SAMUEL BJØRK DET HENGER EN ENGEL ALENE I SKOGEN

SAMUEL BJØRK DET HENGER EN ENGEL ALENE I SKOGEN

Copyright Vigmostad & Bjørke AS 2013 Tilrettelagt for e-bok: John Grieg AS, Bergen Forsideillustrasjon: Marius Renberg ISBN: 978-82-419-0985-6 ISBN: 978-82-419-0972-6 (trykt) Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller med avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

28. august 2006 kom en jente til verden ved fødeavdelingen på Ringerike sykehus på Hønefoss. Barnets mor, en tjuefem år gammel førskolelærer, Katarina Olsen, led av sykdommen hemofili, og døde under fødselen. Jordmoren og noen av sykepleierne som hadde vært til stede, kom senere til å omtale jentebabyen som eksepsjonelt vakker. Hun ble beskrevet som stille og spesielt våken, med et blikk som gjorde at de som arbeidet ved avdelingen, fikk et spesielt forhold til henne. Ved ankomst sykehuset hadde Katarina Olsen registrert far som ukjent. I dagene som fulgte, klarte ledelsen ved Ringerike sykehus, i samarbeid med barnevernet i Ringerike kommune, å lokalisere barnets mormor, nå bosatt i Bergen. Ikke klar over at datteren hadde vært gravid, kom hun til sykehuset, bare for å oppdage at det nyfødte barnet hadde forsvunnet fra fødeavdelingen. I ukene som fulgte, ble det igangsatt en storstilt leteaksjon ledet av Ringerike politikammer, uten resultat. To måneder senere ble en svensk sykepleier ved navn Joachim Wicklund funnet død på hybelen sin i Hønefoss sentrum. Han hadde hengt seg. På gulvet under Wicklund ble det funnet et maskinskrevet brev med teksten «Jeg beklager». Jentebarnet ble aldri funnet.

Lisa gikk til skolen. Tripp, tripp, tripp, det sa. I den nye kjolen. Trippet hun så glad.

1

1 Walter Henriksen satt ved kjøkkenbordet og prøvde desperat å få i seg noe av frokosten hans kone hadde satt frem. Egg og bacon. Sild, spekepølse og nybakt brød. En kopp te brygget av urter fra egen hage, den hun hadde ønsket seg sånn at de hadde kjøpt dette huset, langt utenfor sentrum av Oslo, med Østmarka som nærmeste nabo. Slik at de kunne dyrke de sunne interesser. Gå tur i skogen. Ha en liten grønnsakhage. Plukke bær og sopp, og ikke minst la hunden få leve friere, en cocker spaniel som Walter Henriksen ikke tålte synet av, men han elsket sin kone, og derfor hadde han gått med på alt dette, flytte ut av byen, leve nærmere naturen, og selv om det ikke ble sagt høyt, lenger unna pubene og barene, og de dårlige kompisene han hadde hengt med de siste årene. Han svelget en bit av brødskiva med sild, og kjempet hardt mot kroppen, som bare ville kaste den rett opp igjen. Han tok en stor slurk appelsinjuice, og forsøkte så godt han kunne å smile, selv om hodet hans verket som om noen hadde slått ham med en hammer. Firmafesten han hadde vært på kvelden i forveien, hadde ikke gått som planlagt, han hadde ikke klart å holde seg unna spriten denne gangen heller. Fri bar, og nå hadde det vært lenge siden, og hadde han ikke blitt årets selger? Diplom og ros fra sjefen, og klapp på skulderen, og fine, nesten flørtende blikk fra flere av damene på kontoret, så hvorfor ikke bare en liten en, en supertynn gin og tonic, masse tonic og bitte litt gin, det kunne da vel ikke skade? «Så hvordan gikk det i går?» sa hans kone, og skrudde på radioen.

Nyhetene surret i bakgrunnen mens Walter forsøkte å lese ansiktet hennes. Humøret. Om hun likevel hadde vært våken da han falt i seng på morgenkvisten, når visste han ikke, men sent hadde det blitt, altfor sent, han husket så vidt å ha tatt av seg klærne, et vagt minne av at hun sov, at han hadde tenkt heldigvis, før han hadde besvimt på den altfor harde madrassen hun hadde insistert på at de skulle kjøpe fordi hun hadde hatt så problemer med ryggen i det siste. Walter kjempet ned en liten bit sild til mens han studerte henne. Han kjente henne godt. De hadde vært gift i femten år, faktisk seksten til sommeren, og han la til et lite mentalt notat bakerst i det hamrende hodet, kjøpe en fin presang denne gangen, huske dagen og kjøpe noe fint, kanskje et smykke, kanskje noe å ha på veggen, kanskje til og med en sofa, jo en sofa skulle det bli, ikke noe billig fra Skeidar eller IKEA, en ordentlig sofa denne gangen, fra en av de dyre butikkene, en sofa med navn, et merke, så hun kunne ha noe å snakke om til naboene, vise frem stolt, se hva mannen min har kjøpt, han er ikke så ille som alle tror. «Ikke bra,» sa hans kone, og skjenket seg enda en kopp te, og et lite sekund trodde Walter at det gjaldt ham, han kjente en iling ned gjennom ryggraden, at hun hadde oppdaget ugjerningen likevel, men det var ikke det, det var heldigvis bare nyhetene. En bjørn hadde drept en sau. En politiker hadde gitt statsmidler til en nær venn. Alt det samme, ingenting nytt. Walter kremtet lett, tørket seg rundt munnen med servietten og strøk seg over magen, lot som han hadde nytt måltidet og var mett. «Tenkte kanskje jeg skulle lufte Lady?» mumlet han med det han håpet kom frem som et smil. «Å ja, så fint, da,» nikket hans kone, litt overrasket, for selv om det ikke ble nevnt så ofte, var hun veldig klar over at han egentlig ikke likte den tre år gamle tispa, Lady, oppkalt etter cocker spanielen i den Disneyfilmen, den hvor de to hundene møtes til et kyss med samme spagetti i munnen.

«Kanskje du tar henne litt lenger enn bare rundt huset denne gangen?» Igjen lette han etter denne litt passivaggressive tonen hun ofte brukte når hun var misfornøyd med ham, smilet som da ikke var et smil, men noe helt annet, men han så ikke noe til det, hun virket fornøyd, hadde ikke merket noe. Han hadde klart seg bra, heldigvis. Og nå, lovet han seg selv, ble det ikke mer. Sunt liv fra nå av. Han skulle slutte nå. Han sendte en liten tanke til flaska han hadde gjemt bak malingsspannene i skjulet, det ville gjort godt, en liten slurk bare for å roe nervene, men nei, han skulle ikke det. Han skulle tømme den ut, det var det han skulle, kaste hele flaska, og aldri kjøpe flere. Og ikke flere firmafester. Nytt liv fra i dag av. «Nei, tenkte å ta henne opp i Maridalen, kanskje gå stien ned mot Dausjøen.» «Men det er jo perfekt,» smilte hans kone. «Ja, ikke sant? Mange andre som lufter hundene der, så får hun hilse på noen av dem, det liker hun så godt.» «Det gjør hun absolutt, gjør du ikke det, ja gjør du ikke det, jo da det gjør du, ja det gjør du det så.» Hun strøk hunden over hodet, ga henne et kyss på panna, og klødde henne bak øret. «Du og pappaen din ta en tur, vettu, ja det blir så fint så, ja det blir det, blir ikke det fint, jo det blir så fint for ladybassen, lille bassen min, er du bassen min?» Silda var på vei tilbake opp i munnen til Walter, han kjente den kvalme fisken nesten oppe bak drøvelen, så han unnskyldte seg så godt han kunne, takket ekstra pent for maten, og kjempet seg ut på trappa etter litt luft. Han tente en sigarett og så utover jordene. Han forsøkte å rekapitulere kvelden i forveien. Hvor mange drinker hadde det blitt? Hadde han danset litt for tett med Wenche, resepsjonisten med de lyse krøllene, kjolen med den dype utringningen, hadde han? De to? Der inne på

kopirommet? Nei da. Han ristet tanken bort, og kastet sigaretten på grusen. Ombestemte seg fort, plukket den opp igjen, og la den i blomsterpotta, som jo var askebegeret. Alle disse sneipene overalt. Det var ikke pent. Og røyking var en jo uvane. Han skulle slutte med det også, han bestemte seg der og da. Fra i dag. Dette var den siste sigaretten. Den absolutt siste. Og flaska i skjulet. Turen opp Maridalen gikk som den pleide når han en sjelden gang var ute med hunden. Walter Henriksen hadde aldri likt hunder, han visste ingenting om hunder, hadde det vært opp til ham, kunne hunder vært utryddet fra verden. De lange tungene, de dumme øynene som stirret på ham, og ikke minst denne fornedrelsen i å måtte plukke opp dritten. Han, en mann, et voksent menneske, på kne på veien mens han forsøkte å få de illeluktende ekskrementene inn i den lille svarte posen, en pose han måtte knytte sammen, og så bære, ikke bare måtte han plukke avføringen opp fra bakken, han måtte bære den også, ikke kaste den hvor som helst, nei han måtte bære den så alle kunne se det, til han fant en passende søppelkasse, ikke mange av dem her ute heller. Han kjente en voksende irritasjon mot den dumme bikkja som dro i båndet og ville at han skulle gå fortere. Eller vente. Eller gå en annen retning enn Walter ville. Endelig var han oppe ved stien ned mot Dausjøen. Her kunne han i hvert fall slippe hunden løs. Han satte seg på knærne, forsøkte å stryke hunden litt på hodet, være litt vennlig, mens han løsnet båndet. «Sånn, nå kan du løpe litt, vettu.» Hunden så på ham med dumme øyne, og stakk tunga ut. Walter tente en ny sigarett, og følte et lite øyeblikk noe som nesten kunne være kjærlighet, overfor den lille tispa. Det var da ikke hundens feil. Hunden var OK, den. Hodepinen var litt på vei bort også, den friske lufta gjorde godt. Han skulle like hunden fra nå av. Å, så flink en hund. Faktisk litt koselig, dette, rusle litt sammen i skogen. De var nesten venner nå, og så flink hun var til å adlyde, ja da, flinke hunden. Ikke noe bånd, og