her vil det ofte ikke foreligge noe konkret informasjon om at dyra er positive (da det vil omfattes av bokstav a). Mattilsynet mener at det er ikke nødvendig å definere hva som er «positive for antibiotikaresistente bakterier». Dyr vil anses som positive hvis en laboratorieprøve blir positiv. De øvrige begrepene følger en vanlig språklig tolkning. Dyreeieren, eller den som er ansvarlig for svineholdet (f.eks. driftsleder), plikter å informere arbeidstakere og besøkende om plikten til å bruke beskyttelsesutstyr, jf. forslagets 6 første ledd. Eier/driftsansvarlig er også ansvarlig for å passe på at beskyttelsesutstyr blir brukt i tråd med påbudet i 4. Noen kan argumentere for at det er vanskelig for eieren mv. å passe på at andre bruker beskyttelsesutstyr, men en del regelverk inneholder krav som innebærer at eier/driftsansvarlig må påse at beøkende følger regelverket. Dette gjelder f.eks. i virksomheter som produserer mat. Når det gjelder antibiotikaresistente bakterier, vil myndighetene kunne kreve saneringer av besetninger, noe som kan føre til at bonden søker om erstatning fra staten. Da bør den som har ansvar for dyrene, og som eventuelt vil søke om erstatning, også ha ansvar for at de som har kontakt med dyrene hans/hennes bruker beskyttelsesutstyr for å verne dyrene fra smitte. Dette innebærer at dersom noen skal påberope seg unntaket fra plikten til å bruke beskyttelsesutstyr i 4 annet ledd, må dokumentasjonen i realitet legges frem for dyreeieren/den som er ansvarlig for dyreholdet. Samtidig skal den som ( 6 annet ledd) har vært fritatt fra plikt til å bruke beskyttelsesutstyr i henhold til 4 annet ledd, informere eier/den ansvarlige om at dokumentasjonen om smittefrihet ikke lenger er gyldig, jf. 5. Informasjonen må gis før vedkommende kommer i kontakt med dyrene eller går inn i fjøset. Forslaget henger sammen med forpliktelsen dyreeieren/ansvarlig person får etter 6 første ledd. Forslaget henger også sammen med forskrift 29. mai 2016 nr. 545 om erstatning i husdyr- og planteproduksjon 3 som innebærer «at eieren eller annen som har ansvar for dyrene, plantene mv., ikke selv forsettlig eller grovt uaktsomt har forvoldt sykdommen, utlegget eller tapet» dersom de skal få erstatning etter forskriften. Mattilsynet fører tilsyn med smittebeskyttelse i dyrehold. Det vil derfor være nødvendig for den som er fritatt fra å bruke ekstra beskyttelsesutstyr om å dokumentere fristatusen når Mattilsynet kommer på tilsyn. Mattilsynet vil måtte notere om personer har fremlagt gyldig dokumentasjon eller om dokumentasjon ikke lenger anses som gyldig. Side 4 av 9

Paragrafene 7 og 8 er standard bestemmelser om tilsyn, vedtak og straff. Utkastet 9 er en standard bestemmelse om at Mattilsynet i særskilte tilfeller kan dispensere fra bestemmelsene i forskriften. Bestemmelsen har likevel ikke med et krav om at dispensasjonen ikke skal stride mot Norges internasjonale forpliktelser, herunder EØS-avtalen. Forskriften vil være en ren nasjonal forskrift og Mattilsynet kan ikke se at dispensasjoner vil stride mot noen internasjonale forpliktelser når det gjelder smittebeskyttelse. Tilgrensende regelverk/forvaltningsområder Når det gjelder hold av svin, er det to sentrale forskrifter som gjelder, og begge har bestemmelser om hygiene: - Forskrift 27. juni 2002 nr. 732 om bekjempelse av dyresjukdommer 3 (hygienebestemmelser): «Ved utgang fra husdyrrom skal det være muligheter, inkludert tilgang på varmt vann, til å foreta håndvask og rengjøring av støvler, overtrekkstøy og utstyr.» - Forskrift 18. februar 2003 nr. 175 om hold av svin 7 første og annet ledd: «Driftsmåter skal legges til rette slik at de gir svin gode muligheter for bevegelse, mosjon og normal atferd. Dyrerom skal være utformet og innredet slik at dyra ikke påføres eller påfører seg selv skade. Inngangspartiet til dyrerom skal være utstyrt med smittesluse for å motvirke smitteoverføring og sikre god hygiene. Det skal være egnet plass som sikrer at inn- og utlasting av dyr kan foregå på en dyrevernsmessig og smittemessig sikker måte. I tilknytning til dyrerom skal det være innlagt kaldt og varmt vann. Inngang til/utgang fra dyrerom skal ha egnet sted hvor personell kan skifte klær, vaske seg og reingjøre utstyr. Personell skal ha adgang til fôrlager og servicerom uten å måtte gå gjennom dyrerommet eller gangareal hvor det ferdes dyr.» Konsekvensutredning Bruk av innleid arbeidskraft og økt reisevirksomhet i samfunnet vil medføre økt fare for at smittestoffer kommer inn i norske husdyrbesetninger. Tiltak for å unngå at svinebesetninger blir smittet medfører behov for tiltak, uavhengig av antibiotikaresistente bakterier. Smittesluse og bruk av beskyttelsesutstyr er vanlige tiltak for å hindre at smittestoffer utenifra smitter dyrene i besetningen. De økonomiske og administrative konsekvensene knyttet til den nye forskriften må sees i lys av tiltak som allerede i dag er nødvendig å ha i svinebesetninger. Forskriften gir en plikt til bruk av ekstra beskyttelsesutstyr for alle som ferdes i husdyrrom hvor det er svin. Ekstrautstyret skal beskytte mot overføring av antibiotikaresistente bakterier, og minst omfatte overtrekksklær, kirurgisk munnbind, engangshansker og hodeplagg. Påbudet om ekstra beskyttelsesutstyr kan oppfattes som en heftelse. Svinenæringen har likevel allerede en stor bevissthet rundt smittebeskyttelse, og svinebønder er vant til at det skal være en funksjonell smittesluse ved overgangen inn til husdyrrommet. Her er det normal prosedyre å skifte til besetningens støvler, overtrekksdress og hodeplagg, eventuelt som engangsutstyr. Adgangen til svinefjøs er allerede regulert strengt, og det er normalt ikke mulig å bevege seg inn og ut av slike besetninger i dag uten forholdsregler. Denne nye forskriften gir et ytterligere krav til hva eieren, besøkende og røktere m.fl. skal ha på seg. For personer som rutinemessig er i dyrehold med svin, er det dessuten forholdsvis vanlig å bruke munnbind pga. store mengder støv i svinefjøs. Denne forskriften gjør adgangen til svinefjøs litt vanskeligere. Friheten fra smittestoffet på gården vil imidlertid være en positiv konsekvens av påbudet og bør veie opp for heftelsene de på gården opplever. Samtidig vil en del mennesker kunne dokumentere at de ikke er smitteførende, og på den måten slippe bruk av ekstra beskyttelsesutstyr. Konsekvensen av påbudet om beskyttelsesutstyr bør derfor anses som liten. Personer som tester positivt på MRSA-bakterie-prøven, vil ikke kunne jobbe i svinehold uten å bruke ekstra beskyttelsesutstyr. Siden det er en mulighet å kunne jobbe, selv med en positiv Side 5 av 9

diagnose, vil svineholder ikke få ekstra utgifter ved å måtte leie inn en avløser. Konsekvensene knyttet til forskriftsutkastet bør derfor være små. Det kan være tilfeller hvor noen som ikke kan dokumentere at de ikke er smitteførende med antibiotikaresistente bakterier samtidig har problemer med å bruke nødvendig beskyttelsesutstyr av medisinske årsaker, og dermed bli utestengt fra arbeid i et svinehold. Mattilsynet antar at dette er en situasjon som oppstår svært sjelden. Det er vanskelig å forutse hvilke lidelser som ville gjøre det vanskelig å bruke ekstra beskyttelsesutstyr. Lateksallergi ved bruk av engangshansker kan lett unngås ved å bruke gummihansker uten lateks. Kroniske luftveisproblemer, som fører til at munnbind ikke kan brukes fordi luftinntaket hindres, er trolig lite sannsynlig blant de som jobber med svin. Personer med kroniske luftveisproblemer vil i utgangspunktet slite med å arbeide i svinehold på grunn av store støvmengder. At det kan bli en konsekvens at noen utestenges fra arbeid, anses derfor som liten. Dersom kravene om ekstra beskyttelsesutstyr, av en eller annen grunn, medfører at en person ikke lenger kan jobbe i svineholdet, for kortere eller lengre tid, vil det ha en konsekvens for dyreeieren. Det vil koste penger og tid å leie inn en ekstra avløser. Som allerede vist over, vil det være svært sjelden at en person både vil teste positiv for antibiotikaresistente bakterier og ikke tåle å bruke beskyttelsesutstyr under arbeidet. Konsekvensen for svinebønder generelt bør derfor være liten, men vil være noe større for den enkelte svinebonden som må finne avløser. Kostnader ved innkjøp av ekstra smittevernutstyr, vil øke for en svinebonde. Men kostnadene ved en eventuell sanering ved sykdomsutbrudd vil være svært mye større. Alle som eier svin, eller bygninger der svin holdes, vil måtte kjøpe inn beskyttelsesutstyr for å være forberedt. Mengde av beskyttelsesutstyr som brukes, og løpende utgifter forbundet med innkjøp at erstatningsutstyr, vil avhenge av hvem som besøker eller arbeider på gården, og hvor bonden og arbeidstakerne oppholder seg i Norge og utlandet. Denne ekstra kostnaden er liten sammenliknet med de andre driftsutgiftene i et svinehold. Det vil også være litt økt administrasjon for å bestille og skaffe dette utstyret, men denne økningen bør være liten siden beskyttelsesutstyr vanligvis må være på plass i en normal smittesluse. Muligheten for å kunne dokumentere frihet for antibiotikaresistente bakterier er ikke et krav, men en mulighet for å slippe påbud om bruk av ekstra beskyttelsesutstyr, jf. 4. De som har dokumentert at de er fri for smitte, er unntatt fra påbudet. Behov for testing i henhold til 5 i forslaget til forskrift, er å anse som mistanke om smitte av MRSA. Undersøkelsen vil i slike tilfeller være en rett for den mulig smittede personen og en plikt for legen/kommunelegen å gjennomføre. Undersøkelse og behandling vil være dekket av folketrygden. Personer som ønsker å bli testet uten konkret mistanke om smitte, må betale for testingen. Pris for testen er kr. 50-60, i tillegg til prisen på konsultasjonen. I tilsvarende forskrift på humansiden er det arbeidsgiver som betaler for testing av mennesker. Tanken er at det er i arbeidsgivers interesse at bakteriene ikke tas med inn og smitter videre. I denne forskriften vil det være i bondens interesse at besetningen ikke smittes. Samtidig vil testing kunne redusere bondens utgifter til beskyttelsesutstyr. Det er trolig rimeligere for arbeidsgiveren (bonden) å sørge for at røktere blir testet enn å måtte kjøpe inn ekstra beskyttelsesutstyr over lang tid. I tillegg vil behov for testing avhenge av de personer som jobber på gården og hvor ofte de utsetter seg for risikosituasjoner som beskrevet i utkastets 5, for eksempel lange reiser utenfor Norge og besøk i dyrehold i utlandet. Rundskriv fra Helse- og omsorgsdepartementet til landets kommuner om bekjempelse av LA- MRSA fra mars 2015, presiserer at det ved mistanke om smitte ikke er nødvendig for den som skal testes og behandles å være medlem av folketrygden for at utgiftene skal dekkes. Mattilsynet legger dette til grunn og konkluderer med at utgifter til testing ved mistenkt smitte og etterfølgende behandling ikke medfører nevneverdig økonomiske konsekvens for den enkelte. Rundskrivet fra 2015 vil bli erstattet av et nytt rundskriv i forbindelse med fastsettelse av denne forskriften slik at sammenhengen med forskriften blir tydeliggjort. Forskriften vil medføre konsekvenser for helsearbeidere, deriblant legene. De vil få mer arbeid med å teste folk, og de vil også få spørsmål om å teste personer uten fastlege. Økt testing av Side 6 av 9

personer vil kunne avdekke noen flere tilfeller av personsmitte med MRSA med påfølgende kostnader for helsevesenet i forbindelse med utredning, sanering mv. Det er samtidig grunn til å anta at slike kostander vil være svært begrenset i forhold til de kostnader som vil kunne oppstå i helsevesenet dersom MRSA får utbredelse i svinenæringen. Når det gjelder forhold som gjør at den som tester positivt (bonden, arbeidstakeren/frilanseren, besøkende veterinær e.l.) ikke kan bruke påkrevd beskyttelsesutstyr, antar vi at det vil være pga. en sykdom eller skade. Mattilsynet legger til grunn at sykepenger kan ytes til bonden (selvstendig næringsdrivende), arbeidstakere og frilansere dersom de ikke kan bruke beskyttelsesutstyr pga. sykdom eller skade, jf. folketrygdloven (ftrl) 8-4 første ledd. Vi har videre fått følgende svar fra NAV om arbeidsgiverens ansvar og forsikring for tilleggssykepenger: «Arbeidstakere har rett til sykepenger fra første sykefraværsdag. Det er arbeidsgiver som betaler de første 16 kalenderdagene av sykefraværet (arbeidsgiverperioden), jf. ftrl. 8-19. Fra og med 17. sykedag er det NAV som betaler sykepengene, jf. ftrl. 8-17 første ledd bokstav a. I ftrl. 8-20 er det gitt særlige unntaksregler fra arbeidsgiverens ansvar for betaling av sykepenger i arbeidsgiverperioden dersom arbeidstakerens helsetilstand medfører risiko for særlig stort sykefravær. Vilkårene for unntak etter 8-20 er at arbeidstakeren lider av en langvarig eller kronisk sykdom som medfører risiko for særlig stort samlet sykefravær. Vilkårene er nærmere forklart i rundskrivet til bestemmelsen. Videre kan arbeidsgivere forsikre seg mot ansvar for sykepenger i arbeidsgiverperioden, jf. ftrl. 8-21. Dette gjelder arbeidsgivere som har lave samlede lønnsutbetalinger. De samlede lønnsutbetalingene i det foregående året kan ikke overstige 40 ganger grunnbeløpet. Arbeidsgiveren betaler en forsikringspremie, som NAV fastsetter i prosent av de samlede lønnsutbetalingene i det kalenderåret som utløper midt i forsikringsåret (premiegrunnlaget)... Selvstendig næringsdrivende og frilansere kan mot særskilt premie tegne forsikring for tilleggssykepenger for de første 16 kalenderdagene. Det kan for selvstendig næringsdrivende tegnes tre alternative forsikringer, jf. ftrl. 8-36 første ledd: - 65 % av sykepengegrunnlaget fra første sykedag - 100 % av sykepengegrunnlaget fra 17. sykedag - 100 % av sykepengegrunnlaget fra første sykedag For frilansere omfatter forsikringen sykepenger med 100 % av sykepengegrunnlaget fra første sykedag, dvs. at det her kun er ett alternativ, jf. ftrl. 8-39. Premiesatser og hvordan premien skal betales fastsettes i forskrifter. Satsene endres etter selvfinansieringsprinsippet, dvs. at de senkes eller forhøyes i forhold til de årlige utgiftene i forbindelse med ordningen. NAV regner ut premiegrunnlaget på bakgrunn av gjennomsnittlig næringsinntekt i de tre siste årene som er ferdiglignet.... Jordbrukere har ifølge en avtale om kollektiv forsikring, rett til tilleggssykepenger med 100 prosent av sykepengegrunnlaget fra og med 17. sykedag.» Som NAV nevner, kan arbeidsgiveren (bonden) forsikre seg mot ansvar for sykepenger i arbeidsgiverperioden når de samlede lønnsutbetalingene i det foregående året ikke overstiger 40 ganger grunnbeløpet. Mattilsynet har regnet ut at det (per i dag) betyr at lønnsutbetaling ikke skal være mer enn 3,7 millioner. Dette betyr at bønder med få ansatte vil kunne tegne forsikringen. I tillegg, kan det søkes om at NAV dekker sykepenger i arbeidsgiverperioden dersom arbeidstakeren har kronisk sykdom med risiko for særlig stort sykefravær. Plikten til å informere om påbudt bruk av beskyttelsesutstyr og ansvaret for å påse at det brukes, bør ha liten konsekvens for svinenæringen. Det er allerede en plikt til å påse at røkter og andre Side 7 av 9

som skal gå inn i dyreholdet, har nødvendig kompetanse og kunnskap om forholdene i dyreholdet. I alle svinehold skal det være en smittesluse som dyreeier skal informere om bruken av. Rutiner for bruk av ekstra beskyttelsesutstyr i denne sammenhengen vil derfor være en liten ekstra byrde. Mattilsynet ba Landbruksdirektoratet om en uttalelse om hvordan de vurderte brudd på det nye kravet om bruk av beskyttelsesutstyr mot MRSA i tilknytning til forskrift 29. mai 2016 nr. 545 om erstatning i husdyr- og planteproduksjon 3 første ledd første punktum. Forskriftens 3 sier at det er et vilkår for rett til erstatning at eieren eller annen som har ansvar for dyrene ikke selv forsettlig eller grovt uaktsomt har forvoldt sykdommen, utlegget eller tapet. Landbruksdirektoratet har svart at «Bestemmelsen innebærer at eieren kan nektes erstatning dersom eieren selv, eller den han har satt til å ta ansvar for dyrene sine, med forsettlig eller grovt uaktsomme handlinger har forårsaket dyresykdommen, utlegget eller tapet». Spørsmålet er like relevant i tilknytning til forskrift 26. juni 2015 nr. 795 om kompensasjon for produksjonstap etter pålegg om nedslakting av svinebesetninger grunnet påvisning av antibiotikaresistente bakterier (MRSA) 3 siste ledd. Landbruksdirektoratet har uttalt i forhold til begge forskriftene at: «Dette ansvaret må også gjelde tilfeller hvor eieren eller annen som har ansvar for dyrene på en forsettlig eller grovt uaktsom måte bryter pliktene som fremgår av forskrift om smitteforebyggende tiltak mot visse antibiotikaresistente bakterier hos svin. Dette vil f.eks. være tilfelle hvor dyreeier selv forsettlig eller grovt uaktsom unnlater å benytte beskyttelsesutstyr, eller på samme måte unnlater å sørge for at andre som har kontakt med dyra nytter slikt utstyr.» Brudd på påbudet om å benytte ekstra beskyttelsesutstyr i forskriften som Mattilsynet foreslår vil dermed kunne medføre konsekvenser for erstatning og kompensasjon etter forskriftene nevnt ovenfor. Forskriften gir krav om at dokumentasjonen om smittefrihet fremlegges for Mattilsynet ved forespørsel. Det er allerede en plikt for dyreholder å gi Mattilsynet nødvendig informasjon i forbindelse med tilsyn, så bestemmelsen bør ha liten konsekvens for næringen. Økt behov for tilsyn vil medføre merarbeid for Mattilsynet selv om tilsynet kan gjennomføres samtidig med annet tilsyn. Mattilsynet bruker store ressurser når svinebesetninger tester positiv for MRSA. Selv med økt tilsyn, vil Mattilsynet kunne bruke færre ressurser totalt sett dersom påbud om å bruke beskyttelsesutstyr fører til en reduksjon av utbrudd av MRSA i svinebesetninger. Mattilsynet har innhentet uttalelse fra Arbeidstilsynet om det vil være anledning for bonden (arbeidsgiveren) å be en arbeidssøker eller arbeidstaker om dokumentasjon på at de har testet negativ for antibiotikaresistente bakterier, jf. arbeidsmiljøloven 9-3 og 9-4. Arbeidstilsynet har svart at de generelle kravene til saklighet og forholdsmessighet etter arbeidsmiljøloven 9-1 gjelder i tillegg til særbestemmelsene i 9-3 og 9-4. Arbeidstilsynet har i brev av 9. desember 2016 uttalt at det er grunn til å anta at kravene etter arbeidsmiljøloven kapittel 9 vil være oppfylt for at arbeidsgiver kan kreve innhenting av helseopplysninger ved ansettelse og medisinske undersøkelser av arbeidssøkere og arbeidstakere. De presiserer likevel at det er en konkret vurdering av forholdene som må gjøres i de enkelte tilfellene. Dersom en arbeidstaker i et svinehold blir smittet med antibiotikaresistente bakterier, vil vedkommende måtte benytte fullt beskyttelsesutstyr ved kontakt med dyrene eller når personen går inn i bygningene der dyrene holdes. Det kan tenkes at noen ikke vil klare å arbeide med fullt beskyttelsesutstyr på grunn av andre sykdommer. Arbeidsgiveren har tilretteleggings- og omplasseringsplikt for arbeidstakere med nedsatt arbeidsevne, jf. arbeidsmiljøloven 4-6. På gårder der det bare holdes svin, vil det ofte være vanskelig å omplassere arbeidstakere som ikke klarer å jobbe med beskyttelsesutstyr pga. sykdom, slik at sykemelding vil være nødvendig. Noen personer blir ikke smittefrie tross behandling og andre kan hyppig gjensmittes f.eks. ved kontakt med husdyr i utlandet eller på ferier i utlandet. Arbeidsmiljøloven gir beskyttelse mot oppsigelse i det første året av sykemeldingen, jf. arbeidsmiljøloven 15-8. Når dette året er ferdig har arbeidsgiveren mulighet til å vurdere oppsigelse, men arbeidstakeren kan ikke sies opp uten at det er saklig begrunnet i virksomhetens, arbeidsgivers eller arbeidstakers forhold, jf. arbeidsmiljøloven 15-7. Det er flere momenter som kan gå inn i vurderinger om oppsigelsen er saklig. Et moment er om bonden (arbeidsgiveren) har gjort alt som var mulig for å tilrettelegge arbeidet eller omplassere personen. Slik omplassering vil kunne være vanskelig på gårder som er små eller der det utelukkende holdes dyr. Det bør også være et moment om arbeidstakeren har Side 8 av 9

informert når de har vært i en gjensmittesituasjon, jf. forskriftens 6. Hvor ofte arbeidstakeren har vært borte fra jobben de siste årene på grunn av sykdommen vil kunne gi en indikasjon på fremtidig fravær og også kunne tas med i vurderingen. Likeledes, informasjon om hvor ofte arbeidstakeren utsetter seg for gjensmittesituasjoner, f.eks. på ferier i utlandet eller kontakt med positive dyr. Andre momenter vil være hvilken ulempe fraværet har for drift av gården, belastning på andre arbeidstakere, muligheten for å finne vikar, og kostnader forbundet med fraværet. Krav i arbeidsmiljøloven når det gjelder prosess ved oppsigelse, vil måtte følges på ordinær måte. En arbeidstaker som ikke klarer å bli kvitt smitten etter behandling vil innebære en økt smitterisiko. Risikoen for at dyrene blir smittet vil derfor være økt og bonden vil kunne ønske å si opp arbeidstakeren. Dersom dyrene blir smittet, vil det kreves nedslaktning av dyrene, sanering og noen ganger ekstra tid før det er lov å ta inn en ny besetning. Dette er en belastning for bonden og kan i verste fall føre til at bonden går konkurs. Hvorvidt oppsigelsen er saklig eller ikke vil bero på en konkret vurdering. Selv om ansettelsesforholdet er inngått før forskriften trer i kraft, vil det kunne være nødvendig for arbeidsgiveren å stille krav til den ansatte for å kunne oppfylle vilkårene i forskriften. Krav om bruk av beskyttelsesutstyr og eventuelt jevnlig testing vil dermed være en integrert del av arbeidsforholdet. Det er likevel å anbefale at nye arbeidskontrakter tar høyde for kravene i den nye forskriften, samt inneholder informasjonsplikt overfor arbeidsgiveren i forhold til nye smitteforhold. Høringssvar Høringssvar sendes inn via lenke på Mattilsynets nettside og merkes med «2015/202425 høring av forskrift om resistens hos svin»: https://www.mattilsynet.no/dyr_og_dyrehold/dyrehelse/smitte_mellom_dyr_og_mennesker/mrsa/f orslag_til_forskrift_om_smitteforebyggende_tiltak_mot_visse_antibiotikaresistente_bakterier_hos_ svin.26060 Alle høringssvar vil bli offentliggjort. Høringsfrist: 18. oktober 2017. Med hilsen Anne Marie Jahr seksjonssjef Vedlegg: Forslag til forskrift om smitteforebyggende tiltak mot visse antibiotikareisitente bakterier hos svin (resistens hos svin) Samfunnsøkonomisk analyse (2016) av aktuelle tiltak for å forebygge spredning av MRSA i norsk svinehold Side 9 av 9