Glennon Doyle Melton Love Warrior En kvinnes vei til kjærlighet og sannhet Oversatt av Tiril Broch Aakre
Jeg er ikke redd det var til dette jeg ble født. Jeanne D Arc
Preludium Tiden er snart inne. Faren min og jeg står ved enden av en lang, hvit løper, som ble lagt ut over det nyklipte gresset i morges. Den begynnende høsten og forventningene til denne dagen har forvandlet hagen i Craigs barndomshjem. Jeg har nakne skuldre, og kjenner et kjølig drag i luften, så jeg løfter ansiktet mot sola. Jeg myser, og sola, løvet og himmelen smelter sammen i et kaleidoskop av blått, grønt og oransje. Løvet, min vordende ektemann, familiene våre, som sitter rakrygget i finstasen, og jeg vi er alle i ferd med å bli til noe annet. Vi skal bli nye. Det er den dagen vi «blir til». Vi venter på at musikken skal spille opp, så vi kan begynne på den korte evigvarende marsjen mot Craig. Jeg kikker på ham der han står ved enden av løperen og ser så kjekk, ung og nervøs ut. Han retter på slipset, folder hendene foran seg, og så skyver han dem ned i lommene. Etter et øyeblikk trekker han hendene opp igjen og presser dem ned langs sidene som en soldat. Han ser uforankret ut, og jeg skulle ønske jeg kunne gå bort til ham nå og holde om de urolige hendene hans. Men mine hender er opptatt: Den ene er i min fars hånd, og den andre ligger over magen. Jeg er en bro mellom fortiden og fremtiden min. Mens jeg ser på Craig, snur gjestene seg for å se på meg. Oppmerksomheten deres gjør meg brydd jeg føler meg falsk, som om jeg later som jeg er brud. Kjolen strammer over midjen, og jeg har
på meg falske øyenvipper, en tiara med falske diamanter, og styltehøye hæler. Jeg er mer utkledd enn kledd. Men det er slik en brud bør se ut, og siden den dagen jeg bestemte meg for å slutte å drikke og bli mor, har jeg prøvd å bli slik jeg bør være. Musikken spiller opp, og pappa klemmer hånden min. Jeg ser opp på ansiktet hans. Han smiler og sier: «Ja, da begynner vi, skatt.» Han vikler armen inn i min, så han holder hele meg oppe med hele seg. Mens jeg går sammen med pappa, begynner jeg å føle meg svimmel, så jeg flytter blikket til søsteren min. Hun står til venstre for presten, i en ildrød kjole. Håret er oppsatt, ryggen rak, og tryggheten hennes er en flodbølge som skyller vekk frykten min. Er det noen som er sjefen her, er det henne. Hun smiler til meg, og det intense, stødige blikket sier: Hvis du fortsetter å gå, skal jeg stå ved siden av deg. Hvis du snur deg og løper, skal jeg følge etter, og vi skal aldri se oss tilbake. Uansett hva du gjør akkurat nå, søster, går det bra. Jeg er her. Det er dette hun har fortalt meg helt siden jeg ble født. Det går bra. Jeg er her. Jeg fortsetter å gå. Da vi kommer til enden av løperen, sier presten: «Hvem gir denne kvinnen til ekteskapet?» Faren min svarer: «Det gjør hennes mor og jeg.» Faren min gir Craig hånden min, og han tar den imot fordi det er forventet av ham. Så er faren min borte, og Craig og jeg står vendt mot hverandre og holder hverandres skjelvende hender. Hendene våre er en dirrende knute. Jeg ser ned og lurer på hvem av oss som skal holde den
andre fast. Vi trenger en tredje person som kan holde hendene våre i ro. Jeg ser på søsteren min, men hun kan ikke hjelpe oss nå. Det finnes ikke noen tredje person. Slik er ekteskapet. Da det er tid for å avgi ekteskapsløftene, sier jeg til Craig at han er beviset på at Gud kjenner meg og elsker meg. Craig nikker, og så lover han å sette meg foran alle andre resten av livet. Jeg ser inn i øynene hans og aksepterer løftet hans på vegne av meg og barnet vårt. Presten sier: «Jeg erklærer dere herved for å være Mr. og Mrs. Melton.» Så er det gjort. Jeg er en ny person. Mrs. Melton. Jeg håper jeg blir til en bedre person, som henne. Jeg håper jeg «blir til». Det er det alle håper på der i hagen.
Jeg bestemmer meg for å skrive historien om ekteskapet mitt. Første gang jeg skrev den, begynte jeg med bryllupsdagen, for jeg trodde det var da ekteskapet begynte. Den antagelsen var et feiltrinn. Vi skal komme tilbake til bryllupsdagen og all den fryktelige magien som fulgte, men la oss inntil videre begynne med begynnelsen. Det ser ut til å være det eneste valget vi har.
FØRSTE DEL
1 Jeg ble elsket. Hvis kjærlighet kunne forebygge smerte, ville jeg aldri ha lidd. Den skinninnbundne babyboken min med «Glennon» preget på forsiden er et eneste langt dikt. Den er skrevet av faren min og fylt med bilder av moren min, som med øm mine holder den rosa, valkete, armbåndspyntede hånden min. Om fødselen min skrev far: Det var ikke egentlig et skrik Den første lyden Det var en fanfare Som meldte om et underverk Som aldri vil bli gjentatt Her er ingen satenglaken Her er ingen tjenestepiker Ingen sendebud med edelsteiner Ingen trompeter eller kunngjøringer Hvor er de! Vet de ikke hva som har skjedd her?! En prinsesse har kommet.
Jeg ble elsket. Akkurat slik datteren min blir elsket. Og likevel, en kveld, satt hun på sengekanten min, tittet opp på meg med forsvarsløse brune øyne og sa: «Jeg er stor, mamma. Jeg er større enn de andre jentene. Hvorfor er jeg annerledes? Jeg vil bli liten igjen.» Hun stotret frem ordene, som om hun hatet å måtte være den som meddelte meg dette, som om hun skammet seg over å avsløre den vel bevarte sannheten. Jeg så på tårene hennes, museflettene, leppepomaden og de skitne hendene sporene etter klatring i banyan-treet i hagen. Jeg ransaket bevisstheten på jakt etter et svar som var henne verdig, men fant ingenting. Alt jeg hadde lært om kropper, kvinnelighet, makt og smerte, ble knust da jeg hørte hvordan den lille jenta mi uttalte ordet stor. Som om «stor» var hennes forbannelse, hennes ubestridelige tilstand, hennes hemmelighet, hennes fall i unåde. Som om «stor» var noe som uavvendelig foldet seg ut inni henne, som truet hennes kontrakt med verden. Datteren min spurte ikke: Hvordan skal jeg takle kroppsstørrelsen min? Datteren min spurte: Hvordan skal jeg overleve å være akkurat denne personen i akkurat denne verdenen? Hvordan skal jeg forbli liten, slik verden vil jeg skal være? Og hvis jeg fortsetter å vokse, hvordan skal noen kunne elske meg? Jeg så på datteren min, og jeg sa ikke Men du ser ikke stor ut, vennen min. Hun gjorde ikke det, men det gjør ikke jeg heller. Jeg har aldri sett stor ut en eneste dag i mitt liv. Spiller ingen rolle. Datteren min og jeg er oppmerksomme. Vi vet hva