Sensorveiledning Spørsmål 1: Tilhørte villaen Bengt, Anine, eller begge? (Om du kommer til at den tilhørte begge, trenger du ikke ta stilling til andelenes størrelser.) Utgangspunkt bør tas i el. 31, som imidlertid bygger på den forutsetning at inngåelse av ekteskap som utgangspunkt ikke er av betydning, i den forstand at de alminnelige formuerettslige prinsipper for erverv også gjelder for gifte personer. Det gjelder også med hensyn til erverv i fellesskap, jf. andre ledd, dog slik at 31 tredje ledd er en særregel for ektefeller. (En annen sak er at tilsvarende prinsipper må anses å gjelde også for samboere, men da på grunnlag av ulovfestet rett, jf. rettspraksis, se under spm. 2.) Det er altså ulovfestede alminnelige formuerettslige prinsipper for erverv av eiendomsrett som er rettslig grunnlag, jf. også Lødrup og Sverdrup s. 131, sammenholdt med 31 tredje ledd. Utgangspunkt kan da gjerne tas i at den som inngår en avtale om kjøp, blir eier av det som kjøpes. Det tilsier at Bengt, som fikk skjøte på villaen, er (ene)eier. En sentral del av oppgaven her består likevel i å få frem at det er de reelle, underliggende forholdene som avgjør eierforholdet, jf. bl.a. Rt. 1990 s. 240, slik at skjøtet til Bengt, tinglysingen av dette, utstedelse av pantobligasjoner og inngåelse av låneavtaler altså ikke i seg selv gjør det. Men bl.a. slike omstendigheter kan ofte indikere noe (på bevisplanet) om partenes syn på og mulige enighet om eierspørsmålet. Det er derfor grunn til å nevne at opplysningen om at det ikke forelå klare avtaler mellom ektefellene ikke nødvendigvis utelukker at man kan se hen til Tarjei Bekkedals avtalemodell, jf. artikkelen hans på tilleggslitteraturlisten. Selv om den er nevnt under forelesningene, må det likevel antas at de fleste vil legge lærebokens «bidragsmetode» til grunn. I en praktikumsoppgave som dette er det ikke grunnlag for å drøfte hvilken teori som er mest dekkende. Noe annet er at om man klarer å få med en setning om uenighet i litteraturen på det teoretiske plan her, så viser det at man er kunnskapsrik og orientert utover tilrådd litteratur. Oppgavens anførsler samt betydningen av de underliggende økonomiske realiteter, gjør at det bl.a. må tas stilling til hvem som eide de kr. 1 000 000 som stammer fra leiligheten. Det går klart frem at den var Bengts eneeie. At boligen ikke hadde en nettoverdi da ekteskapet ble inngått, og at verdistigningen skjedde under ekteskapet, endrer ikke på dette. Det spørres ikke om skjevdeling, men eierforhold.
De gode kandidatene trår ikke feil her. En del kandidater i midtre eller nedre sjikt har gjerne litt misvisende formuleringer/konstruksjoner, som at Bengt «senere erverver» verdistigningen, eller at verdistigningen ses som en egen gjenstand/formuesgode. Svake kandidater antar at verdistigningen tilhører begge fordi den er «ervervet» under ekteskapet e.l., og gjerne på grunn av Anines innsats i hjemmet. Som utgangspunkt må Bengt også tilskrives en eierandel med utgangspunkt i lånet på kr. 3 000 000, da han er eneansvarlig for det, og således den som skyter det inn. Her oppstår det imidlertid spørsmål om dette endres av at Anine innfrir lånet. I praksis kan det vanskelig tenkes at nedbetalinger av en slik størrelse foretas uten at det er eller burde være noenlunde klart for partene hvilken konsekvens den skal ha, sml. Lødrup/Sverdrup s. 132-133. Oppgaven indikerer overhodet intet om at det kan være et lån fra Anine til Bengt, og som evt. gave er den ikke gyldig, jf. el. 50. Det ligger derfor nær å tillegge nedbetalingen, som attpåtil skjer kort tid etter erverv og låneopptak, den konsekvens at Anine dermed «overtar» den eierandel som dette lånet ga grunnlag for. Det vil også være i samsvar med de underliggende økonomiske realiteter, og med prinsippet om at eierforholdet mellom ektefeller må vurderes ut fra situasjonen på tidspunktet da spørsmålet blir aktuelt, sml. NOU 1987: 30 s. 102. Da Bengt tilskrives en eierandel grunnet i innskuddet på kr. 1 000 000, må det legges til grunn at han (i alle fall) er medeier i villaen. Da det ikke er nødvendig å ta stilling til andelenes størrelser, blir opptak og betjening av lån knyttet til totalrenovering av villaen av mindre betydning. Oppgaven ligger likevel opp til at også disse forholds betydning skal vurderes. I og med at eierforholdet skal vurderes ut fra situasjonen da det ble aktuelt, og det ikke foreligger en klar avtale om (det opprinnelige) eierforholdet, kan det hevdes at Bengt bør tilskrives en eierandel grunnet i den verdiøkningen på kr. 2 000 000 som renoveringen medførte. Men særlig for dette grunnlaget er det relevant at også Anines arbeid i hjemmet i prinsippet skal telle med, jf. 31 tredje ledd, samt hennes bruk av pensjonen til felles forbruk, jf. rettspraksis. Her kan det med fordel trekkes inn momenter for og mot: Stor villa med omfattende husarbeid vs. ingen omsorgsoppgaver for barn. Gode kandidater knytter Anines arbeid i hjemmet og betaling av felles forbruksutgifter til Bengts nedbetaling av dette lånet. I midtre/nedre sjikt er det ikke uvanlig at disse innsatser eller bidrag drøftes mer eller mindre frittstående. Videre behandles gjerne også det siste momentet forankret i 31(3), og ikke i rettspraksis. Det er også en del ulike syn på om Anine på disse
måter må ha «muliggjort» Bengts inntekter (og uten at man alltid får frem poenget at disse inntektene ble brukt til å betale ned lånet), altså om en slik «muliggjøring» er en ufravikelig betingelse eller ikke. Konklusjonen blir etter mitt syn at villaen var i sameie mellom Anine og Bengt. (Både bidragsmetoden og avtalemodellen leder så vidt jeg kan se til en slik konklusjon. Dog kan de ulike teoretiske overbygninger lede til ulike svar på et evt. spørsmål om andelenes størrelser.) Spørsmålsformuleringen har muligens medvirket til at svakere kandidater har slitt en del med å få en god struktur på drøftelse, slik at man gjerne får en subsidiær drøftelse av om villaen var i sameie med en del gjentakelser av momenter/drøftelser. Spørsmål 2: Blir svaret på spørsmål 1 annerledes dersom Anine og Bengt ikke var gift, men samboere? Det sier seg selv at el. 31 ikke kan komme til anvendelse direkte, men med unntak av tredje ledd bygger den på at alminnelige formuerettslige prinsipper for erverv av eiendomsrett gjelder, sml. Lødrup og Sverdrup s. 340. Disse prinsipper blir således det rettslige grunnlaget for å løse spm. 2. De prinsipper som er anvendt under spm. 1 er bl.a. at den som er part i en avtale og som ved den kjøper noe for egne penger eller for lån man er ansvarlig for, blir eier av det som kjøpes. Dette er likevel også her bare et utgangspunkt, de økonomiske realiteter er avgjørende osv. Drøftelsen blir så vidt jeg kan se tilsvarende, uavhengig av om partene er gift eller ikke, dog slik at når det gjelder betydningen av Anines arbeid i hjemmet, kan man altså ikke bruke 31 tredje ledd. Læreboken (s. 341 flg.) stiller opp en tilsvarende regel med bakgrunn i rettspraksis, særlig Rt. 1978 s. 1352 hva angår samboere. Gode kandidater ser de ovennevnte poenger. Mindre gode ser gjerne at ekteskapsloven ikke gjelder direkte, men mener at det likevel er regler/prinsipper i den som gjelder, men at det da følger av rettspraksis/teori. Som nevnt er det ulovfestede ervervsprinsipper, ikke ekteskapsloven, som anvendes, også selv om vi har fått en delvis lovfesting av et slikt prinsipp i el. 31(3).
Spørsmål 3: Hvem har krav på arv i boet etter Bengt, og hvor mye? (Det skal ikke være nødvendig å regne ut størrelsen på boet etter Bengt. Oppgi svaret i andeler (brøker), men dersom minstearven får anvendelse, oppgis størrelsen på denne arven i kroner. Legg i så fall til grunn at Folketrygdens grunnbeløp utgjør kr. 100 000.) De rettslige grunnlagene for arvekravene er for Steins vedkommende hans posisjon som enearving etter Anine, sammenholdt med prinsipalt testamentet av 1998, subsidiært al. 6. For Roar er grunnlaget al. 2, og det er det egentlig også for Petra, som imidlertid mener at 17, 1. ledd 1. setning gir henne krav på alt som ikke tilfaller Stein. For Stein kommer i tillegg spørsmålet om han arver i stedet for sin avdøde datter. Her bør det ikke tas feil mht. at 2 og 6 ikke er anvendelige for Steins krav i Bengts bo, for de hjemler ikke noen istedenfor-rett («representasjon») for en avdød ektefelles slektsarvinger. Steins rett til arv følger av en regel som må forankres i al. 71 første ledd, om at arving som lever når arvelater dør, har rett til arv. Den regelen gjelder arv etter både testament og lov. Altså var Anine Bengts arving, enten i kraft av testamentet eller i kraft av legalarveregel for ektefeller, jf. 6. Og Stein var Anines eneste arving. (Det må kunne legges til grunn uten videre, men det kan være et lite pluss å vise til at enearving-posisjonen følger av 2, da Anine ikke hadde barn, hun var selv enebarn, og hennes mor var død.) Det er så vidt jeg husker ingen som ikke har sett at Anines arvekrav er intakt da hun levde da Bengt døde, eller at Stein iht. 2 har krav på det Anine skulle ha arvet. Ganske mange forankrer likevel ikke dette i 71. Det følger likevel ikke av dette at Stein har krav på hele formuen etter Bengt. (Det kan likevel tas med at Bengt som ikke hadde livsarvinger stod fritt til å testamentere hele sin formue til sin ektefelle Anine, sml. 48 første ledd og 29.) Testamentet er tilbakekalt. Problemstilling: Er det gyldig tilbakekalt? Faktum oppgir at krav til form og vitner er oppfylt. (Det vises uttrykkelig til 57 1., 1., da bestemmelsen ligger utenfor læringskravene.) Det fremgår for øvrig tydelig at det er mangel på kunnskap/varsel som påberopes. Det stilles ikke et slikt krav for tilbakekall av alminnelige testamenter i 57, 1. ledd, jf. 60. (Derimot i 57, 3. ledd, men det gjelder gjensidige testamenter, sml. 48, 3. ledd, og det fremgår av faktum at det er ikke aktuelt her).
Noen svakere kandidater drøfter likevel tilbakekall med grunnlag i 57 (3), selv om de nevner ordene «gjensidig» eller «den andre testator». Herunder drøfter noen også unntak fra kunnskapskravet. Studentene skal være kjent med et tilsvarende krav for å innskrenke ektefelles rettigheter etter loven, jf. 7 første setning. Men faktum gir ikke grunnlag for å tolke testamentet slik at Bengt har ment å gjøre Anine arveløs, eller redusere legalarven ned til minstearven (jf. al. 7 tredje setning). Utfordringen her er å vise at man forstår at et tilbakekall av testamentariske rettigheter ikke berører legalarveretten. Enkelte trekker inn testamentstolking med utgangspunkt i 65(1) for å vurdere om Bengt mente å frata/redusere Anines krav på legalarv. Det er OK, men bør i så fall gjøres kort, for selv om det her gjelder et utpreget subjektivt tolkingsprinsipp, er det grenser for hvor langt man kan gå i å anta at testator ikke mente det som følger av en naturlig forståelse av testamentets ordlyd. Et par svakere besvarelser tøyer faktum lengre enn langt for å finne hva Bengt ville ha ment om at det var Stein, og ikke Anine, som ville nytt godt av arven iht 98-testamentet, nærmest løsrevet fra 2015-testamentet. Det er vel for øvrig en vurdering som helst hører under 57 (2) 2 pkt., som i likhet med de nærmere «regler» om testamentstolking ligger utenfor læringskravene. Det må da tas stilling til hvor mye (Stein har krav på i arv fordi) Anine arvet i kraft av loven, dvs. 6 første ledd tredje setning. Roar og Petra er i andre arvegangsklasse, jf. 2. Da tilbakekallstestamentet ikke reduserte Anines krav på arv inntil minstearven, kan Roar og Petras innsigelse om at Stein bare har krav på minstearven ikke føre frem, boets størrelse tatt i betraktning. Derfor har Stein krav på halvparten av arven i boet etter Bengt. (På bakgrunn av anførslene er det også grunnlag for å si noe om at dersom minstearven hadde kommet til anvendelse, hadde den utgjort 6G, ikke 4G. Slik spørsmålet er formulert, bør det likevel ikke trekkes dersom studenten kommer til ½ og ikke sier noe om minstearven.) Svakere kandidater bommer her ved å legge til grunn at Anine bare ville hatt krav på minstearv. Det er selvsagt svakest å legge til grunn at den er 4G og ikke 6G. Andre får ikke klart frem om det er halvparten eller 6G Anine ville hatt krav på.
Fordelingen av den andre ½ av arveformuen må foretas med grunnlag i al. 2, 1. og 2. ledd. Dette bør studentene ikke bomme på, selv om Petras anførsel kan lede noen til å tenke på al. 17 første ledd første setning. Man bør da vise at man forstår at arv som skulle ha tilfalt en før avdød slektsarving som var gift da han døde og som hans gjenlevende ektefelle sitter i uskifte etter, ikke er noe som gjenlevende ektefelle erverver. Derimot arver slektsarvingens barn (Roar) i stedet for ham. Roar har altså krav på arv etter sin bror Bengt. Ganske få har gått inn på betydningen av at Petra sitter i uskifte. Det er kanskje like bra, for blant de som har gjort det, er det dessverre mange mom misforstår al. 17. Det erogså en del som ikke har forstått al. 2(2) og mener at Roar ikke har krav på arv. Dersom studenten har svart rett mht. Steins krav i boet, vil man se at Roar og Petra har krav på ¼ hver av det hele, jf. al. 2, 4. ledd. (Hvis ikke må svaret ses i lys av hva man har lagt til grunn mht. Steins rett, men det viktigste på dette punkt er å vise at man har forstått innholdet av 2 andre ledd.) Noen har begitt seg inn på en tallfesting, til tross for spørsmålsformuleringen. Blant disse har noen skrevet utbroderende om regler i ekteskapsloven for å komme frem til arveformuen, ikke alltid med like stort hell. Dette kan også ha været en bevisst eller ubevisst strategi fordi man har lite å melde under spm. 4 og/eller 5. Enkelte svake kandidater synes å legge til grunn at hele villaens verdi inngår i arveformuen, det rotes med begrepsbruk arv/boslodd, og betydningen av særeie som enkelte synes å mene innebærer at kun kan arves av Petra (og evt. Roar), ikke av Anine/Stein. Spørsmål 4: Blir svaret på spørsmål 3 annerledes dersom Anine og Bengt ikke var gift, men samboere? Det er ikke nødvendig å gjenta drøftelser knyttet til al. 71. Steins krav som Anines enearving bygget under spm. 3 på at hun som ektefelle hadde krav på ½ av arven iht. 6. Et par svake besvarelser som la til grunn at 98-testamentet ikke var gyldig tilbakekalt, overser dette under spm. 4.
Samboeres legalarverett følger av 28b, jf. 28a. Det kan kort slås fast at vilkårene etter 28a første ledd foreligger. Omtrent ingen har gjort det og det er neppe noe å trekke for. Det er heller et pluss for de som er fullstendige nok til å slå kort fast at Anine og Bengts samboerskap faller innunder bestemmelsen. Videre kan det slås fast at de var samboere ved dødsfallet, jf. 28b første ledd første setning, selv om Anine da var på institusjon, jf. 28a andre ledd. Det kan tenkes at noen vil problematisere om oppholdet på institusjon er for langvarig til at samboerskapet kan anses for å bestå, jf. «for ei tid bur frå kvarandre». Det bør ikke gjøres for mye ut av dette, faktum gir neppe grunnlag for omfattende drøftelser. Tidsperspektivet bør være vidt da det i første rekke er samlivsbrudd, herunder at paret fortsetter sitt forhold som særboere, som er ment å skulle medføre bortfall av arverettigheter. I og med at ingen som jeg har lest hittil har vært innom vilkårene i 28a, er det heller ingen som har problematisert dette. Studentene bør uansett se at det avgjørende er vilkåret «har, har hatt eller ventar barn» som medfører at Anine ikke ville hatt krav på arv. Dermed ville Stein heller ikke hatt krav på arv. Det betyr igjen av Roar og Petra arver ½ hver iht. 2. Det er kanskje den mest overbevisende måten å løse dette på om man kort gjengir regelens innhold, så langt som mulig med egne ord, uten den nevnte problematiseringen, og slår raskt ned på vilkåret som klart ikke er oppfylt. Overraskende mange har trukket inn 28b(1) 2. pkt., både blant dem som la til grunn at 98- testamentet gjaldt, og de øvrige som la til grunn at der ikke forelå et testament til fordel for Anine da Bengt døde. Av disse tror jeg ikke noen hittil har sett at 2. pkt. ikke er relevant her, da Bengt ikke hadde livsarvinger, jf. ordene «utan omsyn til livsarvingar». Altså ville det ikke vært et vilkår at de hadde vært samboere i minst fem år, og det ville ikke vært en begrensing svarende til 4G om Bengt hadde benyttet testasjonsretten/om 98-testamentet gjaldt. Spørsmål 5: Har Stein krav på vederlag? (Om du kommer til at Stein har krav på vederlag, trenger du ikke ta stilling til vederlagets størrelse.)
Rettgrunnlaget el. 73 er her oppgitt under anførslene, fordi testen her ikke skal være å finne frem til (dvs. dokumentere kunnskap om eksistensen av) bestemmelsen. Vurderingen av hvorvidt den kan få anvendelse antas å bli utfordring nok mot slutten av eksamensdagen. Det første spørsmålet er om Stein som Anines (dvs. den berettigede ektefelles arving) kan påberope seg regelen, eller om det bare er den berettigede ektefellen selv som kan gjøre det, jf. Petras og Roars prinsipale innvending. Spørsmålet kan ikke ses å være behandlet i læreboken, og vurderingen av oppgavesvarene må ha det for øyet. Ordlyden er at «han eller hun», dvs. «en ektefelle» som har ytt en eller annen form for bidrag, kan kreve vederlag. Det kan da synes nærliggende å tolke bestemmelsen antitetisk, slik at ektefellens arvinger ikke kan gjøre det. Jeg vil anta at mange vil gjøre det, kanskje støttet med argumenter som man har lest i en eller annen sammenheng i læreboken om at vederlagskrav er av personlig karakter, eller at bestemmelsene er kasuistisk utformet og at man derfor må være varsom med en utvidende tolking e.l. Dette kan passere i betydningen at det ikke bør trekkes for slike slutninger/argumentasjoner, men det er neppe rettslig riktig, og slike uttalelser er trolig fortrinnsvis utformet med vederlagsreglene i el. 63 for øyet. Men en helt enkel påpeking av ordlyden «ektefelle», «han eller hun» og så å slutte antitetisk, slik ganske mange har gjort, blir for enkelt. Enda verre er det selvsagt å forbigå spørsmålet i stillhet. Det kan også argumenteres for en utvidende tolking, slik at i alle fall lengstlevende ektefelles arvinger, in casu Stein, kan påberope seg regelen. De som er inne på dette sporet på en forstandig måte, bør få pluss for det: Man kan neppe trekke en klar konklusjon av lovens systematikk alene. Kapittel 12 og 13 gjelder fortrinnsvis deling og oppgjør av felleseieformue, mens kapittel 14 som inneholder 73 gir noen særregler for særeieformue. Deretter kommer kapittel 15 som heter «oppgjøret ved den ene ektefellens død». Selv om det i og for seg går frem at kapittelet fortrinnsvis gjelder deling av felleseieformue, inneholder den også en bestemmelse i 77, 2. ledd b) om at arvingene ikke kan kreve bl.a. «vederlag etter 63». Men det er et spinkelt grunnlag for å anta at noe annet må gjelde for vederlag etter 73, og plasseringen av kapittel 15 etter kapittel 14 indikerer kanskje at særreglene der bare gjelder ved oppgjør mellom ektefeller, ikke etter den enes død.
Ganske mange bruker 77(2)b som grunnlag for sine slutninger, enten man kommer til at den støtter at Stein kan påberope seg 73 eller det motsatte. Ingen synes da å legge vekt på innledningsordene «Når ektefellenes formue skal deles». Bengts aksjer er særeie og skal ikke deles (etter ekteskapslovens regler), jf. 42, jf. også 76, som avgrenser anvendelsesområdet for kapittel 15 bl.a. når «noe annet følger av avtale mellom ektefellene». De følgende avsnitt, til og med sitatet fra Holmøy/Lødrup, kan det ikke forventes at kandidater skal ha kjennskap til. Det har da tilsynelatende heller ingen av dem jeg har vurdert hittil. Dette tas derfor fortrinnsvis med av informasjonshensyn, og fordi underliggende hensyn til dels fremkommer: Spørsmålet kan ikke ses å være behandlet i lovens forarbeider heller, ut over at «Det er foretatt enkelte endringer i forhold til gjeldende rett. Grunntrekkene i gjeldende rett er opprettholdt i utkastet» (ot.prp. 28 (1990-91) s. 132, jf. NOU 1987: 30 s. 145). Etter at el. 1927 25 andre ledd (som for øvrig også stod i et kapittel som gjaldt og het «Særeie») ble endret i 1970, lød den slik: Er en ektefelles særeie under ekteskapet økt i verdi, og har den annen ektefelle i vesentlig grad medvirket til forøkelsen gjennom bidrag til familiens underhold, arbeid eller på annen måte, kan denne ektefelle ved ekteskapets opphør eller ved lovlig eller faktisk separasjon tilkjennes et beløp av den førstes særeie som ikke må overstige halvparten av verdiøkingen. Er den berettigede ektefelle død, kan krav gjøres gjeldende av hans arvinger når særlige grunner taler for det. Det gikk altså tydelig frem av siste setning at den berettigede ektefelles arvinger kunne gjøre krav gjeldende, dersom særlige grunner talte for det. Det er merkelig at det ikke ble kommentert hvorfor siste setning ikke ble videreført. Man kan likevel ikke av det slutte at selve regelen i siste setning ikke ble videreført, da dette rett og slett kan være en forglemmelse, eller en uuttalt oppfatning om at den kan innfortolkes i den ordlyden som ble valgt. De endringene som ble omtalt i forarbeidene, gjaldt i alle fall bare forhold omhandlet i første setning. Det finnes så vidt jeg vet ikke høyesterettsavgjørelser som er relevante. Spørsmålet er altså ikke omtalt i læreboken, men i Holmøy og Lødrups lovkommentar (2. utg. 2001) heter det:
«Vederlag må dessuten kunne kreves når en ektefelle dør [s. 498]. Oppgjøret etter en ektefelles død er regulert i lovens kapittel 15. Bestemmelsene i kapittel 14 er ikke nevnt her. En innskrenkning av vederlagsregelen slik at den ikke skulle gjelde til fordel for lengstlevende ektefelle, synes å være nokså ugrunnet, og er overhodet ikke kommentert i lovforarbeidene. Det må derfor kunne legges til grunn at vederlag etter 73 også kan kreves av lengstlevende ektefelle. Da vederlagskrav i prinsippet må anses forfalt ved førstavdødes død, må det når lengstlevende deretter dør også kunne gjøres gjeldende av dennes arvinger. Men det må få betydning ved den skjønnsmessige vurdering at det ikke er lengstlevende selv, men dennes arvinger som gjør krav gjeldende eller har trådt inn i kravet, jf. tidligere 1927-lovens 25 annet ledds annet punktum.» Etter dette bør altså studenter som etter en forsvarlig argumentasjon mener at 73 kan anvendes til fordel for Stein, få et pluss. Oppgavens opplysninger legger uansett opp til at man drøfter anførsler, som eventuelt får drøftes subsidiært, med hensyn til betydningen av Anines bidrag osv. Problematisering av drøftelsene gjøres nok best ved bruk av ordlyden «i vesentlig grad medvirket til å øke». Det viktige her vil være om man evner å bruke anførslene på en fornuftig måte, konklusjonen er av underordnet betydning. --- Samlet sett gjelder det som vanlig i første rekke å se og bruke partenes anførsler, som etter mitt skjønn er ganske tydelige, og bruke disse til å identifisere de aktuelle rettsregler og til å formulere fruktbare problemstillinger der det er tvil om vilkår er oppfylt m.v., og drøfte disse balansert ved bruk av opplysningene i oppgaven. Samtidig er det et pluss om man er kort og konsis og gjerne fastslående i stilen der det ikke er grunnlag for tvil. A-kandidater vil derfor typisk finne de relevante rettslige grunnlag, formulere presise problemstillinger der lovbestemmelsers relevante/springende vilkår gjerne integreres, relatert til faktum, og drøfte balansert og nyansert ved bruk av anførslene. Det bør likevel være mulig å få A selv om disse ideale kravene ikke innfris gjennomgående. For B-kandidaten må vi forlange en stort sett ryddig besvarelse som har med de fleste sentrale problemer, og drøfter disse balansert, om enn ikke alltid like poengtert og presist som A-kandidaten kanskje er også enkelte av drøftelsene noe knappe, eller tvert om vel vidløftige. Viser en kandidat som etter dette ligger an til B på et eller flere punkter for eksempel en orientering i rettsstoff og/eller modenhet/innsikt i de aktuelle rettsspørsmålene utover det vanlige, bør A vurderes og tilsvarende opprykk kan man tenke seg for de øvrige trinn på karakterskalaen. C-kandidaten klarer seg brukbart gjennom de fleste av oppgavens ulike deler, i den forstand at grunnlag finnes og drøftes, men gjerne slik at noen av problemstillingene er mindre gode, og flere av drøftelsene
ubalanserte og relativt knappe/for vidløftige. D-kandidaten klarer å dokumentere at noen kunnskaper om oppgavens temaer er tilegnet, men legger gjerne også for dagen huller, og har gjennomgående svake problemformuleringer/tynne drøftelser, eller beveger seg et stykke utenfor det som ligger nær å behandle. E-kandidaten er den som man vurderer seriøst å stryke, men som redder seg i land ved å vise en viss evne til å orientere seg i regelverket. Der er gjerne noe materielle kunnskaper og en viss forståelse, men kandidaten sliter typisk med å formidle klart det som fremstillingen tross alt indikerer at kandidaten har fått med seg; drøftelsene fremstår flere steder som lite innsiktsfulle. Bergen, 12. juni/8. juli 2016 Thomas Eeg kursansvarlig