TAP AV REIN I VESTRE NAMDAL - Arbeidsplan for tapsundersøkelse på reinkalv i

TAP AV REIN I VESTRE NAMDAL - Arbeidsplan for tapsundersøkelse på reinkalv i 2007-2008 Tor Kvam Sammendrag 1 Bakgrunn 2 Resultater fra 1995-1997. 3 Plan for gjennomføring 2007-2008 4 Organisering 5 Formidlingsplan 6 Framdriftsplan 7 Referert litteratur 8 Publikasjonsliste HiNT 2006

TAP AV REIN I VESTRE NAMDAL - Arbeidsplan for tapsundersøkelse på reinkalv 2007-2008. SAMMENDRAG Prosjektet er en oppfølging av den undersøkelsen av tap av rein på beite som ble gjennomført i Vestre Namdal reinbeitedistrikt i 1995 1996 som en del av Rovviltprosjektene i Nord- Trøndelag (1992-1997). Dette var en periode med svært stor gaupestamme i Nord- Trøndelag, og det ble dokumentert gaupeskade av svært stort omfang. Resultatet av undersøkelsen er sammenliknet med en tilsvarende svensk undersøkelse på 1980- tallet: I Sverige hadde man 14% tap, mot 30% i Vestre Namdal. Fordelingen av totaltapet på årsaker er omtrent likt. Men for kalv er rovdyrandelan av tapet mye større i Vestre Namdal enn i Sverige. I 1997 ble undersøkelsen videreført i Luru reinbeitedistrikt (Snåsa og Lierne kommuner). Hensikten med å flytte undersøkelsen til et annet distrikt var å sammenlikne fordelingen av tapsårsaker i distrikter med forskjellige forhold med hensyn til rovdyr. I Luru er det mer kongeørn, og jerv og bjørn kommer sterkere inn enn i Vestre Namdal. Både i 1996 og i 1997 ble det gjennomført rekordstor avskyting av gaupe i Nord- Trøndelag. (Høyest årlig avskyting siden 1845). Prosjekt-forslaget går ut på å gjennomføre undersøkelsen et år til i Vestre Namdal reinbeitedistrikt. Gaupebestanden er nå mye lavere enn i 1996-97, og det er dermed av forvaltningsmessig interesse å se hva som da skjer med fordelingen av tapsårsaker. Det er opplagt at gaupeskadene vil gå ned når gaupestammen blir redusert, men ikke hvor mye.. Og hva skjer med de andre dødsårsakene? Vil fordelingen mellom rovdyrskade og andre dødsårsaker endres? Ut fra resultatene fra årene 1995, 1996 og 1997 og litteraturstudier er utgangshypotesen at fordelingen vil endres. Med fortsatte undersøkelser av tapet under forskjellig rovdyrtetthet og med forskjellig fordeling mellom rovdyrartene, vil det være mulig å beregne hvor store erstatningene for rovdyrskade bør være ut fra totaltapet og kjennskap til rovdyrsituasjonen. På dette grunnlaget kan man komme målet nærmere: Rettferdig og riktig erstatning av rovdyrskade på tamrein. Skal dette måles kunne nås, kreves skikkelig dokumentasjon av fordelingen av tapsårsaker for rein på beite. Det er det dette prosjektet skal bidra med.

1. BAKGRUNN Staten erkjente ved fredningen av de store rovdyrene et ansvar for å erstatte tap av bufe og tamrein forårsaket av freda rovdyr. Betydelige tap av sau på grunn av bjørn og jerv i slutten av 1970- årene gjorde at "Rovviltprosjektet" ble etablert av Direktoratet for naturforvaltning og Miljøverndepartementet i 1980 for å registrere forekomst av store rovdyr i Norge (Sørensen og Kvam 1984). Ut fra formålet med arbeidet ble store ressurser lagt i kartlegging av tapsårsaker på sau, og det ble i flere tilfelle gjennomført nøye vurderinger på besetningsnivå i spesielt utsatte områder (F.eks.: Sørensen og Kvam 1982, Brøderud et al. 1982). Før Rovviltprosjektet ble det også utført flere undersøkelser av rovviltskader på sau og rein. Mange med utspring fra fagmiljøet på Universitetet i Oslo (Wikan et al. 1980), men andre fagmiljøer var også inne i bildet (Frengen et al. 1983, Karlsen 1978). Siden midten av 1980- årene er kartlegging av tap av sau og rein på utmarksbeite videreført av Miljøvernavdelingene i fylkene, og senere av SNO. Tapsårsaker for tamrein er mindre undersøkt og dårligere dokumentert enn tapsårsaker for sau. Det er imidlertid gjort noen undersøkelser i kyststrøk i Norge omkring havørn og kongeørn som predator på reinkalver (Karlsen 1978, Frengen et al.1975, 1983, Furunes og Thingstad 1975, Karlsen og Kvam 1978). Undersøkelsene var begrenset til overvåkning av kalvingsplasser gjennom en periode på våren, og det ble ikke gjort undersøkelser av utenforliggende faktorer som sykdom, kondisjon osv. Ved hjelp av telemetri kan man nå i større grad undersøke bakenforliggende årsaker til rovdyrskade på husdyr og tamrein, og undersøkelsene kan foregå året igjennom. En flerårig telemetribasert undersøkelse i Sverige har vist at predasjon er en meget viktig årsak til tap av rein (50-80%) (Bjärvall et al.1990). De resultater som er oppnådd i Nord- Trøndelag (Vestre Namdal 1995, 1996 og Luru 1997), støtter opp om dette, og antyder at rovdyrandelen av tapet kan antas å være enda større ved høy rovdyrtetthet. I Stortingsmelding nr 35 (1996-1997 om rovviltforvaltning) står det at forskning på forebyggende tiltak mot roviltskader på rein er viktig, siden det er gjort lite på dette feltet tidligere. Et av de viktigste punktene for å kunne redusere tapene av rein er derfor å undersøke hvilke faktorer som påvirker tapene. Etter å ha kartlagt disse effektene vil man være bedre i stand til å sette i verk forebyggende tiltak og vurdere effektene av de tiltak som settes i verk. Tap av rein i Vestre Namdal reinbeitedistrikt (1995 1996) I perioden 1995-1996 er det gjennomført en telemetribasert undersøkelse av dødelighet (mortalitet) på tamrein i Vestre Namdal reinbeitedistrikt som en del av Rovdyrprosjektene i Nord- Trøndelag. (Kvam m.fl. 1993 a,b, 1994, 1995 a,b, 1996). En reinflokk på ca, 1300 dyr ble individmerket med øreklips og halsklaver med nummer. 600 halsband med mortalitetssendere er påmontert rein, og dødsårsaker for dyr funnet døde ble registrert. Rovdyrtapet i området var betydelig i undersøkelsesperioden (Kjelvik m.fl. 1996, Nybakk m.fl. 1996, Overskaug m.fl 1996, Kvam m.fl 1996). Fordelingen av tapsårsaker mellom rovdyrskade og andre årsaker var svært likt det som ble registrert i Sverige 10 år tidligere ved en tilsvarende undersøkelse der (Bjärrvall et al. 1990). Kalvetapet var imidlertid betydelig høyere enn ved den svenske undersøkelsen. Undersøkelse av tap av reinkalv i Luru reinbeite-distrikt (1997) Ut fra et forvaltningssynspunkt var det ønskelig å videreføre undersøkelsen i 1997 i et annet område, der tetthet og artssammensetning for store rovdyr var forskjellig fra studieområdet i Vestre Namdal. Hovedhensikten med dette var å HINT 2006 3

se om fordelingen av tapsårsaker var avhengig av rovdyrtetthet og rovdyrinventar eller ikke. Resultatet ville være viktig for vurdering av erstatningssystemet for rovdyrskade på tamrein. Etter anbefaling fra Reindriftskontoret i Nord- Trøndelag ble undersøkelsen derfor i 1997 flyttet Luru (Låerte) reinbeitedistrikt (Snåsa og Lierne kommuner). Sykdom 6 % Kongeørn 9 % Ulykke 18 % Rovdyr ubest. 14 % Gaupe 45 % Jerv 8 % 2. RESULTATER FRA 1995-1997 Resultater fra undersøkelsen er summert opp av Kvam et al. (1997, 2003). I 1995 og 1996 ble prosjektet gjennomført i Vestre Namdal reinbeite-distrikt (Åarjel- Njarke). I perioden juni 1995 til juni 1996 ble det funnet kadavre av 147 radiomerkede rein som var tapt på beite. Dette tilsvarer 30,2% av den totale reinflokken basert på beregning ut fra tap av radiomerkede dyr. 38% av tapet var forårsaket av gaupe, og hele 65% av tapet skyldtes store rovdyr. Av figur 1 går det fram at 14% av de gjennfunne kadavrene har "Ukjent dødsårsak". Dette er dyr som var for oppspist til at dødsårsaken kunne fastslås sikkert. Figur 2 Tap av radiomerket rein i Åarjel- Njarke 1995-1996 fordelt på kjente dødsårsaker (N=126). Det er denne fordelingsmåten man må bruke for å sammenlikne mellom forskjellige områder og år. I 1995 var gaupestammen svært stor i Nord- Trøndelag. Det ble skutt 31 gauper i fylket i 1996 og 39 i 1997. Dette er rekordtall for fylket siden 1845. Man har da også sett en positiv utvikling når det gjelder gaupeskade på rein fra 1995 til 1997: Gaupas andel av tapet av radiomerka reinkalv har gått ned fra 59 % av tilfelle med kjent tapsårsak i 1995 (Figur 3) til 25,7% i 1996 (Figur 4). Ulykke 16 % Ukjent 14 % Rovdyr ubest. 12 % Jerv 7 % Sykdom 3 % Kongeørn 8 % Ulykke 11 % Rovdyr ubest. 13 % Jerv 6 % Sykdom 5 % Kongeørn 8 % Gaupe 38 % Gaupe 59 % Figur 1 Tap av radiomerket rein i Åarjel- Njarke fordelt på dødsårsaker1995-1996 (N=147). Hvis vi bare tar hensyn til kjente dødsårsaker, finner vi at 45% av tapet skyldtes gaupe og 76% skyldtes rovdyr totalt. Da har vi gått ut fra at gruppen Ukjent dødsårsak fordeler seg mellom reelle årsaker på samme måte som de med kjent dødsårsak (Figur 2). Figur 3 Tap av radiomerket reinkalv med kjent dødsårsak i Åarjel - Njarke i perioden august 1995 30. April 1996 fordelt på dødsårsaker (N=71). En undersøkelse i ett område et år gir et øyeblikksbilde, og man må undersøke om de resultater man har funnet, er overførbare til andre reinflokker og deres rovdyrsituasjon. HINT 2006 4

Kongeørn 14 % Ulykke 8 % Rovdyr ubest. 31 % Sykdom 10 % Ulykke 12 % Bjørn 2 % Rovdyr ubest. 10 % Jerv 14 % Gaupe 2 % Gaupe 26 % Jerv 21 % Kongeørn 50 % Figur 4 Tap av radiomerket reinkalv i Åarjel- Njarke i perioden 26. juni 1. november 1996 fordelt på kjente dødsårsaker (N = 31).. I 1997 har man derfor, etter samråd med Reindriftskontoret i Nord- Trøndelag, flyttet prosjektet til Luru (Låarte) reinbeitedistrikt som ligger i Snåsa, Grong og Lierne kommuner. Pr. oktober 1997 var gaupas andel 2,4% av tilfelle med kjent tapsårsak ved undersøkelsen i Låarte. (Figur 5.) Andelen av tapet som skyldes rovdyr har imidlertid holdt seg høyt: 86% av tilfelle med kjent dødsårsak i 1995, 92% i 1996 og i 1997 81%. Men spekteret av rovdyrarter er endret: Gaupa dominerte i 1995, mens jerven kom sterkere inn i 1996. Dette kan delvis skyldes det store jaktuttaket på gaupe. I Låarte i 1997 er jerven fremdeles sterkt inne i bildet, mens gaupeskade bare er registrert i et tilfelle før nærmere jul. Her er det kongeørn som er den dominerende predatoren, med 40% av tilfelle med kjent dødsårsak. Figur 5 Tapsårsaker for radiomerket reinkalv med kjent dødsårsak i Låarte reinbeitedistrikt 1997 fordelt etter dødsårsaker. (Oppdatert pr. 22. Oktober 1997( N= 42). Ulykke Sykdom 8 % 5 % Kongeørn 32% Rovdyr ubest. 21 % Jerv 8 % Gaupe 25% Figur 6 Tapsårsaker for radiomerket reinkalv med kjent dødsårsak i Låarte reinbeitedistrikt 1997-98 fordelt etter dødsårsaker ( N= 75). I oktober, da brunstperioden finner sted, ble det på samme måte som tidligere år, registrert svært lite tap. Men etter brunsten var tapsbildet endret: Gaupa tok over rollen som viktigste skadevolder, og ingen tilfelle av kongeørnskade fant sted før to enkelttilfelle i februar og mars. Tabell 1 Tapsprosent for reinkalv i de enkelte områder og år. Tallene for perioden fra kalvemerking om sommeren til jul er sammenlignbar for de tre sesongene, og tapsprosentene er uthevet. Område Periode Tap i % Åarjel-Njarke 1995-1996 06.08.95 20.12.95 19,1% 06.08.05 15.04.96 35,4% Åarjel-Njarke 1996 01.08.96 20.12.96 18,8% Låarte 1997-1998 02.07.97 20.12.97 14,5% 02.07.97 30.04.98 23,0%

Tabell 2 Rovdyrandel av tap med kjent årsak, totaltap i prosent og andel av tapene med ukjent årsak hos radiomerket reinkalv ved undersøkelser gjennomført til nå. Tallene fra Sverige er hentet fra Bjärvall et al (1990), og tallene fra Finland er innhentet fra H.Norberg (RKTL)(Upubl.). Område/år Rovdyrandel Totaltap i % Andel ukjent årsak Åarjel-Njarke 95-96* 93,6 % 19,1 % 18,9 % Åarjel Njarke 96* 91,2 % 18,8 % 24,4 % Låarte 97* 86,8 % 14,5 % 30,9 % Umbyn, Sverige 80-86** 75,6 % 11,5% -14,3% 14,0 % Jåkkåkaska,Sverige 82-86** 66,0 % 11,0% -14,1% 13,0 % Lappi, Finland 98-99** 83,7 % 7,5 % 6,5 % *) Tap fra kalvemerking om sommeren og fram til årsskiftet ((Et halvt år) **) Tap over flere sesonger slått sammen. 3. PLAN FOR GJENNOMFØRING I 2007-2008: Tap av reinkalv i Vestre Namdal reinbeitedistrikt (Åarjel- Njarke) MÅL: Hovedhensikten er å kartlegge tapsomfang og tapsårsaker hos tamrein ved forskjellig rovdyrforekomst for å legge et grunnlag for forebyggende tiltak mot rovdyrskade og riktigst mulig erstatningsordning for rovdyrskade på tamrein. Planen for undersøkelsen kan konsentreres i følgende punkter: Telemetribasert undersøkelse av tap av rein på beite. Kartlegging av kalvetapene i flokken før radiomerking. Sammenlikning med resultater fra tilsvarende undersøkelser i 1995, 1996 og 1997. Reinkalvens overlevelse i forhold til simlas kondisjon og status. Rovdyr har til alle tider vært sett på som en viktig faktor med hensyn til tap av dyr på beite. Ved de ettersynsordninger og vitenskapelige undersøkelser som er blitt utført, har det vist seg at bildet kan være nokså nyansert. Årsakskomplekset kan være forskjellig mellom områder og mellom tidsepoker. Topografi, vær/klimaforhold og sykdommer kan være av stor betydning. Beitedyrenes helsetilstand, kondisjon og driftsmessige faktorer er ved denne undersøkelsen også tatt i betraktning. Bruken av mortalitetssendere er viktig fordi det ellers er vanskelig å finne reinkadaver, spesielt på sommers tid da kadaver forsvinner svært raskt. Mortalitetssendere muliggjør dessuten innsamling av data om den døde reinens alder, kjønn, farge og kondisjon osv. Tapsomfang og tapsårsaker. Det er i tidligere undersøkelser fra Sverige (Bjärvall et al. 1990) og Nord-Trøndelag (Vestre Namdal 1995, 1996, Luru 1997) vist at predasjons- andelen av tap av rein kan være så stor som opptil 65 % for flokken samlet. Antall predatorer og sammensetningen av predatorfaunaen i et område vil derfor påvirke tapene av rein. I denne undersøkelsen vil man dokumentere tapsomfanget av reinkalv i den undersøkte flokken. En vil også kunne dokumentere reinens dødsårsaker. Problemstilling: Kartlegging av tapsomfang og tapsårsaker for reinkalv i studieområdet.

Metode. Besetningsdata: For sau går det an å få besetningsdata (opplysninger om helsetilstand, slektskapsforhold og alder kondisjon på mora osv.) fra saukontrollen. Slike opplysninger er som oftest ikke tilgjengelige for rein. Derfor vil all rein i den reinflokken som blir studert, bli individmerket, slik at man kan få fram besetningsdata for sammenlikning med de dyrene som blir tapt på beite. Alle simler må veies og kondisjonskategoriseres i februar 2006. Kalvene vil bli veiet og kondisjonsbestemt ved kalvemerking i juni-juli 2006. Alle dyr vil bli veiet ved slaktesamling ved årsskiftet. Disse opplysningene kan også brukes til å vurdere forskjeller mellom enkeltbesetninger, og mellom testområdet og kontrollområder. Gjenfinning av kadavre: Bruk av radiosendere på rein er avgjørende for å finne dyr og få et tilstrekkelig stort materiale (Bjärrvall et al. 1990, Mysterud og Warren 1992). Senderen, som er festet til en klave rundt halsen på dyret, sender alarmsignal når dyret har ligget fullstendig ro i ca. 2 timer. Lokalisering av dyr vil skje ved krysspeiling og direkte søking i terrenget. I tillegg er det nødvendig med ukentlige flypeilinger. Det er søkt om midler til leie av 300 radiohalsband. Leieprisen pr. sender er satt til kr 200,-. I tillegg kommer erstatning for de senderne som eventuelt kommer bort i løpet av undersøkelsen. Vurdering av tapsårsak: Kartlegging av dødsårsaker er en svært viktig del av prosjektet. Det er derfor utarbeidet prosedyrer for arbeidet. Vurdering med hensyn på rovdyr som skadeårsak blir utført etter de metoder som er beskrevet av Sørensen et al.(1984). Kadavre vil også bli obdusert og prøver ivaretatt for å belyse helsetilstand. Det er utarbeidet instruks for både for obduksjon og undersøkelse av helsetilstand, og det blir hvert år holdt kurs i obduksjons og undersøkelsesteknikk for feltmedarbeiderne. Kategorier for tapsårsaker: Det finnes mange mulige dødsårsaker for dyr på utmarksbeite. Vurderingene vil kunne gjøres med varierende grad av sikkerhet. Det er derfor utarbeidet et kodesystem for rapportering av dødsårsaker. Prosjektets resultat vil være helt avhengig av at flest mulig merkede dyr blir raskt gjenfunnet, for dermed å styrke datagrunnlaget. Vekt Fritt beitende rein har en syklisk vekstrytme: Rask vekst i sommerhalvåret og sakte vekst eller vekttap i vinterhalvåret. Reinens vekstrytme har følgelig vært sett på som en tilpasning til årstidsvariasjoner i beiteplantenens næringsinnhold (Reimers 1982). Beiteplantene har høy næringsverdi om sommeren og lav næringsverdi om vinteren. Det er genetiske faktorer som setter selve rammen for veksthastighet og kroppsstørrelse hos rein. Men en rekke miljøfaktorer bestemmer hvor nær opptil det genetisk betingede maksimum et dyr kan vokse. Ved siden av beitekvalitet og - kvantitet kan faktorer som påvirker aktivitet virke inn på reinens vekt (Klima, insekter, rovdyr og menneskelig aktivitet). På våren er sjansene størst for at reinens energilagre kan tømmes. Etter en lang vinter med lav som eneste beite, vil selv små forstyrrelser kunne øke dødsrisikoen. Det er vist at lette reinkalver kan være mer utsatt for predasjon en tyngre reinkalver (Lenvik og Aune 1988, Kjelvik 1997.). Det er også vist at simlas vekt har betydning for kalvens vekt og overlevelsessjanse (Lenvik og Aune 1988). Problemstilling: Lette kalver er mer utsatt for tap enn tyngre kalver. Er det forskjeller mellom dødsårsaker når det gjelde dette?

Metode Alle kalver veies ved første merking sommeren 2006, i desember 2006 og ved avslutningen av prosjektet. Veiing ved kalvemerking foregår ved hjelp av badevekt. En person som holder kalven veies på badevekta med og uten kalv. Alle simler veies i februar 2006 og vinteren 2007. Veiing av simler og store kalver foregår ved hjelp av kassevekter som tilhører Reindriftsforvaltningen. Kondisjon Det har lenge vært hevdet at predatorer velger ut gamle, svake og syke individer i en byttedyrpopulasjon (Mech 1970,Curio 1976) og at styrken av utvelging er avhengig av predatorens jaktteknikk (Schaller 1972, Kruuk 1972). Jagende predatorer er antatt å ta større andel gamle, unge og syke individer en snikjegere (Schaller 1972, Kruuk 1972, 1986, Fitzgibbon og Fanshawe 1989). Jagende predatorer som for eksempel ulv, forfølger byttet over lengre avstander, og har dermed tid til å plukke ut et svakt og sårbart individ. En snikjeger som for eksempel gaupa, som baserer seg på overraskelsesangrep og korte jaktforløp, vil ha mindre tid til å vurdere byttet under jakten. Den vil derfor drepe et mer tilfeldig utvalg av individer. Det antas at gaupa gjerne plukker ut rein som står litt for seg selv og angriper disse. Mye tyder på at jerven ikke direkte søker etter de svake individene, men at den lykkes bedre med å innhente og avlive svake dyr (Haglund 1965, 1966, Myrberget et al. 1969). Hvis det er slik at rovdyrene velger ut svake dyr som bytte, vil rovdyrene kunne forårsake at byttedyrstammene består av sterke individer med god helse. Det har også vært hevdet at rovdyrene tar sterke dyr like snart som svake. l så tilfelle forårsaker de ikke positivt seleksjonspress (gjør at byttedyrstammene blir av bedre kvalitet). Kartlegging av mekanismene på dette området kan være av stor verdi for forvaltningen av rovdyr og beitedyr i samme område. Problemstillinger: Kalver i dårlig kondisjon er mer utsatt for tap enn kalver i god kondisjon. Kartlegging av mekanismer. Metode Ved funn av kadaver tas det følgende prøver 1. Kjeve. Fra kjeven tas ut beinmarg som analyseres m.h.p.fettprosent, slik at man er i stand til å bedømme dyrets kondisjon. Kjevelengden måles for å gi indikator på kondisjon og oppvekstforhold dyret har levd under. Fra kjeven er det også mulig å anslå dyrets alder. 2. Lårbein. Måle lårbeinlengde, og ta ut lårbeinfett for analyse av fettprosent. 3. Nyrer og nyrefett. For analyse av reinens kondisjon. 4. Organprøver ved mistanke om sykdom. For å kunne sammenligne de døde reinenes kondisjon med hva som er normalt i flokken, er man avhengig av å samle inn et referansemateriale. Et slik referansemateriale kan innsamles ved slakting. På grunn av sterk sammenheng mellom fettinnhold i lårbein og kjeve, er det mulig å sammenligne kjevefett fra innsamlete kjever fra slaktematerialet med lårbeinprøver fra død rein. Kjønn Det finnes undersøkelser som tyder på at hanner er mer predasjonsutsatt en hunner (Robinette et al. 1957, Estes og Goddard 1967, Hornocker 1970, Kruuk 1972 og Shaller 1972). Hornocker (1970) mener at hanner av mule deer er mer utsatt for predasjon en hunner fordi hannene ofte opptrer på egen hånd, og dessuten ofte er i dårligere kondisjon en hunnene, spesielt i etterkant av parringstida. I følge Robinette et al. (1957) er hanner mer utsatt for predasjon enn hunner fordi hannene ofte er mindre årvåkne enn hunnene, og fordi hannene ofte opptrer i ytterkanten av flokken. Hos Thomson- gazeller er hannene

mindre årvåkne en hunnene fordi de trenger mer føde for å holde seg i live, og fordi de gjør større reproduktiv innsats (Fitzgibbon 1990 ). Deres årvåkenhet kan dessuten være fokusert på konkurrenter og potensielle maker. Hanner blir dessuten ofte tvunget ut av flokken av mer dominante individer, eller de går frivillig for å kunne forbedre sin kondisjon ved å bedre tilgangen til føde for seg selv. Dette kan da føre til høyere predasjonsrisiko. En rekke forklaringer på forskjellig overlevelse er blitt foreslått (Oversikt hos Clutton-Brock et al. 1982). Problemstilling. Er hannkalver mer utsatt for predasjon enn hunnkalver? Metode Reinens kjønn noteres ved merking og påmontering av sender, samt ved registrering av kadaver av tapte dyr Sammenligning med tidligere undersøkelser i Nord- Trøndelag Fra undersøkelsene utført i Vestre Namdal og i Luru har man data for forekomst av rovdyr. Det er derfor mulig å sammenligne forholdene mellom år og områder. En av de viktigste tapsfaktorene, gaupa, har man god oversikt over utviklingen for: Gaupa var hovedårsak til tap av reinkalv i Vestre Namdal i 1995 (60%). Etter at det var gjennomført rekordhøy felling av gaupe i både 1996 og 1997, gikk gaupas andel av tapene ned til 19% av kalvetapet i Vestre Namdal til 8,5% i Luru i 1997. Men den totale rovdyrandelen av tapet i alle tre tilfelle var omtrent på samme nivå. Problemstilling. Sammenligne tap og fordeling av tap på årsaker hos rein i Vestre Namdal i 1995, 1996 og i Luru i 1997 med hensyn på predatortetthet og rovdyrarter. Tidlig kalvetap Det beskrives i en rekke studier at store deler av tapet av reinkalv inntrer tidlig på sommeren. En måte å dokumentere omfanget av dette tapet på er å merke simlene med nummererte halsklaver for å kunne bestemme i felt hvilke og hvor mange simler som har kalv til enhver tid. Dette muliggjør dokumentasjon av tapsomfanget, men det er svært vanskelig å finne de døde kalvene for å kunne fastslå dødsårsak før de er radiomerket. Vil unge simler miste sine kalver tidligere på sommeren enn eldre og mer erfarne simler? Det er mye som tyder på at unge simler ikke klarer å fø fram sine kalver i samme grad som de eldre simlene. Skyldes dette at de ikke har ressurser nok til å bære fram fostrene (Prenatal dødlighet) eller skyldes det at de er så uerfarne mødre at de ikke klarer å passe godt nok på kalvene sine? Problemstilling: Kartlegging av kalvetap før kalvemerking i juli. Metode Alle simler er påmontert klave med nummer. Kalvetapene registreres ved at man i felt registrer hvilke simler som har kalv, og hvilke simler som har mistet kalven. En slik undersøkelse foretas hver 14 dag (eller så ofte det er praktisk mulig) frem til kalvene blir utstyrt med sendere. Ved hver kalvetelling bør en undersøke ca 200 simler for at ikke usikkerheten i undersøkelsen skal bli for stor. Simlas kondisjon og status i forhold til overlevelse hos kalv Simlas næringstilgang gjennom vinteren er viktig for kalvens fødselsvekt, vekst og overlevelse (Skjenneberg og Slagsvold 1968, Bergerud 1975, Espmark 1980, Lenvik og Aune 1988). Det er også vist at reinkalvens vekt vil kunne variere med simlas alder (Rognmo et al. 1983). Det er vist at lette reinkalver er mer utsatt for predasjon en tyngre kalver. Det er rimelig å anta at det ikke er vekta, men atferdsmessige forhold som gjør at lette kalver mer predasjonsutsatt.

F. eks. gaupa er i stand til å ta livet av voksne reinsimler i god kondisjon. Det er derfor lite sannsynlig at vekta i seg selv gjør lette kalver mer utsatt for predasjon en tyngre kalver. Det er vist at det er en sammenheng mellom simlas vekt og kalvens sjanse for å overleve. Det er grunn til å anta at lette og unge simler har lavere status i reinflokken enn tyngre simler. Reinsimler med lav vekt (i dårlig form) eller av lav status vil kunne bli presset ut i ytterkanten av flokken, der kalvene deres vil kunne være mer utsatt for predasjon. Eller de vil søke til områder der konkurransen om mat er mindre for å bedre sin kondisjon. Dette vil kunne føre til at de tar sjansen på å beite i habitater der sjansen for rovdyrangrep er større. Reinen søker vanligvis opp i fjellet under kalving. På våren er mattilgangen bedre i lavereliggende skogsterreng enn på fjellet. Det er blant annet vist at gaupa foretrekker skog framfor åpent fjellterreng. En simle som på grunn av lav status eller for å finne bedre beiteforhold søker ut av flokken, vil derfor kune utsette seg og sin kalv for større predasjonsrisiko enn simler i god form og av høy status som oppholder seg i terreng med mindre predasjonsrisiko. Problemstillinger: Er sjansen for å bli tatt av rovdyr avhengig av simlas plass i flokken? Hvor stor forskjell gjør simlas vekt og status for kalvens overlevelsessjanse? 4. Organisering Forsker Dr. scient Tor Kvam ved HiNT vil som prosjektleder være faglig ansvarlig for framdrift og rapportering av prosjektet, som gjennomføres i samarbeid med Reindriftsforvaltningen i Nord- Trøndelag, som har budsjettansvar og administrativ ledelse av prosjektet. En referansegruppe med representanter fra reineierne og Namsskogan kommune vil bli etablert. SNOs rovviltkontakter i området og prosjektetss feltarbeidere vil slik som tidligere år få hovedansvar for obduksjoner og bestemmelse av dødsårsaker i felt. For effektiv over-våkning vil man peile fra fly en gang pr. uke. Reineierne vil i tillegg bli utstyrt med peileutstyr. 5 Formidlingsplan Resultatene av arbeidet vil bli publisert på samme måte som i prosjektperioden 1995-1997, ved underveisrapporter og møter i distriktet, og oppsummering i reindriftsfaglige seminarer og i Reindriftsnytt. Det vil bli lagt vekt på populær- og vitenskapelig publisering, slik at resultatene kan bli vurdert av det vitenskapelige miljø. På den måten vil man sikre at forvaltningen av rovdyr og tamrein kan baseres på best mulig vitenskapelig grunnlag. 6 Framdriftsplan: TID AKTIVITET Feb 07: Feb 07: Juli 07: Juli/des 07: Des 07: Mai 08 Juli 08 Planlegging Individmerking av rein, veiing og kondisjonstaksering i samband med slaktesamling. Kalvemerking med radiohalsband. Veiing, kondisjonstaksering, reg. av kalveforekomst i forhold til moras kondisjon Overvåking av dødelighet. Demontering av radiohalsband ved slaktesamling. Registrering av kalveprosent etter fødsel. Radiomerking av kalver Demontering av radiohalsband ved ordinær kalvemerking.

7 Referert litteratur Banfield, A.W.F. 1951. The barren ground caribou. - Can. Wildl. Serv., Dept. Resources Develop., Ottawa.: 56 s. Bergerud, A.T. 1975. The reproductive season of Newfounland caribou. - Can. J. Zool. 53: 1213-1221. Bergerud, A.T. 1978. Caribou. In: Big game of North America. Schmidt, J.L. & Gilbert, D.L. (eds.).- Stackpole Books, Harrisburg. Bjärvall, A., Fransén, R., Nordkvist, M. & Åhman, G. 1990. Renar och rovdjur. Rovdjurenes effekt på rennäringen. - Naturvårdsverket förlag, Sverige. Brøderud, E., Kvam, T. & Sørensen, O.J. 1982. Tapsårsaker for sau på utmarksbeite, Nord- Møre 1981. - Viltrapport 22. Clutton-Brock, T.H., Guinness, F.E. & Albon, S.D. 1982. Red deer: Behaviour and Ecology of two sexes. - The University of Chicago Press, USA. Curio,E.1976. The ethology of predation.- Springer, Berlin. :250pp. Espmark, Y. 1980. Effects of maternal pre-partum undernutriation on early, mother-calf relationship in reindeer. In: Reimers, E., Gaare, E. and Skjenneberg S. (eds.), Proceedings 2nd International Reindeer/Caribou Symposium, Røros, Norway, 1979. DVF, Trondheim.: 485-496. Estes, R.D. & Goddard, J. 1967. Prey selection and hunting behavior of the african wild dog.- J. Wildl. Manage. 31(1): 53-70. Fitzgibbon, C.D. & Fanshawe, J.H. 1989. The condition and age of Thomsons gazelles killed by cheetahs and wild dogs. -J. Zool. 218: 99-107. Fitzgibbon, C.D. 1990. Why do hunting cheetahs prefer male gazelles?. - Anim. Behav. 40: 837-845. Frengen, O., Karlsen, S. Og røv, N. 1975. Observasjoner fra en kalvingsplass for tamrein. Silda i Vestfunnmark 1975.- K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapport Zool. Ser 1975-14. Frengen, O., Karlsen, S., Kvam, T. Røv, N. og Skogland, T. 1983. Observasjoner fra en kalvingsplass for tamrein, Silda i Vest-Finnmark, 1976. - Viltrapport 24: 1-42. Furunes, K.A. og Thingstad, P. G. 1975. Rapport om undersøkelser vedrørende predasjon på reinskalveplasser Fosen - våren 1975. - Prosjektrapport.: 7s. Haglund, B. 1966. De stora rovdjurens vintervanor I. - Winter habits of the Lynx Lynx lynx L. and Wolverine Gulo gulo L. as Revealed by Tracking in the Snow.- Viltrevy 4(3): 1-299. Haglund, B. 1968: De stora rovdjurens vintervanor II. - Viltrevy 5: 213-361. (In Swedish). Hornocker. M.G. 1970. An analysys og mountain lion predation upon mule deer and elk in the Idaho primitive area. - Wildl. Monogr. 21: 5-39. Karlsen, S. 1978. Tap av bufe og rein og våre ørners forhold til disse dyra.1978. - Viltrapport 6: 1-59. Karlsen, S. og Kvam,T. 1975. Undersøkelser omkring forholdet ørn - sau i Sanddøladalen, 1975.- K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapport Zool. Ser 1975-17: 17s. Kelsall, J.P. 1968. The caribou.- Queens printer, Ottawa.: 340 pp. Kjelvik,O. 1997. Overlevelse og mortalitet hos tamrein i et rovdyrområde.- Cand. scient. oppgave, NTNU, Zool. inst.: 52s. Kojola, I. and Helle, T. 1994. Offspring sex ratio adjustment in reindeer, Rangifer tarandus. Ann. Zool. Fenn. 31(4): 405 410. Kruuk, H. 1972. Surplus killing by carnivores. - J. Zool. 166: 233-244. Kruuk, H. 1972. The spotted hyena: a Study of Predation and Social Bahavior.- University of Chicago Press. Kruuk, H. 1986. Interactions between felidae and their prey species: a review. In: S.D. Miller & D.D. Everett, (eds.). Cats of the world: Biology, conservation and management. National - Wildlife Federation. Washington, D.C. Kvam, T., Aune, A., Due, R., Ingerslev, T., Kjelvik, O., Overskaug,K., Sørensen, O.J.og Vedal, O. 2003 Tap av rein i et rovdyrområde.- Telemetribasert undersøkelse av tap av reinkalv i Luru reinbeitedistrikt 1997-1998.- HiNT Utredning nr.42:1-25 Kvam, T., Berntsen, F., Eggen, T., Knutsen, K., Overskaug, K. & Sørensen, O. J. 1994. Roviltprosjektene i Nord-Trøndelag. Årsrapport 1993. - NINA Oppdragsmelding nr. 267: 1-32. Kvam, T., Eggen,T., Knutsen, K., Overskaug, K., Solstad, T. & Sørensen, O.J. 1993. Årsrapport fra Rovviltprosjektene i Nord - Trøndelag 1992. - NINA Oppdragsmelding nr. 194: 1-31. Kvam, T., Eggen,T., Knutsen, K., Overskaug, K. & Sørensen, O.J. 1993. Rovdyrprosjektene i Nord- Trøndelag. Store rovdyrs biologi og tap av bufe og rein. Prosjektplan 1992-1996. - NINA Oppdragsmelding nr. 195: 1-48. Kvam,T., Nybakk, K., Overskaug, K. Sørensen, O.J., Brøndbo, K. 1995. Gaupa tar mye mer rein enn antatt.- Reindriftsnytt 4/95: 40-43. Kvam,T, Sørensen,O.J.,Eggen,T., Knutsen, K., Overskaug,K., Berntsen, F og Swensson, J.1995. Årsrapport fra Rovdyrprosjektene i Nord-Trøndelag 1994.- NINA Oppdragsmelding 364: 1-37.

Kvam, T., Berntsen, F., Eggen, T., Knutsen, K., Overskaug, K. & Sørensen, O. J. 1996. Roviltprosjektene i Nord-Trøndelag. Årsrapport 1995. - NINA Oppdragsmelding nr. 424: 1-40. Kvam, T., Kjelvik, O., Nybakk,K. og Overskaug,K. 1998. Effekten av vinterforhold og gjeting på vekt og overlevelse hos reinkalver. - I: Kvam, T. og Jonsson, B. (Red.). NINAs strategiske instituttprogrammer 91-96: Store rovdyrs økologi i Norge. Sluttrapport. - NINA temahefte 8. Kap 3.11. Kvam,T., Overskaug,K., Nybakk,K., Sorensen, O.J., Kjelvik,O. and Brøndbo,K. 1996. Domestic reindeer as an important food resource for the European lynx.- J. of Wildlife Conservation (submitted), Paper presented at «2. Int symposium of Coexistence of large carnivores with man», Tokyo.November 1996, and at XIIIth Nordic Congress of Wildlife Research, Trondheim, February 1997. Kvam,T, Sørensen,O.J., Overskaug,K., Eggen,T., Berntsen, F og Swensson, J.1996. Årsrapport fra Rovdyrprosjektene i Nord-Trøndelag 1995.- NINA Oppdragsmelding 424: 1-40. Lenvik D. & Aune,I. 1988. Selection strategy in domestic reindeer. Early calf mortality in reindeer calves releated to maternal body weight.- Norsk Landbruksforskning 2:71-76. Leventhal,A.G., Vitek, D.J. &Creel, D.J. 1985. Abnormal visual pathways in normal pigmented cats that are heterozygous for albinism.- Science 229: 1395 1397. Mech, L.D. 1970 The wolf: ecology and behaviour of an endangered species. -The Natural History Press, Garden City, USA. Myrberget, S., Groven, B & Myhre, R., 1969. Tracking wolverines, Gulo gulo, in the Jotunheim Mountains, south Norway, 1965-68. - Fauna. 22: 237-252. Mysterud, I. & Warren, J.T. 1992. Tap av sau i utmark: Dødsvarsler-systemet som hjelpemiddel. - Statens fagtjeneste for landbruket nr. 2: 1-17. Nybakk, K., Kvam, T., Overskaug, K., Kjelvik, O., Sørensen, O.J., & Sunde, P. 1996. Semidomestic reindeer mortality in Central Norway. - Rangifer (In press). Overskaug, K., Sunde, P., Moa, P., Negård, A., & Kvam, T. 1996. Lynx Lynx lynx predation reindeer pastures: are lynx movements directed by presence of reindeer. - Rangifer Reimers, E. 1982. Vekst og størrelsesforskjeller hos rein, årsaker og virkninger. - Notat desember 1982. : 27s. Robinette, W.L., Gashwiler, J.S., Jones, D.A. & Crane, H.S. 1957. Differential mortality by sex and age among mule deer. - J. Wildl. Mgmt. 21: 1-16. Rognmo, A., Markussen K.A., Jacobsen, E., Grav, H.J. & Blix, A.S. 1983. Effects of improved nutrition in pregnant on milk quality, calf birth weight, growth, and mortality. - Rangifer 3 (2): 10-18. Schaller, G.B. 1972. The dynamic of predation. - In: G.B. Schaller (ed.). The Serengeti lion. - The University of Chicago Press, USA. Skjenneberg, S. & Slagsvold. L. 1968. Reindriften.- Universitetsforlaget. :332 s. Skoog, R. D. 1968. Ecology of the reindeer Rangifer tarandus granti in Alaska. - Ph.D. thesis, Univ. of California, Berkeley. Sørensen, O.J. og Kvam, T. 1982. Ulven på Vegårshei 1982. - Arbeidsrapp. fra Rovviltprosjektet Nr. 1: 1-26. Sørensen,O.J. og Kvam,T. (red.) 1984. Rovviltprosjektet 1980-1984. Viltrapport 34 : 1-142. Trivers, R. L. and Willard,D. E. 1973. Natural selection of parental ability to vary the sex ratio of offspring. - Science 179: 90-92.

8. Publikasjonsliste Publikasjoner og rapporter fra Rovdyrprosjektene i Nord- Trøndelag Omkring tap av rein og forholdet mellom gaupe og rein: Bolstad,J.P. og Stener,S.Ø.1997. Gaupas habitatbruk i forhold til potensielle byttedyr. - Hovedfagsoppgave i terrestrisk zoologi, NTNU, zool.inst.: 53 s. Bolstad, J.P., Stener,S.Ø., Kvam,T. og Overskaug,K. 1997.Gaupas habitatbruk i forhold til potensielle byttedyr i Nord- Trøndelag. - Sluttrapport for NINAs instituttprogram Store rovdyrs økologi i Norge Kap 3.10. Grongstad, O.S. og Meosli, P.O.1995. Dagleiehabitat hos gaupe i Nord-Trøndelag.- HiNT, Avd. for Naturbruk, miljø og ressursfag.- Semesteroppgave 1995. 33s. Kjelvik, O., Nybakk,K., Kvam,T. and Overskaug,K. 1996. Reindeer calf mortality in Central Norway. - Poster presented at «9. Nordiska renforskarmøtet» i Uppsala. November 1996, and at XIIIth Nordic Congress of Wildlife Research, Trondheim, February 1997, at «2. Int symposium of Coexistence of large carnivores with man», Tokyo.November 1996, and at XIIIth Nordic Congress of Wildlife Research, Trondheim, February 1997. Kjelvik,O., Nybakk,K., Kvam,T., Overskaug,K. and Brøndbo, K. 1997. The effect of females winter pastures on bodyweight and survival of reindeer calves (Rangifer tarandus) in Central Norway- Journal of Wildlife Conservation (submitted). Kjelvik,O., Nybakk,K., Kvam,T., Overskaug,K,. Sørensen, O.J. og Sunde,P. 1997.Tap av tamrein i et rovdyrområde. - Sluttrapport for NINAs instituttprogram Store rovdyrs økologi i Norge Kap 3.5. Kjørstad, M. og Nybakk, K.1995. Gaupas habitatbruk i Indre Namdalen. - Cand. scient. oppgave. UNIT, AVH Zool.inst. 57 s. Kjørstad,M., Nybakk,K, Kvam,T. og Overskaug, K. 1997.Gaupas habitatbruk. - Sluttrapport for NINAs instituttprogram Store rovdyrs økologi i Norge Kap 3.4. Kvam,T. 1996. Bestandsestimat for gaupe 1995-1996.- Rapport til DN. Kvam,T.. Lynx and lynx management in Norway.- Biol. Conserv. (submitted). Kvam, T., Berntsen, F., Eggen, T., Knutsen, K.,Overskaug, K, og Sørensen, O.J.1994. Årsrapport for Rovdyrprosjektene i Nord- Trøndelag 1993 - NINA Oppdragsmelding 267: 1-32. Kvam, T., Eggen, T.,Knutsen,K., Overskaug,K., Solstad, T.,og Sørensen, O.J.1993. Årsrapport for Rovdyrprosjektene i Nord- Trøndelag 1992 - NINA Oppdragsmelding 194: 1-31.

Kvam,T., Eggen, T., Knutsen, K.,Overskaug, K, og Sørensen,O.J.1993. Rovdyrprosjektene i Nord- Trøndelag - Store rovdyrs biologi og tap av bufe og rein på beite. Prosjektplan 1992-1996 - NINA Oppdragsmelding 195: 1-48. Kvam, T., Kjelvik, O., Nybakk,K. og Overskaug,K. 1997. Effekten av vinterforhold og gjeting på vekt og overlevelse hos reinkalver. - Sluttrapport for NINAs instituttprogram Store rovdyrs økologi i Norge Kap 3.11. Kvam,T., Nybakk, K., Overskaug, K. Sørensen, O.J., Brøndbo, K. 1995. Gaupa tar mye mer rein enn antatt.- Reindriftsnytt 4/95: 40-43. Kvam,T., Overskaug,K., Nybakk,K., Sorensen, O.J., Kjelvik,O. And Brøndbo,K. 1996. Domestic reindeer as an important food resource for the European lynx.- J. of Wildlife Conservation (submitted), Paper presented at «2. Int symposium of Coexistence of large carnivores with man», Tokyo.November 1996, and at XIIIth Nordic Congress of Wildlife Research, Trondheim, February 1997. Kvam,T., Sunde,P. og Overskaug,K. 1997. Byttedyrvalg hos norsk gaupe: Hva forårsaker kjønnsforskjeller i byttedyrstørrelse? - Sluttrapport for NINAs instituttprogram Store rovdyrs økologi i Norge Kap 3.2. Kvam,T., Sunde,P. og Overskaug,K.1997. Matvaner hos gaupa i Nord- Trøndelag. - Sluttrapport for NINAs instituttprogram Store rovdyrs økologi i Norge Kap3.3. Kvam,T, Sørensen,O.J.,Eggen,T., Knutsen, K., Overskaug,K., Berntsen, F og Swensson, J.1995. Årsrapport fra Rovdyrprosjektene i Nord- Trøndelag 1994.- NINA Oppdragsmelding 364: 1-37. Kvam,T, Sørensen,O.J., Overskaug,K., Eggen,T., Berntsen, F og Swensson, J.1996. Årsrapport fra Rovdyrprosjektene i Nord-Trøndelag 1995.- NINA Oppdragsmelding 424: 1-40. Moa,P.F., og Negård,A. 1996. Arealbruk og vandringsmønster hos gaupe Lynx lynx i Nord- Trøndelag.- Cand. Scient oppgave, NTNU, Zool. Inst.:79s. Moa,P.F., Negård,A., Kvam,T. og Overskaug,K.1997. Arealbruk og vandringsmønster hos gaupe i Nord- Trøndelag. - Sluttrapport for NINAs instituttprogram Store rovdyrs økologi i Norge Kap 3.7. Negård,A., Kvam,T. og Nesset,A.I. 1996. Arealbruk, aktivitetsmønster og fødebiologi hos familiegruppe av gaupe Lynx lynx i Nord- Trøndelag - Rapport til DN: 10 s. Negård,A, Moa,P.F., Kvam,T. og Overskaug,K. 1997.Arealbruk hos gaupe i Nord- Trøndelag i forhold til habitattilbud, sau og tamrein på beite. - Sluttrapport for NINAs instituttprogram Store rovdyrs økologi i Norge Kap 3.8. Nesset, Alf Inge.1997. Arealbruk, aktivitetsmønster og valg av byttedyr hos ei hunngaupe Lynx

lynx med unge om sommeren i Nord- Trøndelag.- Hovedoppgave ved Høgskolen i Telemark (HIT), Inst. For miljøvernfag, Bø.:37s. Nybakk,K. og Ingerslev,T.1997. Samisk kultur, norsk politik og store rovdyr. - Naturens verden 1997/2: 41-51. Nybakk,K., Kvam,T., Overskaug,K., Kjelvik,O., Sørensen, O.J. and Sunde, P. 1996. Semidomestic reindeer mortality in Central Norway. - Paper presented at «9. Nordiska renforskarmøtet» i Uppsala. November 1996 Nybakk,K., Kjørstad,M., Overskaug,K. Kvam,T.,Berntsen,F.,Linell,J.B. and Andersen,R. 1996. Experiences with live- capture and radio collaring of lynx in Norway- Fauna norv. Serie A 17:17-26. Overskaug,K., Sunde,P., Moa,P., Negård,A. and Kvam,T. 1996. Lynx preedation on reindeer pastures: Are lynx movements directed by the presence of reindeer? - Paper presented at «9. Nordiska renforskarmøtet» i Uppsala. November 1996 Rimul, I. og Rimul, O.1996. Forandring i arealbruk og vandringslengde hos ynglende gaupe. - Kandidatoppgave HiNT Avd. for naturbruk, miljø og ressursfag 1996. 28 s.+ vedlegg. Skagen, A., Gundersen, O. og Løkken, G. 1995. Målinger på lokaliseringsutstyr - Hovedprosjektoppgave Høgskolen i Sør- Trøndelag avd. for ingeniør og næringsmiddelfag. 75 sider. Sunde,P. og Kvam,T. Diet patterns of Norwegian lynxes: what causes sexually determined prey size segregation?- Acta theriologica 42: 189 201. Sunde,P., Bronndal, M. og Kvam,T. How to estimate consumed biomass from European lynx scats. Acta theriologica (submitted) : 9s. Sunde,P, Kvam,T. og Overskaug, K. Food habits of free ranging lynxes in Central Norway.. Acta theriologica (submitted).: 23s Sunde, P.1996. Forarging patterns of the European lynx in Norway - Cand. scient. oppgave Københavns Universitet, Avdeling for Populationsbiologi, Zoologisk Institutt.