Monika Steinholm Nærmere kommer vi ikke
Copyright Forlaget Vigmostad & Bjørke AS 2016 Tilrettelagt for e-bok: John Grieg, Bergen Forsidedesign: Trine + Kim Designstudio ISBN: 978-82-419-1332-7 ISBN: 978-82-419-1329-7 (trykt) Spørsmål om denne boken kan rettes til Forlaget Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
1 Jens Schwarzenegger har nettopp skutt hull i trettifem terrorister. Eller, jeg har ikke fått med meg hvem de er. Kanskje uskyldige sivile? Armen som Niklas har rundt skuldra til Gunn, har jeg derimot fått med meg. Puddelen til Niklas, Kaiser, legger hodet i fanget mitt og vil ha kos. Pelsen er myk og krøllete under hånda mi. Det kjennes nesten som å ta på mitt eget hår. Han peser. Tunga henger ut av kjeften, og han ser på meg med bedende øyne Alt jeg trenger er litt kjærlighet. Ånden stinker tørrfisk, og da han løfter hodet fra shortsen min, er den våt av sikkel. Det er da jeg skjønner det. Jeg kan ikke bli puddelen til Niklas. Jeg kan ikke fortsette å se på ham mens jeg ber en stille bønn om å bli elska. Bare tanken på det får meg til å svette enda mer, og T-skjorta klistrer seg til kroppen. Hvem har jeg egentlig, bortsett fra Niklas? Filmen fortsetter å rulle over skjermen, og jeg går gjennom guttene i klassen, én etter én, jentene også. Jeg snakker jo med dem på skolen. Henger av og til med dem på fritiden. Jeg føler meg ikke utenfor, men det er alltid Niklas som legger planer, som drar i tråder og tar meg med. Jeg kan ikke ringe noen og si: Skjer a? Den eneste jeg kunne gjøre det med, var Gunn.
Må bare på do, sier jeg og lister meg ut av rommet. Følelsen vokser seg sterkere mens jeg sitter på ramma uten å måtte verken det ene eller det andre. Dette går ikke lenger. Jeg kan ikke drive og juge på meg dårlig mage i det uendelige. Da jeg kommer tilbake, ser jeg ikke hvor Niklas slutter og Gunn begynner. De er hekta sammen med armer, bein og tunger. Med en gang de hører meg, spretter de fra hverandre, som om de har blitt ferska i å gjøre noe ulovlig. Noe skikkelig fælt, som å elske hverandre. Ingen av dem ser meg i øynene. De spør hvordan det går med magen. Om hva vi skal gjøre i morgen. Som om de er redde for å legge planer som ikke inkluderer meg. De snakker og snakker. Snakker for å gjøre meg glad, vil så gjerne ha meg med, selv om jeg ser at de lengter etter å være for seg selv. Hvis ikke Gunn hadde vært så kul, hadde jeg ikke blitt så glad i henne, og da ville det vært enkelt å hate henne. Kanskje hadde det gjort ting lettere for meg. Jeg vet ikke. Jeg drar, sier jeg. Filmen er jo ikke ferdig ennå, sier Gunn. Jeg mener. Jeg drar. Bort, sier jeg og aner ikke hvor jeg har tenkt meg. Sorry, sier Niklas og stopper filmen. Det er ikke dere. Det er meg, sier jeg. Det høres ut som om jeg prøver å dumpe dem. Jeg trenger en pause. Ikke vær sånn, da, sier Niklas. Jeg er ikke sånn. Jeg vil ikke bli en som ligger med hodet i fanget ditt og sikler på shortsen din.
Hæ? Niklas skjønner ikke hva jeg snakker om, og det er kanskje like greit. Jeg snur meg for å gå. Vent, sier Niklas, og et øyeblikk er jeg redd for at han skal klemme meg. Han står veldig nær. Lukter sånn som bare han gjør. Jeg venter halvveis at han skal stoppe meg. Han gjør ikke det. Blir bare stående og se på meg. Jeg kommer til å slå av mobilen. Reise bort. To uker, så ringer jeg dere, sier jeg. Niklas ser på meg. Jeg skulle ønske vi kunne vært fem år for bestandig. At vi kunne sitte i en sandkasse og bygge slott og bilbaner resten av livet. Pass på deg selv, sier Niklas og slipper meg fri. Før jeg kjører, går jeg innom badet og plukker med meg en brukt T- skjorte som ligger i en krøll på gulvet. Stapper den ned i shortslinningen i tilfelle jeg møter moren til Niklas på vei ut. Jeg kunne spart meg bryet. Det er bare Kaiser som tasser etter meg ut i gangen. Han ser litt skeptisk ut da jeg trer hjelmen nedover den røde afroen. Bjeffer et par ganger etter at jeg har lukka døra, men også han skjønner at han må la meg gå. Ha det, tenker jeg. Ha det, Niklas, som jeg har kjent siden jeg stabba rundt i bleie. Som jeg har ligget våken sammen med halve natta i et telt i hagen. Som jeg nesten starta en skogbrann sammen med da vi lekte at vi var stranda på en øde øy. Som gråt på skuldra mi hver gang han hadde kjærlighetssorg. Ha det, Gunn, som kom buldrende og bråkende inn i livet mitt på
verdens eldste og styggeste traktor. Som har verdens rareste musikksmak. Som var der da Niklas oppførte seg helt dust. Som alle blir glad i, enten de vil eller ikke. Ha det, Gunn, som Niklas ikke kunne la være å elske. Om to uker reiser jeg på ferie sammen med mamma og pappa. I mellomtiden får jeg ligge lavt. To uker går fort. Jeg prøver å tenke glade tanker. Smil, tenker jeg. Vær glad. Jeg sparker hardt i en stein som ligger ved siden av trappa. Stortåa verker, og jeg har mest lyst til å slenge motorsykkelhjelmen i veggen. Låser meg inn i gangen og legger hjelmen forsiktig på gulvet ved siden av skoene mine i stedet. Smil, smil, smil, tenker jeg mens jeg går gjennom stua der mamma og pappa ser på Dagsrevyen. Da jeg sitter på rommet for meg selv, nøyer jeg meg med å tenke ikke grin, ikke grin, ikke grin.
2 Jens Hva tenker du på? spør mamma og ser opp fra avisa. Ingenting. Du har jo nesten ikke rørt maten. Er ikke sulten. Er du dårlig? Jeg rister på hodet og putter en baconbit i munnen, så mamma skal slutte å bekymre seg. Kanskje dere kan dra på stranda, sier pappa. Hvem da? sier jeg, enda jeg godt vet at han mener Niklas, Gunn og jeg. Har du og Niklas krangla? spør mamma. Jeg rister på hodet. Kanskje jeg skal drite i hele greia. Kanskje jeg skal ringe Niklas og høre hva han og Gunn skal i dag. Kanskje jeg skal stikke bort og late som ingenting. Faen! Jeg har ingen andre. Er du sikker på at det ikke er noe galt? Helt sikker, sier jeg og reiser meg fra bordet. Mamma ser på meg. Hun vet alltid når noe plager meg. Det har vært sånn siden jeg var liten, og jeg hater det! Jeg får ikke ha noe for meg
selv. Ikke en dårlig dag engang. For å ha noe å gjøre taster jeg inn kongsalkin.blogspot.no på telefonen, men det har ikke kommet noe nytt på bloggen til Niklas etter at han ble sammen med Gunn. Ikke har han lagt ut noe nytt på instagram heller. Jeg åpner Facebook på telefonen, og det første jeg får øye på, er onkel Torstein som sitter under en parasoll med en blomsterkrans på hodet. Onkel Torstein, tenker jeg. Han er det lenge siden jeg har sett! Da mamma og pappa har dratt på jobb, ringer jeg onkel. Jeg har planlagt samtalen på forhånd. Noe i duren: Hei, så koselig. Lenge siden sist! Klart du kan komme på besøk! Vi kommer til å få det så gøy. Vi skal spille dart og kort og sitte oppe hele natta og se på film. Det ringer så lenge at det er like før jeg ombestemmer meg. Skal akkurat til å legge på, da onkel endelig svarer. Jens! Hei! Hei. Jeg vet ikke hvordan jeg skal fortsette. Blir stille en stund, vurderer å si at jeg har ringt feil. At det egentlig var Torstein i klassen jeg skulle ringe. Kan jeg komme på besøk? Det høres ikke muntert ut, sånn som jeg hadde planlagt. Det høres ut som en bønn. Jeg kunne like gjerne slengt på et vær så snill. Har det skjedd noe? Nei, jeg kjeder meg bare. Er det en jente? Nei.
Er det en gutt? Jeg blir stille. Jeg er faen meg like gjennomsiktig som en dau glassmanet som dupper i vannkanten. Og onkel er like direkte og nysgjerrig som en treåring med en pinne i hånda. Åååå, sier onkel. Ikke Åh! Som i et litt sjokkert Oi da. Stemmen går opp mot slutten. Begeistret, som om det er den beste nyheten han har hørt på lenge, enda jeg ikke har sagt en dritt. Det er klart du må komme! Hvordan i huleste, heiteste kunne jeg tenke at dette var en god idé? Jens? Er du der? Ja, sier jeg. Når kommer du? Jeg vet ikke. I dag passer litt dårlig. Vi skal på møte med paradefolka. Jeg vet ikke hvilken parade han snakker om, og jeg er ikke sikker på om jeg vil vite det heller. Jeg skal fortelle deg alt om det når du kommer. Det blir så bra! I morgen passer fint. Ok. Da sier vi det! Kyss og klem. Jeg vet ikke om noen andre som sier det. Det er en frase som jeg alltid har tenkt er forbeholdt brev, og til nød mail. Men onkel har avslutta alle telefonsamtaler med det så lenge jeg kan huske. Hils onkel Phil, sier jeg og legger på. Helvete heller. Onkel Torstein kommer ikke til å klare å holde kjeft om