P e d a g o g s t u d e n t e n e s m e d l e m s b l a d UnderUtdanning No 3 2007 Bring PS enda lengre engasjer deg nå! En 60 år gammel femåring PS feirer jubileum Gratis utdanning Konferansen Tema Fagforenings - bevissthet Hvorfor er fagforening viktig? Vi skal bli lærere vi vil ta ansvar!
Pedagogstudentene Postboks 9191 Grønland 0134 Oslo Tlf: 24 14 22 90 Faks: 24 14 22 91 ps@utdanningsforbundet.no www.pedagogstudentene.no Leder Trine Berg Jacobsen Nestleder Karl Reksten Tellefsen Arbeidsutvalg Stine Holtet Anne Høy Horsberg Jahn-Ove Johansen 4 6 Innhold 4 6 8 Står gratisprinsippet i norsk utdanning for fall? Hvor høy er skolen? Lærerstudenter foren eder! 20 10 Under utdanning Redaktør Øystein Wormdal Redaksjonen Øystein Wormdal Malin Krosby Bruland Muna Ali Osman Therese Gabrielsen Frode Lund Anders Haugen Erik Nygaard Bidragsytere Daniel Olsen Maren-Audhild S. Østvoll Kjell Hoem Trine Berg Jacobsen Nils Otto Steen Tips oss redps@udf.no 8 18 10 12 16 18 20 22 25 To bokstaver den praktiske teorien om mange fluer i én smekk En 60 år gammel femåring Pedagogen som leder Et PS for i dag og et PS for i morgen Hvorfor er du fagorganisert? Engasjement! Å stille er å gi 22 25 Design bybrick www.bybrick.se Trykkeri Westerås Media Produktion www.mediap.nu Opplag 11 000 12 15 2 under utdanning 3 2007
Kjære medlemmer Nå er det ikke lenge før vi starter på ett nytt år, og høstsemesteret 2007 er slutt når eksamen er over og mappeoppgavene levert inn. Dette er en hektisk tid for de fleste av våre medlemmer, og jeg håper dette bladet kan være med på å gi dere en velfortjent pustepause i eksamensstresset. Selv om dette bladet handler mye om fagforening, er engasjement et av nøkkelordene som hele tiden går igjen. Jeg ønsker at alle våre medlemmer skal sette seg ned og tenke over hva det vil si å være engasjert. Jeg vil si at engasjement er en grunnstein i lærerprofesjonen, og da et bredt engasjement på mange områder. En skal være engasjert i barn, unge og deres utvikling. En skal være engasjert i fagene sine, og sist men ikke minst så må man være samfunnsengasjert. I opplæringsloven blir det vektlagt at barn og unge skal få en god samfunns- og demokratiforståelse. Det finnes mye teori om utviklingen av samfunnet og demokratiet i Norge og i andre land, men det holder ikke å bare kunne teorien man må også forstå det. For at demokratiet skal fungere så må alle gi sin stemme til det. Det nytter ikke å tro at alle andre forandrer på det du ikke er fornøyd med, man må være en pådriver selv for å endre det man vil. Studentdemokratiet ved mange av utdanningsinstitusjonene sliter med å få studenter til å engasjere seg, og studentrådene har problemer med å være vedtaksdyktige. Dette vil si at din stemme som student ikke nødvendigvis blir hørt i systemet, og det kan du igjen få oppleve som kutt i studietilbud og brudd på dine rettigheter. Jeg synes det er ekstra bekymringsverdig når det er studentrådene i avdeling for lærerutdanning som sliter med dette problemet. De institusjonene utdanner studenter til verdens viktigste yrke, og vi som skal bli lærere og pedagoger bør være samfunnsoppdaterte og engasjerte for å utøve yrkene våre på en best mulig måte. Hva er det som har skjedd siden studentdemokratiet ikke er så viktig for studentene lengre? Jeg ønsker å oppfordre alle våre medlemmer til å støtte demokratiet som finnes ved ditt studiested. Om det er studentrådet ved skolen eller oss som er en fagforening for dere er det samme, men støtt opp om det. Flere studenter må engasjere seg og stille til valg, og enda viktigere er det at resten gir sin støtte til disse representantene slik at de ikke må dra hele lasset alene. I PS vet vi hva lærer- og pedagogstudenter mener er en god utdanning, og vi vet at vi ofte har rett. Den politikken vi fører kun basert på erfaringene til våre medlemmer. Våre utdanninger skal være de beste, og de skal være i kontinuerlig utvikling. Vi skal være med på å forme den utviklingen. Vi skal passe på at det er kvalitet som står i fokus og ikke kvantitet. Det er engasjerte studenter som har skapt PS og utviklet organisasjonen til det den er i dag. Denne utviklingen må fortsette. Jeg håper jeg ser mange nye engasjerte medlemmer på vårt landmøte i mars 2008, og at deres stemme fortsetter å forme og utvikle organisasjonen. Lykke til videre, og må dere alle ha en god jul og et godt nytt år. Trine Berg Jacobsen, Leder PS Kamerater! Et semester er snart over, og det nærmer seg eksamen og jul. Tidene kan være travle, både for lærere, elever og studenter. I en hektisk tid er det viktig å finne tid til å ta vare på seg selv, og vi håper her at vi i form av godt lesestoff kan by på et argument for å sette seg ned og slappe av. Til dette nummeret har vi valgt fagrørsla som tema. Det er i dag stadig viktigere at studenter og yrkesaktive organiserer seg, og det er intet mindre viktig at man har et bevisst forhold til hvorfor man er organisert. Det kan synes som om studentene har ganske så forskjellige grunner til å velge å organisere seg, og veldig mange blir medlemmer for de prisgunstige forsikringenes skyld. Det er vel og bra å få gode tilbud i fagforeningen, men det er viktig at man har et mer bevisst mål med medlemskapet enn som så! Jeg oppfordrer derfor alle pedagogstudenter til å tenke etter hvorfor de har valgt å ta medlemskap i Pedagogstudentene. Det er mye interessant som kan sies om fagbevegelsen, og leserne bør finne allsidig og variert stoff om fagforening og hva dertil hører. Blant godbitene finner vi artikkelen til Nils Otto Steen, som ser PS i et historisk lys helt fra forgjengeren LNL ble dannet like etter krigen. Artikkelen om historien bak PS har også en spesiell anledning. PS feirer i år femårsjubileum, hvilket i seg selv er en markering verdt. Som Nils Otto Steen også gjør rede for i sin artikkel, er PS en forholdsvis gammel fem åring, da anene til PS kan spores atskillig lenger tilbake enn til landsmøtet i 2002. Være seg som femåring eller sekstiåring, er PS i år verdt en ekstra markering. Høsten er nå lagt bak oss, og så vel høstleiren som konferansen til Pedagogstudentene er unnagjort. Etter hvert som tiden går mot jul, nærmer det seg også ubønnhørlig eksamenstider for mange av oss. Et lite råd vil jeg gi landets pedagogstudenter i de travle eksamenstider: Glem ikke engasjementet! Selv om det kan virke uoverkommelig å tenke på annet enn fag og eksamensprestasjoner, kan nettopp et lite gløtt inn i andre emner være det som holder motet og energien oppe i eksamensperioden. Måtte alle pedagogstudenter få en riktig god jul! Øystein Wormdal, Redaktør under utdanning 3 2007 3
Skal høyere utdanning Statlige høyere utdanningsinstitusjoner kan ikke kreve egenbetaling for ordinære utdanninger. Det slår universitet og høgskoleloven fast. Dette gjør at alle som studerer i Norge er vernet av det vi kaller for gratisprinsippet. Hvis man løfter øynene og ser utover Europa, ser man at gratisprinsippet som før var gjeldende i mange vestlige land ikke lengre er en realitet. være Tekst: Trine Berg Jacobsen og Malin Krosby Bruland Som student i Norge betaler du ikke for å ta høyere utdanning. Noen vil kanskje være uenig i dette siden vi betaler semesteravgift. Men for å få det klart med en gang så er ikke semesteravgiften vi betaler en del av finansieringen til institusjonene vi studerer ved, men til studentsamskipnadene ved studiestedet. Lov om studentsamskipnader sier: En studentsamskipnad har til oppgave å ta seg av interesser som knytter seg til studentenes velferdsbehov ved det enkelte lærested. Det vil si at pengene går til velferdstiltak som barnehage, studentavis, legeordning og lignende, samt til studentdemokratiet og solidaritetsarbeid. Altså, vi har ingen brukerbetaling for selve utdanningen vi tar, for staten betaler regningen. For noen år siden var det ingen land i Norden som hadde noen form for brukerbetaling av høyere utdanning. Nå har Island innført brukerbetaling for alle studenter, mens Danmark har innført at alle de som ikke kommer fra EU- eller EØS-land skal betale for å ta utdanning. Vi ser også at det er stor politisk vilje til å innføre det samme i Sverige og Finland. Hva vil dette ha å si for situasjonen i Norge? De fleste land i Europa har nå en eller annen form for brukerbetaling i høyere utdanning, og en kan da spørre seg om hvorfor det er så stor politisk vilje til dette. Sosiale forskjeller Norge har alltid hevdet at siden vi har gratis utdanning for alle, så er det med på å skape like rettigheter for alle, og dermed utjevne sosiale forskjeller. Dette er nødvendigvis ingen sannhet. Da Tony Blair innførte brukerbetaling for studenter i England, så begrunnet han det med at det ville utjevne sosiale forskjeller. Der ble det også innført støtteordninger for de som ikke hadde råd til å ta høyere utdanning. I Canada har stigningen i brukerbetalingen 1990 årene økt ulikheten på hvem som tar høyere utdanning. Vi ser også at for en familie med lav inntekt i USA så blir det vanskeligere og vanskeligere for barna deres å få høyere utdanning da støtteordningene snevres inn og gebyrene stiger. Det er også en debatt om A og B institusjoner. Der de med penger har mulighet til å gå på eliteskoler, og man vil få B-institusjoner som enten er offentlige eller har lav brukerbetaling. Dette kan igjen føre til at statusen ikke ligger i selve utdanningen du tar, men er knyttet opp til hvilken skole du har gått på. Denne trenden ser vi i stor grad i USA, der alle kjenner Yale og Harvard som de beste universitetene på kontinentet. Det er også en debatt om det er barnehagen eller høyere utdanning som er med på å best utjevne sosiale forskjeller. På det grunnlaget kan man reise spørsmålet om hvorfor man må betale for barnehageplass, mens det er gratis å ta høyere utdanning. I Norge har man nå plassert barnehagen inn i utdanningssystemet, og det fører til en anerkjennelse av den læring og utvikling barna har i barnehagen. Verken barnehage eller høyere utdanning er obligatorisk. Hvis det er slik at den utviklingen som skjer i barnehagen er viktig og har mye å si for videre læring og utvikling, hvorfor er ikke den gratis når høyere utdanning er det? Det er flere land som har trukket frem denne problemstillingen når de har innført brukerbetaling i sine respektive land. Er en gratis utdanning en god utdanning? Siden all statlig høyere utdanning i Norge er fullfinansiert av staten vil det da tilsi at alle får samme kvalitet på utdanningen sin? Høyere utdanning koster. Det er en stor sum penger som blir avsatt til dette på hvert statsbudsjett. I Norge bruker vi mye penger på høyere ut danning, men en kan spørre seg om det er nok. Denne regjeringen har gjort store kutt i høyere utdanningssektoren, og det fører til at mange institusjoner sliter veldig med å opprettholde et godt tilbud til sine studenter. Vi som tar ulike lærerutdanninger opplever ofte 4 under utdanning 3 2007
gratis for alle? dette i løpet av utdanningen vår. Det har vært flere studier som før var et fulltidsstudium som nå er blitt samlingsbasert, og med det blir muligheten til å være fulltidsstudent en ytterligere prøve. Små høgskoler med mange profesjonsutdanninger sliter med å kunne opprettholde et godt fagtilbud, og vi som fagforening for studenter opplever å få flere henvendelser fra studenter som er misfornøyde med kvaliteten de får i utdanningen sin. Det skal også nevnes at i slutten av oktober demonstrerte over 2000 studenter i Oslo mot den økonomiske situasjonen høyere utdanning er i. I forkant av at denne artikkelen skulle skrives ringte PS rundt til alle de politiske partiene for å høre hvilket synspunkt de hadde om gratisprinsippet i Norge. Alle var skjønt enige om at dette var et prinsipp som var vik tig i Norge, og dette skulle ingen røre. Det var heller ingen som hadde noen politikk på om hvorvidt dette prinsippet bare skulle gjelde for de studenter som kom fra EUeller EØS-land. Gledelige nyheter for oss, men det vil ikke si at kampen om gratis utdanning i Norge er over. Norge liker å fremme seg selv som en kunnskapsnasjon, og høyere utdanning har vært igjennom en kvalitetsreform for å øke prestasjonene til institusjonene og studentene. Men som nevnt tidligere sliter mange av institusjonene økonomisk, og fagmiljøene murrer over den dårlige finansieringsordningen de er underlagt. Hva skjer den dagen institusjonene selv begynner å utøve press om brukerbetaling av studentene. Det er som sagt liten politisk vilje til å bryte med gratisprinsippet, men det har heller ikke vært noen krav fra samfunnet om å gjøre det. Men fortsetter regjeringen med dagens finansiering er jeg redd for at det ikke varer lenge før den debatten blir reist. Skjer dette så blir det spennende å se hvilke partier som begynner å sammenligne Norge med resten av Europa og finne en eller annen form for brukerbetaling som de mener bør bli innført i Norge. Veien videre? En ting er sikkert, det er på tide å reise debatten om gratisprinsippet, for vi kan ikke sitte på sidelinjen og se på at nettet snører seg sammen i Europa uten å tro at dette ikke vil få konsekvenser for Norge og norske studenter. Det er også på tide å diskutere om det er rettferdig at det er gratis for en fra Australia tar utdanning i Norge, mens norske studenter må betale for å studere der? Men i den debatten er det viktig å tenke på at da er det alle land utenfor EU og EØS det er snakk om. PS mener at høyere utdanning skal være gratis, og det er det mange fagforeninger i Europa som mener. Det holder ikke å bare tenke på seg selv, men også se på hva som skjer rundt. Studenter over hele Europa jobber mot å få innført eller å senke brukerbetalingen som finnes i så mange land. Da er det også viktig at vi som fagforening for studenter markerer oss og viser vår støtte i den kampen som foregår. Vi har et lovfestet gratisprinsipp, og det er vi glade for. Studentorganisasjoner i Danmark leverte ut en informasjonsbrosjyre til alle studentene om nettopp sitasjonen rundt brukerbetaling for studenter. I den ene artikkelen der ber dem sine politikere om å se til Norge. Det at vi har et lovfestet gratisprinsipp er en viktig seier for oss som er studenter. Men det er ingen hvilestol for verken oss eller staten. Vi skal ha gode utdanninger i Norge, og det koster. Nå må staten prioritere riktig, og ikke kutte mer i sektoren, og heller lage gode finansieringsmodeller som fungerer både for høgskolene og universitetene. Vi regner med at debatten om gratisprinsippet vil bli løftet frem igjen, men det skal være sagt at de som ønsker å rokke ved dette prinsippet kan vente seg en hard kamp mot fagforeninger og andre politiske interesseorganisasjoner. Høyere utdanning skal være gratis for alle. under utdanning 3 2007 5
Hvor høy er skolen? om måling og prestasjonsfokus i opplæring og utdanning Måling er noe som ser ut til å oppta skolen og utdanningen mye mer enn noe annet. Det er prestasjon og måling av prestasjon som hele tiden ser ut til å være det viktigste i dagens skole og samfunn. Hva det egentlige resultatet av opplæringen blir, får ikke så mye oppmerksomhet som hva målingen gir av svar. Men hvor mye verdi har egentlig målingen av læring, og hvorfor er måling så viktig at den skal overta oppmerksomheten på enhver skole- og utdanningsinstitusjon helt? I denne teksten vil vi se litt på konsekvensene av stadig økende fokus på at alt skal måles, og alternativer til denne vurderingsformen. Måling er et hjelpemiddel for lærere, elever og studenter som brukes for å se hvor langt eleven eller studenten er kommet i forhold til et satt mål. Kunnskapsmåling skjer også når man setter karakterer på eksamen. Gjennom prøver og innleveringer, med karakterer eller poeng, får eleven og studenten oversikt over hvor de står i faget, og læreren vet hva eleven eller studenten må ha mer trening i. De siste årene har denne formen for vurdering av faglig innsats blitt mer og mer benyttet, og en del politikere vil at den skal bli benyttet tidligere (fra 5. klasse i grunnskolen) og i enda større omfang generelt. Måling må bli alt. Alt er ikke såre vel Men måling er ikke bare en god metode for å se hvordan eleven eller studenten ligger an faglig, selv om den er veldig ressursbesparende. Måling er en stressfaktor. En stor del har hatt eller vil få oppleve en større eller mindre eksamensangst en gang, og en stor del vil oppleve en tapsfølelse gjennom at deres kunnskap og innsikt ikke blir ivaretatt gjennom den målingen som foregår. I ytterste konsekvens kan målingsjaget føre til utbrenthet. Stress påvirker evnen til å gjøre en god innsats i skolen, den påvirker evnen til å kunne konsentrere seg og den påvirker evnen til læring. Dette vil nødvendigvis bety at måling kan føre til mindre læring, og hva er da egentlig hensikten med målingen? Se for deg at du kommer på besøk til en fremmed skole. Hva betyr mest for deg: Å vite hvor høy og lang skolen er, eller å få vite noe om menneskene og fellesskapet ved skolen? For meg er det viktigste å se samholdet og fellesskapet som elevene og lærerne har sammen. Kun da vil jeg føle at jeg får viktig kunnskap om skolen. På samme måte mener jeg at vi kan trekke noen tråder til skolen og det evige målingsjaget. Er skolen til for å lære og få ny kunnskap, eller er den til for å stemple menneskene ut fra en skala?
Vi måler som aldri før i skolen. Vi måler lengder i matematikken, høyde hos helsesøster, hvor mange som bruker refleks og vi måler hvor langt den enkelte elev er kommet i læreplanen for hvert fag. På et mer sentralt plan måler vi skolene mot hverandre. Hvorfor må alt måles for å være bra, og er måling i kunnskapen egentlig hensiktsmessig? Tekst: Anders Haugen Også i høyere utdanning Målingen fører i dag til at studenter på høyere utdanning ikke får tid til noe annet enn å streve hardt med masse arbeid, som de kun må gjøre fordi de blir målt. Klarer en ikke komme på rett plass på skalaen, må en gjøre oppgavene om igjen. Dette fører lett til at læring ikke blir det viktigste, men at konkurransen om å være best eller målet om å klare seg blir avgjørende. De delene av pensum som en med sikkerhet vet at en ikke blir spurt om på eksamen, ignorerer en helt å lære seg. Engasjement for andre ting enn å nå kravene blir forkastet. Dette fører til at vi kun lærer oss en liten del av det vi burde, kunnskapen risikerer vi å ha bare til eksamen er gjennomført, og den gamle engasjementog dugnadsånden dør sakte ut. Slik jeg ser det vil en ikke tape for mye på å dempe kravene på måling av alt. Det er viktig at skolene og de høyere utdanningene gir elevene og studentene tid uten press til å fordype seg i fag. Videre er det viktig at en som lærer ikke uttrykker at kunnskapen skal læres kun for å gjøre det bra på eksamen. Skolen er til for livslang læring, og da vil det være totalt feil å si at «dette får dere på eksamen, derfor må dere lære dere det». I følge Stortingsmelding nr. 16 (2006-2007) avbrøt hver fjerde elev videregående opplæring i løpet av fem år, det vil si at de ikke oppnådde vitnemål eller fag- eller svennebrev (tall fra Statistisk Sentralbyrå, 2006.) Jeg kjenner til svært få skoleungdom som sier de elsker lekser og prøver, og få som sier at de elsker å bli målt. Men jeg vet at mange er kjempeinteressert i fag og å lære ny kunnskap. Hvorfor ikke la de få lov til nettopp dette da, å lære ny kunnskap? Hvorfor presse dem slik at de blir utslitt og føler seg mislykket fordi de blir plassert lavt på skalaen i skolen, som igjen fører til at de ikke tør ta sjansen på å studere videre? I Kunnskapsløftet står det at alle skal få lære ut i fra sine forutsetninger. Da må det også gå an å tilpasse det slik at de som ønsker det kan bli mindre målt og få mer tid til fagfordypning, praktiske oppgaver og samfunnsengasjement. Vi må si ifra! Som studenter må vi tørre å si ifra til utdanningsinstitusjonen vår hvis vi føler at målingspresset blir for stort. Vi går på høyere utdanning av fri vilje, og det er for vår egen skyld vi tar fagene. Da må vi også få være med på å bestemme metodikken som passer oss best for å tilegne oss mest kunnskap. Er det for mye måling på utdanningsinstitusjonen vår slik at vi føler vi ikke har tid til noe annet enn å streve etter disse målingene, må vi si ifra og få en endring. Som fremtidige lærere må vi også lære elevene våre å si ifra når de føler at presset blir for stort og de trenger å slappe av. Da bør vi gi dem tid til å slappe av selv om det kanskje innebærer at vi må forkaste en måling. En elev vil uansett ikke tilegne seg den kunnskapen han skal hvis han utsettes for mye stress. Vi må også som fremtidige lærere kjempe for og si ifra hvis vi mener at politikerne krever for mye måling, slik at vi med sikkerhet kan vite at vi ivaretar elevenes psykiske helse. Hvor høy skolen er har ingen betydning for oss hvis vi skal beskrive en skole til en annen person som ikke har vært der, og karakteren 4 sier ingenting hvis vi skal beskrive en elev for et annet menneske. under utdanning 3 2007 7
Lærerstudenter Da Pedagogstudentene (PS) sin forgjenger i 1999 vedtok å danne et samarbeid med Norsk Lærerlag og på den måten knytte seg til fagbevegelsen, tok de et valg som skulle prege organisasjonen i tida framover. Endringa fra frittstående interesseorganisasjon, og bruddet med Studentenes Landsforbund (STL) innebar i tillegg til en omlegging av praktisk organisering også en endring av fokus og arbeidsform. Tekst: Erik Nygaard 8 under utdanning 3 2007
Fagforeningene i Norge har en historie som strekker seg tilbake til siste halvdel av 1800-tallet. Norges Lærerforening ble stiftet i 1892, og er gjennom mange ledd opphavet til Utdanningsforbundet. Fagforeningene inngikk som en del av et trepartsamarbeid mellom fagforeninger, politiske partier og kooperasjoner i arbeiderbevegelsen. Bevegelsen søkte en mer eller mindre drastisk omlegging av samfunnsforholdene, der kravene strakte seg fra en oppmykning av forholdene til arbeiderklassen innenfor de gjeldende økonomiske rammer, til en drastisk og revolusjonær omkastning av samfunnet. Gjennom Det norske Arbeiderparti var arbeiderbevegelsen i Norge i lang tid blant de mer radikale arbeiderbevegelsene. Det er først og fremst samarbeidet mellom Landsorganisasjonen i Norge (LO) og Det norske Arbeiderparti (AP) arbeiderbevegelsen har gjort seg gjeldende her hjemme. Utdanningsforbundet står utenfor denne alliansen, men grunnlaget for fagorganisering er likevel i stor grad sammenfallende. Hvorfor danne fagorganisasjon? Det er flere viktige grunner til å danne faglige sammenslutninger, grunner som også bør være vesentlige for alle som har valgt å slutte seg til en fagforening. Fagbevegelsens mål, uavhengig av radikaliseringsgrad, har alltid vært dobbelt. På den ene siden kommer det konkrete arbeidet for egne lønns- og arbeidsforhold. Tariffoppgjør og rettighetskamp har alltid vært sentrale oppgaver for fagforeningene. De siste hundre åra har man da også opparbeidet et bredt spekter av arbeidstakerrettigheter som har ført til en voldsom bedring av arbeidstakernes interesser. I tillegg til den formaliserte lønnskampen kommer kampen om kontrollen av produksjonen. Tidlige fagforeninger ønsket å ta kontrollen over arbeidet fra eiere og direktører og å legge det på arbeiderne sjøl. For pedagogene har retten til bestemmelse over eget arbeid vært viktig. Da utdanningsfeltet er av såpass stor samfunnsmessig betydning, har dette relevans for alle. Det at profesjonen selv kan bestemme over vesentlige sider ved arbeidet har hindret mange lite gjennomtenkte reformer, og lærerstreikene har ikke bare handlet om lønn. For framtidige pedagoger bør kamp for lønns- og arbeidsforhold være av største betydning. Vi vet at vi tilhører en gruppe som stadig er under press, og som lett kan tilsidesettes da vårt bidrag til samfunnsøkonomien vanskelig lar seg måle på kort sikt. På den annen side kommer solidaritetsperspektivet. Det ble tidlig et mål for arbeiderbevegelsen ikke bare å bedre egne medlemmers forhold, men å kjempe for arbeidstakere generelt, så vel nasjonalt som internasjonalt. Forståelsen for at ingen er fri før alle er fri, har tradisjonelt vært mer enn bare retorikk for fagbevegelsen. For de tidlige internasjonale sammenslutningene var det viktig å hindre internasjonal trafikk av streikebrytere. I dag ser vi behovet for internasjonal solidaritet stadig sterkere gjennom sosial dumping og internasjonal kapitalisme. Polske arbeidere ville ikke truet norske arbeidsplasser dersom lønns- og arbeidsforholdene i Polen var akseptable, og det er en illusjon å tro at norske arbeidere er mer verdige vår innsats enn noen andre. Å tro at vi som pedagoger er fritatt fra en slik utvikling er naivt. Selv om ingen kommer til å hente inn utenlandske lærere og førskolelærere, vil en generell reduksjon av lønninger i Norge ramme alle grupper med unntak av én: De øverste lederne og eierne. Arbeidet for andres beste er derfor samtidig viktig som rein selvopprettholdelse og som genuin felleskapsånd. Denne forståelsen har blant annet ført til at Utdanningsforbundet smuglet penger inn i Sør-Afrika under apartheidregimet for å støtte opp om de ulovlige lærerforeningene der. I dag organiserer Utdanningsforbundet sitt internasjonale samhold gjennom Education International (EI). Arbeid for studentene I tillegg til de viktige områdene nevnt over har fagforeningene en del andre viktige funksjoner, som muligens er mindre klart intendert, men likevel viktige. Gjennom en organisering etter fag og profesjon bygger vi en profesjonsbevissthet som knytter oss sammen og gjør oss sterkere i det daglige arbeidet. Denne bevisstheten om pedagoger som en gruppe med felles interesser var én av de viktigste grunnene til å holde fram med en selvstendig organisering, uavhengig av andre studentgrupper. Noen kamper kjemper vi best aleine, og det er av stor betydning at vi selv kan velge hvilke kamper. For PS som en studentgruppering betyr posisjonen som fagforening derfor både at vi kan kjempe for våre egne medlemmer effektivt og målrettet, og at vi kan se utenfor vår egen gruppering og delta i et generelt arbeid for arbeidstakernes rettigheter og vilkår. Landsmøtet valgte i 1999 å trekke oss inn i fagbevegelsen og dermed sette organisasjonen inn i en langt større sammenheng, men samtidig valgte man å beholde organisasjonen som en spydspiss i arbeidet for pedagogstudentene. Det er et vedtak vi har tjent på. under utdanning 3 2007 9
To bokstaver den praktiske teorien om mange fluer i en smekk Dersom du er student og har mottatt dette tidsskriftet i postkassen, er du registret som medlem av Pedagogstudentene i Utdanningsforbundet (PS). Dermed har du gjort deg kjent med de mange fordelene dette medlemskapet innebærer eller du har iallfall muligheten til å gjøre deg kjent med det. For mer informasjon, les på Pedagogstudentenes og Utdanningsforbundets internettsider. Selv om du er overbevist om at det er fordelaktig å være organisert i fagforeningen PS, vet du kanskje ikke at du som student kan få ut mye ut av å delta i PS. I det følgende vil vi derfor dele noen tanker om deltakelse i denne organisasjonen. Du som er underveis i din utdanning vet mye om dens sterke og svake sider. Du har kunnskap og synspunkter som bør deles med andre og erfaringer andre bør vite om. Du har førstehånds kjennskap til hvilke sider ved utdanningen som bør endres eller forbedres. I mange situasjoner har du ansvar for din egen læring, men har du tenkt over at du selv også har et ansvar for kvaliteten på den utdanningen du tar? Alle er vi enige i at studentenes erfaring er en ufravikelig del av grunnlaget som behøves for å kunne ta beslutninger som faktisk forbedrer utdanningen. Uansett om du er åpen for denne artikkelens budskap eller ikke, vet du som student at du må engasjere deg i din utdanning for i det hele tatt å kunne få det utbyttet den faktisk byr på. Tekstens budskap blottlegges slik: Vi vil ha deg med i vår organisasjon! Vi vil ha deg med fordi: 1. Vi, gjennom vår deltakelse i PS, har styrket våre forutsetninger for vår egen yrkesutøvelse betraktelig, og 2. PS bidrar til å forbedre våre utdanninger. Dermed er vi overbevist om at din deltakelse i PS vil styrke din utdanning og ditt utbytte av den. Altså, 3. Dette vil styrke andres situasjon i tillegg til din egen (utdanningen, dine medstudenter og din organisasjon) Det er ofte frustrerende, og kanskje noen ganger urimelig, å bli fortalt at vi har ansvar for vår egen læring. Likevel er det nettopp derfor vi også har muligheter. Vi skal bli lærere, vi vil ta ansvar! Når du har valgt å bli pedagog, det være seg lærer, førskolelærer, spesialpedagog eller noe annet, har du valgt en profesjon som garantert kommer til å bli svært betydningsfull for deg selv, men også for mange andre mennesker. Et pedagogisk yrke medfører stort ansvar og byr på verdifulle muligheter. Når en betrakter eller lærer mer om de enorme utfordringene våre fremtidige yrker vil kunne by på, sier det seg selv at vi har grunn til å være kritiske til, og iallfall opptatt av, det våre utdanninger tilbyr. Våre utdanninger må være et solid utgangspunkt for å ta fatt på våre yrker. Dette er dessverre ikke alltid tilfelle. Enten det gjelder organisering, innhold, praktisk eller faktisk utfall av det utdanningene tilbyr, er det viktig at vi som studenter er genuint opptatt av hvilken retning vi vil at profesjonssertifiseringen skal ta. Vi opplever ofte at våre utdanninger ikke fungerer så optimalt som de kunne eller burde. Mye kunne vært vesentlig bedre. Derfor er det ofte frustrerende, og kanskje noen ganger urimelig, å bli fortalt at vi har ansvar for vår egen læring. Likevel er det nettopp derfor vi også har muligheter. La oss huske at våre pedagogutdanninger er bra nok dersom en tar i betraktning at de først og fremst skal gjøre oss kvalifisert til å starte yrket. Deretter er den store utfordringen å oppnå den kompetanse som gjør oss i stand til å utvikle oss til det bedre, i tråd med de forventningene og forandringene yrkene medfører. Så hvordan kan vi best mulig og kontinuerlig forberede oss til én av samfunnets viktigste jobber? Etter vår mening: Ved å investere en aktiv deltakelse i utdanningen. Evner vi studenter å ta tilstrekkelig ansvar for den utviklingen vi selv kan eller skal gjennomgå? Tja: Dersom vi skal ha et givende studentliv må de fleste av oss jobbe ved siden av studiene og ivareta et overskudd av krefter, tid og penger til det sosiale. Når det da gjelder en slik investering i studietiden balansen mellom selve studieutbyttet og sosiale aktiviteter 10 under utdanning 3 2007
Utvikling og forbedring av vår egen situasjon foregår mye tregere når vi ikke deltar i beslutninger og prosesser som angår oss. Det finnes naturligvis prosesser som vi ikke har noen mulighet til å påvirke, men altfor ofte har vi muligheter som vi ikke gjør noe med. Vi sikter ofte enten for høy eller for lavt. Tekst: Daniel Olsen vil vi påstå at det ikke finnes sidestykke til PS for studenter i pedagogrettede utdanninger. Utvilsomt er én av de tydeligste grunnene til at folk deltar i PS det at det både er gøy og lærerikt det er relevant for studiet, inspirerende og samtidig sosialt. De som deltar velger selv hvor mye tid de bruker på det, og hva de vil fokusere på og jobbe med. Det gir mersmak, og hadde ikke det vært tilfelle, hadde du ikke hatt dette bladet foran deg eller hatt denne fagforeningen bak deg. Pedagogutdanning + PS-aktivitet = en bedre pedagog Deltakelse i PS kan være et viktig supplement til våre utdanninger. For å være bedre i stand til å gjøre en verdifull innsats i våre fremtidige yrker, velger vi å ta litt ekstra ansvar allerede her og nå i studiet. Dette gir selvsagt også bedre utbytte av selve utdanningen. Vi deltar i PS, og vi merker at vår forståelse og vårt engasjement for både utdanning og yrke øker. Ved å lære mer om, diskutere og sette fokus på det vi utdanner oss til, styrker vi vår kompetanse. For det er jo ikke bare pedagoger vi skal bli. Vi skal bli pedagoger med endrings- og utviklingskompetanse, pedagoger som tilpasser opplæring til den enkelte elev, pedagoger som styrker både enkeltindivider og samfunnet. Generelt skal vi også bli bedre (med-)mennesker og samfunnsborgere parallelt med profesjonaliteten. Alt dette i et system hvor forandring for lengst har kommet for å bli; et system hvor de fleste med beslutningsmyndighet, penger og makt ikke er pedagoger. Vi skal ut i en jobb som kan bli mindre givende enn den bør være. De muligheter som finnes for enkeltmennesker og for samfunnet, gjennom de ulike pedagogiske profesjonene i utdanningssystemet, har enormt potensial. Men de samme mulighetene vil kunne svekkes betydelig dersom vi ikke er i stand til å påvirke eller delta konstruktivt i dette systemet. Jo mer innsikt vi har i de krefter som forandrer systemet, desto mer har Det er simpelthen mange fluer i én smekk for de mange av oss med et aktivt forhold til bokstavene P for pedagog og S for student. vi mulighet til å opprettholde kraften i vår profesjon. I det hele tatt må vi ha nok innsikt i disse aspektene til å kunne beholde våre forutsetninger for faktisk å være pedagoger og utøve vårt mandat. Er ikke innsikt og forståelse gjennom samarbeid nøkler til deltakelse og dermed utvikling? I visshet om at vi aldri får perfekte utdanninger og at vi heller aldri vil kunne kalle oss perfekte pedagoger, kan vi verken sikte for høyt eller for lavt, men vi må sikte og tenke gjennom hva, hvordan og hvorfor. Utvikling av vår egen situasjon handler i stor grad om å vite hva som kan forandres og hva som ikke kan forandres, hvorfor (ikke) og hvordan. Det er en vanskelig balanse mellom å forandre det man kan, og på den andre siden å akseptere det man ikke kan forandre. Det gjelder da ikke å overvurdere våre muligheter, og minst like viktig: Ikke å undervurdere det vi kan få til! Skal vi oppnå positive forandringer kreves det forståelse for det som skal forandres, og da er det også viktig å se verdien av å bli klokere på det som virker umulig å forandre. Derfor fortsetter vår organisasjon å samle alle slags mennesker alle slags fremtidige pedagoger til sosiale begivenheter som samtidig fremholder et felles fokus på det vi utdanner oss til. Det er simpelthen mange fluer i én smekk for de mange av oss med et aktivt forhold til bokstavene P for pedagog og S for student. I organisasjonens historie, og blant annet i dens vedtekter og prinsipp- og arbeidsprogram, finner en støtte for det en kan ane bare ut av dets navn: Pedagogstudenter som engasjerer seg i deres utdanning, får både et personlig og faglig utbytte av PSaktivitet. PS er et faglig og sosialt felleskap. Vurder tekstens budskap, spør, vær kritisk og bli med! og fortsett å være kritisk For mer informasjon: www.pedagogstudentene.no www.utdanningsforbundet.no PS seminarer/ konferanser tar opp temaer som: Pedagogen som leder Barn og unge i krise Psykisk helse i skolen Konflikthåndtering Formålet med barnehage og skole Barnehagen og skolen Jussen rundt å være pedagog rettigheter og plikter = Bedre pedagog PS aktivitet: Fokuserer på læring, utdanning, teori og praksis Øker motivasjon og engasjement for både våre utdanninger og yrker Øker vår faglige kompetanse Er gøy Er sosialt Øker forståelsen for utdanningssystemene, utdanningspolitikk og byråkrati Gir styre- organisasjonsog fagforeningserfaring Gir oss kunnskap og engasjement vi kan overføre til kolleger og barn/elever når vi kommer ut i jobb = Bedre pedagog PS vil ha deg FORDI: 1. Vi, gjennom vår deltakelse i PS, har styrket våre forutsetninger for vår egen yrkesutøvelse betraktelig, og 2. PS bidrar til å forbedre våre utdanninger. Dermed er vi overbevist om at din deltakelse i PS vil styrke din utdanning og ditt utbytte av den. Altså, 3. Dette vil styrke andres situasjon i tillegg til din egen (utdanningen, dine medstudenter og din organisasjon) under utdanning 3 2007 11
En 60 år gammel femåring Pedagogstudentene kan i år feire sitt femårsjubileum. Lærerstudentene kan feire 60 år med egen interesseorganisasjon. Det som i dag utgjør pedagog- og lærerstudenters organisasjon, Pedagogstudentene i Utdanningsforbundet (PS), har en historie som strekker seg tilbake til rett etter annen verdenskrig. Tekst: Nils Otto Steen, tidl. informasjonssekretær i Landslaget for Norske Lærerstudenter (LNL) 12 under utdanning 3 2007
Initiativet til å starte en egen lærerskoleelevorganisasjon i Norge kom fra Sverige og Danmark. Noen norske lærerskoleelever var til stede ved et nordisk elevstevne på Jonstrup Seminar i Danmark sommeren 1946. Blant disse var Henrik Tuestad fra Oslo lærerskole, samt Maisen Meyer og Eli Wiik Andersen (senere Mohn) fra Volda lærerskole. I januar 1947 ble det første ordinære landsmøte holdt, hvor hver lærerskole i Norge var invitert til å sende to representanter. Navnet på organisasjonen ble Landslaget for Norske Lærerskoleelever, og Maisen Meyer ble valgt til formann. Ingen enkel start Det var mye som var annerledes den gang. Dette var lenge før Gudmund Hernes sin reform av høgskole-norge. Det fantes egne lærer skoler, og ikke regionale høgskoler som i dag. Mange vil nok si at nettopp høgskolereformen tvang fram reorganisering av studentorganisasjonene på 90-tallet. Historien viser imidlertid at lærerstudentene har hatt en egen evne til å stå på egne ben med sin egen organisasjon. I starten var det imidlertid ikke enkelt. Maisen Meyer forteller i et jubileumsnummer av Pedagogen (1955) om at oppstarten av LNL var preget av en nordisk begeistringsrus og at det var vanskelig å overbevise medelever til å få tro på saken. Dette endret seg imidlertid da Meyer ble utfordret av rektor ved Levanger lærerskole om å legge fram de klagemål Laget hadde mot lærerskolen. Hun tok utfordringen, og som hun skriver selv: Det ble litt av et møte! Ingen sparte på kruttet! (Pedagogen, nr. 5, november 1955). I 1950 organiserte LNL 79 prosent av studentmassen. Det kunne virke som om organisasjonen hadde et solid fundament for et langt liv. Likevel skulle det ikke gå mange årene før organisasjonen lå nede. Feil jubileum og inn i dvale I november 1955 feiret LNL sitt tiårsjubileum to år for tidlig. Det er usikkert hva grunnen til dette kunne være. Daværende statsråd Birger Bergersen kom den gang med en hilsen til LNL der han sier: Når jeg nå tenker tilbake, står det klart for meg at Landslaget for Norske Lærerskoleelever burde ha hatt en lengre historie. Han trakk fram behovet for en organisasjon som kunne styrke samholdet mellom lærerskole elevene i hele landet og ønsket LNL lykke til videre med arbeidet framover. Likevel døde organisasjonen hen samme år og var ikke aktiv på over ett år. Det var svenskene, danskene og noen LNL-veteraner som kom til unnsetning for å ivareta en organisasjon for lærerskoleelevene i Norge. Brev ble sendt ut til alle Norges lærerskoleelever og det ble satt i stand et landsmøte på Haraldsheim Ungdomsherberge i Oslo i desember. Etter dette gikk organisasjonen inn i et løfterikt tiår. Stor vekst på 60-tallet I løpet av 60-tallet vokste lærerstudentenes organisasjon. I 1960 gikk organisasjonen inn for kollektivt medlemskap, en ordning der lærerskolene etter allmannamøte kunne vedta medlemskap for alle sine studenter. I 1963 passerte medlemstallet 4000. Organisasjonens vekst ble imidlertid ikke bare reflektert gjennom vekst i medlemstallet, men også synliggjort på andre områder. LNL ble godkjent som høringsinstans for departementet i 1963/64. I 1966 fikk organisasjonen eget medlemsblad, Lærerstudenten, og året etter startet LNL et eget forlag, A/S Lærerstudentenes forlag. Samtidig fikk organisasjonen råd til å ha formann og organisasjonssekretær på heltid, samt en kontordame av og til. Arbeidet med rabattavtaler på lærebøker og skrivemaskiner, samt forsikrings- og bankavtaler, var prioriterte arbeidsområder på hele 60-tallet. I 1966/67 kjempet LNL gjennom at studenter ved kollektive kjøp av bøker fikk ti prosent rabatt i bokhandlene. Samtidig jobbet man for 50 prosent studentmoderasjon for all ungdom under utdanning hos NSB. LNL hadde en god del samarbeid med Norsk Studentunion i disse sakene. I 1967 ble uttrykket elever erstattet i organisasjonsnavnet til fordel for studenter, slik at det nye navnet ble Landslaget for Norske Lærerstudenter. På 60-tallet var også lærerutdanning lagt i støpeskjeen under utdanning 3 2007 14
etter stor misnøye med lærerutdanningsloven fra 1938. LNL var en stor pådriver i arbeidet med ny lærer utdanning, blant annet ved å arrangere en stor konferanse hvor Norsk Lærerskolelag, Norges Lærerlag, Norsk Øvingslærerlag, Norges Lærerinneforbund, Statens Ungdomsråd og Landslaget for Kristen Skole var invitert. Det nordiske samarbeidet sto sentralt gjennom hele tiåret, og LNL fikk også en elevrepresentant i Lærer utdanningsrådet i 1969. Politisk fraksjonering og meninger om mangt 70-tallet ble preget av politisk fraksjonering og av at LNL hadde meninger om mangt. I dag virker det kanskje fjernt for Pedagogstudentene å vedta resolusjoner som støtte til Telefonsentralmontørenes streik, støtte til de streikende ved Holmenkollbanen eller full støtte til Islands kamp for 200 mils fiskerigrense. Dette var imidlertid et tiår som er kjent for bred politisk aktivitet. På LNL sitt landsmøte i 1979 forlot 24 utsendinger fra Norsk Kommunistisk Studentforbund møtet i protest fordi man vedtok å fjerne en paragraf som forbød godtgjøring av tillitsverv. Organisasjonen fortsatte imidlertid å vokse. I løpet av 70-tallet fikk organisasjonen anledning til å ha to ansatte og formann/-kvinne på heltid. LNL gikk fra å være en velferdsorganisasjon til en kamporganisasjon. Sentralt blant sakene sto protest mot nedkjæringer i lærerskolenes budsjetter og stortingsmelding 17 om distriktshøgskolesystemet. Det ble samlet inn hele 8.000 underskrifter mot denne stortingsmeldingen. Sviktende engasjement på 80-tallet På 80-tallet står lærerstudenter uten arbeid etter endt utdanning, departementet vil kutte ned på antall studieplasser og søkningen til lærerhøgskolene er laber. LNL sliter økonomisk, og på landsmøtet i 1982 blir det foretatt kronerulling. Tiåret var preget av at aktiviteten blant studentene var lav, men at de som var aktive, var ekstra aktive. Lokallagsrapportene fra landsstyremøtet i mai 1988 forteller om at det var tøft å drive arbeid lokalt. Labert, liten aktivitet, styret oppløst, vet lite, trenger hjelp, Torild kommer neste gang, labert, få medlemmer og Roger kommer neste gang er typiske sitater fra rapportene den gang. Likevel skjedde mye viktig i organisasjonen i løpet av 80-tallet. I 1985 ble navnet endret til Landslaget for Norges Lærerstudenter. Det første nummeret av medlemsbladet Nye Pedagoger kommer ut i 1988, etter at Lærerstudenten gikk konkurs i 1985. Organisasjonen innfører Utdanningspolitisk Plan som kan sammenlignes med et partiprogram i et politisk parti. Arbeidet med innføring av fireårig lærerutdanning starter. Store deler av tiåret ble viet kampen om studie finansiering. Organisasjonen inngår medlemskap og samarbeid i diverse organisasjoner. Blant annet gjenopptar man samarbeidet med Norsk Lærerlag i 1980, noe som kan sies å være et viktig grunnlag for dagens Pedagogstudentene. Mange reformer og sammenslåing 90-tallet er uløselig knyttet til ett navn i utdanningspolitisk sammenheng: Gudmund Hernes. Han var statsråd for Kirke-, Utdannings- og Forskningsdepartementet og satte i gang en reformering av utdanningssystemet fra barnehager til høgere utdanning. Dette satte sinnene i kok og vekket et voldsomt engasjement. I 1993 var det en stor demonstrasjon mot studie finansieringen over hele landet. I Oslo gikk 20.000 studenter i demonstrasjonstog. Dette tiåret var det eksplosjon i antallet studenter i høgere utdanning. Sammen med felles innmeldingsordning for LNL på de fleste høgskoler, førte dette til en medlemsøkning fra 3.300 til 14.000 medlemmer fra 1990 til 1997. I forbindelse med høgskolereformen i 1994 som samlet høgskolene til større regionale enheter, begynte de forskjellige studentorganisasjonene å forhandle om sammenslåing. I 1996 slo sykepleier-, distriktshøgskole- og ingeniørstudentene seg sammen til én felles organisasjon, Studentenes Landsforbund (StL). LNL så seg uenig i den foreslåtte organisasjonsstrukturen, og valgte på landsmøtet i 1995 ikke å bli med i en sammenslåing. En 60 år gammel femåring Saken om sammenslåing ble imidlertid ikke lagt død. I 1999 vedtok landsmøtet til LNL å slå seg sammen med StL. Parallelt hadde Norsk Lærerlag jobbet med opprettelse av egen studentorganisasjon, samtidig som de var i forhandlinger med Lærerforbundet om sammenslåing. Rett etter landsmøtet i 1999 ble Norsk Lærerstudentlag opprettet, med Henriette Randsborg som leder. På landsmøtet i 2002, etter moder forbundets sammenslåing, ble det vedtatt å endre navnet på organi sasjonen til Pedagogstudentene i Utdanningsforbundet. Den første valgte lederen i den nye organisasjonen ble Mari Sigland. PS fungerer fortsatt som Utdanningsforbundets studentorganisasjon, og markerer i år sitt femårsjubileum. Men det er altså en 60 år gammel femåring som feirer. under utdanning 3 2007 15
under utdanning 3 2007 13
19. 21. oktober gikk turen for engasjerte Pedagogs tudenter til Halden og Høgskolen i Østfold for å delta på den årlige konfe - ran sen til Pedagogstudentene. Temaet denne gangen var pedagogen som leder, og mye nyttig som man ikke hører nok om ellers i utdanningen ble tatt opp. En del kjente og ukjente fjes dukket opp, i tillegg til gjester fra Lärarförbundets Studerandekommitté i Sverige, for å ha en lærerik og spennende helg. 1 Tekst: Frode Lund, Foto: Frode Lund og Øystein Wormdal 1 Vi må lage skole for de elevene vi har, ikke for dem vi ønsker å ha. Brit Neumann 2 Jorunn Folkvord, nyutdannet lærer 3 Mange interesserte pedagogstudenter følger godt med 4 Brit Neumann, Menneskeskolen 5 Frode Haaland, førsteamanuensis ved HiØ Pedagogen som leder Jorunn Folkvord var første foredragsholder, en nyutdannet lærer som nå har jobbet et par år i skoleverket. Jorunn skulle snakke om sitt møte med læreryrket. Hun holdt løpet flott ut og leverte pinnen mesterlig videre til Brit Neumann. Brit hadde ansvaret for den faglige biten på lørdag. Da var ledelse og kommunikasjon i fokus, og hun guidet oss igjennom sin TRYGG-modell. Søndag var det Frode Haalands tur til å underholde oss. Han ville vise oss hva det vil si å være leder for første gang, og hvordan man kan takle det. I tillegg fikk vi også om kvelden med oss et par spennende skolefilmer. Perspektiv på tilværelsen som nyutdannet pedagog Fredagens innhold var vel verdt å få med seg. Budskapet den dagen var å huske på det gode som man på forhånd har gledet seg til ved yrket. For det er veldig mye annet som også må gjøres, og man rekker ikke alt. Her fikk vi virkelig tenke igjennom hva vi faktisk ønsker og gleder oss til med læreryrket. Det kom det mange gode punkter som de gode timene, bli kjent med og tilrettelegge læring for elvene, osv. Alle disse gode punktene er noe vi skal huske på og ta med oss når vi en gang får jobb og kommer ut i skolelivet. Men det er ikke kun solskinnsdager for lærere. Man må også kunne takle det som ikke er like enkelt, for vi kommer til å komme opp i konflikter, møte motgang og føle at vi ikke har lykkes. Det var nok av brutale scenario vi klarte å komme med som viste at læreryrket ikke trenger å være så veldig glamorøst allikevel. Disse sidene kommer også til å være en del av hverdagen, så det er bra å ha tenkt igjennom ulike situasjoner i forkant. Selvverd og lekehunder: TRYGG-modellen Brit Neumann hadde fløyet inn fra Frankrike for anledningen, og hun stod for et meget spennende program om TRYGG-modellen som hun har utviklet til arbeid i både vanskelige og vanlige klasser, og også på lærerværelser. Det hele her handler om å skape et godt og trygt fellesskap, slik at klassen som helhet tilegner seg et trygt læringsmiljø. Det var virkelig kjekt å høre alle de gode historiene hun brukte for å belyse sine teorier. Det viktigste budskapet denne dagen var at det er viktig å kjenne sine egne grenser, og at selvverd bygger mennesker. Ordet selvverd er sentralt for Brit, og hun legger mer enn bare selvaktelse, selvtillit og selvfølelse i det. Den verdien man selv setter og opplever og den verdien man opplever at man får fra andre, øker selvverdet hos oss mennesker mennesker vi som pedagoger skal være med å forme. Derfor er det viktig at vi vet hva vi vil, og hva som er den overordnede hensikten. Selvverdet har to sider, en væredel og en gjøredel. Gjøredelen er den enkleste biten, og er den delen som hele samfunnet dreier seg om. Det handler om å mestre, tørre å lykkes og tørre å gjøre feil. Væredelen blir påvirket gjennom ubetinget kjærlighet, og handler om at jeg er verdifull fordi jeg er født. Kjærligheten må være til stede uansett, og det finnes ingen metode som kan dekke over mangel på kjærlighet. Evnen til kjærlighet er derfor vårt eget ansvar, og er også noe som kan trenes opp. For enten man liker det eller ei, er det vanskeligere å vise kjærlighet til visse barn enn andre. Sokrates kom med noen kloke ord som passer i denne forbindelse: Det mennesket som irriterer deg aller mest, skal du ta godt vare på for det sier noe om deg selv. Uansett hvor vanskelig det kan være å elske sin egen svigermor, så har selv svigermor gode sider bare man ser godt etter. Det er de gode sidene i 16 under utdanning 3 2007
2 4 3 5 Konferansen 2007 menneskene vi skal ta tak i, og for elever er det viktig at vi ser og framhever disse. Hun framhever også at denne delen er sårbar, og man skal derfor ikke si til en unge: Du er slem. Bedre er det å si: Dette godtar jeg ikke, og jeg vil stoppe deg hver gang du gjør det. Man vet nemlig ikke alltid hva som ligger bak det ungen gjør. En del av TRYGG-modellen, som er med på å forsterke sider som eleven selv synes er viktige, er å bruke små lekehunder. Hver gang eleven har gjort noe han synes er bra, så tar han en lekehund. Dette kan være små ting, men som likevel er veldig viktige for barnet. På den måten kan vi være med på å forsterke sider som barnet selv synes er viktig, for ros er et sterkt middel som kan forandre personlighet. Hunden er noe konkret som viser at barnet er stolt over noe. Da kan andre elever også spørre hvorfor eleven har hunden, og eleven kan få fortelle det. Grunnen til at Brit bruker hunder, er at de er veldig flinke til å bruke kroppsspråk, og på den måten kan man også lære ungene at kommunikasjon ikke bare er ord. Ansikts- og kroppsspråk er veldig viktige deler av kommunikasjonen mennesker imellom. Hunder er eksperter på å vise følelser, og også på å vise ubetinget kjærlighet. En kan også dele ut hunder til andre når man synes de har gjort noe de kan være stolte av. Da kan den som deler ut hunden fortelle hva som gjorde at mottakeren fikk den. Det vil alltid være noen som får mange hunder, og noen får kanskje ingen i starten. Da bør man ikke dele ut hunder kun av medlidenhet. Det merker elever fort, og det er derfor ikke til hjelp for den det gjelder. Da må man heller stole på systemet og ta tiden til bruk. Elevene vil etter hvert også finne noe godt i de fleste de har evne til empati. Leder og pedagog Frode Haaland snakket mye om det å være leder for første gang. Man går fra å være fagperson til å være leder for mennesker man gjerne jobbet sammen med tidligere, og som gjerne har samme kvalifikasjoner som en selv. Det trengs et identitetsskifte. Det er fire læringsutfordringer man må igjennom for å oppnå dette identitetsskiftet. Det gjelder å lære å lede både organisasjonen og menneskene, man må lære seg selv å kjenne og man må kunne takle stress og følelser. Det er et paradoks at førstegangsledere skal kunne det samme som erfarne ledere. Derfor gjelder det raskest mulig å omstille seg og lære alt som trengs. Haaland sammenlignet også det å være leder med en toppidrettsutøver. Det er ikke noe problem å være toppidrettsutøver. Problemet ligger i å komme dit. Det er i omstillingsfasene man lærer seg ledelse, altså når man får nye ting å forholde seg til. Derfor er ikke erfaring alt for en leder. Erfaring er derimot en effektiv og farlig læremester, i den forstand at man lett kan komme inn på et spor som egentlig ikke er så godt som man tror. Faglig påfyll Som sagt så er disse temaene meget nyttige, men de blir ikke i så stor grad dekket i utdanningen. Pedagogstudentene prøver å gjøre sitt beste for å rette opp dette, og jeg håper utdanningsinstitusjonene tar dette som et tegn på at det bør inn i programmene. Jeg synes også det er litt synd at ikke flere studenter benytter seg av tilbud om å delta på slike arrangementer. Neste år arrangerer PS konferanse på nytt: Kanskje har nettopp du lyst til å komme neste gang? under utdanning 3 2007
Debatten huset mange engasjerte studenter, og mange tok til orde for å si sin mening om PS i fremtiden Et PS for i dag og et PS for i morgen Ved Pedagogstudentenes landsmøte 2007 i Elverum ble det vedtatt nytt arbeidsprogram, som forteller oss hva PS skal jobbe med fremover. Blant de nye punktene her ble det bestemt at det i regi av PS skulle arrangeres et møte hvor identiteten til PS skulle diskuteres. Følgende står i arbeidsprogrammet for 2007 2008: PS skal arrangere et møte der vi diskuterer organisasjonens identitet. Det er flere gode argumenter for å ta en slik diskusjon. PS har etter hvert blitt en stor og forholdsvis sterk organisasjon, og organisasjonen har utvilsomt et klart potensial i samfunnet. Imidlertid kan det være uenighet rundt hva som er det ideelle PS, hvordan PS bør drives og hva PS bør prioritere fremover. Videre bør enhver sterk og god organisasjon kontinuerlig vurdere og evaluere sitt arbeid, sin organisasjonsform og sin funksjon, for at den skal fungere optimalt. En identitetsdebatt er med andre ord på sin plass, og det for første gang i historien til PS. En del av høstleiren Ved høstleiren i Hamar i september i år skulle denne debatten finne sted. Til Hamar hadde mange engasjerte pedagogstudenter reist, og blandingen av nye og gamle var veldig god. Det lå med andre ord an til å bli en innholdsrik og flersidig debatt om hva som bør skje med PS i fremtiden. Søndag formiddag møttes intet mindre enn 34 interesserte og godt kursede PS-medlemmer opp til diskusjon. Dagen i forveien hadde røkla de deltakerne på høstleiren som var nye og som ikke satt i landsstyret blitt godt forberedt og kurset i å tenke på hvordan PS skulle være i fremtiden. Da hadde de laget rollespill som handlet om hva som var det ideelle PS, og dette ble fremført for landsstyret søndags morgen. Grunnlaget for en livlig og innholdsrik debatt var med andre ord godt, og etter fremføringen braket debatten løs. Et PS for morgendagen Hvordan bør så PS være? Flertallet av deltakerne holdt sterkt på at PS er og bør være en sterk og god fagorganisasjon for pedagogstudenter. Det kom frem at engasjementet er viktig, og at det er viktig å ha det rette engasjementet. Når man er med i PS, er man ikke på tur for moro skyld! God kursing av de aktive ble fremholdt som et viktig moment, og enigheten var stor om at store og sterke lokallag var viktige deler av drivverket i en god organisasjon. Rundt selve identiteten kom ikke så mye nytt og banebrytende frem. Etter debatten å dømme, synes medlemmene at PS sin identitet fungerer godt i henhold til organisasjonens formål, og at det heller er andre områder som bør satses mer på. At medlemmene oppfatter at PS har en klar identitet, er viktig for at organisasjonen skal fungere godt. PS kan i år feire sitt femårsjubileum, og mye har skjedd siden organisasjonen ble formelt opprettet i 2002. Underveis har organisasjonen også blitt evaluert. I 2005 satte landsmøtet i PS ned en evalueringskomité, som hadde som oppgave å evaluere PS i løpet av det kommende året. Rapporten ble lagt frem på landsmøtet i 2006. I rapporten kommer det frem at PS i noen grad kan kritiseres for å være en reiseklubb for spesielt interesserte. Det er derfor godt å oppleve at engasjementet er høyt under årets identitetsdebatt, og at de nåværende aktive i PS har klare visjoner og tanker for hva man vil med PS. PS er ingen reiseklubb, men en kompetent fagpolitisk organisasjon for pedagogstudenter. Med gode tanker og holdninger blant de aktive, bør vi kunne gå inn i nye år med PS i god visshet om at organisasjonens formål blir godt ivaretatt. 18 under utdanning 3 2007
Deltakerne følger godt med Ann Mari Milo Lorentzen legger opp til rollespill om PS i fremtiden Pedagogstudentene i Utdanningsforbundet (PS) er en organisasjon som etter hvert har fått en viktig posisjon. Dermed er det også viktig at PS blir utviklet i riktig retning, og at medlemmene vet hva de ønsker med PS. På høstleiren i år diskuterte engasjerte deltakere hva vi bør gjøre for å styrke PS i fremtiden. Tekst: Øystein Wormdal under utdanning 3 2007 19
Hvorfor er du fagorganisert? Jeg har snakket med lærerstudenter om Pedagogstudentene. Vi som er medlemmer av Pedagogstudentene har ulike grunner til å bli medlemmer. Selv ble jeg medlem da jeg var førsteårsstudent. Jeg hadde et ønske om å vite så mye som mulig om lærerutdanningen, dessuten var det jo knalltilbud på forsikringer. Som medlem mottar man også tidsskriftet Utdanning gratis så lenge man er student. Under utdanning, som du nå holder i hånden, er også en viktig del av pakken. Tekst: Therese Gabrielsen Medlemmer av lærerstudentorganisasjoner har så mange ulike grunner til å være medlem, og alle er ikke medlem bare på grunn av praktiske fordeler. Vi stilte fem aktive og engasjerte fagorganiserte noen spørsmål om hvorfor de har valgt å organisere seg. Tekst og Foto: Frode Lund og Øystein Wormdal Vi stilte følgende spørsmål til noen aktive pedagogstudenter: 1. Hvorfor har du valgt å melde deg inn i en fagforening? 2. Hva anser du for å være den største fordelen ved å være medlem av en fagforening? Som dere ser, har man ulike grunner til å organisere seg: Svein Marthinsen, 49 år Førskolelærerutdanning ved Høgskolen i Bodø (samlingsbasert). Medlem i Pedagogstudentene 1. Det er viktig å være i fagforbund for å sikre rettigheter. Det er også viktig at første året i Utdanningsforbundet er gratis. Jeg har alltid vært organisert. 2. Den største fordelen er at man har noen i ryggen hvis ting skulle skje: for eksempel hvis HiBo skulle komme til å fjerne faget Ledelse og organisasjon fra studiet. Det er viktig med påvirkning. Joel Hamberg, 24 år Utdanner seg til å bli lærer i gymnasiet (tilsvarer den norske videregående skole) ved Mälardalens Högskola, tar fagene svensk og samfunnsfag. Medlem av Lärarförbundets Studerandekommittè 1. Jeg er medlem av tre grunner: For å kunne påvirke i skole- og fagspørsmål, for å utvikle meg som person og å treffe interessante mennesker, samt for å bli bedre forberedt til læreryrket. 2. De største fordelene er at man lærer mye om skolen som organisasjon, samt at man lærer om de rettigheter og plikter man har faglig og politisk. 20 under utdanning 3 2007