Arvegang for polycystisk nyresykdom hos perserkatt D.S. Biller, S.P. DiBartola, K.A. Eaton, S. Pfleuger, M.L.Wellman og M.J.Radin

Arvegang for polycystisk nyresykdom hos perserkatt D.S. Biller, S.P. DiBartola, K.A. Eaton, S. Pfleuger, M.L.Wellman og M.J.Radin Publisert i Journal of Heredity, 1996: 87: 1-5, Oxford University Press. Oversettelse: Margareth Hanch-Hansen i samarbeid med veterinær Halldor M. Skålnes, med tillatelse fra forfatterne og Oxford University Press. Ettertrykk kun med tillatelse fra Oxford University Press. Polycystisk nyresykdom hos perserkatt fører til kronisk nyresvikt etter variabelt klinisk forløp. En 6 år gammel perserkatt med polycystisk nyresykdom ble benyttet til å etablere en koloni av katter med denne sykdommen. Ved hjelp av ultralyd kunne cyster påvises allerede ved 7-ukers alder. Fravær av cyster ved ultralydundersøkelse ved 6-måneders alder var korrelert med fravær av polycystisk nyresykdom ved obduksjon. Sykdommen fantes hos katter av begge kjønn. Ved paringskombinasjoner affekterte x ikke-affekterte katter fantes polycystisk nyresykdom hos 42 % av avkommene, mens sykdommen ikke fantes hos 58 %. Ved paringskombinasjoner affekterte x affekterte katter fantes polycystisk nyresykdom hos 73 % av avkommene og fantes ikke hos 27 %. Disse resultatene samsvarer med autosomal dominant arvegang for denne sykdommen. Polycystisk nyresykdom hos perserkatt ligner autosomal dominant polycystisk nyresykdom (ADPKD) hos mennesker og representerer en verdifull dyremodell for denne sykdommen. From the Department of Veterinary Clinical Sciences (Biller and DiBartola) and Department of Veterinary Biosciences (Eaton, Wellman, and Radin), College of Veterinary Medicine, Ohio State University, Columbus, Ohio, and Cytogenetics Laboratory, Baystate Medical Center, Springfield, Massachusetts (Pfleuger). Dr. Biller s present address is Department of Clinical Sciences, College of Veterinary Medicine, Kansas State University, Manhattan, Kansas. This research was supported by grants from the University of Wisconsin-Madison, Ohio State University, Polycystic Kidney Research Foundation, and National Kidney Foundation. Address reprint requests to Dr. Stephen P. DiBartola, Department of Veterinary Clinical Sciences, College of Veterinary Medicine, Ohio State University, 601 Vernon L. Tharp St., Columbus. OH 43210. Journal of Heredity 1996: 87: 1-5; 0022-1503/96/ 5.00 Autosomal dominant polycystisk nyresykdom (ADPKD) er den vanligste genetiske sykdommen hos mennesker, og den forekommer hos 1:200 til 1:1000 (Kimberling et al. 1991; Welling og Grantham 1991). Sykdommen forekommer hos alle raser og finnes hos så mange som 5 millioner mennesker over hele verden. Den er en av de vanligste årsakene til nyresvikt i USA og svarer for ca. 10 % av dialysepasientene (Welling og Grantham, 1991). Polycystisk nyresykdom har blitt beskrevet hos voksne langhårskatter av persertype av begge kjønn (Battershell og Garcia 1969; Lulich et al. 1988; Northington og Juliana 1977; Stebbings 1989), og en familie affekterte perserkatter er beskrevet (Biller et al. 1990). Hos affekterte katter er nyrene forstørrede og irregulære, og nyresvikt utvikles etter et varierende antall år. Azotemi, hyperfosfatemi, isostenuri, nonregenerativ anemi og metabolsk acidose oppstår hos affekterte katter med nyresvikt. De renale cystene er jevne, runde og anechoiske ved ultralyd. Ved obduksjon finnes multiple cyster av varierende størrelse i cortex og medulla i begge nyrer. Lymfoplasmacytær inflammasjon og interstitiell fibrose kan også forekomme. Hensikten med denne studien var å kartlegge arvegangen for polycystisk nyresykdom hos perserkatt. Materialer og metoder Beskrivelse av propositus og etablering av avlskolonien Propositus var en 6 år gammel hunnkatt av persertype som ble henvist til undervisningsklinikken ved Ohio State University i 1987 for utredning av polyuri og polydipsi (Biller et al. 1990). Katten var mager og begge nyrer var forstørrede. Det ble påvist azotemi [kreatinin 2.6 mg/dl (normalt 0.8-1.8 mg/dl), urea 69 mg/dl (normalt 15-35 mg/dl)] og redusert evne til å konsentrere urinen [ sp.vekt 1

Figur 1: Stamtavle for en koloni av katter med polycystisk nyresykdom ved Ohio State University. Firkanter = hanner; sirkler = hunner; fylte symboler = affekterte; åpne symboler = ikke-affekterte; DSH = korthårede huskatter. Symboler: a = renal histopatologi; b = ultralydundersøkelse; c = renal histopatologi og ultralydundersøkelse. Alle katter som ikke er angitt som Perser eller DSH er krysninger mellom disse (Perser X DSH). 1.012 (normalt >1.045)]. Abdominal radiografi viste bilateral renomegali samt multiple, velavgrensede, runde fylningsdefekter som forårsaket forvrengning av nyrebekkenet på ekskretorisk urografi. Ved ultralyd fantes multiple cyster i begge nyrer. Ved obduksjon fantes epitelkledde cyster både i nyrebarken og margen i begge nyrer. Cystene varierte i størrelse fra 5-10 mm i diameter. Det ble ikke vist cyster i andre organer. Avkom fra to kull etter denne affekterte hunnkatten og en ikke-affektert hannkatt av persertype ble benyttet til å etablere en avlskoloni av katter med polycystisk nyresykdom (Figur 1). Hannkatten som ble benyttet i disse paringene ble undersøkt med ultralyd og funnet negativ. Ett kull besto av en affektert hannkatt (#473) og en affektert hunnkatt (#475). Den affekterte hannkatten (#473) ble benyttet videre i ni paringer. Den affekterte hunnkatten (#475) fra dette kullet ble avlivet på grunn av nyresvikt i 10-årsalder. Det andre kullet besto av en affektert hannkatt (#472) og to ikkeaffekterte hunnkatter (#474, #476). Den affekterte hannkatten (#472) ble benyttet i tre paringer, og en av de ikke-affekterte hunnkattene (#474) hadde ett kull. Den andre ikke-affekterte hunnkatten (#476) fra kull nummer to ble ikke fulgt opp. Den affekterte hannkatten (#472) døde av nyresvikt 8 år gammel. De korthårede huskattene (#038, #045, #127, #224, # 296, #340, #464) som ble benyttet i denne studien, var ubeslektede katter som var donert fra en privatperson. Disse korthårskattene og katter i F1-generasjonen (#472, #476) ble ikke inkludert i dataanalysen i denne studien. På de resterende 115 kattene i Figur 1 ble det utført renal histopatologi på 75 (N = 54) eller komplett obduksjon (N = 21). 11 katter ble igjen i kolonien, 17 ble videresendt som forsøksdyr hos andre forskere, mens 12 ble adoptert bort som kjæledyr og ikke fulgt opp videre. Kolonien blir opprettholdt, og blod- og vevsprøver er tilgjengelig for samarbeidsforskning. 2

Ultralyd Det ble benyttet ultralyd på 102 av 115 katter for å fastslå eller avkrefte diagnosen polycystisk nyresykdom. Disse 102 kattene omfattet 62 av kattene med histopatologi- eller obduksjonsdata, alle de 11 kattene som er igjen i kolonien, de 17 kattene som ble sendt videre som forsøksdyr hos andre forskere og alle de 12 kattene som ble bortadoptert som kjæledyr. På de resterende 13 kattene ble det ikke utført ultralyd, og diagnosen ble bekreftet eller avkreftet ved makroskopisk eller mikroskopisk patologi. Ved renal ultralyd ble det benyttet 7.5 MHz probe og ATL UltraMark 4 highresolution-realtime ultralydapparat med video og multiformat kamera for bildeutskrift. Kattene ble undersøkt i ryggleie, enten våkne eller sedert med ketamin (10 mg/kg) administrert intramuskulært. Nyrene ble undersøkt både i lengde- og tverrsnitt. Cyster ble identifisert som anechoiske, sfæriske strukturer med glatte, skarpt avgrensede vegger og gjennomførende (akkustisk økning i bakkant konsistent med lesjonens størrelse). Ultralydundersøkelser ble utført på katter som varierte i alder fra 7 uker til 12 måneder, og undersøkelsene ble gjentatt fra to til fem ganger over mange måneder. På 62 katter ble det utført både ultralydundersøkelser og renal histopatologi. Patologi Renal histopatologi (N = 54) eller fullstendig obduksjon (N = 21) ble utført på 75 katter som varierte i alder fra 1 dag (neonatal død) til 6 år. Funn fra lysmikroskopi, elektronmikroskopi og immunhistokjemi for de 21 kattene hvor det ble utført fullstendig obduksjon samt for en katt fra F1- generasjonen (#472) er beskrevet annet sted (Eaton et al. 1997). For de øvrige 54 kattene ble nyrevev undersøkt ved lysmikroskopi, men det ble ikke utført fullstendig obduksjon. For histologiske undersøkelser ble utvalgte vevsprøver tatt ved obduksjon, fiksert i nøytralt bufret 10 % formalin, dyppet i parafin, skåret i 6 m tykke preparater og farget i hematoxylin og eosin. Statistikk Affekterte katter ble identifisert ved ultralydundersøkelse av nyrene, makro- og mikroskopisk patologi eller ved begge metoder, som beskrevet over. Det ble benyttet standard chi-kvadrat analyser på resultatene fra avlsforsøkene. P-verdi.050 ble betraktet som signifikant. Resultater Avlsforsøkene Avlsforsøkene ble utført slik at affekterte katter ble paret både med affekterte og ikke-affekterte katter. Figur 2: Makroskopisk patologisk utseende på nyre fra en 3 år gammel katt med polycystisk nyresykdom. Fra disse paringene ble det født 115 avkom, hvorav 71 (62 %) var hanner og 44 (38 %) var hunner (χ² = 2.755, P =.097). Av de 115 avkommene var 52 (45 %) affekterte og 63 (55 %) ikke-affekterte. Av de 52 affekterte kattene var 29 (56 %) hanner og 23 (44 %) hunner (χ² = 0.154, P =.694). Av de 63 ikke-affekterte kattene var 42 (67 %) hanner og 21 (33 %) hunner (χ² = 2.947, P =.086). Det var 11 avkom fra paringer affektert x affektert. Alle disse paringene var tilbakekrysninger hvor affekterte perserkatter ble paret med affekterte katter av blandingsrase. De affekterte kattene av blandingsrase var avkom fra utkrysninger mellom affekterte perserkatter og ikkeaffekterte korthårede huskatter. Av disse 11 kattene var 8 (73 %; 5 hanner, 3 hunner) affekterte og 3 (27 %; 1 hann, 2 hunner) var ikke-affekterte. Den observerte kjønnsfordelingen var ikke signifikant avvikende fra den forventede når alle avkom (χ² = 0.046, P =.831), affekterte avkom (χ² = 0.000, P = 1.000) eller ikke-affekterte avkom (χ² = 0.171, P =.679) ble tatt i betraktning. Chi-kvadrat analyse for fenotypen av polycystisk nyresykdom ble utført med nullhypotese for dominant nedarving og antakelse om letalitet for homozygot genotype. Denne analysen ga χ² = 0.024 (P =.877). På de samme data ble det utført chi-kvadrat analyse med nullhypotese for dominant nedarving og antakelse om ikke-dødelighet. Denne analysen ga χ² = 0.132 (P =.716). Det var 104 avkom fra paringer mellom affekterte og ikke-affekterte katter. Av disse 104 kattene var 44 (42 %; 24 hanner, 20 hunner) affekterte og 60 (58 %; 41 hanner, 19 hunner) ikkeaffekterte. Den observerte kjønnsfordelingen var ikke signifikant avvikende fra den forventede fordelingen når alle avkom (χ² = 2.813, P =.093), 3

affekterte avkom (χ² = 0.046, P =.831), eller ikkeaffekterte avkom (χ² = 3.449, P =.063) ble tatt i betraktning. Chi-kvadrat analyse av resultatene for fenotypen av polycystisk nyresykdom med nullhypotese for dominant nedarving, ga χ² = 0.948 (P =.330). Avkom i denne gruppen var resultat av paringer mellom utkrysninger av affekterte perserkatter eller affekterte katter av blandingsrase med ikke-affekterte katter av typen korthårede huskatter. Av 61 avkom fra paringer mellom affekterte perserkatter og ikke-affekterte korthårede huskatter, var 29 (48 %) affekterte og 32 (52%) ikke-affekterte. Chi-kvadrat analyse av disse data med nullhypotese for dominant nedarving ga χ² = 0.008 (P =.928). I paringer mellom affekterte x ikke-affekterte katter var det 65 avkom (31 affekterte, 34 ikkeaffekterte) fra paringer hvor hannen var affektert og 39 avkom (13 affekterte, 26 ikke-affekterte) fra paringer hvor hunnen var affektert. Ved chi-kvadrat analyse var det ingen signifikant forskjell mellom andel affekterte avkom i de ulike kombinasjonene (χ² = 1.513, P =.219). Ultralydstudier Den laveste alderen hvor cyster kunne påvises ved ultralydundersøkelse, var 7 uker. Hos syv katter var ultralyd initialt negativ, men hvor diagnosen polycystisk nyresykdom ble stilt seinere etter ny ultralydundersøkelse eller ved makro- og mikroskopisk patologi. En katt (#744) var negativ ved ultralydundersøkelse ved 10, 17 og 27 uker, men hvor polycystisk nyresykdom fantes ved obduksjon da katten var 44 uker gammel. En annen katt (#791) var negativ ved ultralydundersøkelser ved 7 og 22-ukers alder, men var positiv ved ultralydundersøkelse da katten var 35 uker gammel. Diagnosen ble bekreftet ved obduksjon da katten var 5 år. To katter (#782 og #786) var negative ved ultralydundersøkelse ved 7 og 8 uker, men hvor polycystisk nyresykdom ble vist både makro- og mikroskopisk ved obduksjon ved henholdsvis 10 og 11-ukers alder. For de øvrige 3 kattene (#789, #803, #806) var ultralydundersøkelse for cyster negativ ved 7 til 8-ukers alder, men positiv ved gjentatt undersøkelse ved 17 til 22-ukers alder. Katt #789 er fremdeles i kolonien, katt #803 ble vist affektert ved obduksjon da den var 3 år gammel og katt #806, som ble studert av en annen forsker, ble etter avlivning vist å være affektert. Både ultralyd og renal histopatologi ble utført på 62 av de 115 kattene i Figur 1 som denne studien omfatter. Sensitiviteten og spesifisiteten for ultralyd for polycystisk nyresykdom ble beregnet ut fra data for disse 62 kattene. Sensitiviteten ble definert som antall affekterte katter som var positive ved ultralydundersøkelse ved eller yngre enn en spesifisert alder, dividert med det totale antallet katter som var positive for polycystisk nyresykdom ved renal histopatologi. Spesifisiteten ble definert som antall ikke-affekterte katter som var negative ved ultralydundersøkelse, dividert med det totale antallet katter som var negative for polycystisk nyresykdom ved renal histopatologi. Ved å benytte disse definisjonene viste ultralydundersøkelse seg å ha sensitivitet på 75 % (15/20) og spesifisitet på 100 % (21/21) når undersøkelsen ble utført ved 16 uker og sensitivitet på 91% (29/32) og spesifisitet på 100% (30/30) når den ble utført ved 36 uker. Patologiske funn Ved obduksjon ble polycystisk nyresykdom diagnostisert ved forekomst av renale cyster som varierte i størrelse fra < 1 mm til omtrent 20 mm og i antall fra 20 til > 200 i hvert nyre (Figur 2) (Eaton et al. 1997). Cystene fantes i nyrebarken og nyremargen i begge nyrer, og det var stor variasjon mellom kattene i cystenes antall, størrelse og utseende. Til tross for markerte individuelle variasjoner i cystestørrelse, viste cystene tendens til å være større hos eldre katter enn hos yngre. Histologiske forandringer var begrenset til nyrer og lever. Renale cyster var kledd med epitel som varierte fra kubisk epitel til plateepitel. Noen cyster var omgitt av interstitiell fibrose eller lymfoplasmacytær inflammasjon, og noen cyster presset sammen tilstøtende renalt parenchym. Mange cyster var imidlertid ikke ledsaget av endringer i tilstøtende parenchym. I tillegg til renale cyster fantes mild til alvorlig utbredt multifokal kronisk tubulær interstitiell nefritt hos affekterte katter, og oftere hos eldre enn hos yngre katter. Kronisk tubulær interstitiell nefritt var karakterisert ved lymfoplasmacytær interstitiell infiltrasjon, interstitiell fibrose og assosiert tubulær epitelial atrofi og regenerering. Små hepatobiliære cyster fantes i leveren hos 2 katter, og mild til markert utbredt biliær hyperplasi og fibrose fantes i leveren hos 10 affekterte katter. Diskusjon Dyremodeller av polycystisk nyresykdom omfatter kjemisk induserte og spontant forekommende genetiske former av sykdommen hos mus og rotter (Gattone og Grantham 1991). Kjemisk induserte modeller omfatter dem som er produsert ved administrering av diphenylthiazole, nordihydroguaiaretic syre og corticosteroider. Cpk og pcy stammer av mus utvikler polycystisk nyresykdom som nedarves som en autosomal recessiv sykdom. En form for autosomal dominant polycystisk nyresykdom er beskrevet hos Han:SPRD rotter (Cowley et al. 1993; Kaspareit-Rittinghausen et al. 4

1989; Schafer et al. 1994). Denne sykdommen fører til kraftig forstørrede nyrer, uremi og død ved 2 til 3 ukers alder hos affekterte homozygote individer. Heterozygote hanner utvikler renale cyster, progredierende interstitiell fibrose og azotemi ved 6-måneders alder, mens heterozygote hunner utvikler stabil, kronisk nyresykdom uten azotemi (Cowley et al. 1993). Genet som svarer for den vanligste formen for ADPKD hos mennesker, har blitt lokalisert til den korte armen av kromosom 16 i området for - hemoglobin og fosfoglycolat fosfatase genene (ADPKD1) (Reeders et al. 1985, 1986). Genetisk heterogenitet for ADPKD ble snart oppdaget (Kimberling et al. 1988), og et neste ADPKD gen (ADPKD2) ble vist på kromosom 4 (Kimberling et al. 1993; Peters et al. 1993). Det kan også finnes andre genetiske varianter av polycystisk nyresykdom (Daoust et al. 1993). ADPKD1 genets komplette struktur og dets proteinprodukt er beskrevet (Consortium 1994, 1995). Den aminosyresekvensen som ADPKD1 genet koder for, viser ikke homologi med kjente proteiner. Bærere av ADPKD1 genet svarer trolig for omtrent 85 % av forekomsten av ADPKD hos mennesker, mens de fleste av de øvrige tilfellene er assosiert med ADPKD2 (Peters og Sandkuijl 1992). En rekke voksne katter med polycystisk nyresykdom er beskrevet i veterinærmedisinsk litteratur de siste 30 årene (Battershell og Garcia 1969; Caputo 1980; Lulich et al. 1988; Northington og Juliana 1977; Rendano og Parker 1976; Stebbins 1989). Spekulasjoner om polycystisk nyresykdom som en arvelig sykdom hos perserkatt var basert på sykdommens hyppige forekomst hos langhårede katter eller katter av persertype og identifisering av sykdommen hos beslektede perserkatter (Biller et al. 1990). Til nå har imidlertid arvegangen vært ukjent. Resultatet av den foreliggende studien støtter konklusjonen at polycystisk nyresykdom hos perserkatt nedarves som en autosomal dominant egenskap. Chi-kvadrat analysene indikerte at den observerte fordelingen av avkom fra kombinasjonen affekterte x ikke-affekterte ikke var signifikant forskjellig fra de forventede 50 % ved antakelse om dominant nedarving. Prosent affektert avkom var ikke signifikant forskjellig enten den affekterte forelder var hann- eller hunnkatt. Fordelingen av avkom i krysninger mellom affekterte x affekterte katter var også konsistent med autosomal dominant nedarving. Ved chi-kvadrat analyse var ikke disse resultatene signifikant forskjellige fra de forventede 75 % affekterte avkom ved enkel dominant arvegang eller fra de forventede 67 % affekterte avkom ved dominant nedarving og letalitet ved homozygot genotype. Forekomst av ikke-affekterte katter i disse kombinasjonene eliminerte effektivt muligheten for autosomal recessiv arvegang. I tillegg demonstrerte avlsforsøkene i denne studien overføring av sykdom fra hann-til-hann, hann-tilhunn, hunn-til-hann og hunn-til-hunn, noe som eliminerte muligheten for kjønnsbundet nedarving. Polycystisk nyresykdom har videre blitt opprettholdt i kolonien i fire generasjoner, og alle affekterte katter har minst en affektert forelder. Homozygote individer hos Han:SPRD rotter er lett gjenkjennelige fordi nyrene øker raskt i størrelse og utgjør 25-30% av kroppsvekten ved 3 ukers alder (Cowley et al. 1993). Homozygot variant av ADPKD er til nå ikke vist hos mennesker, til tross for at ADPKD er en relativt vanlig sykdom. Hos perserkatt med ADPKD har man ikke observert individer med ekstremt rask sykdomsutvikling (eks. utvikling av nyresvikt ved 1 års alder), og homozygot genotype er til nå ikke identifisert. Av seks katter med polycystisk nyresykdom som tidligere er beskrevet i veterinærmedisinsk litteratur, var fire langhårskatter eller katter av persertype (Battershell og Garcia 1969; Lulich et al. 1988; Northington og Juliana 1977; Stebbins 1989) og to var korthårskatter (Caputo 1980; Rendano og Parker 1976). Polycystisk nyresykdom er også beskrevet hos korthårskatter med renalt lymfosarkom (Podell et al. 1992). Disse observasjonene samsvarer allikevel med dominant nedarving av sykdommen hos perserkatt. Mange katter i kolonien som er beskrevet i denne studien, er korthårede og mangler den brachycephaliske ansiktsformen som er typisk for perserkatt. Sannsynligvis er ikke langhårspels og brachycephalisk ansiktsform koblet til polycystisk nyresykdom hos katt. Nyrecystenes variasjon i antall og størrelse hos perserkattene i denne studien samsvarer med hva som er observert hos mennesker med ADPKD. Også progresjonen i utvikling av nyresykdom viser stor variasjon hos begge arter. Levercyster er en vanlig forekommende komplikasjon hos mennesker med ADPKD, spesielt hos kvinner (Gabow 1993; Kaehny og Everson 1991), mens levercyster var uvanlig hos perserkatter av begge kjønn (Eaton et al. 1997). Hepatobiliær fibrose var en vanlig forekommende lesjon hos affekterte katter, men var ikke korrelert med alvorlighetsgraden av renale forandringer. Både hepatisk fibrose og kronisk tubulær interstitiell nefritt fantes oftere hos eldre enn hos yngre katter. Hepatisk fibrose er uvanlig, men er beskrevet hos mennesker med ADPKD (Cobben et al. 1990; Ramos et al. 1990). Forekomsten av extrarenale lesjoner hos perserkatt med ADPKD øker validiteten som dyremodell for human ADPKD. Penetrans (tilstedeværelse eller fravær av cyster) og ekspresjon (sykdommens alvorlighetsgrad) av 5

ADPKD er aldersavhengig hos mennesker (Kimberling et al. 1991). Ved ADPKD1 vil omtrent 90 % av dem som bærer genet ha cyster som kan påvises ved ultralydundersøkelse ved 20-årsalder (Bear et al. 1992). Hos de fleste affekterte katter som blir undersøkt med ultralyd ved <16 ukers alder, vil nyreparenchymet framstå som normalt, bortsett fra tilstedeværelse av små cyster (1-2 mm). Bare to katter som var negative ved ultralydundersøkelse ved 6-måneders alder, fikk seinere påvist ADPKD enten ved ny ultralydundersøkelse eller ved obduksjon. Dette tyder på at fravær av renale cyster i tidlig voksen alder er assosiert med lav risiko for seinere utvikling av ADPKD både hos mennesker og katter. Omtrent 45 % av mennesker med ADPKD vil utvikle nyresvikt ved 60-årsalder, med variasjonsområde fra 2 til 80 år (Gabow 1993). Hos voksne mennesker som får påvist nyrecyster ved ultralydundersøkelse, er risikoen for å utvikle nyresvikt beregnet til å være 2 % ved 40-årsalder, 23 % ved 50-årsalder og 48 % ved 73 år (Churchill et al. 1984). Hos perserkatt med ADPKD vil også alder hvor nyresvikt utvikles variere. Gjennomsnittsalderen hvor affekterte katter viser symptomer på nyresvikt er 7 år, med variasjonsbredde fra 3 til 10 år. Det er mange mulige forklaringsmodeller for variasjonen i klinisk progresjon ved ADPKD. Miljømessige faktorer kan spille en rolle. Høyt blodtrykk, mange svangerskap og urinvegsinfeksjoner var noen miljørelaterte faktorer som var assosiert med raskere sykdomsprogresjon i en studie av ADPKD hos mennesker (Gabow et al. 1992). Genetiske faktorer kan også tenkes å bidra til variasjon i ekspresjon ved ADPKD. Forskjellige genetiske loci for ADPKD kan gi variasjon i klinisk forløp. For eksempel er alder ved begynnende nyresvikt høyere hos pasienter med ikke-adpkd1 genotype (Parfrey et al. 1990). Interaksjon med andre gener eller forskjellige alleler på et enkelt ADPKD locus, kan også forekomme (Kimberling et al. 1991). Også innenfor den samme ADPKD1 familien kan det være stor variasjon både i sykdommens alvorlighetsgrad og alder hvor nyresvikt oppstår (Milutinovic et al. 1992). En mulig forklaring for denne variasjonen innenfor en familie kan være ustabilt DNA med varierende antall triplett repeterte sekvenser innenfor genet (Fick et al. 1994). Som en oppsummering kan det sies at polycystisk nyresykdom hos perserkatt viser stor likhet med ADPKD hos mennesker. Begge sykdommer nedarves autosomalt dominant, og begge er karakterisert ved utvikling og vekst av cyster i nyrebarken og nyremargen, noe som resulterer i progredierende renomegali. Begge sykdommene fører oftest til nyresvikt i høy alder, selv om det innenfor begge arter er markert variasjon i sykdommens kliniske forløp. Litteraturreferanser: Battershell D and Garcia JP, 1969. Polycystic kidney in a cat. J Am Vet Med Assoc 154:665-666. Bear JC, Parfrey PS, Morgan JM, Martin CJ, and Cramer BC, 1992. Autosomal dominant polycystic kidney disease: new information for genetic counseling. Am J Med Genet 43:548-553. Biller DS, Chew DJ, and DiBartola SP, 1990. Polycystic kidney disease in a family of Persian cats. J Am Vet Med Assoc. 196:1288-1290. Caputo CA, 1980. Polycystic kidney disease in a cat. Fel Pract 10:36-40. Churchill DN, Bear JC, Morgan J, Payne RH, McManamon PJ, and Gault MH, 1984. Prognosis of adult onset polycystic kidney disease reevaluated. Kidney Int 26:190-193. Cobben JM, Breuning MH, Schoots C, ten-kate LP, and Zerres K, 1990. Congenital hepatic fibrosis in autosomal-dominant polycystic kidney disease. Kidney Int 38:880-885. Consortium EPKD, 1994. The polycystic kidney disease 1 gene encodes a 14-kb transcript and lies within a duplicated region on chromosome 16. Cell 77:881-894. Consortium IPKD, 1995. Polycystic kidney disease: The complete structure of the PKD1 gene and its protein. Cell 81:289-298. Cowley B Jr, Gudapaty S, Kraybill AL, Barash BD, Harding MA, Calvet JP, and Gattone VH, 1993. Autosomal dominant polycystic kidney disease in the rat. Kidney Int 43:522-534. Daoust MC, Bichet DG, and Somlo S, 1993. A French- Canadian family with autosomal dominant polycystic kidney disease unlinked to ADPKD1 and ADPKD2 (abstract). J Am Soc Nephrol 4:262. Eaton KA, Biller DS, DiBartola SP, Radin MJ, and Wellman ML, in press. The morphologic features of autosomal dominant polycystic kidney disease in Persian and Persian-cross cats. Kidney Int. Fick GM, Johnson AM, and Gabow PA, 1994. Is there evidence for anticipation in autosomal dominant polycystic kidney disease? Kidney Int 45:1153-1162. Gabow PA, 1993. Autosomal dominant polycystic kidney disease. N Engl J Med 329:332-342. Gabow PA, Johnson AM, Kaehny WD, Kimberling WJ, Lezotte DC, Duley IT, and Jones RH, 1992. Factors affecting the progression of renal disease in autosomal-dominant polycystic kidney disease. Kidney Int 41:1311-1319. Gattone VH and Grantham JJ, 1991. Understanding human cystic disease through experimental models. Semin Nephrol 11:617-631. 6

Kaehny WD and Everson GT, 1991. Extrarenal manifestations of autosomal dominant polycystic kidney disease. Semin Nephrol 11:661-670. Kaspareit-Rittinghausen J, Rapp K, Deerberg F, Wcislo A, and Messow C, 1989. Hereditary polycystic kidney disease associated with osteorenal syndrome in rats. Vet Pathol 26:195-201. Kimberling WJ, Fain PR, Kenyon JB, Goldgar D, Sujansky E, and Gabow PA, 1988. Linkage heterogeneity of autosomal dominant polycystic kidney disease. N Engl J Med 319:913-918. Kimberling WJ, Kumar S, Gabow PA, Kenyon JB, Connolly CJ, and Somlo S, 1993. Autosomal dominant polycystic kidney disease. Localization of the second gene to chromosome 4q13- q23. Genomics 18:467-472. Kimberling WJ, Pieke-Dahl SA, and Kumar S, 1991. The genetics of cystic diseases of the kidney. Semin Nephrol 11:596-606. Lulich JP, Osborne CA, Walter PA, and O Brien TD, 1988. Feline idiopathic polycystic kidney disease. Compend Cont Ed Pract Vet 10:1029-1041. Milutinovic J, Rust PF, Fialkow PJ, Agodoa LY, Phillips LA, Rudd TG, and Sutherland S, 1992. Intrafamilial phenotypic expression of autosomal dominant polycystic kidney disease. Am J Kidney Dis 19:465-472. Northington JW, and Juliana MM, 1977. Polycystic kidney disease in a cat. J Small Anim Pract 18:663-666. Parfrey PS, Bear JC, Morgan J, Cramer BC, McManamon PJ, Gault MH, Churchill DN, Singh M, Hewitt R, Somlo S, and Reeders ST, 1990. The diagnosis and prognosis of autosomal dominant polycystic kidney disease. N Engl J Med 323:1085-1090. Peters DJM, and Sandkuijl LA, 1992. Genetic heterogeneity of polycystic kidney disease in Europe. Contr Nephrol 97:128-139. Peters DJM, Spruit L, Saris JJ, Ravine D, Sandkuijl LA, Fossdal R, Boersma J, van Eijk R, Norby S, Constantinou- Deltas CD, Pierides A, Brissendent JF, Frants RR, van Ommen GJB, and Breuning MH, 1993. Chromosome 4 localization of a second gene for autosomal dominant polycystic kidney disease. Nature Genetics 5:359-362. Podell M, DiBartola SP, and Rosol TJ, 1992. Polycystic kidney disease and renal lymphoma in a cat. J Am Vet Med Assoc 201:906-909. Ramos A, Torres VE, Holley KE, Offord KP, Rakela J, and Ludwig J, 1990. The liver in autosomal dominant polycystic kidney disease. Implications for pathogenesis. Arch Pathol Lab Med 114:180-184. Reeders ST, Breuning MH, Corney G, Jeremiah SJ, Meera- Khan P, Davies KF, Hopkinson DA, Pearson PL, and Weatherall DJ, 1986. Two genetic markers closely linked to adult polycystic kidney disease on chromosome 16. Br Med J Clin Res Ed 292:851-853. Reeders ST, Breuning MH, Davies KE, Nicholls RD, Jarman AP, Higgs DR, Pearson PL and Weatherall DJ, 1985. A highly polymorphic DNA marker linked to adult polycystic kidney disease on chromosome 16. Nature 317:542-544. Rendano VT, and Parker RB, 1976. Polycystic kidneys and peritoneopericardial diaphragmatic hernia in the cat: A case report. J Small Anim Pract 17:479-485. Schafer K, Gretz N, Bader M, Oberbaumer I, Eckardt KU, Kriz W, and Bachmann S, 1994. Characterization of the Han:SPRD rat model for hereditary polycystic kidney disease. Kidney Int 46:134-152. Stebbins KE, 1989. Polycystic disease of the kidney and liver in an adult Persian cat. J Comp Pathol 100:327-330. Welling LW, and Grantham JJ, 1991. Cystic and developmental diseases of the kidney. In: The kidney 4th ed (Brenner BM, and Rector FC, eds). Philadelphia: W.B. Saunders: 1657-1694. Received February 2, 1995 Accepted July 18, 1995 Corresponding Editor: Stephen J. O Brien. Ordforklaringer: Abdomen = Buk Abdominal radiografi = Røntgen av bukhulen Affektert = Angrepet Anechoisk = Gir ikke ekko, lyddødt rom Atrofi = Svinn Azotemi = Laboratoriefunn som viser økt innhold av nitrogenholdige stoffer i blodet Autosomal = Ikke kjønnsbundet Bilateral = Tosidig Biliær hyperplasi = Vevsøkning i leveren pga cellenydannelser i gallegangene Bufre = Opprettholde PH i en oppløsning Chi-kvadrat analyse = Statistisk analysemetode, mål for statistisk sammenheng mellom variabler. Chi-kvadrat betegnes χ² Cortex = Bark Dominant = Et arveanlegg kommer til uttrykk når det finnes på bare ett kromosom i et kromosompar Eosin = Fargestoff Epitel = Ytre cellelag som dekker hud og slimhinner Ekskretorisk = Skille ut Ekspresjon = Et gen sies å ha varierende E. hvis graden av manifestasjon varierer mellom individer Extrarenal = Utenfor nyrene Fenotype = Arveegenskaper som blir uttrykt Genotype = Tilstedeværelse av et gen (selv om dette ikke kommer til uttrykk) Hematoxylin = Et fargestoff Hepatisk fibrose = Sykelig bindevevsøkning i leveren Hepatobiliær = Angår lever og galleganger Heterozygot = Ulike alleler Histokjemi = Vevskjemi Histologi = Vevslære Histopatologi = Læren om sykelige forandringer i vev 7

Homologi = Tilsvarende, av samme slag Homozygot = Like alleler Human = Menneskelig Hyperfosfatemi = For høyt innhold av fosfater i blodet Immunologi = Læren om immmunapparatet Inflammasjon = Betennelse Interstitiell = Beliggende imellom Isostenuri = Konstant osmotisk konsentrasjon i urinen, uavhengig av væskeinntak Kreatinin = Et stoff som produseres i muskelvev og utskilles i urin Korrelere = Vise samvariasjon Lesjon = Forandring Letalitet = Dødelighet Locus (fl. loci) = Lokalisering av et gen på et kromosom. Ulike former av et gen (alleler) kan finnes i et locus, jfr. homozygot like former, vs heterozygot ulike former Lymfoplasmacytær inflammasjon = Betennelse som involverer de to typene hvite blodlegemene lymfocytter og plasmaceller. Lymfosarkom = Ondartet svulst som utgår fra lymfatisk vev Makroskopisk = Synlig med det blotte øyet Medulla = Marg Metabolsk acidose = Tilstand med syreoverskudd Multiple = Mange Nefritt = Nyrebetennelse Neonatal = Nyfødt Nonregenerativ anemi = Blodmangel pga redusert nydannelse fra benmargen Parenchym = Funksjonelt vev i et organ Polyuri = Økt urinmende Polydipsi = Økt drikkelyst Propositus = Opprinnelsesindividet Renal = Som vedrører nyrene Renomegali = Forstørrede nyrer Sfærisk = Kuleformet Sedere = Gi beroligende middel Sensitivitet = En metodes pålitelighet for negative utfall Spesifisitet = En metodes pålitelighet for positive utfall Triplett = Tre basepar i et DNA- eller RNAmolekyl som koder for en spesifikk aminosyre Tubulær interstitiell nefritt = Betennelse i nyrenes samlerør og støttevev Tubulær epitelial atrofi = Svinn av samlerørenes epitel Urea = Urinstoff, nitrogenholdig forbindelse som er rester av proteiner, dannes i leveren og skilles ut i urin Uremi = Betegnelse på det kliniske bildet ved azotemi 8