Nr. 4 Mai 2008 TEMA: Posttjenestene EUs postdirektiv og kampen om lønnsomme brev
EUs postdirektiv og kampen om lønnsomme brev Av Paul Gamlemshaug og Dag Seierstad Nei til EUs skriftserie VETT nr. 4 2008
I demonstrasjon for lavere lønn! Ingen arbeidsgiver er lei seg dersom de ansatte slåss for lavere lønn. Oktober 2007 skjedde akkurat det i Berlin. Tusen postansatte gikk fra Potsdamer Platz til Brandenburger Tor med fløyter, transparenter og klær i kraftige farger i protest mot å gå opp i lønn. Demonstrantene hadde fått klar beskjed av sine egne arbeidsgivere om at arbeidsplassen ville forsvinne hvis det ble innført ei minstelønn for postansatte på 8 til 9,80 euro timen eller fra 64 til 76 kroner timen. I den største konkurrenten til Deutsche Post fikk de ansatte beskjed over e-post om at de ikke ville bli trukket i lønn hvis de stilte opp i demonstrasjonen. Bakgrunnen er en arbeidsløshet så høy at folk finner seg i lønninger de ikke kan leve av. 1,5 millioner tyskere har ei lønn under 5 euro timen, dvs. under 39 kroner timen. Mange må derfor ha sosialhjelp i tillegg for å greie seg. Hos konkurrentene til Deutsche Post var det ingen fagorganisering, og lønna var bare det halve av lønna i Deutsche Post. * EUs indre marked bygger på at konkurranse på flest mulige markeder er til fordel for oss alle. Ved å erstatte det ineffektive med det effektive, skal vi alle komme bedre ut. Slik skal konkurransen gi oss billigere og bedre varer og tjenester, høyere lønninger, triveligere arbeidsvilkår, bedre offentlige tjenester. Det er sjølsagt en kjerne av sannhet også i denne teorien. Men i EU er konkurransen drevet til det ekstreme på stadig flere områder. Ekstra ille blir det når konkurransen slippes løs i samfunn med stor arbeidsløshet. Da blir det enkleste for arbeidsgiverne å berge bedriften ved å svekke lønninger og arbeidsvilkår, ikke ved å effektivisere. Postliberaliseringen i Tyskland er et lærestykke om hvor ille det kan gå. EUs postdirektiv 2008 Nei til EU Vett-redaktør: Morten Harper Layout/design: Eivind Formoe Forsidefoto: Anders Bortne, Posten Trykk: Nr 1 Arktrykk A/S ISSN: 1504-5374 Opplag: 6 000
Innhold EUs postdirektiv og kampen om lønnsomme brev 1. Sammendrag...4 2. EUs tre postdirektiv...6 3. Utviklingen i Norge...8 4. Postliberalisering i andre europeiske land...14 5. Det tyske skremmebildet hensynsløs lønnsdumping... 20 6. Eksemplet USA det nytter å ta opp kampen!... 24 7. Korleis vinne kampen?... 27 8. Kilder... 31 Om forfatterne: Paul Magnus Gamlemshaug, født i 1953 og bosatt i Arendal. Begynte som postbud i 1974. Tillitsvalgt i Posten siden 1975. Kretsleder for Norsk Postforbund i Aust Agder / Agder fra 1976, og senere for Norsk Post- og Kommunikasjonsforbund (Postkom) i Agder fra 2000. Landsstyremedlem i Norsk Postforbund fra 1985 og forbundsstyremedlem fra 1997. Forbundsstyremedlem i Postkom siden stiftelsen i 2000 og divisjonstillitsvalgt siden 2002 i divisjon Distribusjonsnett (divisjonen som har ansvar for Postens terminaler, transportvirksomhet og distribusjon/omdeling av brev og pakker). Ansattvalgt representant i Postens styre siden 2004. Fylkesleder av Nei til EU i Aust-Agder 1992-1997 og 2003-2006, medlem i fylkesstyret siden stiftelsen av Nei til EU i 1990. Direktevalgt rådsmedlem i Nei til EU. Dag Seierstad, født i 1936 og bosatt på Lillehammer. Amanuensis ved Høgskolen i Lillehammer 1973-95, utredningsleder i Nei til EU 1995-2003, nå EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe. Medlem av SVs landsstyre, styremedlem i Oppland SV, varamedlem til styret i Nei til EU og leder for Oppland Nei til EU, medlem av fagrådet til Attac. Forfatter av Nei til EUs årbok 2002 («Ut av EØS?») og årbok 2003 («Hvis EU er svaret, hva er da spørsmålet?»). Nei til EU Skriftserien 4-2008 3
EUs postdirektiv og kampen om lønnsomme brev 1. Sammendrag EU er på vei mot full konkurranse om å frakte brev og pakkepost. I 1997 innførte EU konkurranse på all post over 350 gram (EUs første postdirektiv). Fra 1. januar 2003 ble det så fri konkurranse om alle postsendinger over 100 gram. Tre år etter ble vektgrensa satt ned til 50 gram, begge deler i henhold til EUs andre postdirektiv. EU-kommisjonen la i oktober 2006 fram forslag til postdirektiv nr tre. Det ville slippe løs konkurransen også for brev under 50 gram innen 1. januar 2009. Forslaget ble vedtatt i februar 2008, men fristen for å sette det ut i livet ble utsatt til 1.1.2011. Noen land, de fleste fra Øst-Europa, kan vente til 1.1.2013. Postansatte rammes: Over hele Europa rammes postansatte når postmonopolene fjernes. Postansatte opplever at arbeidsmengden øker, at det blir mer ubekvem arbeidstid, mer skiftarbeid, mer bruk av deltid og mer bruk av korttidskontrakter, ofte i form av innleie fra utleiefirma. Ansatte med tariffavtale og pensjonsordning erstattes av kontraktører, arbeidsfolk som defineres som sjølstendige næringsdrivende uten feriepenger, uten sjukelønnsordning, uten pensjonsrettigheter og med ei betaling langt under tarifflønn. Det blir ikke billigere: Konkurransen om posttjenestene skulle føre til billigere posttjenester. Det var hensikten fra EUs side, og det er slik liberaliseringene har vært begrunna overfor publikum. Men virkningene har vært mildest talt tvetydige. Undersøkelser fra land etter land viser at de store bedriftskundene har tjent på liberaliseringen, men for privatkundene har brevportoen gått opp. I en oversikt fra EU-kommisjonen fra 2004 fastslås det at den vanlige brevportoen «har økt konstant de siste ti år». Annerledes i USA: Mens postansatte i Europa går på nederlag etter nederlag i kampen for å opprettholde opparbeidede lønns- og arbeidsvilkår, har kollegene i USA klart å holde avregulering, privatisering og lønnsdumping unna så langt. I kamp med Bush: Det betyr ikke at pådriverne for avregulering er svakere i USA enn i Europa. Bush-regjeringen har med god støtte fra høylytte og ressurssterke pressgrupper - satt mye inn på å tvinge fram konkurranse om postleveranser. Men til nå har organisasjonene til de postansatte klart å slå alle slike framstøt tilbake. Fortsatt enerett: En langvarig dragkamp endte foreløpig 20. desember 2006 da en ny postlov ble vedtatt enstemmig(!) av Senatet. Den fastslår at USPS (US Postal Service) fortsatt skal være et statseid selskap med enerett til å levere vanlig brevpost og med ansvar for å levere post seks dager i uka. 4 Skriftserien 4-2008 Nei til EU
Sammendrag En brei allianse vant: Fra 1994 har postforbunda i USA forberedt seg på denne styrkeprøven. Organisasjonene til de postansatte møtte utfordringene ved å utvikle en brei allianse med fagforeninger, lokale myndigheter, næringsliv i spredtbygde strøk, viktige brukere av postsendinger og andre miljøer som gjerne ville ha et postselskap med ansvar for universelle tjenester. Denne alliansen har jobba tett sammen i over et tiår med budskapet: Hva hjelper det folk flest om det blir billigere å sende brev og pakker dersom posttilbudet svekkes, lokalsamfunn rammes og hvis venner og bekjente må ned i lønn, flytte vekk eller miste jobben? Norge kan reservere seg: Norge har godkjent de to første postdirektivene i EØS og tatt dem inn i norsk lovgivning. Også det tredje postdirektivet skal etter forutsetningene inn i EØS-avtalen. Men Norge har i henhold til denne avtalen rett til å reservere seg mot enkeltdirektiv. Det er det all mulig grunn til. Begrunnelsen for å fjerne postmonopolene har overalt vært at posttjenestene skulle bli billigere og bedre. Slik har det definitivt ikke gått! Regjeringa advarer: Den rødgrønne regjeringa advarer i ei fersk stortingsmelding: «Erfaringar frå andre land som har avvikla eineretten, tyder på at det fyrst og fremst er kundar med store postvolum som tener på at marknaden blir liberalisert.» Det er nok å miste noen storkunder, så mister Posten store deler av den postmengden som det er penger å tjene på. Kampen om lønnsomme brev: Det er penger å tjene på å få fram post og pakker fra store avsendere som offentlige etater, store organisasjoner og store bedrifter til mottakere i tettbygde strøk. Det er her det vil bli kamp om «lønnsomme brev». Og her vil konkurranse presse prisene ned. Hvis Posten ikke kan tjene penger rundt Oslofjorden lenger, hva blir da portoen på brev til og fra Nord-Norge? Enhetsportoen i fare: Hvis prisene presses ned i tettbygde strøk, får Posten mindre overskudd til å dekke kostnadene ved å frakte brev og pakker til og fra spredtbygde områder. En stund vil statskassa dekke slike underskudd gjennom avtaler med Posten. Men da blir støtten til Posten del av hvert eneste budsjettforlik på Stortinget. I kampen mot alle andre gode formål kan det i lengden bli vanskelig å opprettholde enhetsportoen vår: det at det koster like mye å sende et brev innen Oslo som til og fra Finnmark Kampen kan vinnes: Kampen mot postdirektivet kan vinnes hvis alle som rammes, kaster seg inn i en felles kampanje for å kreve at Norge må reservere seg mot postdirektivet. Det trengs en brei allianse av fagforeninger, bedrifter og lokale industriforeninger, bondelag og lokale miljøforeninger, partilag og kommunestyrer kort sagt av alle som vil verge lokalsamfunnet sitt fra å smuldre opp ved at posttjenestene blir dyrere og sjeldnere. Nei til EU Skriftserien 4-2008 5
EUs postdirektiv og kampen om lønnsomme brev 2. EUs tre postdirektiv Kamp om lønnsomme brev til hvilken pris? Ikke alle brev er like lønnsomme for postselskapene som skal få brevene fram til mottaker. Noen brev er direkte ulønnsomme. De nærmeste månedene står kampen om det skal koste mer å sende brev til og fra Finnmark enn fra Oslo til Drammen. Det er EUs tredje postdirektiv som er årsaken. EU er på vei mot full konkurranse om å frakte brev og pakkepost. Prinsippene bak liberaliseringen ble lansert i ei såkalt «grønnbok» allerede i juni 1992, og ble så vidt et tema de siste månedene før Stortinget i oktober 1992 godkjente EØSavtalen. Liberaliseringen har skjedd skrittvis. I 1997 innførte EU konkurranse på all post over 350 gram (EUs første postdirektiv). Fra 1. januar 2003 ble det så fri konkurranse om alle postsendinger over 100 gram og om all post som krysser grenser både innad i EU og ut av EU (EUs andre postdirektiv). Tre år etter ble vektgrensa satt ned til 50 gram, også som følge av EUs andre postdirektiv. Rådet og parlamentet Nye EU-lover for det indre markedet må vedtas både av Ministerrådet der statsråder fra de 27 regjeringene møtes (med nesten trefjerdedels flertall) og av EUparlamentet med vanlig flertall. Protester fra de postansatte Forslaget til EUs tredje postdirektiv ble lagt fram av EU-kommisjonen i oktober 2006. Det innebar at konkurransen skulle slippes løs også for brev under 50 gram innen 1. januar 2009. Postansatte over hele Europa protesterte. De var redd for at konkurransen ville undergrave offentlige posttjenester, svekke servicen, føre til stor nedbemanning og til dårligere lønns- og arbeidsvilkår for postansatte. EU-kommisjonen hadde full støtte fra bl.a. Storbritannia, Tyskland, Sverige og Finland. Mot dem sto land som Frankrike, Italia, Spania. De slo ring om postmonopolene sine og ville utsette frislippet lengst mulig. Etter en god del dragkamp både i Ministerrådet og EU-parlamentet ble direktivet vedtatt 20. februar i år. Det endelige frislippet skyves to år ut tid til 1. januar 2011. Elleve land kan vente enda to år, de fleste av dem er nye medlemsland fra Øst- Europa. Land som slipper konkurransen løs før 2011, kan inntil 1. januar 2013 nekte selskap fra de elleve landene adgang til postmarkedet under 50 gram. Fri konkurranse ulik porto Direktivet som nå er vedtatt, innebærer at det skal være fri adgang til å yte posttjenester i alle EU-land. I alle land kan det opprettes selskap som tar opp konkurransen med de nasjonale postselskapene, også for brev under 50 gram. Samtidig kan selskap registrert i ett EU-land tilby posttjenester i alle andre EU-land, enten direkte eller gjennom datterselskap. Konkurrenter kan få tilgang til de nasjonale postselskapenes postbokser og postkasser, postnummersystem og adressedatabaser. Nasjonale myndigheter kan fortsatt pålegge postselskap «universelle 6 Skriftserien 4-2008 Nei til EU
EUs tre postdirektiv forpliktelser», blant annet at de må forplikte seg til å levere og hente post minst fem dager i uka over hele landet. Medlemsstatene kan også opprettholde enhetsportoen, men «bruken bør begrenses og bare anvendes der hvor konkurransen vil være begrenset». Det er sannsynlig at dette må forstås slik at enhetsporto bare kan gjelde for private brev frankert med frimerker. Det er vanskelig å forstå at det kan bli mulig å opprettholde enhetsporto for de store brevvolumene som sendes fra bedrifter, organisasjoner og offentlige instanser når konkurransen slippes løs. Det er eneretten til å frakte og fordele brev under 50 gram som til nå har finansiert enhetsportoen. Inntektene fra de delene av landet der det er billigst å frakte og fordele brev, har betalt for posttjenestene der hvor enhetsportoen ikke har dekket de reelle utgiftene. Dette blir ikke lenger mulig siden konkurrentene særlig vil kaste seg over postmarkedet der hvor lønnsomheten er størst og presse ned prisene der. Det betyr at hvis en vil beholde enhetsportoen, må den finansieres på andre måter. Direktivet skisserer to måter: Enten ved at staten betaler eller ved at alle postselskap pålegges å bidra til et felles fond. Direktivet gir EU-kommisjonen rett til å overvåke hvordan enhetsportoen finansieres, blant annet for å hindre at den tar form av ulovlig statsstøtte til det tidligere monopolselskapet. Det står i direktivet at minstelønninger, ferieordninger og streikeretten ikke berøres av direktivet. Hva dette skal bety i praksis, står det ikke noe om. Konkurransen skal også omfatte alle former for «særtjenester». Disse «særtjenestene» omfatter alt som kan komme av framtidige tilbud i grenselandet mellom post, faks, e-post og andre tjenester som vi i dag ikke kjenner. Dermed er det satt effektiv bom for å utvikle slike tjenester i regi av offentlige postselskap ut fra samfunnsmessige mål om mest mulig likt tilbud for alle uansett bosted. Slike nye tjenester vil naturligvis utvikles der hvor det er lettest å tjene penger på dem. De vil dermed ikke defineres som del av de grunnleggende posttjenestene som det offentlige har hatt ansvaret for. De nye tjenestene kan bli «trojanske hester» som undergraver offentlige postselskap. Norge kan reservere seg i EØS Norge har godkjent de to første postdirektivene i EØS og tatt dem inn i norsk lovgivning. Også det tredje postdirektivet er det som EU kaller et indre marked-direktiv og skal derfor etter forutsetningene inn i EØSavtalen. Men Norge har i henhold til denne avtalen rett til å reservere seg mot enkeltdirektiv. Samferdselsminister Navarsete har foreløpig arbeidd aktivt for å støtte de regjeringene som har holdt igjen på den endelige liberaliseringen av posttjenestene. Det har det vært all mulig grunn til. Begrunnelsen for å fjerne postmonopolene har overalt vært at posttjenestene skulle bli billigere og bedre. Slik har det definitivt ikke gått! Nei til EU Skriftserien 4-2008 7
EUs postdirektiv og kampen om lønnsomme brev 3. Utviklingen i Norge Fra postmonopol til stadig mer konkurranse. Postens organisasjoner De postansatte var på 1990- tallet organisert i to jamnstore LOforbund og ett lite YS-forbund. Norsk Postforbund organiserte når det gjaldt postbud, sortering, transport og renhold/ kantine. Den Norske Postorganisasjon organiserte dem som jobba på postkontorene og i stab/ledelse. De to forbunda slo seg sammen til Norsk Post- og Kommunikasjonsforbund (Postkom) i 2000. De hadde da lenge hatt et tett samarbeid gjennom Postfolkenes Fellesforbund. En «Lov om formidling av landsdekkende postsendinger» ble vedtatt i november 1996. I samsvar med EUs første postdirektiv tok loven vekk Postens enerett til å formidle lukkede brev med vekt over 350 gram. Samtidig ble det innført en konsesjonsordning hvor andre enn Posten kunne gis konsesjon. Fra 2003 ble vektgrensa, som i EU, satt ned til 100 gram, og i 2006 videre ned til 50 gram. Regjeringen Bondevik II la i desember 2004 fram forslag om å avvikle også denne siste delen av eneretten fra 1. januar 2007. Forslaget ble i mars 2005 vedtatt av Stortinget mot stemmene til Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Vedtaket innebar at Norge ville avvikle eneretten raskere enn foreslått i EU. Ledelsen og styreflertallet i Posten var enig med Regjeringen og argumenterte aktivt for å fjerne eneretten for å komme «i forkant av utviklingen». Fagforbundet for de postansatte, Norsk Post- og Kommunikasjonsforbund (Postkom), var derimot på linje med mindretallet på Stortinget: «Vi i Postkom har hele tiden ment at det ville være feil å liberalisere posttjenestene før resten av EU/EØS gjør det samme.»1 Etter valget i 2005 gikk den rødgrønne regjeringen inn for å omgjøre dette vedtaket. Det skjedde i juni 2006 med støtte bare fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet viste da til «positive erfaringer fra andre land der monopol på postmarkedet er avviklet». Hva erfaringene besto i, ble det ikke sagt noe om. Det ble bare uttrykt bekymring «over at Regjeringen med viten og vilje velger å gå baklengs inn i fremtiden».2 Fra forvaltningsbedrift til aksjeselskap I mai 1996 la Kostøl-utvalget på vegne av Arbeiderpartiet og LO fram forslaget om å omdanne Postverket og NSB til såkalte BA-selskap. Det utløste stor debatt i Postforbundet, men det ble til slutt flertall for omdanningen. Postverket var inntil 1996 en del av statsforvaltningen. Da ble forvaltningsbedriften med en særlov omgjort til BA-selskapet Posten Norge. Det innebar større frihet for styret og ledelsen til å ta raske beslutninger, mens de ansatte beholdt samme rettigheter som statstjenestemenn. De rettighetene forsvant da BA-selskapet i desember 2001, i forbindelse med et budsjettforlik, ble omgjort til et aksjeselskap eid av staten (Posten Norge AS). Vedtaket ble gjort uten at de ansatte «har hørt et ord om at dette var i gjære. Lønnsog arbeidsvilkår, pensjonsrettigheter og de samfunnsmessige forpliktelsene vil bli satt ytterligere under press når Posten blir et AS.»3 Bakgrunnen for omstillingene Fram til midt på 1990-tallet økte postmengden og tallet på ansatte, og Postverket gikk med betydelige overskudd. Postverket hadde ansvar i tre retninger: for 8 Skriftserien 4-2008 Nei til EU
Utviklingen i Norge Foto: Øivind Haug, Posten omdeling av pakker og brev, for postgiroen og for Postsparebanken, seinere Postbanken. Postgiroen er i dag gått inn i en girotjeneste som drives av Bankenes Betalingssentral, mens Postbanken er del av DnBNOR-konsernet. Rundt 1990 utgjorde banktjenestene 30 prosent av inntektene til Postverket. I 2005 var andelen nede i fem prosent, og har fortsatt å falle kraftig. Folk begynte å bruke brevgiro, deretter minibanker og betalingsterminaler, og til slutt nettbanker i stedet for banktjenester over skranke. Volumet av brevpost holdt seg lengre. Men fra 1999 til 2005 falt brevvolumet med 20 prosent på grunn av stadig lavere teletakster, mobiltelefon og e-post. Dette førte til nedlegging av postkontor, innføring av ny teknologi og store omstillinger internt i selskapet. Mot slutten av 1990-tallet vant prinsippene fra New Public Management (NPM) innpass i offentlig forvaltning. Ledelsesopplegg fra privat sektor skulle inn i offentlig sektor. Offentlige etater ble delt i resultatenheter med mål- og resultatstyring, detaljert rapportering, belønnings- og straffesystem, Nei til EU Skriftserien 4-2008 9
EUs postdirektiv og kampen om lønnsomme brev Utstøtt «I mye større grad enn før har de eldste og svakeste arbeidstakerne blitt støtt ut Tidligere var man mer opptatt av å behandle folk med anstendighet». Forbundsleder Odd Chr. Øverland til Dagens Næringsliv 20. januar 2003. prestasjonslønn og økte lønnsskiller. Konkurranseutsetting ble mer enn et middel. Det ble målet. Første runde med omstillinger Det var mens Eivind Reiten var styreleder (1995-99) at strategiene for omstilling ble lagt. De første store omstillingene kom i 1996. 800 av 2 200 postkontor skulle nedlegges. Nesten 5 000 ansatte ble definert som overtallige. 70 prosent av dem fikk ny jobb i Posten. Resten fikk nøye seg med et sluttvederlag. Samtidig ble det gjennomført en kraftig rasjonalisering med innføring av sorteringsmaskiner på terminalene. For å utnytte de nye maskinene effektivt ble flere terminaler lagt ned. Postmengdene var fortsatt i vekst, så omleggingene ble begrunna med at kostnadene måtte ned for å møte de teknologiske endringene som var i anmarsj. Det var stor enighet mellom ledelse og tillitsvalgte om de omstillingene som tok til i 1996. Men noen uenigheter oppsto om den utskillingen av arbeidsoppgaver til egne selskap som skjedde. I 1998 ble 1400 renholdsansatte skilt ut til selskapet Posten Renhold, eid sammen med ISS. To år seinere ble 170 kantineansatte skilt ut til samme selskap, som da fikk et nytt navn. I 2002 ble dette selskapet overtatt av ISS. De fleste av de utskilte skal ha mista jobben da overgangsavtalen mellom Posten og ISS utløp.4 De som fortsatte i ISS, fikk dårligere lønn og arbeidsvilkår enn de hadde hatt. De som stelte med lønn og regnskap, ble skilt ut i to selskap som Posten seinere solgte seg ut av. Sia er en ny lønns- og personaltjeneste gjenoppretta, så utskillelsen var ikke vellykket selv fra ledelsens synspunkt. Statskonsult gjennomførte i 1999 en undersøkelse etter omstillingene i 1996-98. Et flertall av de ansatte på postkontorene og blant de overtallige mente at trivsel og arbeidsmiljø var blitt dårligere enn før.5 Andre runde med omstillinger En ny omfattende omstilling ble satt i gang i 2000. Tallet på postkontor ble redusert fra 1400 til 304. I stedet ble ordningen med Post i butikk avtalt med Norgesgruppen og etter hvert med Shell, COOP og Hakon-gruppen. Post i butikk kom som en speilvending av Postorganisasjonens forslag om Trusler og frykt «Kretslederne for Postkoms tre største kretser gikk høsten 2001 ut i forbundets medlemsavis Posthornet og spådde snarlig kollaps blant kolleger på grunn av en lederstil der trusler, frykt og represalier ble benyttet mot medarbeidere (Posthornet januar 2002 og Aftenposten 30.10.2001). En intern helserelatert undersøkelse basert på 428 ansatte viste at fire av ti hadde vurdert å sykmelde seg på grunn av psykiske belastninger i jobben (Dagens Næringsliv, 8.4.02).» Sissel Trygstad m.fl.: Den nye staten. Omfang og effekter av omstillingene i staten 1990-2004 (FAFO 2006), side 166-67. 10 Skriftserien 4-2008 Nei til EU
Utviklingen i Norge Posthandelkonseptet. Postkontorene skulle berges ved å fylle på med annen virksomhet, bl.a. varesalg som aldri slo helt an. Det var oppe forslag om å la postkontor utvikles til offentlige servicekontor, men det førte ikke fram. For folk flest er åpningstidene den store fordelen med Post i butikk. Før var det jo slik at den som var i full jobb, ofte bare kunne bruke postkontoret på lørdagene. På den andre sida innebar Post i butikk både privatisering av posttjenester og elementer av sosial dumping. Jobben ble flytta fra fagorganiserte med tariffavtale og relativt god lønn til butikkansatte med mye lavere lønn selv de få som hadde tarifflønn gjennom Handel og Kontor. Totalt ble 9 700 ansatte definert som overtallige mellom 2000 og 2005. Da fikk bare 30 prosent ny jobb internt.6 Fra tillitsfullt samarbeid til fryktkultur Innad i Posten har det tradisjonelt vært et godt samarbeidsklima. De tillitsvalgte har blitt hørt, blant annet fordi ledelsen i Posten helt til 2000 har vært rekruttert internt, mange var tidligere tillitsvalgte. «Det store skiftet» kom med ansettelsen av Kaare Frydenberg som ny konsernsjef i 2000. I tiltredelsestalen på Postkoms stiftelseslandsmøte samme år varsla han ønske både om delprivatisering og børsnotering av Posten. Akkurat det var det ikke politisk grunnlag for. Frydenberg skifta ut de fleste konserndirektørene og henta nye fra det private næringslivet det som er kalt «blårussens inntog i Posten».7 Store omstillinger ble varsla, og forholdet til de ansatte ble svært dårlig. Det utvikla seg «et mer problemfylt arbeidsmiljø i en periode preget av en fryktkultur». Og videre: «Partssamarbeidet i Posten blir beskrevet som svært godt i hele perioden fram til 2000. Etter den tid var frontene mellom tillitsvalgte og toppledelsen i en lang periode preget av uforsonlighet.»8 Den største konflikten med de ansatte dreide seg om bruken av midlertidig arbeidskraft. Posten gikk den ene dagen til masseoppsigelser og den neste dagen måtte deltidsansatte arbeide overtid, vikarer ble kalt inn og noen av de oppsagte ble leid inn igjen fra utleieselskap som Adecco. Økt svette «Produktiviteten øker først og fremst ved å øke svettefaktoren. Du må sortere stadig flere brev per time i stadig større postreoler. Belastningene øker både fysisk og psykisk.» Tillitsvalgt i Posten. De ansatte tok belastningene I perioden 1992-2003 var sjukefraværet i Posten høyere enn ellers i arbeidslivet. Sjukefraværet steg fra seks prosent i 1994 til over elleve prosent i perioden 2001-2003.9 Nesten sju prosent av de ansatte i 1992 kom på attføring i løpet av perioden 1992-2001. Det var nesten dobbelt så høyt som i tre andre statsetater som gikk i gjennom tilsvarende omstillingsprosesser. Også overgang til uføretrygd økte. I 1992 lå Posten på linje med arbeidslivet for øvrig. 0,6 prosent av de ansatte gikk av på uføretrygd i året. I 2003 var tallet økt til 1,6 prosent. Derimot var overgangen til AFP langt lavere enn ellers i arbeidslivet. Det skyldtes antakelig satsingen på ventelønn. Antall personer på ventelønn var mer enn åtte ganger så stort i 2005 som i 1995. I 2001 ble nesten 1 000 personer helt Nei til EU Skriftserien 4-2008 11
EUs postdirektiv og kampen om lønnsomme brev eller delvis sagt opp med ventelønn. Posten spekulerte åpenlyst i å skyve ansatte over på ventelønn så lenge staten betalte. Da det tok slutt, ble det langt færre som fikk tilbud om ventelønn. Posten hadde ved utgangen av 2006 303 postkontor drevet i egen regi og 1184 Post i butikk-ordninger. Etter stortingsvedtak 6. mai i år skal 124 postkontor nedlegges og erstattes med Post i butikk. I 1990 hadde Postverket 32 400 ansatte. 15 år seinere var tallet under 20 000 hvis en ser bort fra dem som jobber i oppkjøpte selskap. I 1990 var 60 prosent av de postansatte kvinner. Etter 2003 har det vært flere menn enn kvinner blant de postansatte. Stadig mer konkurranseutsatt Posten har foreløpig ingen konkurranse på det innenlandske brevmarkedet og for brev fra utlandet. Når det gjelder brev til utlandet, har det vært en viss konkurranse fra Spring (TNT), men Posten har fortsatt en markedsandel på 97-98 prosent. For pakker hadde Posten i 2002 en markedsandel på 88 prosent av innenlandsmarkedet. I 2006 var andelen nede i 62 prosent. Posten sto i 2006 for noe over 20 prosent av avisdistribusjonen i Norge og for 55-60 prosent når det gjaldt utlevering av uadressert reklame.10 Her er Posten hardt pressa. Postbud har mye bedre lønns- og arbeidsvilkår enn avisbud. Det er Transportarbeiderforbundet som organiserer avisbud, men det er få som organiserer seg, og tariffavtalen er dårligere enn i Posten. Det gjør at både aviser, forlag og bokklubber kan få billigere avtaler med andre distribusjonsselskap som f.eks. Mediapost, et Schibsted-dominert selskap som bruker lokale selskap for avisdistribusjon til å levere ut sendingene sammen med aviser. Uadressert post, særlig reklame, blir det stadig mer av, og det passer godt sammen med avisdistribusjon. Selskap som Mediapost og Norpost har også begynt å ta adresserte sendinger. Bokklubber og mange fagblad bruker Mediapost og ikke Posten. Norpost forsøkte seg på NAFs veibok, men her har Posten foreløpig et konkurransefortrinn ved at de har en sikrere og mer fullstendig oversikt over hvor folk bor. Verken Mediapost eller Norpost har trygg økonomi, men de posisjonerer seg i påvente av at eneretten skal forsvinne også for brev under 50 gram. Da blir markedet for massepost fra bedrifter og offentlige instanser åpent, og der vil det være penger å tjene for den som kan basere seg på lavere lønninger enn i Posten. Dette perspektivet understrekes også i St.meld. nr. 12 (2007-2008) om «Verksemda til Posten Norge AS»: «Erfaringar frå andre land som har avvikla eineretten, tyder på at det fyrst og fremst er kundar med store postvolum som tener på at marknaden blir liberalisert.»11 Det er nok å miste noen storkunder, så mister Posten store deler av den lønnsomme postmengden, og overskuddet blir borte. Innen transport er konkurransen spesielt hard. Sjåførene til Posten har markedets beste tariffavtale for sjåfører. I tillegg har de en pensjonsavtale som langt overgår det som private transportselskap tilbyr. De har samme avtale som andre postansatte. Foreløpig klarer sjåførene i Posten å konkurrere. De er klar 12 Skriftserien 4-2008 Nei til EU
Utviklingen i Norge over at hvis Posten ikke skal tape alle anbud, må de være best på biløkonomi og økonomisk kjøring. Konkurrentene er først og fremst DHL (eid av Deutsche Post), Tollpost eid (av Posten Sverige) og Schenker (eid av Deutsche Bahn). De som kjører for konkurrentene, er stort sett ikke organisert. De er enten sjølstendig næringsdrivende, eller så er de ansatt i små firmaer som ikke har tariffavtale. Det er bare terminalarbeidere og kontoransatte som er fast ansatt i de konkurrerende selskapene. Slik er det også i datterselskapene til Posten, både i Nor-Cargo og i Box. På terminalene er de ansatte organisert, og har gode avtaler hvis de har en sterk lokal organisasjon. Men sjåførene er oftest ikke organisert. I Box er transportvirksomheten franchise-organisert, dvs sjåførene er sjølstendig næringsdrivende. Oppkjøpsrunden Posten har kjøpt opp logistikk-, kommunikasjons- og transportselskap for å styrke sin stilling etter hvert som eneretten til postsendinger faller vekk. Flere nordiske budbilselskaper er kjøpt opp etter 1999. De er samla i Box Group, som er største leverandør av bud-og ekspresstjenester i Skandinavia. I 2002 kjøpte Posten Norge aksjeflertallet i Citymail Sweden AB. CityMail er nå heleid av Posten Norge og fordeler massepost for bedrifter i svenske og danske storbyer. Nor-Cargo ble kjøpt i 2004, ett av de fire store logistikkselskapene i Norge med transport både innenlands og utenlands. I 2005 ble Frigoscandia kjøpt opp, en stor svensk leverandør av logistikktjenester for matvareindustrien. Utafor Norden har Posten Norge inngått en samarbeidsavtale med nederlandske TNT. Noter 1) Forbundsleder Odd Chr. Øverland i Magasinet Aktuell 23.11.05. 2) Innst. S. nr. 186 (2005-2006). 3) Forbundsleder Odd Chr. Øverland i Posthornets nettavis 06.12.01. 4) Trygstad 2006, s. 137. 5) Ibid, s. 165. 6) Ibid, s. 132-33, 138. 7) Ibid, s. 166. 8) Ibid, s. 18. 9) Alle opplysningene som følger er fra Trygstad 2006, s. 189-214. 10) Post- og teletilsynet 2007, s. 12-13; Trygstad 2006, s. 229. 11) St.meld. nr. 12 (2007-2008), s. 7. Nei til EU Skriftserien 4-2008 13
EUs postdirektiv og kampen om lønnsomme brev 4. Postliberalisering i andre europeiske land Postbransjen er delt relativt skarpt i to. På den ene sida har vi det selskapet som tidligere hadde enerett på de aller fleste postsendinger. Eneretten er snart borte, i de fleste land med foreløpig unntak for brev under 50 gram (se s. 6). Men selskapet har fortsatt en dominerende rolle på hele brevmarkedet, og er som regel pålagt en såkalt universell forpliktelse, det å levere og hente brev fem eller seks dager i uka over hele landet. På den andre sida er det en mengde selskap, nasjonale og utenlandske, som konkurrerer om pakkepost, ekspresspost og kurerpost. På disse markedene har konkurransen økt enormt i alle land. Stort sett ble disse markedene liberalisert før EU vedtok å liberalisere brevmarkedet skrittvis. I noen land kreves det lisens for å yte slike tjenester, i andre land er det fritt fram. Noen selskap kan være store. Det gjelder særlig internasjonale pakkepost- og logistikkselskaper som DHL, FedEx, TNT, UPS, ARAMEX og Der Courier. Andre kan være knøttsmå og opererer bare på lokale markeder eller som underleverandører for ett av de store internasjonale selskapene. 1 De store selskapene DHL eid av Deutsche Post. FedEx Federal Express, Memphis, USA. TNT Express Thomas Nationwide Transport, Nederland. UPS United Parcel Service of America. Sverige liberaliserte først Sverige er det landet som først gikk i gang med postliberalisering i Europa. Hele postmarkedet ble åpna for konkurranse av sentrum-høyre-regjeringa mellom 1992 og 1994. Posten AB ble da oppretta som et statseid aksjeselskap og er fortsatt dominerende i Sverige. CityMail er den viktigste konkurrenten og eies nå av Posten Norge AS. City Mail leverer bedriftspost to ganger i uka i storbyområdene Stockholm, Göteborg og Malmø, og har ekspansjonsplaner. På markedet for pakker, ekspresspost, kurerpost og avisdistribusjon fantes det i 2005 minst 260 konkurrenter til Posten AB, men alle konkurrentene var små. Mange av dem er nå kjøpt opp av DHL, Schencker og andre internasjonale storkonsern. Også Posten Norge AS har begynt å kjøpe seg opp i Sverige innen pakker og logistikkprodukter. City Mail sto for 6,6 prosent av postleveransene rundt 2005, og de andre konkurrentene bare for 0,5 prosent. City Mail har økt sin markedsandel etter dette, men Posten AB er fortsatt helt dominerende. Monopolet på brevtjenester har vært så trygt forankra at private konkurrenter ikke har klart å true det, men Posten AB har «plukka opp tenkingen, sjargongen og atferden til et privat eid selskap». 2 Posten Sverige blir slått sammen med Post Danmark i løpet av 2008, og det nye selskapet vil bli eid 58 prosent av den svenske staten, 30 prosent av den danske staten, 9 prosent av det private equity fondet CVC og 3 prosent av de ansatte. 900 konkurrerende selskap i Danmark Post Danmark ble i 2002 omgjort til et statseid aksjeselskap som i 2005 ble 14 Skriftserien 4-2008 Nei til EU
Postliberalisering i andre europeiske land Foto: CityMail, Sverige delprivatisert. Det var i 2007 mer enn 900 selskap som konkurrerte med Post Danmark. Post Danmark er dominerende i det danske postmarkedet, som er liberalisert i takt med EUs postdirektiv. Post Danmark har kjøpt 50 prosent av det belgiske postselskapet. Posten Norge AS har startet opp City Mail også i Danmark, fordi en regna med full liberalisering i Danmark seinest i 2009. Hvis den lar vente på seg i to år til, påfører det Posten Norge AS relativt store økonomiske tap. Finland: full liberalisering, dyr lisens Finland Post (Suomen Posti Oyj) er fra 2001 et statsselskap i et postmarked som er fullstendig liberalisert. Men det koster så mye å skaffe seg en lisens at det er lite reell konkurranse i det finske postmarkedet. TNT i Nederland Det tidligere statlige postselskapet i Nederland kjøpte det store internasjonale ekspress-selskapet TNT, tok over det navnet og er både privatisert og børsnotert. TNT har fortsatt enerett for brev under 50 gram (se s. 22). Det er to store konkurrenter, den ene er Selecta Mail med Deutsche Post som deleier. Storbritannia har åpna hele postmarkedet Storbritanna har gått foran i liberalisering av posttjenestene, men det er lite som er privatisert. Fra 1. januar 2006 er hele postmarkedet åpna for konkurranse. Royal Mail står fortsatt (2006) for 96 prosent av brevmarkedet og har egentlig ingen konkurrenter når det gjelder å bringe brev hele veien fra sender til mottaker. De fleste konkurrentene benytter seg av infrastrukturen til Royal Mail når det gjelder innsamling, sortering og transport, mens Royal Mail tar seg av utleveringen. På markedet for pakker og ekspressbrev har det statseide Parcelforce Nei til EU Skriftserien 4-2008 15
EUs postdirektiv og kampen om lønnsomme brev konkurranse fra 4 000 selskap. De fleste er små, men både TNT og DHL er nå større enn Parcelforce. Tyskland har fulgt EUs tidsplan Postmarkedet i Tyskland er åpna for konkurranse i samsvar med tidsplanen til EU. I 1995 ble det statlige postselskapet gjort om til aksjeselskap, men den mest uopprettelige endringen skjedde i 2000 da Deutsche Post ble børsnotert under navnet Deutsche Post World Net (DPWN). Den tyske stat har fortsatt en tredjedel av aksjene, mens hovedtyngden av eierne er utenlandske banker og fond. Som børsnotert selskap kan det bare styres mot ett mål: størst mulig profitt. Deutsche Post World Net har gått til store oppkjøp utenlands og er nå verdens ledende post- og logistikk-konsern. Virksomheten utenom Tyskland drives under navnet DHL. Deutsche Post hadde i 2005 fortsatt en markedsandel i brevmarkedet på 93 prosent og på 83 prosent for hele den delen av postmarkedet som var åpna for konkurranse. På brevpostmarkedet er PIN-Group og nederlandske TNT-Post de største konkurrentene. (Se s. 22-23.) På markedet for pakker, ekspresspost og kurerpost hadde Deutsche Post med alle sine datterselskap (bl.a. DHL) en markedsandel på 26 prosent. De største konkurrentene var UPS med 11 prosent og DPD med 10 prosent. Det som har skjedd i Tyskland, er fullt i samsvar med EUs postdirektiv. Men EU har aldri krevd verken børsnotering, privatisering eller delprivatisering av statlige postselskap. Det er likevel en klar sammenheng mellom EUs krav om liberalisering og den privatiseringen av offentlig virksomhet som har skutt fart rundt om i EU. Når EU gjør reduserte offentlige utgifter til et viktig middel i konkurransen mellom statene, blir det fristende for mange regjeringer å selge ut offentlig eiendom. Liberalisering og privatisering er derfor «to sider av samme medalje». 3 Privatisering svekker fagbevegelsen Over hele Europa rammes postansatte når post-eneretten fjernes. I de nasjonale postselskapene har de ansatte vært godt organisert, men i de konkurrerende selskapene er det ofte ingen fagorganisering. 4 Det er nesten bare de nasjonale postselskapene som har tariffavtaler med sine ansatte. De nye konkurrentene har liten interesse av å inngå tariffavtaler. Det fins derfor heller ingen tilløp til at det for å dempe konkurransen inngås tariffavtaler som dekker grupper av slike bedrifter. Sverige og Danmark er unntak, noe som kan skyldes et nært og langvarig samarbeid mellom de nordiske postforbundene. Norskeide CityMail er viktigste konkurrent til Posten Sverige og Post Danmark, og de ansatte i City Mail har samme tariffavtale som i de nasjonale postselskapene. Belgia er også et unntak fordi tariffavtalen for postansatte er allmenngjort. Fagbevegelsen splittes og svekkes Når statseide bedrifter privatiseres, er organisasjonsgraden nesten like høy som 16 Skriftserien 4-2008 Nei til EU
før. Det er blitt ekstra viktig å ta vare på medlemskapet i fagforeningen når faren for å miste jobben øker. I de nye, konkurrerende bedriftene er det svært få som organiserer seg. Aller færrest er det hos underleverandører, for der er det ofte ingen stab av fast ansatte som kan opprettholde en stabil fagforening. Utskilling fører til at mange ansatte mister det vernet som en felles overgripende tariffavtale gir arbeidstakere. Hvis maling hører inn under maleroverenskomsten, frakt og lagring under transportoverenskomsten, pakking under handelsoverenskomsten, og kantine under hotell- og restaurant og hvis renhold og andre oppgaver kan betales uten tariffavtale i det hele tatt kan det være mye å spare på å få alle disse arbeidsoppgavene vekk fra en bedrift der alle de ansatte hører inn under en bedre tariffavtale. Mye utskilling skjer i tillegg til aktiviteter og sektorer som faller utenom alle tariffområder og overenskomster (vedlikehold av IT-utstyr, telesalg og mange andre spesialiserte former for tjenester). I mange land er det innafor slike sektorer individuelle avtaler som dominerer. Postliberalisering i andre europeiske land Svekka jobbtrygghet I de fleste land har jobbtryggheten vært vesentlig større i offentlig sektor enn i privat sektor. Mange steder har dette da også vært et viktig politisk motiv for å drive fram privatiseringene. Andre steder er problemet «løst» ved at tidligere ansatte beholder de rettighetene de hadde, mens nyansatte får langt svakere rettigheter på linje med dem som ellers gjelder i privat sektor. I Post Danmark førte dette til at de tidligere statsansatte er organisert i Dansk Postforbund, mens nyansatte ble organisert i SiD (Specialarbejderforbundet i Danmark). Økte lønnsforskjeller En drivkraft bak privatiseringene har vært ønsket om å skjære ned på de samlede lønnskostnadene. Siden fagforeningene i de privatiserte selskapene ofte har vært sterke nok til å hindre lønnsnedslag, reduseres lønnskostnadene ved å skille ut deler av virksomheten og ved å kutte tallet på ansatte. Når selskap privatiseres, svekkes ofte pensjons-, sjukelønns- og ferieordninger. I nye, konkurrerende selskaper ligger derimot lønningene ofte vesentlig lavere enn i de gamle postselskapene. De nye selskapene har nettopp som strategi å vinne markedsandeler gjennom å kunne tilby lavere priser fordi de satser på uorganisert og billigere arbeidskraft. (Se erfaringene fra Tyskland i del fem.) Det er den store arbeidsløsheten i mange EU-land som gjør slikt mulig. Arbeidsvilkår svekkes EUs arbeidslivsinstitutt, Eurofound, la i 2007 fram en omfattende undersøkelse av utviklingen innen postbransjen i Europa («Industrial relations in the postal sector»). Postansatte opplever at arbeidsmengden øker, at krav til fleksibilitet øker (mer ubekvem arbeidstid, mer skiftarbeid og mer bruk av deltid). Det skjer også overgang til andre arbeidskontrakter som for eksempel korttidskontrakter, ofte i Nei til EU Skriftserien 4-2008 17
EUs postdirektiv og kampen om lønnsomme brev form av innleie fra bemanningsselskap. Bruken av sjølstendige næringsdrivende (kontraktører) øker. For underleverandører er kampen om oppdrag hard. De satser derfor på ansatte som godtar det som er kalt «fleksible» arbeidsforhold (korttidskontrakter og arbeidstid som kan skifte fra dag til dag og fra uke til uke.) I Sverige ble det høsten 2001 gjennomført en undersøkelse i Posten AB og City Mail. Konklusjonen var stort arbeidspress, stress, uro for framtida, mer langvarig sjukefravær enn før, flere yrkessjukdommer og stor gjennomtrekk. I City Mail var årlig gjennomtrekk den gang på 30 prosent. I Tyskland har fagforbundet ver.di (som organiserer hele tjenestesektoren) fra januar 2007 drevet en kampanje for å få myndighetene til også å vurdere arbeidsvilkår når lisenser skal gis til private postselskap. Svaret fra myndighetene har vært nei, siden Deutsche Post kommer like dårlig ut som konkurrerende selskap i de selskapene som de har skilt ut, men som de fortsatt eier. Virkningene ble forutsett Det er en dårlig unnskyldning å si at denne utviklingen mot mer utrygge, mer belastende og dårligere betalte jobber kom helt uventa. En rapport fra konsulentselskapet Price Waterhouse, bestilt av EU-kommisjonen og utgitt i 1996, er prisverdig usentimental når den beskriver hvordan jobbene innen postsektoren vil utvikle seg etter hvert som konkurransen slippes løs. Rapporten regner med at i private selskap vil ansettelsesvilkårene svekkes. Sysselsettingen vil bli «mindre permanent», arbeidstida vil øke og lønnsforholda vil bli «mer fleksible». Grunnlønna vil bli lavere, og mer av lønna vil svinge opp og ned i takt med hvor mye post som det blir å frakte. Price Waterhouse regner også med at organisasjonsgraden vil bli lavere i private selskap enn i offentlige med de virkninger det vil ha for lønns- og arbeidsvilkår. Også i offentlige selskap vil det bli mer bruk av deltidsarbeid og midlertidig ansatte når konkurransen øker ifølge Price Waterhouse i 1996. I strid med alle proklamasjoner Denne utviklingen er naturligvis i strid med alt som proklameres ved høytidelige anledninger i EU om utviklingen av arbeidslivet. Annethvert år legger EU-kommisjonen fram «sosiale handlingsplaner» som skal gjøre arbeidslivet til et bedre sted å være for de ansatte. Når regjeringssjefene møtes på de såkalte EU-toppmøtene, er budskapet det samme: Arbeidsplassen din skal bli tryggere, arbeidsmiljøet bedre, innflytelsen større. Erfaringene til postansatte rundt om i Europa viser hulheten i slike proklamasjoner. Billigere for storkunder, ikke for de små Konkurransen om posttjenestene skulle føre til billigere posttjenester. Det var hensikten fra EUs side, og det er slik liberaliseringene har vært begrunna overfor publikum. Men virkningene har vært mildest talt tvetydige. Undersøkelser fra land etter land viser at de store bedriftskundene har tjent på liberaliseringen, 18 Skriftserien 4-2008 Nei til EU
men for privatkundene har brevportoen gått opp. Brev blir ikke billigere om det blir konkurranse om posttjenester. Sverige var det første landet som fjerna postmonopolet fullstendig. Det skjedde så tidlig som i 1993. Der har portoen gått vesentlig ned for store bedriftskunder, mens den har gått kraftig opp for folk flest. Posten AB halverte portoen for ferdigsortert bedriftspost på grunn av konkurransen fra City Mail. Prisen for et 20 grams brev økte derimot med 90 prosent i løpet av det første tiåret etter dereguleringen i 1993. Tredjeparten av økningen skyldtes at det ble innført moms på posttjenester, men økningen er likevel enorm i forhold til at inflasjonen det samme tiåret var på 14 prosent. Portoen til nordiske naboland økte med 129 prosent. Det er altså vanlige brevkunder som har båret kostnadene ved den økte konkurransen på det svenske postmarkedet. Portotakstene har økt så mye at det kan «begrense den sosiale adgangen til posttjenester». 5 Portoen for privatkunder har økt også etter 2002, til tross for at de alt da var de høyeste i Europa. Postliberalisering i andre europeiske land Portoen øker hvis ikke lønningene dumpes I andre land er tendensen den samme. I en oversikt fra EU-kommisjonen fra 2004 fastslås det at den vanlige brevportoen «har økt konstant de siste ti år». Økningen er likevel i de fleste land mindre enn i Sverige. 6 I Tyskland og Nederland sank portotakstene 2-3 prosent fra 2000 til 2005. I Tyskland er årsaken ganske sikkert den dramatiske lønnsdumpingen fra konkurrentene til Deutsche Post, en lønnsdumping som også har ført til lavere lønninger i Deutsche Post. I Nederland driver Deutsche Post på sin side aktiv lønnsdumping for å vinne markedsandeler fra det tidligere statsselskapet TNT. (Se del fem.) Fra 2002 til 2005 økte portotakstene mer enn den generelle inflasjonen i 15 EU-land, mens de sank i 10 land. I 2006 økte portotakstene for vanlige brev (brev under 20 gram) i 14 EU-land, mens de var stabile i 11. De økte med mer enn ti prosent i 8 land, mest i en del land i Øst-Europa, men også i Irland (med 14 prosent), i Belgia og i Nederland (med 13 prosent). 7 De viktigste kildene til denne del 4 har vært Bickerton 2006, Brandt 2007 og Eurofound 2007. Noter 1) Eurofound 2007, s. 5-10. 2) Brandt 2007. 3) Brandt m.fl.: WSI-Mitteilungen 5/2007. 4) Eurofound 2007, s. 17-31. 5) Brandt 2007. 6) EU-kommisjonen: «Internal Market Index 2004». 7) WIK Consult 2006. Nei til EU Skriftserien 4-2008 19
EUs postdirektiv og kampen om lønnsomme brev 5. Det tyske skremmebildet hensynsløs lønnsdumping Ingen arbeidsgiver er lei seg dersom de ansatte slåss for lavere lønn. Det skjer da heller ikke ofte. Men i oktober 2007 skjedde akkurat det i Berlin. Tusen postansatte gikk fra Potsdamer Platz til Brandenburger Tor med fløyter, transparenter og klær i kraftige farger i protest mot et forslag om en minstelønn et sted mellom 8 og 9,80 euro, avhengig av stilling. Demonstrantene hadde fått klar beskjed av sine egne arbeidsgivere at arbeidsplassen ville forsvinne hvis de skulle gå så mye opp i lønn. I PIN Group, hovedkonkurrenten til Deutsche Post, fikk de ansatte over e-post beskjed om at de ikke ville bli trukket i lønn hvis de deltok i demonstrasjonen. En så desperat protest sier mye om hvor nådeløst folk opplever det tyske arbeidslivet. Arbeidsløsheten er på vei ned, men er fortsatt så høy at folk finner seg i lønninger de ikke kan leve av. 1,5 millioner tyskere lønnes med under 5 euro timen, altså under 39 kroner timen. Mange må derfor ha sosialhjelp i tillegg. Det gjør det ikke bedre at alle sosiale standarder er pressa ned i Tyskland de siste åra. Satsene for sosialhjelp og dagpenger er satt ned. Arbeidsgivere subsidieres med ordninger som minijobber og 1-euro-jobber hvis de betaler lite nok i lønn! Det er bakgrunnen for at folk med ei timelønn på 40-50 kroner demonstrerer mot høyere lønn. Den beinharde konkurransen om jobbene er en direkte konsekvens av markedsfrihetene på EUs indre marked. Fram til nyttår var det fri konkurranse om alle postsendinger over 50 gram. Etter 1. januar 2008 er det konkurranse også om brev under 50 gram. Statsstøtte hvis lønna er lav nok Mens statsselskapet Deutsche Post før hadde enerett på å levere post, er det etter liberaliseringene 750 andre selskap som tilbyr posttjenester i Tyskland. Noen få er store, mens de fleste er småselskap som retter seg mot lokale markeder i tettbygde strøk. Men ingen av de 750 selskapene hadde høsten 2007 inngått noen tariffavtale! Det satte spor etter seg. Bare 18 prosent av de ansatte i disse selskapene hadde fulltidsjobb. 60 prosent var i såkalte minijobber, det vil si deltidsjobber der arbeidsgiveren får statsstøtte dersom lønna er under 400 euro i måneden. Med dagens kurs på 7,82 (12. mai) betyr det en månedslønn på høyst 3128 kroner! Konkurrentene til Deutsche Post satser på at de kan ansette mennesker som ikke lenger stiller krav til lønns- og arbeidsvilkår. Og som demonstrerer mot høyere lønn når arbeidsgiverne ber dem om det. 20 Skriftserien 4-2008 Nei til EU
Det tyske skremmebildet hensynsløs lønnsdumping Foto: EU Konkurranse om laveste lønn De største konkurrentene til Deutsche Post er PIN Group og nederlandske TNT. Der lå lønningene fra 30 til 60 prosent lavere enn for tilsvarende stillingsgrupper i Deutsche Post. De fleste konkurrentene til Deutsche Post betaler ei timelønn på 6,50 til 8 euro i Vest-Tyskland og fra 5 til 7 euro i Øst-Tyskand. Mange postansatte må ha sosialhjelp (Arbeitslosengeld II) i tillegg for å greie seg. I Berlin har byregjeringen hatt ekstra trang økonomi og har satt mye inn på å tvinge lønningene ned. Der viser lønnsstatistikken at et postbud med fem års ansiennitet i Deutsche Post har ei månedslønn på 1766 euro (13 800 kroner). I PIN Group er den tilsvarende månedslønna 1020 euro (8000 kroner). Med 40 timers uke betyr det ei timelønn på 5,86 euro. I tillegg er det slik at i Deutsche Post får de ansatte feriepenger og såkalte «julepenger» i Berlin nærmere 5100 euro eller 40 000 kroner i tillegg. Det får ikke de som er ansatt i TNT eller PIN Group. Der får de ansatte heller ikke noe påslag når de jobber overtid. Slike lønnsforskjeller kan ikke Deutsche Post klare lenge. Konkurrentene til Deutsche Post vinner stadig markedsandeler og hadde alt i 2005 omkring 46 000 ansatte. De ansatte i Deutsche Post har godtatt at deres egen tariffavtale ikke gjelder i datterselskapene til Deutsche Post. Deutsche Post skiller derfor ut stadig flere arbeidsoppgaver til slike datterselskap. Tallet på datterselskap er for lengst oppe i 1800! Men i Berlin fant myndighetene til slutt ut at det kosta mer å betale sosialhjelp til de lavlønte i PIN Group enn det de sparte på å bruke PIN Group som sin viktigste postforbindelse. Kampanje mot minstelønn De ansatte i Deutsche Post reagerte på denne utviklingen ved å kreve allmenngjøring av minstelønningene i den tariffavtalen de hadde med sin egen arbeidsgiver. Det var ledelsen i Deutsche Post villig til. Nei til EU Skriftserien 4-2008 21