Helt bakerst i køen. Anne Skevik Grødem og Miriam Latif Sandbæk. Helt bakerst i køen. Barnefamilier med ustabile boforhold

Noen familier har problemer med å finne et stabilt sted å bo. I denne rapporten ser vi på hvem disse familiene er og på grunner til at de ikke får etablert seg på boligmarkedet. Vi finner at mange har innvandringsbakgrunn, mange er enslige mødre, de har lav inntekt og gjerne en svak tilknytning til arbeidsmarkedet. Familier som flytter ofte, flytter dessuten mellom leieboliger. Her opplever de å stille bakerst i køen siden de har barn, ingen jobb eller fordi de blir utsatt for etnisk diskriminering. Mange får korte leiekontrakter, og huseier avbryter ofte kontrakten. Siden de har små valgmuligheter, takker familiene derfor ja til boliger med dårlig standard. Flere forteller om utilstrekkelig hjelp fra offentlige myndigheter, og foreldrene i studien er bekymret for hva dårlige boforhold og hyppige flyttinger gjør med barnas livssjanse i Norge. Anne Skevik Grødem og Miriam Latif Sandbæk Helt bakerst i køen Anne Skevik Grødem og Miriam Latif Sandbæk Helt bakerst i køen Barnefamilier med ustabile boforhold Helt bakerst i køen Borggata 2B/Postboks 2947 Tøyen N-0608 Oslo www.fafo.no 20335-omslag.indd 1 Fafo-rapport 2013:45 ISBN 978-82-324-0054-6 ISSN 0801-6143 Bestillingsnr. 20335 12/17/2013 10:59:57 AM

Anne Skevik Grødem og Miriam Latif Sandbæk Helt bakerst i køen Barnefamilier med ustabile boforhold Fafo-rapport 2013:45

Fafo 2013 ISBN 978-82-324-0054-6 (papirutgave) ISBN 978-82-324-0055-3 (nettutgave) ISSN 0801-6143 Omslagsfoto: Colourbox.com Omslag: Fafos Informasjonsavdeling Trykk: Allkopi AS

Innhold Forord... 5 Sammendrag...7 Summary... 10 1 Innledning...13 Tidligere forskning om barnefamilier og flytting... 14 Boforhold og familiers sosiale kapital...17 Problemstillinger... 19 Gangen i rapporten...21 2 Data og metode...23 Kvantitative analyser... 23 Kvalitative intervjuer med berørte familier... 25 Forskningsetikk...27 3 Innvandrere og posisjon på boligmarkedet...29 Innvandrere på boligmarkedet i Norge... 30 Hva bestemmer innvandreres boligkjøp?... 35 Hvilke somaliere og irakere kjøper sine egne boliger?... 44 Oppsummering... 46 4 Informantenes bakgrunn og bosituasjon...49 Bosituasjon på intervjutidspunktet...51 Preferanser rundt bosituasjon... 55 Ekskludert fra eiemarkedet...57 Oppsummering... 59 5 Hvorfor flytter de (ikke)? Om barrierer på leiemarkedet... 61 Årsaker til hyppige flyttinger...61 Barrierer på leiemarkedet... 64 Praktiske og økonomiske barrierer... 68 Belastninger rundt flytting... 68 Oppsummering... 69 3

6 Offentlige tjenester, tillit, nettverk og deltakelse... 71 Møter med offentlige tjenester...71 Utfordringer i arbeidet med likeverdige tjenester...77 Betydningen av sosialt nettverk... 79 Oppsummering... 82 7 Hvordan bosituasjonen påvirker barna...85 Barnas opplevelser... 85 Foreldrenes strategier for å skjerme barna... 90 Oppsummering... 92 8 Avslutning...95 Hva vet vi nå? Problemstillingene oppsummert... 95 Strukturelle barrierer og mangel på funksjonelle alternativer...101 Boforhold og sosial kapital... 102 Implikasjoner for boligsosialt arbeid... 104 Bolig, arbeid og integrering sett i sammenheng... 106 Referanser... 109 Vedlegg... 114 4

Forord Prosjektet «Flyttehyppighet blant barnefamilier» er gjennomført av Fafo på oppdrag fra Husbanken. Utgangspunktet for prosjektet var kunnskapen om at noen barnefamilier med lav inntekt flytter flere ganger i løpet av barnas oppvekst. Oppdragsgiver ønsket informasjon om hva som kjennetegner de familiene som flytter ofte, og hva som kjennetegner boforholdene deres. Videre etterspurte man kunnskap om hvordan de hyppige flyttingene påvirker livssituasjonen til familiene. Kvalitative intervjuer med informanter som hadde barn, og som hadde opplevd å flytte sammen med barna gjentatte ganger, utgjør den viktigste informasjonskilden i prosjektet. Informantene ble rekruttert på ulike måter, men de fleste ble formidlet gjennom et kvalifiseringstiltak for innvandrerkvinner i Oslo. En stor takk til de ansatte i dette tiltaket og til andre som hjalp oss å komme i kontakt med informanter. Den aller største takken går til informantene selv, som tok seg tid til å snakke med oss, og som ga oss innblikk i til dels sårbare sider ved sin egen situasjon. Uten deres bidrag ville ikke denne rapporten vært skrevet. Olav Elgvin, forsker på Fafo, deltok i utformingen av prosjektet. Han hadde samtaler med ansatte i det offentlige tjenesteapparatet og gjennomførte et av informantintervjuene. Takk til Olav for innsatsen! For øvrig er prosjektet gjennomført av Anne Skevik Grødem og Miriam Latif Sandbæk i fellesskap. Anne Skevik Grødem har vært prosjektleder og har gjennomført de kvantitative analysene og skrevet kapittel 3. Miriam Latif Sandbæk har vært prosjektmedarbeider og har gjennomført ni av de ti kvalitative intervjuene. Analysene av disse intervjuene og skrivingen av rapporten, unntatt kapittel 3, er gjort av forfatterne i fellesskap. Inger Lise Skog Hansen har vært kvalitetssikrer og har gitt gode og konstruktive kommentarer i sluttfasen. Takk også til Faiza Kassim Ibrahim og Hibba Sarmadawy som har bidratt med tolking og kommet med gode faglige innspill. Og aller sist takk til informasjonsavdelingen ved Fafo for utmerket samarbeid om å ferdigstille rapporten. Oslo, 29. november 2013 Anne Skevik Grødem prosjektleder 5

6

Sammendrag Denne rapporten handler om barnefamilier som flytter ofte, om boforholdene deres og om årsakene til flyttingene. Det har også vært et mål å belyse hvordan både flyttinger spesielt og boforhold generelt påvirker barna. Den viktigste datakilden i prosjektet er kvalitative intervjuer med ti foreldre som har opplevd at familien har en ustabil posisjon på boligmarkedet, og som har måttet flytte flere ganger. I tillegg har vi gjort kvantitative analyser basert på foreliggende data fra Levekårsundersøkelsen blant innvandrere 2005/2006. De kvantitative analysene la til grunn at familier som flytter ofte, er familier som ikke eier sin egen bolig. Analysene tok derfor sikte på å identifisere hvilke faktorer som er viktige for innvandreres boligkjøp. Hovedfunnet er at inntekt er den klart viktigste faktoren. Faktorer som landbakgrunn, opplevelse av tilknytning til Norge og religiøs overbevisning har alle langt mindre betydning for om man kjøper bolig eller ikke, enn det husholdningens inntekt har. Familiene vi har intervjuet, har ulik bakgrunn, men det er noen forhold som går igjen som særlig har betydning for at de sliter på boligmarkedet. Alle informantene er kvinner, sju av ti er enslige. Sju kommer fra Somalia, to fra Irak og en fra Norge. De fleste informantene har mellom tre og fem barn, i alderen 0 16 år. Et par av familiene har lønnsinntekt, men ingen har et fast fulltidsarbeid. En mottar arbeidsavklaringspenger, de andre er enten under utdanning eller deltar i kvalifisering og norskundervisning. Noen trenger mer kvalifisering for å kunne komme i jobb, mens andre har forsøkt å få arbeid uten å lykkes. Hovedinntektskilden var for de fleste på intervjutidspunktet offentlige økonomiske ytelser. Alle familiene opplever å ha en svært problematisk bosituasjon. Tre av informantene leier kommunalt, resten leier på det private markedet. Boligproblemene de rapporterer om, er godt kjent fra tidligere studier og handler i hovedsak om trangboddhet, dårlig materiell standard og om problemer som fukt, trekk, kulde og mugg. Noen har også problemer med at de bor i en leilighet i etasjer høyt oppe i blokker uten heis. Det er verdt å merke seg at informantene i stor grad møter samme typer problemer enten de bor i kommunal eller privat leilighet. Standarden er gjennomgående dårlig. Den største forskjellen er at det å bo i bolig fra det private markedet framstår som mer ustabilt. Flere har korte kontrakter, men et enda større problem er at de blir sagt opp i kontraktsperioden. I tillegg er høye husleier et større problem på det private leiemarkedet. 7

Alle informantene ønsker en bedre bosituasjon enn den de har. Informantenes boligpreferanser varierer ut fra hvilke alternativer de kjenner til, og ut fra hva de forestiller seg at er mulig. De fleste formidler beskjedne ambisjoner og ønsker seg boliger der det er «rent», «passe stort» og «ikke helseskadelig». Noen av dem som leide privat, oppfattet kommunal bolig som et bedre og mer stabilt alternativ og ønsket seg dette. For andre var kommunal bolig helt uaktuelt. Tre av informantene fortalte tydelig at de ønsket å kjøpe bolig. Mødrene i undersøkelsen forteller om mange strategier og forsøk på å bedre bosituasjonen sin. De som ønsket å kjøpe bolig, har undersøkt muligheter for å få lån eller startlån, men alle opplevde å bli avvist med den begrunnelse at de ikke har fast jobb. Informantene erfarer også mange avvisninger på det private leiemarkedet. Mange forteller hvordan de leter på nettet, ringer huseiere og går på visning etter visning, uten å få tilbud om bolig. Informantene opplever at det som taler mot dem, er at de ikke har arbeidsinntekt, at de har (mange/små) barn, og særlig somalierne forteller om etnisk diskriminering. De fleste familiene har flere flyttinger bak seg. De som leier på det private leiemarkedet, er særlig utsatte, og en vanlig historie er at informantene har måttet flytte fordi huseieren avbrøt kontrakten ettersom han eller hun skulle disponere leiligheten til andre formål. Slike formål kunne være salg eller at et familiemedlem trengte leiligheten. Tre av informantene i denne studien har opplevd utkastelse med slike begrunnelser flere ganger hver. Når man må flytte på kort varsel, er det lite tid til å lete etter en god bolig og flere av informantene forteller at de har akseptert leiligheter som har hatt til dels svært dårlig standard, fordi de har vært nær å bli bostedsløse og opplevd at de ikke har hatt noe valg. De blir også boende i disse boligene over tid fordi de ikke klarer å finne noe annet. På grunn av barrierene på leiemarkedet er flyttingene stort sett ufrivillige. Den manglende muligheten til å flytte fra en dårlig bolig er et vel så stort problem som det å flytte i seg selv. Mange av informantene forteller hvordan de har søkt det offentlige om hjelp med bosituasjonen. Noen har søkt om kommunal bolig, mens andre har henvendt seg mer generelt for hjelp til å finne en bedre bolig. Gjennomgående i fortellingene om møter med det offentlige er at informantene opplever å få lite og mangelfull informasjon. De forstår ikke hvorfor de ikke har rett til hjelp når de bor under de forholdene de gjør, og ikke klarer å finne seg bedre alternativer på egen hånd. Flere forteller også om negative opplevelser med å bli direkte dårlig behandlet av ansatte i det offentlige hjelpeapparatet. Den vanskelige bosituasjonen får negative ringvirkninger i familienes liv. Alle foreldrene bekymret seg for barna og for hvordan bosituasjonen påvirker dem. De fortalte om barnas helseproblemer knyttet til dårlige boforhold og om at trangboddhet førte til at barna ikke tar med venner hjem fordi det ikke er noe sted de kan være i leiligheten. I tillegg kommer utfordringene som følger av flyttingene. Noen av foreldrene opplevde at særlig skolebytte og det å måtte flytte fra venner og etablere seg på et nytt sted var 8

spesielt vanskelig for barna. Foreldrene har sine strategier for å beskytte barna så godt de kan. Noen sover på stua så barna kan få egne soverom, en mor forteller hvordan hun sto opp før klokken fem hver morgen i tre måneder for å følge barna på skolen i kommunen hvor de hadde flyttet fra, så de skulle slippe skolebytte midt i året. Andre forteller hvordan de prøver å være oppmuntrende og skape et mest mulig normalt hverdagsliv for barna og ikke vise barna hvor vanskelig de føler at situasjonen er. Det er et alvorlig problem at flere av familiene vi har intervjuet, i så liten grad har funksjonelle alternativer og valgmuligheter. De bor under til dels svært dårlige forhold og har, ofte til tross for svært aktive forsøk, store problemer med å komme seg ut av situasjonen. De opplever å bli avvist på flere arenaer. De kommer bakerst i køen på det private leiemarkedet, de er til dels helt utestengt fra å komme inn på eiemarkedet, og informantene i dette prosjektet forteller også om til dels svært negative møter og mangelfull hjelp fra det offentlige. Det at de blir utestengt på så mange områder med den konsekvens at de blir boende under dårlige forhold over tid har alvorlige konsekvenser både for foreldre og barn. Flere av informantene beskriver en følelse av å være utestengt. Det er i stor grad også et samfunnsproblem, ikke minst når ekskluderingen rammer noen landgrupper særlig hardt. Som vi har sett, er både irakere men særlig somaliere utsatt. Det er behov for flere og bedre botilbud til disse familiene, og vi avslutter rapporten med å diskutere flere boligpolitiske tiltak som kan hjelpe denne gruppen. En viktig målsetting må være å stimulere til et bedre fungerende leiemarked, for eksempel gjennom bedre rammevilkår til utleieselskaper med sosiale formål. I tillegg kan ulike leie-til-eie-modeller hjelpe flere til å kjøpe egen bolig. Mange av familiene trenger langt tettere oppfølging enn det de får i dag, og det er ulike modeller for oppfølging blant annet modeller utviklet innenfor boligsosialt arbeid med andre brukergrupper som kan være relevante å bruke. 9

Summary This report is about families who are marginalized on the housing market and who have moved frequently. We look at their housing conditions and the reasons why they move, and we have wanted to know in particular how the housing conditions and frequent moving between houses affect children. The main data source of the project is qualitative interviews with ten parents who have an unstable position in the housing market and have had to move several times. In addition, we have done a quantitative analysis based on data from the Survey of Living Conditions of immigrants 2005-2006. The quantitative analysis was based on the assumption that families who move often are families who do not own their own home. Our aim with this analysis was therefor to identify the factors that influence immigrants propensity to buy their own homes. The main finding is that income is the most important factor. Household income is of far greater impact in this respect than national background, feelings of belonging to Norway and religious conviction. The families we interviewed have different backgrounds, but there are some common factors that are of particular significance for why they are all struggling on the housing market. All interviewees were women; seven out of ten are single parents. Seven come from Somalia, two from Iraq and one comes from Norway. Most informants have between three and five children, in the ages 0-16. A few of the families have income from paid work, but none have permanent, full-time work. One informant is doing a Master s degree, another receives rehabilitation benefit, and the others participate in work qualification programs and Norwegian language training classes. Some of them require more training to get a job, while others have tried to get work without success. At the time of the interviews, the main source of income for most was from state financial benefits. All families have a very difficult housing situation. Three of the informants rent from the municipality of Oslo, the rest are renting on the private market. The types of housing problems that they report are well known from previous studies, and include overcrowding and low housing quality, including problems with the apartments being cold and damp. Some also report difficulties with living in apartments on high floors in buildings without an elevator. It is worth noting that informants largely experience the same kinds of problems, regardless of whether they are renting from the municipality or are in the private sector. The housing quality is consistently poor. The main difference is that renting on the private market is experienced as much less unstable. 10

Some of the informants have short term contracts, but an even bigger problem is that they are sometimes evicted and expected to move during the contract period. High rent is another problem reported from those renting in the private sector. All informants want a better housing situation than the one they have. The interviewees housing preferences vary according to which options they know about and from what they imagine to be possible for them to attain. Most convey modest ambitions and want homes that are clean, of the right size», and «not harmful to our health». Some of those who rented privately, perceived social housing as a better and more stable alternative, and wanted this. For other municipal housing was out of the question. Three of the informants wanted to buy their own home. The mothers in the study describe many strategies and efforts to improve their family s housing situation. Those who wanted to buy a home had investigated the possibilities of getting loans or other types of state support, but experienced rejection on the grounds that they do not have permanent full-time income. All the informants also experience many rejections on the private rental market. Many of them describe how they look for apartments online, call the landlord and go to the viewings of the apartments, without getting any of these apartments. They feel that they reasons why they don t get through in the competition over these apartments is that they don t work, that they have (many/small) children, and especially the Somalis experience discrimination based on their ethnic background. Most families have moved several times. Those living in the private rental sector are particularly vulnerable, and a common story is that the interviewees have had to move because the landlord cancelled the contract because he or she was going to use the apartment for other purposes. He/she might have decided to sell the appartment, or a family member of the owner needed the apartment. Three of the informants in this study have experienced evictions for these reasons, several times each. When you have to move on short notice, there is little time to look for a good home - and several of the interviewees said that they have had to accept apartments of very poor quality, because they were close to becoming homeless and therefore felt that they didn t have any other choice. They then stay in these homes of poor quality over time, because they can t find anything else. Because of the barriers on the rental market, the reasons why they move are most often because they are evicted and forced to move. Among our informants, the immobility and inability to move away from a bad housing situation is just a big a problem as the problem of having to move frequently. Many of the interviewees describe how they have asked for help from the relevant public services, including The Norwegian Labor and Welfare Administration (NAV) and the local municipal housing offices. Some of the informants have applied for municipal housing, while others have approached more generally for help to find a better home. Consistently in the stories of encounters with the public offices is that the informants experience to get little and inadequate information and help. They do 11

not understand why they are not entitled to assistance given their difficult housing conditions, and have been unable to find better options on their own. Several of the mothers also talks about the negative experiences of being treated disrespectfully by staff in the public services. The difficult housing situation has negative repercussions in the families lives. All parents worried about how the housing situation affected their children. They talked about their child s health problems related to poor living conditions, and overcrowding that led to children not bringing friends home because there was no place they can be in the apartment. In addition, there are challenges associated with moving. Some parents felt that changing schools and having to move from friends and establish themselves in a new place, was particularly difficult for the children. The parents have their strategies to protect their children as best they can. Some sleep in the living room so the kids can have their own bedrooms, one mother talks about how she got up before five o clock every morning for three months in order to follow her children to school in the municipality where they had moved, so they would not have to change schools in the middle of the school year. Others describe how they try to be encouraging and to create a normal everyday life for the children, as best as they can, and that they try not to show the kids how difficult they experience their housing and living situation. The fact that many of the families we interviewed experience a lack of functional options for getting a better housing situation is serious. Some of them live under very poor housing conditions, and face - often despite very active effort structural barriers to getting out of the situation. They experience rejection on several arenas, including the rental market, from entering the owning market, and many experience a lack of help from the public services. These experiences of lack of ability to get out of a difficult situation have serious consequences for both parents and children, and for society at large. Some of the informants describe a strong sense of being excluded from society. It is deeply problematic that some groups, like the Somalis and Iraqis, are especially affected by the structural barriers and discrimination, and that the exclusion follows ethnic lines. There is a need for more and better housing options for these families, and we end the report by discussing several housing policy initiatives that can help this group. A key objective must be to stimulate a better functioning rental market and more extensive social services for these families. We point to some current initiatives that are already in place that could be extended to include these families. 12

1 Innledning Det er en klar ambisjon i boligpolitikken at alle skal bo trygt og godt (St.meld. nr. 23 (2003-2004), Om boligpolitikken; NOU 2011: 15, Rom for alle). Dette sies eksplisitt på første side i den nylig publiserte boligmeldingen (Meld. St. 17 (2012 2013), Byggje bu leve) og er også en viktig del av instruksen til Husbanken gjennom de årlige tildelingsbrevene. 1 Stortingsmeldingen Byggje bu leve lister videre opp tre hovedmål: Bosteder for alle i trygge bomiljø Trygg etablering i eid og leid bolig Boforhold som fremmer velferd og deltakelse (op.cit. boks 1.1) Målsettingene i boligpolitikken er med andre ord høye, og målformuleringen «boforhold som fremmer velferd og deltakelse» viser at det finnes en bevissthet på politisk nivå om at boforholdene også vil ha betydning for den enkeltes mulighet til livsutfoldelse på andre områder. Denne Fafo-rapporten skal handle om familier i Norge som ikke bor trygt og godt. Det er kjent fra tidligere forskning at en del familier har til dels svært dårlige boforhold (e.g. Hansen & Lescher-Nuland 2011; Grødem 2011). Disse familiene bor som regel i leide boliger, og de leier ofte kommunalt. Rapporten til Hansen og Lescher-Nuland (2011) avdekket også at en del av familiene hadde hatt en omflakkende tilværelse på boligmarkedet før de fikk et noenlunde stabilt tilbud om kommunal bolig. Hensikten med denne rapporten er å presentere mer kunnskap om årsakene til at noen familier flytter mange ganger. Hva ligger bak at de flytter så ofte, hvilke barrierer møter de på boligmarkedet, og hvordan påvirker den ustabile boligsituasjonen barna? I dette introduksjonskapitlet går vi først gjennom den foreliggende forskningen om barnefamiliers boforhold og bostabilitet, med vekt på familiene som sliter på boligmarkedet. Deretter presenterer vi problemstillingene for dette prosjektet og gir en oversikt over den videre gangen i rapporten. 1 Se http://www.husbanken.no 13

Tidligere forskning om barnefamilier og flytting Den norske boligmodellen er sterkt innrettet mot boligeierskap (NOU 2011: 15). I Norge er det å kjøpe sin egen bolig en viktig del av etableringsprosessen (Sandlie 2008). Til gjengjeld er stabiliteten som regel relativt stor når man først har etablert seg. Av et representativt utvalg som bodde i en bolig de eide selv, svarte 80 prosent enten at de ikke hadde noen planer om flytting, eller at de regnet med å bli i denne boligen resten av livet (Sandlie 2010). Flytting er knyttet til overgangsfaser i livet: utflytting fra foreldrehjemmet, bolig under utdanningsløpet, første boligetablering i forbindelse med første jobb, familieetablering, familiebrudd. I dette ligger det også at barns boligstabilitet jevnt over er høy: De fleste ønsker å gjøre unna overgangsfasene og «etablere seg» før de får barn. Flytting kan i seg selv være en påkjenning for familier, også for barna i familien. Familien må forlate kjente omgivelser og etablere seg på nytt et annet sted. For mange vil dette innebære bytte av skole eller barnehage og en ny innsats for å få nye venner på et nytt sted. Flytting kan skape konflikter i familien hvis barna er sterkt imot flyttingen, mens foreldrene ikke ser noen vei utenom (Vassenden, Lie & Skoland 2012:24). Det å vite at et boligtilbud er midlertidig, innebærer også en utrygghet i seg selv og fører til at man ikke investerer så mye i boligen eller nærmiljøet som man kanskje ellers ville ønske (op.cit.). En ny studie av vanskeligstilte på boligmarkedet legger vekt på hvordan mangelen på et stabilt sted å bo på samme tid gir opphav til følelser av utrygghet (man vet ikke hva som skjer framover) og ufrihet (hva som skjer framover, er uansett ikke ditt valg) (Vassenden, Lie & Skoland 2012). Det foreligger lite kvantitativ kunnskap om hvor vanlig det er å flytte for familier med barn. En av de få studiene som tematiserer dette, studerte boligforhold og bostabilitet i et utvalg lavinntektsfamilier og sammenlignet dette med situasjonen for familier med vanlige inntekter. Barna i denne studien var mellom 10 og 15 år (Grødem 2008). I normalinntektsutvalget hadde 14 prosent av barna flyttet en eller flere ganger i perioden 2003 2006: 10 prosent hadde flyttet en gang, mens 4 prosent hadde to eller flere flyttinger bak seg (Grødem 2008:63). Blant lavinntektsfamiliene i denne samme studien hadde 27 prosent av barna opplevd flytting, og 8 prosent hadde flyttet mer enn en gang. Flyttetilbøyeligheten er dermed dobbelt så høy blant lavinntektsfamilier som blant familier med «vanlige» inntekter. Det samme gjelder tendensen til å flytte mye. To eller flere flyttinger i en treårsperiode må sies å være mye. Flytting er likevel ikke problematisk hvis det er ønsket av familien og er uttrykk for oppadgående mobilitet i boligmarkedet. I mange tilfeller er det rimelig å tolke flyttingen på denne måten: 46 prosent av dem som flyttet i lavinntektsutvalget, flyttet til en selveierbolig. Halvparten av disse flyttet fra utleieboliger eller borettslag, den andre halvparten flyttet fra en selveierbolig til en annen. For disse familiene kan man anta at flyttingene representerte en oppadgående mobilitet på boligmarkedet: De hadde endelig fått økonomi til å 14

kjøpe bolig, eller de kjøpte en bolig de oppfattet som mer attraktiv enn den de hadde. I normal inntektsutvalget gikk 66 prosent av flyttingene til selveierboliger, igjen et tegn på at familiene befestet sin situasjon på boligmarkedet. Det som gir grunn til bekymring i denne undersøkelsen, er at 30 prosent av flyttingene i lavinntektsutvalget gikk fra en utleiebolig til en annen, og 11 prosent gikk til utleieboliger fra boliger med andre eieformer. Disse familiene har enten en nedadgående mobilitet på boligmarkedet noe som ofte vil være forbundet med samlivsbrudd eller de befinner seg i en situasjon der de ikke klarer å etablere seg permanent i en egen eid bolig. Analysene av flyttemønstrene i utvalget av familier med lave inntekter viste at trekk ved boligen predikerte flyttingen i langt større grad enn trekk ved familien (Grødem 2008). Det å ha leid bolig ved inngangen til undersøkelsesperioden (2003) var den faktoren som sterkest predikerte flytting; de nest sterkeste faktorene var det å ha bodd i borettslagseid bolig og det å ha opplevd mange boligproblemer i 2003. Hovedmønsteret var altså at familiene flyttet fordi de ønsket og hadde mulighet til å skaffe noe bedre. Dette inntrykket ble bekreftet da de samme familiene ble intervjuet på nytt tre år senere (Nordvik 2010a): Flytteaktiviteten var størst over tid blant familier som hadde opplevd en bedring av inntektene i perioden. Likevel, som Nordvik (2010a:110) påpeker, det kan være at familier med stigende inntekter flytter for å forbedre boforholdene sine, mens familier med lave/synkende inntekter flytter fordi leiekontrakter går ut. De velferdsmessige konsekvensene av flyttingen vil naturligvis være svært forskjellige i de to situasjonene. Nordvik (op.cit.) påpeker også at når man intervjuer familier på tre tidspunkter gjennom ti år som studien han la til grunn gjorde risikerer man å underestimere flytting blant de svakest stilte fordi det er stor risiko for å miste kontakten med familier som flytter mye. Selv om flytting kan være en belastning for familier, er ikke flytting for å få bedre boforhold grunnlag for bekymring. Den politiske bekymringen knytter seg til familiene som ikke kommer inn på eiemarkedet. Det finnes «sårbare boligeiere» (Nordvik 2010b) boligeiere med svært dårlig økonomi men disse prioriterer boligutgifter høyt og later sjelden til å stå i fare for å miste allerede kjøpte boliger. De familiene som er vanskeligstilte på boligmarkedet, og som flytter ofte, er familier som flytter mellom leieboliger (Hansen & Lescher-Nuland 2011; Nielsen 2011; Vassenden, Lie & Skoland 2012). Mange grupper kan i perioder være vanskeligstilte på boligmarkedet (Nordvik 2010b; Nielsen 2011; Vassenden; Lie & Skodal 2012). Eksempler på utsatte grupper er flyktninger, mennesker med psykiske lidelser og ruslidelser, tidligere rusavhengige, tidligere innsatte i fengsler og langtidssyke. De mest utsatte barnefamiliene faller likevel typisk i to grupper: familier med innvandrerbakgrunn og enslige forsørgere. For en del enslige forsørgere bedrer situasjonen seg når de inngår nye samliv, mens barne familier med innvandrerbakgrunn ofte framstår som vanskeligstilte gjennom mange år. Dette er en økende bekymring. Den siste kartleggingen av bostedsløse fant 15

at antallet bostedsløse barn hadde økt med 70 prosent fra 2008 til 2012 (Dyb & Johannessen 2013:164) fra 400 til 679. 57 prosent av disse levde i familier der foreldrene var født i et annet land enn Norge. Blant bostedsløse generelt er prosentandelen 33, så bostedsløse med ikke-norsk bakgrunn er kraftig overrepresentert blant barnefamiliene. De innvandrergruppene som oftest bor i leiebolig, enten privat eller kommunalt eid, er somaliere og irakere (Grødem 2011). Særlig blant somaliere er det svært få boligeiere, og det diskuteres om dette er en frivillig eller en påtvunget tilpasning. På den ene siden skiller somaliske barnefamilier seg ut ved at de i større grad enn barnefamilier med bakgrunn fra noe annet land har svært lave inntekter (Epland & Kirkeberg 2009), og de har også svært lave sysselsettingsrater. Dermed vil det være vanskelig for dem å få boliglån i norske banker. På den andre siden hevdes det at somaliere foretrekker å bo i utleieboliger, blant annet fordi de forholder seg til tolkninger av islam som sier at det er forbudt å ta opp rentebærende lån (Engebrigtsen & Farstad 2004; Søholt 2010; Open Society Foundations 2013). Engebrigtsen og Farstad (2004) mener at dette er en oppfatning man ofte møter i det kommunale hjelpearbeidet, mens somaliere de intervjuet, var mer opptatte av diskriminering på boligmarkedet. En somalisk informant i studien til Vassenden, Lie og Skodal (2011:26) tar avstand fra denne tolkningen av Koranen, men uttrykker samtidig irritasjon over at mange somaliere insisterer på at rentebærende lån er haram (forbudt), og hevder at somaliere som kjøper bolig, får kritikk av andre for at de har tatt opp lån på slike betingelser. En annen begrunnelse for denne mulige preferansen for leieboliger er at somaliere har en tradisjon for nomadeliv. Søholt (2010:10) siterer et ungt norsksomalisk par som forklarer tilværelsen i leiebolig med at «Vi er nomader. Vi er vant til å flytte». Nomadetilværelsen i Norge er likevel utfordrende på en ganske annen måte enn tilværelsen som nomade i Somalia: «Men når vi er nomader, har vi vårt eget telt, og vi flytter når vi vil. Her blir vi tvunget til å være nomader fordi vi ikke får noe stabilt sted å bo» (op.cit.). Forholdet mellom hva som er en ønsket tilpasning, og hva som er påtvunget av omgivelsene, kan være utydelig (jf. Open Society Foundations 2013). Innvandrere uttrykker i intervjuundersøkelser at de ønsker en stabil boligsituasjon. Nomadetilværelsen er ikke et ideal, særlig ikke når de har barn i husholdningen. Dette kommer klart fram i en undersøkelse av innvandreres boforhold i en bydel i Oslo (Kaasa, Woll & Døhli 2010:36). Informantene med innvandrerbakgrunn sier blant annet: Alt er knyttet til boligen, det er grunnleggende for alt. Det er ikke noe som fungerer uten at boligen er i orden. Veldig viktig å føle seg trygg og etablert. Der jeg bodde før, var det ikke så fint og etablert, men tryggere enn her for jeg kan bli kastet ut her. Det siste sitatet viser at informanten opplevde det å slippe å være redd for å bli «kastet ut» som et viktig trekk ved boligen, og at det er vel så viktig som at det er «fint 16

og etablert». Utryggheten ved å vite at de kunne miste boligen på kort varsel, skinte igjennom i flere av disse intervjuene og viste at dette var en vesentlig utfordring for livskvaliteten til familiene. At hyppige flyttinger er en betydelig påkjenning, påpekes også i en studie av barnefamilier i kommunale boliger i Oslo (Hansen & Lescher-Nuland 2011). Et sitat fra denne studien illustrerer hvordan den ustabile boligsituasjonen påvirker hele familien, også relativt små barn: Barna har lyst til å bo her. De har ikke lyst til å flytte hele tiden [ ] De blir veldig lei seg, mister venner og må begynne i ny klasse [ ] Barna må få gå på en fast skole og bo et rolig sted. Den eldste sønnen min skjønner alt. Han sier: Ikke gråt, mamma. Når jeg blir stor, skal jeg jobbe og hjelpe deg å kjøpe leilighet, og vi skal bo et fast sted. Ikke gråt. (Hansen & Lescher-Nuland 2011:60) Studien påpeker hvordan konsekvensen av en ustabil bosituasjon er at barna ikke får mulighet til en trygg og forutsigbar tilværelse og til å bli integrert i et nærmiljø med skolegang og venner. Familiene som har svært ustabile boforhold, er få, men situasjonen deres er til dels svært vanskelig. Den politiske oppmerksomheten om denne problematikken er økende. Et eksempel er den nye boligmeldingen (Meld. St. 17 (2012 2013), Byggje leve bu), som ble nevnt innledningsvis. Regjeringen signaliserer der at «Regjeringa er særleg oppteken av barnefamiliar og deira buforhold på leigemarknaden». Behovet for stabilitet og egnede boliger påpekes, med særlig vekt på barns behov. Meldingen legger opp til en viss styrking av ordningene med startlån og etableringstilskudd for å hjelpe vanskeligstilte familier fra leie til eie. Diskusjonen er likevel relativt knapp, og det skilles i liten grad mellom problemer som følger av flytting, og utfordringer som er knyttet til generelt dårlige (men kanskje stabile) boforhold. Boforhold og familiers sosiale kapital Studiene som er gjengitt over, viser alle hvordan dårlige og ustabile boforhold påvirker andre områder i livet. Noen studier på feltet har foreslått å belyse utfordringene knyttet til boforhold gjennom begrepet «sosial kapital» (Hansen & Lescher-Nuland 2011:90ff: Grødem, Hansen & Nielsen 2012). Sosial kapital er et nøkkelbegrep i sosiologien og brukes både om ressurser den enkelte besitter i form av nettverk og kjennskap til sosiale koder (Bourdieu 1985; Coleman 1990), og om kvaliteter ved nabolag (Putnam 1993 2000). Bourdieus forståelse av begrepet legger vekt på hvordan sosial kapital kan omdannes til økonomisk kapital, gjerne gjennom at man har tilgang til innflytelsesrike nettverk som kan bidra til å skape åpninger i arbeids- og næringslivet. 17

Coleman (1990) forstår sosial kapital som ressurser som er tilgjengelige for den enkelte, og som gjør det mulig å oppnå ulike goder. For Coleman kan sosial kapital være et hjelpe middel for å oppnå humankapital, forstått som utdanning og kvalifikasjoner. Svært forenklet påpeker Coleman at det er lettere å bygge sin humankapital kvalifisere seg hvis man er omgitt av mennesker som støtter, oppmuntrer og veileder. Forhold som inngår i Colemans (1990) sosial kapital-begrep, inkluderer tillit mellom mennesker i samme nettverk, sosiale normer, forpliktelser og forventninger, sosial organisering og informasjonskanaler (op.cit.). Forskeren som ofte siteres som den tredje sentrale sosial kapital-teoretikeren, Robert Putnam (1993, 2000), oppfatter sosial kapital som kvaliteter ved et samfunn, enten det er snakk om nabolag eller nasjoner. Putnams forståelse er likevel ikke utelukkende orientert mot makrostrukturer: I sin bok fra 2000 diskuterer han skillet mellom «bonding» og «bridging» sosial kapital som den enkelte kan ha tilgang til (Putnam 2000). Sammenbindende (bonding) sosial kapital viser til tette bånd som eksisterer mellom mennesker som har mange ting til felles, så som innen familier, mellom nære venner og kollegaer. Brobyggende (bridging) sosial kapital viser til de svakere båndene som forbinder mennesker som står lenger fra hverandre og/eller er i ulike livssituasjoner. Begge formene for sosial kapital er viktige for den enkelte. Putnam (2000) argumenterer også for at det ikke er noe motsetningsforhold mellom de to, men at de tvert imot har en tendens til å forsterke hverandre. Normer om gjensidighet og tillit, og nettverk av frivillige aktører, er sentrale for Putnams forståelse av hva sosial kapital er. Sosial kapital-begrepet betyr med andre ord litt ulike ting for ulike forskere på feltet, avhengig av hva slags fenomener og prosesser de er opptatte av. Begrepet er blitt kritisert for at det favner for vidt og kan brukes på så mange ulike måter at det har mistet styrke som et analytisk begrep (Vyncke et al. 2013). I dette prosjektet har vi vært inspirert av den britiske skoleforskeren Tariq Modood (2011), som argumenterer for at den beste måten å manøvrere i dette uoversiktlige teoretiske landskapet på er å arbeide ut fra en nedenfra-og-opp-strategi. Heller enn å låse seg til en gitt forståelse av hva sosial kapital er og kan bety, kan man bruke ulike aspekter ved sosial kapital-litteraturen til å belyse og kontekstualisere empiriske funn. Modood har studert innvandrerbarns prestasjoner i britisk skolevesen og diskuterer sine funn i lys av Colemans arbeid om enkeltpersoners tilgang til sosial støtte og Putnams distinksjon mellom sammenbindende og brobyggende sosial kapital. Vi følger Modood (2011) i å argumentere for at tilgangen til brobyggende sosial kapital kan være særlig sentralt for barn med innvandrerbakgrunn fordi barn med en annen etnisk og kulturell bakgrunn trenger brohoder over til majoritetssamfunnet for å kunne lykkes som voksne i det samfunnet de lever i. Alle de sentrale teoretikerne innenfor sosial kapital-litteraturen oppfatter nabolag som en av flere sentrale arenaer der sosial kapital bygges og vedlikeholdes. Nabolaget og nærmiljøet er særlig viktige for barn, som har mindre geografisk mobilitet enn voksne, og som har en sosial kapital som er knyttet til institusjoner i nærmiljøet som skole, bar 18