Pia Edvardsen Vi var aldri brødre Roman
OM FORFATTEREN: Pia Edvardsen er født i Oslo i 1987. Hun har en master i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo. Vi var aldri brødre er hennes skjønnlitterære debut. Pernille Blåfjell Walvik
OM BOKEN: To søstre. Da de var barn holdt storesøsteren den lille alltid litt for hardt i hånda. Nå er de voksne og ser hverandre sjelden. Den eldste har reist nordover for å se farmor for siste gang. Den yngste skal komme etter. Det er sommer. Sola går aldri ned, og hun ligger i rommet med skråtak, men klarer ikke å sove. Om natta stiger pulsen og hjertet slår altfor hardt. Hva var det egentlig som skjedde da de var små? Vi var aldri brødre handler om et søsterforhold, og om sårbare linjer i en familie. En tett roman som det er lett å kjenne seg igjen i.
Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no 2017 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it, Trondheim 2017 ISBN 978-82-03-36217-0 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
EN HVILKEN SOM HELST SOMMER Jeg sitter aleine på flybussen i Nord-Norge for å se farmoren min før hun dør. Bussen kjører nyveien, det er ingen som kjører gammelveien lenger. Bare faren min. Han vil alltid kjøre gammelveien, for det var der faren hans kjørte. Etter å ha kjørt over brua, svinger bussen ned mot fjorden. Det blir lenger mellom hvert hus, og nede i fjæra ligger det bare et par naust, de fleste av dem er ikke i bruk lenger. Langt borte brenner noen et bål, kanskje av gamle bildekk, for røyken er helt svart, den stiger høyere opp mot himmelen og blir til slutt borte. Jeg har panna mot bussruta og ser røyken forsvinne i den klare sommerlufta. Først når bussen gjør en sving, får jeg øye på sommerhuset vårt, farmors hus. Det ligger i den smale delen av fjorden. Bussen kjører sakte nok til at jeg rekker å se huset, vedsjåen, grana, og holmen bare som en prikk ute på fjorden. Jeg får også øye på Einars hund, løpende mellom steinene i fjærekanten. Einar er naboen til farmor, og har bodd her bestandig. Nå er han åttifire år gammel, men han mener fortsatt at han greier seg selv. Han er vant til å være aleine. Bussen kjører forbi veien ned til huset vårt. I akkurat den svingen, kjørte vi en gang på en hare. Det var faren min
som kjørte, mens jeg og søstra mi satt i baksetet. Han bråbremsa, men traff den likevel, og haren skreik som et barn. Det var det far sa da han fortalte om det til Einar etterpå, at haren hadde skreket som en unge. Faren min gikk ut av bilen, henta hagla i bagasjerommet og stilte seg midt i veibanen. Hva om det kommer en annen bil, hadde jeg lyst til å si, men visste at han bare kom til å be meg om å holde munn, si at det ikke kom til å komme andre biler, det bor jo faen ikke folk her lenger. Han sto med hagla i henda og ba meg om å få søstra mi til å se vekk. Jeg la hånda over ansiktet hennes. Hun satt helt stille, så jeg hadde ikke trengt å holde hardt, men gjorde det likevel. Far åpna løpet, sjekka at det ikke var flere patroner igjen, før han vendte hagla rundt og slo haren i huet med kolben. To ganger. Den slutta å skrike etter det første slaget. Jeg tok hånda vekk fra ansiktet til søstra mi, og hun gnei seg i øya med genseren. «Er den død nå?» spurte hun. «Ja,» svarte jeg, «den er død.» Far satte seg inn i bilen igjen og snudde seg mot meg og søstra mi. «Dyra skal ikke måtte lide,» sa han. Det lød som en lov, som jeg og søstra mi skulle huske for bestandig. Nå er det jeg som har reist opp hit, mens hun er hjemme. Faren min har vært her i flere dager allerede. Etter hvert som bussen nærmer seg byen, vokser det ikke lenger
geiterams overalt, og husene begynner å ligge tettere. Skyene har blitt mørkere, og kanskje vil det regne snart. Men om det gjør det, er det bare et sommerregn. I morgen vil det fortsatt være lyst. Det er ennå lenge til høstmørket legger seg overalt i nord; over huset, grana, naustet og vedsjåen, over fjorden. Jeg har aldri vært her om vinteren før. Når jeg går av bussen, står faren min og venter på meg. Det er over tre uker sia jeg har sett han, da tok vi en kaffe like ved der han jobber. Det er verken lenge eller kort tid sia. Det er den tida det tar mellom hver gang man ser faren sin når man er voksen. «Hei,» sier han, «så fint at du kom.» Han holder hånda på skuldra mi, før han tar bagen min. Jeg får øye på en liten lilla tråd i håret hans og får lyst til å ta den vekk, men gjør det ikke. «Gikk reisen bra?» spør han. «Ja,» svarer jeg, «den gikk fint.» Far nikker og har grå striper på kinna. Neste måned fyller han sekstito år. Han var trettitre da han fikk meg. Med bagen min over skuldra går han mot sykehjemmet, før han stopper opp og snur seg mot meg igjen. «Du må stålsette deg,» sier han, men er samtidig så mild i blikket at jeg ikke klarer å svare noe, jeg bare nikker. Faren min drar henda gjennom håret, og den lilla tråden forsvinner mellom fingra hans. Rommet vi går inn i, likner alle andre rom på et sånt
sted. Vi kunne ha vært hvor som helst. Det hjelper ikke at far har satt inn flere av farmors ting her. Han gjorde det for mange år sia, satte inn en kommode, to brune skinnstoler, sofaputer som farmor selv har hekla trekk til, og et salongbord med glassplate. Han gjorde det for at rommet skulle likne et hjem, men tinga gjør bare at det likner enda mindre. Farmor ligger i en seng ved vinduet, med øya igjen og gardina trukket for. Det er over ett år sia jeg har sett henne. Far og jeg stiller oss ved sida av senga hennes, og hun rører på den ene hånda, som om hun forsøker å få tak i noe. Far legger hånda på huet hennes, stryker håndbaken mot kinnet hennes, og hun åpner så vidt øya. De er ikke lenger blå, men en farge jeg ikke veit navnet på. Som om noen har tatt tilbake den fargen hun egentlig fikk. Faren min går litt til sida, sånn at jeg kan stå helt ved sida av han. Jeg legger henda mine over farmors, men begynner å skjelve med en gang. Jeg har aldri sett et menneske dø før, og veit ikke hvordan det kommer til å se ut. Farmor ser ikke på oss, blikket hennes flyter utover, før hun lukker øya igjen, eller noe lukker dem for henne. Far løfter hånda hennes ut av min, legger den i sin, og hun merker ikke lenger forskjell. Så begynner han å skru på et lite hjul som regulerer hastigheten på væsken fra posen og til kanylen som er festa på håndflata hennes. Farmor klarer ikke lenger å drikke selv. Faren min skrur og skrur, og vannet fra den opphengte posen drypper ned i noe som likner et lite
reagensglass, først hurtig, så sakte, så hurtig igjen. Jeg har lyst til å be han om å slutte, si at han skal la sykepleierne ta seg av det, men jeg veit at han kommer til å fortsette, at han ikke greier å la være, og at han aldri hører på meg. Til slutt stopper han likevel, og dråpene treffer vannet i reagensglasset med et par sekunders mellomrom. Farmor har munnen åpen, kanskje klarer hun ikke å lukke den igjen lenger. Tunga er ubevegelig og hoven, og leppene er gule. Brystet hennes hever seg, altfor høyt, som om det bare er kropp igjen. Søvnen er ikke lenger søvn, men noe annet, kroppen som jobber helt uten henne. Håret vokser, grått og glatt. Og neglene, på fingra og tæra. De bare vokser og vokser, uten at hun kan gjøre noen ting. «Det kan ta tid,» sier faren min. «Ja,» svarer jeg. Det kommer gul væske ut fra en ledning festa til kroppen hennes et sted, skummete og uklart. Far ser en annen vei, og jeg tenker at jeg ikke helt kjenner han lenger. Men jeg husker en sommer vi var i nord alle sammen: Farmor, mora mi, jeg og søstra mi, og han. Vi tente bål i fjæra og jeg hadde søstra mi på fanget. Det er sånn jeg husker det, at jeg kjente huet hennes mot brystet mitt, på samme måte som når vi aka om vinteren og hun satt foran og jeg satt på knæra bak henne med armene over skuldra hennes og henda på rattet, sånn at hun ikke skulle dette av. Faren min la mer ved på bålet og sa: Nei nå har vi det