Utgis av WWF-Norge Nr 3/2005-20. årgang Kr 38. Naturindeks. Hvalhaien. Slaugla til Norge

Utgis av WWF-Norge Nr 3/2005-20. årgang Kr 38 Naturindeks Hvalhaien Slaugla til Norge

I n n h o l d L e d e r Lyspunkter 4 16 24 26 Fjorder i verdensklasse side 4 Ve r d e n s a r v - k o n v e n s j o n e n side 7 Norsk natur stuper side 8 Vil lokke slagugla til Norg e side 12 Død og liv i Tr o n d h e i m side 16 Bokhjørnet side 18 Den varsomme k j e m p e n side 20 WWF Panorama side 24 Miljødame gir alt side 26 Nytt fra norsk natur side 30 O rganisasjon side 31 Velkommen til naturmangfold -regjeringen! Like før høstens valg la WWF fram Norsk Naturindeks 2005. Vi har hentet fram alle tilgjengelige lange serier med overvåkingsdata for dyr i Norge for perioden 1970 2003 og beregnet hvordan utviklingen har vært som helhet og i havet, på landjorda og i ferskvann. Resultatet var tydelig og skremmende: Norsk natur er samlet sett blitt en tredel fattigere de siste 30 årene. WWFs naturindeks gir ikke et nøyaktig svar med komma og desimaler. Det går ikke dårlig med alle de 165 artene vi har data for. Noen har til og med vokst og noen har verken gått opp eller ned. Det finnes flere tusen dyrearter i Norge som vi ikke har informasjon om, og vi har ikke med trær og planter i undersøkelsen. Men totalbildet er likevel ikke til å ta feil av: Artene vi har undersøkt er kjente, vanlige dyr i norsk natur. I gjennomsnitt er bestandene av disse artene i dag bare to tredeler av hva de var i 1970. At det samlet sett går så tydelig nedover med dem, er et alvorlig problem i seg selv. Vi har dessuten all grunn til å regne med at når det går dårlig med de store, kjente artene, så går det heller ikke bra med de mindre kjente som omgir dem. Fra før vet vi at det blir stadig mindre urørt natur i Norge, at det er svært lite gammel naturskog igjen og at våtmarkene krymper. Internasjonalt har Norge gang på gang sluttet seg til prinsippet om at manglende kunnskap ikke skal være en unnskyldning for å la være å handle. På hjemmebane har Stortinget tatt steget fullt ut: I 2003 vedtok det å stanse tapet av biomangfold i Norge innen 2010. Et slik vedtak fatter ikke nasjonalforsamlingen hvis den ikke er sikker på at norsk naturen faktisk er på retur. Derfor har den nye, rødgrønne regjeringen, som skal sitte fram til 2009, en formidabel oppgave: Den må bli naturmangfold-regjeringen, som stanser tapet av naturmangfold i Norge. Hvis ikke Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet gjør denne jobben de neste fire årene, må de ta det fulle ansvaret for at stortingsvedtaket de selv var med på, ikke blir oppfylt. Og framfor alt, de må ta det fulle ansvaret for at utarmingen av norsk natur fortsetter. Optimister som vi er, stoler vi på at de rødgrønne gjøre jobben. Men WWF skal følge nøye med. Rasmus Hansson generalsekretær Gaupa klatrer oppover igjen En ny rapport fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) viser en klar økning i den norske gaupebestanden: Før jakta vinteren 2004 hadde vi 42-44 familiegrupper (dvs. ca. 250-270 dyr). Før jakta vinteren 2005 hadde bestanden økt til 51-56 familiegrupper (300-330 dyr). Avskytingen ser ut til å ha vært større enn tilveksten i den norske bestanden. Mye av bestandsoppgangen må derfor trolig tilskrives innvandring av gaupe fra Sverige. Bestandsøkningen er svært gledelig, men vi kan ikke takke norske miljømyndigheter for dette resultatet, sier Rasmus Hansson i W W F. Svenskenes biologibaserte forvaltning redder den sørskandinaviske ulvebestanden, som vi skyter i filler. Nå er det altså svenskene som også sikrer at vi har en vekst i gaupebestanden i Norge, konkluderer Hansson. Svenskene redder den norske gaupebestanden. FOTO: TOM SCHANDY (KONTROLLERTE FORHOLD) ke mye som det totale norske bestandsmålet - 65 familiegrupper - til minst 300 familiegrupper. Det er naturlig at det kommer inn mye dyr fra overskuddsområder i Sverige til underskuddsområder i Norge. T T 19. konsesjonsrunde Widvey turte ikke I Regjeringens utlysning av oljekonsesjoner i 19. konsesjonsrunde, innkasserte miljøbevegelsen en halv seie r, da de to nominerte blokkene på Nordland III-feltet i Lofoten ikke ble utlyst. WWF har jobbet hardt for å stoppe oljeministerens planer om å lyse ut disse blokkene, samt de andre blokkene som ligger innenfor W W F s forslag til petroleumsfrie områder. WWF er skuffet over at fem kystnære blokker på Finnmark-Vest-feltet ble utlyst. Men Widvey ble i hvert fall nødt til å holde igjen slik at disse ikke skal tildeles før den helhetlige forvaltningsplanen for Barentshavet er ferdig. Dette området utenfor Nordkapp er like sårbart som Lofoten. W W F lover beinhard kamp mot tildelinger her! A B S Slepebåtberedskapen gjennomgås Kystverket har satt i gang arbeidet med å vurdere behovet for og org a n i- seringen av slepebåtberedskapen langs norskekysten. Det norske Veritas har fått oppdraget med å gjennomføre analyse av risiko og beh o v. WWF har krevd kraftig styrking av slepebåtberedskapen, med blant annet fem slepebåter fra Røst til Kirkenes og statlig slepebåtberedskap for Sørlandet. Samferdselskomiteens behandling av stortingsmeldingen om oljevernberedskap og sjøsikkerhet i vår medførte at fiskeri- og kystminister Svein Ludvigsen måtte vedgå at det er mangler ved slepebåtberedskapen, og regjeringen måtte igangsette arbeidet med en grundig gjennomgang. A B S Godt nytt for truede våtmarker i Tønsberg Til tross for sterk motstand fra blant andre WWF og et flertall i T ø n s b e rg kommune, har man nå startet arbeidet med å bygge et omfattende veisystem rundt T ø n s b e rg. I strid med all forsvarlig praksis ble det ikke utført noen uavhengig vurdering av miljøkonsekvensene før byggestart. Et omfattende system av veier og tunneler blir bygget tett inntil to av Norges viktige n a t u r r e s e r v a t e r, Ilene og Presterødkilen, som begge er såkalte R a m s a r o m r å d e r, dvs. våtmarker som N o rge er internasjonalt forpliktet til å beskytte. Våtmarkene er viktige hekke- og rasteplasser for mange fugleart e r. Saken har vakt mye oppmerksomhet, og nå har Fylkesmannen i Vestfold varslet at det er aktuelt å utvide naturreservatene og at det vil bli laget nye planer for forvaltningen av områdene. Det er ikke mange byer som ligger mellom to våtmarker av verdensklasse. Det er viktig at våtmarkene oppfattes som en ressurs for byen og dens innbyggere, ikke som «problemområder», sier Andreas Tveteraas, fagsjef i WWF. Lag informasjonstavler, bruk våtmarkene i undervisningen, arranger guidete turer og markedsfør byen som «Fuglebyen Tønsberg». TT ikke lenger på IUCNs liste over trua og sårbare arter (least concern). Dette er en svært oppmuntrende seier for prosjekt havørn, som ornitologer, lokale havørnentusiaster og WWF startet i 1974. Norge har i dag omkring 2200 par med havørn. Det utgjør omkring 40 prosent av den europeiske bestanden, som er på 5000 til 6000 par. Slik har det ikke alltid vært: Da havørna ble freda i 1968, var det bare 350 kjente par igjen i Norge. «Prosjekt havørn» ble etablert for å redde bestanden i Norge og bidra til å styrke den europeiske bestanden. I dag finnes havørna langs hele norskekysten fra Rogaland til Finnmark, men det er flest fra Møre til Nordland. De siste ti årene har det vært jevn bestandsøkning med rekordhekking i sommer. Nå er havørna også registrert i Vest-Agder og i innlandet flere steder i Norge. Denne suksessen skyldes ikke minst at naturvernere selv tok ansvaret og gjorde den nødvendige jobben! AH! En ung havørn i Rogaland. Havørna utvider stadig utbredelsesområdet. Bankgiro: DnB 7054.63.05489 Kommunikasjon: Arnodd Håpnes - rådgiver skog Medlemssatser: Ansvarlig redaktør: Tom Schandy Torild Moland Krogsrud - inforådgiver Kristin Thorsrud Teien - Livstidsmedlemsskap: 5 000 Grafisk formgivning: Tor Traasdahl - seniorrådgiver rådgiver biomangfold Villmarksfamilie: 500 per år ISSN-0810-633x Fernando del Valle -Tellus Foundation Denise Kohn - medlemsansv./ Svein Erik Hårklau - leder Medlem: 375 per år Ansvarlig utgiver: Administrasjon/fundraising: og prosjektadministrasjon program for miljø og utvikling Student/pensjonist/arbeidsledig/ Det er fortsatt et stykke igjen til det WWF-Norge - Postboks 6784, Rasmus Hansson - generalsekretær Fagavdelingene: Anne Martinussen - rådgiver pandaklubbmedl. (under 16 år): 140 per år St. Olavsplass, 0130 Oslo nivået bestanden hadde i 1997: Da var Havørna reddet! Marianne Lodgaard - adm.sjef Andreas Tveteraas - fagsjef/rådgiver program for miljø og utvikling Elitevenn: 1 000 per år E-post: info@wwf.no det rundt 450 gauper i Norge. Den Havørna var inntil nylig oppført som Tom Paulsen - regnskapsfører/kasserer skipsfart/havmiljø Jenny Skagestad - inforadgiver/utreder Bedriftsmedlem: 10 000 per år Hjemmeside: Knut Frederik Horn - markedssjef Maren Esmark - koordinator Rasmus Reinvang - EU-rådgiver Testamentariske gaver: svenske gaupebestanden er på mer sårbar (vulnerable) på den internasjonale "rødlista" over globalt truede fu- WWF: http://www.wwf.no Eivind Sørlie - fundraiser havmiljø/oppdrett. Æresmedlemer: Ta kontakt med adm.sjefen på telefon Telefon: 22 03 65 00 enn 230 familiegrupper og teller minst Marianne Linnerud - resepsjonist Nina Jensen - prosjektadministrator H.M. Kong Harald V. 22 03 65 17 eller e-post: info@wwf.no Telefaks: 22 20 06 66 1500 dyr. Bestanden skal økes med li- g l e a r t e r. Arten er nå nedlistet og står Anne Grefsrud - IT/adm-rådgiver Anne Beth Skrede - rådgiver havmiljø Jens P. Raanaas Trykk: Stavanger Offset B e s ø k s a d re s s e : Kristian Augustsgt 7A Dag Nagoda - Barentshav-koordinator Forsidefoto: Geirangerfjorden. Foto:Foto: Tom Schandy. 2 Ve rdens Natur - nr. 4 2004 Papir: Munken Lynx Ve rdens Natur - nr. 3 2005 3 FOTO: TOM SCHANDY.

Geiranger er inne på lista over verdens viktigste naturområder. Fjorder i verdensklasse Tekst og foto: Tom Schandy - tschandy@online.no Geiranger og Nærøyfjorden kom i sommer på UNESCOs verdensarvliste. Det betyr at disse fjordene er i verdensklasse en naturav av betydning for hele menneskeheten. Det var under UNESCOs 29. verdenarvkomitémøte i Durban i Sør- Afrika i juli at det ble vedtatt å innskrive Geiranger- og Nærøyfjorden, med omgivelser, på verdensarvlisten. Det er de fremstående geologiske verdiene og det enestående vakre landskapet som har ført til at Norge har fått sitt første naturarvområde på den prestisjefylte listen. Av de 788 objektene og områdene på verdensarvlisten er 154 naturområder. Det vestnorske fjordlandskapet er dermed kommet i svært eksklusivt selskap- med blant annet Galapagosøyene, Mount Kenya, Pyramidene i Egypt, Den kinesiske mur og Grand Canyon. Norge har fra tidligere fem steder innskrevet på Verdensarvlisten - Bryggen i Bergen, Urnes stavkirke, Bergstaden Røros, Helleristningene i Alta og Vegaøyene - men det vestnorske fjordlandskapet er det første norske naturområdet som er altså innskrevet etter å ha oppfylt konvensjonens naturfaglige kriterier. Vakrest i verden I begrunnelsen for innskrivningen uttaler Verdensarvkomiteen blant annet: Vestnorsk fjordlandskap er klassiske, fortrinnlig velutviklede fjorder og anses å være typelokalitet for verdens fjordlandskap. Området framviser alle elementer av landformer knyttet til de indre delene av to av verdens lengste og dypeste fjorder. Nærøyfjord- og Geirangerfjordområdene regnes blant de aller vakreste fjordlandskapene på kloden. Deres unike naturskjønnhet kommer av de trange dalgangene med bratte krystallinske bergsider som strekker seg fra 500 meter under vannflaten til 1400 meter over Norskehavet. Utallige fosser kaster seg utfor de stupbratte fjellveggene, mens tallrike frie elver renner fra takkete fjell, breer og bresjøer, gjennom lauv- og barskog og ned til fjorden. Et stort mangfold av andre naturfenomener, til lands og til vanns, med bl.a. undersjøiske morener og sjøpattedyr, forsterker naturopplevelsen. Rester av eldre, nå for det meste nedlagte gårdsbruk og setre, tilfører det dramatiske naturlandskapet en kulturell dimensjon som utfyller og høyner områdets samlede verdi. Det er Direktoratet for naturforvaltning som på oppdrag fra Miljøverndepartementet har ledet arbeidet med å sette sammen søknadsdokumentet som ble oversendt UNESCO i januar 2004. UNESCO-systemet ga i ettertid tilbakemelding om at den tekniske kvaliteten til den innholdsrike norske søknaden var noe av det beste de hadde sett i konvensjonens trettiårige historie. Nasjonale myndigheters arbeid med nominasjonen kom i gang etter at vestlandskommunene etterspurte oppfølging av en tverrfaglig nordisk studie som noen år tidligere hadde konkludert med at Vestlandsfjordene trolig hadde potensial til å nå opp på Verdensarvlisten. Arbeidet med søknaden har involvert ressurspersoner i kommuner, fylker og på nasjonalt nivå. Norges Geologiske Undersøkelser (NGU) har stått ansvarlig for utarbeidelse av den geofaglige argumentasjonen som har vært av uvurderlig betydning for utfallet. Søknaden og området har det siste året vært gjenstand for grundig evaluering fra et større internasjonalt ekspertpanel som i april la fram sin faglige tilrådning i forkant av verdensarvkomiteens møte i Durban i Sør-Afrika. Beslutningen er en stor anerkjennelse til alle som gjennom generasjoner har sett verdien av å bevare et av verdens absolutt mest inntry k k- sterke landskap for etterslekten. Status som verd e n s a rv er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et landskap kan få, og bare områder som kan dokumentere kultur eller naturfaglige kvaliteter i særklasse, k o m b i n e rt med god forv a l t n i n g, kommer inn på listen, sier miljøvernminister Knut Arild Hareide. 4 Ve rdens Natur - nr. 3 2005 Ve rdens Natur - nr. 3 2005 5

Økte krav til norsk naturforvaltning WWF er strålende fornøyd med at Geirangerfjorden og Nerøyfjorden har fått status som verdensarvområdet på UNESCOs eksklusive liste. Denne statusen er en sterk anerkjennelse av at Norges natur er av verdensklasse. Selvfølgelig er dette en stor oppmuntring for oss som jobber for å bevare denne fantastiske naturen, sier Rasmus Hansson, generalsekretær i WWF- Norge. Nordmenn har vært altfor beskjedne med å fortelle resten av verden om vår fantastiske natur. Det er overhode ingen tvil om at statusen som verdensarvområde vil trekke flere turister til de norske fjordene og til resten av landet. WWF er i utgangspunktet glade for at flere får oppleve den norske naturen og at det skapes nye inntektsmuligheter basert på den rene, intakte naturen og stillheten i norske landskap. Dette kan redusere konfliktnivået i norsk naturvern, fordi flere vil innse at naturvernet er en god investering, fortsetter Hansson. Økt bruk av norsk natur betyr også økte krav til norsk naturforvaltning. Omfattende turisme kan lett skade naturen og redusere opplevelsesverdiene. I Geiranger kan det kan være opptil 15 000 besøkende på en hektisk sommerdag - med en flåte av cruiseskip, helikoptre og busser som forringer opplevelsen. Vi må ikke tro at vi kan tjene mer og mer penger på turisme uten å pløye mer penger tilbake i forvaltningen av naturen turistene er kommet for å se, fortsetter Hansson. Faktisk står 35 av stedene på verdensarvlisten i fare for å bli forringet eller ødelagt av plyndring, forurensning eller masseturisme. Skal turismen kunne utvikle seg til beste for både natur og næringsliv i distriktene, må naturen beskyttes bedre mot turistenes egen påvirkning og andre inngrep som stadig spiser nye deler av norsk natur, sier Hansson. Vi ønsker selvfølgelig ikke at våre fjorder skal havne på en slik liste. Nå er det opp til norske myndigheter å forvalte fjordenes nye Norge bør bli verdens beste økoturisme-land Kristin Teien Thorsrud kteien@wwf.no og Miriam Geitz mgeitz@wwf.no WWF mener at alt burde ligge til rette for at Norge skal kunne bli ledende på økoturisme i verden. Vi har flott og mangfoldig natur og landskap, og de fleste utenlandske turister kommer hit for nettopp å oppleve dette. Men de fleste drar igjen uten å ha lært noe særlig om norsk natur. Heller ikke får de informasjon om i hvilken grad de tjenester de har gjort bruk av, er miljøvennlige, og om reiselivsbedriftene tar hensyn til lokal kultur og n a t u r. En økende turisme vil medføre økt etterspørsel etter opplevelser av autentisk natur og kultur innen miljøvennlige rammer. Derfor er det et behov for å etablere økoturismen - også i Norge. Dette er bakgrunnen for at WWF i samarbeid med GRIP o g Innovasjon Norge har tatt initiativ for å få dette til. Prosjektet er treårig og sparkes i gang i høst. Formålet med prosjektet er å motivere småskala, naturbaserte reiselivsbedrifter til å drive sine virksomheter på en måte som ivaretar miljø, natur, kultur og lokalsamfunn. Videre er det et mål å etablere en sertifiseringsordning for økoturismebedrifter og å bidra til markedsføring av disse reiselivsbedriftene i et internasjonalt voksende økoturismemarked. WWF vil særlig bidra i utviklingen av kriterier som skal ligge til grunn for sertifisering av slike bedrifter. Prosjektet er finansiert med støtte fra Miljøvern-departementet og Nærings- og Handelsdepartem e n t e t. Økoturisme i arktiske strøk også utenom Norge Også turister som reiser utenom Norge i de arktiske strøkene, vil lettere kunne finne fram til gode økoturismeprodukter om ikke altfor lenge. Siden 2003 har WWF deltatt i en gruppe med partnere fra flere arktiske land. De har jobbet med å støtte opp om arktiske økoturismeentreprenører og bærekraftig utvikling av turisme. Gruppens hovedoppgave er å fremme turistprodukter som bygger på og tar hensyn til lokalt miljø og lokal kultur. For å få dette til arbeides det blant annet status på en slik måte at de ikke havner på listen over truede naturområder.! Få årsverk i norske nasjonalparker En undersøkelse fra 1997, som omfattet 128 nasjonalparker i Europa, viste at hver park i gjen-nomsnitt hadde 66,4 årsverk knyttet til forvaltning. Til sammenligning hadde Jotunheimen nasjonalpark, den parken i Norge som har størst forvaltningsapparat, en forvaltning på til sammen tre årsverk i 1998. med å gi lokale entreprenører tilbud om kursing. Det utarbeides også en merkeordning for bedrifter som oppfyller visse krav. Disse tiltakene vil gjøre det enklere for turister å orientere seg blant tilbudene. Mer informasjon finnes på: www.arctictourism.net! Verdens flotteste teltplass. Tenk å våkne opp til sol og denne utsikten. Verdensarvkonvensjonen Konvensjonen for vern av verdens kultur- og naturarv ble vedtatt i 1972 etter en lang forhistorie preget av et økende press mot kulturminner og naturområder i form av krig, naturkatastrofer, forurensning, turisme eller bare ganske enkelt forfall. Behovet for et felles løft - menneskelig og økonomisk - ble grundig dokumentert gjennom den internasjonale redningsaksjonen for kulturminner i Egypt og Nubia da Aswan-dammen skulle bygges tidlig på sekstitallet. Seksti land deltok, deriblant Norge. I ettertid har UNESCO ledet en rekke slike store internasjonale prosjekter - som i Borobodur i Indonesia og i Angkor i Kambodsja. Konvensjonen oppfordrer alle land til å fremme vern av kulturog naturarv som har lokal eller nasjonal betydning. Oppfølgingen av verdensarvkonvensjonen er lagt til en interstatlig komité, Verdensarvkomiteen. Komiteen består av representanter for 21 stater som er parter i konvensjonen. Valgperioden er seks år. Verdensarv-komiteen møtes én gang per år og fatter beslutninger om utvidelse av Listen for verdens kultur- og naturarv, oppfølging av vern, tiltak og fordeling av midler fra Verdensarv-fondet. Norge var medlem av Verdensarv-komiteen i én seksårsperiode, første del av åttitallet. Verdensarvsenteret, sekretariatet for Konvensjonen, er del av UNESCOs hovedkvarter i Paris. Konvensjonens fremste mål er å identifisere kultur- og naturarv som har framragende universell verdi. Konvensjonen etablerer for dette formålet en liste: UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv. Stedene mottar internasjonal assistanse dersom det er behov for det. Per mai 2000 er det 160 stater som har ratifisert konvensjonen, noe som gjør Ve r d e n s a r v - k o n v e n s j o n e n til en av de mest populære i verden. Konvensjonen er spesiell fordi den ser vernet av natur og kultur i sammenheng, som en helhet. Dette er en tanke som også danner grunnlaget for norsk vernepolitikk, men som fremdeles er fremmed i mange land. I 1972 var tanken nesten revolusjonær, selv om folks kulturelle identitet gjennom tidene har blitt formet av miljøet de har levd i, og selv om de mest spektakulære naturområder bærer vitnesbyrd om menneskelig aktivitet gjennom århundrer. Idet en stat ratifiserer konvensjonen påtar den seg ansvaret for å verne hele sin natur- og kulturarv for ettertiden. Det er samtidig statens oppgave å nominere steder til Verdensarv-listen (innen statens territorium). Uten å fornærme den enkelte stats egenråderett, erkjenner statene som har ratifisert konvensjonen, at stedene på listen er del av en universell arv som hele menneskeheten har et ansvar for å bevare. Fullstendig oversikt over alle stedene på verdensarvlisten finner du på denne hjemmesiden: http://whc.unesco.org/en/list Kilde: Den norske UNESCO-kommisjonen.! Mt. Kenya i morgensol, Afrikas nest høyeste, fjell er på UNESCOs liste over verdens viktigste naturområder. FOTO: TOM SCHANDY De storslåtte vannfallene som danner Victoria Falls på grensen mellom Zimbabwe og Zambia er også med på den eksklusive listen til UNESCO. FOTO: TOM SCHANDY 6 Ve rdens Natur - nr. 3 2005 Ve rdens Natur - nr. 3 2005 7

Norsk natur stuper Torild Moland Krogsrud, informasjonsrådgiver WWF - tkrogsrud@wwf.no Dyrebestandene minker, og fisken i havet forsvinner. WWFs ferske «Naturindeks for Norge 2005» viser at norske dyrebestander er redusert med gjennomsnittlig 35 prosent på bare 30 år. Bestanden av lomvi har gått kraftig tilbake de siste tiårene. FOTO: TOM SCHANDY. Naturindeksen viser at store deler av norsk natur er blitt betydelig fattigere de siste 30 årene. En tredjedel av landets fugler, fisk, pattedyr og store krepsdyr er blitt borte siden 1970. Dette er en alarmerende nedgang på historisk sett kort tid. Naturindeksen viser at det kreves et krafttak om man skal nå Stortingets mål om å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010. Dersom utviklingen fortsetter, vil det ikke bare ha store økologiske konsek v e n s e r, men det vil også true menneskets helse, trivsel, økonomi og sikk e r h e t. Norsk natur forsvinner, men det går så langsomt at vi ikke merker det. Vi tror det er normalt, påpeker generalsekretær i WWF Rasmus Hansson. Vårt langsiktige mål er at funnene i indeksen også får politiske konsek v e n s e r. På samme måte som når det går feil med renta og arbeidsledigheten, håper vi naturindeksen kan gi grunnlag for en handlingsregel som får politikerne til å ta nødvendige grep når det går galt med naturen, sier H a n s s o n Truede arter mest truet «Naturindeks for Norge 2005» beskriver utviklingen innen norske virveldyr og store krepsdyr arter med bestandsdata over tid. Dette er i hovedsak fugler og økonomiske viktige arter som f. eks. torsk, sild, uer og jaktbare v i l t a r t e r. For mange av disse viktige artene er fremtidsutsiktene skremmende, men utsiktene er enda dårligere for allerede truede arter. Det er over 3000 på den norske rødlista over truede og sårbare a r t e r. Det er disse som vil gå tapt først dersom ingenting gjøres for å stanse tapet av norsk natur. Det mest skremmende er at indeksen viser hvordan det går med de vanligste artene, de som er økonomisk nyttige eller spesielt godt likt. Men de som virkelig er ille ute, er de truede artene. Disse inngår kun i begrenset grad i Naturindeksen, sier Kristin Thorsrud Teien, som har utarbeidet rapporten. Disse artene har også viktige funksjoner i økosystemet. For eksempel er nær halvparten av norske øyenstikkerarter på rødlista. Øyenstikkerne er viktige i næringskjeden blant annet fordi de har et langt larvestadium i vann der de er mat for fisk og fugl. Sommerfugler er et annet godt eksempel på hva vi kan miste om ingenting gjøres. Det er i dag over 500 sommerfuglarter på rødlista. Om ikke utviklingen stanses raskt, vil mange av disse sommerfuglartene gå tapt fort. Sommerfugler er utsatt fordi de er så knytta til bestemte plantearter, spesielt som larver. Sommerfugllarver spiser ikke hva som helst. Når for eksempel fremmede planteslag utrydder kjente, norske blomsterslag, kan vi tape også flere sommerfuglarter og andre insekter, påpeker Teien. WWFs krav og forslag Tapet av biologisk mangfold skal stanses innen 2010, og det blir derfor opp til den nye regjeringen å gjøre det til en hovedprioritet. Den kraftige nedgangen i Norges levende naturrikdom skyldes i hovedsak overbeskatning av b e s t a n d e r, rasering av leveområder og forurensing. Det er et stort problem i Norge at naturen har svak lovbeskyttelse. Den nye regjeringen overtar arbeidet med tre viktige nye lover: Naturmangfoldloven, havressursloven og planloven. Disse lovene blir helt avgjørende for norsk naturs framtid. Den neste regjeringen må vedta lovverk som gjør ødeleggelser av norsk natur forbudt, sier Hansson. Ingen har tidligere tatt seg bryet med å samle og sammenstille kunnskapen om utviklingen av norske dyr e b e s t a n d e r. Det har bidratt til at nødvendige tiltak for å stoppe nedgangen ikke er blitt iverksatt. Derfor må det viktigste tiltaket nå være å sikre en god overvåking og kartlegging av artene. Vi vet jo ikke hva vi mister hvis vi ikke vet hva vi har, sier Te i e n. " «Det viktigste tiltaket må være å sikre en god overvåking og kartlegging av artene. Vi vet jo ikke hva vi mister hvis vi ikke vet hva vi har.» Kristin Thorsrud Teien, rapportansvarlig Arter knyttet til ferskvann går tilbake. Ferskvannskrepsen er en av artene i faresonen. FOTO: TOM SCHANDY. 8 Ve rdens Natur - nr. 3 2005 Ve rdens Natur - nr. 3 2005 9

" Hovedfunn i Naturindeks for Norge 2005 TOTALINDEKS Totalindeksen viser den samlede utviklingen hos 165 arter av virveldyr og s t o re krepsdyr i Norge i perioden 1970/75 til 2003. Bestandene er i gjennomsnitt re d u s e rt med 35 prosent fra 1975 til 2003. Dette innebære r en dramatisk reduksjon av Norges naturrikdom. Trenden for Norge er ganske lik WWFs Living Planet Index for hele verden, der totalnedgangen var på rundt 40 prosent i perioden 1970 til 2000. MARIN INDEKS (for arter knyttet til havet) Marin indeks viser en nedgang på nærm e re 30 prosent i perioden 1970 til 2003. Indeksen er basert på dataserier for 15 fiskeart e r, 21 fugleart e r, tre havpattedyrart e r, samt reke og hummer. Utviklingen er mest dramatisk for arter knyttet til hav og ferskvann. Bestandene av reke, hummer og fiskearter som inngår i indeksen, er halvert i perioden. Hovedgrunnen er overfiske. Viktige arter som tobis, kolmule, uer, snabeluer og kysttorsk er dramatisk re d u s e rt. Trenden for fisk og kre p s d y r betyr at det nå bare er halvparten så mange individer av de undersøkte art e n e som for drøye tretti år siden. For de nordnorske sjøfuglbestandene av lomvi og sildemåke er nedgangen kritisk, og de står i fare for å forsvinne. Dette innebærer at vi har hatt et enormt tap av naturrikdom i havet. TERRESTRISK INDEKS (for landlevende arter) Terrestrisk indeks viser svært store svingninger, og ingen entydig total trend. Indeksen er basert på tidsserier med bestandsdata for 70 fuglearter og 11 pattedyr. Indeksen for landlevende arter viser store variasjoner i bestander. Bestandene av elg, hjort og rådyr er mangedoblet siden 1970, og drar derfor totalindeksen opp. De landlevende fuglene viser store svingninger, mens nedgang i arter som hare og gaupe drar kurven ned. Ut fra jaktstatistikken ser det ut til at antallet harer har stupt siden 1991. Men ingen har fått midler til å forske på hvorfor haren forsvinner, så vi vet ikke noe om grunnen, påpeker Kristin Thorsrud Teien, som har utarbeidet rapporten. FERSKVANNSINDEKS (for arter knyttet til ferskvann og våtmark) Ferskvannsindeksen viser en nedgang på drøye 59 prosent i perioden 1975 til 2003. Det er imidlertid store variasjoner i datamaterialet. I ferskvann er situasjonen dramatisk: På under tre tiår har halvparten av bestandene knyttet til våtmark og ferskvann gått tilbake med over 50 prosent. Dette på tross av at de nesten 10 000 fiskebestandene som er utryddet av sur nedbør, ikke er med i datagrunnlaget. Det ser ut til at fugl knyttet til våtmarker og ferskvann har hatt en dramatisk nedgang, på over 60 prosent. Mange av artene har også vist en betydelig nedgang i Europa de siste 30 årene, deriblant en rekke vadere. Dette er en bekymringsfull trend som kan bli vanskelig å snu dersom våtmarksområdene ikke forvaltes forsvarlig. 10 Ve rdens Natur - nr. 3 2005

Vil lokke slagugla til Norge Bare noen få slagugler hekker på norsk territorium, men det akter forsker Gunnar Chr. Nyhus å gjøre noe med. Han har lagd en korridor med 170 uglekasser som skal lokke slagugler fra de svenske hekkeområdene og inn i Hedmarks-skogene. Tekst og foto: Tom Schandy - tschandy@online.no Slagugleungen har akkurat tatt steget ut i den store verden. Det er 2005, og vi feirer at det er hundre år siden vi ble kvitt svenskene i dette landet. Like fullt arbeider forsker Gunnar Chr. Nyhus hardt for å få i hvert fall noen svensker tilbake. Det dreier seg om en av Skandinavias største uglearter den fryktede slagugla. Velkjent for nettopp sine slag og sin aggressivitet mot inntrengere i sitt territorium. A n g repet kommer Vi vil helst unngå de skarpe klørne, og har kledd oss deretter. Gunnar C h r. Nyhus ser derfor ut som en slalåmkjører med store slalåmbriller og kraftig anorakk med hette der han beveger seg gjennom myrlendt juniskog på vei til en av hans 170 f u g l ek a s s e r. Det er tid for å ringmerke ungen oppe i kassa, og et slikt besøk er mildt sagt svært upopulært hos vertskapet. Vi har bare så vidt kommet fram da det første angrepet kommer. Slaguglemor observerer oss fra en furugrein i nærheten, kaster seg ut og på lydløse vinger bærer det i sik-sak mellom furustammene. Raskere og raskere. Jeg ser rett inn i to svarte øyne. Jeg dukker og kjenner uglekroppen i hodet i det den farer forbi i full fart og forsvinner elegant mellom trærne. Vi rekker ikke å summe oss så veldig lenge før et nytt angrep komm e r. Her vises ingen nåde. Vi skal vekk men helst skulle vi først ha merket slagugle-junior oppe i kassa. Gunnar er rask. Henter ungen ned på bakken, setter ring på fjærnøstet og opplever nok et angrep før han er ferdig med jobben. Så trekker vi oss tilbake. Slaguglemor knepper med nebbet fra sin vaktpost oppe i furua og er glad inntrengerne trekker seg tilbake. Hadde vi vært en rev, en mår eller en annen predator, hadde vi sikkert raskt gitt opp kampen om å få en ugleunge til frokost. Metoden er eff e k t i v. Man ypper bare ikke med slag u g l e r. Overraskelsesmomentet slår en p redator helt ut. Tenk å få en fotball rett i hodet helt uforv a rende. Slik er slaguglas angrep bortsett fra at denne fjær-fotballen i tillegg har skarpe klør. Det har faktisk hendt at s k o g a r b e i d e re og forskere har fått ødelagt synet i møtet med ugla, sier ugleforskeren som selv har sluppet unna med bare noen blodige risp. Til bunns i uglemystikken Vi er ca. 30 kilometer fra norskegrensa i de myrlendte furuskogene i Värmland. Overalt i skogene her borte henger det slaguglekasser, signert Gunnar Chr. Nyhus fra Høgskolen i Hedmark. Han arbeider vanligvis som lærer for kommende lærere, men har nå fått innvilget delvis fire års forskningsfri for å studere slagugler. Det skal bli en doktorgrad ut av det, så sant han ikke får varige men av alle de sinte uglene. Men hvorfor svenske slagugler? Jeg har alltid vært fascinert av ugler ikke minst den mystiske slagugla. Da jeg flyttet til Elverum i 1993 var plutselig guttedrømmen om å se ei slagugle oppnåelig, for det er b a re helt øst i Hedmark at det i dag finnes hekkende slagugler i Norg e. Men arten er bortgjemt og svært sjelden. Utsetting av omkring 100 holker har bare avdekket to nye hekkeplass e r. Straks man kommer over gre n s a til Sverige er imidlertid slagugla re l a- tivt vanlig. Hvordan kan det ha seg at Sverige huser en bestand på anslagsvis 2700 par, mens Hedmark og N o rge trolig bare huser mellom 1 og 10 par? I løpet av dette doktorstudiet håper jeg å komme litt nærmere svaret og jeg håper at de svenske uglene har rykket litt nærmere Norg e, forteller Nyhus. Slagugla er en av flere typiske taig a - a r t e r, det vil si arter som hører hjemme i det store skogbeltet som strekker seg fra øst i Norge, gjennom Sverige og Finland og videre østover gjennom Sibir. Der løvskogen tar over for barskogen litt lenger sør i Värmland, er det stopp for slagugla. Dette er kattuglas domene. Det er i det hele tatt lite overlapp i utbredelsesområdet til de to ugleartene. Ikke så rart, for slagugla er dobbelt så tung som kattugla og fortrenger uten problem sin mindre slektning. 700 år gammel bolig Slaguglas hekkeområder kjennetegnes ved gode forekomster av såkalte gamle, grove skorsteinsfuruer. Når uglene ikke hekker i fuglekasser, foretrekker de nemlig brukne furutrær som har stått døde i flere hundre å r. Aldersprøver fra 12 skorsteinsfuruer som ble brukt som reirplass av slagugle, har vist at de eldste trærne startet veksten på begynnelsen av 1300-tallet. En undersøkelse fra Hälsingland i Sverige viste at reirstubber av furu i gjennomsnitt hadde stått døde i hele 255 år. Slaguglene har ikke hatt den samme tilgangen på slike stubber i N o rge, og det skyldes antakelig at skogen har blitt drevet på en annen måte. I Norge skjøt avvirkningen av skogene fart på begynnelsen av 1500- tallet, og den vassdrevne oppgangssaga fikk sitt gjennombru d d. S k o g b ruket utviklet seg snart til en stor eksportnæring, og Norge ble " 12 Ve rdens Natur - nr. 3 2005 Ve rdens Natur - nr. 3 2005 13

Gunnar Chr. Nyhus sjekker rundt 170 uglekasser hver sesong. Gunnar Chr. Nyhus har på seg fullt vernutstyr når han koser med slaguglas unge. " Europas største eksportør av trelast. I Hedmark var avvirkningen i full gang praktisk talt over hele fylket før år 1700, og på 1800-tallet hadde hogstgrensen nådd de fjerneste av de store skogressursene. Man gikk systematisk gjennom skogene og plukket ut det grove tømmeret, for det var de store dimensjonene som var etterspurt og ga gode priser. Resultatet var at skogene ble renset for de største trærne, forteller Nyhus. Svenskene derimot førte en helt annen skogpolitikk. På 1500- og 1600-tallet var eksporten av skogprodukter svært beskjeden, og man satset i stedet på jern- og kobberutvinning. Hvis svenskene hadde drevet på samme måte som nordmennene, ville antakelig slagugla vært truet også i Sverige. Han mener også at skogbranner har hatt betydning for slagugla. Skogbrannene har formet det svenske skoglandskapet etter istiden. Fristilling og gjødslingseffekt av brannene bidro til at de overlevende f u rutrærne kunne nå riktig grove dim e n s j o n e r. I en slik skog er det optimale forhold for dannelse av gode s k o r s t e i n s t r æ r. Her er det også gunstige forhold for stokkmaur som er s v a rtspettens viktigste næring. S v a rtspetten på sin side velger ofte g rove furutrær som reirplass, og det har igjen hatt positiv effekt for slagugla. Mange av slaguglas re i r- stubber har nemlig knukket ved gamle svart s p e t t h u l l. Nyhus tror at gjentatte skogbranner gjennom årtusener har vært en forutsetning for at slagugla kunne etablere større, sammenhengende bestander i Sverige. I Norge derimot har skogene brunnet mindre, og slagugla har derfor ikke hatt de samme forutsetningene. Jo lenger vest man k o m m e r, for eksempel Oppland fylke, jo mer vil variert topografi fungere som brannbarriere. Men En såkalt skorsteins-stubbe slaguglas naturlige hekkeplass. Hedmark fylke har samme topografi som de svenske taigaskogene, og slik sett burde slagugla også kunne trives i Hedmark så sant den finner passende reirplasser. Det er imidlertid et problem: Slagugla er veldig stasjonær, og ungfuglene etablerer seg ofte bare 5-20 kilometer fra fødeplassen. Derfor må Nyhus bruke list og tid. Han må lokke uglene til å hekke litt nærmere Norge for hvert år som går. Det er en omfattende oppgave. Å bygge fuglekasser, henge dem opp og ikke minst kontrollere dem krever masse ressurser. I fjor hadde han én hekkende slagugle i sine 170 kasser, i år ti. Like fullt: Dette er gøy, smiler Gunnar Chr. Nyhus. Han samarbeider med ugleforsker Geir Sonerud ved Universitetet for miljø- og biovitenskap og håper altså i løpet av fire års studier å fravriste slagugla noen hemmeligheter og ikke minst lokke noen over til Norg e.! F A K T A Slagugle 50-59 cm stor og med vingespenn 103-124 cm. Hunnen er størst og kan veie i overkant av én kg. Hekker i grovstammet taigaskog med spredte myrer. I nyere tid er hekkefunn i Norge bare dokumentert øst for Glomma i Hedmark. I tidligere tider er det også gjort hekkefunn i Lierne i Nord-Trøndelag og i Rana i Nordland. Etter 1970 er kun seks hekkerevir funnet i Hedmark, men det har aldri vært hekking i mer enn to av dem ett og samme år. Ingen nye hekkeplasser er funnet etter 1991. Slaguglebestanden i Norge teller trolig et sted mellom 1 og 10 par. Lever av smågnagere og andr e småpattedyr, men tar også fugler og frosk. Legger vanligvis to-tre egg. Ruger i 32 døgn, ungene forlater reiret før de kan fly, omkring fire uker gamle. De er avhengig av fôring fra foreldrene til de blir 14-16 uker gamle. 14 Ve rdens Natur - nr. 3 2005

Til tross for at vi i 30 år har hatt et miljøv e rn d e p a rtementet og i 20 år et dire k t o- rat for naturf o rvaltning (DN), er likevel norske dyrebestander i kraftig tilbakegang. Dire k t o r a t d i rektør Janne Sollie forteller hvordan tingene henger sammen. Hva er egentlig D i rektoratets oppgave? Vi er underlagt Miljøverndepartementet og har ansvar både innenfor bevaring av natur og bruk av natur, inkludert friluftsliv. Vi er opptatt av å finne den riktige balansen mellom «å ta vare på naturen» og «å bruke naturen», og dette gjenspeiles i visjonen vår: «For liv i naturen og natur i livet». Vi er på den ene siden rådgivende i forhold til MD og andre, og utøvende i forhold til Direktoratet for naturforvaltning 20 år: Død og liv i Trondheim fastsatt politikk og mange lover på naturforvaltningsområdet. Vi bruker mesteparten av ressursene på naturforvaltningsoppgaver, men driver også med kunnskapsinnhenting og formidling. Tekst: Tor Traasdahl - ttraasdahl@wwf.no - Foto: Tom Schandy - tschandy@online.no Spiser opp urørt natur WWFs Naturindeks for Norg e 2005, basert på de aller fleste tilgjengelige tidsserier for utviklingen innen 165 norske dyre b e- s t a n d e r, konkluderer med at bestandene fugl, fisk og landlevende arter er re d u s e rt med 35 p rosent siden 1970. Hvordan har dette kunnet foregå i et rikt og opplyst land med både depart e- ment og direktorat for natur? Det er en vanlig oppfatning at Norge har store, relativt urørte n a t u r o m r å d e r, og at disse inngår som en viktig del av vår norske identitet og naturarv. Imidlertid har den teknologiske utviklingen og den stadig økende utnyttelsen av naturressursene ført til en gradvis reduksjon av inngrepsfrie naturområder i Norge. Dette gjelder spesielt de siste 40 50 årene. Andelen av villmarkspregede o m r å d e r, det vil si områder som ligger minst fem kilometer fra tyngre tekniske inngrep, var omlag 50 prosent for 100 år siden, nær 25 prosent i 1970 og er 12 prosent i dag. Det har skjedd, og skjer fortsatt, «bit for bit inngrep» i naturområder og viktige leveområder for dyr, som hver for seg kan synes «ubetydelige», men som tilsammen og over tid har store konsekvenser for mangfoldet og utbredelsen av artene. Direktøren mener likevel at vi etter 1970 har hatt bortimot tilstrekkelig kunnskap om virkningene av naturinngrepene til å r e a g e r e. Det er nok likevel slik at ikke alle beslutningstakere har hatt denne kunnskapen eller har vektlagt den. Andre målsettinger som utbygging, næringsutvikling osv blir nok gjerne vektlagt sterkere enn hensynet til naturen og artene. Dette har også i neste omgang ført til at vi ikke har hatt tilstrekkelige virkemidler, som f. eks ressurser til kartlegging av biomangfold, og lovverk for beskyttelse av biomangfold. Har DN noe ansvar for at det gikk som det gikk? Vi har i hvert fall levert mye faktakunnskap i form av overvåkings og kartleggingsresultater til overordnede og andre relevante myndigheter, så jeg vurderer at vi har utnyttet det handlingsrommet som rollen vår gir i så måte. Det er også et spørsmål om interesseorg a n i s a- sjonene på dette feltet har brukt sine muligheter til å synliggjøre og påvirke innenfor det off e n t l i- ge rom. Min vurdering er at milj ø o rganisasjonene har hatt mest fokus på forurensningsspørsmål og ikke innenfor biomangfold og naturverdier. Ingen intere s s e - o rganisasjon Sommeren 2004 hadde Norg e rundt 20 ulver. DN ville da ikke gi fellingstillatelse på én ulv som o p e re rte i Østerdalen, utenom f o rvaltningsområdet. Begru n - nelsen var at bestandsmålet på t re årlige ynglinger ikke var nådd, og at bestandssituasjonen var slik at det er nødvendig med vern av flokker utenfor forv a l t- ningsområdet for å sikre at målet blir nådd. Men vinteren 2005 da vi fortsatt hadde rundt 20 ulver var det blitt OK å felle fem. Sett fra yttersiden kan det virke som om DN lar seg styre politisk i faglige spørsmål? Den største utfordringen vår er å finne den riktige balansen mellom å gi råd og informere på den ene siden og å gjennomføre vedtatt politikk på den andre siden. DN opererer i et landskap som lett blir oppfattet som politisk fordi det berører så mange interess e n t e r. Når det gjelder rovviltpolitikken, gir DN råd til Miljøverndepartementet i forkant av beslutninger, samtidig som vi er et viktig ledd for gjennomføringen av den politikken som Stortinget har bestemt og av MDs tilhørende beslutninger og føringer. Dette var tilfellet ved det eksemplet du nevner. I gjennomføringen av politikken er det lett at noen av interessentene hevder at "DN kjører sitt eget løp" eller gir DN skylden for virkninger av den fastsatte politikken. Vår rolle kan her sammenlignes med pianistens: DN må spille det "pianostykket" Stortinget har vedtatt og ikke et annet, men samtidig må vi prøve å spille det på en slik måte at det skaper minst mulig k o n f l i k t e r. Samtidig viser dette, og ditt spørsmål, at vi må bli enda tydeligere på rollen vår. DN er et direktorat, og ikke en forsknings eller interesseorg a n i s a s j o n. Svaret er langt, men det gjør det ikke mindre faglig krevende å forstå hvordan det å felle fem av 20 ulver kan ha bidratt til at Stortingets mål om tre årlige ynglinger blir nådd. Resultatet er ikke overraskende: I 2005 er det ikke konstatert noen ulveynglinger i N o rg e... Fra 1997 til 2003 ble gaupebestanden re d u s e rt med ca 40 prosent til ca 270 dyr. Hovedårsaken var overd reven jakt, DN ga årlige fellingskvoter på rundt 100 d y r. WWF advarte mot at en sårbar dyre a rt på denne måten ble ytt e r l i g e re svekket. Hvordan kan slik feilforvaltning foregå? Forvaltningen av gaupe i perioden 1997 2003 medførte en villet bestandsreduksjon. Hensikten var å redusere skadeomfanget forårsaket av gaupe. Dette var i tråd med klare politiske føringer. Slik beskatning i fåtallige bestander er bare mulig når vi har et godt faglig og forvaltningsmessig grunnlag, basert på vitenskapelige data og overvåkningsresultater vi kan stole på. Etter DNs vurdering viser denne perioden at vi på en god og forsvarlig måte kan gjennomføre en bestandsregulering av rovviltartene, gitt at vi har oversikt over størrelsen på bestanden, produktiviteten og dødeligheten. Vi vil fortsette å arbeide for å forbedre datagrunnlaget for alle rovviltartene, gjennom overvåkningsprogrammet og pågående forskn i n g s p r o s j e k t e r. Onde forskertunger vil hevde at dere ikke hadde den nødvendige kunnskapen om størrelsen på gaupebestanden. Stortinget fant det i hvert fall nødvendig å gripe inn i 2004 ved å fatte vedtak om at gaupebestanden skal bygges opp igjen, fra ca 43 familiegrupper til 65. Er det nå faglig forsvarlig at vi dermed får rundt 400 gauper i Norge? Ja, bestandsmålet på 65 familiegrupper inngår i dagens rovviltpolitikk, og dette vedtaket bygger på grundig forskningsmateriale og helhetlige avveininger. På landsbasis har det vært en 20 25 prosent økning i antall familiegrupper av gaupe fra 2004 til 2005, og før jakt i 2005 var det registrert minimum 51 56 familiegrupper. Dette tilsvarer en estimert minimum totalbestand på i overkant av 300 dyr. Stortinget vedtok i 2003 at tapet av biologisk mangfold i Norge skal stanses innen 2010. Funnene i WWFs «Naturindeks for Norge 2005» tyder ikke på at dette blir lett. Hvilke grep haster de nå mest med? 2010 målsettingen er veldig ambisiøs. Det er allerede planlagt og iverksatt en rekke tiltak: Handlingsplaner for fem truede arter ferdigstilles i år, en tverrsektoriell nasjonal strategi for arbeidet med fremmede arter ferdigstilles neste år, og fram til 2010 skal både kyst og havområdene kartlegges. Det haster mest med å få på plass en fullverdig naturmangfoldlov og å få sektorer som landbruk, fiskeri, samferdsel og energi til å bruke sine virkemidler for å sikre biomangfoldet. I tillegg må kommunene lage langsiktige og forpliktende planer for arealbruk som sikrer biomangfoldet. Spesielt gjelder dette arealer som er utsatt for stort utbyggingspress, som strand-, kyst-, og fjellområder. Det trengs vel også noen milliarder om f.eks. alle artene i norsk skog skal kunne sikres gjennom vern? Ja, hvis arealvernet skal økes, er det helt klart en forutsetning, og mer overvåking vil også koste penger. Helt til slutt. Hva betyr naturen for deg? Jeg er ingen tindebestiger, elverafter eller annen «ekstrem opplevelse søker». Jeg er heller ikke jeger, men kan ta med et bærspann eller en fiskestang. For meg er de beste opplevelsene i naturen knyttet til å nyte stillheten og skjønnheten, å kjenne følelsen av ro, avkobling og harmoni. Å gå i fjellet, til fots eller på ski, sammen med andre eller alene, gjerne med vidder så langt du kan se, den gode følelsen av å gå timevis uten å bli forstyrret er balsam for kropp og sjel og en av de viktigste bidragene til min livskvalitet.! 16 Ve rdens Natur - nr. 3 2005 Ve rdens Natur - nr. 3 2005 17

Bokhjørnet Leif Ryvarden Norges Nasjonalparker Damm En av høstens mest interessante utgivelser er «Norges nasjonalparker», ført i pennen av den meget produktive biologiprofessoren Leif Ryvarden. Allerede i 1983 ga han ut ei praktbok om Norges nasjonalparker, og denne har blitt trykket i flere opplag. I den siste tiden har det imidlertid vært et rush av nye nasjonalparker, og det var på tide med en helt ny og oppdatert bok om våre viktigste naturområder. Mens den forrige nasjonalpark-boka var på 200 sider, er den nye på hele 382 sider. Det er med andre ord en murstein av ei bok som tar for seg 39 områder. Av disse er 25 nasjonalparker på fastlandet, 6 nasjonalparker på Svalbard, 6 landskapsvernområder og 7 områder som er under utredning. Kunnskapsformidling er viktig i alt naturvern, og miljøvernminister Knut Arild Hareide har følgelig takket ja til å skrive forordet. Direktøren i Direktoratet for naturforvaltning, Janne Sollie, har skrevet om hvorfor norsk natur bør vernes, men etter det har Ryvarden skrevet alt. Professoren som feirer 70 år samtidig med at verket lanseres, har besøkt alle fastlandsparkene minst to ganger, både sommer og vinter over en periode på 20 år. Det foreliggende verket er mange ganger bedre enn det forrige verket. Tekstene er grundige, og Ryvarden øser av sin kunnskap. Han skriver utførlig om parkenes kulturhistorie, landskap, plante- og dyreliv. Det skinner klart igjennom at bokas forfatter er professor i naturkunnskap, for her beskrives mye interessant økologi. Teksten er også mer levende skildret enn i forrige nasjonalparkbok. Boka har en mange fine bilder, men her kunne forlaget gjort en enda bedre innsats. Mange av bildene er til dels kjedelige og triste. I reklameteksten skriver man at boka er gjennomillustrert med bilder av våre fremste naturfotografer, men mer enn halvparten av bildene i boka er signert forfatteren som vel ingen regner som en av landets fremste naturfotografer. Hans bilder er dokumentasjon, og mangler lyset og den finishen som kjennetegner bildene til de beste norske naturfotografene. Når man allerede har investert så mye penger i dette verket, burde man også bestrebet seg på å fremskaffe bilder av ypperste klasse. La imidlertid ikke denne kritiske bemerkningen skremme deg fra å anskaffe boka. Selv om verket koster hele kr. 599,-, er den et must for alle som er glad i norsk natur. Du vet sikkert mye om Jotunheimen og Rondane, men hva vet du om Seiland, Sørdalen-Isdalen eller Skarvan-Holtdalen? Den som får denne boka til jul, vil få problemer med å velge ut turmål neste sommer. For det er mye Damm kan friste med mellom disse to permene. Dyr i Norges natur Bertmark Norge Bertmark er ikke det mest kjente forlaget i Norge. Kanskje ikke så rart, for forlaget selger ikke sine produkter gjennom bokhandel, bare gjennom direktesalg. Like fullt har forlaget nylig lagd et omfattende dyreverk med til sammen 8 bind. Man kan lure på hvordan det henger på greip, men forlaget inngår i det finske mediekonsernet Sanoma WSOY som til sammen har mer enn 18.000 medarbeidere, og som er Nordens største børsnoterte mediekonsern med en omsetning på ca 20 milliarder NOK. Det nye dyreverket er følgelig en finsk oversettelse, men det er behørlig bearbeidet for norske forhold av norske zoologer. Verket er veldig flott og ligger ikke tilbake for de dyreverkene som Cappelen tidligere har hatt monopol på i Norg e. Verket består av åtte bind. De fem første bindene består av dyr i verden inndelt i to bind om pattedyr, et om fugler, et om fisker og et om virvelløse dyr. De tre siste bindene omhandler dyr i Norge, inndelt i pattedyr, fisker og fugler. Når du kjøper dette verket, får du et praktverk i hylla. Du blir mange opplevelser rikere, og du får ny kunnskap om dyrene. Men ikke bare det: For hver bok du kjøper bidrar du med 10 kroner direkte til WWFs arbeide for å ta vare på dyr og natur. Boka er skrevet på en lettfattelig måte og egner seg som oppslagsverk for hele familien. Bildene er tatt av profesjonelle naturfotografer og holder gjennomgående et høyt nivå. Fordi dette er et oversatt verk, er det få norske naturfotografer som er representert i verket. Hver bok er på rundt 300 sider og har rundt 350 fargebilder. Det vil si at dette verket totalt er på 2400 sider med rundt 2800 bilder. Hvis dette høres fristende ut, kontakter du forlaget direkte: Bertmark Norge AS, Støttumveien 7, 1540 VESTBY, Telefon : 64985970 eller på e-post: kundeservice@bertmark.no! 18 Ve rdens Natur - nr. 3 2005

Den varsomme kjempen Hvalhaien er verdens største fisk og følgelig også verdens største hai, men på menyen står helst bitte små plankton. Den brede munnen er karakteristisk, og haien følges som regel av et kobbel med småfisk. FOTO: STEIN JOHNSEN/SAMFOTO. En skapning så fargerik at det er lett å tro at Walt Disney skapte den: Nydelig blå med hvite prikker, store uttrykksfulle øyne og en merkelig kroppsfasong. Hvalhaien kalles ofte for «den varsomme kjempen», fordi den til tross for sine mange tonn og opptil 15 meters lengde kun spiser plankton og småfisk. Tekst: Maren Esmark, havmiljørådgiver - mesmark@wwf.no Hvalhaien er verdens største fisk og den er en hai, ikke en hval, men har fått navnet fordi den er stor som en hval. Hvalhaien er for mange nordmenn mest kjent fra Thor Heyerdahls Kon-Tiki-ferd: Spenningen om bord i flåten var stor når denne kjempen dukket opp langs siden, og mannskapet var usikre på om den ville smadre flåten til pinneved. Men heldigvis er hvalhaien helt ufarlig den er bare nysgjerrig. På Kon-Tiki museet finnes en kopi i full størrelse, til glede for både store og små. Hvalhaien kan være lett å få øye på fordi den oppholder seg på overflaten i lange perioder når den svømmer sakte fremover og spiser plankton. Hvalhaien kan også observeres mens den rugger det enorme hodet fra side til side med alle gjellene vidåpne for å fange mest mulig plankton. F a n g s t Dessverre drives det fortsatt fangst på hvalhai i noen asiatiske land, India, Fillipinene, Malaysia, Indonesia, Thailand og Burma. Fisken er svært ettertraktet fordi den er så stor og har ett hvitt, mildt kjøtt og dessverre er enkel å fange. Fangstmetodene kan være særdeles brutale, da fiskere ofte borer bolter gjennom kjeven til haien og trekker den inn til land før den avlives, en prosess som kan ta timevis. WWF jobber aktivt i flere land for å stanse fangsten av hvalhai. Hittil har man lykkes med å få hvalhai inn på CITES-listen over truede dyrearter. The Convention on International Trade in E n d a n g e red Species of Wi l d Fauna and Flora (CITES) ble etablert for å forsøke å regulere og redusere handel med truede arter. Hvalhai er oppført på A p p e n d i x II. Det betyr at all handel med produkter må følges av ett sertifikat som garanterer at haien er fanget lovlig. Norge har reservert seg mot denne oppføringen i en barnslig protest fordi våre myndigheter mener vågehvalen burde fjernes fra den samme listen. Det er en lite konstruktiv politikk Norge fører når landet protesterer mot at hvithai, hvalhai, sjøhester og andre sterkt truede dyrearter ikke skal få en beskyttelse " 20 Ve rdens Natur - nr. 3 2005 Ve rdens Natur - nr. 3 2005 21

Det er en spektakulær opplevelse å svømme og dykke med hvalhaier. FOTO: STEIN JOHNSEN/SAMFOTO. F A K T A HVALHAI (Rhiniodon typus) Hvalhai er verdens største fisk og kan veie opptil 10 tonn og bli nærmere 18 meter lang, men er sjelden over 12 meter. Fargen er lys gråblå med de karakteristiske hvite flekkene. Hodet er flatt og munnen bred. Selv om dette er verdens største fisk, så lever hvalhaien av bittesmå plankton og småfisk. Plankton filtreres gjennom gjellene, men hvalhaien har også tusenvis av veldig små tenner som brukes til å fange småfisk. Hvalhai følger gjerne etter stimfisk slik som tunfisk og dolphinfisk. Hvalhai kan svømme over enorme avstander. Det er gjerne hannen som vandrer lengst. Hvalhai finnes i tropiske farvann i alle verdenshavene, unntatt Middelhavet. Dessverre er hvalhaien i dag sterkt truet av fiske, både fordi noen land fortsatt fisker hvalhai, og fordi den setter seg fast og dør i fiskegarn og tas som bifangst. " gjennom CITES bare fordi man ikke har oppnådd enighet om vågehval. Hvalhaien er også truet av bifangst, bl.a. kan den sette seg fast i fiskegarn. Denne høsten lanserer WWF en stor, global kampanje for å redusere bifangst av truede dyrearter, slik som h a v s k i l p a d d e r, haier, hvaler og s j ø f u g l. H v a l h a i - t u r i s m e Hvalhaien er svært populær blant dykkere. Det regnes for å være noe av det mest spektakulære man kan oppleve under vann når denne kjempen glir elegant og lydløst forbi. I silhuett mot sola. Hvalhai utenfor kysten av Kenya. Flere steder omkring på kloden arrangeres nå hvalhai-turisme. I januar 1998 ble hvalhaier tiltrukket til en algeoppblomstring utenfor Donzol, en liten fiskerlandsby i Fillipinene. Denne begivenheten tiltrakk seg turister, krypskyttere, media og myndigheter som alle ville ha en del av «hvalhai-kaka». Oppdagelsen førte til at krypskyttere straks drepte sju hvalhaier, men heldigvis responderte myndighetene raskt og erklærte området som hvalhai-reservat. All jakt og handel med hvalhai ble umiddelbart forbudt. Derimot fikk lokale fiskere lov til å ta med seg turister for å la dem svømme og dykke sammen med kjempene. WWF i Fillipinene startet like etter et eget prosjekt for å beskytte hvalhaiene gjennom ansvarlig turisme. Blant annet utarbeidet WWF egne retningslinjer for hvordan man kan dykke med hvalhai uten å stresse dyrene. I perioden fra desember 2003 til mai 2004 var det 3 175 registrerte hvalhai-turister på besøk i dette o m r å d e t. Også andre steder i verden foregår det hvalhai-turisme. På et bestemt sted i korallrevene utenfor Belize i Mellom-Amerika har hvalhaier samlet seg så lenge fiskere kan huske, men org a n i s e r t hvalhai-turisme ble ikke vurdert før i 1997. Da oppdaget lokalbefolkningen at hvalhaiene samlet seg ved fullmåne i april-mai for å ete egg fra gytende fisker i området. Fra 1997 til 2004 økte antall hvalturist-operatører fra én til 22, og antall turister passerte 1300.! FOTO: STEIN JOHNSEN/SAMFOTO. 22 Ve rdens Natur - nr. 3 2005

W W F panorama Orangutangen er en av de artene som er avhengig av regnskogen på Borneo. FOTO: WWF-CANON/ALAIN COMPOST. Regnskog hogges og brennes for å lage plantasje. FOTO: WWF-CANON/ALAIN COMPOST. meoljeplantasjer. Dette er en av de største truslene mot Borneos regnskoger. Plantasjene dekker i dag 2,5 millioner hektar og arealet er stadig økende. En annen viktig trussel er ulovlig hogst i nasjonalparkene på den indonesiske delen av øya. WWF har tatt et initiativ overfor de tre landene som deler Borneo (Indonesia, Malaysia og Brunei) og ønsker å få til et samarbeid om å verne 22 millioner hektar av et skogområde som kalles «Borneos Hjerte». Dersom ikke de tre landene på Borneo samarbeider for å bevare dette viktige, sammenhengende regnskogsområdet, vil selv de mest fjerntliggende områdene på øya gå en usikker framtid i møte, sier Stuart Chapman, internasjonal koordinator for Borneos Hjerte-initiativet. VERDENS STØRSTE FERSKVANNSFISK Verdens største ferskvannsfisk ble nylig fanget i Mekongelva i Thailand. Det var en kjempemalle som veide 292 kilo. Mallen er like tung som en grisslybjørn. Det er fantastisk å tenke på at slike kjemper fremdeles svømmer omkring i noen av verdens elver, sier Jamie Pittock, som er leder av WWFs globale ferskvannsprogram. Dessverre kan arten forsvinne i løpet av få år dersom det ikke settes i verk tiltak for å bevare arten. WWF håper funnet vil sette fokus på skjebnen til kritisk truede fiskearter. Mekongelva er levested for flere kjempefisker enn noen annen elv i verden. Den er også den mest produktive fiskeelva i verden og gir mer enn 1, 4 milliarder dollar i avkastning. Fisk fra Mekong er den viktigste proteinkilden for mer enn 73 millioner mennesker som lever langs elva. For hundre år siden fantes Mekongs kjempe- malle i hele elva fra Vietnam til det sørlige Kina. De siste 20 årene har imidlertid bestanden gått tilbake med hele 90 prosent. Bygging av damanlegg regnes som en de største truslene mot arten fordi dammene blokkerer vandringsrutene. Uten å kunne vandre opp og ned elva, vil fisken ha færre muligheter for å yngle. Kampen for å redde kjempemallen er en kamp mot klokka. Vi må handle nå før mallen er borte for godt, sier Dr Zeb Hogan i WWF International. Ve rdens største fiskeart kjempemallen i Mekong er truet av utryddelse. Dette eksemplaret veide 292 kilo. FOTO: WWF/SUTHEP KRITSANAVARIN. FISKEKROK REDDER SKIPADDER Hvert år dør over en kvart million havskilpadder fordi de henger seg opp i garn og kroker. Seks av sju arter havskilpadde er i dag truet av utryddelse. Nå skal et 100 år gammelt fisketriks redde skilpadder over hele verden. Mustad og WWF er pådrivere. Havskilpaddene er krypdyr som legger egg og tilbringer mesteparten av livet i åpent hav. Noen arter lever av fisk, skalldyr og maneter, Bilde til høyre: Nye kroker fra WWF og Mustad skal hindre fiskere å få havskilpadder som suppeskilpadden på kroken. FOTO: WWF-CANON/MARTIN HARVEY. BORNEOS LAVLANDSREGNSKOG NESTEN BORTE OM 10 ÅR Dersom avskogingen på Borneo fortsetter i dagens rivende tempo, kan nesten all lavlandsregnskog være borte om ti år. Halve skogarealet er allerede hogd. Orangutangen og pygmeelefanten og andre arter går dystre tider i møte når den artsrike regnskogen erstattes med palmeoljeplantasjer. Det er konklusjonen i en ny WWFrapport som nylig ble lagt fram. Borneo, verdens tredje største øy, er svært artsrik med mer enn 210 pattedyr, hvorav 44 ikke finnes andre steder i verden. WWF-rapporten «Treasure Island at Risk» avdekker at halvparten av regnskogen i lavlandet på øya er borte. De største truslene er store skogbranner, voldsom hogst og rydding av skog for å lage plantasjer. Dersom utviklingen fortsetter, risikerer øya bare å stå igjen med torvmyr og fjellskog om ti år. Oppsplitting av leveområder kan blant annet føre til at orangutangstammen ikke lenger er genetisk levedyktig i 2020. Avskogingen truer det biologiske mangfoldet og skaper store problemer for folk: Denne avskogingen i stor skala fører til at mange arter kan gå tapt, vannforsyningen for folk ødelegges og potensialet for økonomisk utvikling i lokalsamfunnene reduseres, blant annet fordi øya blir mindre attraktiv for turister, sier Dr Chris Elliott, som leder WWFs globale skogprogram. Artsrik regnskog hogges og erstattes av palmens andre beiter på sjøgress og alger. De legger egg på sandstrender, og det kan ta opp til to måneder før eggene klekkes. Havlærskilpadden er den største arten og kan bli nesten tre meter lang og veie opp mot 900 kilo. I dag trues havskilpaddene fra flere hold: Sandstrender bygges ut til hotellområder og ødelegger viktige områder hvor havskilpadder legger egg Fangst av skilpadder for salg av skall, lær og kjøtt Innsamling av egg fra strender Skilpadder drukner fordi de blir sittende fast i fiskekroker og andre fiskeredskaper Yrkesfiskerne i Australia visste allerede for 100 år siden hvordan de skulle unngå å henge fiskekroken fast i bunnen og i skilpadder. Trikset er så enkelt som å bøye kroken innover til en sirkel. Den norske fiskekrokprodusenten Mustad har i 60 år utviklet denne typen sirkelkroker, som reduserer uønsket skilpaddefangst med over 90 prosent. Problemet i områder der havskilpaddene er mest utsatt, er at fiskerne ofte er fattige og har dårlig tilgang til ny teknologi. Derfor har i første omgang Mustad forsynt WWF med 250 000 fiskekroker som WWF distribuerer via sine prosjekter i områder der bifangst av skilpadde er et stort problem, som Malaysia, Mexico, Papua Ny Guinea og Ecuador. I tillegg til å redusere bifangsten av skilpadder kraftig, er sirkelkrokene formet slik at de skåner byttet mot unødvendig skade. Fisken svelger ikke kroken, og den hekter seg ikke i svelg eller indre organer når den fjernes. Sirkelkrokene gir også langt bedre fangst. Avhengig av fiskeform, dybde og type fisk, gir sirkelkrokene jevnt over 20 prosent mer fangst enn de vanlige j-krokene. Flere branner kan bli resultatet av klimaendring i Middelhavshavområdet. Her slukking av brann i sørlige Frankrike. FOTO: WWF-CANON/MICHEL GUNTHER. TURISTPERLER VED MIDDELHAVET I FARE Flere hetebølger, skogbranner, tørke og problemer med ferskvann og jordbruk er noen av konsekvensene ved en global oppvarming på to grader, viser en ny rapport fra WWF. Disse naturfenomenene kan få omfattende følger for turiststrømmen til Middelhavet, lokalbefolkningen og norske turister i området. Kystlinjen ved Middelhavet er verdens mest populære turistdestinasjon og tiltrekker seg 30 prosent av verdens turister. Årlig reiser hundretusenvis av nordmenn til det varme klimaet i Spania, Italia, Tyrkia og Hellas. Nå viser en ny rapport at klimaet kan bli litt vel hett rundt Middelhavet dersom den globale oppvarmingen får fortsette og når to grader over gjennomsnitlig førindustrielt nivå om 20-50 år. En global oppvarming på to grader vil ha enorme negative konsekvenser for den fremtidige turistindustrien i regionen. Hetebølger og skogbranner vil få folk til å velge å reise andre steder i ferien, sier dr. Tina Tin, forskningskoordinator for rapporten «Climate change impacts in the Mediterranean resulting from a 2 degreec global temperature rise». Dersom klimaendringene ikke stoppes, kan Middelhavet om 20 år oppleve seks uker mer enn i dag med hetebølger (temperaturer på over 35 grader). Det økende antallet varme dager vil resultere i høyere risiko for skogbranner stort sett hele året, med konsekvenser for sikkerheten til lokalbefolkningen og turister. Temperaturen i Middelhavet har allerede steget med nesten én grad det siste århundret. Siden de fleste faktorer som bidrar til klimaendringer er sterkt akselererende, vil den globale oppvarmingen og problemene knyttet til et varmere klima øke tilsvarende, påpeker Rasmus Hansson, generalsekretær i WWF-Norge. Middelhavslandene opplever allerede noe av konsekvensene av global oppvarming, blant annet har det vært flere skogbranner og hetebølger enn normalt de siste årene. Heltebølgen i Portugal i 2003 er et godt eksempel og førte til omfattende skogbranner og store ødeleggelser. Slike hetebølger er nå dobbelt så vanlig som tidligere, opplyser Hansson. WWF er også bekymret for de økonomiske konsekvensene for lokalbefolkningen og landbruket i regionen, som med flere hetebølger og mindre nedbør kan oppleve mindre produktivitet. Lengre tørkeperioder kan redusere avlingene med opptil 40 prosent og få store økonomiske konsekvenser for jordbruket i Middelhavslandene.! 24 Ve rdens Natur - nr. 3 2005 Ve rdens Natur - nr. 3 2005 25

Uganda Miljødame gir alt Tekst: Jenny Skagestad - jskagestad@wwf.no - Foto: Jenny Kosberg Skagestad og Svein Erik Hårklau Vassdragene rundt Albertsjøen på grensa mellom Uganda og Kongo er vannkilde for hundretusener av mennesker, og skogene er fulle av sjeldne arter. Vi ble med den høygravide og brennende engasjerte Joseline for å se hvorfor skogene forsvinner, og hvorfor elvene blir forurenset og tørker inn. Vi møter Chris Kasamba og Joseline Nyangoma på WWF-kontoret i Hoima, ett av distriktene ved Albertsjøen i Uganda. Chris jobber for W W F. Joseline er miljøvernleder i distriktet og skal ta oss med ut i felt for å vise trusler mot kildene til vannet i nedbørfeltet og de artsrike skogene. Joseline strutter av entusiasme for jobben sin og snakker engasjert om hvor viktig det er for de fattige i distriktet at skogen bevares og elvevannet er rent. Hun strutter også av graviditet, men har tydeligvis ikke noen skrupler med å kjøre halve dagen i en ristende pickup på en særdeles humpete grusvei. Albertine Rift - en ekstremt rik økoregion Albertsjøen ligger i den såkalte Albertine Rift «økoregion», som strekker seg gjennom deler av Uganda, Kongo, Rwanda, Burundi og Tanzania. «Økoregion» er WWFs betegnelse på et relativt stort område eller økosystem på land, i havet eller i ferskvann, som inneholder en geografisk avgrenset naturtype og som har nokså likt klima, jordsmonn og sammensetning av dyre- og planteart e r. Albertine Rift er én av 200 økoregioner i verden som WWF mener har særlig stor verdi for det biologiske mangfoldet, og er den mest artsrike økoregionen i fastlands-afrika. Området er en stor nedsenkning i terrenget, derav navnet rift, og dette spesielle landskapet har gitt området en unik artsrikdom. Mange av plante- og dyreartene her finnes ikke andre steder i verden. Vi kjører gjennom et grønt, frodig jordbrukslandskap med små skogholt. Folk i Hoima driver stort sett småskala selvbergingsjordbruk. De dyrker kokebananer, kassava, jam, mais, ris og grønnsaker til eget forbruk og litt til salg på det lokale markedet. De fleste har også et par geiter eller kyr som gresser rundt huset. Noen av husdyrene går midt i veien og bykser ut i grøfta når vi kommer kjørende. Åssidene som engang var dekket av skog, er nå dyrket opp og former et lappeteppe av små avlinger på kryss og tvers. Syke barn går ikke på skolen Vi plukker opp en lokalpolitiker ved distriktsrådhuset. Han heter Mugeni Mulindambura og kjenner Joseline og Chris godt. I bilen forteller politikeren at han jobber med utdanningspolitikk og at han opplever at mange av barneskolebarna i enkelte områder er hjemme fordi de er syke. Distriktet er hardt rammet av vannbårne sykdommer som diaré og tidvis kolera. En stor andel av barn i barneskolealder har en eller annen form for innvollsorm. Mugeni mener derfor at det er en viktig del av utdanningspolitikken å ta vare på vannkildene og stoppe forurensingen. Han vil gjerne samarbeide med W W F. Mens han snakker, stikker han stadig hodet ut av bilvinduet og vinker ivrig til folk i de små landsbyene vi passerer. Det er tydelig at han er folkevalgt, og utfra vinkingen skulle man tro at han kjenner alle velgerne sine personlig. Risåker inne i skogen Vi kommer inn på en bred grusvei med en vegg av tropisk skog på begge s i d e r. Joseline og politikeren kikker ut og diskuterer seg i mellom hvor vi skal stoppe. Er det den stien? s p ø r Joseline og peker. Nei, jeg tror det er litt lenger bort Der er det! s i e r Mugeni og ber sjåføren stoppe i veikanten. Vi går inn på en liten sti som danner en slags tunnel gjennom en tett, fuktig skog med høye trær, slyngplanter og intens lyd fra tropiske fugler og insekter. Etter 100 meter slutter skogen brått, og vi kommer til en stor lysning der det tydeligvis er hogd og brent trær og gravet opp røtter. Her har noen lokale bønder ryddet et felt av skogen og begynt å dyrke ris. Joseline viser oss de nysådde risplantene som dekker omtrent halvparten av arealet. Det er ulovlig å rydde skog for jordbruk h e r, og hun mener at bøndene derfor bevisst har valgt en skogflekk som ikke syns fra veien. Det var tilfeldig at vi oppdaget dette, men det finnes nok mange slike skjulte åkerlapper, tror hun. Hun skjønner at folk trenger mer matjord, men mener at skogen her må bevares blant annet fordi den produser e r, lagrer og renser drikkevann for tusenvis av mennesker. Knappe ressurser til miljøarbeid Fordi vi ikke har råd til å ta fly- eller s a t e l l i t t b i l d e r, vet vi ikke hvor stort areal som avskoges i distriktet hvert år. Da er det vanskelig å vite hvor vi skal sette inn kreftene for å stoppe ødelegg e l s e n e, forklarer Joseline oppgitt. Det aner meg at miljøvernledere i Uganda sikkert har en like ubetydelig del av distriktsbudsjettet som det deres kolleger har i norske kommuner og f y l k e r. Men i flere år framover vil Joseline få god støtte fra Chris og John på WWF-kontoret i Hoima som jobber med det Norad-finansierte prosjektet for en bedre forvaltning av vann og skog øst for Albertsjøen. Det finnes lover som skal sikre en god arealplanlegging og regulere bruken av naturressursene, men det mangler ressurser til å sette lovene ut i livet og følge opp lovbrudd. Det er en av grunnene til at WWF og andre org a n i s a s j o- ner nå jobber for å styrke naturressursforvaltningen. Tobakksindustrien legger press Joseline ber sjåføren stoppe bilen ved en elv. Her stiller hun seg på brua og peker ned mot elveleiet. To b a k k s - plantene er dyrket helt ned mot elva, og hun forklarer hvordan dette fører til avrenning av jord, næringsstoffer og forurensning fra åkrene ut i vassdraget når det regner. Dette foru renser elva. Dersom det hadde vært et belte av trær og annen naturlig vegetasjon som en buffer mot åkeren, ville regnvannet blitt re n- set før det rant ut i vassdraget. Samtidig ville en del av vannet blitt l a g ret i jordsmonnet i stedet for å bli skylt rett ut, forteller en svært engasjert Joseline som begynner å snakke fortere. Hun fekter hissig med armene når hun forteller at det er ulovlig å dyrke helt ned til og i elveleiene i Uganda, men at den utenlandske tobakksindustrien presser sine lokale leverandører til å gjøre det likevel. Hun forteller sint at de mektige tobakksselskapene til og med har prøvd å stikke 26 Ve rdens Natur - nr. 3 2005 Ve rdens Natur - nr. 3 2005 27

kjepper i hjulene for miljøarbeidet ved å angripe henne personlig. De har bedt henne «vise mer oppdragelse» og har klaget til distriktsmyndighetene fordi hun offentlig påpeker problemene tobakksdyrkingen skaper for folk og miljø. Men det skal mer til for å vippe denne tøffe dama av pinnen. Motstand ser bare ut til å motivere henne enda sterkere til å fortsette kampen for et levelig miljø. Elv til bading, klesvask, søppel og drikke Mens vi prater, kommer det folk med store, gule «bensinkanner» for å hente vann i elva. Jeg ser bare kvinner og Albertine Rift Økoregion A l b e rtsjøen ligger på grensa mellom Uganda og Den Demokratiske Republikken Kongo i Øst-Afrika. Innsjøen dekker 5 300 kvadratkilom e t e r, det vil si at den er over 14 ganger større enn Mjøsa. Innsjøen er den nordligste av en serie med innsjøer som ligger på linje i den såkalte Albertine Rift Økore g i o n. Ø k o regionen er en enorm nedsenkning i terrenget som strekker seg fra A l b e rtsjøen i Uganda og Kongo sørover gjennom Rwanda og Buru n d i til Tanganyika-sjøen i Ta n z a n i a. Området huser mange unike (endemiske) plante- og dyre a rter og har stor naturv e rn v e rdi. Vassdragene i n e d b ø rfeltet til Albertsjøen er drikkevannskilde for hundretusener av barn. Det er deres oppgave å hente vann og ved til familien Sola steker. Joseline forteller at elva brukes til å bade, vaske klær, til drikkevann og i praksis som søppelplass for mye rart. Hun sukker og peker på en ung mor som bøyer seg ned mot vannspeilet, tar en håndfull med den skitne elvevannet og holder opp til munnen på spedbarnet sitt. Barnet drikker og moren drikker selv også før hun fyller en vannkanne. Synet gir oss litt frysninger på ryggen. Det er dessverre vanlig å drikke vannet direkte uten å koke det først. Mange blir syke, noen barn dør. Elva er blitt brunere og har mindre vann nå enn før. Lokalpolitikeren mennesker og viktig for et omfattende fisker i innsjøen. Va n n t i l f ø r- selen i elvene er truet av rask avskoging, ødeleggelser av våtmarker og f o ru rensning. W W F - p ro s j e k t e t Lake Albert Eastern Catchment Management Project ble startet i desember 2004 og finansieres i hovedsak av Direktoratet for utviklingssamarbeid, Norad. Prosjektet har fokus på de tre distriktene Hoima, Masindi og Kibaale på den ugandiske siden av innsjøen. WWF jobber sammen med lokale og sentrale myndigheter, lokalbefolkning og frivillige organisasjoner for å bedre vannforvaltningen og forvalte skoger og våtmarker slik at vannkildene bevares. Mugeni mener at tilstanden er kraftig forverret de siste fem årene. Viktig å møte folk der de er Målet for mange ugandere som tar høyere utdannelse, er å kunne jobbe hele dagen på et rent og stille kontor, for å slippe å svette rundt i buskene under en stekende, tropisk sol. Men Joseline mener det viktigste arbeidet hun kan gjøre som miljøvernleder, er å være der det skjer, ute i felt. Hun mener at det er avgjørende at hun er mye ute og snakker med folk, ser hvordan de lever og kan diskutere med dem hvordan naturressursene kan brukes på en mer bærekraftig måte. Det er viktig at også de sentrale myndighetene reiser ut og ser den virkelige verden de fattige lever i og hvordan folk b ruker og overutnytter naturre s s u r- sene i praksis. I dag sitter styre s m a k- tene bare på kontor, og da er det vanskelig å utvikle en god naturforv a l t- n i n g, mener Joseline. N a t u re calls Først etter mange timer med biling og gåing skjærer Joseline en liten grimase og holder seg på den store magen. Hun er sliten nå, og jeg er imponert Miljøproblemer hindrer mange b a rn i Uganda i å gå på skolen, sier Svein Erik Hårklau, koordinator for A f r i k a p rosjektene til WWF-Norg e. Mange barn hjelper mødrene sine med å hente ved og vann til husholdningen. Økende avskoging fører til at vannmengden i elvene minker mer enn normalt i tørketiden, noen tørker helt ut, noe som aldri skjedde før. Redusert vannføring øker konsentrasjonen av foru rensning og antallet barn som blir smittet av v a n n b å rne sykdommer gjennom drikkevannet, øker. Norske bistandsmyndigheter har som mål å få flere barn på skolen i over at hun har holdt ut så lenge som hun har. I bilen på vei tilbake til kontoret spør jeg om det er mulig i Uganda å gå ut i barselspermisjon dersom man er for sliten til å jobbe. Ugandiske kvinner kan ta fri to måneder før og én måned etter at barnet er født. Men jeg kan jo ikke bli borte så lenge - da blir det jo ikke gjort noe miljøvernarbeid i dette distriktet! ler miljøvernlederen. Fødselsterminen hennes var for noen dager siden. Tre dager senere, når vi er reist videre til et annet distrikt langs Albertsjøen, får vi en telefon fra Joseline. Hun har født en fin, liten gutt, og alt gikk fint. Om én måned er hun tilbake for å jobbe sammen med WWF for å stoppe avskoging, oppdyrking av elveleiene og forurensning av vassdragene. Jeg føler meg trygg på at hun vil gjøre det hun kan for å sikre kildene til det livsviktige vannet i ved Albertsjøen. Mye ville vært bedre i verden hvis flere hadde hatt pågangsmotet til denne afrikanske dama!! -Miljøproblemer hindrer skolegang v å re samarbeidsland i Afrika. Men b a rn som bruker hele dagen til å hente vann og ved, og barn som ligger syke hjemme, får problemer med å gå på skolen. Bistand til nye skoler og kvalifiserte lære re er veldig bra. Men det hjelper ikke mye dersom skolebenkene er tomme fordi miljøproblemene holder barna hjemme eller de jakter på vann og ved. WWF og de lokale kreftene savner en mer helhetlig tilnærming til disse problemene. Fagre ord om utdanning, helse og miljø hjelper lite når man ikke klarer å ha to tanker i hodet samtidig i p r a k s i s, mener Hårklau. 28 Ve rdens Natur - nr. 3 2005

Nytt fra norsk natur Organisasjon FOTOMONTASJE: THOMAS MARTINSEN RESTAURERER STIEN TIL BESSEGGEN Fredag 15. juli åpnet miljøvernminister Knut A r i l d Hareide et restaureringsprosjektet på stien opp til Besseggen i Jotunheimen. Miljøverndepartementet har foreløpig bevilget 1,2 millioner kroner til prosjektet, som vil ta minst fire år. Det er ikke tidligere blitt bevilget et så stort engangsbeløp til et enkeltprosjekt i en nasjonalpark her i landet. Besseggen er en av Norges mest populære turistattraksjoner med over 40 000 som går turen hvert år. Dette har medført stor slitasje og erosjon på stien. Det er i mange år prøvd ut erosjonsdempende tiltak på stien opp fra Gjendesheim og Memurubu. Konklusjonen på tiltakene er at de kan karakteriseres som førstehjelp. Tyngre og mer varige tiltak må gjennomføres dersom erosjonen skal stoppes. Det nye prosjektet tar utgangspunkt i erfaringer fra Snowdownia Nationalpark i Wales, der bruk av stein er vist seg som eneste brukbare metode for å tilrettelegge stier med høy ferdsel og erosjon. Erfaringene fra Wales skal tilpasses de naturgitte forholdene i Jotunheimen. Første fase av prosjektet går ut på å Miljøvernminister Knut Arild Hareide prøvegår den steinsatte stien som skal hindre erosjon på den populære turistruta over Besseggen. FOTO: TOM SCHANDY. steinsette de erosjonsutsatte partiene på stiene opp fra Gjendesheim og Memurubu. ØKENDE FUGLEBESTANDER I SKOG En ny rapport fra Program for terrestrisk naturovervåkning (TOV) er nylig blitt levert til Direktoratet for naturforvaltning (DN). Her fremgår det at fugletellinger fra 1000 tellepunkter i de fem fjellområdene Møsvatn, Gutulia, Åmotsdalen, Børgefjell og Dividalen viser en klar økning i bestander av fugl som foretrekker skog, mens det ser ut til å ha vært en mer stabil bestandsutvikling for arter som foretrekker åpne n a t u r o m r å d e r. Forskerne tolker økningen i bestandene som en effekt av tidligere vår og lengre vekstsesong. I alle områdene har det de siste ti årene vært gjennomsnittlig høyere månedsmiddeltemperaturer sammenlignet med 30-årsnormalen (1961-90). Også svarthvit fluesnapper viser en klar tendens til tidligere egglegging ved høyere mai-temperaturer. FØRSTE FJELLREVHANDBOK UTGITT For første gang er det laget en fjellrevhandbok. «Felthandbok Fjellrev» er en veileder til overvåking av fjellrevbestanden, tolkning av spor og sportegn, skille mellom fjellrev og rømt oppdrettsrev. Den er først og fremst myntet på feltfolk, men også publikum vil dra nytte av denne. Hvordan oppdager man et fjellrevhi? Hvordan oppfører man seg ved møte med fjellrev? Og hvor skal en melde i fra? Alt dette og mye mer kan du lese om i handboka, som er rikt illustrert med bilder og figurer. TI NYE ARTER HAR BLITT FREDET Miljøverndepartementet har føyet til ti nye arter på listen over fredete arter i Norge. Fredningen skjer etter en revisjon av artslista i forskrift om fredning av truede arter. Denne gangen er det én insektart, en karplanteart og åtte mosearter som fredes. Alle de ti nyoppførte artene står på Bern-konvensjonens liste over totalfredete arter. Artene er: Vannkalv ( G r a p h o d e rus bilineatus), en insektart Drakehode, en karplante M o s e a r t e r : Råtetvebladmose (Ròtetvibladmose) Scapania massalongi Sylmose (Atractylocarpus alpinus) G r ø n n s k o (Buxbaumia viridis) Storskortemose (Cyndodontium suecicum) Stammesigd (Dicranum viride) Alvemose (Hamatocaulis vernicosus) Stakesvanemose (Meesia longiseta) Sporebustehette ( O rthotrichum ro g e r i ) VIKTIGE SJØFUGLOMRÅDER I SØR-TRØNDELAG VERNET Regjeringen vernet nylig sju sjøfuglområder i Sør-Trøndelag som naturreservater. Områdene har et samlet areal på 23 400 dekar, hvorav 3 600 dekar er landareal og 19 800 dekar er sjøareal. De nye naturreservatene er viktige leveområder for sjøfugl. De har funksjon som hekke-, myteog/eller overvintringslokaliteter. Områdene kan til tider på året ha til dels betydelige konsentrasjoner av sjøfugl. Noen av de viktigste områdene for sjøfugl på kysten av Sør-Trøndelag er allerede vernet. Dette gjelder verneområdene Froan og Været i Frøya og Bjugn kommuner, fyrstasjoner med fuglelivsfredning og flere kystnære våtmarksområder som kom med i verneplan for våtmark i 1983. Denne verneplanen er derfor en viktig utvidelse av det allerede gjennomførte vernet i fylket. De nye naturreservatene er Soløya naturreservat i Hemne kommune, Vassholmen naturreservat i Frøya kommune, Bjugnholmen naturreservat og Melstein naturreservat i Bjugn kommune, Måøyan naturreservat i Roan kommune, Buholman naturreservat og Svesøya naturreservat i Osen kommune STOR ØKNING I SKOGVERNET Regjeringen vernet i september 30 skogområder på Statskog SFs grunn i åtte fylker. Dette er et ledd i den nasjonale skogvernsatsingen. De 30 områdene utgjør et total areal på ca. 385 kvadratkilometer, hvor av produktiv skog utgjør ca. 125 kvadratkilometer. Vernevedtaket omfatter mange store områder med betydelige nasjonale verneverdier.ved dette vernevedtaket øker skogvernet i Norge fra ca. 1,25 prosent til ca. 1,41 prosent av landets produktive skogareal. De vernede områdene bidrar på mange måter til å dekke viktige mangler ved dagens skogvern. Spesielt er omfanget av store områder, til dels over 50 k v a d r a t- k i l o m e t e r, et viktig bidrag. I et økosystemperspektiv er vern av store sammenhengende skogområder viktig både for å ivareta naturlig skogdynamikk og det biologiske mangfoldet i skogslandskapet. Godt over 100 rødlistede arter er registrert i de vernede områdene, og potensialet er mye større både i nåtid og på lang sikt. På denne måten er også denne verneplanen et bidrag i kampen om å nå 2010-målet om stans i tapet av biologisk mangfold.! WWFS LANDSMØTE 2005 BLIR 7.12. I OSLO. WWF har de senere årene vokst raskt i Norge. Vi er i dag en sentral naturvernorganisasjon og engasjerer oss i de fleste viktige naturvernspørsmål, har en høy profil i samfunnsdebatten og leverer konkrete natuvernresultat e r. Men norsk og internasjonal natur trenger et enda sterkere W W F. Årsmøtet 2005 vedtok derfor en ny organisasjonsform som skal gjøre oss mer effektive og slagkraftige. Det sentrale her er at det to org a n i s a s j o n s- delene, stiftelsen og medlemsforeningen, er slått sammen til én organisasjon W W F - N o rge. Med dette ønsker vi at også tersklene for deltagelse i WWFs arbeid blir lavere. I årets landsmøte fullføres omleggingen. Har du spørsmål angående landsmøtet, ta kontakt med administrasjonssjef Marianne Lodgaard eller seniorrådgiver Tor Traasdahl på 22 03 65 00. Støttemedlemmer har forslagsrett til landsmøtet. Forslag må være Styret i hende senest 1.11. 0 5. Adressen er: m l o d g a a r d @ w w f. n o eller send brev til: W W F - N o rge, P.b. 6784 St.Olavs plass, 0130 Oslo.! La årets julekort bli en gave til WWF! Julekortene for 2005 kan du bestille her: Telefon: 22 03 65 00 eller e-post: info@wwf.no Kortene koster 9,- pr stk inkl. moms, minste antall 25. 1. 15 X 15 Juleaften 2. 10 X 15 Dompaper 3. 15 X 15 kornnek 4. 15 X 15 Rimfrost 5. 15 X 15 Vinter 30 Ve rdens Natur - nr. 3 2005

B-BLAD Retur WWF-Norge Postboks 6784 St. Olavs plass, 0130 Oslo Hjemmesideadressen: www.wwf.no Kjære pandaklubbmedlem: Nå må du se på de nye pandasidene! Det er Torild Krogsrud som er Pandaklubbredaktør. Hva er det som er nytt her da? Alt. I sommer har vi laget helt nye sider, med mye lettere og morsommere design og mye mer spennende innhold og... For eksempel? Nå lager vi et diskusjonsforum hvor du som medlem kan si din mening om naturspørsmål, chatte med andre pandaklubbmedlemmer. Og så kan du stille spørsmål om natur og miljø vi har fagfolk som kan mer om dette enn de aller fleste... Hvis du f.eks lurer på om det finnes fisk som føder levende unger, så spør oss! Har du vanskelige skoleoppgaver innen naturfagene spør oss! Kan pandaklubbmedlemmene bidra med noe selv? Ja, vi tar imot bare send oss nær sagt hva som helst som har med naturen å gjøre: dikt, fortellinger, morsomme opplevelser, bilder, tegninger... Torild lover at det skal komme nye ting på pandasidene hver uke. Og så er vi i gang med et stort løft: Et dyreleksikon som skal gi fakta om de ville dyrene i naturen og hvordan det går med dem. Først ut er isbjørn, tiger og panda og mange, mange flere kommer etterhvert. Er du pandamedlem, men har glemt passordet, send en epost til tkrogsrud@wwf.no eller ring 22 03 65 00. Adresseendring? Hvert år er det flere hundre av våre lesere som flytter uten å melde adresseendring. Dermed går de glipp av bladet og vi får merarbeid med returpost. Derfor: Flytter du? Send oss melding enten på epost til: medlem@wwf.no - husk å oppgi både ny og gammel adresse. Du kan også bruke denne slippen. Navn:... Gammel adresse:... Postnr.:... Poststed:... Ny adresse:... Postnr.:... Poststed:... Evt. e-post... WWF-Norge Svarsending 0452 0090 Oslo Hvis du vil unngå å klippe i bladet, kopiér og send inn.