Arbeidsdokument - Varangerhalvøya Øst

Arbeidsdokument - Varangerhalvøya Øst Dette arbeidsdokumentet har vært presentert for styret på styremøtet 19.01.2015. Dokumentet dannet grunnlag for en innledende diskusjon i styret. Arbeidsdokumentet blir deretter lagt ut på internett, slik at det vil være mulig å komme med innspill innen 01.05.2015. På grunnlag av diskusjonen i styret 19.01.2015 og eventuelle innspill før 01.05.2015 utarbeides direktørens endelige forslag til vedtak. Styret behandler saken på styremøtet 10.06.2015 som beslutningssak. I tillegg til dette dokumentet, som inneholder Finnmarkskommisjonens konklusjoner, FeFos kommentarer og foreløpige forslag til vedtak, vises det til selve rapporten. Rapporten inneholder i tillegg til konklusjonene også bakgrunnen for Finnmarkskommisjonens vurderinger av rettighetsforholdene i feltet. NJJF- Finnmark har allerede kommet med et innspill til FeFo vedrørende rapporten. Generelt skriver NJJF- Finnmark at de har tillit til, og erfaring med, at FeFo forvalter dette til felles beste, jamfør samarbeidsavtalen mellom NJFF, NJFF Finnmark og FeFo. De konkrete innspillene fra NJJF- Finnmark er vurdert i merknader til de enkelte punktene. FeFos kommentarer og forslag til vedtak er skrevet med rødt, mens Finnmarkskommisjonens konklusjoner er i svart. Innledning Med dette fremmes vedrørende Finnmarkskommisjonens rapport felt 5 Varangerhalvøya - øst. På samme måten som for foregående rapporter legges det opp til at styret kun tar stilling til Finnmarkskommisjonens konklusjoner, samt gjør en vurdering av om ulike forhold er tilstrekkelig opplyst til at FeFo kan ta stilling til konklusjonene. Når det gjelder prosessuelle forhold, saksbehandlingen og saksutredningen så vises det til saksfremlegget for styret i sak 32/2013. 7. KOLLEKTIVE RETTIGHETER FOR FASTBOENDE 7.2.4.5 Konklusjon veien videre Det følger av drøftelsen foran at det ut over den retten FeFo forvalter ikke eksisterer noen kollektiv eiendomsrett for lokalbefolkningen til den usolgte grunnen i Vardø og Vadsø. Staten var grunneier ved finnmarkslovens ikrafttreden, og eiendomsretten ble da overført til FeFo. Imidlertid er ikke FeFos eierrådighet ubegrenset. I tillegg til de begrensningene som følger av finnmarksloven og annen lovgivning, kan det tenkes begrensninger som følge av at lokalbefolkningen har ervervet selvstendige bruksrettigheter til ulike former for utmarksbruk. Dels kan det være tale om bruksrettigheter som var etablert før staten begynte å disponere over grunn og ressursbruk, og som derfor har karakter av en form for opprinnelig rett, og dels kan det være tale om rettigheter som er ervervet etter dette med grunnlag i langvarig bruk. Som fremholdt i punkt 4.2, var lovgivningen om rett til bruk av utmarksressursene i Finnmark lenge basert på et nå forlatt syn om at bruken var tålt fra statens side, og ikke kunne gi grunnlag for erverv av selvstendige rettigheter.. Dette synet hvilte i sin tur på en forestilling om at staten var den opprinnelige rettighetshaveren til grunnen i Finnmark, og at befolkningens bruksrettigheter var gitt av staten ved lov, og dermed også fritt kunne oppheves ved lov. Side 1

Generelt sett ville det imidlertid være lite holdbart om en grunneier som har ervervet eiendomsrett til et område etter at andre har ervervet bruksrettigheter der, i kraft sin nyervervede grunneierrett kunne nekte bruken ved å oppheve brukstillatelser som er gitt etter at rettighetene ble etablert. Det ville heller ikke gi god mening om en brukstillatelse uten videre skulle stenge for senere rettserverv i tilfeller hvor vilkårene for slikt erverv er oppfylt, for eksempel dersom bruken har gått ut over tillatelsens rammer, eller brukeren ikke har kjent til tillatelsen. I så fall måtte i alle fall eiendomsretten ha vært utøvd på en slik måte at ikke bare oppfatningen om hvem som er (ny) grunneier har festnet seg hos de bruksberettigede i området, men slik at også tidligere etablerte bruksrettigheter der har falt bort, og slik at det ikke er rom for nye rettserverv. For at en grunneiers utøvelse av eiendomsretten skal ha slike virkninger, måtte den imidlertid ha vært utøvd på en måte som i det ytre klart signaliserer at grunneieren ikke bare anser seg som eier, men også som eneberettiget til ressursutnyttelsen på grunnen. Statens disposisjoner over bruken av utmarksressursene i Finnmark fra og med 1775-resolusjonen har imidlertidi stor grad vært av regulerende art, der målet har vært å fremme et ordnet ressursuttak. Det er derfor ikke gitt at disse disposisjonene utad har blitt oppfattet som et uttrykk for en pretensjon om at staten både var grunneier og bruks-rettshaver. Disposisjonene er heller ikke uten videre egnet til å rokke ved eventuelle opprinnelige bruksrettigheter og oppfatninger om at slike rettigheter eksisterer, eller til å hindre erverv av nyere bruksformer med grunnlag i alders tids bruk eller lignende rettsgrunnlag. Dette må også gjelde i Vardø og Vadsø. Om det er ervervet bruksrettigheter som går lenger enn de finnmarksloven regulerer, eller som har et selvstendig grunnlag selv om de ikke går ut over lovens regler, må vurderes konkret fra bruksmåte til bruksmåte, og fra område til område. Både innholdet i befolkningens bruk og oppfatninger og omfanget av og karakteren av statens disposisjoner kan ha variert med de ulike bruksmåtene og i de ulike områdene. Kommisjonen vil derfor nedenfor behandle beiterett for bufe (punkt 7.2.5), hogst (punkt 7.2.6), torv (punkt 7.2.7), fiske i ferskvann (punkt 7.2.8), jakt og fangst (punkt 7.2.9), sanking av egg og dun (punkt 7.2.10), bærplukking (punkt 7.2.11) og visse andre former for ressursutnyttelse og bruk, blant annet sand og grus (punkt 7.2.12). Direktørens kommentarer: Tidligere var oppfatningen blant ledende jurister og blant representanter for statsmakten at befolkningens bruk av utmarksressursene var «tålt bruk» og at det ikke eksisterte bruksrettigheter med et eget selvstendig rettsgrunnlag. Dette synet er delvis erstattet av en rettsoppfatning som innebærer at bruken av noen av de viktigste utmarksressursene kan ha et eget selvstendig rettsgrunnlag, og at statens disposisjoner over bruken av utmarkressursene fra og med 1775-resolusjonen i stor grad har vært av regulerende art, der målet har vært å fremme et ordnet ressursuttak. FeFo er enig i finnmarkskommisjonens konklusjon om at Staten var grunneier ved finnmarkslovens ikrafttredelse og at eiendomsretten i feltet da ble overført til FeFo 7.2.5 Bufebeite i utmark 7.2.5.10 Konklusjon Finnmarkskommisjonen legger til grunn at det i felt 5, FeFo- grunnen i Vardø og Vadsø kommuner foreligger en selvstendig rett til utmarksbeite for bufe. Beiteretten tilligger alle jordbrukseiendommer i de to kommunene uavhengig av når de ble utmålt. Beiteretten har et allmenningsrettslig grunnlag uavhengig av finnmarksloven 23 annet ledd, men er i innhold og omfang sammenfallende med det som følger av denne bestemmelsen. Også jordbrukseiendommer som er lokalisert utenfor kommunene Vardø og Vadsø kan ha del i den selvstendige beiteretten dersom deres beitebruk samsvarer med stedfunnen bruk fra gammelt av. Annen beitebruk i feltet har alene sitt grunnlag i finnmarksloven 23 annet ledd og må ved knapphet vike for den beiteretten som har et selvstendig rettsgrunnlag. Side 2

Det er i feltet sett under ett ikke ervervet beiterettigheter som i innhold eller omfang går ut over den generelle allmenningsretten som er lovfestet i finnmarksloven. Spørsmålet om erverv av beiterettigheter som går ut over dette i mindre områder av feltet, er likevel vurdert noe nærmere i forbindelse med vurderingen av spørsmål om lokale rettighetserverv som er reist for kommisjonen av kollektive sammenslutninger av lokale brukere. Se rapportens punkt 9.2 til 9.4 og 9.6. Forholdet mellom bufebeiteretten og reinbeiteretten i feltet er omtalt i punkt 8.2.5.9. Direktørens kommentarer: Finnmarkskommisjonen legger til grunn at det i feltet er etablert en selvstendig rett til beite for bufe. Beiteretten er nå lovfestet i finnmarksloven 23 annet ledd, og kan utøves av de som driver jordbrukseiendommer i feltet, eller i områder som fra gammelt av har brukt arealene i feltet som bufebeite. Den selvstendige beiteretten gjelder for de aktuelle eiendommene uavhengig av når de ble etablert. Det er ikke på generelt grunnlag ervervet beiterettigheter som i innhold eller omfang går ut over finnmarkslovens bestemmelser. Grunnlaget for rett til husdyrbeite kan ha tre ulike grunnlag En selvstendig ervervet rett til det antall dyr eiendommene kan vinterfø basert på lokal stedfunnen bruk (alders tids bruk) Beiterett på grunnlag av adkomstdokument (avtale) Beiterett på grunnlag av Finnmarkslovens 23, andre ledd (lovbasert) FeFo har ingen merknader til Finnmarkskommisjonens konklusjon om at det til eiendommer i felt 5 foreligger en selvstendig beiterett til det antall dyr som eiendommene kan vinterfø basert på lokal stedfunnen bruk. Denne retten ligger innenfor rammen av finnmarkslovens 23 andre ledd. 7.2.6 Trevirke 7.2.6.6 Konklusjon Befolkningen i felt 5 har med grunnlag i lang tids bruk ervervet en selvstendig rett til hogst i lauvskogen av ved til brensel for husbehov. Retten gjelder for bygdefolk i bygdenes tradisjonelle bruksområder, og er i innhold sammenfallende med den retten som er regulert i finnmarksloven 22 første ledd bokstav d). Retten er underlagt FeFos utvisning. Beboere i kommunene Vadsø og Vardø som ikke har ervervet en selvstendig rett til lauvtrevirke, har etter bestemmelsen en lovbestemt rett til vedutvisning i egen kommune. Hogst utøvd med grunnlag i den lovbestemte retten vil måtte stå tilbake for den selvstendige retten blant annet ved ressursknapphet. Retten til å ta trevirke til gjerdestolper og hesjestaur i egen kommune, jf. finnmarksloven 22 første ledd bokstav f), er i felt 5 en selvstendig rettighet for de der nevnte gruppene. Befolkningen i feltet har også ervervet en selvstendig rett til trevirke for husflid på bakgrunn av lang tids bruk. Rettighetens innhold samsvarer med finnmarksloven 23 første ledd bokstav e). Det er ikke ervervet særrettigheter i feltet til hogst eller annet uttak av trevirke som i omfang går ut over det som er regulert i finnmarkslovens bestemmelser. FeFo har ingen merknader til Finnmarkskommisjonens konklusjon om at hogst av lauvtre til brensel for husbehov er en opprinnelig rettighet for lokalbefolkningen. FeFo legger til grunn at både de som Side 3

har en selvstendig rett og andre som har en lovbestemt rett i henhold til Finnmarkslovens 22 første ledd er underlagt utvisningsordningen. FeFo har ingen merknader til at ved ressursknapphet vil FeFo måtte prioritere nærhet til ressursen. Det er for øvrig i tråd med utvisningspraksisen, slik den har vært praktisert fra gammelt av. 7.2.7 Torv 7.2.7.5 Konklusjon Den retten til torvtak som er regulert i finnmarksloven 22 første ledd bokstav e), har et selvstendig grunnlag uavhengig av loven i den forstand at lokale brukere vil ha en fortrinnsrett til torvutvisninger i sine tradisjonelle bruksområder. Det er ikke ervervet særlige rettigheter til torvtak på FeFo-grunnen for befolkningen i felt 5 som i innhold går ut over finnmarksloven. FeFo har ingen merknader til Finnmarkskommisjonens konklusjon om at retten til torvtak har et selvstendig rettsgrunnlag og at retten ikke går lengre enn det som følger av Finnmarkslovens 22 første ledd bokstav d) og f) 7.2.8 Fiske i ferskvann 7.2.8.8 Konklusjon Den retten til fiske i ferskvann som er regulert i finnmarks loven 22 første ledd bokstav a) og 23 første ledd bokstav c) lovfester en opprinnelig rettighet for lokalbefolkningen i Vardø og Vadsø innenfor deres tradisjonelle bruksområder. Retten har et selvstendig grunnlag og kan dermed ikke uten videre oppheves eller dramatisk innskrenkes. Rettens grunnlag innebærer også at FeFo må disponere over den slik at den lokale bygdebefolkningens fiske i vann og vassdrag som denne tradisjonelt har benyttet, ikke fortrenges av tilreisende fiskere. FeFo har rett til å bortforpakte elvefisket etter laks i Vardø og Vadsø i samsvar med reglene i finnmarksloven 26, men er ved slike disposisjoner underlagt ovennevnte skrankene. Det er i feltet ikke ervervet særlige rettigheter til fisket som går ut over den opprinnelige retten som i dag er regulert i finnmarksloven. Spørsmålet om erverv av særlige rettig heter for mindre grupper av den lokale befolkningen er imidlertid vurdert særskilt i kapittel 9 for de sammenslutningene som har reist spørsmål om erverv av særlige rettigheter i feltet. Direktørens kommentar To sitater fra Ot.prp.nr.21(1903-1904) s.99 og s. 95-96 i forbindelse med ny lakseloven av 8. april 1905 viser en dobbelthet/dualisme i synet på retten til fiske i Finnmark: Lokalbefolkningen kan ha hatt en beskyttet posisjon, dersom en hel bygd eller grænd har drevet fiske i en bestemt indsjø eller elv paa saadan maade, at brugen maa betragtes som fast og tilkommende en nogenlunde bestemt kreds af berettigede Staten i Finnmark har samme eneret som enhver andre grundejer til fisket inden sit territorium Side 4

En avklaring av denne dualismen var lite relevant i forbindelse med tidligere lover og forskrifter, da det likevel stort sett var lokalbefolkningen som høstet av lokale ressurser før endringene i kommunikasjon og bosettingsmønstrene begynte å gjøre seg gjeldene etter siste krig. Det at det kunne komme en og annet tilreisende fisker endret ikke dette bildet. Innlandsfiskeressursen ble høstet av lokalbefolkningen, og rettsoppfatningen var at de hadde rett til det. Om denne retten var en del av statens grunneierrett og/eller tålt bruk eller om retten var en opprinnelig rett med et selvstendig rettsgrunnlag var lite relevant for folk. For øvrig har det i feltet vært forpaktninger av fiskerett allerede på 1800-tallet. FeFo har ingen merknader til Finnmarkskommisjonens konklusjon om at retten til fiske i ferskvann, som er regulert i finnmarksloven 22 første ledd bokstav a) og 23 første ledd bokstav c), er en opprinnelig rettighet som har et selvstendig grunnlag ved siden av lovgivningen. Rekkevidden av rettigheten går ikke ut over det som følger av finnmarkslovens bestemmelser. FeFo har heller ingen merknader til Finnmarkskommisjons konklusjon om at det ikke er ervervet særlige eller eksklusive rettigheter til fisket som går ut over den opprinnelige retten som i dag er regulert i Finnmarksloven. FeFo har ingen merknader til Finnmarkskommisjonens konklusjon om at FeFo har rett til å bortforpaktet fiske til lokale sammenslutninger i samsvar med reglene i Finnmarkslovens 26. 7.2.9 Jakt og fangst 7.2.9.8 Konklusjon Finnmarksloven 22 første ledd bokstav a) om rett til jakt på og fangst av småvilt lovfester også i felt 5 en opprinnelig rettighet som har et selvstendig grunnlag. Retten kan derfor ikke uten videre oppheves eller dramatisk innskrenkes. Rettens grunnlag og karakter innebærer at FeFo må disponere over den slik at den lokale bygdebefolkningens jakt og fangst i deres tradisjonelle høstingsområder i Vadsø og Vardø ikke blir fortrengt av andre. Dette innebærer blant annet at lokalbefolkningen har krav på et visst fortrinn ved ressursknapphet, men at også andre har adgang til de aktuelle områdene i den grad dette ikke er til hinder for den lokale bruken. Retten til elgjakt i feltet er, slik Gauslaa og Heggelund ser det, en lovbestemt rett, jf. finnmarksloven 23 første ledd bokstav a). Lokale elgjegere kan imidlertid ikke gis en svakere stilling enn det som følger av dagens ordning hvor inntil 60 % av elgvaldene forbeholdes for lokale jegere/jaktlag. Magga og Pedersen anser elgjakt som en del av den opprinnelige jaktretten som folk i feltet har opparbeidet seg. Denne retten er kodifisert i finnmarkslovens bestemmelse. En samlet kommisjon legger til grunn at befolkningen i Vadsø og Vardø verken har ervervet særlige eller eksklusive rettigheter til jakt på og fangst av småvilt eller til elgjakt som går ut over den retten som nå er regulert i finnmarksloven. Videre har ingen mindre grupper av lokalbefolkningen ervervet særrettigheter i mer avgrensede lokale områder. Det tas imidlertid forbehold om at dette spørsmålet for en del av de lokale sammenslutningene som har reist spørsmål om erverv av særlige rettigheter i feltet, er vurdert i rapportens kapittel 9. Direktørens kommentarer Side 5

Finnmarkskommisjonen er enstemmig i konklusjonen om at jakt og fangst av småvilt er en opprinnelig rettighet med et selvstendig rettsgrunnlag, mens Finnmarkskommisjonen er delt i spørsmålet om jakt på storvilt (elg). Gauslaa og Heggelund har konkludert med at elgjakt er en lovbestemt rettighet, da jakta er av forholdsvis ny dato og er regulert på en annen måte enn jakten på småvilt. Deres konklusjon kan tolkes slik at jakt på eventuelle nye arter som etablerer seg i Finnmark tilhører den til enhver tid eksisterende grunneier, mens jakt på tradisjonelle byttedyr er en selvstendig rettighet for befolkningen. Selvstendige bruksrettigheter er avhengig av at jakta har foregått tilstrekkelig lenge i «god tru». Gauslaa og Heggelund mener at elgjakta verken er en opprinnelig rett eller en ervervet rett, men en lovbasert rett, men dog slik at lokale jegere og jaktlag likevel har en beskyttelsesverdig posisjon. Magga og Pedersen mener derimot at elgjakt er en del av den generelle jaktretten som lokalbefolkningen på Varangerhalvøya - Øst har opparbeidet seg. Det er ikke uvanlig at nye arter etablerer seg i et område og at disse er jaktbare. Spørsmålet blir om jaktretten til eventuelle nye arter tilhører de som allerede har jaktrett i området på det tidspunkt da arten etablerte seg, eller om jaktretten tilhører grunneieren. Magga og Pedersen mener at jaktretten til elg i utgangspunktet har et selvstendig rettsgrunnlag, på samme måten som annen jakt. Staten og nå FeFo har i ca 50 år administrert elgjakta. Dette er ikke lenge nok til å bryte ned de rettighetene som befolkningen hadde, da elgen etablerte seg i Finnmark. Finnmarkskommisjonen konkluderer i rapport 1, Stjernøya/Seiland, rapport 2, Nesseby og i rapport 3 Sørøya og i denne rapporten i at retten til jakt og fangst av småvilt er en opprinnelig rettighet som har et selvstendig grunnlag. FeFo har i behandlingen av de 3 første rapportene fra Finnmarkskommisjonen vært enig med Finnmarkskommisjonen i dette. FeFo er enige i Finnmarkskommisjonens konklusjon om at finnmarksloven 22 første ledd bokstav a) om rett til jakt og fangst av småvilt lovfester og angir rekkevidden av en opprinnelig rettighet som har et selvstendig rettsgrunnlag. FeFo har heller ingen merknader til Finnmarkskommisjons konklusjon om at det ikke er ervervet særlige eller eksklusive rettigheter til småviltjakt som går ut over den opprinnelige retten som i dag er regulert i Finnmarksloven. FeFo er enig med Gauslaa og Heggelund i at elgjakten er en lovbasert rettighet for befolkningen i Finnmark, jf finnmarkslovens 23, første ledd bokstav a. FeFo legger til grunn at dagens fortrinn for lokale jegere kan videreføres 7.2.10 Egg og dun 7.2.10.5 Konklusjon Retten til sanking av egg og dun som innbyggerne i kommunene Vadsø og Vardø har i egen kommune i medhold av finnmarksloven 22 første ledd bokstav c, har et selvstendig grunnlag ved siden av loven. Det er ut over dette ikke ervervet rettigheter på FeFo-grunnen i feltet. Den retten til sanking av egg og dun som innbyggerne i feltet har etter finnmarksloven 22 første ledd bokstav c), har et selvstendig rettsgrunnlag ved siden av loven. Det er ikke ervervet rettigheter til slik sanking på FeFo-grunn i feltet som går ut over dette. Side 6

7.2.11 Bærplukking 7.2.11.6 Konklusjon Lokalbefolkningen i felt 5 har gjennom langvarig sedvanemessig bruk i god tro ervervet en selvstendig rett til å høste multeforekomstene i feltet. Rettens innhold er sammenfallende med finnmarksloven 23 første ledd bokstav d). Feltets multeforekomster kan ikke underlegges reguleringer som i urimelig grad begrenser lokale brukeres rett eller fortrenger disse fra deres tradisjonelle bruksområder. Det er ikke ervervet særrettigheter ut over dette, med forbehold om at spørsmålet for enkelte grupper og personer er vurdert særskilt i kapittel 9, jf. også punkt 11.4. Befolkningen i feltet har heller ikke ervervet rett til andre bær enn multer som går ut over den sedvanerettslige allemannsretten regulert i friluftsloven 5 første ledd. FeFo har ingen merknader til Finnmarkskommisjonens konklusjon om at multeplukking etter Finnmarksloven 23 første ledd bokstav d har et selvstendig sedvanebasert rettsgrunnlag ved siden av loven. Rettighetene går ikke lenger enn Finnmarkslovens 23 første ledd bokstav d. 7.2.12.2 Sand og grus Kommisjonen legger til grunn at det er etablert en kollektiv, allmenningslignende rett for folk i bygdene i feltet til uttak av sand og grus i sine nærområder. Retten er opparbeidet gjennom uttak for dekning av nyttebehov, så som gruslegging på gårdsplasser og utbedring av tradisjonelle ferdselsårer. Derimot er det ikke noe som tyder på at bybefolkningen har utøvd rettsstiftende bruk. Folk fra byene har riktignok hentet sand og grus til hagearbeid og lignende, jf. punkt 9.5.3.2 (2), men denne bruken er for sporadisk og for ny til å kunne gi grunnlag for rettserverv. Retten for folk i bygdene er begrenset til det som har vært vanlig, det vil si mindre uttak til husbehov. For uttak av større mengder, vil det være nødvendig med tillatelse fra eller kontrakt med FeFo. I likhet med situasjonen i andre allmenninger, vil det imidlertid «ikke ære fritt frem for slike kontrakter» og FeFo må «ta hensyn til de bruksberettigedes interesser». ( Thor Falkanger, Allmenningsrett, 2009 s. 227). Direktørens kommentarer: FeFo er enig med Finnmarkskommisjonen i at det har vært vanlig at folk på mindre steder har tatt ut sand og grus til eget bruk i sine nærområder. Spørsmålet som må vurderes er om dette er en rettighet eller om det er «tålt bruk». I tidligere tider har uttaket skjedd i umiddelbar nærhet til tiltaket, i og med begrenset mulighet til å flytte masser over noe avstand. Det var trolig først i forbindelse med innføringen av motoriserte kjøretøy at uttak ble gjort et stykke fra bygda. Det har lenge eksistert et skille mellom uttak av grus for salg og uttak av grus til eget bruk og til mindre lokale tiltak som grusing/sand til bygdeveier, fotballbaner stier, skiløyper m.m. Uttak av grus/sand/stein for salg har fra gammelt av vært basert på avtale med grunneieren. Mindre uttak har, etter at kjøretøyene gjorde sitt inntog i all hovedsak vært avtalt, noen ganger skriftlig og andre ganger muntlig. Vanligvis har grunneieren ikke krevd betaling for mindre uttak av grus og sand verken til privatpersoner eller til ulike lag og foreninger. Direktøren er i tvil om det er etablert en kollektiv, allmenningslignende rett til uttak av sand og grus, selv om det nok mange steder har vært henta sand og grus til mindre tiltak uten grunneiers eksplisitte tillatelse. Uttaket har da oftest vært gjort i bygdesandtak og sandtak etablert ved veibygging. Grunneieren har ofte vært kjent med uttakene og stilltiende godtatt at det ble hentet grus og sand. Side 7

Enkelte steder er det nok snakk om tålt bruk framfor en selvstendig rettighet, mens andre steder kan det være snakk om en rettighet. På grunn av tilgjengeligheten av større traktorer, hjullastere og større anleggsmaskiner må henting av sand, grus og stein fra bygdesandtak/steintak i dag skje etter avtale med grunneieren. FeFo er uenig med Finnmarskommisjonen i at det eksisterer en generell rettighet for bygdebefolkningen til å hente grus/ stein til eget bruk uten etter avtale med grunneier. FeFo kan likevel ikke se bort fra at det kan forekomme enkelte uttak hvor bygdebefolkningen har en ervervet rett, ikke tålt bruk. Dette må vurderes konkret for hvert enkelt massetak. Et hvert uttak må skje etter avtale med grunneier, da FeFo som grunneier har ansvar for at uttakene skjer i henhold til offentlige lovverk bl. annet kulturminneloven og plan- og bygningsloven. Dette ansvaret kan ikke overlates til private aktører. 7.2.12.3 Byggverk i utmark Kommisjonen legger derfor til grunn at folk i Vadsø og Vardø i utgangspunktet har rett til å beholde eksisterende byggverk fra før finnmarkslovens ikrafttreden, forutsatt at byggverket har vært nødvendig for å utøve andre rettigheter, for eksempel beiterett eller jakt- og fiskerett. Synspunktet bygger på at finnmarksloven er den første loven siden 1775-resolusjonen om jordutvisning som fullt ut anerkjenner at det kan finnes selvstendige rettigheter i Finnmark basert på befolkningens langvarige bruk. Det er derfor naturlig å trekke et tilsvarende skille ved finnmarksloven som det Høyesterett i Rt. 1948 s. 533 (Eidfjord II) trakk ved fjelloven av 1920, som kan anses som en lignende rettighetslov. Det fremgår her at beitehytter, jakt- og fiske-hytter som er satt opp i statsallmenning før fjelloven av 1920 kan beholdes og vedlikeholdes: «[Jakt- og fiskehytter] er i likhet med beitehyttene nødvendige for å utøve rettighetene i disse fjerntliggende strøk, flere mil fra de bruksberettigedes bosteder. Det har også gjennom tidene stadig vært en rekke slike hytter i almenningen... Etter min mening må eierne av de hytter og buer som står der fra før fjell-loven fremdeles ha rett til å ha dem stående og til å vedlikeholde dem uten at det er nødvendig å ordne tomtefeste og at det skal svares avgift.» For at det skal foreligge en rett til å beholde eksisterende byggverk, må byggverket som hovedregel være intakt og ikke forfalt. Dersom et byggverk er forfalt, må retten til det i utgangspunktet anses oppgitt. I nevnte Eidfjord-dom sies følgende om dette: «Det kan her bli en viss tvil om hvilke hytter som fremdeles er i bruk og hvilke som er så forfalne at de må anses oppgitt, men dette må bli å løse etter omstendighetene i det enkelte tilfelle.» Etter forholdene kan det også gjelde en rett til å oppføre nye byggverk. Denne retten har vært utøvd i lang tid, og det er ikke forhold som tilsier at den er bortfalt. Statens disponering over bruksformen er for kortvarig til å ha en slik virkning. Retten har sitt grunnlag i at det til alle tider har vært oppført byggverk som har vært nødvendige for befolkningens utmarksbruk. Det har imidlertid tradisjonelt bare vært de som har hentet en viktig del av sitt livsgrunnlag fra utmarka som har ført opp byggverk i tilknytning til bruken. Retten vil derfor være begrenset til de som omfattes av denne gruppe, og til tilfeller hvor byggverket er nødvendig for deres utmarksbruk. Det fremgår av det foregående at ikke enhver form for utmarksbruk gir rett til oppføring av nye byggverk. Videre må det avgrenses mot fritidsbygninger, som det ikke har vært noen tradisjon for i feltet før i nyere tid. De bygningene som tradisjonelt har vært oppført, har vært oppført for klare nytteformål i forbindelse med ressursutnyttelse i utmarka. Oppføring av fritidsbygninger faller derfor utenfor den bruken som retten hjemler. Side 8

Utøvelse av retten til å oppføre nye byggverk forutsetter at det inngås festekontrakt med FeFo, som ikke kan motsette seg kontraktsinngåelse i tilfeller der vilkårene for en slik rett er oppfylt. Sakene må også behandles av kommunen som plan- og bygningsmyndighet. I punkt 7.2.7 er det slått fast at det er i feltet er etablert en selvstendig kollektiv rett til å ta torv som brensel, som fortsatt er i behold. Torv har også vært benyttet som bygningsmateriale i forbindelse med gammebygging. Retten til torvtak må også omfatte torvtak for å reparere eller oppføre en gamme, som en naturlig tilhørende rettighet til denne bruksformen. Direktørens kommentar Selv om det eksisterer bruksrettigheter på et areal, innebærer ikke dette at brukerne har rett til husvære i forbindelse med utmarkshøsting. Først når husvære er en helt nødvendig for næringsaktivitet vil brukeren kunne ha rett til nødvendig husvære. I dag vil det i hovedsak være husvære tilknyttet reindrift, sauenæring og sjølaksefiske (aksessoriske rettigheter). FeFo er uenig med Finnmarkskommisjonen i at kommunens befolkning i dag har en selvstendig rett til, på grunnlag av hevd eller alders tids bruk, å føre opp gammer og enkle hytter i utmark uten tillatelse fra grunneier. Retten til næringshytter/gammer er etter FeFos vurdering ikke en selvstendig rettighet, men en aksessorisk rettighet knyttet til stedbunden næringsvirksomhet slik som reindrift, landbruk, utmarksnæring og sjølaksefiske. Retten eksisterer bare så lenge næringsvirksomheten og dermed behovet for bygget er til stede og bortfaller etter det. Slike bygg må, når de går ut av næringsdrift, enten rives eller søkes omdisponert fra næringsbruk til fritidsbruk iht. plan og bygningsloven og finnmarksloven herunder Sametingets retningslinjer for endret bruk av utmark. FeFo er uenig i at høsting av utmarksressurser til husbehov gir rettigheter for kommunens befolkning til å sette opp hytter/gammer på FeFo-grunn. FeFo kan heller ikke se at gjeldende nasjonal rett hjemler en slik type rettighet. 8. REINDRIFTSRETT 8.2.5.13 Konklusjon Det er i felt 5 Varangerhalvøya øst ervervet en alminnelig bruksrett til reindrift med grunnlag i alders tids bruk. Retten ligger til driftsfellesskapet/siidaen på kollektivt grunnlag, og kan utøves av de som til enhver tid har siidaandeler eller for øvrig har rein under siidaandelene i Varangersiidaen. Den er en selvstendig bruksrett som kan utøves innenfor reindriftslovens rammer, men er ikke en eksklusiv rett for de aktuelle familiegruppene. Retten gjelder på all FeFo-grunn i Vadsø og Vardø kommuner som er samisk reinbeiteområde i medhold av reindriftslovgivningen, og har den samme beskyttelsen mot ekspropriasjon og ekspropriasjonsliknende inngrep som andre privatrettslige rettigheter i utmark, jf. Grunnloven 105 og EMK første tilleggsprotokoll artikkel 1. Som følge av dette må FeFo som grunneier, ulike offentlige myndigheter og private aktører ta tilbørlig hensyn til at Varangersiidaen har sterke bruksrettigheter i feltet, og ikke disponere over områdene i strid med dette. Eventuelle brukskonflikter mellom reindriften og andre rettighetshavere i området må løses med grunnlag i prinsippene i reindriftsloven 63, jf. også servituttlova 2. Side 9

Reindriftsutøverne i Varangersiidaen har i feltet ikke ervervet bruksrettigheter til reindrift som går ut over den alminnelige reindriftsretten. De har heller ikke på grunnlag av hevd, alders tids bruk eller annet grunnlag ervervet eiendomsrett til noe av FeFo-grunnen i feltet. FeFo har ingen merknader til Finnmarkskommisjonens konklusjon om at siidaandelsinnehaverne i reinbeitedistrikt 6/5D ikke har ervervet eiendomsrett til hele eller deler av FeFo-grunnen i feltet. FeFo er enig i Finnmarkskommisjonens konklusjon om at siidaandelsinnehaverne har en selvstendig bruksrett med det innholdet som er regulert i reindriftslovens 19 til 26, jf. reindriftslovens 4. 9.2 Nord-Varanger kvenforening/varenkin kvääniseura 9.2.3.3 Konklusjon Kommisjonen har i kapittel 7 lagt til grunn at befolkningen i Vardø og Vadsø innehar en rett til ulike former for utmarksbruk i de bruksområdene som tradisjonelt har ligget til deres bosted. Rettighetene er i innhold sammenfallende med finnmarksloven 22 og 23, men de har et selvstendig grunnlag. Med dette har Nord-Varanger kvenforening i hovedsak fått medhold i de spørsmålene den har reist for kommisjonen om erverv av bruksrettigheter i feltet. Den retten som er anerkjent, er en generell rett av opprinnelig karakter som kan utøves innenfor lovens rammer, og slik at den lokale bruken har krav på en viss rettsbeskyttelse, jf. foran i punkt 7.2.13. Det er i Kiby, Skallelv, Komagvær, Kiberg og Svartnes ikke ervervet særlige rettigheter til bufebeite som går ut over den alminnelige retten som er behandlet i kapittel 7. Spørsmålet om erverv av særlige beiterettigheter i Vestre Jakobselv, Kariel og Paddeby som også er reist av kvenforeningen, er behandlet i punkt 9.3. Det samme gjelder spørsmålet om erverv av særlige hogstretter og en del andre former for særlige rettigheter i dette området. Forslag til vedtak FeFo har ingen merknader til Finnmarkskommisjonens konklusjon om at befolkningen i Kiby, Skallelv, Komagvær, Kiberg og Svartnes innenfor det området de har brukt fra gammelt av, har en opprinnelig rett til ulike former for utmarksbruk. Denne bruksretten har et selvstendig grunnlag ved siden av Finnmarkslovens 22 og 23. Bruksrettighetene er generelle, og anses som en andel i bruksrettighetene i området innenfor rekkevidden av finnmarksloven 22 og 23. 9.3 Vestre Jakobselv utmarkslag 9.3.3.4 Konklusjon Kommisjonen legger til grunn at bygdefolket i Vestre Jakobselv- området med grunnlag i langvarig bruk har ervervet en fortrinnsrett til ulike former for utmarksbruk i det arealet som er angitt på kartet i figur 9.3. Retten har en opprinnelig karakter og et selvstendig grunnlag ved siden av finnmarksloven 22 og 23, men går ikke kvalitativt ut over den retten som her er regulert, eller den retten som etter kommisjonens syn i sin alminnelighet er etablert i feltet innenfor den lokale befolkningens respektive bruksområder. Rettens karakter av en lokal fortrinnsrett innebærer imidlertid at FeFo ved disponeringen over utmarksbruken i feltet må unngå at de lokale brukerne fortrenges fra sine tradisjonelle bruksområder, jf. punkt 7.2.13. Side 10

Bygdefolket har ved bruk i lang tid også ervervet en selvstendig rett til transportferdsel. Retten gjelder langs tradisjonelle, eksisterende ferdselsårer i utmarka. Den omfatter også bruk av motorisert kjøretøy, men forutsetter et nødvendig transportbehov i forbindelse med tradisjonell næringsrelatert utmarksbruk. Retten omfatter ikke motorisert ferdsel av rekreasjonshensyn og fritidskjøring, ettersom slik kjøring ikke har noen tilknytning til tradisjonell utmarksbruk Direktørens kommentarer Direktøren anser det sannsynlig at lokalbefolkningen har ervervet en selvstendig rett til ferdsel etter ferdselsårer som har vært brukt fra «gammelt av». I vurderinga av dette må det ses hen til hva som er formålet med retten og hva som er i «samsvar med tida og tilhøva». Generelt har ikke formålet vært fritidsaktiviteter, men ulike former for ressursutnytting i utmarka. Retten er derfor slik Finnmarkskommisjonen skriver i sin konklusjon ofte knyttet til transportbehov i forbindelse med tradisjonell næringsrelatert utmarksbruk. Motorferdsel i utmark krever tillatelse etter offentligrettslig regelverk og tillatelse fra grunneier. FeFo har hittil valgt ikke å bruke grunneierretten til å nekte motorisert ferdsel når det foreligger tillatelse til kjøring i utmark etter offentligrettslig lovgivning. FeFo har ingen merknader til Finnmarkskommisjonens konklusjon om at befolkningen i Vestre Jakobselv, innenfor det området de har brukt fra gammelt av har en opprinnelig rett til ulike former for utmarksbruk. Denne bruksretten har et selvstendig grunnlag ved siden av Finnmarkslovens 22 og 23. Bruksrettighetene er generelle, og anses som andel i bruksrettighetene i området innenfor rekkevidden av finnmarksloven 22 og 23. FeFo er enig i Finnmarkskommisjonens konklusjon om at bygdefolket har ervervet en selvstendig rett til transportsferdsel i forbindelse med blant annet tradisjonell næringsrelatert utmarksbruk. Retten gjelder etter ferdselsårer som har vært brukt fra «gammelt av». FeFo er videre enig med kommisjonen i at det ikke foreligger noen rett til motorisert ferdsel ifm fritidsaktiviteter og rekreasjon 9.4 Team Jakobselv 9.4.3.3 Konklusjon Kommisjonen legger til grunn at bygdefolket i Jakobselv- området, som må anses å være subjekt for de anførslene om rettighetserverv som er fremsatt i meldingen fra Team Jakobselv, ikke har ervervet noen kollektiv eiendomsrett eller særlige lokale bruksrettigheter i det området som er omfattet av meldingen og som er angitt på kartet i figur 9.4. Bygdefolket har imidlertid andel i den fortrinnsretten til ulike former for utmarksbruk som gjelder for den befolkningen som sogner til området. Se ellers foran i punkt 9.3.3.4, jf. også punkt 7.2.13. FeFo har ingen merknader til Finnmarkskommisjonens konklusjon om at befolkningen i Vestre Jakobselv, innenfor det området de har brukt fra gammelt av har en opprinnelig rett til ulike former for utmarksbruk. Denne bruksretten har et selvstendig grunnlag ved siden av Finnmarkslovens 22 og 23. Bruksrettighetene er generelle, og anses som andel i bruksrettighetene i området innenfor rekkevidden av finnmarksloven 22 og 23. 9.5 Skallelv bygdelag Side 11

9.5.3.4 Konklusjon Vilkårene for rettighetserverv etter hevdsloven 7 og 8 annet ledd er oppfylt. Det er ervervet en rett til uttak av grus til husbehov, blant annet til å fylle opp på gårdsplasser og utbedre veier. De som innehar denne retten er de som bor i Skallelv og Komagvær. Direktørens kommentarer: Det er ikke sannsynliggjort henting av grus i det aktuelle området før en gang etter 1960. Det er ikke grunn til å tro at man hentet grus så langt unna bygda når det finnes grusressurser adskillig nærmere. Behovet har i lang tid vært nokså begrenset, og må anses som tålt bruk, og ikke utslag av noen rettighet. FeFo og dets rettsforgjengere har i lang tid behandlet samtlige forespørsler om uttak dels muntlig og dels skriftlig. FeFo er uenig med Finnmarkskommisjonen om at uttakene av sand og grus på Komagneset skjer på grunnlag av en ervervet rettighet. Etter FeFos vurdering er uttakene her «tålt bruk». 9.6 Nesseby bygdelag 9.6.3.3 Konklusjon Finnmarkskommisjonen legger til grunn at bygdefolket i Nesseby kirkested og nærliggende bygder på nordsiden av Varangerfjorden i Nesseby kommune har en andel i den alminnelige bruksretten som er etablert i det geografiske området som er omfattet av meldingen fra Nesseby bygdelag, og som er angitt på kartet i figur 9.6. Bygdelaget har derfor fått medhold i sin anførsel om at man i dette området «ikke har mindre rettigheter enn noen andre». Retten har et selvstendig grunnlag i langvarig bruk, og har karakter av en ikke-eksklusiv fortrinnsrett til blant annet multeplukking, snarefangst og ferskvannsfiske. Retten samsvarer for øvrig med finnmarkslovens bestemmelser. Se ellers punkt 9.3.3.4, jf. også punkt 7.2.13. Bygdefolket har ikke ervervet særlige eller eksklusive rettigheter ut over dette. FeFo har ingen merknader til Finnmarkskommisjonens konklusjon om at befolkningen i Nesseby, innenfor det området de har brukt fra gammelt av har en opprinnelig rett til ulike former for utmarksbruk. Denne bruksretten har et selvstendig grunnlag ved siden av Finnmarkslovens 22 og 23. Bruksrettighetene er generelle, og anses som andel i bruksrettighetene i området innenfor rekkevidden av finnmarksloven 22 og 23. 10. LAKSEFISKE I SJØ MED FASTSTÅENDE REDSKAP 10.2.4.9 Konklusjon Kommisjonen legger til grunn at lokalbefolkningen i feltet over tid har hatt en oppfatning om at de har en rett til å drive sjølaksefiske. Denne oppfatningen er verken brutt ned av statlige reguleringer og praksis eller av andre forhold. Den rettsdannelsen som ble påbegynt da bruken tok til, har dermed fortsatt også etter at politimesteren tok til med utvisninger og det i 1905 ble gitt regler om utøvelsen av laksefisket på statens grunn i Finnmark. Lokale rettsoppfatninger og statlig praksis sammenholdt med fiskets omfang og betydning, og den lange tidsperioden fisket har vært utøvd i, innebærer at det i dag foreligger en rettsdannelse. Ved vurderingen av tidsperioden er det tatt utgangspunkt i at fisket tok til senest rundt midten av 1800-tallet, og det legges derfor Side 12

til grunn at rettighetservervet ble fullført senest på 1950-tallet. Fisket har nå pågått atskillig lenger enn det som kreves ved vurderingen av om reglene om bruk i alders tid gir grunnlag for å anerkjenne rettsdannelser. Den retten til sjølaksefiske som er regulert i finnmarksloven 22 første ledd bokstav b) har følgelig ikke rettsstiftende karakter for befolkningen i Vadsø og Vardø, men må anses å lovfeste en rettighet som har et selvstendig rettsgrunnlag. Rettigheten er ikke strikt avgrenset til kommunens innbyggere, men kan også tilkomme andre som har fisket der i lang tid. FeFos merknader: I rapportene for felt 1, 2 og 3 fra Finnmarkskommisjonen har Finnmarkskommisjonen delt seg i flertall på 4 (Gauslaa, Magga, Heggelund og Pedersen) og mindretall på 1( Næss). Flertallet mener at Finnmarksloven regulerer og lovfester en opprinnelig rettighet for befolkningen i feltet, mens mindretallet (Kjell Næss) mente at sjølaksefisket er en lovbestemt rett utgått av grunneierretten. Etter at Kjell Næss ikke lenger er medlem av kommisjonen er kommisjonens konklusjon enstemmig. Sjølaksefiske var før 1905-lovgivningenen en form for uregulert allemannsrett som økte i omfang og som både lokalbefolkningen og tilreisende utøvde i fra 1860-70-tallet. Vi kan anta at fiskerbefolkningen tidligst i 1905 ble kjent med at fiskeretten utenfor private eiendommer tilhørte grunneieren. Videre må det ha vært kjent at fiske ble utøvet både av lokalbefolkningen og tilreisende fiskere. Prisen på bortfestet har variert i forhold til hvor verdifull sjølakseplassen har vært. Bortforpaktinger av lakseplasser med differensierte priser er en grunneierdisposisjon. I dette feltet har omfanget av bortforpaktninger av lakseplasser vært lite sammenlignet med utvisninger. Ordningen med bortforpaktninger ble avviklet på 1960-tallet. De siste 40-50 årene har sjølaksefisket blitt forvaltet gjennom en utvisningsordning. Prisen for utvisning har ikke avspeilet verdien av lakseplassen, og lokalbefolkningen har i retningslinjer og i forskrifter blitt prioritert. I dag forvaltes lakseplasser med hjemmel i Finnmarkslovens 22b og 27 og lakseplassene utvises til personer med tilknytning til primærnæringer og som er bosatte i kommunen/ nabokommunen. FeFo godtar kommisjonens konklusjon om at sjølaksefiske har et selvstendig rettsgrunnlag. FeFo legger til grunn at dagens tildelingsordning iht. finnmarkslovens 22b og 27 ivaretar rettighetene til befolkningen i feltet. 10.2.7 Konklusjon Kommisjonen legger til grunn at finnmarksloven 22 første ledd bokstav b) i felt 5 må anses å kodifisere en selvstendig rett til sjølaksefiske som er opparbeidet med grunnlag i langvarig bruk. Retten ligger til lokalbefolkningen i Vadsø og Vardø i deres respektive kommuner, men uten å være strengt avgrenset til denne gruppen. Rettigheten har et selvstendig grunnlag ved siden av finnmarksloven som offentlige myndigheter og FeFo må ta hensyn til, blant annet ved fremtidige utvisninger, slik at det ikke foretas utvisninger som fortrenger lokale fiskere fra deres tradisjonelle fiskeplasser. Det er ikke ervervet rettigheter ut over det som er regulert i finnmarksloven. Inndragningen av statlige lakseplasser i perioden 1976 1981 må anses som et ekspropriasjonslignende inngrep i en rett som i prinsippet hadde ekspropriasjonsrettslig vern. Side 13

Direktørens kommentarer: FeFo er enig med Finnmarkskommisjonen i at det skjedde en reduksjon av antallet statlige lakseplasser i perioden 1976-1981. Plassene som da ble inndratt var i hovedsak plasser som det ikke ble fisket fra. I dag er problemet ikke tilgang på sjølakseplasser, men mangel på sjølaksefiskere og rekruttering. Grunnen til det er sammensatt, der offentligrettslige innskrenkinger av fisketid, lav pris på laks og færre personer i primærnæringene, er faktorer som har betydning. For øvrig følger utviklingen av fiske fra private sjølakseplasser samme tendens som utviklingen av fiske fra FeFogrunn. FeFo har ingen merknader til Finnmarkskommisjonens generelle konklusjon om at sjølaksefiske har et selvstendig rettsgrunnlag som andel av de kollektive rettigheter i feltet 11.2 Ole Volte 11.2.4.4 Konklusjon Ole Volte er ikke eier av tidligere statsforpaktning nr. 100 Gjeldhaugen. Han har heller ikke ervervet særlige bruksrettigheter der, men han har andel i de samme kollektive rettighetene som lokalbefolkningen i Vestre Jakobselv for øvrig, jf. kapittel 7 og punkt 9.3.3.4. FeFo er enig med Finnmarkskommisjonen om at Ole Volte ikke er eier av statsforpaktning nr. 100 Gjeldhaugen og at han ikke har ervervet særlige bruksrettigheter der. 11.2.5.3 Konklusjon Ole Volte har ikke den formen for strandrett som tilligger en grunneier. Han har heller ikke ervervet individuell særrett til de to lakseplassene ved Klubben. Som bosatt i Vadsø kommune har han imidlertid en andel i den alminnelige, kollektive retten til sjølaksefiske som er opparbeidet av befolkningen gjennom lang tids bruk. Volte vil også ha en viss beskyttelse gjennom utvisningsmyndighetens faste praksis med utvisning til ham. 52 På grunn av utvisningspraksisen frem til i dag, vil dette gjelde plass nr. 3 Ellapernes, men ikke plass nr. 2 Klubben, som i relativt mange år ikke har vært utvist, eller har vært utvist til andre enn Volte. FeFo er enig med Finnmarkskommisjonen om at Ole Volte ikke har ervervet individuell strandrett eller eksklusiv rett til sjølakseplasser på FeFo-grunn 11.3 Eiendommen Sjaabuselven v/geir Wulff 11.3.4.6 Konklusjon Til eiendommen Sjaabuselven ligger det beiterett for bufe i samsvar med lokal stedfunnen bruk, jf. hjemmelsdokumentene, forutsatt at det drives jordbruk på eiendommen. Beiteretten kan i prinsippet avløses med grunnlag i jordskifteloven 2 d), jf. 36. Etter forholdene kan det også ligge visse andre aksessoriske rettigheter til eiendommen dersom den drives som jordbrukseiendom. Om noen bosetter seg der, vil de ha Side 14

andel i de kollektive rettighetene som lokalbefolkningen i området har opparbeidet seg med grunnlag i langvarig bruk. FeFo har ingen merknader til Finnmarkskommisjonens konklusjon om at det til eiendommen Sjaabuselven tilligger beiterett for bufe i samsvar med lokal stedfunnen bruk, jf hjemmelsdokumentene, forutsatt at det drives jordbruk på eiendommen. 11.4 Magnhild Reisænen 11.4.4.4 Konklusjon Vilkårene for hevd av eiendomsrett til gnr. 19, bnr. 1, fnr. 1 er ikke oppfylt, men Magnhild Reisænen har ved hevd ervervet en bruksrett til eiendommen, som innebærer at hun har en selvstendig festerett til denne. Etterkommerne etter Johannes Ittelin, deriblant Magnhild Reisænen, har ved hevd også ervervet en særlig rett til multeplukking på Tønnevannsmyra, som innebærer at deres bruk ikke kan fortrenges av grunneier eller av andre brukere. Magnhild Reisænen har ved hevd også ervervet en rett til ferdsel etter en fast trasé fra Vestre Jakobselv inn til myra og gnr. 19, bnr. 1, fnr. 1. Retten gjelder i multesesongen, og er begrenset til nødvendig motorisert ferdsel i forbindelse med multeplukking. Direktørens kommentarer Å tildele særlige rettigheter til en enkelt familie og etterkommerne etter en av mange som har høstet av ressursene i et område fremstår, som lite heldig. Det kan innebære at andre av lokalbefolkningen stenges ute, eventuelt føler seg som «annenrangs brukere» av området. Et viktig utgangspunkt bør være at alle bosatte innenfor et geografisk område inngår i rettighetskretsen. Det at etterkommerne av Johannes Ittelin har vært flittige brukere av området gir dem ikke noen form for særrett i forhold til andre lokale brukere. Etterkommerne av Johannes Ittelin som fremdeles bor i området inngår i kretsen av rettighetshavere som har en fortrinnsrett til ressursene ved ressursknapphet. Deres rettighet er kodifisert i finnmarkslovens 22 og 23 og går ikke lengre enn det. Magnhild Reisænen har ved inngåelse av festeavtalen akseptert kontrakten med grunneieren om en næringshytte med punktfeste gnr. 19, bnr.1 fnr.1. Kontrakten har en særbestemmelse om at når «festerens behov for næringshytte ikke lengre er til stede, opphører festeretten». Det innebærer at festeretten ikke er en selvstendig rettighet, men en aksessorisk rettighet tilknyttet utmarksnæring. Ved eventuelt opphør av næringsutøvelsen kan det søkes om bruksendring eller overføring av festeretten til annen som driver næringsvirksomhet. En slik søknad vil på vanlig måte bli behandlet av FeFo og av offentlig myndigheter i henhold til aktuell offentlig lovgivning. NJFF Finnmark har i sitt innspill av 13.11.3014 drøftet spørsmålet om omfanget av Magnhild Reisænens rettigheter til næringshytte og multeplukking. Både Direktøren og NJFF Finnmark er opptatt av å sikre de kollektive rettighetene som lokalbefolkningen har opparbeidet og at disse ikke uthules ved at det gis eksklusive rettigheter til enkeltpersoner. Som bosatt i Vestre Jakobselv inngår Magnhild Reisænen i lokalbefolkningen, og hennes og øvrig bygdefolks rett rett til blant annet multeplukking har et selvstendig grunnlag ved siden av rettigheten i henhold til finnmarkslovens 23 d. Direktøren anser det, jf pkt 9.3.3.4 ovenfor som sannsynlig at lokalbefolkningen har ervervet en selvstendig rett til ferdsel etter ferdselsårer som har vært brukt fra «gammelt av». I vurderinga av dette må det ses hen til hva som er formålet med retten og hva som er i «samsvar med tida og tilhøva». Side 15

Generelt har ikke formålet vært fritidsaktiviteter, men ofte former for ressursutnytting i utmarka. Retten er derfor slik Finnmarkskommisjonen skriver i sin konklusjon ofte knyttet til transportbehov i forbindelse med tradisjonell næringsrelatert utmarksbruk. Motorferdsel i utmark krever tillatelse etter offentligrettslig regelverk og tillatelse fra grunneier. FeFo har hittil valgt ikke å bruke grunneierretten til å nekte motorisert ferdsel når det foreligger tillatelse til kjøring i utmark etter offentligrettslig lovgivning. FeFo er uenig med Finnmarkskommisjonen i at Magnhild Reisænen ved hevd har ervervet en bruksrett til eiendommen, som innebærer at hun har en selvstendig festerett til denne. FeFo er uenig i at etterkommere av Johannes Ittelin, deriblant Magnhild Reisænen, har ervervet en særlig rett til molteplukking på Tønnevannsmyra. Etterkommerne som fremdeles bor i området inngår derimot i lokalbefolkningen som gjennom langvarig sedvanemessig bruk har en selvstendig rett til å høste av multeforekomstene. FeFo anser at denne retten er sammenfallende med finnmarkslovens 23 første ledd bokstav d. FeFo er enig med Finnmarkskommisjonen i at Magnhild Reisænen inngår i lokalbefolkningen som har ervervet seg rett til transport ferdsel etter tradisjonelle ferdselsårer i forbindelse med næringsrelatert utmarkshøsting. 11.5 Helge Huru 11.5.4.4 Konklusjon Helge Huru har ikke ervervet en tinglig særrett til fiske i Skallelv med grunnlag i lang tids bruk. Han har imidlertid en rett til fiske på samme vilkår som innenbygdsboende medlemmer av Skallelv JFF, på bakgrunn av langvarig forpaktningspraksis. Direktørens kommentarer Rettighetene og plikter for ulike kategorier av medlemmer i lokalforeningene, som forpakter et lakseførende vassdrag av FeFo, er normalt ikke en sak for Finnmarkskommisjonen, men en intern sak for den enkelte forening. En bør være varsom med å gi personer som ikke er bosatt i Finnmark rettigheter som er forbehold lokalbefolkningen, selv om vedkommende opprinnelig kommer fra området, da dette vil kunne svekke lokalbefolkningens rettigheter. Direktøren registrerer at NJJF-Finnmark i sin uttalelse av 13.11. 2014 er av den oppfatning at dette er utenfor Finnmarkskommisjonens mandat. FeFo er enig med Finnmarkskommisjonen i at Helge Huru ikke har ervervet tinglig særrett til fiske i Skallelva. FeFo er uenig i at medlemskap i en forpaktende forening sammenholdt med forpaktningspraksis er rettighetsskapende med hensyn til pris og type fiskekort som kan kjøpes. Retten til å lage retningslinjer/avtaleverk kan ikke påvirkes av foreningsinterne spørsmål. Side 16