Sosial- og familieavdelingen Tordenskioldsgate 12 Postboks 8111 Dep, 0032 OSLO Telefon 22 00 35 00 Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet Postboks 8036, Dep 0030 Oslo www.fmoa.no Organisasjonsnummer NO 974 761 319 Deres ref.: Deres dato: Vår ref.: 2017/17-1 S-BFS Ref.: 2016/21988 Saksbehandler: Berit Landmark Direktetelefon: 22 00 36 91 Dato: 30.01.2017 Høringssvar NOU 2016:16 Ny barnevernlov Sikring av barnets rett til omsorg og beskyttelse Fylkesmannen i Oslo og Akershus viser til Barne- og likestillingsdepartements brev av 07.11.2016 med høringsnotat vedrørende ovennevnte NOU 2016:16. Fylkesmannens høringsuttalelse er i hovedsak utarbeidet av Sosial- og familieavdelingen ved barne- og familieseksjonen, og ligger under del 1. Fylkesmannens Vergemålsavdeling har i tillegg kommentert enkelte forhold. Deres innspill tas inn i sin helhet under del 2. Vi bemerker i denne sammenheng at disse to avdelingene avgir sin vurdering og sine standpunkt med forankring i forskjellige lovområder og oppgaver. Dette leder til ulike konklusjoner på enkelte områder. Vi gjør oppmerksom på at vi har valgt å kommentere enkelte områder og tema. Dette innebærer ikke nødvendigvis at vi automatisk stiller oss bak et forslag vi ikke har kommentert. På grunn av høringsnotatets omfang har det vært nødvendig å avgrense uttalelsen til det vi vurderer som aller mest sentralt å gi kommentar til. Vi vil i denne sammenheng ytre et sterkt ønske om at redigert lovutkast sendes på ny høringsrunde. Dette lovarbeidet leder til den mest omfattende endringen på barnevernfeltet på mange år. Det å gi uttalelser og kommentarer til et så stort dokument som dette samlede lovforslaget representerer, er i seg selv en krevende prosess som bør gis forsvarlige rammer. Del 1:Innspill fra Sosial- og familieavdelingen, v/ Barne- og familieseksjonen Vi har følgende kommentarer til høringsnotatet: Kapittel 4 Lovstruktur, språklig og teknisk forenkling Departementet etterspør høringsinstansenes oppfatning av lovforslagets struktur. Vi mener at en ny barnevernlov bør opprettholde nåværende struktur, ved at lovbestemmelsene henviser til kapittel og lovbestemmelse. Dette er en innarbeidet måte å organisere barnevernloven på, og gjør loven mer oversiktlig og lettlest.
Side 2 av 21 Kommentarer til forslagene om begrepsendringer tas opp under de enkelte kapitlene der det er aktuelt. Kapittel 5 Regulering av grunnleggende rettigheter og prinsipper Overordnede betraktninger knyttet til barnets beste, tilknytning, tillit og tilhørighet, jf. 2: I spørsmålet om hva som skal vektlegges i hensynet til barnets beste, hører ofte begreper og momenter som tilknytning, tillit og tilhørighet til. Utvalget viser til at det ikke foreligger grunnlag for å organisere betydningen av og kunnskapen om tilknytning i et eget, overordnet prinsipp. Sosial- og familieavdelingen mener at dette ikke er det mest sentrale spørsmålet knyttet til perspektivene om tilknytning, og det er ikke her diskusjonen bør ligge. Uansett prinsipp eller ikke; det viktige er at tilknytning står i nær sammenheng med tilhørighet og tillit, og dermed i nær sammenheng med relasjoner. Mennesker, og dermed også barn, er avhengige av relasjoner til andre, og der er opplevelse av og erfaring med tilknytning sentralt. Dermed er tilknytning, blant annet i betydningen av det å inngå og være i relasjon, et moment som er helt sentralt for barn. Tilknytning og relasjon kan ses på som del av noe helt grunnleggende i utvikling av følelsesregulering, og grunnleggende for om barnet mestrer nye relasjoner senere i livet 1. Det er helt avgjørende for et forslag om ny barnevernlov at barn og unge er hørt som del av arbeidet. Barn og unges stemmer må ha stor plass, både her og nå og i fremtiden. Et sentralt poeng i denne sammenhengen, er at barn og unges stemmer kommer til uttrykk på flere måter. Barn og unges stemmer er også å spore i forskning og arbeid som ligger til grunn for mye av den anerkjente kunnskapen som pr. i dag foreligger i feltet om barns behov og barns utvikling. Etter vår oppfatning er det en svakhet ved utvalgets forslag at det i liten grad viser til sentrale teoretiske, erfaringsbaserte og/ eller forskningsbaserte perspektiver som fremgår eksempelvis av Raundalenutvalgets perspektiver i NOU 2012:5 «Bedre beskyttelse av barns utvikling». Også andre fagmiljøer har tung kunnskap knyttet til barns behov, barns utvikling, risikofaktorer ved omsorgssvikt og traumebelastninger 2. Det spesielle med barns psykologiske tilværelse, er at den i seg selv og i et her og nå-perspektiv er viktig, samtidig som at her og nå for barnet har sentral betydning i et utviklingsperspektiv. Dette gjør barnets psykologiske tilværelse og tilstand til en kompleks kobling av aktuelle opplevelser og opplevelser med betydning for fremtiden. Hva trenger barnet nå, for at barnet skal oppleve at han eller hun har det godt nå? Og hva trenger barnet nå, for at barnet skal gis så gode og trygge relasjonsmuligheter som mulig i framtiden? Utvalget har valgt å benytte begrepet «kjærlighet» som et nøkkelbegrep i denne sammenhengen. Det vises her til at kjærlighetsbegrepet må inspirere barnevernsarbeidere til å jobbe med «varme i hjertet og på måter som bygger tillit og trygghet hos barn». Dette er et godt perspektiv. Samtidig er det en voldsom forenkling hvis dette gir inntrykk av at dette er lett å få til. Disse måtene å jobbe på, som det i dette fundamentet vises til, er gjerne svært komplekse prosesser som krever inngående faglig forståelse og erfaring i å møte barn som har det vanskelig. Barn som har historier med svik og brutte relasjoner bak seg, må gis muligheten til å teste og prøve ut om de nye relasjonene og grensene som tilbys, holder. Dette kan kreve svært mye av de voksne rundt barna. Mange barn og unge har det så vanskelig at de voksne som skal møte dem med kjærlighet må ha særskilt kunnskap om akkurat hva som skal til i kommunikasjonen og samspillet for at det konkrete barnet faktisk skal oppleve at det blir hørt og sett. Svært ofte holder det ikke kun å 1 Mange skriver mye om disse perspektivene. Se blant annet artikkel på www.sor.rvts.no/nyhetsarkiv; «Relasjon et verktøy for følelsesmessig utvikling», ved RVTS Sør. 2 Eksempelvis de ulike RVTS ene, Regionsentrene for barn og unges psykiske helse og ulike høgskolemiljøer.
Side 3 av 21 spørre barnet der og da. Man må også være i stand til å holde ut, kjenne til gode måter å spørre på, vite hva som kan gjøre det mulig å stå i en relasjon som barnet kanskje er redd for å gå inn i. Flere barn beskriver at «de voksne sto i det» og «de tålte meg» som det viktigste i relasjonen 3. Barnets behov for tilknytning, tilhørighet og tillit kommer til uttrykk i ulike situasjoner og på ulike måter. Vi mener det er god grunn til å løfte frem disse momentene i ny lovgivning. Videre mener vi at dagens bestemmelse i bvl. 4-1 første ledd annet punktum på en god måte fremhever noe av det man må legge vekt på i vurderingen av barnets beste. Vi mener disse hensynene må fremgå direkte av lovtekst, og foreslår følgende tillegg i den foreslåtte bestemmelsen i 2 tredje ledd: Under strekpunktet «barnets behov for omsorg og beskyttelse»: - barnets behov for stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen - barnets behov for tilknytning og tilhørighet Videre krever barns behov en solid kunnskap og kompetanse hos de som arbeider på barnevernfeltet. Vi kommer tilbake til disse perspektivene under konkrete kapitler. Kommentar til punkt 5.5.1 om krav til forsvarlighet og kompetanse, jf. 4 første ledd: Vi støtter forslaget om en videreføring av forsvarlighetskravet. Utvalget foreslår imidlertid ikke at det lovfestes nærmere krav til kompetanse eller bemanning i barnevernet. De viser til at det er et pågående arbeid med å kartlegge behovet for kompetanse i barneverntjenesten, og anfører at det trolig er andre tiltak enn lovendringer som kan være mer aktuelle. Spørsmålet om kompetanse og bemanning er sammensatt og komplisert. Det stilles høye krav til ansatte i barneverntjenestene, og en del av forsvarlighetskravet handler nettopp om kjennskap til og bruk av anerkjent kunnskap på området 4. Det er vår klare vurdering at det er nødvendig med en nærmere utredning av de konkrete behovene for kunnskap og kompetanse i barneverntjenestene. Vi er samtidig av den oppfatning at det i en ny barnevernlov bør fremkomme en minimumsstandard for en barnevernleders kompetanse. Det stilles store krav til en barnevernleder når det gjelder ledelse og faglig ivaretakelse. Det er et lederansvar å sikre at barneverntjenestens arbeid ligger innenfor forsvarlighetskravet, og at tjenesten har et effektivt internkontrollsystem. Kompleksiteten i en barnevernleders rolle er i mange tilfeller underkommunisert. Det etableres masterutdanninger på høgskolenivå, hvor oppmerksomheten rettes mot barnevernleders rolle og kompetanse. En ny barnevernlov, som vil være gjeldene i lang tid framover, må bygge på en anerkjennelse av at kravene til en barnevernleder må stå i forhold til de kravene som barneverntjenesten framover vil møte. Når det gjelder barneverninstitusjoner, har lovgiver funnet det nødvendig med en forskriftsbestemmelse som fastslår formelle krav til en leders kompetanse. I forskrift om krav til kvalitet i barneverninstitusjoner 5 annet ledd spesifiseres disse kravene nærmere; 3 Se blant annet «Miljøterapi. Prinsipper, perspektiver og praksis», Fagbokforlaget 2016. 4 Jf. Prop. 106 L
Side 4 av 21 Institusjonen skal ha en leder og en stedfortreder for lederen. Leder eller stedfortreder skal minst ha treårige høyskoleutdanning i sosialfag eller annen relevant utdanning på tilsvarende nivå, samt tilleggsutdanning i administrasjon og ledelse. Det å lede en barneverntjeneste er, etter vårt syn, ikke et mindre krevende arbeid enn det å lede en barneverninstitusjon. Etter vår oppfatning bør det lovfestes eller forskriftsfestes en tilsvarende minimumskompetanse for en barnevernleder, som for en institusjonsleder. En barnevernleder i dag må inneha en god barnevernfaglig kompetanse, samtidig som vedkommende har god barnevernrettslig forståelse. Dette kommer i tillegg til nødvendigheten av å ha god kompetanse i ledelse og utviklingsarbeid. Vi mener derfor at departementet, som et minimum, må gis en hjemmel i 4 til å utarbeide en forskrift med krav til kvalitet i barneverntjenesten. Kapittel 6 Barnevernsloven som en rettighetslov for barn Vi støtter på det sterkeste at barnevernloven blir en rettighetslov som innebærer en harmonisering med velferdsretten for øvrig. Kommentar til punkt 6.7.2.2 om rett til tjenester og tiltak, jf. 3: Dette punktets siste avsnittet viser til en grense for hvor langt en rettighetslov strekker seg. Avsnittets innhold er således helt sentralt for forståelsen av begrepet «rettighet» i denne sammenhengen: En rett som på denne måten «speiler» myndighetens plikt, er også valgt i pasient- og brukerrettighetsloven. I følge forarbeidene er det slik at selv om en person har et rettskrav på nødvendige helse- og omsorgstjenester, betyr ikke det at vedkommende i utgangspunktet har krav på en bestemt type tjeneste (vår utheving), for eksempel en institusjonsplass, fra kommunen. Tilsvarende vil gjelde for rettskrav til nødvendige barneverntjenester. Denne grensedragningen, og spørsmålet om hvor langt en rettighetslov strekker seg, vil bli problematisert fra kommunenes side overfor oss, både som tilsynsmyndighet, klageinstans og som råd- og veiledningsinstans. Ut fra et pedagogisk synspunkt mener vi at det er nødvendig med en redegjørelse og drøfting av grensedragningen i lovens forarbeider. En god og tydelig behandling av spørsmålet vil bidra til å øke forståelsen for hva barnet rent faktisk har krav på etter barnevernloven som en rettighetslov. Kommentar til punkt 6.7.3 om hvordan retten kan håndheves, jf. 85 tredje ledd Fylkesmannen støtter ikke dette forslaget. I følge utvalget mener de at forslaget om rettighetsfesting av barnevernloven som en rettighetslov ikke er avhengig av at barn får søksmålskompetanse. Imidlertid viser de til at en søksmålskompetanse for barnet gir barnet en sterkere rett. Vi er enig i at barnet gis en sterkere rett, men en lovfesting nå vil reise mange spørsmål som ikke er berørt og besvart av utvalget. Vi mener derfor at et slikt spørsmål om å gi barn søksmålskompetanse bør være grundigere utredet og begrunnet.
Side 5 av 21 Kapittel 7 Ansvar for trygt oppvekstmiljø, omsorg og beskyttelse Sosial- og familieavdelingen slutter seg til alle lovutvalgets forslag i kapittel 7. Kapittel 8 Særlig om samarbeid mellom barnevern og psykisk helsevern Innledende kommentar: Som det fremkommer i lovforslagets kapittel 8 er det ved forskning dokumentert høy forekomst av psykiske lidelser hos barn som mottar tiltak i barnevernet. Sosial- og familieavdelingen erfarer at helsetilbudet til barn som er plassert utenfor hjemmet, og som har sammensatte behov, er utilstrekkelig. Vi oppfatter dessuten stadig at det er utfordringer knyttet til samarbeidet mellom barnevern og BUP. I lovforslagets punkt 8.4.2 er det beskrevet en tilsynssak fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus, der en ungdom ved en institusjon drepte en ansatt. Dette er dessverre ikke den eneste saken der vi møter mangelfull samordning i arbeidet rundt barn og ungdom. I våre tilsyn av barneverninstitusjonene møter vi mange barn og ungdom som har omfattende omsorgs- og behandlingsbehov. Vi erfarer at et stort antall av disse barna og ungdommene ikke får forsvarlig oppfølging og behandling fra psykisk helsevern. Kommentar til punkt 8.4.2 om ansvarsforhold og samarbeid: I NOU 2009:22 foreslo Flatøutvalget flere lovendringer for å bedre tilgangen til døgnbasert hjelp innen det psykiske helsevernet. Det ble blant annet foreslått å lovfeste en plikt for helseforetakene til å fremskaffe institusjonsplass i situasjoner hvor fylkesnemnda treffer vedtak om plassering i institusjon underlagt det psykiske helsevern (sektorovergripende plasseringer). Det ble også foreslått et eget tvisteløsningsorgan for å løse uenighet mellom det psykiske helsevernet og barneverntjenesten. Vi støtter Flatøutvalgets forslag, og vi er av den oppfatning at dette bør lovfestes. Kommentar til punkt 8.5.1 om behov for ulike virkemidler for forandring til det bedre «barnevernhelsereform»: Utvalget mener det er behov for utredning av en «Barnevernhelsereform» for å etablere en bedre samordning mellom barnevern, psykiske helseverntjenester samt rusomsorgen. Utvalget mener også at det er nødvendig å vurdere endringer i helselovgivningen sammen med ulike virkemidlerfaglige, organisatoriske og økonomiske. Vi er enig i at det er behov for en utredning av en «Barnevernhelsereform». Kommentar til punkt 8.5.2 om å klargjøre at barn med sammensatte behov er et felles ansvar: Utvalget foreslår å klargjøre ansvarsforholdene slik at det fremgår tydeligere at sektorene innenfor barnevern og psykiske helsetjenester har ansvar for barn med sammensatte behov. Det konkrete forslaget innebærer at regionale helseforetak pålegges å utpeke institusjoner for omsorg og behandling ved behov for døgnopphold innen psykisk helsevern.
Side 6 av 21 Fylkesmannens sosial- og familieavdeling er enig i at det er behov for å klargjøre ansvarsforholdene på dette området. Vi mener imidlertid at utvalgets forslag til løsning ikke vil innebære tilstrekkelig endring i praksis. Vi mener det må sterkere virkemidler til, eksempelvis en lovfesting av plikten for psykisk helsevern til å finne en behandlingsplass når fylkesnemnda har fattet vedtak om innleggelse i psykisk helsevern. Psykisk helsevern har begrenset antall plasser for innleggelser av barn og ungdom. Vi mener at det må fastsettes lovhenvisninger lovverkene i mellom. Det bør for eksempel fremgå av barnevernloven at for de tilfellene der fylkesnemnda finner det riktig med innleggelse i psykisk helsevern med hjemmel i barnevernloven, så er rett instans innen psykiske helsevern forpliktet til å sørge for riktig behandlingstiltak og -plass. Vi støtter forslaget om at det må opprettes egne statlige omsorg- og behandlingsinstitusjoner for barn som trenger omsorg utenfor hjemmet sammen med hjelp fra helsetjenestene. Institusjonene bør reguleres i både barnevernloven og lov om psykisk helsevern, der psykisk helsevern er forpliktet til å gi helsehjelp ut i fra barnets behov. Kommentar til punkt 8.5.3 om mer forpliktende samarbeid mellom tjenestene: Utvalget har kommet med forslag om lovendringer som skal bidra til å videreutvikle og styrke samarbeidet mellom tjenestene. Utvalget foreslår å innføre en plikt for Bufetat til å inngå samarbeidsavtale med de regionale helseforetakene. Vi gjør her oppmerksom på at en slik eventuell plikt også må gjelde Barne- og familieetaten i Oslo. Utvalget foreslår i denne sammenheng at det skal stilles krav til innhold og retningslinjer for samarbeidet, samt etablering av en tvisteløsning mellom partene. Fylkesmannens sosial- og familieavdeling er ikke enig i at en samarbeidsavtale vil være tilstrekkelig for å få til en endring i et så viktig og komplisert samarbeid. Det er vår begrunnede bekymring og påstand at samarbeidet mellom barnevern og psykisk helsevern ikke kommer til å endre seg i tilstrekkelig grad før det foreligger lovfestede forpliktelser for hver av de ulike sektorene, i både barnevernloven og i lovgivningen for psykisk helsevern. Kapittel 9 Melding til barneverntjenesten og barneverntjenestens undersøkelser krav til dokumentasjon Sosial- og familieavdelingen støtter mange av forslagene som legges frem under dette kapitlet. Vi har følgende innspill knyttet til konkrete momenter: Kommentar til punkt 9.5.1.1 om presisering i loven om hva en melding er, jf. 6: Vi er av den oppfatning av at det bør presiseres i lovteksten at bekymringsmeldinger kan avgis anonymt. Kommentar til punkt 9.5.1.2 om tydeliggjøring av fristen for barneverntjenestens gjennomgang av melding, jf. 8: Utvalget viser til at det er nødvendig å tydeliggjøre fristen for avklaring av melding, og at denne fristen er «straks». Utvalget foreslår i denne sammenheng å fjerne dagens saksbehandlingsregel
Side 7 av 21 om at avklaring av melding må foretas innen en uke. Dette vil, i følge utvalget, redusere risikoen for at avklaring av meldinger blir samlet opp til meldingsmøter. Vi finner innledningsvis grunn til å gjøre oppmerksom på at vårt inntrykk er at barneverntjenestene allerede avklarer de akutte situasjonene snarest. Barneverntjenestene tar straks stilling til om situasjonen er av akutt karakter, og dermed må vurderes og løses i henhold til de ulike akuttbestemmelsene. Vi vurderer dessuten ikke at det er et særlig stort problem at øvrige bekymringsmeldinger, de som åpenbart ikke er av akutt karakter, samles opp til såkalte meldingsmøter, all den tid de behandles senest inne en uke etter mottak. Vår bekymring er heller knyttet til hva barneverntjenestene foretar seg etter at de har konkludert med undersøkelse. I mange saker kommer ikke barneverntjenesten i gang med en reell undersøkelse før det har gått en tid, selv om meldingene er avklart i henhold til både lovkrav og saksbehandlingsfrist. Vi har også en begrunnet bekymring knyttet til at flere barneverntjenester henlegger meldinger de skulle ha undersøkt nærmere. For de tilfellene der det foreligger risiko for at meldinger ikke avklares raskt nok, er vi ikke enig at begrepet «straks» vil løse dette problemet. Begrepet «straks» innebærer ikke en betydelig forskjell fra dagens begrep; «snarest». Og dessuten; hva er «straks» for en konkret barneverntjeneste? Hvis utvalgets forslag blir stående, må det av forarbeidene eksplisitt fremgå at «straks» svarer til umiddelbart, og at det ikke er anledning til å vente til eventuelle møter eller senere tidspunkt. Vår erfaring er at barneverntjenestene tenderer til å bli pragmatiske og praktiske, og faren vil dermed kunne være til stede for at begrepet «straks» i praksis omgjøres til «når man kan». Når man da i tillegg ikke har en frist på en uke å forholde seg til, vil løsningen for noen kunne bli å utsette avklaringen ytterligere. Vi mener derfor at «snarest» og «innen en uke» bør opprettholdes i ny lov. Kommentar til punkt 9.5.2.1 om mulighet til å gi generell veiledning ved henvendelser fra barn og foreldre, jf. 9: Vi foreslår at det skrives «barn og/ eller foreldre». Slik det er formulert nå, kan det se ut som at barn og foreldre opptrer i en enhet, selv om de like gjerne kan opptre hver for seg. Utvalget viser til at ved henvendelser fra barn og/ eller foreldre skal barneverntjenesten ha mulighet til å gi generelle råd om barneoppdragelse, leggetider, rus etc. I praksis vil en slik mulighet kunne innebære vesentlig risiko, og vi støtter utvalgets egen betraktning om dette; «spørsmålet om generell veiledning er tilstrekkelig, kan åpne for bruk av skjønn i et omfang som kan gå ut over barns rettssikkerhet». Det er i høyeste grad grunn til å løfte frem en slik bekymring. Det er vår klare oppfatning at en slik formulering innebærer en betydelig risiko for barns rettssikkerhet, og vi støtter ikke forslaget at en slik formulering skal inn i denne bestemmelsen. Når en barneverntjeneste mottar en henvendelse fra barn og/ eller foreldre, er det flere forhold som spiller inn for barneverntjenestens vedkommende. Stor arbeidsbelastning, et ønske om å avverge saker, et behov for å avgrense arbeidsbyrder og minimalisere bekymringer kan være elementer som preger den situasjonen som oppstår. Å understreke denne muligheten til å gi generell veiledning og generelle råd vil i praksis kunne lede til at man, som den profesjonelle parten, dreier samtalen over fra å inneha bekymringsverdige elementer til å handle om generelle tema.
Side 8 av 21 Vi er i lys av dette ikke enig i at vilkåret «klart at generell veiledning er tilstrekkelig» ivaretar barnas rettssikkerhet. Vi mener at det er grunn til å tro at flere barneverntjenester, i sin praktiske hverdag, vil lete etter forhold som passer inn i vilkåret «klart». Vi er av den oppfatning at når barn og/ eller foreldre henvender seg til barneverntjenesten, så vil det høre til de snevre unntakene om henvendelsen kan møtes med generelle råd. Råd- og veiledningsoppgaven må derfor tones ned, og kan eventuelt gis noe oppmerksomhet i forarbeider, i etterarbeider og som del av barneverntjenestens rolle som forvaltningsorgan. Kommentar til punkt 9.5.2.3 om gjennomføring av og konklusjon etter undersøkelse, jf. 10: Sosial- og familieavdelingen støtter utvalgets forslag om å tydeliggjøre utredningsplikten. Det fremgår av praksis at utredning og undersøkelse er et vanskelig område for flere barneverntjenester. Det viser seg at det både kan være vanskelig å komme i gang raskt nok, velge riktige aktiviteter samt treffe gode konklusjoner. Vi mener imidlertid at formuleringen i 10 siste ledd bokstav b; «truffet vedtak om hvorvidt det skal igangsettes tiltak», ikke fungerer i henhold til prinsippet om klart språk. Hva mener utvalget her? Mener utvalget «truffet vedtak om hvorvidt det skal igangsettes tiltak eller ikke»? Eller mener utvalget «foreslå tiltak, og hvis partene ikke motsetter seg, treffe vedtak om tiltak»? Pr. i dag konkluderes en undersøkelse eksempelvis med forslag om hjelpetiltak. Der partene samtykker, eller ikke motsetter seg tiltaket, fattes vedtak om tiltak. Betyr setningen rett og slett «truffet vedtak om tiltak»? Hvis dette er riktig, foreslår vi at utvalget skriver dét. Disse synspunktene leder for øvrig til at også bokstav a må presiseres; her antar vi at utvalget sikter til den konklusjonen som handler om «besluttet å henlegge saken uten forslag til tiltak». Vårt forslag er at det i denne bestemmelsen kommer tydeligere fram hva en undersøkelse kan resultere i: - henleggelse uten forslag til tiltak - henleggelse etter forslag til tiltak, der partene motsetter seg tiltaket - vedtak om tiltak - tilråding av sak for fylkesnemnda Vi legger dessuten frem et forslag om å lovfeste muligheten til å henlegge med bekymring. Etter dagens praksis, og i henhold til etterarbeider, kan man henlegge med bekymring, på grunnlag av visse vilkår, og dermed sikre en mulighet til å gjenåpne undersøkelsen etter 6 måneder 5. Vi foreslår herved at denne muligheten lovfestes, da dette innebærer en konkret anledning til å yte beskyttelse og bistand overfor barn som befinner seg under uavklarte omsorgsbetingelser. 5 Jf. brev fra Bufdir 28.4.2015 og BLD 26.8.2008.
Side 9 av 21 Kapittel 11 Tiltakene i barnevernet Fylkesmannens sosial- og familieavdeling støtter lovutvalgets forslag til ny lovstruktur med inndeling av tiltakene i ulike kapitler. Vi støtter også i det vesentlige det øvrige innholdet i kapittel 11. Vi har følgende kommentarer til forslaget: Kommentar til punkt 11.4.3 om frivillige hjelpetiltak, jf. 12: Vi støtter forslaget om en videreføring av vilkåret «når barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har særlige behov». Utvalget foreslår i denne sammenheng å avgrense barneverntjenestens ansvar mot de tilfellene der familien har behov for hjelp på grunn av årsaker som f.eks. fattigdom, funksjonsnedsettelser eller psykisk sykdom hos barnet, som ikke skyldes omsorgssituasjonen. Vi erfarer at det ofte kan være uklart tjenestene imellom om barnet utsetter sin eller andres helse for skade på grunn av psykisk sykdom og/ eller funksjonsnedsettelser, eller om det er forholdene i hjemmet som er den primære årsaken til barnets behov. Vi er derfor av den oppfatning at lovutvalgets avgrensning av barneverntjenestens ansvar bør presiseres. Dette kan løses ved utdyping og eksemplifisering i bestemmelsens forarbeider av hvordan «andre grunner» skal forstås. I forlengelsen av dette mener vi at det bør lovfestes et krav om tverretatlig samarbeid i de tilfellene der årsaken til hjelpebehovet er sammensatt. Dette kan eksempelvis fremgå av den foreslåtte 114. Et lignende krav om forpliktende krav til samarbeid i disse tilfellene bør også fremkomme i helselovgivningen. Kommentar til punkt 11.6.3 om pålegg av hjelpetiltak, jf. 15: Sosial- og familieavdelingen er enig i lovutvalgets forslag om at det bør være adgang til å pålegge hjelpetiltak, også overfor samværsforelder, og støtter derfor utvalgets forslag om 15 fjerde ledd. I de tilfeller der samværsforelderen bor i en annen kommune, kan det være behov for bistand fra barneverntjenesten i kommunen til samværsforelderen for å få gjennomført hjelpetiltaket. Vi mener at plikten til å bistå kommunen som har ansvaret for barnevernssaken bør komme tydelig fram i forarbeider, kommentarer og retningslinjer. Tydelige føringer på området er nødvendig for å forebygge uenighet mellom kommunene, og dermed sikre mest mulig effektiv gjennomføring av hjelpetiltaket. Kommentar til punkt 11.12.4 om bosted i institusjon uten samtykke, jf. 20: Både i denne delen av det samlede lovforslaget og i andre deler bruker lovutvalget begrepet «bosetting» som erstatning for «plassering». Vi er enig i at «plassering» eller lignende ikke er et godt begrep. Slike begreper gir inntrykk av at barn og unge kan flyttes rundt, eller plasseres, som objekter. Vi mener imidlertid at «bosette» eller «bosetting» ikke løser dette problemet. Disse uttrykkene er også objektiverende, blant annet fordi den grammatiske formen, som her er brukt, samsvarer med «plassere» og «plassering». Begrep man heller kan bruke, og som viser til barna som subjekter, er eksempelvis «vedtak om barnets opphold i institusjon», «vedtak om at barnet skal motta tiltak i institusjon» eller «vedtak om at barnet skal motta oppfølging og omsorg i institusjon» eller lignende.
Side 10 av 21 Til utvalgets konkrete forslag, registrerer vi at fylkesnemnda fortsatt skal ha anledning til å vedta tiltak i institusjon i opptil fire uker dersom formålet er å observere, undersøke eller korttidsbehandle barnet. Vår erfaring er at dette i praksis ikke benyttes fordi det i vår region ikke lenger er institusjoner som tar imot barn for dette formålet. Kapittel 12 Hastevedtak Vi støtter utvalgets forslag om å samle alle hastevedtakene i ett kapittel, og om å tydeliggjøre at de materielle vilkårene skiller seg fra vilkårene for ordinære vedtak. Vi er også enig i flere av de ytterligere perspektivene som legges frem i dette kapitlet. Vi ønsker allikevel å formidle følgende synspunkter: Kommentar til punkt 12.4 om å endre ordlyden fra «akutt» til «haste»: Vi støtter utvalget i det store og hele at der man kan endre begreper i tråd med det som foreslås av barn og unge, der bør man gjøre det. Vi er imidlertid ikke enig i at endring fra «akutt» til «haste» er en god endring. Vi oppfatter at begrepet «hastevedtak» ikke tilstrekkelig samsvarer med innholdet i situasjonene der bestemmelsene om akutt-/hastevedtak kommer til anvendelse. Begrepet «haste» er riktignok et enklere begrep enn «akutt», men det er også mindre dekkende. Begrepet «akutt» beskriver etter vår oppfatning også elementer ved selve situasjonen som har oppstått, og som har utløst behovet for bistand og intervensjon. Situasjonen er akutt for barnet, og derfor må barneverntjenesten handle. Dette samsvarer med begrepet «akutt» på helseområdet, der det også oppstår akutte situasjoner som krever rask handling. Kommentar til punkt 12.6.3 om hastevedtak om hjelpetiltak, jf. 33: Vi støtter forslaget slik det er fremstilt i 33. Vi vurderer imidlertid at det er nødvendig at det i forarbeidene gis eksempler på hva som faller innunder uttrykket «uten forsvarlig omsorg», og at det presiseres at oversikten over eksemplene ikke er uttømmende. Kommentar til punkt 12.7.3 om hastevedtak om bosted utenfor hjemmet, jf. 34-36: Sosial- og familieavdelingen støtter utvalgets forslag om å videreføre gjeldende rett hva gjelder hovedkriteriet for inngrep; «fare for vesentlig skade hos barnet». Vi er imidlertid ikke enig i utvalgets forslag om at barneverntjenesten skal «bosette», se ovenfor i kommentar 11.12.4. I tillegg til de allerede nevnte momentene i denne sammenhengen, er det vår vurdering at i disse konkrete tilfellene er det rent faktisk ikke snakk om bosetting. «Bosette» eller «bosetting» gir inntrykk av noe varig, noe som skal bestå over lengre tid. Det er for øvrig slik begrepet brukes ellers i lovverket. Vårt forslag til andre begreper enn «bosetting», er eksempelvis: I den foreslåtte 34 kan man f.eks. skrive «kan vedta at barnet skal bo utenfor hjemmet (eventuelt med en skjønnsbasert tidsangivelse, «en periode»)», eller «kan vedta at barnet skal oppholde seg i annen omsorgsbase». Andre formuleringer som f.eks. «sikre barnet i annen omsorgsbase», «sørge for nødvendig omsorg og beskyttelse utenfor hjemmet» kan også fungere godt.
Side 11 av 21 Uansett hva som blir det endelige forslaget, mener vi sterkt at det ikke må bli «bosette». Dette er virkelig ikke et godt begrep i denne sammenhengen. Det må velges begreper som ikke objektiverer barnet, og som dessuten stemmer bedre overens med realiteten og lovverket for øvrig. Kommentar til punkt 12.7.3 om vedtakskompetanse, jf. 34-36: Vi støtter ikke utvalgets forslag om å frita påtalemyndigheten for funksjonen med å fatte hastevedtak. For det første vil forslaget om å legge vedtaksmyndigheten til barneverntjenestens leder eller dennes stedfortreder innebære et langt mer omfattende krav til stedlighet eller tilgjengelighet for disse. I større kommuner og byer vil dette være umulig å gjennomføre. Imidlertid er det mulig med en slik innfallsvinkel hvis stedfortreder kan være hvem som helst som går inn i rollen som stedfortreder på en definert vakt eksempelvis ved en barnevernvakt. I dette oppstår for øvrig et spørsmål om hvorvidt «barneverntjenestens leder» også er å regne som «leder for barnevernvakten». For det andre besitter påtalemyndigheten kunnskap om og inngående praksis i juridiske resonnementer og juridisk fremstilling. Akutt barnevernarbeid er barnevernrett og forvaltningsrett satt på spissen. I løpet av korte tidssekvenser skal barnevernkonsulentene analysere, forstå og definere situasjoner, samtidig som at man skal ivareta sentrale rettigheter for de involverte parter. En jurist med erfaring i vurdering av tilspissede situasjoner vil sørge for å sikre viktige rettslige forhold. Det er ikke et holdbart argument at vedkommende jurist ikke var til stede i den faktiske situasjonen, slik utvalget viser til. Dette vil også gjelde barneverntjenestens leder, eller dennes stedfortreder. Disse må også støtte seg til den skriftlige fremstillingen som er formulert av de som var til stede, og på dette grunnlag vurdere om vilkårene for vedtaket er innfridd. I de akutte situasjonene er det særdeles viktig at de juridiske aspektene er ivaretatt, fordi den inngripen som foretas overfor private parter er så omfattende. Kravene til den rettslige fremstillingen blir dermed like viktig som den barnevernfaglige, og bør sikres av en jurist. Kommentar til punkt 12.11; Fylkesmannens forslag om henvisning til bestemmelsen om flytteforbud: Fylkesmannens sosial- og familieavdeling foreslår at det henvises til bestemmelsen i ny 18 om flytteforbud i bestemmelsene om akutt-/hastevedtak; eksempelvis «18 gjelder tilsvarende» eller lignende. Eventuelt foreslår vi at det tas inn en tilsvarende bestemmelse i kapitlet om akutt- /hastevedtak. Når det nå er foreslått å la hastevedtakene fremgå av et eget avgrenset kapittel, er det nødvendig å understreke virkemidlene som står til rådighet, også i akuttsituasjonene. Å vise til flytteforbudet, eventuelt å la flytteforbudet fremgå også av dette kapitlet, innebærer en ytterligere presisering av mulig beskyttelse av barnet. Et slikt grep understreker at flytteforbud som sikringstiltak også gjelder for de akutte situasjonene.
Side 12 av 21 Kapittel 13 Kontakt og samvær Kommentar til punkt 13.7.2 om kontakt og samvær, jf. 37-39: Fylkesmannens sosial- og familieavdeling støtter at det må arbeides konkret og aktivt med å legge til rette for samvær og kontakt med søsken og andre nærstående, og at barneverntjenestens arbeid med dette må konkretiseres blant annet ved å lage planer. Vi er imidlertid ikke enig at en større krets personer skal gis ubetinget klagerett i spørsmål om samvær, i det omfang og på den måten utvalget foreslår. Vi slutter oss her til utvalgets mindretall, Sørensen og Elde. Mindretallet foreslår en regel der klage fra andre enn foreldre og barnet selv bare behandles av nemnda etter samtykke fra nemnda. Vi slutter oss også til mindretallets begrunnelse her 6. Særlig legger vi vekt på at det er nødvendig å beskytte barnet mot et stort antall saker. Vi er dessuten bekymret for at utvalgets forslag kan lede til at barn blir utsatt for svært mange samvær i løpet av relativt korte perioder. Barns behov og barnets beste skal klart stå i sentrum for betraktninger rundt samvær og kontakt. Selv om ordlyden i de foreslåtte bestemmelsene viser til barnets rett til samvær, er det sannsynlig at det for mange barns vedkommende vil oppstå situasjoner der andre personer mener noe om sin rett til å ha kontakt med barnet. For tung vektlegging av andre personers rett til samvær vil dreie oppmerksomheten bort fra barnets beste. Vi er imidlertid enig med utvalget i at barnets kontakt med søsken må vies særskilt oppmerksomhet i barneverntjenestens planlegging. Vi viste innledningsvis i vår høringsuttalelse til noen betraktninger rundt momentene tilknytning, tilhørighet og tillit. Barns behov for tilknytning, tillit og tilhørighet kommer blant annet til uttrykk og til syne der barn skal slå seg til ro i ny omsorgsbase, forholde seg til nye voksne og inngå i nye relasjoner. Dette kan kreve mye av barnets emosjonelle og relasjonelle kapasitet. Samtidig skal fosterforeldrene oppfylle kravet om å bygge relasjon og skape trygghet og tillit. Dette tar tid, og det krever gjerne mange gjentakende hendelser og aktiviteter. Kontakten med familie, om det er foreldre, søsken eller andre, må være begrunnet i at dette er bra for barnet saken gjelder. Kontakten må ikke virke forstyrrende eller forvirrende på barnet. Utvalget viser selv til at barnet saken gjelder kan ha behov for ro og stabilitet i fosterhjemmet. Vi mener at det er grunn til å løfte fram dette spesielt. Det er selvfølgelig helt nødvendig at norsk rett samsvarer med internasjonal rett. Det er imidlertid vår oppfatning at man kan oppnå harmoni med internasjonal rett ved å følge mindretallets standpunkt, og med klar vektlegging av hensynet til barnets beste, barnets rett til medvirkning samt vektlegging av den praktiske planleggingen og gjennomføringen. Utvalget antar i kapittel 18 «økonomiske og administrative konsekvenser» at endringer i barnevernloven om kontakt og samvær og om oppfølging av barn og foreldre etter tiltak, vil føre til administrative og økonomiske konsekvenser. Utvalget viser her blant annet konkret til at utvidelse av kretsen som kan påberope seg partsstatus i spørsmål om samvær og kontakt, vil øke arbeidsbyrden for barneverntjenesten. Dette er ikke uten relevans i sammenheng med spørsmålet om barnets beste. Noe av kritikken som pr. i dag rettes mot barneverntjenestene, er knyttet til en opplevelse av at tjenestene bruker for lite tid på barna. Arbeid med barn under omsorg er svært tidkrevende arbeid. Vi ser i tilsyn med våre kommuner og bydeler at det er tidvis store mangler i oppfølgingen barna får per i dag. En god bruk av tid i en barnevernsak må handle blant annet om 6 Side 192.
Side 13 av 21 at barneverntjenestene, helst i samråd med barnet, må komme fram til hvilke personer som det er til det beste for barnet å ha kontakt med. Med de foreslåtte endringer i loven vil ressursbruken øke. Vi mener det er uheldig at utvalget ikke har gitt anbefalinger om bemanningsnorm i barneverntjenestene. Barn som barneverntjenesten har overtatt omsorgen for, har de også et særskilt ansvar for. Det kreves mye av hver enkelt kontaktperson og barneverntjenesten for å gjøre et godt arbeid i familiene. Kapittel 14 Oppfølging av barn og foreldre etter tiltak. Planer Kommentar til punkt 14.3.3: Utvalget legger til grunn at Norge har positive plikter etter grl. 102, barnekonvensjonen art. 9 og EMK art. 8 til å tilrettelegge for at et omsorgsovertatt barn kan tilbakeføres til sin biologiske familie. Vi er enig i at foreldrenes vern etter en omsorgsovertakelse bør styrkes i tråd med EMDs praksis på området, og anerkjenner betydningen av Norges plikt til å oppfylle sine menneskerettslige forpliktelser. Vi er i utgangspunktet enig med lovutvalget at det foreligger et behov for å presisere barneverntjenestens plikt til å følge opp foreldre etter en omsorgsovertakelse. Samtidig vil en presisering av denne plikten kunne medføre en økning i arbeidsmengden for barneverntjenestene. Dette vil igjen kunne lede til at barneverntjenestens oppmerksomhet rettet mot de som skal være i sentrum for deres oppmerksomhet, nemlig barna, reduseres. Sosial- og familieavdelingen er bekymret for at den retningen utvalget skisserer kan innebære at hensynet til barnets behov for kontinuitet i omsorgen kommer i skyggen av hensynet til foreldrenes behov for oppfølging. Vurderingene knyttet til en eventuell tilbakeføring må fortsatt være forankret i barnets egen utvikling og tilknytning til ny omsorgsbase. Vi viser i den forbindelse til vurderingene i NOU 2012: 5 om barns behov for utviklingsstøttende tilknytning. Barnet må stå i sentrum for barneverntjenestenes vurderinger og handlinger. Kapittel 15 Bosted utenfor hjemmet Kommentar til punkt 15.6.4.1 om rettigheter og bruk av tvang i institusjon: Lovutvalget foreslår at en eventuell foreslått trygghetsperson for barnet bør få alle tvangsprotokoller, og også bør inviteres til å delta på Fylkesmannens tilsyn med institusjonene. Videre skriver utvalget at også kommunene bør inviteres og gis anledning til å delta på tilsyn. Vi er ikke enig i dette. Etter utvalgets forslag vil et tilsyn nærme seg et ansvarsgruppemøte i omfang. I et ansvarsgruppemøte er mange av de involverte instansene rundt barnet eller ungdommen til stede. Tilsyn skal være noe annet enn et møte med flere instanser eller flere personer til stede. En god gjennomføring av tilsyn på institusjon er avhengig av at det er et begrenset antall deltagere involvert på de aktuelle møtene. Det er vår klare oppfatning og erfaring at hvis det er for mange deltagere til stede ved et tilsyn, når ikke barnets stemme frem til tilsynsmyndigheten. Det er dessuten nødvendig at barnet opplever tilsynsmyndigheten som uavhengig av andre involverte instanser. Et tilsyn innebærer et møte, en samtale og en prosess mellom den unge og tilsynsmyndigheten, og mellom institusjonen og tilsynsmyndigheten.
Side 14 av 21 Videre vil vi presisere at Fylkesmannens tilsyn med institusjonene i all hovedsak har et systemperspektiv, og inneholder temaer knyttet til institusjonenes internkontroll. Det er derfor heller ikke på dette grunnlaget hensiktsmessig at andre enn Fylkesmannen er med på tilsynet. Vi er imidlertid av den oppfatning at det er helt nødvendig at informasjon om barnets institusjonsopphold og spesielt om eventuell tvangsbruk og klager må tilflyte både en eventuell trygghetsperson og barneverntjenesten. Det kan være hensiktsmessig å utrede hvordan dette kan gjøres på en god måte. Vi vil også kommentere at det kan bli utfordrende at barneverntjenesten skal uttale seg om klage på tvangsbruk før Fylkesmannen selv tar stilling til tvangsbruken, og at barnet samtidig skal få svar innen 1 måned. Etter vår oppfatning er det viktigst at barnet får raskt svar, da innholdet i klagene ofte er av betydning for barnas «her og nå»-situasjon. Vi støtter at barneverntjenesten alltid må få informasjon om og følge med på både tvangsbruk og klager, i tillegg til institusjonsoppholdet som sådan. Kommentar til punkt 15.6.4.3 om godkjenning av institusjoner Vi er enig i at også statlige institusjoner bør godkjennes på linje med andre institusjoner. Vi støtter imidlertid ikke at to ulike forvaltningsnivåer skal foreta denne godkjenningen, slik utvalget har foreslått. Det er etter vår oppfatning nødvendig at institusjoner som har hjemmel i samme lovverk godkjennes av samme instans. Dette ivaretar legitimitet, tillit og så lik behandling av institusjonene som mulig. Vår oppfatning av utvalgets begrunnelse for forslaget er at begrunnelsen er mangelfull, og forholdet ikke godt nok utredet. Vårt forslag er at denne endringen i lov vedtas etter at man har gjort en grundig utredning av spørsmålet om hvem som best ivaretar godkjenning. Kapittel 16 Partsrettigheter og ordninger som sikrer barns prosessuelle rettigheter Kommentar til punkt 16.3.2 om å senke aldersgrensen for barns partsrettigheter til 12 år: Sosial- og familieavdeling støtter som utgangspunkt ikke utvalgets forslag om å senke aldersgrensen for barns utøvelse av partsrettigheter fra 15 til 12 år. Dette handler ikke nødvendigvis om forslaget i seg selv, men først og fremst om grunnlaget for forslaget. Vi mener at spørsmålet er tynt begrunnet og for dårlig utredet. Dette er en omfattende problemstilling som må utredes godt og forsvarlig, blant annet fordi konsekvensene for barna, herunder mulige utfordringer knyttet til barns behov for beskyttelse, ikke trer frem i tilstrekkelig grad. Vi mener at forslaget eventuelt kan presenteres på et senere tidspunkt, etter at ny lov har virket en stund. Da vil forslaget stå i sammenheng med erfaringer knyttet til styrking av barns rettigheter for øvrig, og vil også kunne behandles forsvarlig med godt dokumenterte betraktninger og begrunnelser. Sentrale spørsmål i utredning av utøvelse av partsrettigheter er eksempelvis: - Barns behov for bistand i utøvelse av partsrettigheter - Aldersadekvat modenhet vs. ikke aldersadekvat modenhet - Harmonisering med annet lovverk, herunder helse-, omsorgs- og pasientrettighetslovgivning - Dokumentinnsyn
Side 15 av 21 - Samtykkekompetanse - Bestemmelsenes relasjon til lov om barn og foreldre Vi er av den oppfatning at barns prosessuelle posisjon styrkes best på annen måte, enn så lenge og inntil spørsmålet om å senke aldersgrensen fra 15 til 12 er utredet grundig. Dette gjelder eksempelvis ved at barnets rettigheter i ny lov presiseres helt innledningsvis. Videre styrkes barns rettigheter ved konkrete bestemmelser som eksempelvis talsperson og om barnets rett til å uttale seg for fylkesnemnda. Barnets rett til medvirkning er kanskje den aller sterkeste retten i prosessuell sammenheng. Denne retten innebærer ikke kun en rett til å ytre sine synspunkt. Den innebærer en like sterk rett til å bli gitt god og tilpasset informasjon. Barnet skal vite noe om hva saken handler om, hva som skal skje, hvem som er involvert og på hvilken måte saken ivaretas. Barnets uforbeholdne rett til medvirkning sikres isolert sett og utenfor vurderinger knyttet til gjennomføring av partsrettigheter. Flere barneverntjenester svikter pr i dag i sitt arbeid med å sørge for at barns rettigheter gjennomføres. Dette handler ikke om at rettighetene ikke allerede finnes. Det gjør de. Det handler heller om at dagens praksis i henhold til allerede eksisterende lovgivning ikke er god nok. Vi gjør her oppmerksom på at Fylkesmannens sosial- og familieavdeling og Fylkesmannens vergemålsavdeling har divergerende oppfatning av spørsmålet om å senke aldersgrensen fra 15 til 12 år. Se Del 2 for vergemålsavdelingens standpunkt. Kommentar til punkt 16.7.3 om å innføre en ordning med en trygghetsperson for barn som erstatter de gjeldende ordningene med talsperson, tillitsperson og tilsynsfører: Fylkesmannens sosial- og familieavdeling støtter ikke utvalgets forslag om å innføre en ordning med en trygghetsperson som skal erstatte den tredelte ordningen med talsperson, tillitsperson og tilsynsfører. Vi vurderer at utvalget ikke har belyst alle de konsekvenser som en slik sammenslåing kan medføre sammenlignet med den ordningen som foreligger per i dag. Sosial- og familieavdelingen stiller seg tvilende til om en innføring av trygghetsperson vil sikre at barnet i praksis får færre personer å forholde seg til. Det er knyttet så vidt ulike dimensjoner og funksjoner til disse rollene, at det er vanskelig å se for seg at en eneste person kan løse alle oppgavene alene. Vi er dessuten bekymret for at en innføring av en slik samlet rolle innebærer en sårbarhet. I de tilfellene det blir et bytte av personen i denne rollen vil barnet stå uten noen som har som særskilt oppgave å ivareta trygghet og tillit. Etter utvalgets forslag om å slå sammen alle de tre rollene til én, vil gjeldende hensyn bak ordningen med tillitsperson svekkes. En trygghetsperson som utvalget foreslår, vil komme til å ha flere funksjoner, der noen av funksjonene har et klart mandat og en klar profesjonalisert profil. Flere av oppgavene må gjennomføres i henhold til klare retningslinjer og krav. En sammenslåing av rollene, slik utvalget foreslår, vil lede til at kravene til den konkrete personen må være langt strengere enn kravene til de personene som pr i dag kan opptre som tillitsperson. Barnet vil i mindre grad nå fram med egne ønsker angående hvem som skal inneha denne funksjonen. Dette står i strid med et av hensynene bak den nylige innførte ordningen om tillitsperson. I arbeidet med å lovfeste barnets rett til tillitsperson, var nettopp barnets eget ønske, det ikkeprofesjonaliserte og den personlige relasjonen tunge argumenter.
Side 16 av 21 Vi foreslår derimot at ordningen med tillitsperson slik den fungerer i dag, utvides. Konkret foreslår vi at barnet gis klagerett i de tilfellene der barneverntjenesten vurderer at barnets valgte tillittsperson ikke er egnet. Sosial- og familieavdeling mener dessuten at ordningen med tilsynsfører bør videreføres. Gode grunner for dette standpunktet fremgår blant annet av departementets egne vurderinger og konklusjoner knyttet til profesjonalisering av tilsynet med barn i fosterhjem, jf. Prop. 106 L. Vår erfaring er at kommunene langt på vei har foretatt nødvendige grep for å endre tilsynet med fosterhjemsbarn til å bli mer profesjonalisert og objektivt. Dette har vist seg å være endringer til det bedre. Vi vurderer at en sammenslåing av oppgavene til utvalgets forslag om én trygghetsperson, kan medføre en redusert kvalitet av tilsynet med barn i fosterhjem. Videre er det vår klare oppfatning at en talspersons oppgaver avhenger av vedkommendes evne til å komme i kontakt med barn, skape trygge samtalesituasjoner og snakke med barnet på en god og tillitvekkende måte. Dette er dermed oppgaver som må løses av spesielt egnede personer. Kunnskap om og erfaring i samtaler med barn i vanskelige situasjoner er nødvendig. Dette vil dermed også handle om noe annet enn det den nåværende ordning som tillitsperson handler om. Samtidig, hvis det må en sammenslåing til, vil det være rollene tillitsperson og talsperson som er nærmest til å kunne slås sammen til én. En trygg tillitsperson vil i konkrete tilfeller kunne formidle barnets reelle synspunkter i en sak om eksempelvis omsorgsovertakelse, hvis barnet ikke selv kan eller ønsker å uttale seg direkte for nemnda. Samtidig mener vi at det i noen helt konkrete tilfeller kan være aktuelt å slå sammen rollene som talsperson, tillitsperson og tilsynsfører til én person (trygghetsperson). Vi foreslår at dette kun kan gjøres etter en konkret vurdering av barnets ønsker, barnets behov og etter den aktuelle personens kompetanse og egnethet. Vi gjør også her oppmerksom på at Fylkesmannens sosial- og familieavdeling og Fylkesmannens vergemålsavdeling har divergerende standpunkt til spørsmålet om å innføre en ordning med trygghetsperson som erstatning for tillitsperson, talsperson og tilsynsfører. Se del 2 for Vergemålsavdelingens standpunkt. Kommentar til eventuell oppnevning av trygghetsperson: Hvis utvalgets forslag om å slå sammen funksjonene som i dag løses av tilsynsfører, tillitsperson og talsperson til en trygghetsperson blir stående, har vi følgende kommentar: Sosial- og familieavdelingen mener som utgangspunkt at barneverntjenesten er nærmest til å foreta en slik oppnevning. Barneverntjenesten kjenner barnet best og innehar den formelle kompetanse for å kunne vurdere rett person til aktuelt barn. Hvis departementet allikevel skulle fremme forslag om trygghetsperson slik utvalget har formulert det, viser vi til uttalelse fra Fylkesmannens vergemålsavdeling knyttet til oppnevning og særlige hensyn i den sammenheng. Se del 2. Uansett hvilken instans som gis et slikt mandat, støtter vi utvalget på at barnets synspunkter og medvirkning i oppnevningen skal tillegges tung vekt.